Bloggarkiv

Et vennskaps død.

Det var en kald vinterdag, eller kanskje sommer? På en gangsti går to mens de snakker.
«… så jeg forstår ikke problemet.»
«La meg fortelle en historie»
«OK»
«Min bestemor oppe i Tryn, var fast invetar i hennes lokale frimenighet. Hun gav penger i kollekten og hadde mange venner der.»
«Ja?»
«Så ble hun syk.»

Stillhet.

«Ingen av hennes venner møtte opp til henne. Når hun sluttet å gi penger. Da var hun ikke viktig lenger»
«Oh, det var galt»

Noe tid senere. Lytter blir dausyk, men forteller bryr seg ikke. Hun postet en vittig Zombie Jesus vits på sosiale medier da.

Slutt.

Øvelsesoppgave:
Er dette et dikt, novelle, en Gnome, mikrohistorie eller tullball som kastet bort din verdifulle tid?

Mer om Morrissey og musikk og… kanskje litt om høyre ekstreme også?

Sååå… Morrissey.

Har jeg fortalt at jeg er fan av han?

Nei?

Vel jeg er…

Største i Norge tror jeg.

Var på konsert med han engang og jeg liker ikke engang å gå på konserter. For mange mennesker og for varmt og man må stå hele tiden. Ølen er ekstrem dyr også.

Når jeg var ung, så likte jeg kun enkelt sanger. Mange lo av dette. For jeg var ikke følgere av noen enkelt band. Likte Bullets with butterfly wingsThe End is the Beginning is the End og Zero av Smashing Pumpkins for eksempel men hørte ikke på noe mer enn de kjente sangene. La oss høre litt på dem nå.

«The world is a vampire, sent to drain
Secret destroyers, hold you up to the flames
And what do I get, for my pain?
Betrayed desires, and a piece of the game»

Fantastisk mørk tone i sangen. Aggressivt, men politisk nøytralt. Derfor liker jeg f.eks ikke Green Day, fordi selv om de er også «sinna» så er sinnet veldig politisk. Selv om jeg mins at albumet «Green Album» så hadde de ikke røyka så mye liberal dop ennå. Men jeg kan ta feil, for jeg hører bare på enkelt sanger.

Nirvana hatet jeg den gangen. Det var noe de eldre gutta hørte på. Rampen. For aggressivt. Samme med Offspring. Når folk hørte på dette rundt meg følte jeg en uro. «Dette var farlig» tenkte jeg.

Min musikksmak har forandret seg mye og jeg har utvidet min horisont endel siden jeg var 10-14 år. La oss høre litt på Nirvana nå.

«I am so happy, cuz today I found my friends…
They are in my head»

Nå digger jeg mye Nirvana, selv om Offspring er vel ikke akkurat det store nå heller. Men deres «aggresjon» skremmer meg ikke lenger heller. Smashing Pumpkins har den samme posisjonen som før. Jeg liker de sangene jeg liker, men har ikke akkurat noen plakater av dem på veggen. Men jeg hører skjeldent på mer sinna musikk en 90-talls grunge. Spiller du Slip-knot eller noe annet av det skrike greiene da tar jeg hatten og går. Får være grenser. Hører ikke hva de synger engang!

Selv om jeg hører jo på enkelt sanger der også da. Jeg kaller det «Sinna mennesker skriker i sinne». 5 minutes alone av Pantera f.eks er en sang jeg kan like. Når stresshormonene er opp til ørene kan det være kjekt å få renset vekk litt med dem. «FIVE MINUTES ALOOOONE!!!» Selv om, skal jeg ha sang som renser vekk mine stresshormoner på det beste, vil jeg si Pluto av Bjørk er beste medisinen. Hei! La oss høre på den nå.

«AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO»

Rensende skriking på slutten. Noen ganger må skriking til for å få vekk den kvelende frustrasjonen som samfunnet gir oss. Liker Bjørk endel. Ikke nok til å sende syrebombe til henne, selvfølgelig. Hviste… unnskyld… Viste du at hun skrev en sang om the Smiths og Morrissey? Det er sant. Den heter Army of Me.

Ei læbe vennine av meg sa det engang. Broren til Bjørk, ifølge læbevenninen min, var veldig fan av The Smiths og likte å surmule endel. Derfor skrev hun sangen Army of Me. La oss høre på den også…

«And if you complain once more
you’ll meet an army of me»

I videoen ved rundt 3:30 området ser du at Bjørk sprenger et museum med en bombe (det var andre tider den gangen denne videoen var laget) hvor det står Smiths på. Det er trolig en referanse til hennes kritikk.

Jeg er så fan av The Smiths og Morrissey at til og med sanger som gjør narr av eller kritiserer bandet liker jeg. Det er to grunner til det. Men hoved grunnen er at i det minste snakker de om bandet og artisten jeg liker. Behøver ikke å elske dem, så lenge de annerkjenner dem. Ta denne sangen f.eks av Mojo Nixon —>

«Well I am Mojo Nixon
and I am anti-Morrissey.
Well I am Mojo Nixon
and I am anti-Morrissey.
Can´t you see?
Cant you see I am anti-Morrissey?»

Mellom deg og meg, så tror jeg han egentlig ikke er imot Morrissey da *blunketegn*.

Det er flere artister som hater Morrissey også. Er en sang av Ween (eller egentlig et annet band som kom før Ween) som het «I hate the Smith…». La meg se om den finnes på youtube også… DER FANT JEG DEN!!!

Morrissey har nok provosert en del artister. Han provoserte jo «hele Norge» like etter Utøya massakeren. Han sa noe allah «Vi lever alle i en morderisk verden, som hendelsene i Norge har vist. Likevel er dette ingenting sammenlignet med hva som skjer i Mc Donald’s og Kentucky Fried Shit hver dag«.

Må innrømme at jeg bare lo og ristet på hodet jeg. Satt vår tragedie litt i perspektiv, eller ute av perspektiv på en slike måte at vi iallfall fikk en ny vinkling. Hu læbe venninna mi på den tiden syntes han gikk for langt da. Det var nok en av de siste naglene i kista på vårt vennskap. Nok om det.

Her er ei annen artist som ble ganske så provosert av Morrissey engang. Tori er rødhåret og sen til å tilgi. Må digge hennes «hyllest» til Moz.

«You aint gonna burn my heart out… Morrissey.
Sooo, Sally can wait.
She knows its too late,
as she is walking on by.
My soul slides away but
«DO LOOK BACK IN ANGER»,
I heard you say.»

