Category Archives: ???

Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere dette. På hylla eller garasjen? IIIIKKK!

Film i preventivt rusarbeid – En analyse av Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream

Moral [i Requiem for a Dream]; ikke slank deg,

for da får du verre ”Halliser”

– En rusbrukers humoristiske tolkning av filmen

Introduksjon

Da jeg gikk på Videregående var jeg med i en miljøgruppe på skolen som jobbet mot mobbing, rasisme og rusmisbruk. I vårt preventive arbeid mot rus var et av våre tiltak å ta en kinokveld med hele skolen hvor vi så en ”anti-narkotikafilm” før elevene på skolen etterpå skulle diskutere filmen og andre aspekter rundt narkotika og rus. Med ”anti-narkotika film” mener jeg film som ønsker å vise rusbruks negative sider i et ønske om å advare seeren ved å vise narkotikaens konsekvenser.

I perioden når jeg gikk på ungdom og videregående skole så vi tre filmer som var ment til å få ungdommen til å holde seg unna narkotika. Disse filmene var Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream. Jeg fant ut via en artikkel jeg fant på internett1 fra 2005 at man fortsatt viser filmen Requiem for a Dream på min gamle skole og det kan virke ut til at dette er vanlig rundt om kring i landet å vise slike filmer.

Men hva er det disse filmene egentlig formidler (tekstanalyse) og i hvor stor grad kan man regne med at en film kan påvirke ungdoms holdninger (publikumsrelasjoner)? I denne oppgaven ønsker jeg å drøfte dette.

Det er min forståelse at en tekstanalyse av filmene kan hjelpe til å forstå en generell beskrivelse av hva filmene egentlig formidler. Derfor ved å ta en tekstanalyse av fire filmer som dreier seg rundt narkotikaproblematikk er det mitt ønske å finne ut av i hvor stor grad bruk av film i skolen vil kunne hjelpe. Disse fire filmene er Ett Anständigt Liv (1979), Store Gutter Gråter Ikke (1995), Trainspotting (1996) og Requiem for a Dream (2000). Jeg har valgt 2 dokumentarer og 2 fiksjonsfilmer i min oppgave siden jeg føler at når det gjelder publikumsrelasjoner er det en relevant forskjell mellom disse to typer film.

Film som preventivt arbeid mot rus blant unge

I rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” som var skrevet for Udanningsdirektoratet og Sosial- og Helse direktoratet, dreier det seg blant annet om problematferd og rusforebyggende arbeid i grunn og videregående skole. I rapportens introduksjons del setter forskerne opp noen kriterier for et forbyggende arbeid skal ha og en tre delt rangering etter i hvor stor grad disse kriteriene ble fulgt. De tre typene preventivt arbeid var; 1) Intuisjons-/intensjonsbaserte tiltak, 2) Teoribaserte tiltak og 3) Empiribaserte tiltak. Den Intusjonsbaserte var beskrevet som ”tiltak der det foreligger et ønske fra iverksetterne eller en tro på/intensjon om at tiltaket virker forebyggende/helsefremmende. Det antas med andre ord at tiltaket har virkning/effekt” (Rørnes, 2006, s62) men de to andre var basert på teori og utprøvd teori.

Det er min mening at å vise en film for et publikum kan havne på alle tre nivåene, alt etter i hvor stor grad disse filmene har blitt analysert først av fagfolk og testet ut publikumsresponsene på filmene. Man må studere filmenes meningsbudskap og stil for å kunne bestemme om filmene vil ha positive, negative eller noen effekt på publikum. Jeg kan ikke komme med empiriske undersøkelser på disse filmenes reaksjoner på publikum, men jeg kan komme med mine egne analyser og si hva jeg mener er filmenes referensielle, eksplisitte, implisitte og symptomatiske mening ut ifra diverse analytiske teorier jeg har lest. Jeg kan også analysere filmenes virkemidler de forskjellige filmene har brukt for å drøfte de mulige effektene filmene vil kunne ha på publikum.

