Bloggarkiv

Glen or Glenda; Modernistisk for noen, er makkverk for andre.

24. jan

Posted by

«You’re destroying me. You’re good for me.»

–Hiroshima mon amour (1959)

«A new day is begun. A new life is begun. A life is ended.»

–Glen or Glenda (1953)

 

Glen or Glenda (1953).

Edward Davis Wood, eller Ed D. Wood jr. som de fleste kjenner han som er kåret flere ganger som verden dårligste regissør. Filmer som Bride of the Monster (1955) og Plan 9 from Outer Space (1959) står i filmhistorie bøkene som store kalkun filmer. I min oppgave kommer jeg til å gå i forsvar til denne regissøren, som filmer jeg mener er langt bedre enn sine rykter.

Jeg skal ikke si at filmene er av høy kvalitet eller at filmene ikke er store kalkuner. Det jeg ønsker er å sette lys på hvor flink han var kreativt og med sin skaper glede skapte filmer som var hans egne. Og jeg vil derfor påstå at filmen Glen or Glenda (1953) faktisk er en modernistisk film og ikke ren søppel som filmhistorien har beskrevet den som.

Jeg kommer til å prøve å bevise dette ved å svare på noen problemer rundt filmen. Følger Glen or Glenda de modernistiske kravene tematisk og estetisk? Jeg vil vise dette i hvordan tilværelsen\ samfunnet manifesterer seg i filmens form.

Jeg ønsker å analysere denne filmen, ikke ved å spørre hvorfor elementene er der, men hva det gjør med filmen. Ved å se denne filmen som et enkeltstående verk (kunstens autonomi), uten å fokusere for mye på alt som er skrevet rundt den, og bare å fokusere på den rene analytiske teorien, ønsker jeg å vise hvordan denne filmen kan bli assosiert med andre modernistiske filmer. Jeg skal med andre ord ikke ta stilling til i hvor stor grad virkemidlene og resultatet er bevisst eller ei, siden det er lite som egentlig kan bevises i etter tid.

Hva handler Glen or Glenda om?

Glen or Glenda er en film om problematikken når en man føler en dragning til å gå i kvinne klær. Historien er fortalt av en vitenskapsmann, som forteller om en psykolog, som forteller om Glen som har akkurat dette problemet. Vi følger derfor i store deler av filmen Glen som ofte tar på seg rollen Glenda og går da i kvinneklær. Hans største problem er hvordan han skal kunne si dette til sin kjæreste Barbara og om han faktisk bør fortelle henne det. Etter en sjelegransking bestemmer han seg for at han skal si dette til sin kjæreste og hun aksepterer det ganske så greit, de gifter seg og etter hvert er Glen blitt kvitt problemet sitt. Det er også en kort side historie om en annen gutt som er tvekjønnet og går igjennom en operasjon for å bli dame.

Det modernistiske med stilen i denne filmen

Glen or Glenda som de andre filmene til Ed. D. Wood har mange feil. Men Woods feil har en sjarm og er med på å gjøre Glen or Glenda ærlig og personlig. Man kan for eksempel lett se forskjellen mellom en film av Wells og Wood. Jeg skal nå poengtere elementer i denne filmens stil som jeg mener skiller han fra Hollywoods mainstream realisme og som dømte han den dårligste regissøren i verden, men som kan kalles modernistisk.

Vitenskapsmann eller Gud?

I den aller første scenen i filmen ser vi karakteren som blir kalt Vitenskapsmannen. Han er en av 3 fortellere i denne filmen. Vi ser en medium halvnært bildet av han før kameraet starter en utzooming til vi ser en total. Vitenskapsmannen starter å snakke når kameraet er helt ute. Dette er et uvanlig valg hvor man starter med hele bildet før man går til en innzooming for å nå et halvnært bildet. Dette skaper en distanse til karakteren som forteller, men er også med på å starte en fremmedgjøring fra første øyeblikk. Når Vitenskapsmannen sier ”Starteling” blir det plutselig klippet tilbake til et halvnært bilde. Samtidig må det nevnes at Wood faktisk bruker den ”naturlige” kamera styringen i siste scene, noe som viser at han faktisk kunne ”bedre” enn hva folk antar.

I første scene er vi også vitne til skygge fra kamera. Dette er tilsynelatende tabber, eller i alle fall kreativt valg som langt ifra er vanlig. Men det slike valg gjør er å synliggjøre virkemiddlende og synliggjøring av virkemiddlende er typisk moderne (Asbjørnsen, 1999, s 45)

Robert B. Ray A Certain Tendecy of the Hollywood Cinema, kritiserer Amerikansk film for å skjule virkemidlene eller hva han kalte ”Den usynlige stilen” (Asbjørnsen, 1999, s 51). Ed Wood er blitt kalt den dårligste regissøren i Hollywood på grunn av at hans filmer er annerledes narrativt og også stilistisk. En Wood film er ikke skapt av seg selv, det ser man lett. Wood også påpeker dette eksplisitt i sin introduksjons tekst som sier: ”In the making of this film, which deals with a strange and curious subject, no punches have been pulled-no easy way has been taken.”

Ed Wood før-hollywood periode er uklar, men noen har hevdet at han startet sin karriere i teateret og kan ha blitt inspirert av Brecht i det miljøet. Glen or Glenda har mange elementer med seg som minner om Vorfremdungs effekter. Vorfremdungs-effekten tilhører teateret og Bertolt Brecht.

For Brecht står underholdning høyest (Asbjørnsen 1999, s47) og Glen or Glenda har stilistiske trekk som minner om underholdnings sjangeren grøsser. Dette gjelder også i mange av de andre filmene i Ed Woods filmografi. Faktisk så virker det tunge tordenværet, den skumle vitenskapsmannen og den voldsomme musikken malplassert i denne filmen, som også har trekk fra dokumentar og melodrama. Det kan virke som om filmen har et like komplisert forhold til sjanger identitet, som Glen har til kjønnsidentitet.

Slike elementer vil nok plage noen, og glede andre som ser filmen, men også skape en undring over hva publikum egentlig ser. Altså føler jeg at både Brechts ønske om underholdning med distanse og Adornos kriteria om noe mer enn bare lett underholdning blir tilfredstilt (Asbjørnsen 1999, s54-60). Man kan enten se denne filmen som en dårlig film som man kan le av, eller et seriøst forsøk på å gi oss innsikt om et problem mange har hørt om men få vet hva egentlig innebærer.

En annen ting som man legger merke til er det ofte stive språket som sjeldent virker naturlig. Setninger som ” JUDGE YE NOT” og ”Doctor Arkham, a young man though he is, speaks the words of the all wise” er ikke naturlig tale, men i stedet veldig teatralsk. Jeg vil derfor hevde at Glen or Glendas manus bør godkjennes som et eksempel på komplisering av språk fordi det er unaturlig og kunstig. Målet med å komplisere formen er at det retter ikke bare fokuset mot tingen men språket (Asbjørnsen, 1999, s44-45). Dette mener jeg er bevisst fra Wood.

Skuespillerene i filmen er også veldig særegne. Måten de leverer linjene på, og hvordan faktene deres er enten stivt, overspilt, nær stumfilmens gestikulering. Men det stive skuespillet kan også fungere som et Brectiansk trekk for å si at dette er ikke virkelig. Distansere oss fra handlingen. Det samme gjelder når karakterene plutselig referer til oss som publikum.

Med tema i denne filmen blandet med Brecht er det min mening at Glen or Glenda sier at våre fordommer er foranderlige. Den skulle derfor ha appellert til den moderne tilskuer siden den sier at verden som menneske skapt og foranderlig (Asbjørnsen 1999, s 49). Hadde denne filmens stil vært mer realistiske ville folk tenkt, ifølge Brecht, at dette er bare slik verden er.

«I love you and you love me»

Et eksempel på dette er når vi ser scenen hvor Glen avslører sin hemmelighet til Barbara og hun bestemmer seg for å tilgi han ved å gi han hennes klede er overspilt og ikke særlig realistisk.

Du har en dyp mandig forteller stemme som forteller om en annen mans mindre mandige tiltrekninger, samtidig som vi ser Barbara spille sine følelser på en nær ekspresjonistisk måte før hun aksepter Glens merkelige vaner. Ingen ville kunne tro på en slik slutt, men det er min mening at dette heller ikke er meningen.

Den lykkelige slutten ville Ed Wood si at dette er ikke slik det ville skje, men slik det burde ha skjedd. Hva han ønsker skulle sin forlovede skulle si. Noe som også blir referert til av Vitenskapsmannen når han sier “No one can really tell this story. Mistakes are made. But there is no mistakes in the thoughts in a mans mind. The story is began!” Altså er dette bare en historie med fokuset på et problem som omhandler et menneskes psyke og det er altfor vanskelig for oss å forstå og en film å forklare eller som Psykologen sier: “Only the infinity of the depth of a mans mind can really tell this story.”

Når tyskerene hadde slik scenekunst ble det kalt «Ekspressionisme», når Ed Wood gjorde det ble det kalt «tullball».

Og det er trolig derfor at Wood laget en drømmesekvens. Vi må inn i karakteren Glens sinn. For rundt halveis i filmen etter at vi har sett at Glen må ta et valg om han skal gifte seg med Barbara uten å fortelle hans hemmelighet at vi blir vitne til en indre reise i form av et konseptuelt subjektivt bilde. Her ser vi Glens tanker over sin egen legning og dens problemer der bildene er drømmeaktige og fulle av symboler. Blant annet kan vi se at Glen og Barabara gifter seg med djevelen som forlover, en symbolikk som er ganske lett å forstå. At ved å lyve til Barbara så gjør han noe som er ondt.

Kulissene i denne drømme sekvensen føler jeg tar mye inspirasjon fra Tysk ekspresjonisme, ved at man for eksempel ser en helt minimalistisk svart bakgrunn, eller senere i drømme sekvensen hvor vi ser denne skeive peisen og at det er lite tale og for det meste bare musikk på lydsporet. Den tyske ekspresjonismen var en del av stumfilmens avantgarde periode som er blitt kalt den første modernistiske bølgen i filmen (Næss 1997, s44-46)

Et siste vanlig modernistisk stil trekk som jeg mener til tider er også å finne i Glen or Glenda, om dog ikke i så stor grad, er det segment baserte. Filmen dreier seg om Glen, men plutselig får filmen en annen hovedperson, den transeksuelle Alan. Vi blir aldri kjent med den karakteren, og jeg føler at karakteren spiller en lignende rollen som Lui i Hiroshima mon amour. Lui har en egen bakgrunnshistorie som er mørk, men den blir sidesatt for den vestlige jentens lidelse. På samme måte fungerer Alan i Glen or Glenda hvor hans legning ikke var den samme som Ed Wood og blir derfor en kort side historie, som en kontrast til Glen.

Det modernistiske med temaet i denne filmen.

Jeg har nå tatt opp noen stilistiske trekk ved Glen or Glenda jeg mener kan oppfattes som modernistiske. Problemet er at dette ikke er nok, siden mange av disse elementene kan også med et kritisk blikk bli sett på som feil eller valg gjort av en person som ikke visste helt hva han gjorde. Et vanlig syn på Ed Wood. Det er derfor viktig å få poengtert at det ikke bare er stilen som er modernistisk, men også temaet. Jeg skal derfor i denne delen ta opp temaet, en annen side ved Glen or Glenda som jeg mener er modernistisk.

Denne filmen dreier seg om transvetitisme, en legning eller livs valg som nå er har blitt, om ikke helt, i alle fall mer akseptert. Glen or Glenda ble laget i 1953 i USA. Et land kjent for sine mange historiske eksempler på undertrykkelse og forfølgelse. Bare en sterk man med en visjon kunne lage en film så personlig om noe så spesielt som dette.

Everything Is Nice!

Ikke bare sted, men tid er en intressant faktor rundt denne filmen. Det at den ble laget i en periode hvor bare en persons politiske ideal under McCartey tiden kunne lede til forfølgelse og arrestert. Alt i denne tiden kunne bli sett på som kommunistisk og en trussel for staten. Vi ser i denne filmen også hvordan ens legning kunne lede til mye av det samme. USA har aldri vært et land av forståelse eller empati for de som er annerledes.

Det er det jeg mener denne filmen også prøver å si. Den prøver å fortelle hvordan man i USA som en person som er annerledes kan føle seg isolert, deprimert og må bli tvunget til å leve en løgn. Som vi ser i en av de første scenene kan dette også lede til selvhat og selvmord. I filmens mange ”voice of comment” narrasjon forklares det hva det moderne samfunn er og hva den moderne man er men stiller også spørsmålet hva det moderne samfunn og man ikke er. Mangelen på forståelse for mennesker som er annerledes. Fortelleren påpeker hvordan mange av det moderne samfunns hverdagslige ting som bil og fly ikke alltid var sett på som mulig og i strid med naturen, så drar han parallellen i at det nå sees på som likens med transvestitter.

Det er også mange referanser til Gud i denne filmen, eller skaperen som Gud blir kalt her. Hvordan man bruker Gud som en forklaring på hva som er naturlig og ikke naturlig. Et vanlig problem i USA hvor religion ennå ikke i den praktiske forstand er blitt sekularisert. Ordet ”skaper” er også en kreativ måte å distansere seg fra religionen som en institusjon og gå mer ned på hver enkelt persons egen personlige tro. Dette er ikke hva Gud nødvendigvis mener men hva mannen i gaten mener.

Et annet guds aspekt i denne filmen er at man kan tolke vitenskapsmannen som en Gudelignene karakter. Han sitter og oppserverer de andre karakterenes handlinger, og styrer filmen på en vag måte samtidig som han er filmens begynnelse og slutt. Karakteren gir også inntrykk av å kunne skape liv og forandre liv. Dette ser vi i begynnelsen og mot slutten da karakteren Alan\ Ann setter seg på huk ved Vitenskapsmannens side og ved en håndbevegelse gjør Alan til Ann. Det er vitenskapsmannen som er Gud. Berger sier i sin tekst at religion har blitt svekket i det moderne samfunn.”The general uncertainty, both cognitive and normative, brought about by the pluralization of everyday life and of biography in modern society, hasbrought religion into a serious crisis of plausibility. ” (Berger, 1974, s185) Vitenskapen har med andre ord tatt over for Gud, og derfor er Gud tatt formen av en vitenskapsmann.