Sangen er faktisk veldig Morrissey-esk med hennes omskriving. Vet ikke om hun var klar over det eller ei. Men Morrissey har alltid vært en artist som har snakket fritt om hat.

Men ikke alle store artister hater eller har hatet Morrissey, selv om halve moro´a er jo å se hvem han provoserer nå. Jeff´ern f.eks var veldig glad i The Smiths og Morrissey. «Hvem er Jeff´ern?» lurer du på? HVA? VET DU´KKE HVEM JEFF´ERN ER? Jeff Bøkkley? En av de beste sangerene etter jeg ble født? SKAM DEG!!!


………………………
Hvis du googler Jeff´ern og The Smiths vil du finne mange andre hyllester til bandet som definerer god musikk. De er sentrum av dette. Alle andre band dømmes etter hvor nær de er The Smiths.

For lat? Ok, la meg poste ennå en cover av the Smiths som hører til Jeff Buckley. I denne sangen blander han sin mest berømte (cover) sang med en av de mest deprimerende The Smiths sangene noengang skrevet. Resultatet? Musikk som er mil vekk fra noe Åge Aleksandersen og Sambandet har laget iallfall. 

————————————

Hva er poenget? Ingen. Alt. Vi skal på en reise igjen. Dette er Tanker om Ting. Endestasjon er Morrissey og The Smiths, men vi kan da tenke litt på andre artister også.

Som jeg liker å si: Min forståelse av musikk historie er at all musikk før the smiths la vei for det bandet og all musikk som kom etter prøver å nå the Smiths storhet eller feiler.
AndyAce83s ordbok11
Ta Tove Lo.

Ei dame som liker å gå barbrystet ifølge Dagblæh. Kunne brydd meg mindre om hennes eksibisionisme. Men iallfall… Hun er en del av en sjanger jeg kaller den nihilistisk-skjøge-popen.

Kjøpte albumet hennes Queen of the Clouds, og alle sangene er utrolig bra, men alle sangene er også om hennes fullstendig moralske og psykiske kollaps.

Nihilistisk-Skjøge-Pop sier noe om temaet i musikken, ikke kvaliteten. Jeg liker Tove Los musikk jeg. Andre artister som lager samme type musikk er Kesha, Rihanna (etter at hun ble banka av han karen), Nelly Furtado og mange flere.

…………

Om hun vet det eller ei er det mye av The Smiths i henne, men samtidig er det en klar kontrast. Der the Smiths synger om ensomhet og sorg på grunn av beskjedenhet, samfunnsmessig fremmedgjøring og idealistisk aseksualitet så beskriver hun de samme følelsene hvis man gjør det absolutte motsatte.

Albumet er hakket mørkere enn Nelly Furtados nihilistisk-skjøge-pop album Loose. Men begge albumene er å anbefale for folk som vil ha god musikk inspirert av pappa-komplekser.

Så da har jeg undervist dere i god musikk. For å oppsummere: Standaren for god musikk er The Smiths og Morrissey. All annen musikk skal derfor veies i hvor stor grad de nærmer seg The Smiths storhet. La meg derfor undervise deg litt i hva som er så bra med The Smiths og Morrissey.

La oss ta en sang av dem først. Vi starter med den *hipster stønn* mest kjente—> How Soon Is Now.


…….

I am the son,
and the heir,
of a shyness that is criminally vulgar.
I am the son and heir,
of nothing in particular.

Jeg digger denne sangen, selv om den kanskje er litt lang. Sangens tema er enkel, og jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i den. Det er følelsen av å bli oversett av verden («The world won´t listen» / «World peace is non of your business». Den tar opp også hvordan andre mennesker ikke ser problemene vi selv har og sier at «det vil gå seg til«.

Men viste du at Morrissey er rasist? Jepp, det er han. Iallfall ifølge andre mennesker som mener at folk er rasist. Huskeru de folka som sang sangen «Brimful of Asha»? Her er hva wikipedia skrev:

«In the early 1990s, when popular singer Morrissey was being vilified by the UK music press after accusations of racism, the band [Cornershop] were invited to comment and the Melody Maker ran a story featuring the band burning a picture of the singer outside the offices of EMI.»

La oss høre litt på Morrisseys rasitiske sanger. Her er sangen «A rush and a push and the land is ours».


………………………………..
Her synger Morrissey:

«A rush and a push and the land that
We stand on is ours
It has been before,
So it shall be again .
And people who are uglier than you and I
They take what they need, and just leave»

Er vel ikke så lett å missforstå hva han mener her. Men dette er ikke den eneste sangen som har dette temaet. La oss ta en veldig beryktet sang. Morrisseys sang «National Front Disco».


……………….

«David, the wind blows,
The wind blows
Bits of your life away.
Your friends all say,
«Where is our boy?
Ah, we’ve lost our boy».
But they should know,
Where you’ve gone,
Because again and again you’ve explained»

Oh, Morrissey. Bigmouth strikes again! Må elske den karen. Hvem andre artister kunne synge en slik sang? Hahaha. Oh, blir svett i pannen. Hvis du er publikum så ser du de synger med på «England for the english» også.

Joda, det finnes mange som synger sanger om rasisme. Enten fordømmende eller hyllende. Har hørt artister som Johnny Rebel, de Blue tvillingene, og mange andre artister. Men for det første mangler sangene ofte sjarm, også er musikken for «spesielt interesserte».

Nei, la meg bare si dette: Det finnes mange som mener de har funnet artister som er «rock and roll». Bob Dylan, John Lennon, The Clash, Sex Pistols. Men de er ikke rocka i det hele tatt. Morrissey er mannen som virkelig har det i kjeften og i buksa. Han er ikke redd for å lage bølger og faenskap på en måte man må bare beundre.

Husker godt etter Utøya massakeren. Da ble folk i Norge sure på han da. Jeg bare smilte jeg. Har du ikke fått med deg? (Jeg skrev akkurat om det noen paragrafer ovenfor!) Morrissey fikk høre om Utøya massakeren og sa på en konsert: «Massakren i Norge er ingenting mot massakren på Mc Donald’s hver dag»

Oh, Gud bedre! Ta å sammenlign dette med Lennons mest kjente «rock and roll» utsagn «The once in the cheaper seats clap your hands and the rest can just rattle your jewelry». Joda, det var jo litt futt i det utsagnet og, men likevel… Hvor mange ble egentlig provosert av det?

Vi kan jo diskutere om vi er enig med Morrissey i dette. Jeg er ikke. Spiser kjøtt og koser meg, men at han sier det er jo det som er fascinerende.