Problemet er i hvor stor grad en dybde analyse av hver film vil være nødvendig. Når Bordwell og Thompson i sin bok Film Art nevnte disse fire meningsnivåene (Bordwell & Thompson, 2003, s55-58) var de ment som et verktøy for akademiske studier av filmer og siden min oppgave dreier seg om hva ungdom er trolig til å se i slike filmer ville det etter min mening være viktig å vektlegge filmenes enkleste budskap. Jeg vil med andre ord holde meg mest til det referensielle og det eksplisitte buskapene og kun dra analysen dypere der det vil være relevant og lett tilgjenglig for det brede publikum.

Analyse av Ett Anständigt Liv (1979)

Bill Nichols sier i sin bok Representing Reality at ”Death may, in fact, be the underlying theme of the great majority of documentary” (Nichols, 1991, s110) og Ett Anständigt Liv er et eksempel på dette da filmen starter med å vise maleriet Dødens Triumf av Bruegel fra 1562 og resten av filmen viderefører de samme følelsene maleriet frembringer. Hvordan de narkomane lever med døden rundt seg hele tiden

Ett Anständigt liv er andre delen av en trilogi som Dom kallar oss Mods (1968) er den første og Det Sociala arvet (1993) er den tredje. I trilogien, som er laget av den svenske dokumentaristen Stefan Jarl, følger vi mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i Ett Anständigt liv følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. Filmens 2 hovedpersoner er Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i Dom kallar oss Mods og her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Filmen viser ungdom hvordan de narkomane har forfalt ved å vise bilder fra Jarls første film Dom Kallar oss Mods for så å vise publikum hvordan de narkomane så ser ut 10 år senere. Kontrastene er lette å se å er også med på øke identifikasjonen til et ungt publikum med å faktisk vise at de forfallene narkomane engang var unge de også.

Argumentet & Beviset i Ett Anständigt Liv

Bill Nichols sier i boken sin at det er en forskjell mellom fiksjonsfilme og dokumentar narrativt. Der fiksjonsfilmens narrativt er drevet av Bordwells & Thompsons plot og story (Bordwell & Thompson, 2003, s71) er dokumentaren drevet av argument og bevis (Nichols, 1991, s118)

I Ett Anständigt Liv er det min mening at argumentet er at noe er galt i den vest kapitalistiske verden og at de narkomane er et bevis på dette. Stefan Jarl ønsker å vise sitt publikum hvor trist noen mennesker i det svenske samfunn har det og at forklaringen ligger i det svenske klasseskillet. Som Stefan Jarl sier selv

Skåning i [Ett Anständigt Liv] […], ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Sverige og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbeidarane drakk, som ein måte å slappe av på..”

-Stefan Jarl (Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Stilistisk

Filmen er filmet i blasse farger, med mørke bakgrunner og faller i nok under den klareste definisjonen på en styggfilm. Styggfilm er blitt en beskrivelse på dokumentar og jeg mener styggfilm her ved at alle steder og mennesker i denne filmen er forfallent. Nesten hele filmen er filmet i urbane områder i Stockholm, på T-Centralen og rundt. Vi får se pissoarer, gamle blokker og generelt forfallene steder i storbyen.

Filmen bærer et stilistisk preg av å være venstreorientert, og dette ser vi blant annet i enkelte montasjer. Montasje har en lang historie i venstreorientert film og kommer originalt fra sovjet og de sovjetiske montasjefilmene fra 1924-1930 tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475). Montasjene kommer innimellom selve dokumentaren og den mest markante bruken av dette virkemiddelet er kryssklippingen mellom de narkomane og et slakteri. Her prøver Stefan Jarl å si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss, om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Dette er et eksempel på dypere tolkning av filmen og som jeg nevnte tidligere vil ungdom trolig ikke relatere. Men det er relevant i forhold til Stefan Jarl og hans tiltenkte publikum (implisitt leser; Gripsrud, 2003 s209).