Andre modernistiske trekk ved filmen er at handlingen dreiers seg mer om en karakters indre. Vi studerer en transvestitts problem, et problem som er psykologisk og som leder til at transvestitten må ta et valg av eksistensiell betydning, om han skal leve en løgn eller fortelle sannheten. For å bruke noen andres ord, Glen må ta et valg mellom forskjellige og uforenlige verdier (Asbjørnsen 1999, s50). Karakteren Glen har også et annet modernistisk trekk som bør nevnes, hans manglende motiv eller som han sier selv ”My mind is in a muddle. Like… thick fog. I can’t make sense to myself sometimes.” Glen stiller her et spørsmål til seg selv om sin mening og hvem han er (Bordwell 1985, s207-208). Det psykologiske aspektet med filmen blir også ganske eksplisitt ved at den andre fortelleren er en psykolog.

Jeg sier den andre fortelleren, noe som leder til et annet interessant element i Glen or Glenda, dens mange fortellere. Vi har vitenskapsmannen som en poetisk forteller, vi har Psykologen som en vitenskaplig forteller og en ”Voice of God” forteller som en retorisk dokumentarisk forteller (Nichols, 2001,s13). Filmens narrative kaos kan vise til regissørens eget kaos, han hadde alt for mange tanker i hode til å gi filmen den strukturen vi er vant med i Hollywood filmen på den tiden. Dette gjør at Ed Wood ikke er det evige samme, han er original. Han angriper i Glen or Glenda ideologien om det riktige liv (Adorno, 1973, s215-217)

Wood vs. Fellini (En kort sammenligning)

For å sette Wood som en modernistisk regissør føler jeg at også jeg bør sammenligne han med en annen modernistisk regissør. Jeg har valgt Fellini.  På imdb.com står følgende om Fellini: ”The women who both attracted and frightened him and an Italy dominated in his youth by Mussolini and Pope Pius XII – inspired the dreams that Fellini started recording in notebooks in the 1960s. Life and dreams were raw material for his films.”

Mye av det samme kunne vell ha blitt sagt om Ed Woods film Glen or Glenda. Hans tiltrekning til å være kvinne skremte han samtidig som USAs pietistiske holdning til hans legning ikke gjorde det bedre. Dette inspirerte han til å lage denne filmen som også er liv og drøm som et rå materiale for hans film.

I 8 1\2 ser vi hvordan en man sliter med sine damer, i Glen or Glenda ser vi en man som sliter med et ønske om å være dame. Begges filmers problemer kommer i form av drømmeaktige segmenter som blandes med det fiktivt univers. Alt virker til å flyte rettings løst. I 8 1\2 er det flashback og flash forward uten klare rammer som gir dette preget, i Glen or Glenda er det den merkelige blandingen av sjangere og de multiple fortellerne som forvirrer.

Begge filmene har også blitt tolket til å være selvbiografisk (Bordwell s211). I 8 1\2 er det, som nevnt i sitatet ovenfor, Fellinis problemer med kvinner og Ed Wood var en transvestitt akkurat som karakteren han spiller i filmen. Filmene hans er annerledes akkurat som Fellini, med et veldig særegent og personlig preg, som gjør han en slags autor.

Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitetstempel (Konklusjon)

Jeg kan ikke forstå hvordan det er å ha et behov for å gå i kvinneklær, men etter denne filmen har jeg fått en større innsikt i problemet som også er av en mer generell form. Det å være annerledes.

Jeg ønsker bare med denne oppgaven å si at kanskje ikke han var så ille som kultureliten skal ha han til. At han kanskje ikke er den beste modernistiske regissøren, men at han ville bli sett helt annerledes på han hvis han ikke laget filmene på feil sted, nemlig Hollywood. Regissører som Fellini og Alain Resnais laget bedre filmer, men Glen or Glenda er personlig på mange nivå. Å bare le denne filmen vekk ville være galt. For å bruke en lignin er filmen som en barns tegning, vi kan sette spørsmålet til talent men ikke til skaperglede.

Ed Wood vil for meg være et eksempel på at hvis man virkelig ønsker noe bare bør satse og aldri gi opp, men heller aldri regne med at noen kommer til å forstå. Som et individ er man alene og det er prisen man må betale. Og når vi da ser kultureliten gruppe seg rundt filmer som 8 1\2 og Hiroshima mon amour, men forkaster denne filmen så er ikke bare Glen or Glenda modernistisk i den tematiske og stilistiske måten men også rent symptomatisk. Man kan ikke bli akseptert av mainstream, eller bli forstått i sin tid.

Så nyt filmen som søppel å le, for det er det Brecth vil! Men vær klar over at den siste latteren kan være på deg.

Det å lage kunst film i Europa blir oppmuntret til men det å lage det i Hollywood, da er det uforståelig og dårlig. Så når vi ser avisen med overskriften ”World shocked by a sex change” ligge i søppelet så er det nok mange på den tiden som ønsket også denne filmen skulle ligge i den samme søppelkassen. Men de kan ikke se hva denne filmen virkelig ønsker å si; at å være annerledes skal ikke være ulovlig eller galt. Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitets stempel, den har bare en normativ estetikk som dyrker bruddet med tradisjonene og tar opp temaer om eksistensiell verdi. Ed Wood brøt med tradisjonene i tradisjonenes mekka. Jeg mener at jeg har nå vist estetiske, tematiske og ren symptomatiske elementer i denne filmen som er modernistiske. Jeg avslutter derfor med et sitat fra Ed Woods

«One is always considered mad when one perfects something that others cannot grasp.»

-Ed D. Wood jr.

Litteraturliste.

Adorno, Theodor (1973), Om kulturindustrien, fra Hans Fredirk Dahl (red), Massekommunikasjon, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, Norge

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Berger, Peter (1974), The Homeless Mind. Modernization and Conciousness, Vintage Books USA

Bordwell, David (1985), Narration in the fiction film, Univ. Of Wisconsin press, USA

Nichols, Bill (2001), Introduction to Dokumentary, Indiana University Press, Bloomington, USA

Næss, Even (1997), Filmatisk modernisme: Filmfortelling, tidsbilder og modernitet, fra Motskrift nr 1\97.

Internet sider:

Bob Bankard, (16.02.2006), The Ed Wood Guide, phillyburbs.com

Brooke, Michael og Maltin, Leonard (16.02.2006), Biography for Edward D. Wood Jr., Imdb.com

O’Connor, Dale og Maltin, Leonard, (16.02.2006), Biography for Federico Fellini, Imdb.com

Weaver,Tom, (16.02.2006), Biography for Dolores Fuller, Imdb.com

Filmen Glen or Glenda (1953):

Øvelsesoppgave:
Bruk resten av timen på svare så mye du kan på disse to oppgavene. 

1) Er Ed Wood bare en ræva filmskaper, eller var han en genial filmskaper til feil tid og feil sted?
2) Finnes det mange ræva filmskapere i Europa som er gjemt bak «Det er KUNST FILM VETTU» stemplet som naturlig følger Europeisk svada?

Publisert i ???

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , , ,

Film i preventivt rusarbeid – En analyse av Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream

14. aug

Posted by

”Moral [i Requiem for a Dream]; ikke slank deg,

for da får du verre ”Halliser”

– En rusbrukers humoristiske tolkning av filmen

Introduksjon

Da jeg gikk på Videregående var jeg med i en miljøgruppe på skolen som jobbet mot mobbing, rasisme og rusmisbruk. I vårt preventive arbeid mot rus var et av våre tiltak å ta en kinokveld med hele skolen hvor vi så en ”anti-narkotikafilm” før elevene på skolen etterpå skulle diskutere filmen og andre aspekter rundt narkotika og rus. Med ”anti-narkotika film” mener jeg film som ønsker å vise rusbruks negative sider i et ønske om å advare seeren ved å vise narkotikaens konsekvenser.

I perioden når jeg gikk på ungdom og videregående skole så vi tre filmer som var ment til å få ungdommen til å holde seg unna narkotika. Disse filmene var Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream. Jeg fant ut via en artikkel jeg fant på internett1 fra 2005 at man fortsatt viser filmen Requiem for a Dream på min gamle skole og det kan virke ut til at dette er vanlig rundt om kring i landet å vise slike filmer.

Men hva er det disse filmene egentlig formidler (tekstanalyse) og i hvor stor grad kan man regne med at en film kan påvirke ungdoms holdninger (publikumsrelasjoner)? I denne oppgaven ønsker jeg å drøfte dette.

Det er min forståelse at en tekstanalyse av filmene kan hjelpe til å forstå en generell beskrivelse av hva filmene egentlig formidler. Derfor ved å ta en tekstanalyse av fire filmer som dreier seg rundt narkotikaproblematikk er det mitt ønske å finne ut av i hvor stor grad bruk av film i skolen vil kunne hjelpe. Disse fire filmene er Ett Anständigt Liv (1979), Store Gutter Gråter Ikke (1995), Trainspotting (1996) og Requiem for a Dream (2000). Jeg har valgt 2 dokumentarer og 2 fiksjonsfilmer i min oppgave siden jeg føler at når det gjelder publikumsrelasjoner er det en relevant forskjell mellom disse to typer film.

Film som preventivt arbeid mot rus blant unge

I rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” som var skrevet for Udanningsdirektoratet og Sosial- og Helse direktoratet, dreier det seg blant annet om problematferd og rusforebyggende arbeid i grunn og videregående skole. I rapportens introduksjons del setter forskerne opp noen kriterier for et forbyggende arbeid skal ha og en tre delt rangering etter i hvor stor grad disse kriteriene ble fulgt. De tre typene preventivt arbeid var; 1) Intuisjons-/intensjonsbaserte tiltak, 2) Teoribaserte tiltak og 3) Empiribaserte tiltak. Den Intusjonsbaserte var beskrevet som ”tiltak der det foreligger et ønske fra iverksetterne eller en tro på/intensjon om at tiltaket virker forebyggende/helsefremmende. Det antas med andre ord at tiltaket har virkning/effekt” (Rørnes, 2006, s62) men de to andre var basert på teori og utprøvd teori.

Det er min mening at å vise en film for et publikum kan havne på alle tre nivåene, alt etter i hvor stor grad disse filmene har blitt analysert først av fagfolk og testet ut publikumsresponsene på filmene. Man må studere filmenes meningsbudskap og stil for å kunne bestemme om filmene vil ha positive, negative eller noen effekt på publikum. Jeg kan ikke komme med empiriske undersøkelser på disse filmenes reaksjoner på publikum, men jeg kan komme med mine egne analyser og si hva jeg mener er filmenes referensielle, eksplisitte, implisitte og symptomatiske mening ut ifra diverse analytiske teorier jeg har lest. Jeg kan også analysere filmenes virkemidler de forskjellige filmene har brukt for å drøfte de mulige effektene filmene vil kunne ha på publikum.

Problemet er i hvor stor grad en dybde analyse av hver film vil være nødvendig. Når Bordwell og Thompson i sin bok Film Art nevnte disse fire meningsnivåene (Bordwell & Thompson, 2003, s55-58) var de ment som et verktøy for akademiske studier av filmer og siden min oppgave dreier seg om hva ungdom er trolig til å se i slike filmer ville det etter min mening være viktig å vektlegge filmenes enkleste budskap. Jeg vil med andre ord holde meg mest til det referensielle og det eksplisitte buskapene og kun dra analysen dypere der det vil være relevant og lett tilgjenglig for det brede publikum.

Analyse av Ett Anständigt Liv (1979)

Bill Nichols sier i sin bok Representing Reality at ”Death may, in fact, be the underlying theme of the great majority of documentary” (Nichols, 1991, s110) og Ett Anständigt Liv er et eksempel på dette da filmen starter med å vise maleriet Dødens Triumf av Bruegel fra 1562 og resten av filmen viderefører de samme følelsene maleriet frembringer. Hvordan de narkomane lever med døden rundt seg hele tiden

Ett Anständigt liv er andre delen av en trilogi som Dom kallar oss Mods (1968) er den første og Det Sociala arvet (1993) er den tredje. I trilogien, som er laget av den svenske dokumentaristen Stefan Jarl, følger vi mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i Ett Anständigt liv følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. Filmens 2 hovedpersoner er Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i Dom kallar oss Mods og her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Filmen viser ungdom hvordan de narkomane har forfalt ved å vise bilder fra Jarls første film Dom Kallar oss Mods for så å vise publikum hvordan de narkomane så ser ut 10 år senere. Kontrastene er lette å se å er også med på øke identifikasjonen til et ungt publikum med å faktisk vise at de forfallene narkomane engang var unge de også.

Argumentet & Beviset i Ett Anständigt Liv

Bill Nichols sier i boken sin at det er en forskjell mellom fiksjonsfilme og dokumentar narrativt. Der fiksjonsfilmens narrativt er drevet av Bordwells & Thompsons plot og story (Bordwell & Thompson, 2003, s71) er dokumentaren drevet av argument og bevis (Nichols, 1991, s118)

I Ett Anständigt Liv er det min mening at argumentet er at noe er galt i den vest kapitalistiske verden og at de narkomane er et bevis på dette. Stefan Jarl ønsker å vise sitt publikum hvor trist noen mennesker i det svenske samfunn har det og at forklaringen ligger i det svenske klasseskillet. Som Stefan Jarl sier selv

”Skåning i [Ett Anständigt Liv] […], ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Sverige og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbeidarane drakk, som ein måte å slappe av på..”

-Stefan Jarl (Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Stilistisk

Filmen er filmet i blasse farger, med mørke bakgrunner og faller i nok under den klareste definisjonen på en styggfilm. Styggfilm er blitt en beskrivelse på dokumentar og jeg mener styggfilm her ved at alle steder og mennesker i denne filmen er forfallent. Nesten hele filmen er filmet i urbane områder i Stockholm, på T-Centralen og rundt. Vi får se pissoarer, gamle blokker og generelt forfallene steder i storbyen.

Filmen bærer et stilistisk preg av å være venstreorientert, og dette ser vi blant annet i enkelte montasjer. Montasje har en lang historie i venstreorientert film og kommer originalt fra sovjet og de sovjetiske montasjefilmene fra 1924-1930 tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475). Montasjene kommer innimellom selve dokumentaren og den mest markante bruken av dette virkemiddelet er kryssklippingen mellom de narkomane og et slakteri. Her prøver Stefan Jarl å si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss, om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Dette er et eksempel på dypere tolkning av filmen og som jeg nevnte tidligere vil ungdom trolig ikke relatere. Men det er relevant i forhold til Stefan Jarl og hans tiltenkte publikum (implisitt leser; Gripsrud, 2003 s209).

For montasjen skal gi en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative i filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. Dette er et modernistisk grep, men modernismen er for eliten (Asbjørnsen, 1999, s66). Så når man viser slikt til unge mennesker som er i faresonen for å havne på skråplanet, så er jo det publikumet man prøver å nå langt ifra hva de fleste vil kalle ”eliten”.