Dessuten tror jeg ikke han er rasist, selv om folk gjerne vil kalle han det. Jeg tror han synger om mørke ting, og en av de mørke tingene er følelsen av å miste seg selv, sin identitet og sin kultur for globalisering.

Han synger om en konsekvens av dette. Unge mennesker som drar inn i høyreekstreme miljøer på grunn av å bli en taper i den nye «utopien».

Han synger om dette uten å dømme og det er der han gjør «feil»! Man kan ikke skrive om høyre «ekstreme» uten å bruke sterke negative adjektiver. Vi «må» dømme dem, fordi de er «slemme». Men Morrissey menneskelig-gjør dem. Dette er farlig, fordi mener man feil er man ikke menneske. «…and I’ve got no right to take my place with the human race»

Nei, la oss høre litt mer på artisten over alle artister. Vi i Norge trodde jo at denne massakren var så stor og viktig. Men den var jo det egentlig ikke. Ikke for resten av verden. Vi opplevde massakren som stor fordi den var nær oss. Det var alt. Hadde dette skjedd i uggabugga hadde vi ikke løftet et øyebryn.


………………………………..

Øvelsesoppgave:
Løs en (1) av oppgavene:

1) Finnes det noen artist mer rock and roll enn Morrissey? Hvis ja, hvem og hvorfor?

(NB: Svaret er nei)

2) Lytt på Morrissey og the Smiths og finn ut hvilken sang som er din favoritt og del med meg hvorfor.

Kunst og sannhet (Litt dypt for P3)

Sååååå….

La oss snakke om en av mine to store lidenskaper: Kunst! (Gjett hva den andre er. Hint: Det er ikke politikk).

Jeg satt engang og hørte på P2. Eneste radiokanalen jeg kan høre på og kun når jeg må. De har mange av de samme irritasjonsmomentene som andre radio kanalene, men i det minste prøver de å snakke om ting av betydning. Nok om det.

Jeg satt iallfall og hørte på P2. 3 kvinner snakket om «god litteratur». De skulle anbefale strandlektyre. 1 bok som var bra fordi den var bra og en som var bra fordi den var underholdende. Den ene damen likte jeg, hun andre var «kvasi-intellektuell» og den tredje var en journalist.

Poenget er at hun kvasi-intellektuelle anbefalte en bok skrevet av ei dame. Boken var bra fordi den beskrev Facist Italia igjennom to jenters øyne. Den viste hvordan ting var den gangen. Ordet «patriarki» var nevnt. 

Det var en realistisk fremstilling, mins jeg hun sa. Dette var positivt. Kanskje hun lærte noe? Eller ennå bedre, fikk noe bekreftet?

Perpleks ble jeg. Det slo meg no. En tanke om ting. Hvor kommer dette fra? Boken var bra fordi den var realistisk og den beskrev hvordan ting var. Var den slik da? Ja, det må den jo være fordi den beskrev patriarkiet under fascist italia. Vi alle vet at italia var patriarkals under facismen. Det er en selvfølge. Det er vedtatt. Ferdig med den saken. Boken beskriver en sannhet. Dette gjør boken bra.

Så leser jeg noe på P3s filmpolitet. Det er en anmeldelse av et spill ved navn This War of Mine: The Little Ones. Ifølge anmelder var spillet «En vond, men viktig spillopplevelse.», «This War of Mine: The Little Ones vil vise deg hvordan det er å være barn når det er krig.[teaser til artikkel]»,»Barna leker og pludrer selv om bombene faller» .

Jeg klarer ikke annet enn igjen å tenke; Hvor kommer dette fra? Hvordan vet anmelder hvordan barn reagerer i krig? Hun er jo «blendahvit». Hvis hun har opplevd krig må det være frivillig. Som Pulp synger i sangen Common People «‘cos when you’re laid in bed at night watching roaches climb the wall if you call your Dad he could stop it all. » Hun kan aldri oppleve det.

Poenget er: Når man snakker om kunst, bør man ikke snakke om kunst som om det er sant. Sannhetsverdien i kunst er ikke at det er sant, men at vi vet det IKKE er sant. Det er en dokumentar av sinnet. Hvis jeg skriver en bok om annen verdenskrig, uansett hvor mye research jeg enn måtte ha gjort, vil det ikke bli sant eller en sann representasjon.

Er du med? Det er sannhet i kunst, på samme måte som kjerringråd og ordtak er sanne. Men de er ikke sanne fordi de representerer virkeligheten. De er sanne fordi inntrykkene du får er sanne. Ideene du tenker er sanne. Følelsene dine og perspektivene de gir deg er sanne. Men kunst i seg selv er ikke sant, men løgn. Er du med?

Sannheten ligger i at de er ærlig om å være løgn. Hvis jeg sier til deg: Nå skal jeg fortelle deg en løgn, også forteller deg en løgn, har jeg da lyvet? Nei. Eller ja. Det er ikke vesentlig. Poenget er at sannheten ligger i at vi vet at det er løgn og når folk da snakker om kunst som om det er sant så mudrer de til forholdet vi skal ha med kunsten. Platon ville rullet i graven (litt folkelig humor der). Er du med?

La meg derfor avslutte mitt blogginnlegg ved å henvise deg til en av mine videoer:

—————————————-

I den forklarer jeg hvorfor jeg hater drama film. Det er ganske selvforklarende kanskje etter at du har lest dette innlegget.

Øvelsesoppgave:

Du skal få leksefri idag. Bare se videoen og lik den og del den med venner, twitter og facebook.

Sublim fra klar himmel – En tanke om ting.

Jeg hørte akkurat på en sang 5 ganger på rad mens jeg sang høyt. Da gikk det plutselig opp for meg hva sangen «egentlig» dreier seg om. Jeg analyserer ikke kunst som man analyserer sykdomsbilder på hunder. Jeg lar det rotere i hode, og så kommer det et øyeblikk, jeg tror Kant kalte det sublim, «folk flest» kaller det «lyn fra klar himmel», hvor jeg innser at jeg trolig har forstått hva det var teksten ville si.

Det rare er at hvis du spurte meg hva sangen het og hva jeg mente sangen var om ville det pervertert øyeblikket. Kunst kan være en religiøs erfaring som gjør at man innser noe og ser ting på nytt. Ingen kunst preker.

Øvelsesoppgave:
Hva søtteren var dette for noe?

Ikke for å skryte men…

Huff. Ser ut som om Jens Brun har vondt litt nå. Han virker sliten ut. Orker nesten ikke å smile nedlatende. Ser mer ut som om han driter enn driter ut. Jaja, du tapte kanskje kampen, men krigen er ikke over.