For montasjen skal gi en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative i filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. Dette er et modernistisk grep, men modernismen er for eliten (Asbjørnsen, 1999, s66). Så når man viser slikt til unge mennesker som er i faresonen for å havne på skråplanet, så er jo det publikumet man prøver å nå langt ifra hva de fleste vil kalle ”eliten”.

Bakerst boken Ett Anständigt liv prøver Stefan Jarl å bevise det motsatte om at unge har blitt positivt påvirket av hans film. Han gjør dette blant annet ved å trykke et brev han har fått fra ””Fisken” i 8e” som sier:

Filmen ”Ett anständigt liv” var en jättebra film, Det var en verklig och en sorglig film. Men det som jag tycker är otäckast är att filmen är verklig[…]. Jag tror att filmen har avskrãckt alla ungdomar som har varit nyfikna på hur det kanns att vara hôg eller flummig eller vad det nu heter.(Jarl, 1980,s151)

Jeg er ikke helt enig i hennes utsagn og trur heller at publikum kan ha litt problemer med å identifisere seg med karakterene i denne filmen. Jeg nevnte jo tidligere at når Ett Anständigt Liv kryssklipper mellom de narkomane som unge, for så å vise dem hvordan de 10 år senere ser ut, er et inntrykksfullt virkemiddel som absolutt burde gi inntrykk på de fleste, så trur jeg det likevel ikke er nok. For de sosiale aktørene er også veldig forfallende og usympatiske og jeg har min tvil om at noen tillit eller sympati blir vekket med sosiale aktører som vi er vitne til gjør innbrudd og er tydelig ruset når intervjuet. Publikumet man prøver å nå, de unge som kan falle på utsiden, vil få et ironisk forhold til det dem de ser, altså at man mister følelsen for karakterene fordi de bryter med ”identifikasjonen ved å gjøre absurde og utålige ting”(Gripsrud, 2003, s26).

Uten om det rent identifikasjonsmessige så er filmens generelle budskap om død med på å vekke en angst og tristhet i publikum. Noe som kan være bra skulle folk ha det godt med seg selv og trenger å vite hvordan verden fungere for andre, men for folk som kanskje har angst og depresjoner allerede så er filmen bare en bekreftelse og heller med på å tiltrekke enn å fra støte narkotika. Jeg skal komme tilbake til negative effekter av angst i filmer senere i oppgaven.

Dette er farlig når man prøver å nå ut til ungdom. De må kunne identifisere seg med situasjonen, og i Ett Anständigt Liv er det for lett å distansere seg selv fra de sosiale aktørene de unge la dem tenke at dette ikke vil kunne skje dem. For ingen som begynner med narkotika tenker at akkurat de vil bli rennestens narkomane. Som Tyron sier i Requiem for a Dream like før han tar det første heroinskuddet i filmen som blir et valg som vil gjøre han til narkoman

Right, on, baby, ahm not jivin’ you. Ah doan’ want to be runnin’ no streets the res’ of mah life in no ripped sneakers, mah nose runnin’ down to mah chin. All we gotta do is have a little taste so we know how much to cut it2.”

-Tyron C. Love (Requiem for a Dream)

Med andre ord folk er klar over den ytterste konsekvensen av å drive med narkotika, filmen kommer ikke noe nytt der og det er heller den sosiale kommentaren til eliten som er viktig med denne filmen og ungdom er som sagt ikke eliten.

Analyse av Store Gutter Gråter Ikke (1995)

Store Gutter Gråter Ikke, er en norsk dokumentar om narkomanes kamp om et nytt og bedre liv. Vi møter 8 narkomane som har vært inn og ut av fengsel i hele sitt liv på grunn av sine narkomane vaner. Den norske stat, i samarbeid med Tyrilli, har derfor startet et behandlings prosjekt kalt «Stifinneren», hvor disse 8 narkomane skal få en sjanse til å bli «streit».