Bakerst boken Ett Anständigt liv prøver Stefan Jarl å bevise det motsatte om at unge har blitt positivt påvirket av hans film. Han gjør dette blant annet ved å trykke et brev han har fått fra ””Fisken” i 8e” som sier:

”Filmen ”Ett anständigt liv” var en jättebra film, Det var en verklig och en sorglig film. Men det som jag tycker är otäckast är att filmen är verklig[…]. Jag tror att filmen har avskrãckt alla ungdomar som har varit nyfikna på hur det kanns att vara hôg eller flummig eller vad det nu heter.” (Jarl, 1980,s151)

Jeg er ikke helt enig i hennes utsagn og trur heller at publikum kan ha litt problemer med å identifisere seg med karakterene i denne filmen. Jeg nevnte jo tidligere at når Ett Anständigt Liv kryssklipper mellom de narkomane som unge, for så å vise dem hvordan de 10 år senere ser ut, er et inntrykksfullt virkemiddel som absolutt burde gi inntrykk på de fleste, så trur jeg det likevel ikke er nok. For de sosiale aktørene er også veldig forfallende og usympatiske og jeg har min tvil om at noen tillit eller sympati blir vekket med sosiale aktører som vi er vitne til gjør innbrudd og er tydelig ruset når intervjuet. Publikumet man prøver å nå, de unge som kan falle på utsiden, vil få et ironisk forhold til det dem de ser, altså at man mister følelsen for karakterene fordi de bryter med ”identifikasjonen ved å gjøre absurde og utålige ting”(Gripsrud, 2003, s26).

Uten om det rent identifikasjonsmessige så er filmens generelle budskap om død med på å vekke en angst og tristhet i publikum. Noe som kan være bra skulle folk ha det godt med seg selv og trenger å vite hvordan verden fungere for andre, men for folk som kanskje har angst og depresjoner allerede så er filmen bare en bekreftelse og heller med på å tiltrekke enn å fra støte narkotika. Jeg skal komme tilbake til negative effekter av angst i filmer senere i oppgaven.

Dette er farlig når man prøver å nå ut til ungdom. De må kunne identifisere seg med situasjonen, og i Ett Anständigt Liv er det for lett å distansere seg selv fra de sosiale aktørene de unge la dem tenke at dette ikke vil kunne skje dem. For ingen som begynner med narkotika tenker at akkurat de vil bli rennestens narkomane. Som Tyron sier i Requiem for a Dream like før han tar det første heroinskuddet i filmen som blir et valg som vil gjøre han til narkoman

”Right, on, baby, ahm not jivin’ you. Ah doan’ want to be runnin’ no streets the res’ of mah life in no ripped sneakers, mah nose runnin’ down to mah chin. All we gotta do is have a little taste so we know how much to cut it2.”

-Tyron C. Love (Requiem for a Dream)

Med andre ord folk er klar over den ytterste konsekvensen av å drive med narkotika, filmen kommer ikke noe nytt der og det er heller den sosiale kommentaren til eliten som er viktig med denne filmen og ungdom er som sagt ikke eliten.

Analyse av Store Gutter Gråter Ikke (1995)

Store Gutter Gråter Ikke, er en norsk dokumentar om narkomanes kamp om et nytt og bedre liv. Vi møter 8 narkomane som har vært inn og ut av fengsel i hele sitt liv på grunn av sine narkomane vaner. Den norske stat, i samarbeid med Tyrilli, har derfor startet et behandlings prosjekt kalt «Stifinneren», hvor disse 8 narkomane skal få en sjanse til å bli «streit».

Argumentet & Beviset i Store Gutter Gråter Ikke

Filmen anslag er en introduksjon til filmens hovedperson, Trond, en narkoman som har vært sett på som «Norges farligste man» engang han og en kompis var på flukt fra Politiet. Mens vi ser Trond bli kjørt i en politibil hører vi en uidentifisert voiceover som sier

”Det er februar i 1994. Ullersmo… Norges mest bevoktede fengsel. Vi møter Trond for første gang. Nesten halve livet levd bak murene. 10 år for å være nøyaktig. Nå er han 28 og vil bli «stræit», sier han. Han har søkt overføring til Oslo kretsfengsel og et behandlingsopplegg der. Han «væit» det. Vi «væit» det. Ingen blir «stræit» på Ullersmo.»

Voiceoveren har en klar Østkants Oslo dialekt (ord som «væit» og «stræit«, og senere voiceovers som «Husk du skal «pisse» på mandag«), som om fortelleren kommer fra de samme kretsene Trond kommer fra. Fortelleren forteller om dem til oss, men likevel virker talemåten til fortelleren til å indikere at han ikke er langt vekk fra det miljøet vi nå skal observere. Talen er autoritær, men likevel «street» og ungdommelig, uten at fortelleren virker useriøs ut. Fortelleren blir identifisert som skaperen av filmen senere i filmen når vi hører ”vi er et kamerateam, ikke politiet”. Denne kommentaren og andre i filmen er veldig tillitsbyggende. Filmteamet er forståelsesfullt og fordomsfri noe som gjør at filmen blir for oss som publikum sympatisk og identifiserbar.

I denne anslagscenen hvor vi ser, og det blir forklart, at Trond reiser fra Ullersmo til et rehabiliterings prosjekt, ser vi også en form for Flashback. Dette flashbacket er en rekonstruksjon av hendelser i Tronds liv, filmet i Serpia farget film, hvor han både virker desperat, men også sympatisk. Uten om at vi som publikum får sympati med Trond, er også disse rekonstruksjonene spennende og vekker interesse for hva vi senere vil se. Dette trur jeg vil være gjeldende uansett alder. Når voiceoveren og flashbacket er ferdig ender reisen der behandlingen vil foregå.

Når Trond ankommer Oslo kretsfengsel blir publikum kjent med noen sosiale aktører som virker ut til være ressurssterke narkomane. Vi blir introdusert til dem via grafikk som minner om politiarkiv og som viser relevant data (navn, alder og hva de sitter inne for). Denne grafikken peker mot at politi og stat er innblandet i dette, noe som blir viktig senere i filmen.

Alle de narkomane virker oppgående, livsglade og sterke og de minner ikke om ressursvake rennestens narkomane som Stefan Jarl har valgt å fremstille dem som. Man kan spørre seg om disse narkomane er representative for de «vanlige» narkomane. At utvalget av de sosiale aktørene, de mest interessante og ressurssterke, har gått på bekostning av en realistisk fremstilling av narkomane. For det er 4 av 8 narkomane vi faktisk møter, de resterende holder seg i bakgrunnen. Dette går likevel ikke på bekostning av filmens realistiske fremstilling. Det Stefan Jarl beskrivelser er kanskje her mer representative, der de narkomane er å ressursvake og har gitt opp å prøve å komme tilbake til samfunnet, men vi trur så gjerne at narkomane i Norge kan klare seg hvis vi bare gir dem litt hjelp.

Ved å velge ut ressurssterke narkomane er det lettere for oss som publikum å se på dem som sympatiske og identifisere oss etter dette. Med sympatisk identifikasjon vil vi kunne føle deres problemer og situasjoner som om de kunne være vår egne (Gripsrud, 2003, s26). Dette er bra når en film skal brukes i preventivt øyemed.

Det er min mening i at denne filmen sier at den norske stat bryr seg om de som faller på utsiden i dette landet og at tiltak staten setter i gang faktisk kan fungere. Beviset ligger at vi observerer hvordan de narkomane og de ansatte har en vennskaplig og tollerang holdning til hverandre. Filmskaperen ville nok ikke være uenig i min konklusjon her siden har selv sier ”Store gutter gråter ikke er temaet fengselsstraff og rusbehandling innenfor murene.3”

Stilistisk

Store Gutter Gråter Ikke er en koselig og varm film som har masse håp og livsglede. Bildene sammenlignet med Ett Anständig liv er ofte lysere og handlingen er lagt litt mer vekk fra det urbane og vi ser i alle fall ikke Oslo fra de mørkeste stedene. Fin norsk natur er med på å gi oss en følelse av frihet og vi hører de narkomane le og synge er med på å gi oss en følelse av at man kan føle livsglede uten rus også. Dette resulterer i at vi ser muligheter i Store Gutter Gråter Ikke der vi i Ett Ansändigt Liv bare blir deprimert.

Filmen viser ofte bilder fra livet bak murene. Vi får se hele prosessen som det er å bli satt inn i et fengsel. Vi får også se andre statlige institusjoner, politiet og Tyrilli. Men over det hele får vi et inntrykk av at staten og politiet vil oss som borgere godt. Vi får se vennlige og snille politimenn som prater og ler med de innsatte som om de var venner og ikke usympatiske, strenge og maktsyke politikonstabler som mange unge og opprørske kanskje har fått inntrykk av. Ungdommen får med andre ord se at formyndere (skole, politi og politikere) ikke er deres fiender, samtidig som de også blir forklart konsekvensen et liv vil få av for mye ukonstruktivt opprør, uten at filmen blir belærende eller skremmende. Filmen fungerer altså som et godt råd, ikke som en trussel.

Det eneste problemet med denne filmen som egentlig ikke går på narrativ eller stil er at filmen har nok eldes en del. Selv om filmen narrativt tar opp et tidløst problem med narkotika, de narkomane og kriminalitet så kan man ikke la være å legge merke hvordan de sosiale aktørene snakker og kler seg ganske utdatert.. Jeg vet ikke hvordan ungdom vil kunne reagere på dette, men siden det ikke har kommet noen ny film med samme varme, humor og sympati med mennesker som har falt utenfor så vil jeg velge å se forbi dette.

Analyse av Trainspotting (1996)

Trainspotting er en svart komedie fra om en gjeng narkomane i Skottland som ikke helt vet hva de ønsker for fremtiden. Filmen starter in medias res grad da hovedpersonen med sine narkomane venner løper fra politiet. Mens han løper har han en hip og kul dialog som ramser opp en haug med elementer som han mener er livets virkelige sider.

”Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television; choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers. […] Choose sitting on that couch watching mind-numbing, spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked up brats you spawned to replace yourselves. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that? I chose not to choose life. I chose somethin’ else. And the reasons? There are no reasons. Who needs reasons when you’ve got heroin?”

-Renton, Trainspotting

Denne monologen er akkompagnert med en hastig rytme i lydbildet og er med på i begynnelsen å oppsummerer en skepsis til livet som er en del moderne fremmedgjøringen (Berger, 1974, s181-200). Han vil ikke leve et materialistisk liv uten fremtid, som er det vi som moderne borgere blir lovet, så han valgte et livet med narkotika. Han sier videre:

“People think it’s all about misery and desperation and death and all that shit which is not to be ignored, but what they forget is the pleasure of it. Otherwise we wouldn’t do it. After all, we’re not fucking stupid. At least, we’re not that fucking stupid.”

Etter disse to monologene har hovedpersonen etablert et ærlig forhold til oss som publikum, da særlig folk som faktisk er brukere av dop eller i alle fall er i faresonen for å bruke. Han har forklart hva han føler om livet slik det virker for han og hvorfor han valgte å bruke dop. Fordi han synes livet er poengløst og heroin er deilig. Dette står i kontrast til Requiem for a Dream og Ett Anständigt Liv som kun viser ”misery and desperation and death”.

Etter den ærlige introduksjonen ser vi konsekvensene av et slikt valg. Vi følger Renton og hans narkomane venner igjennom livets oppturer og nedturer i en verden fylt med dekadens og dekadanse relaterte problemer. Vi blir vitne til dop bruk, sex med mindreårige, små barn som dør på grunn av neglet, tyveri, vennskaps destruktive sider, aids, narkotika salg, hallikvirksomhet, ekstrem vold. Og det tar ikke lang tid før vi får vår første karnevaliske bilde av hvordan det er å være narkoman. For ca 10 minutter ut i filmen ser vi Renton ta et dykk nedi den ”skitneste dassen i Skottland” etter heroin i stikkpilleform.

Filmens avslutter med at hovedpersonen Renton starter å løpe igjen, men denne gangen løper han ikke fra politiet, men fra sine venner. Han har tydeligvis lært og vil nå velge det livet han i begynnelsen hatet. Han har kanskje endelig blitt voksen og bestemt seg for å ta ansvar. Problemet er bare om det er Rentons siste erfaring er hva vi som publikum sitter igjen med som filmens egentlige budskap. For å finne ut av dette må vi se på selve fortellingens narrative struktur.

Narrasjon

Det heter i hermeneutisk tenkning at for å forstå helheten må man forstå delene og for å forstå delene må man forstå helheten (Gripsrud, 2003, s141) og Film art hevder at vi ubevist når vi ser en film dekoder delene til en helhet (Bordwell & Thompson, 2003, s49) Helhetlig sier denne filmen til publikum at narkotika er dårlig. Protagonisten i denne filmen har vært igjennom en serie med kausale hendelser som ledet han til konklusjonen at han skal ut av rusmiljøet.

Men hvis vi fokuserer på delene i denne filmen, så blir det lett å glemme denne konklusjonen siden så mye annet virker så fristende. Vi får utenom startmonologen blant annet høre beskrivelser av at heroin er betraktelig bedre enn sex. ”That beats any meat injection. That beats any fucking cock in the world.”. Sitatet er sagt på en måte som faktisk kan virke pirrende og hvor publikum kan bli nysgjerrig på hva det er som kan gi en slik lystfølelse.

En annen scene som egentlig er ganske alvorlig men blir fremstilt nesten positivt er Rentons overdose. Scenen er beskrevet som to falle ned i jorden med Lou Reeds låt Perfect day spilt i bakgrunnen og er noe av det mest harmoniske vi får se i hele filmen.

Så der Requiem for a Dream for eksempel viser de ytterste konsekvenser av rusavhengighet velger Trainspotting heller å vise reisen fra en avhengighet og til å komme på rettkjør igjen. Noe som rent referensielt gjør den lik Store Gutter Gråter Ikke, men Trainspotting prøver å forklare hvorfor folk driver med rus, gledene og sorgene ved et slik liv.

Så når vi ser på delene og setter det opp mot helheten virker det nesten ut til at filmen er selvmotsigende. Budskapet filmen gir er veldig ambivalent og man kan som publikum begynne å lure på om filmen mener narkotika er dumt eller om det er kult.

Et eksempel på at det ambivalente med Trainspottings budskap og at fokuset i etterkant er på filmens lystige deler overfor de alvorlige konsekvensene er ved å se på hva slags rettighets (eng. franchise) produkter som har blitt laget ut fra denne filmen. Plakater4 og en Dance låt ”Choose Life5” av PF Project som bare har introduksjons-monologen til filmen og fullstendig glemmer den moralske sluttmonologen.