Huff. Ser ut som om Jens Brun har vondt litt nå. Han virker sliten ut. Orker nesten ikke å smile nedlatende. Ser mer ut som om han driter enn driter ut. Jaja, du tapte kanskje kampen, men krigen er ikke over.


…Jeg er en av Norges viktigste stemmer i 2013. 

Jeg er for utfor min tid med visjoner som er så klare og bra at livet begynner å imitere kunsten. Jeg sprenger grenser med mine ord, bilder og audio-visuelle installasjoner. Hadde vi bare hatt en rød-grønn regjering kunne jeg klaget over at jeg ikke får kunster lønn fra stat og kommune.

Case and point—>

12 mai, 2012, laget jeg videoen Jens Brun og vennene hans – Episode #1 : Jens Brun vs Kristenkonservative

1 oktober 2013 leser jeg følgende: «Hvorfor ikke tvangsdøpe alle norske barn først som sist?»
Human-Etisk Forbund raser mot at kristendom nå skal prioriteres mer enn andre religioner på skolen.
»

Gåsehud!!!

Ikke glem at jeg har også laget andre episoder av Jens Brun og vennene hans.

Øvelsesoppgave:
Skriv en artikkel om hvordan AndyAce83 revolusjonerer ditt liv og får deg til å se ting anderledes. Så sender du artikkelen med 2000 kr til meg. (Seriøst, jeg trenger penger!!!)

Kulturpolitikk og hvorfor vi bør ha minst mulig av det.

«The civilized world has been thoroughly saturated with Christianity for 2000 years. Any country grounded in Judeo-Christian values cannot be overthrown until those roots are cut. But to cut the roots — to change culture — a long march through the institutions is necessary. Only then will power fall into our laps like a ripened fruit.«

Så Hadia Tajik ønsker seg «mer støtende og provoserende kunst«. Høres spennende ut det? Litt mer pedomalerier fra Bjarne Melgaard kanskje? Noen flere Christ bilder i andre kroppsvæsker? En spennende dekonstrustisk roman som blotter sexlivet til noen? Dyr som blir plaget for underholdning? Hva jeg er ganske sikker på er at Tajik ikke vil ha er politisk støtende og provoserende kunst. Hun ønsker IKKE konservativ kunst som f.eks stiller spørsmål til om homofil kjærlighet er kjærlighet eller bare seksuell lyst. Rimilig sikker på at hun ikke ønsker seg vulgære Muhammed Karikaturer eller film som forsterker klassiske kjønnsrolle mønstre.

Så hva mener hun med «støtende og provoserende kunst«? For å forstå det må vi fordype oss mer i <em>Frankfurterskolen og hva de som Kultur-Marxister mente skulle til for å ødelegge vesten.

Kunst eller et skrik om hjelp? Er det noe forskjell i 2013? Hva jeg vet er at det ikke er pent å se på og det sier meg ingenting annet enn at Bjarne Melgaard er en pervers byorginal uten vidre talenter i male og tegne avdelingen. Korrektur kan jeg ikke utale meg om.

Kunst eller et skrik om hjelp? Er det noe forskjell i 2013? Hva jeg vet er at det ikke er pent å se på og det sier meg ingenting annet enn at Bjarne Melgaard er en pervers byorginal uten vidre talenter i male og tegne avdelingen. Korrektur kan jeg ikke utale meg om.

Vesten representerte, for de fleste Marxister, undertrykkelse, kapitalisme, Kristendom og annet grusomt de ikke likte. Derfor var det viktig å bryte ned Europa og USA, først med den berømmte «væpna revolusjon» men senere skulle det skje via en lengre reformasjon. Denne reforamsjonen har blitt kalt Kultur-Marxisme fordi forandringen skulle skje via fokus på kulturen, kunsten og hva de kalte «kritisk tenkning«. Som en » long march through the institutions of power to create radical change from within government and society by becoming an integral part of the machinery.»

Theodor W. Adorno skriver i sin tekst Om Kulturindustrien hvor mye han misliker hvordan kunst ble skapt i det frie marked. Han likte ikke det kommersielle ved kunsten som fokuserte på profitt. Det var hans «kritiske tenkning» som påpekte at «Kunden er ikke – som kulturindustrien vil ha oss til å tro – konge, han er ikke dens subjekt, men dens objekt» Han ber om nytenkning og eksperimentering som bryter med den ideologien han så og ikke likte.

Adorno var viktig for Frankfurterskolen og Kultur-Marxismen. Men han var ikke den eneste. Det er mange bøker som kan leses Prison Notebooks av Antonio Gramsci og Rules for Radicals av Saul D. Alinsky.

«A revolutionary organizer must shake up the prevailing patterns of their lives—agitate, create disenchantment and discontent with the current values, to produce, if not a passion for change, at least a passive, affirmative, non-challenging climate.»

Rules for Radicals (1971)

Det er dette Hadia Tajik og hennes sosalistiske venner vil ha. Så vi kan erstatte status quo med en form for sosialist-islam-utopi.

«Sosialist-islam-utopi?«, tenker kanskje du? «Har AndyAce83 røyket for mye paranoweed igjen?«.

Vel både ja og nei. Jeg vet ikke hvor mye Islam hun ønsker i Norge og ei heller hvor mye av en sosialist hun er. Jeg vet at hun har jobbet hardt for å innføre sharia-kostymer (Hijab) i politiet og det tegner allianse med Islam. Jeg vet hun er med i AP så det tegner allianse med sosialisme. Disse to verdiene er egentlig ikke forenelig. Men de har felles fiende; Vesten, kapitalisme og kristendom. Så Sosialist-islam-utopien er steg 1, steg 2 er konflikten mellom de to.

Nok om det. Jeg innrømmer jeg ikke har noe bevis. Jeg bare tenker høyt. Se på det som litt provoserende og støtende kunst.

Øvelsesoppgave:
Skriv et svar til AndyAce83 hvor du skriver ditt synspunkt på hva han akkurat har skrevet om.

Kultur, kulturministre og andre bedrevitere.

Sååå….

I den siste tiden har Aftenposten funnet ut at de får mange «clicks» av debatten om kultur og derfor har de latt mange synsere synse om så mangt rundt dette med «kultur», «multikultur» og «hva er egentlig Norsk?». For dem som har sovet i timen, skal jeg nå ta en rask oppsummering av debatten så langt, før jeg selv skal spre noen gyldne korn av visdom til dere mine kjære fans.