Argumentet & Beviset i Store Gutter Gråter Ikke

Filmen anslag er en introduksjon til filmens hovedperson, Trond, en narkoman som har vært sett på som «Norges farligste man» engang han og en kompis var på flukt fra Politiet. Mens vi ser Trond bli kjørt i en politibil hører vi en uidentifisert voiceover som sier

Det er februar i 1994. Ullersmo… Norges mest bevoktede fengsel. Vi møter Trond for første gang. Nesten halve livet levd bak murene. 10 år for å være nøyaktig. Nå er han 28 og vil bli «stræit», sier han. Han har søkt overføring til Oslo kretsfengsel og et behandlingsopplegg der. Han «væit» det. Vi «væit» det. Ingen blir «stræit» på Ullersmo

Voiceoveren har en klar Østkants Oslo dialekt (ord som «væit» og «stræit«, og senere voiceovers som «Husk du skal «pisse» på mandag«), som om fortelleren kommer fra de samme kretsene Trond kommer fra. Fortelleren forteller om dem til oss, men likevel virker talemåten til fortelleren til å indikere at han ikke er langt vekk fra det miljøet vi nå skal observere. Talen er autoritær, men likevel «street» og ungdommelig, uten at fortelleren virker useriøs ut. Fortelleren blir identifisert som skaperen av filmen senere i filmen når vi hører ”vi er et kamerateam, ikke politiet”. Denne kommentaren og andre i filmen er veldig tillitsbyggende. Filmteamet er forståelsesfullt og fordomsfri noe som gjør at filmen blir for oss som publikum sympatisk og identifiserbar.

I denne anslagscenen hvor vi ser, og det blir forklart, at Trond reiser fra Ullersmo til et rehabiliterings prosjekt, ser vi også en form for Flashback. Dette flashbacket er en rekonstruksjon av hendelser i Tronds liv, filmet i Serpia farget film, hvor han både virker desperat, men også sympatisk. Uten om at vi som publikum får sympati med Trond, er også disse rekonstruksjonene spennende og vekker interesse for hva vi senere vil se. Dette trur jeg vil være gjeldende uansett alder. Når voiceoveren og flashbacket er ferdig ender reisen der behandlingen vil foregå.

Når Trond ankommer Oslo kretsfengsel blir publikum kjent med noen sosiale aktører som virker ut til være ressurssterke narkomane. Vi blir introdusert til dem via grafikk som minner om politiarkiv og som viser relevant data (navn, alder og hva de sitter inne for). Denne grafikken peker mot at politi og stat er innblandet i dette, noe som blir viktig senere i filmen.

Alle de narkomane virker oppgående, livsglade og sterke og de minner ikke om ressursvake rennestens narkomane som Stefan Jarl har valgt å fremstille dem som. Man kan spørre seg om disse narkomane er representative for de «vanlige» narkomane. At utvalget av de sosiale aktørene, de mest interessante og ressurssterke, har gått på bekostning av en realistisk fremstilling av narkomane. For det er 4 av 8 narkomane vi faktisk møter, de resterende holder seg i bakgrunnen. Dette går likevel ikke på bekostning av filmens realistiske fremstilling. Det Stefan Jarl beskrivelser er kanskje her mer representative, der de narkomane er å ressursvake og har gitt opp å prøve å komme tilbake til samfunnet, men vi trur så gjerne at narkomane i Norge kan klare seg hvis vi bare gir dem litt hjelp.

Ved å velge ut ressurssterke narkomane er det lettere for oss som publikum å se på dem som sympatiske og identifisere oss etter dette. Med sympatisk identifikasjon vil vi kunne føle deres problemer og situasjoner som om de kunne være vår egne (Gripsrud, 2003, s26). Dette er bra når en film skal brukes i preventivt øyemed.