Det er min mening at i en analyse av en film er det kjekt for en bedre forståelse av en film å se både helheten og delene, men publikum derimot har ikke nødvendigvis denne tanken om del og helhet. Så når den generelle forsamling mennesker ser en film husker de scener som gav inntrykk på dem og ikke de dypere meningene, noe som er et vanlig postmoderne fenomen. Trainspotting faller under den postmodernistiske filmen og da kan det være farlig å bruke det i preventivt arbeid siden denne filmen glorifiserer i store deler av filmen narkotika og det å slenge en kort moral på slutten trur jeg ikke kommer sterkt nok fram til publikum.

Stilistisk

Denne filmen, i motsetning til Requiem for a Dream, forholder seg mer til en objektiv persepsjon, altså den forholder seg hovedsakelig til den ytre verden. For Trainspotting har ikke mer enn 3 scener som viser en subjektiv persepsjon av effekten til rusen. Resten av filmen ser vi bare karakterenes fremtreden av rusen. Det vil si at filmen ikke handler i så stor grad om filmens rus som karakterenes forhold til rusen.

Protagonisten og hans venner er bleke, tynne og ser sykelige ut og de lever i arbeiderklasse områder i Skottland. Vi ser ofte rotete og slitte rom rundt dem og bakgrunnen er ofte like klar som dem. Dette gir oss en følelse av kaoset som det er å måtte leve fra hand til munn hele tiden.

Filmen virker ut til å henvise seg til oss om ikke er brukere av narkotika, særlig slutten hvor han sier han vil bli akkurat som oss. Men samtidig er det mye i denne historien, som kanskje er klarere for dem som er i dette miljøet. Det er for eksempel ikke så mange som ikke driver med rus som vet at tar man heroin mens man går på metadon blir sjansene større for overdose. Noe som skjer med Renton i midten av filmen.

Når det gjelder identifikasjonen med karakterene i Trainspotting trur jeg at regissøren prøver å gi oss en ironisk identifikasjon, men jeg frykter at de fleste kan få en identifikasjon som er mer av den admirativ typen (Gripsrud, 2003, s26). Fordi hovedpersonen er så tøff i sin tale måte og opplever så mange morsomme ting før han finner ut at narkotika er feil at man ender opp med å faktisk kunne gjøre han til en helteskikkelse. Unge ser en opprørsk person som lever et liv i en evig adrenalin kick, både via narkotikaen men også via sin lovløshet og ansvarsløshet. Dette mener jeg ville være uønskelig når man viser en film for å skape anti-narkotika holdninger.

Så filmen gir altså et ærlig og nært bilde på en narkomans liv, men ærligheten er hva jeg frykter kan gjøre rusbruk tiltalende. Så denne filmen kan være interessant som en antropologisk studie, men farlig som en film i bruk i preventivt arbeid.

Analyse av Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a dream (2000) er en mørk fiksjonsfilm laget av Darren Aronofsky og dreier seg rundt 4 personers harde nedover spiral i narkotika helvete. Vi møter Harry Goldfarb, hans mor Sara Goldfarb, hans kjæreste Marion Silver og hans kompis Tyron C. Love som alle begynner å få et usunt forhold til rusmidler og medikamenter. Handlingen foregår i New York, i bydelen Brooklyn, og starter med at ensomme Sara Goldfarb får et uønsket besøk av hennes eneste sønn som har kommet kun for å stjele Tv-en hennes. Vi får et innblikk i en intens konflikt mellom mor og sønn via nærbilde og ekstremt bevegelig kamera. Når sønnen forlater huset ser vi Sara Goldfarb i et mørkt og låst rom snakkende til seg selv, hvor hun prøver å trøste seg selv med at ting ikke er så ille som det virker ut, og at hvis det er så ille som det virker ut så vil det uansett løse seg til slutt. Det er da tittelen på filmen Requiem for a dream, slås ned på oss med et smell som for de fleste er urovekkende. Tittelen Requiem for a dream, betyr ”Sjelemesse” for en drøm, og peker mot at Sara Goldfarb tar feil. Det vil ikke løse seg for dem til slutt. Dette vil bli en film som vil behandle nådeløst sine hovedpersoner og sende dem mot et sted hvor drømmene deres ikke lenger vil gjelde.

Narrativt

Requiem for a dream er delt inn i tre kapitler som kommer som et brak. Kapitelene er delt inn i årstidene og starer på sommeren, så høst, før det siste kapittel som er vinter. En slik narrativ inndeling har to meninger, den helt referensielle, som er at handlingen er lagt til disse 3 årstiden, men denne bevegelsen fra sommer til vinter kan også ha en mer symbolsk betydning. For sommer er tiden på året de fleste av oss assosierer med liv, varme og lys, og selv om vinteren er også en årstid med positive sider, assosierer vi denne årstiden ofte med kulde, død og mørke. Dette er symbolikk som er lett å assosiere seg frem til, og alle, også et ungt publikum, vil kunne forstå dette.

Sommeren er en lys tid for karakterene i denne filmen. Hovedpersonen, Harry, har fått seg en kjæreste med navn Marion og de trives i hverandres selskap. Harry har også en fremtidsplan om at han sammen med sin venn Tyron skal kjøpe og så selge heroin på gata. Dette mener de vil gjøre dem rike. Moren til Harry, som ofte sliter med ensomhet, får en god nyhet at hun skal være med på et TV gameshow, noe som gir henne ny livsgnist og gjør henne populær blant de andre som bor i hennes blokk. Hennes drøm er at hun en dag skal være med på dette game showet hun er invitert på i en rød kjole hun har hatt så mange fine minner i, det eneste det krever av henne er at hun må slanke seg. Hun setter i gang med slanke prosjektet, et prosjekt som skulle være vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun bestemmer seg derfor å ta en enklere utvei og slanke seg ved bruk av piller. Imens har Harry og Tyron skaffet heroinen til skal selge, men bestemmer seg for at de selv skal prøve heroinen, bare for å vite hvor mye de skal dele. Stoffet virker bra på dem og vi ser dem kose seg. Marion bruker stoffet for å føle seg bedre med seg selv. Hun pleide å gå til psykolog, men psykologen så ut til å utnytte seg av henne seksuelt i stedet for å hjelpe henne. Så hun sluttet hos han og bruker isteden narkotika for å bedre sin selvtillit. Marions drøm er å bli en kles designer og med hjelp av kjæresten Harry, og hans narkotika penger, så ser denne drømmen ut til å bli en realitet. Hun bruker så diverse substanser for å få hjelpe henne med å bli kreativ. Med andre ord; Sommeren er delen hvor drømmene og mulighetene blir etablert. Faktisk går det så bra med dem alle at vi som publikum lurer på om denne filmen skal være like holdningsløs til narkotika som Trainspotting var.

Men når sommeren er på hell begynner vi å se tendenser til at karakterenes narkotika forbruk begynner å ta over for dem. Harry begynner å bruke dop for å takle daglige gjøremål og for depresjoner, moren overhører sønnens skepsis til hennes slankepille forbruk og narkotika forbruke på alle karakterene har økt betydelig. Høsten begynner når Tyron blir vitne til at sin narkotika distributør ble skutt foran han for så å bli arrestert og den tekstplakaten med den urovekkende smellet sier «Høst»

Høsten er slutten på de gode stundene for karakterene og problemene blir endelig etablert. Etter skyte hendelsen må Harry begynne å bruke pengene de hele sommeren hadde spart opp. Narkotika tilgangen er ikke lenger så bra som den engang var, noe som stresser de tre unge brukerne. Sara Goldfarb har ikke problemer med tilgangen til sine rusmidler fordi hun får dem på resept. Men hennes problem er at pillenes effekt begynner å ebbe ut siden hun har begynt å tilvenne seg dem. Hun tar da større dose for å kompensere, dette uten legens godkjennelse. Konsekvensen av dette økte pilleforbruket er at hun gradvis blir mer psykisk ustabil og har psykotiske anfall. Imens begynner penge manglene å bli et problem for de tre unge og Harry får Marion til å prostituere seg for penger som de skal angivelig bruke til å få livet «back on track». Men siden narkotika tilgangen er så dårlig må Harry og Tyron dra til en annen by, i en annen delstat, for å anskaffe. Dette leder til at Marion må prostituere seg nok engang for å få dop. Denne gangen med en man ved navn, Sal the Geep, en rik afroamerikaner som bytter dop mot sex. Klimakset i denne delen er når de pille relaterte psykosene til Sara Goldfarb blir så intense at hele virkelighetsbildet hennes blir forvrengt i en stor hallusinasjon hvor tv-en snakker til henne og kjøleskapet angriper henne. Hun løper ut av leiligheten sin som hun mer eller mindre har tilbringet hele filmen fram til nå i. Det har blitt vinter og en ny tekstplakat smeller nedover skjermen med Vinter skrevet på den.

Vinter er den siste delen av filmen og i denne delen er problemene etablert i den forrige delen intensivert. Alle 4 karakterene må gå igjennom enormt nedverdigende hendelser som ofte er grafiskdetaljert. Vi er vitne til Marions sexorgie, Harrys infiserte arm som må bli amputeret, Sara Goldfarb går igjennom diverse behandlinger blant annet tvangsforing og sjokkterapi og Tyron havner i fengsel. Alt dette klippet sammen hyppig mens musikk dunker hardt i ørene av en sang passende titulert «Meltdown». Slutten av filmen ender med at alle de 4 hovedpersonene har endt opp i sitt personlige helvete alene.

Stilistisk

Requiem for a dream er stilistisk som en eneste lang badtrip. Det er som om publikum tar narkotika i begynnelsen av filmen og kjenner hvordan man i økende grad mister kontakten med virkeligheten. Alle filmens scener er laget for å frembringe karakterenes følelser visuelt, noe som minner om avant-gard bevegelsen fransk impresjonisme på 1920-tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475-476)

De første 10-15 minuttene går ganske rolig for seg, men etter hvert som filmens karakterer mister kontroll over sine rusproblemer så mister filmen ”kontroll” visuelt. Filmen skifter hyppig mellom slowmotion, fastmotion, diverse montasjer, spesielle bildeutsnitt og hyppig linseskift, for at vi, med karakterene, mister følelsen av retting og virkelighet. Dette skjer så gradvis og logisk at det nesten ikke legges merke til før det tar av. I vinterseksjonen er klippingen og virkemidlene så intens at man kan bli direkte uvel av det hele. Grafiske nærbilder av infiserte sår, kroppslig mutilasjon og prostitusjon som lar lite gå til fantasien bombarderer oss med en musikk som er så intens og skjærende at få jeg har møtt orker å se filmen flere ganger av stresset den påfører.

Requiem for a dream tar i bruk en veldig effektiv effekt i form av en rytmisk klipping som regissøren selv, Darren Aronofsky, kaller ”hip-hop klipping” (hip-hop montage6). Denne type klipping, som han også brukte i en av sine tidligere filmer π (1998), innebærer en hyppig rytmisk klipping av diverse nærbilder av objekter, personer og lignende som brukes med lyd effekter og følger rytmisk soundtracket. I denne filmen er bruk av denne type klipping med på å øke subjektiveringen av karakterenes indre bilder (Subjektiv persepsjon)

I Requiem for a Dream har vi en kathartisk identifikasjon, altså en type identifikasjon hvor protagonisten ligner på oss men som har en ”avgjørende svakhet” som gjør at den går under (Gripsrud, 2003, s26). I denne filmen er det narkotikaen som er karakterenes brist og deres fall er ganske tydelig.

All reklame er god reklame?

Så nå som jeg har analysert fire filmer om narkotika, bør jeg nevne litt om effekten av narkotikainformasjon generelt. I boken ”Narkotikainformation i Norden” sier mediaviter Niels Erik Wille at all preventivt arbeid i form av opplysningskampanjer stort sett operer med tre delmål; Viten – Holdning – Handling. Ved å anta at våre handlinger er basert på vår viten og våre holdninger regner man med at ved å gi en hvis informasjon med en hvis type holdning vil man kunne forme mennesker til å handle på en spesifikk måte. Altså, man i ønsker at folk, etter endt opplysning, skal handle riktig ved å gjøre eller la være å gjøre enkelte typer handlinger (røyke, drikke, ruse seg, ta på sikkerhetsbelte osv.)

Han går så videre med å hevde at narkotikaopplysning kan bli reklame for stoffene. Ved å se på forskningsstatistikk fra USA hadde han kommet fram til at ved å gi narkotika informasjon vil mennesker som allerede har en indisposisjon til å drive med narkotika ha større sjanse for å identifisere seg med karakterene og kan finne på å ”intigrere soscialt problematiske adferdsformer i sin personlige livstil” og når man da også utsetter en gruppe for narkotikainformasjon som ellers aldri ville ha tenkt tanken så er det en risiko å rette deres oppmerksomhet mot det. For å ikke glemme dem som driver med noe rusmisbruk, kan få lyst til å prøve andre hardere stoffer som filmene har introdusert (Wille, 1986, s15). Så selv om en regissør setter seg ut for å få folk vekk fra narkotika, noe jeg regner med er alle de 4 filmene jeg har analyserts ønske, kan man risikere å få motsatt effekt. Så som jeg skrev tidligere i min oppgave kan en films intensjon og effekt bærer to helt forskjellige resultater. Hvis en film baserer seg mer på en intensjon enn på hva forskere har kommet fram til kan filmen faktisk gi motsatt effekt. Det er derfor viktig å ta en grundig tekstanalyse av en film.

I Norge hvor vi har hatt en streng sensur har denne tanken slått dem blant annet når det gjaldt lanseringen av filmen Ett Anständigt Liv. Statens filmkontroll klipte filmen i dens originale utgivelse pga av hva de kalte ”instruktive sprutscener” (Jarl, 1980, s133). Jeg er imot sensur, men vil likevel stille et spørsmål til poenget ved å vise en person stikke en heroinsprøyte i armen. Hvorfor er dette en viktig scene i filmen?

Narkotika bruk i ”anti-narkotika” filmer

Så hvis det å eksponere et publikum for narkotika kan bli reklame blir spørsmålet hvor mye av filmen bør dreie seg om rusen og hvor mye av filmen bør dreier seg om konsekvensen. En kunstrisk og viktig avgjørelse blir da i hvor stor grad man ønsker å vise diegetisk narkotika og dets bruk. I de fire filmene jeg har analysert er det 3 av dem som viser narkotika som blir brukt foran kameraet. Ved å gjøre dette blir narkotika bruken en del av plottet (dokumentar: bevis) og ikke en del av bakgrunnshistorien (eng. story eller argumentet). Dette kan påvirker fokuset til publikum og derfor også påvirke deres behandling av informasjonen etterpå.