Kulturdebatten 2012-13

-pissepratet så langt

Det startet med at slemme FRPer Tyrbring-Gjedde var frekk nok til å spørre snille Taijk hva hun mente var Norsk [1]. Hun svarte, men Tybring var ikke fornøyd i Dagblæh og sier «– Fornekter norsk kultur«. Siden Tybring er så slem med snille Taijk går QALB-E-SALEEM KHAN AHMED til Taijks unnsetting å spør «Hva vil Tybring-Gjedde?«. Å svaret er enkelt… Ikke noe godt!

Så blid Taijk har blitt etter at hun fikk makt. Jeg husker den gangen hun var ei sur dame som så godt som aldri smilte. Nå er hun så blid hvor hun går atte…. det kan seff være hennes nye kjæreste også. Noen ganger trenger sure kvinnfolk bare litt ´´kos foran peisen mens noen pusser pipa´´.

Det er nå Aftenposten må ta ledelsen i debatten å stjeler hele saken fra Dagblæ og massetrykker kronikker fra diverse snille og slemme mennesker i Norsk synseklubb. Det startet med den slemme «journalisten» Jon Hustad som tydeligvis er høyremann (og ingen ekte journalist kan være høyremann!) sier frekt at Taijk er «Ikkje min kulturminister«, før Taijk freidig svarer «Kronikken til Hustad og spørsmålet frå Tybring-Gjedde byggjer på ein sentral tankefeil: Dei blandar kultur som sosialantropologisk omgrep med kulturpolitikk» før hun sier hva som er»Det særeigne norske«. Når skal høyrefolk forstå at det er en forskjell på kultur og kulturpolitikk. Kulturpolitikk er å gi statlige middler til «kunstnere» som lager «kunst» med den rette feministiske, kultur-relativistiske, polisk-korrekte sosial-demokratiske stil, form og tema. Kultur er det som eventuelt skulle være igjen etter all denne propagandaen.

Men debatten er ikke ferdig, for aftenposten vil ha flere kliks så de legger ut alt ifra «5 på gata» reportasjer til uendelig innlegg og replikker fra Tybring-Gjedde [2] til Guddaneveit [3] , [4]. En av disse Gudaneveit, som også er forlagsdirektør i Forlagsredaktør hos Cappelen Damm AS sier også at «Det jeg tror holder Christian Tybring-Gjedde våken om natten er: Hvordan kunne en norskpakistansk jente fra en bygd på Vestlandet plutselig bli kulturminister?«.

Å blir vi noe klokere?

Nei og det er ikke poenget heller.

Hva er poenget?


Ingenting er Norsk!
Poenget med denne debatten er ikke å gjøre ting klarere, eller få Norge i rett retning, men å snakke ting til døde med tåkeprat. Engelskmennene kaller det «beating a deadhorse» mens romerne kalte det «argumentum ad nauseam«. Man skal diskutere ting til man blir lei også ikke diskutere det noe mer på en stund. Man skal ikke si noe nyttig, men bare kakle hverandre i kjeften til alle har blitt mett og sikkert litt kvalm.

Hvis dere leser min oppsummering ovenfor så går jeg ikke i detalj på hvem som sier hva, fordi det er ingen so egentlig sier noe særlig. Veldig kort sagt sier høyresiden «Det er noe som er Norsk, som er truet av venstresidens politikk (da særlig innvandring), som må bevares» mens venstresiden sier «Det er ikke noe som er Norsk kultur for kultur er noe som er under konstant forandring. Derfor må minoriteter få bevare sin kultur.«. Dette går det innlegg på innlegg om, men man kommer ikke lenger fordi de snakker helt forskjellige språk. Det er ingen «dialog», som Jonas Gahr så varmt taler om, men to monologer som taler til hvert sitt kor.

Jeg tror ikke dette er Tybring-Gjedde eller Hustad intensjon. De er i opposisjon så de ønsker forandring. Men jeg tror absolutt det er Taijks ønske, eller iallefall hennes parti-ideologi og hennes sosialistiske venner. La oss kalle det «Keiserens nye klær» strategien. Taijk og de andre på venstre siden skriver side opp og side ned, men sier ingenting. Man leser teksten og prøver å forstå hennes bruk av Kulturbegrepet, men samtidig som hun beskrive den negerer hun den. «Kultur er under konstant forandring» forklarer ingenting uansett hvor mange ganger Taijk, Thomas Hylland og vennene deres skriver det. Det er «relativt» som de som tror de har peil kaller det.

Det som har skjedd er at «bedrevitende» Nordmenn har studert på høgskole eller universitet og «lært» at begrepet kultur er vagt og uklart. Hva jeg kaller «Thomas Hylland skolen«. Det de ikke lærer på universtet er at det finnes andre tanker som er uenig i dette. Joda, det nevnes begreper som «etnosentrisk» og «assimilering» med de står gjerne med negativ fortegn sammen med «rasisme», «intoleranse», «xenofobi», «imperialisme». Det nevnes heller ikke noe kritikk om «hvit mans byrde» taktikken til vesten, «hvit skam» multikulturens fremmedgjørende effekt (anomie) for både majoriteten og minoriteten, og xenofili begrepet blir ikke forklart. Det er ikke pensum i «Thomas Hylland skolen» men istedet tankekrim og automatisk stryk.

Så «Keiserens nye klær» strategien er at man skriver mye, med fine ord, men kommer med lite handfast og konkret. Dette gjør kultur vanskelig å snakke om for «lekmenn», som faktisk er en stor del av denne kulturen, og da holder de kjeft eller støtter en part utifra partilogoen på skjorta deres.

´´Det er ikke noe som er Norsk´´. ´´Joda, det er det´´, ´´Nei, alt er lånt´´, ´´Tull!´´, ´´Tror du kanskje pizzaen du spiser er norsk du, eller?´´,´´Den er iallefall fornorsket. Men jeg snakker ikke om mat men kultur som i idealer, verdier, historie, samhørighet´´, ´´Ugh, du har sentral tankefeil her!´´osv. osv.

Det er to problemer med debatten som har foregått.