Det er min mening i at denne filmen sier at den norske stat bryr seg om de som faller på utsiden i dette landet og at tiltak staten setter i gang faktisk kan fungere. Beviset ligger at vi observerer hvordan de narkomane og de ansatte har en vennskaplig og tollerang holdning til hverandre. Filmskaperen ville nok ikke være uenig i min konklusjon her siden har selv sier ”Store gutter gråter ikke er temaet fengselsstraff og rusbehandling innenfor murene.3

Stilistisk

Store Gutter Gråter Ikke er en koselig og varm film som har masse håp og livsglede. Bildene sammenlignet med Ett Anständig liv er ofte lysere og handlingen er lagt litt mer vekk fra det urbane og vi ser i alle fall ikke Oslo fra de mørkeste stedene. Fin norsk natur er med på å gi oss en følelse av frihet og vi hører de narkomane le og synge er med på å gi oss en følelse av at man kan føle livsglede uten rus også. Dette resulterer i at vi ser muligheter i Store Gutter Gråter Ikke der vi i Ett Ansändigt Liv bare blir deprimert.

Filmen viser ofte bilder fra livet bak murene. Vi får se hele prosessen som det er å bli satt inn i et fengsel. Vi får også se andre statlige institusjoner, politiet og Tyrilli. Men over det hele får vi et inntrykk av at staten og politiet vil oss som borgere godt. Vi får se vennlige og snille politimenn som prater og ler med de innsatte som om de var venner og ikke usympatiske, strenge og maktsyke politikonstabler som mange unge og opprørske kanskje har fått inntrykk av. Ungdommen får med andre ord se at formyndere (skole, politi og politikere) ikke er deres fiender, samtidig som de også blir forklart konsekvensen et liv vil få av for mye ukonstruktivt opprør, uten at filmen blir belærende eller skremmende. Filmen fungerer altså som et godt råd, ikke som en trussel.

Det eneste problemet med denne filmen som egentlig ikke går på narrativ eller stil er at filmen har nok eldes en del. Selv om filmen narrativt tar opp et tidløst problem med narkotika, de narkomane og kriminalitet så kan man ikke la være å legge merke hvordan de sosiale aktørene snakker og kler seg ganske utdatert.. Jeg vet ikke hvordan ungdom vil kunne reagere på dette, men siden det ikke har kommet noen ny film med samme varme, humor og sympati med mennesker som har falt utenfor så vil jeg velge å se forbi dette.

Analyse av Trainspotting (1996)

Trainspotting er en svart komedie fra om en gjeng narkomane i Skottland som ikke helt vet hva de ønsker for fremtiden. Filmen starter in medias res grad da hovedpersonen med sine narkomane venner løper fra politiet. Mens han løper har han en hip og kul dialog som ramser opp en haug med elementer som han mener er livets virkelige sider.

Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television; choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers. […] Choose sitting on that couch watching mind-numbing, spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked up brats you spawned to replace yourselves. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that? I chose not to choose life. I chose somethin’ else. And the reasons? There are no reasons. Who needs reasons when you’ve got heroin?”

-Renton, Trainspotting

Denne monologen er akkompagnert med en hastig rytme i lydbildet og er med på i begynnelsen å oppsummerer en skepsis til livet som er en del moderne fremmedgjøringen (Berger, 1974, s181-200). Han vil ikke leve et materialistisk liv uten fremtid, som er det vi som moderne borgere blir lovet, så han valgte et livet med narkotika. Han sier videre:

People think it’s all about misery and desperation and death and all that shit which is not to be ignored, but what they forget is the pleasure of it. Otherwise we wouldn’t do it. After all, we’re not fucking stupid. At least, we’re not that fucking stupid.”

Etter disse to monologene har hovedpersonen etablert et ærlig forhold til oss som publikum, da særlig folk som faktisk er brukere av dop eller i alle fall er i faresonen for å bruke. Han har forklart hva han føler om livet slik det virker for han og hvorfor han valgte å bruke dop. Fordi han synes livet er poengløst og heroin er deilig. Dette står i kontrast til Requiem for a Dream og Ett Anständigt Liv som kun viser ”misery and desperation and death”.