Jeg er imot sensur, men jeg er ikke imot aldersgrense og begrenset tilgang til visse typer informasjon. Så når Ett Anständigt Liv ble sensurert, slik den ble gjort i gjort i Norge i 1979 (Jarl, 1980, s132-140), er for meg et tabu. Men å hevde som Stefan Jarl gjør at å vise ”instruktive sprutscener” er viktig for vår forståelse av narkotikaens destruktive effekt er heller tvilsomt. Når så Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream viser detaljerte injeksjon scener er det min mening at dette ikke er viktig for filmens helhetlige plot og endelige konklusjon.

Store Gutter Gråter Ikke fungerer like bra som en informativ ”anti-narkotika” film som de andre 3 filmene selv om den ikke har en eneste scene som faktisk viser narkotikabruken. Publikum behøver ikke å se narkotika i bruk for å forstå at folk driver med det, og som nevnt tidligere kan slike scener bli reklame og ja som norsk sensur sa ”instruerende”.

Det er nok ment slik i disse filmene at injeksjonsscenene er plassert for å sjokkere og skremme. Dette ved å understreke et budskap ved å vekke angstføler med ”dramatiske og emotionelte ladede ord, billeder, musikk etc. som direkte sigter mod en føelsesmæssig reaktion” hva også blir kalt skremselskampanjer (Wille, 1986, s13). Men skremselskampanjer kan ha motsatt effekt av hva man har satt som mål, ved at angsten man fremstiller publikum for blir mentalt blokkert, som igjen leder til passivitet ovenfor budskapet som blir presentert. Dette kommer ofte av at publikum ikke klarer å assosiere seg med den situasjonen som blir fremstil siden dette er ikke deres ”umiddelbare erfaring” på problemet (Wille, 1986, s14).

Jeg trur derfor at et viktig spørsmål her bør være om disse karakterene ville vært interessante hvis de ikke drev med dop? Den eneste av disse fire filmer hvor filmens personligheter kunne vært interessante selv hvis de ikke drev med narkotika ville vært Store Gutter Gråter Ikke, hvor alle viser livsglede, kreativitet og initiativ.

Filmenes forklaring på narkotika problemene.

Et annet viktig aspekt av en film som ville kunne øke publikumsforståelsen av narkotika som et problem er en forklaring på hvorfor man ønsker å drive med dop. For ingen av filmene som i større grad forklarer hvorfor karakterene og de sosiale aktørene driver med narkotika. Hvorfor Renton kom på kjøret, hvorfor Harry startet og eller noen av sosiale aktørene i Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke blir for oss å tolke. Selv om det er en fellesnevner at alle er i et narkotika miljø når filmen starter er det lite til ingen bakgrunnshistorie til noen av dem. Man kan jo hevde at Stefan Jarls Dom kallar oss Mods er en forklaring på for historien til de narkomane i Ett Anständigt liv og forklaringen som blir gitt via bikarakterene Marion og Sara i Requiem for a Dream er også representativt for hovedpersonen Harry. Men i alle fall rent referensielt er det ingen forhistorisk forklaring på deres valg annet en miljøet de befinner seg i.

Boken Alchol, Tobacco and other Drugs påpeker forskjellige årsaker til narkotika bruk og en av dem er ”Contextual and other enviromental risk factors” (Abbott, 2000, s352), men påpeker likevel at det er viktig å forstå at det også kan være biologiske og psykologiske utenom de miljømessige årsaker som er grunnen (Abbott, 2000, s176). I Requiem for a Dream ser vi hint til at Marion har dårlig selvtillit når hun naken ser seg selv i speilet først trist, men etter å ha tatt narkotika føler seg mye bedre. Det er likevel slik at alle filmene fokuserer hovedsakelig på miljøet som grunn for narkotika bruken. Renton føler i slutten av Trainspotting at han vil kunne komme seg på føttene igjen etter at han har valgt å svikte vennene sine og i Store Gutter Gråter Ikke prøver de innsatte å være en ressurs for hverandre når de har blitt ferdig med behandlingen og i Ett Anständigt Liv er det samfunnet i sin helhet som er grunnen til at man har narkomane.

Ungdom tenker ikke slikt trur jeg. Det er de indre usikkerhets følesene som puberteten medfører som er med på å folk til å starte med narkotika. Likevel trur jeg ikke av den grunn at filmenes fokus på miljø ovenfor indre problemer er noe problem, men jeg synes det er interessant valg av filmene å se bort ifra karakterenes indre grunner.

Dette er trolig fordi at fiksjonsfilmene jeg har analysert er hovedsaklig realistiske i sin fremstilling og det betyr at filmene prøver å vise problemene fra en årsak – virknings forhold (Bordwell & Thompson, 2003, s89-91). Siden indre ubestemmelige drivkrefter tilhører mer modernistiske filmen estetikk (Asbjørnsen, 1999, s39-68) og er verken kommersielt salgbar eller, som nevnt når jeg analyserte Ett Anständigt Liv, har en bred ungdommelig publikums appell.

Når det gjelder dokumentar blir det veldig vanskelig å gå inn i en persons indre siden dette er ikke noe kameraet kan fremstille i noen form for realisme(Asbjørnsen, 1999, s57)

Forskjeller mellom dokumentaren og fiksjonen.

Fire filmer med en felles nevner at det dreier seg om narkotikaproblemene, men de filmene tar forskjellige ståsteder i forhold til holdningen rundt rus. Som en fellesnevner for dokumentarene tar de opp narkomani i forhold til individet og samfunnet, et vanlig trekk ved dokumentar siden filmene representerer vår verden og derfor ville vært mer unaturlig å da ikke prøve å si noe om vår verden. I Store Gutter Gråter Ikke er det narkomanes håp om hjelp fra en statlig drevet institusjon, mens i Ett Anständigt Liv er det hvordan samfunnet er del skyldig i de narkomanes problemer. I de valgte fiksjonsfilmene er det ikke i så stor grad fokuset på samfunnet rundt, men heller på karakterene og deres lokale miljø. Dette er ikke alltid tilfelle i fiksjonsfilm, for eksempel Traffic (2000), hvor filmen både tar for seg narkotika problematikk på mikro og makroplan7

Men den største og viktigste forskjellen mellom dokumentar og fiksjon går i publikums distanse til karakterene. I fiksjon er det som oftest lett å skape en distanse til det man ser, mens i dokumentar har man ikke i så stor grad den luksusen av å kunne distansere oss siden dette er virkelig. I ytterpunkter kan faktisk noe som skjer i fiksjonsfilm frembringe latter i oss, mens hvis det samme skjer dokumentar så vil det frembringe avsky. Et eksempel på dette fenomen kan være do scenene i Trainspotting og Ett Anständigt liv. I begge scenene har vi en narkoman som tilbringer en hvis tid på et skittent offentlig toalett, i begge scenene har vi også vi at den narkomane må nedverdige seg selv ved å grave ta ned i toalettet. I Trainspotting er det slik at hovedpersonen må ta et dykk nedi toalettskålen etter narkotikaen han hadde mistet, i Ett Anständigt Liv er det at den narkomane bruker toalettet til å vaske sprøyten sin. Vi som publikum er invitert til å le av det som skjer i Trainspotting, mens i Ett Anständigt Liv skal vi nok heller bli sjokkert. To ganske like scener egentlig, to helt forskjellige reaksjoner. Det er med andre ord en formell forskjell i hvordan vi ser følelser i fiksjon og dokumentar.

Et annet eksempel på dette er å sammenligne den ment seriøse filmen Himmel og Helvete (1969) sluttscene hvor hovedpersonen tar flyfart og hopper ut av vinduet til sin død. Vi som publikum tillater oss selv å le, selv om i filmens kontekst er det ment til å tas alvorlig. Dette fordi filmen de senere årene har fått kalkun-status og tiden har ikke behandlet denne filmen fint. Men selv om for eksempel Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke også virker foreldet stilistisk og kanskje også argumentativt, ville få likevel reagert med latter og hadde noen for eksempel valgt å le av do scenen i Ett Anständigt Liv ville nok folk rundt funnet personen dyssosial.

Her kommer et problem med Trainspotting. Ved at filmen er en komedie tillater vi oss selv å le av et alvorlig problem. Noe som igjen kan gjøre at et alvorlig problem blir bagatellisert, og kanskje for noen også virke tiltalende. I scenen jeg nå nevnte er det ikke noen forherligelse, men scenen er heller ikke alvorlig. Vi distanserer oss til problemene, noe de tre andre filmene ikke tillater.

«Å snakke kidsas språk»

Jeg har nå gjort en tekst analyse av fire filmer som på hver sin måte har tatt opp rusproblematikk. Disse filmene har også en annen fellesnevner i at de har blitt brukt i preventivt rusarbeid blant unge. Requiem for a Dream, Trainspotting og Store Gutter gråter ikke har jeg selv sett på skole når jeg var ung og bakerst i boken Ett Anständigt Liv av Stefan Jarl står det diverse reaksjoner på hans film da den var viss på svenske skoler.

Når man skal nå ut til unge er det viktig med identifikasjon, at man må ”snakke kidsas språk” og møte dem slik de ser ting. Jeg nevnte i min analyse de forskjellige filmene hva slags type identifikasjon jeg mente de forskjellige filmenes hovedperson medbrakte. Trainspotting er absolutt en film som appellerer til ungdom med sitt språk, musikk og det at filmens protagonist er på deres alder. Problemet er at man ikke alltid kan eller bør nå ungdom helt på deres egne premisser. For tendensen til å kunne få en admirativ identifikasjon med den narkomane og den uklare moralen på slutten vil trolig ikke skape den type positiv og konstruktiv holdning blant publikum som er holdningen skolevesenet ønsker å skape.

Requiem for a Dream er også et eksempel på en film som vil appellere til ungdommen med sin hip-hop klipping, ungdommelige soundtrack og hovedpersoner som er jevnaldrene. Men i motsetning til Trainspotting er den ikke ambivalent i sitt narkotika budskap. Vår identifikasjon med karakterene er veldig kathartisk og selv om det er nok litt langt å si som Aristoteles at filmen vil kunne gi først gi oss utslipp for fristelsen av narkotika å også rense oss for fristelsen av narkotika8, så har den i alle fall en advarende effekt uten at den blir eksplisitt belærende.

Ett Anständigt liv har samme moral som Requiem for a Dream men problemene her er at de sosiale aktørene er altfor langt ute i sine problemer, til at unge kan relatere. Fordi de føler at det de ser ikke kan ramme dem.

Store Gutter Gråter Ikke er også en dokumentar om narkotika som et problem, men den velger å fokusere på de narkomane som ressurssterke, positive og livsglade mennesker som har gjort feil valg som de ønsker å rette oppi. For dette med feilvalg blir viktig i filmen, siden disse sympatiske narkomane ønsker å bli bedre gjør at filmen implisitt sier nei til narkotika og forhåpentligvis kan da filmens tilskure lære av de sosiale aktørenes feil.

Som en fordel Store Gutter Gråter Ikke og Ett Anständigt Liv har, som ikke Trainspotting eller Requiem for a Dream har, er at publikum tar dokumentarene som virkelige. I alle fall tar de dem som en bedre og mer presis representasjon av virkeligheten. Vi blir tilbyd en representasjon av vår verden istedenfor av en verden (Nichols, 1991, s109). En film kan bare håpe på å provosere eller stimulere til publikums senere handlinger (Nichols, 1991, s 110). Filmene vi ser gir oss informasjon, men det er kun oss som publikum som kan velge hva vi skal gjøre med informasjonen vi blir gitt.

Det er da likevel trolig at måten og typen informasjonen som blir gitt kan påvirke vår holdning til det har sett og publikum vil ta informasjon de har blitt gitt via en representasjon av vår verden (dokumentar) som mer seriøst enn informasjon som er gitt via en fiktiv. Men fiksjon kan likevel hjelpe oss å forstå en persons problemer ved bruk av diverse virkemidler dokumentar ikke kan bruke. Det er da vanskelig for en dokumentar å ikke bli belærende, men det kan være vanskelig for en fiksjonsfilm å være holdning skapende, men der ligger vel også utfordringen.

Oppsummering:

Hvis man skal vise en film i preventivt arbeid er det viktig å ta en tekst analyse først, for å analysere hva filmens budskap er. Det er så viktig å analysere objektivt, men ikke analysere for komplisert siden dette trolig er ikke hva den gjennomsnittlige publikummer vil se.

Ingen av filmene jeg har analysert har en positivt syn på narkotika, så ingen av filmene sier at narkotika er løsningen på noen problemer. Det er derimot slik at noen av filmene lar det være mer opp til publikum å bestemme hva de egentlig fikk ut av filmen. Jeg tenker da særlig på Trainspotting. Den filmen, er da etter min mening, farlig å vise hvis intensjonen er at publikum skal få en ”anti-narkotika” holdning. Hvis vi ser på filmen helhetlig er filmens moral, hvis den har noen, at narkotika er ikke løsningen, men hvis vi ser på delene så sier den noe helt annet. Spørsmålet blir da hva sitter publikum så igjen med? Min mening er her hva de syntes var underholdene og morsomt og det var narkotika bruken.

Hvis man skal skremme folk vekk fra narkotika er Requiem for a Dream et bedre alternativ med sin intense og grafiske fremstilling av konsekvensen av å drive med narkotika. Problemet her er at, som mediaviter Niels Erik Wille hevder, at skremselspropaganda kan virke mot sin hensikt.

Av samme grunn, er det derfor min mening at Stefan Jarls film Ett Anständigt liv ikke vil kunne fungere optimalt som en film som skal skape en sunn rus holdning. Uten om dette blir Jarls politiske agenda for filmen med på å gjøre filmen uspislig for ungdom. Død og fordervelse bør ikke være essensen av en god ”Anti-narkotika” film, siden det er det trolig de som driver med rus prøver å flukte mentalt fra.

Store Gutter Gråter Ikke er derfor den filmen jeg mener er best. Den viser at narkomane kan være ressurssterke mennesker som har lært at rus ikke er løsningen og ønsker å komme ut. Filmen vil derfor fungere mer som en advarsel mot rus enn en ren skremsels propaganda. Den godlynthet i sin fremstilling av staten som snill vil også kanskje kunne hemme ukonstruktivt ungdommelig opprør mot alt og det at filmen er en dokumentar vil øke publikums følelse av autentisitet og at det som skjer på skjermen er relevant for dem selv.