1) Problemet er at man kommer ikke noe lenger. Vi må nødt til å dekonstruere dekonstruistene og vise paradokset i hevde «relativisme som et absolutt». Det er klart det er noe som er Norsk og jeg har skrevet mange blogg innlegg om det tidligere. Bare å lese -> Hva er Norsk? og «Alt kan repeteres»

2) At saken er så betent av mange menneskers følelser og verdi at det å snakke ærlig vil uunngåelig krenke noen. Problemet er at det stikker rasisme inn i dette og at det burde være lov men er ikke. Det er ikke noe galt med rasisme. Det er en følelse som alle andre og den er reel som alle andre. På samme måte som at Thomas Hylland blir pirret av Islam og frysninger av kristendommen får andre frysninger av Islam og trygghet av Kristendommen. Men vi er dessverre ikke så åpensinnet som «Thomas Hylland skolen» hevder. Det er en komplisert labyrint av intoleranse hvor Thomas Hyllands venner hater noen fordi de hater noen som hater noen som hater noen. Eksempelvis homofile frykter Islam fordi Islam praktiserer steining av dem i andre land. Dette er galt for Thomas Hylland. Men det er også galt å være imot homofile. Og slik går dansen hvor vi prøver å ikke tråkke på noens tær og ender opp med å tråkke på alles eller ikke danse.

Hva er kultur?


Så da blir spørsmålet stilt, som ingen vil svare på, som følger: «Hva er kultur?»

Kultur er all menneskeskapt ting (tekst), hendelser (historie) og verdier (normer, regler, handlingsmønster, livssyn) over tid i et lukket område oftest knyttet til et folk/etnisitet, som har vist seg selv overlevelses dyktig og konstruktiv over en lengre periode.

I motsettning til —>

Ukultur er all menneskeskapt ting (tekst), hendelser (historie) og verdier (normer, regler, handlingsmønster, livssyn) over tid i et lukket område, som har vist seg selv IKKE være konstruktiv.

Så kan jeg nå begynne å ramse opp en lang liste med ting som er Norsk da, men det har jeg allerede gjort i andre blogg innlegg (se linker ovenfor) så det skulle ikke være nødvendig.

Spørsmål? Still dem gjerne i kommentarseksjonen under.

Øvelsesoppgave:
Løs begge oppgavene:
1) Se på de fire antropologiske definisjonene. Ta for deg hvert enkelt sitat og diskuter med familie, venner og fremmede på bussen.

Definisjon 1: Edward B. Tylor:

«Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» (Edward B. Taylor 1871)

Definisjon 2: Arne Martin Klausen:

«… ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – oftest noe forandret – til den neste generasjon. Kultur er med andre ord alt vi lærer om rett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om daglig atferd og meningen med livet.» (Klausen 1992)

Definisjon 3: Hylland Eriksen:

«Kultur er det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etableres og forandres når mennesker gjør noe sammen.» (Eriksen 1998)

Definisjon 4: Geert Hofstede

«[Kultur er] kollektiv programmering av et menneskes sinn». Hodne og Rosendahl utdyper: «Det innebærer at omgivelsenes normer preger bevisstheten til et menneske fra de tidligste barneår og bestemmer dermed atferden senere i livet» (Hodne og Rosendahl, 2000).

2) Trenger man så mange definisjoner eller tror du det bare er en haug med bedrevitere som ønsker å klippe og lime litt i håp om anerkjennelse av kollegaer? Tror du det er et behov for å gjøre kultur begrepet vanskelig å forstå på grunn av politisk interesse eller for å gjøre antropologi og sosiologi vanskelig å kritisere for da kan de bare skifte på definisjonen? Skriv et essay eller kåseri som faktisk er morsomt om dette emnet.

Ayn Rands filosofi.

En venstrekvinne skal i Dagblæh forklare hva høyre filosofen Ayn Rand står for. Dette blir skivebom med engang selvfølgelig. Blir på samme måte som en blind skal forklare farge, en døv forklare musikk, eller en hjernedød forklare Ibsens verker. Men likevel skriver INGER MERETE HOBBELSTAD med den største selvfølge en artikkel om hva hun mener Ayn Rand står for.

Jeg skrev i kommentarseksjonen under:

«Den hensynsløse individualismen»? Skivebom fra første setting, ladet av «korrekt» fordømming. Rands filosofi er ikke hensynsløs, men hun mener andres interesser skal ikke gå først. Jeg er ikke Rand fan selv, men jeg synes ikke en venstrekvinne skal forklare oss hva Rand står for i ønske om å svartmale en visepresidentkandidat.

Det ligger mye egoisme i altruisme også skjønner du. Tenkt deg en middelklasse familie, med en altruistisk mor som får for seg at hun skal redde verden. Hun sender så mye penger hun kan til u-land, adopterer et barn derifra som hun favoriserer overfor sine egne barn fordi sine egne barn er så «priviligerte». Det ene barnet feiler i livet, det andre tar livet og det tredje blir en bitter person. Hele familien er ødelagt av mors «egoisme fri» tanke. Fordi hun prioriterte alle andre enn seg selv og sin familie. Rand prøver å vise at alle kan risikere å gå til grunne, hvis man ikke lar noen noen ganger gå til grunne.

Jeg er som sagt ikke fan av Ayn Rand. Formuleringer og ideer om at «egoisme er en dyd» og hennes ateistiske syn er vulgær og kvalmende. Likevel vet jeg at det er sannheter også i hennes tanker. Hennes ideer er logiske, men det er viktig å huske at logikk er ikke alt (selv om mange «fritenkere» mener det). Logikk kan faktisk være veldig absurd hvis dratt for langt. Mennesket har to sider. En god balanse imellom dem begge er ideelt. Ikke rendyrking av følelser eller logikk.

Jeg har lest «De som beveger verden«, eller «Atlas Shrugged» som den egentlig heter. Den er tunglest, kjedelig, belærende og ikke veldig estetisk. Boken er bygd opp av pene beskrivelser av tung industri, etterfulgt av dialoger mellom «snillister» og «egoister». I hennes bok virker samtalene alltid å havne i egoistens hjørne (en vanlig stråmann retorikk), men i virkeligheten kan det være mer tvilende at verden er så «svart-hvit».

Slik jeg ser det, er det sannhet i at noen ganger kan det være egoistisk og vulgært å kun tenke på andre også. Det blir galt når, som i boken, et firma kan gå på dunken fordi ledelsen er udugelige og stolte av det eller fordi faste forretningspartnere ikke leverer i tide, eller de bestiller arbeidskraft fra land hvor folk er billigere i drift, men mer udugelig. Selv om «egoisme er en dyd» er, for meg, en oksymoron tror jeg Norge trenger litt Rand tanker nå. Vi alle ser landet går til grunne, men ingen vil være «slemme» og «hensynsløse» å si det. Vi har litt for mange virkelighetsfjerne -ismer svevende i skole, kunst og i politikk. Kanskje noen bør spørre, for så finne svaret på «Hvem er John Galt?» i Norge å?

Øvelsesoppgave:
Les «De som beveger verden» etterfulgt av debattinnlegget Meg og de andre. Så skriver du et personlig refleksjonsnotat hvor du gjør opp din egen mening.

Gjør voldspill psykopater mer voldelige?

«Now Sid, don’t you blame the movies. Movies don’t create psychos. Movies make psychos more creative!»
– Billy, Scream (1996)

Jeg er litt sur nå!

Jeg har allerede svart på dette spørsmålet i mitt blogg-innlegg Du kan ikke skrive Sensur uten SS. Likevel, etter en grundig utdanning i dette evnet, så finnes det fortsatt folk som skal ha det til at voldspill skaper voldsmenn eller at voldspill IKKE skaper voldsmenn. La meg ta å utdanne dere engang til da, slik at døgnikker ikke får fortsette sin bedreviten.

Hvor mange ganger må jeg si det: Kunst påvirker oss! Kunst påvirker oss så det å si at voldspill ikke kan gjøre oss voldeligere er bare tullball. Like mye som å si det motsatte. Voldspill er ikke noe forskjellig fra andre kunstneriske uttrykk på den måten. Spiller du spill som aktivt lar deg drepe, torturere, sprenge «representasjoner av mennesker» så kan du mentalt forberede deg på virkelig drap. Hvis du blir sint når du taper i et spill. Virkelig fly forbanna! Da kan du ikke si at det er ikke opplevelser i gaming som oppfattes ekte og at det er «bare» et spill.

De fleste effektive masse drapsmenn har øvd på FPS shooter og andre voldspill [1], [2], [3], [osv]. Psykopaten, masse drapsmannen og generell rasshølet Anders Berhing Breivik (er ikke jeg rettfatten i min fordømming av han?) har nå gått ut å fortalt folk at «World of Warcraft er en dårlig simulator» og den moderate majoritet gremmes og hyler. Enten fordi dette endelig beviser hvordan spill de ikke har spilt gjør andre mennesker til en trussel eller fordi dette er løgn fra konservative mørkemenn som vil ta fra dere gleden av å slå ihjel uteliggere (jf. Condemned: Criminal Origins)

Når vi har spill som flight simulator og andre pedagogiske simulatorer ment til å lære folk å bruke diverse ting; da vill Gamere ha det til at man kan LÆRE så meget av spill. Men når en psykopat sier han lærte å drepe av spill da er det fyfy, neinei og buh! Poenget er at man kan absolutt lære å drepe av spill. Men du må jo selvfølgelig også skyte i virkeligheten. Jeg regner med at man ikke kan printe ut flysertifikatet etter at man har «fullført» spillet Flight Simulator 2000 også. Det skal litt mer til. Spill gir f.eks ikke følelsen av rekyl når man skyter og heller ikke den reele følelsen av å ta et annet liv. Det den gjør er å mentalt forberede oss og gjør oss målrettet til drap.

Det sies det at under et angrep i en krig vil store deler av kulene avfyrt være bomskudd fordi de fleste soldater har en ubevisst holdning om at de ikke ønsker å drepe. Det vil si at når de avfyrer kuler så er våpenet ofte rettet litt over hode på den man sikter på. Dette gjør at også gode skarpskyttere bommer mer når de sikter på mennesker enn på skyteskiver. Er du med?

Tenk litt. Er det for mye å be om? Ikke bare erklær at spill gjør folk voldelige eller at det absolutt ikke gjør. Hvis du ikke vil tenke og reflektere over de flytende grensene. Greit! Men må du isåfall nøtt å ytre deg så bombastisk? Greit du liker å spille voldspill og at du oppfatter problematisering som en trussel mot din rett til å skyte skallen til folk «virtuelt». Likevel kan du ta deg en fem minutter etter hver runde Modern Warfare og tenke: «Hva har jeg lært?«, «Hva sa dette om det å være menneske?«, «Er det slik at selv om jeg er pasifist i virkeligheten at dette spillet gir meg en ventilering av en animalsk side av meg som beviser at min pasifisme egentlig er bare en form for feighet og hykleri?«.

Skriv følgende i dagboken deres: Det å problematisere er ikke det samme som å forby. Greit at vi lever i en sosialist stat (here we go again!) og «stat og kommunes» ryggmarg refleks er å forby noe og heve en skatt. Men når vi vanlige mennesker tar opp problemet mellom en reel (ikke virtuelt) sammenheng mellom ekstreme voldelige handlinger og fascinasjon med ekstreme utrykk i spill, film, musikk så er det fordi det skal tenkes litt over og kanskje ha noen konsekvenser.

Gjør det noe at barn under 18 ikke spiller voldspill med foreldrenes tillatelse (for la oss være ærlig her; barn får spilt de spillene, det bare bør ikke tilrette legges for det)? Gjør det noe at vi tar opp elementer i enkelte spill og reflektere over deres nødvendighet. F.eks, tenk hvis GTA 5 gir deg muligheten til å ha sex med barn (et tabu de fleste ennå kaller tabu og som ikke har blitt fullstendig dekonstruert ennå). Som i modern warfare 2 MÅ du IKKE gjøre det og som i tidligere GTA spill når det gjelder kjøp av hore må du ta aktiv del i handlingen. Er det da greit? Eller er det der grensen går? Skal vi sette grensen noen par streker før? Er du med?

Det dreier seg om å kunne…

Problematisere!!

Det er ikke noe galt med det. Og fordi du ikke har orket å tenke over dette og vil istedet skyte ned n00bs online; Greit! Men ikke lir av deg en nedlatende vittighet om at «spill gjør ikke folk voldeligere» med den største selvfølge

Iallefall: Spill hjelper derfor til å overføre en «dette er ikke ekte» mentalitet (også kalt dehumanisering) ut i virkeligheten hvor en person kan si til seg selv at de handlingene han/hun utfører i virkeligheten ikke er verre en de handlingene de gjør virtuelt. Hvor effektivt dette er i praksis kan ikke jeg uttale meg om fordi jeg har ikke drept mange mennesker for å teste det ut.

Kortsagt eller oppsummert: Jeg er lei av at «Dataspill er/er ikke farlig» problemstillingene. Det er klart at spill kan ha negative og/eller positive sider kulturelt og psykologisk. Hele debatten er så ensformet og lite stimulerende. Det er ikke noe drøfting på et veldig spennende emne: Hvordan vi mennesker samhandler med kunst, underholdning og annet kreative uttrykk. Istedet blir det en sak om formynding eller anarki.

Ennå kortere sagt: Jeg vet ikke og det gjør faen meg ikke du heller!