Jeg startet min oppgave med et sitat der en narkotikabruker fullstendig har mistet poenget med filmen Requiem for a Dream, jeg synes likevel sitatet er interessant fordi det er et eksempel på at folk ser hva de vil se i en film og at å drive en tekstanalyse med et ønske om å finne det ”generelle”, det som alle vil se, er håpløst. Dette sitatet kan også kanskje være et eksempel på effekten av Requiem for a Dreams skremselseffekt

Men etter å ha analysert de fire filmene har noen problemer og kanskje løsninger dukket opp. Problemet er forskjellen mellom filmens intensjon og filmens effekt. Som jeg skrev innledningsvis er det en forskjell i filmens budskap og det budskap som kommer frem.

Det at selv om filmens holdning er ”anti-narkotika” kan det endelige budskap bli bare om rus og derfor bli mer av som reklame. Altså at budbringeren ikke har fullstendig kontroll over sitt eget budskap. Hvis dette skulle være tilfelle i en film, er det i alle fall viktig at filmen ikke blir instruerende. At hvis filmens anti-rus budskap skulle forsvinne så skal i alle fall ikke publikum lære hvordan man skaffer og bruker substansene.

Jeg trur det er viktig for en film som ønsker å være en advarsel mot narkotika bruk at vi får tilstrekklig med informasjon. Det farlige er når man gir for mye irrelevant informasjon til publikum. I de fire filmene jeg har nevnt er det min mening at tre av dem har alt for stor fokus på narkotikaen i seg selv. Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream har alle tre detaljerte fremstillinger av hvordan man bruker narkotika. Hvis vi da tenker oss at anti-narkotika budskapet ikke skulle komme klart nok fram til publikum, har filmskaperen i stedet rettet fokuset til unge om hvordan bruke narkotika.

Så for å lage en god ”anti-narkotika” film bør man, etter min mening, paradoksalt nok ikke ha med narkotika. Siden holdningsløst framvisning som Trainspotting kan lede til reklame, mens hvis det er ment som skremsel vil kunne ende opp med å bli sperret ut av publikum. Så derfor er det Store Gutter Gråter Ikke som kommer ut som det beste eksemplet på en slik film på grunn av sin positive holdning og manglende scener med narkotika i bruk.

Litteraturlisten:

Abbott, Ann A. (2000), Alcohol, Tobacco and Other Drugs, NASW Press, Washington, DC, USA

Bordwell, David & Thompson, Kristin, (2004) Film Art: An Introduction (7 edit),

McGraw-Hill Companies Inc, USA

Dam, Alfred (1986), ”Kan narkotikaoplysning blive til reklame for stofferne?” i Narkotika information i Norden, N. Olaf Møller, Danmark

Jarl, Stefan (1980), Ett Anständigt Liv, P A Norstedt & Söners Förlag, Stockholm, Sverige

Nichols, Bill (1991) Representing Reality, Indiana University Press, USA

Rørnes, Karin (red) (m.m.), (2006) Forebyggende innsatser i skolen, Utdanningsdirektoratet, Oslo

Berger, Peter (1974) The Homeless Mind. Modernization and Consciousness, Vintage Books, USA

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Gripsrud, Jostein (2002), Mediekultur, Mediesamfunn, Universitetsforlaget, Oslo

Sørenssen, Bjørn (2001), Dokumentarfilmens århundre, Oslo, Universitetsforlaget

Internettkilder

Porsgrunn vgs. satser på miljø og helse (15.05.2007) http://www.telemark-fk.no/ITF-TFK/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/A604747FE5A1DBB4C1256FF90029290A!OpenDocument

Requiem for a Dream (20.05.2007) http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

Narkotikafilmer relansert (23.05.07) http://www.rus.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=932

Trainspotting Poster, 24″ x 36″ (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Trainspotting #2: Music From The Motion Picture (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Music-Motion-Picture-Vol/dp/B000002TLT/ref=pd_bbs_sr_4/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=music&qid=1178894977&sr=8-4

Hip-Hop-Montage ( 21.05.2007) http://www.uni-protokolle.de/Lexikon/Hip_Hop_Montage.html

Traffic – en historie fra Virkligheten? (25.04.2007) http://www.rus.no/filestore/benicio201.pdf

Aristotle (384-322 BCE): General Introduction

(20.05.2007) http://www.utm.edu/research/iep/a/aristotl.htm#H9

Art and Epistemology (20.05.2007)

http://www.iep.utm.edu/a/art-ep.htm#H2

2 (20.05.2007) Sitatet er hentet fra online manuset på http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

4 (15.05.2007) )http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Publisert i ???

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , ,

Et vennskaps død.

1. mar

Posted by

Det var en kald vinterdag, eller kanskje sommer? På en gangsti går to mens de snakker.
«… så jeg forstår ikke problemet.»
«La meg fortelle en historie»
«OK»
«Min bestemor oppe i Tryn, var fast invetar i hennes lokale frimenighet. Hun gav penger i kollekten og hadde mange venner der.»
«Ja?»
«Så ble hun syk.»

Stillhet.

«Ingen av hennes venner møtte opp til henne. Når hun sluttet å gi penger. Da var hun ikke viktig lenger»
«Oh, det var galt»

Noe tid senere. Lytter blir dausyk, men forteller bryr seg ikke. Hun postet en vittig Zombie Jesus vits på sosiale medier da.

Slutt.

Øvelsesoppgave:
Er dette et dikt, novelle, en Gnome, mikrohistorie eller tullball som kastet bort din verdifulle tid?

Publisert i ???

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , ,

Mer om Morrissey og musikk og… kanskje litt om høyre ekstreme også?

28. feb

Posted by

Sååå… Morrissey.

Har jeg fortalt at jeg er fan av han?

Nei?

Vel jeg er…

Største i Norge tror jeg.

Var på konsert med han engang og jeg liker ikke engang å gå på konserter. For mange mennesker og for varmt og man må stå hele tiden. Ølen er ekstrem dyr også.

Når jeg var ung, så likte jeg kun enkelt sanger. Mange lo av dette. For jeg var ikke følgere av noen enkelt band. Likte Bullets with butterfly wings, The End is the Beginning is the End og Zero av Smashing Pumpkins for eksempel men hørte ikke på noe mer enn de kjente sangene. La oss høre litt på dem nå.

«The world is a vampire, sent to drain
Secret destroyers, hold you up to the flames
And what do I get, for my pain?
Betrayed desires, and a piece of the game»

Fantastisk mørk tone i sangen. Aggressivt, men politisk nøytralt. Derfor liker jeg f.eks ikke Green Day, fordi selv om de er også «sinna» så er sinnet veldig politisk. Selv om jeg mins at albumet «Green Album» så hadde de ikke røyka så mye liberal dop ennå. Men jeg kan ta feil, for jeg hører bare på enkelt sanger.

Nirvana hatet jeg den gangen. Det var noe de eldre gutta hørte på. Rampen. For aggressivt. Samme med Offspring. Når folk hørte på dette rundt meg følte jeg en uro. «Dette var farlig» tenkte jeg.

Min musikksmak har forandret seg mye og jeg har utvidet min horisont endel siden jeg var 10-14 år. La oss høre litt på Nirvana nå.

«I am so happy, cuz today I found my friends…
They are in my head»

Nå digger jeg mye Nirvana, selv om Offspring er vel ikke akkurat det store nå heller. Men deres «aggresjon» skremmer meg ikke lenger heller. Smashing Pumpkins har den samme posisjonen som før. Jeg liker de sangene jeg liker, men har ikke akkurat noen plakater av dem på veggen. Men jeg hører skjeldent på mer sinna musikk en 90-talls grunge. Spiller du Slip-knot eller noe annet av det skrike greiene da tar jeg hatten og går. Får være grenser. Hører ikke hva de synger engang!

Selv om jeg hører jo på enkelt sanger der også da. Jeg kaller det «Sinna mennesker skriker i sinne». 5 minutes alone av Pantera f.eks er en sang jeg kan like. Når stresshormonene er opp til ørene kan det være kjekt å få renset vekk litt med dem. «FIVE MINUTES ALOOOONE!!!» Selv om, skal jeg ha sang som renser vekk mine stresshormoner på det beste, vil jeg si Pluto av Bjørk er beste medisinen. Hei! La oss høre på den nå.

«AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO,
AAAAAAOHHOHHOOOO»

Rensende skriking på slutten. Noen ganger må skriking til for å få vekk den kvelende frustrasjonen som samfunnet gir oss. Liker Bjørk endel. Ikke nok til å sende syrebombe til henne, selvfølgelig. Hviste… unnskyld… Viste du at hun skrev en sang om the Smiths og Morrissey? Det er sant. Den heter Army of Me.

Ei læbe vennine av meg sa det engang. Broren til Bjørk, ifølge læbevenninen min, var veldig fan av The Smiths og likte å surmule endel. Derfor skrev hun sangen Army of Me. La oss høre på den også…

«And if you complain once more
you’ll meet an army of me»

I videoen ved rundt 3:30 området ser du at Bjørk sprenger et museum med en bombe (det var andre tider den gangen denne videoen var laget) hvor det står Smiths på. Det er trolig en referanse til hennes kritikk.

Jeg er så fan av The Smiths og Morrissey at til og med sanger som gjør narr av eller kritiserer bandet liker jeg. Det er to grunner til det. Men hoved grunnen er at i det minste snakker de om bandet og artisten jeg liker. Behøver ikke å elske dem, så lenge de annerkjenner dem. Ta denne sangen f.eks av Mojo Nixon —>

«Well I am Mojo Nixon
and I am anti-Morrissey.
Well I am Mojo Nixon
and I am anti-Morrissey.
Can´t you see?
Cant you see I am anti-Morrissey?»

Mellom deg og meg, så tror jeg han egentlig ikke er imot Morrissey da *blunketegn*.

Det er flere artister som hater Morrissey også. Er en sang av Ween (eller egentlig et annet band som kom før Ween) som het «I hate the Smith…». La meg se om den finnes på youtube også… DER FANT JEG DEN!!!

Morrissey har nok provosert en del artister. Han provoserte jo «hele Norge» like etter Utøya massakeren. Han sa noe allah «Vi lever alle i en morderisk verden, som hendelsene i Norge har vist. Likevel er dette ingenting sammenlignet med hva som skjer i Mc Donald’s og Kentucky Fried Shit hver dag«.

Må innrømme at jeg bare lo og ristet på hodet jeg. Satt vår tragedie litt i perspektiv, eller ute av perspektiv på en slike måte at vi iallfall fikk en ny vinkling. Hu læbe venninna mi på den tiden syntes han gikk for langt da. Det var nok en av de siste naglene i kista på vårt vennskap. Nok om det.

Her er ei annen artist som ble ganske så provosert av Morrissey engang. Tori er rødhåret og sen til å tilgi. Må digge hennes «hyllest» til Moz.

«You aint gonna burn my heart out… Morrissey.
Sooo, Sally can wait.
She knows its too late,
as she is walking on by.
My soul slides away but
«DO LOOK BACK IN ANGER»,
I heard you say.»

Sangen er faktisk veldig Morrissey-esk med hennes omskriving. Vet ikke om hun var klar over det eller ei. Men Morrissey har alltid vært en artist som har snakket fritt om hat.

Men ikke alle store artister hater eller har hatet Morrissey, selv om halve moro´a er jo å se hvem han provoserer nå. Jeff´ern f.eks var veldig glad i The Smiths og Morrissey. «Hvem er Jeff´ern?» lurer du på? HVA? VET DU´KKE HVEM JEFF´ERN ER? Jeff Bøkkley? En av de beste sangerene etter jeg ble født? SKAM DEG!!!


………………………
Hvis du googler Jeff´ern og The Smiths vil du finne mange andre hyllester til bandet som definerer god musikk. De er sentrum av dette. Alle andre band dømmes etter hvor nær de er The Smiths.

For lat? Ok, la meg poste ennå en cover av the Smiths som hører til Jeff Buckley. I denne sangen blander han sin mest berømte (cover) sang med en av de mest deprimerende The Smiths sangene noengang skrevet. Resultatet? Musikk som er mil vekk fra noe Åge Aleksandersen og Sambandet har laget iallfall. 

————————————

Hva er poenget? Ingen. Alt. Vi skal på en reise igjen. Dette er Tanker om Ting. Endestasjon er Morrissey og The Smiths, men vi kan da tenke litt på andre artister også.

Som jeg liker å si: Min forståelse av musikk historie er at all musikk før the smiths la vei for det bandet og all musikk som kom etter prøver å nå the Smiths storhet eller feiler.
AndyAce83s ordbok11
Ta Tove Lo.

Ei dame som liker å gå barbrystet ifølge Dagblæh. Kunne brydd meg mindre om hennes eksibisionisme. Men iallfall… Hun er en del av en sjanger jeg kaller den nihilistisk-skjøge-popen.

Kjøpte albumet hennes Queen of the Clouds, og alle sangene er utrolig bra, men alle sangene er også om hennes fullstendig moralske og psykiske kollaps.

Nihilistisk-Skjøge-Pop sier noe om temaet i musikken, ikke kvaliteten. Jeg liker Tove Los musikk jeg. Andre artister som lager samme type musikk er Kesha, Rihanna (etter at hun ble banka av han karen), Nelly Furtado og mange flere.

…………

Om hun vet det eller ei er det mye av The Smiths i henne, men samtidig er det en klar kontrast. Der the Smiths synger om ensomhet og sorg på grunn av beskjedenhet, samfunnsmessig fremmedgjøring og idealistisk aseksualitet så beskriver hun de samme følelsene hvis man gjør det absolutte motsatte.

Albumet er hakket mørkere enn Nelly Furtados nihilistisk-skjøge-pop album Loose. Men begge albumene er å anbefale for folk som vil ha god musikk inspirert av pappa-komplekser.

Så da har jeg undervist dere i god musikk. For å oppsummere: Standaren for god musikk er The Smiths og Morrissey. All annen musikk skal derfor veies i hvor stor grad de nærmer seg The Smiths storhet. La meg derfor undervise deg litt i hva som er så bra med The Smiths og Morrissey.

La oss ta en sang av dem først. Vi starter med den *hipster stønn* mest kjente—> How Soon Is Now.


…….

I am the son,
and the heir,
of a shyness that is criminally vulgar.
I am the son and heir,
of nothing in particular.

Jeg digger denne sangen, selv om den kanskje er litt lang. Sangens tema er enkel, og jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i den. Det er følelsen av å bli oversett av verden («The world won´t listen» / «World peace is non of your business». Den tar opp også hvordan andre mennesker ikke ser problemene vi selv har og sier at «det vil gå seg til«.

Men viste du at Morrissey er rasist? Jepp, det er han. Iallfall ifølge andre mennesker som mener at folk er rasist. Huskeru de folka som sang sangen «Brimful of Asha»? Her er hva wikipedia skrev:

«In the early 1990s, when popular singer Morrissey was being vilified by the UK music press after accusations of racism, the band [Cornershop] were invited to comment and the Melody Maker ran a story featuring the band burning a picture of the singer outside the offices of EMI.»

La oss høre litt på Morrisseys rasitiske sanger. Her er sangen «A rush and a push and the land is ours».


………………………………..
Her synger Morrissey:

«A rush and a push and the land that
We stand on is ours
It has been before,
So it shall be again .
And people who are uglier than you and I
They take what they need, and just leave»

Er vel ikke så lett å missforstå hva han mener her. Men dette er ikke den eneste sangen som har dette temaet. La oss ta en veldig beryktet sang. Morrisseys sang «National Front Disco».


……………….

«David, the wind blows,
The wind blows
Bits of your life away.
Your friends all say,
«Where is our boy?
Ah, we’ve lost our boy».
But they should know,
Where you’ve gone,
Because again and again you’ve explained»

Oh, Morrissey. Bigmouth strikes again! Må elske den karen. Hvem andre artister kunne synge en slik sang? Hahaha. Oh, blir svett i pannen. Hvis du er publikum så ser du de synger med på «England for the english» også.

Joda, det finnes mange som synger sanger om rasisme. Enten fordømmende eller hyllende. Har hørt artister som Johnny Rebel, de Blue tvillingene, og mange andre artister. Men for det første mangler sangene ofte sjarm, også er musikken for «spesielt interesserte».

Nei, la meg bare si dette: Det finnes mange som mener de har funnet artister som er «rock and roll». Bob Dylan, John Lennon, The Clash, Sex Pistols. Men de er ikke rocka i det hele tatt. Morrissey er mannen som virkelig har det i kjeften og i buksa. Han er ikke redd for å lage bølger og faenskap på en måte man må bare beundre.

Husker godt etter Utøya massakeren. Da ble folk i Norge sure på han da. Jeg bare smilte jeg. Har du ikke fått med deg? (Jeg skrev akkurat om det noen paragrafer ovenfor!) Morrissey fikk høre om Utøya massakeren og sa på en konsert: «Massakren i Norge er ingenting mot massakren på Mc Donald’s hver dag»

Oh, Gud bedre! Ta å sammenlign dette med Lennons mest kjente «rock and roll» utsagn «The once in the cheaper seats clap your hands and the rest can just rattle your jewelry». Joda, det var jo litt futt i det utsagnet og, men likevel… Hvor mange ble egentlig provosert av det?

Vi kan jo diskutere om vi er enig med Morrissey i dette. Jeg er ikke. Spiser kjøtt og koser meg, men at han sier det er jo det som er fascinerende.

Dessuten tror jeg ikke han er rasist, selv om folk gjerne vil kalle han det. Jeg tror han synger om mørke ting, og en av de mørke tingene er følelsen av å miste seg selv, sin identitet og sin kultur for globalisering.

Han synger om en konsekvens av dette. Unge mennesker som drar inn i høyreekstreme miljøer på grunn av å bli en taper i den nye «utopien».

Han synger om dette uten å dømme og det er der han gjør «feil»! Man kan ikke skrive om høyre «ekstreme» uten å bruke sterke negative adjektiver. Vi «må» dømme dem, fordi de er «slemme». Men Morrissey menneskelig-gjør dem. Dette er farlig, fordi mener man feil er man ikke menneske. «…and I’ve got no right to take my place with the human race»

Nei, la oss høre litt mer på artisten over alle artister. Vi i Norge trodde jo at denne massakren var så stor og viktig. Men den var jo det egentlig ikke. Ikke for resten av verden. Vi opplevde massakren som stor fordi den var nær oss. Det var alt. Hadde dette skjedd i uggabugga hadde vi ikke løftet et øyebryn.


………………………………..

Øvelsesoppgave:
Løs en (1) av oppgavene:

1) Finnes det noen artist mer rock and roll enn Morrissey? Hvis ja, hvem og hvorfor?

(NB: Svaret er nei)

2) Lytt på Morrissey og the Smiths og finn ut hvilken sang som er din favoritt og del med meg hvorfor.

Publisert i ???, Begreper og Uttrykk

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , ,

Kunst og sannhet (Litt dypt for P3)

20. feb

Posted by

Sååååå….

La oss snakke om en av mine to store lidenskaper: Kunst! (Gjett hva den andre er. Hint: Det er ikke politikk).

Jeg satt engang og hørte på P2. Eneste radiokanalen jeg kan høre på og kun når jeg må. De har mange av de samme irritasjonsmomentene som andre radio kanalene, men i det minste prøver de å snakke om ting av betydning. Nok om det.

Jeg satt iallfall og hørte på P2. 3 kvinner snakket om «god litteratur». De skulle anbefale strandlektyre. 1 bok som var bra fordi den var bra og en som var bra fordi den var underholdende. Den ene damen likte jeg, hun andre var «kvasi-intellektuell» og den tredje var en journalist.

Poenget er at hun kvasi-intellektuelle anbefalte en bok skrevet av ei dame. Boken var bra fordi den beskrev Facist Italia igjennom to jenters øyne. Den viste hvordan ting var den gangen. Ordet «patriarki» var nevnt. 

Det var en realistisk fremstilling, mins jeg hun sa. Dette var positivt. Kanskje hun lærte noe? Eller ennå bedre, fikk noe bekreftet?

Perpleks ble jeg. Det slo meg no. En tanke om ting. Hvor kommer dette fra? Boken var bra fordi den var realistisk og den beskrev hvordan ting var. Var den slik da? Ja, det må den jo være fordi den beskrev patriarkiet under fascist italia. Vi alle vet at italia var patriarkals under facismen. Det er en selvfølge. Det er vedtatt. Ferdig med den saken. Boken beskriver en sannhet. Dette gjør boken bra.

Så leser jeg noe på P3s filmpolitet. Det er en anmeldelse av et spill ved navn This War of Mine: The Little Ones. Ifølge anmelder var spillet «En vond, men viktig spillopplevelse.», «This War of Mine: The Little Ones vil vise deg hvordan det er å være barn når det er krig.[teaser til artikkel]»,»Barna leker og pludrer selv om bombene faller» .

Jeg klarer ikke annet enn igjen å tenke; Hvor kommer dette fra? Hvordan vet anmelder hvordan barn reagerer i krig? Hun er jo «blendahvit». Hvis hun har opplevd krig må det være frivillig. Som Pulp synger i sangen Common People «‘cos when you’re laid in bed at night watching roaches climb the wall if you call your Dad he could stop it all. » Hun kan aldri oppleve det.

Poenget er: Når man snakker om kunst, bør man ikke snakke om kunst som om det er sant. Sannhetsverdien i kunst er ikke at det er sant, men at vi vet det IKKE er sant. Det er en dokumentar av sinnet. Hvis jeg skriver en bok om annen verdenskrig, uansett hvor mye research jeg enn måtte ha gjort, vil det ikke bli sant eller en sann representasjon.

Er du med? Det er sannhet i kunst, på samme måte som kjerringråd og ordtak er sanne. Men de er ikke sanne fordi de representerer virkeligheten. De er sanne fordi inntrykkene du får er sanne. Ideene du tenker er sanne. Følelsene dine og perspektivene de gir deg er sanne. Men kunst i seg selv er ikke sant, men løgn. Er du med?

Sannheten ligger i at de er ærlig om å være løgn. Hvis jeg sier til deg: Nå skal jeg fortelle deg en løgn, også forteller deg en løgn, har jeg da lyvet? Nei. Eller ja. Det er ikke vesentlig. Poenget er at sannheten ligger i at vi vet at det er løgn og når folk da snakker om kunst som om det er sant så mudrer de til forholdet vi skal ha med kunsten. Platon ville rullet i graven (litt folkelig humor der). Er du med?

La meg derfor avslutte mitt blogginnlegg ved å henvise deg til en av mine videoer:

—————————————-

I den forklarer jeg hvorfor jeg hater drama film. Det er ganske selvforklarende kanskje etter at du har lest dette innlegget.

Øvelsesoppgave:

Du skal få leksefri idag. Bare se videoen og lik den og del den med venner, twitter og facebook.

Publisert i Kvasi-intellektuell svada

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , ,

Sublim fra klar himmel – En tanke om ting.

1. mai

Posted by

Jeg hørte akkurat på en sang 5 ganger på rad mens jeg sang høyt. Da gikk det plutselig opp for meg hva sangen «egentlig» dreier seg om. Jeg analyserer ikke kunst som man analyserer sykdomsbilder på hunder. Jeg lar det rotere i hode, og så kommer det et øyeblikk, jeg tror Kant kalte det sublim, «folk flest» kaller det «lyn fra klar himmel», hvor jeg innser at jeg trolig har forstått hva det var teksten ville si.

Det rare er at hvis du spurte meg hva sangen het og hva jeg mente sangen var om ville det pervertert øyeblikket. Kunst kan være en religiøs erfaring som gjør at man innser noe og ser ting på nytt. Ingen kunst preker.

Øvelsesoppgave:
Hva søtteren var dette for noe?

Publisert i Kvasi-intellektuell svada

Legg igjen en kommentar

Stikkord:

Ikke for å skryte men…

2. okt

Posted by

Huff. Ser ut som om Jens Brun har vondt litt nå. Han virker sliten ut. Orker nesten ikke å smile nedlatende. Ser mer ut som om han driter enn driter ut. Jaja, du tapte kanskje kampen, men krigen er ikke over.

Huff. Ser ut som om Jens Brun har vondt litt nå. Han virker sliten ut. Orker nesten ikke å smile nedlatende. Ser mer ut som om han driter enn driter ut. Jaja, du tapte kanskje kampen, men krigen er ikke over.


…Jeg er en av Norges viktigste stemmer i 2013. 

Jeg er for utfor min tid med visjoner som er så klare og bra at livet begynner å imitere kunsten. Jeg sprenger grenser med mine ord, bilder og audio-visuelle installasjoner. Hadde vi bare hatt en rød-grønn regjering kunne jeg klaget over at jeg ikke får kunster lønn fra stat og kommune.

Case and point—>

12 mai, 2012, laget jeg videoen Jens Brun og vennene hans – Episode #1 : Jens Brun vs Kristenkonservative

1 oktober 2013 leser jeg følgende: «Hvorfor ikke tvangsdøpe alle norske barn først som sist?»
Human-Etisk Forbund raser mot at kristendom nå skal prioriteres mer enn andre religioner på skolen.»

Gåsehud!!!

Ikke glem at jeg har også laget andre episoder av Jens Brun og vennene hans.

Øvelsesoppgave:
Skriv en artikkel om hvordan AndyAce83 revolusjonerer ditt liv og får deg til å se ting anderledes. Så sender du artikkelen med 2000 kr til meg. (Seriøst, jeg trenger penger!!!)

Publisert i ???

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

Kulturpolitikk og hvorfor vi bør ha minst mulig av det.

20. jun

Posted by

«The civilized world has been thoroughly saturated with Christianity for 2000 years. Any country grounded in Judeo-Christian values cannot be overthrown until those roots are cut. But to cut the roots — to change culture — a long march through the institutions is necessary. Only then will power fall into our laps like a ripened fruit.«

Så Hadia Tajik ønsker seg «mer støtende og provoserende kunst«. Høres spennende ut det? Litt mer pedomalerier fra Bjarne Melgaard kanskje? Noen flere Christ bilder i andre kroppsvæsker? En spennende dekonstrustisk roman som blotter sexlivet til noen? Dyr som blir plaget for underholdning? Hva jeg er ganske sikker på er at Tajik ikke vil ha er politisk støtende og provoserende kunst. Hun ønsker IKKE konservativ kunst som f.eks stiller spørsmål til om homofil kjærlighet er kjærlighet eller bare seksuell lyst. Rimilig sikker på at hun ikke ønsker seg vulgære Muhammed Karikaturer eller film som forsterker klassiske kjønnsrolle mønstre.

Så hva mener hun med «støtende og provoserende kunst«? For å forstå det må vi fordype oss mer i <em>Frankfurterskolen og hva de som Kultur-Marxister mente skulle til for å ødelegge vesten.

Kunst eller et skrik om hjelp? Er det noe forskjell i 2013? Hva jeg vet er at det ikke er pent å se på og det sier meg ingenting annet enn at Bjarne Melgaard er en pervers byorginal uten vidre talenter i male og tegne avdelingen. Korrektur kan jeg ikke utale meg om.

Kunst eller et skrik om hjelp? Er det noe forskjell i 2013? Hva jeg vet er at det ikke er pent å se på og det sier meg ingenting annet enn at Bjarne Melgaard er en pervers byorginal uten vidre talenter i male og tegne avdelingen. Korrektur kan jeg ikke utale meg om.

Vesten representerte, for de fleste Marxister, undertrykkelse, kapitalisme, Kristendom og annet grusomt de ikke likte. Derfor var det viktig å bryte ned Europa og USA, først med den berømmte «væpna revolusjon» men senere skulle det skje via en lengre reformasjon. Denne reforamsjonen har blitt kalt Kultur-Marxisme fordi forandringen skulle skje via fokus på kulturen, kunsten og hva de kalte «kritisk tenkning«. Som en » long march through the institutions of power to create radical change from within government and society by becoming an integral part of the machinery.»

Theodor W. Adorno skriver i sin tekst Om Kulturindustrien hvor mye han misliker hvordan kunst ble skapt i det frie marked. Han likte ikke det kommersielle ved kunsten som fokuserte på profitt. Det var hans «kritiske tenkning» som påpekte at «Kunden er ikke – som kulturindustrien vil ha oss til å tro – konge, han er ikke dens subjekt, men dens objekt» Han ber om nytenkning og eksperimentering som bryter med den ideologien han så og ikke likte.

Adorno var viktig for Frankfurterskolen og Kultur-Marxismen. Men han var ikke den eneste. Det er mange bøker som kan leses Prison Notebooks av Antonio Gramsci og Rules for Radicals av Saul D. Alinsky.

«A revolutionary organizer must shake up the prevailing patterns of their lives—agitate, create disenchantment and discontent with the current values, to produce, if not a passion for change, at least a passive, affirmative, non-challenging climate.»

Rules for Radicals (1971)

Det er dette Hadia Tajik og hennes sosalistiske venner vil ha. Så vi kan erstatte status quo med en form for sosialist-islam-utopi.

«Sosialist-islam-utopi?«, tenker kanskje du? «Har AndyAce83 røyket for mye paranoweed igjen?«.