Øvelsesoppgave:

Spill et EKSTREMT spill, gjerne FPS, i ca 1 time. Er det online gaming spill deathmatch eller deathmatch lignende brett og svar på følgende spørsmål:

«Hva har jeg lært?»,
«Hva sa dette om det å være menneske?»,
«Ble jeg sint? Hvorfor?»
«Er jeg sliten etterpå? Hvorfor?»
«Ble matriell (kontroller, tastatur, glass) ødelagt i frustrasjon?»
«Bannet jeg mye?»

Tenk deg så at du er psykopat eller et menneske som har det betraklig dårligere enn deg materielt, sosiat og psykologisk. Dette kan du f.eks gjøre ved å ikke sove på 3 dager eller oppsøke reell følelsesmessigst stressende situasjoner.

Svar så på følgende spørsmål:
«Kan dette spillet gi meg ideer om å utføre dette i virkeligheten på ex-kjæreste, venner og andre som har såret meg nå som jeg er så følelsesmessigst i ubalanse?»

Er du pasifist i tillegg svar på følgende spørsmål
«Er det slik at selv om jeg er pasifist i virkeligheten at dette spillet gir meg en ventilering av en animalsk side av meg som beviser at min pasifisme egentlig er bare en form for feighet og hykleri?»

Kunst – Mine kriterier.

«Abstract art: a product of the untalented sold by the unprincipled to the utterly bewildered.»
Al Capp

Sååååå…

KUNST!

Jeg er KUNSTNER!

Hva er nå kunst, og hvem er nå kunsteren? Tunge spørsmål få bryr seg om. Ikke engang kunsteren bryr seg om det. De lager noe, får penger. Kanskje litt kvinnfolk og champagne å. Da er de fornøyd. En kunstner-kar jeg kjente (eller iallefall var på en sosial-sammenkomst med) sa at; «kunstner» ikke var en vernet tittel. Med andre ord kan alle kalle seg kunstere. Min kjære far sa «Har du solgt noe da?» var kriteret for å være kunstner. Jeg mener at kunstere er inspirert av noe til å lage noe med en mening som streber etter å være «Større enn Livet«.

En annen kunster, Lars von Trier skrev engang Dogme regler for filmkunst og Dogme regler for sannferdig documentar. Begge slo ann i 5 år, eller no, før man gikk tilbake til hva den enn var som var før.

Min kjære leser – jeg var engang ung. Noen naive mennesker vil hevde at jeg fortsatt er, andre mer kyniske vil hevde jeg aldri var. Selv føler jeg at kroppen tar igjen sinnet. Men engang, når sinnet var lengre vekk fra kroppen, eller kanskje nærmere, hadde jeg visioner. VISIONER! Eller kanskje mer presist jeg hadde illusjoner. Jeg følte, som Bob Dylan, at sjebnen skulle styre meg mot store ting. At mitt middelmådige liv vil måtte koke til noe stort over tid. Det gikk ikke ann å feile så mye, det var noe jeg skulle lære. Jeg tror ikke det lenger nå.
Noen ganger gjør jeg
Når jeg derimot var ung regnet jeg med at noe ville skje. At livets motgang bygde opp karakter, samlet opp karma-poeng og at jeg skulle lage noe av betydning. Ikke bare noe, men MASSE! Som Jokke sa «Jeg husker alle våre store planer og alt var HAT, YEAH! Hvor er det hatet nå? Jeg føler ingenting.» og hvorfor siterer jeg Jokke? Jeg fant han så brun og depprimerende før. Hva har skjedd?

Ikke kan jeg gjøre meg til en «missforstått kunster» heller. En som lager så bra ting at andre ikke forstår det. Til det mangler jeg en veldig pen dame som «forstår meg» og forteller alle andre hvor «missforstått jeg er«. For som vi alle vet, sier man at man selv er en «missforstått kunster» så…

Så…

Så er du en ung jente (18-22 år), med riktig BMI som vet at andre har sagt til deg er pen. Du er intressert i kunst, men vet ikke så mye om det. Du ønsker deg en eldre herre for å virke verdens vant og som liker at han trenger mye hjelp bare for å gidde å stå opp om morgnene for det tilfredstiller ditt omsorgsbehov så RING MEG! Nummret er… Nei, du vil ikke ringe. Ugh! Dessuten så mangler jeg inspirasjonen til å lage noe som kan «misforstås«. Orker nesten ikke å trykke fingrene på tastaturet engang. Blikket ligger lent mot venstre halvdel av skjermen. Klarer ikke å holde… ugh!

Nei, nå koser vi oss.

Så iallfall, Lars von Trier, Dogme regler, «store drømmer», blablabla. Jeg skrev da et manifest, den gangen. Ikke så mye for andre men heller for å bevisstgjøre meg selv. Hva er det jeg vil med å lage kunst? Hva er det egentlig jeg ønsker å si? Så jeg skrev 12 punkter med yttligere beskrivelser på vært punkt etterfølgende. Disse punktene var:

12 krav til at noe skal være ”Større enn Livet”

1. En kunster skal ha stor innsikt i livet og vise dette i sitt uttrykk og mening.
2. Det man lager skal være forståligt, men skal gjerne ha tvetydig budskap
3. Det skal være visse formelle krav (man skal ha evner innen for sitt felt).
4. Det skal være arbeidet med over tid (Ta tiden til hjelp)
5. Det skal ha flere nivå (narrativt, symbolsk og idealistisk/realistisk)
6. Det skal være personlig men ikke nødvendigvis selvbiografisk
7. Det bør være rensende, oppklarende og stimulerende
8. Det skal dreie seg om det menneskelige
9. Det bør bryte ned løgner, men også bygge opp løgner
10. Det skal strebe imot å være tidløst
11. Det skal komme fra noe over deg (idealistisk eller realistisk innsikt basert på intuisjon. «Det bare virket riktig»)
12. Det skal aldri være kjedelig
13. En kunstner skal være klar over sin posisjon (som kunstner)

Jeg syntes de var fornuftige da og jeg synes de er fornuftige nå. Likevel, som bildet til Dorian Grey (fiffig kulturreferanse det?), har dette blitt en hån mot meg. Store ord. Store drømmer. Ingen ressultat.

Tikk, takk. Tikk, takk. Tikk, takk.

Jeg er ikke bedre enn en sosial-demokrat.

Nei, nå koser vi oss. Dette innlegget var mørkere enn et stykke av Jon Fosse. Dessverre også mer forstålig.

Øvelsesoppgave:

Jeg vet ikke. Gjør forrige oppgave igjen. Bare bedre!