Vel både ja og nei. Jeg vet ikke hvor mye Islam hun ønsker i Norge og ei heller hvor mye av en sosialist hun er. Jeg vet at hun har jobbet hardt for å innføre sharia-kostymer (Hijab) i politiet og det tegner allianse med Islam. Jeg vet hun er med i AP så det tegner allianse med sosialisme. Disse to verdiene er egentlig ikke forenelig. Men de har felles fiende; Vesten, kapitalisme og kristendom. Så Sosialist-islam-utopien er steg 1, steg 2 er konflikten mellom de to.

Nok om det. Jeg innrømmer jeg ikke har noe bevis. Jeg bare tenker høyt. Se på det som litt provoserende og støtende kunst.

Øvelsesoppgave:
Skriv et svar til AndyAce83 hvor du skriver ditt synspunkt på hva han akkurat har skrevet om.

Publisert i Kvasi-intellektuell svada

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , ,

Kultur, kulturministre og andre bedrevitere.

4. jan

Posted by

Sååå….

I den siste tiden har Aftenposten funnet ut at de får mange «clicks» av debatten om kultur og derfor har de latt mange synsere synse om så mangt rundt dette med «kultur», «multikultur» og «hva er egentlig Norsk?». For dem som har sovet i timen, skal jeg nå ta en rask oppsummering av debatten så langt, før jeg selv skal spre noen gyldne korn av visdom til dere mine kjære fans.

Kulturdebatten 2012-13

-pissepratet så langt

Det startet med at slemme FRPer Tyrbring-Gjedde var frekk nok til å spørre snille Taijk hva hun mente var Norsk [1]. Hun svarte, men Tybring var ikke fornøyd i Dagblæh og sier «– Fornekter norsk kultur«. Siden Tybring er så slem med snille Taijk går QALB-E-SALEEM KHAN AHMED til Taijks unnsetting å spør «Hva vil Tybring-Gjedde?«. Å svaret er enkelt… Ikke noe godt!

Så blid Taijk har blitt etter at hun fikk makt. Jeg husker den gangen hun var ei sur dame som så godt som aldri smilte. Nå er hun så blid hvor hun går atte…. det kan seff være hennes nye kjæreste også. Noen ganger trenger sure kvinnfolk bare litt ´´kos foran peisen mens noen pusser pipa´´.

Det er nå Aftenposten må ta ledelsen i debatten å stjeler hele saken fra Dagblæ og massetrykker kronikker fra diverse snille og slemme mennesker i Norsk synseklubb. Det startet med den slemme «journalisten» Jon Hustad som tydeligvis er høyremann (og ingen ekte journalist kan være høyremann!) sier frekt at Taijk er «Ikkje min kulturminister«, før Taijk freidig svarer «Kronikken til Hustad og spørsmålet frå Tybring-Gjedde byggjer på ein sentral tankefeil: Dei blandar kultur som sosialantropologisk omgrep med kulturpolitikk» før hun sier hva som er»Det særeigne norske«. Når skal høyrefolk forstå at det er en forskjell på kultur og kulturpolitikk. Kulturpolitikk er å gi statlige middler til «kunstnere» som lager «kunst» med den rette feministiske, kultur-relativistiske, polisk-korrekte sosial-demokratiske stil, form og tema. Kultur er det som eventuelt skulle være igjen etter all denne propagandaen.

Men debatten er ikke ferdig, for aftenposten vil ha flere kliks så de legger ut alt ifra «5 på gata» reportasjer til uendelig innlegg og replikker fra Tybring-Gjedde [2] til Guddaneveit [3] , [4]. En av disse Gudaneveit, som også er forlagsdirektør i Forlagsredaktør hos Cappelen Damm AS sier også at «Det jeg tror holder Christian Tybring-Gjedde våken om natten er: Hvordan kunne en norskpakistansk jente fra en bygd på Vestlandet plutselig bli kulturminister?«.

Å blir vi noe klokere?

Nei og det er ikke poenget heller.

Hva er poenget?


Ingenting er Norsk!
Poenget med denne debatten er ikke å gjøre ting klarere, eller få Norge i rett retning, men å snakke ting til døde med tåkeprat. Engelskmennene kaller det «beating a deadhorse» mens romerne kalte det «argumentum ad nauseam«. Man skal diskutere ting til man blir lei også ikke diskutere det noe mer på en stund. Man skal ikke si noe nyttig, men bare kakle hverandre i kjeften til alle har blitt mett og sikkert litt kvalm.

Hvis dere leser min oppsummering ovenfor så går jeg ikke i detalj på hvem som sier hva, fordi det er ingen so egentlig sier noe særlig. Veldig kort sagt sier høyresiden «Det er noe som er Norsk, som er truet av venstresidens politikk (da særlig innvandring), som må bevares» mens venstresiden sier «Det er ikke noe som er Norsk kultur for kultur er noe som er under konstant forandring. Derfor må minoriteter få bevare sin kultur.«. Dette går det innlegg på innlegg om, men man kommer ikke lenger fordi de snakker helt forskjellige språk. Det er ingen «dialog», som Jonas Gahr så varmt taler om, men to monologer som taler til hvert sitt kor.

Jeg tror ikke dette er Tybring-Gjedde eller Hustad intensjon. De er i opposisjon så de ønsker forandring. Men jeg tror absolutt det er Taijks ønske, eller iallefall hennes parti-ideologi og hennes sosialistiske venner. La oss kalle det «Keiserens nye klær» strategien. Taijk og de andre på venstre siden skriver side opp og side ned, men sier ingenting. Man leser teksten og prøver å forstå hennes bruk av Kulturbegrepet, men samtidig som hun beskrive den negerer hun den. «Kultur er under konstant forandring» forklarer ingenting uansett hvor mange ganger Taijk, Thomas Hylland og vennene deres skriver det. Det er «relativt» som de som tror de har peil kaller det.

Det som har skjedd er at «bedrevitende» Nordmenn har studert på høgskole eller universitet og «lært» at begrepet kultur er vagt og uklart. Hva jeg kaller «Thomas Hylland skolen«. Det de ikke lærer på universtet er at det finnes andre tanker som er uenig i dette. Joda, det nevnes begreper som «etnosentrisk» og «assimilering» med de står gjerne med negativ fortegn sammen med «rasisme», «intoleranse», «xenofobi», «imperialisme». Det nevnes heller ikke noe kritikk om «hvit mans byrde» taktikken til vesten, «hvit skam» multikulturens fremmedgjørende effekt (anomie) for både majoriteten og minoriteten, og xenofili begrepet blir ikke forklart. Det er ikke pensum i «Thomas Hylland skolen» men istedet tankekrim og automatisk stryk.

Så «Keiserens nye klær» strategien er at man skriver mye, med fine ord, men kommer med lite handfast og konkret. Dette gjør kultur vanskelig å snakke om for «lekmenn», som faktisk er en stor del av denne kulturen, og da holder de kjeft eller støtter en part utifra partilogoen på skjorta deres.

´´Det er ikke noe som er Norsk´´. ´´Joda, det er det´´, ´´Nei, alt er lånt´´, ´´Tull!´´, ´´Tror du kanskje pizzaen du spiser er norsk du, eller?´´,´´Den er iallefall fornorsket. Men jeg snakker ikke om mat men kultur som i idealer, verdier, historie, samhørighet´´, ´´Ugh, du har sentral tankefeil her!´´osv. osv.

Det er to problemer med debatten som har foregått.

1) Problemet er at man kommer ikke noe lenger. Vi må nødt til å dekonstruere dekonstruistene og vise paradokset i hevde «relativisme som et absolutt». Det er klart det er noe som er Norsk og jeg har skrevet mange blogg innlegg om det tidligere. Bare å lese -> Hva er Norsk? og «Alt kan repeteres»

2) At saken er så betent av mange menneskers følelser og verdi at det å snakke ærlig vil uunngåelig krenke noen. Problemet er at det stikker rasisme inn i dette og at det burde være lov men er ikke. Det er ikke noe galt med rasisme. Det er en følelse som alle andre og den er reel som alle andre. På samme måte som at Thomas Hylland blir pirret av Islam og frysninger av kristendommen får andre frysninger av Islam og trygghet av Kristendommen. Men vi er dessverre ikke så åpensinnet som «Thomas Hylland skolen» hevder. Det er en komplisert labyrint av intoleranse hvor Thomas Hyllands venner hater noen fordi de hater noen som hater noen som hater noen. Eksempelvis homofile frykter Islam fordi Islam praktiserer steining av dem i andre land. Dette er galt for Thomas Hylland. Men det er også galt å være imot homofile. Og slik går dansen hvor vi prøver å ikke tråkke på noens tær og ender opp med å tråkke på alles eller ikke danse.

Hva er kultur?


Så da blir spørsmålet stilt, som ingen vil svare på, som følger: «Hva er kultur?»

Kultur er all menneskeskapt ting (tekst), hendelser (historie) og verdier (normer, regler, handlingsmønster, livssyn) over tid i et lukket område oftest knyttet til et folk/etnisitet, som har vist seg selv overlevelses dyktig og konstruktiv over en lengre periode.

I motsettning til —>

Ukultur er all menneskeskapt ting (tekst), hendelser (historie) og verdier (normer, regler, handlingsmønster, livssyn) over tid i et lukket område, som har vist seg selv IKKE være konstruktiv.

Så kan jeg nå begynne å ramse opp en lang liste med ting som er Norsk da, men det har jeg allerede gjort i andre blogg innlegg (se linker ovenfor) så det skulle ikke være nødvendig.

Spørsmål? Still dem gjerne i kommentarseksjonen under.

Øvelsesoppgave:
Løs begge oppgavene:
1) Se på de fire antropologiske definisjonene. Ta for deg hvert enkelt sitat og diskuter med familie, venner og fremmede på bussen.

Definisjon 1: Edward B. Tylor:

«Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» (Edward B. Taylor 1871)

Definisjon 2: Arne Martin Klausen:

«… ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – oftest noe forandret – til den neste generasjon. Kultur er med andre ord alt vi lærer om rett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om daglig atferd og meningen med livet.» (Klausen 1992)

Definisjon 3: Hylland Eriksen:

«Kultur er det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etableres og forandres når mennesker gjør noe sammen.» (Eriksen 1998)

Definisjon 4: Geert Hofstede

«[Kultur er] kollektiv programmering av et menneskes sinn». Hodne og Rosendahl utdyper: «Det innebærer at omgivelsenes normer preger bevisstheten til et menneske fra de tidligste barneår og bestemmer dermed atferden senere i livet» (Hodne og Rosendahl, 2000).

2) Trenger man så mange definisjoner eller tror du det bare er en haug med bedrevitere som ønsker å klippe og lime litt i håp om anerkjennelse av kollegaer? Tror du det er et behov for å gjøre kultur begrepet vanskelig å forstå på grunn av politisk interesse eller for å gjøre antropologi og sosiologi vanskelig å kritisere for da kan de bare skifte på definisjonen? Skriv et essay eller kåseri som faktisk er morsomt om dette emnet.

Publisert i Klager om Ting

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ayn Rands filosofi.

20. okt

Posted by

En venstrekvinne skal i Dagblæh forklare hva høyre filosofen Ayn Rand står for. Dette blir skivebom med engang selvfølgelig. Blir på samme måte som en blind skal forklare farge, en døv forklare musikk, eller en hjernedød forklare Ibsens verker. Men likevel skriver INGER MERETE HOBBELSTAD med den største selvfølge en artikkel om hva hun mener Ayn Rand står for.

Jeg skrev i kommentarseksjonen under:

«Den hensynsløse individualismen»? Skivebom fra første setting, ladet av «korrekt» fordømming. Rands filosofi er ikke hensynsløs, men hun mener andres interesser skal ikke gå først. Jeg er ikke Rand fan selv, men jeg synes ikke en venstrekvinne skal forklare oss hva Rand står for i ønske om å svartmale en visepresidentkandidat.

Det ligger mye egoisme i altruisme også skjønner du. Tenkt deg en middelklasse familie, med en altruistisk mor som får for seg at hun skal redde verden. Hun sender så mye penger hun kan til u-land, adopterer et barn derifra som hun favoriserer overfor sine egne barn fordi sine egne barn er så «priviligerte». Det ene barnet feiler i livet, det andre tar livet og det tredje blir en bitter person. Hele familien er ødelagt av mors «egoisme fri» tanke. Fordi hun prioriterte alle andre enn seg selv og sin familie. Rand prøver å vise at alle kan risikere å gå til grunne, hvis man ikke lar noen noen ganger gå til grunne.

Jeg er som sagt ikke fan av Ayn Rand. Formuleringer og ideer om at «egoisme er en dyd» og hennes ateistiske syn er vulgær og kvalmende. Likevel vet jeg at det er sannheter også i hennes tanker. Hennes ideer er logiske, men det er viktig å huske at logikk er ikke alt (selv om mange «fritenkere» mener det). Logikk kan faktisk være veldig absurd hvis dratt for langt. Mennesket har to sider. En god balanse imellom dem begge er ideelt. Ikke rendyrking av følelser eller logikk.

Jeg har lest «De som beveger verden«, eller «Atlas Shrugged» som den egentlig heter. Den er tunglest, kjedelig, belærende og ikke veldig estetisk. Boken er bygd opp av pene beskrivelser av tung industri, etterfulgt av dialoger mellom «snillister» og «egoister». I hennes bok virker samtalene alltid å havne i egoistens hjørne (en vanlig stråmann retorikk), men i virkeligheten kan det være mer tvilende at verden er så «svart-hvit».

Slik jeg ser det, er det sannhet i at noen ganger kan det være egoistisk og vulgært å kun tenke på andre også. Det blir galt når, som i boken, et firma kan gå på dunken fordi ledelsen er udugelige og stolte av det eller fordi faste forretningspartnere ikke leverer i tide, eller de bestiller arbeidskraft fra land hvor folk er billigere i drift, men mer udugelig. Selv om «egoisme er en dyd» er, for meg, en oksymoron tror jeg Norge trenger litt Rand tanker nå. Vi alle ser landet går til grunne, men ingen vil være «slemme» og «hensynsløse» å si det. Vi har litt for mange virkelighetsfjerne -ismer svevende i skole, kunst og i politikk. Kanskje noen bør spørre, for så finne svaret på «Hvem er John Galt?» i Norge å?

Øvelsesoppgave:
Les «De som beveger verden» etterfulgt av debattinnlegget Meg og de andre. Så skriver du et personlig refleksjonsnotat hvor du gjør opp din egen mening.

Publisert i ???

Legg igjen en kommentar

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

← Older Posts