Etter den ærlige introduksjonen ser vi konsekvensene av et slikt valg. Vi følger Renton og hans narkomane venner igjennom livets oppturer og nedturer i en verden fylt med dekadens og dekadanse relaterte problemer. Vi blir vitne til dop bruk, sex med mindreårige, små barn som dør på grunn av neglet, tyveri, vennskaps destruktive sider, aids, narkotika salg, hallikvirksomhet, ekstrem vold. Og det tar ikke lang tid før vi får vår første karnevaliske bilde av hvordan det er å være narkoman. For ca 10 minutter ut i filmen ser vi Renton ta et dykk nedi den ”skitneste dassen i Skottland” etter heroin i stikkpilleform.

Filmens avslutter med at hovedpersonen Renton starter å løpe igjen, men denne gangen løper han ikke fra politiet, men fra sine venner. Han har tydeligvis lært og vil nå velge det livet han i begynnelsen hatet. Han har kanskje endelig blitt voksen og bestemt seg for å ta ansvar. Problemet er bare om det er Rentons siste erfaring er hva vi som publikum sitter igjen med som filmens egentlige budskap. For å finne ut av dette må vi se på selve fortellingens narrative struktur.

Narrasjon

Det heter i hermeneutisk tenkning at for å forstå helheten må man forstå delene og for å forstå delene må man forstå helheten (Gripsrud, 2003, s141) og Film art hevder at vi ubevist når vi ser en film dekoder delene til en helhet (Bordwell & Thompson, 2003, s49) Helhetlig sier denne filmen til publikum at narkotika er dårlig. Protagonisten i denne filmen har vært igjennom en serie med kausale hendelser som ledet han til konklusjonen at han skal ut av rusmiljøet.

Men hvis vi fokuserer på delene i denne filmen, så blir det lett å glemme denne konklusjonen siden så mye annet virker så fristende. Vi får utenom startmonologen blant annet høre beskrivelser av at heroin er betraktelig bedre enn sex. ”That beats any meat injection. That beats any fucking cock in the world.”. Sitatet er sagt på en måte som faktisk kan virke pirrende og hvor publikum kan bli nysgjerrig på hva det er som kan gi en slik lystfølelse.

En annen scene som egentlig er ganske alvorlig men blir fremstilt nesten positivt er Rentons overdose. Scenen er beskrevet som to falle ned i jorden med Lou Reeds låt Perfect day spilt i bakgrunnen og er noe av det mest harmoniske vi får se i hele filmen.

Så der Requiem for a Dream for eksempel viser de ytterste konsekvenser av rusavhengighet velger Trainspotting heller å vise reisen fra en avhengighet og til å komme på rettkjør igjen. Noe som rent referensielt gjør den lik Store Gutter Gråter Ikke, men Trainspotting prøver å forklare hvorfor folk driver med rus, gledene og sorgene ved et slik liv.

Så når vi ser på delene og setter det opp mot helheten virker det nesten ut til at filmen er selvmotsigende. Budskapet filmen gir er veldig ambivalent og man kan som publikum begynne å lure på om filmen mener narkotika er dumt eller om det er kult.

Et eksempel på at det ambivalente med Trainspottings budskap og at fokuset i etterkant er på filmens lystige deler overfor de alvorlige konsekvensene er ved å se på hva slags rettighets (eng. franchise) produkter som har blitt laget ut fra denne filmen. Plakater4 og en Dance låt ”Choose Life5” av PF Project som bare har introduksjons-monologen til filmen og fullstendig glemmer den moralske sluttmonologen.

Det er min mening at i en analyse av en film er det kjekt for en bedre forståelse av en film å se både helheten og delene, men publikum derimot har ikke nødvendigvis denne tanken om del og helhet. Så når den generelle forsamling mennesker ser en film husker de scener som gav inntrykk på dem og ikke de dypere meningene, noe som er et vanlig postmoderne fenomen. Trainspotting faller under den postmodernistiske filmen og da kan det være farlig å bruke det i preventivt arbeid siden denne filmen glorifiserer i store deler av filmen narkotika og det å slenge en kort moral på slutten trur jeg ikke kommer sterkt nok fram til publikum.

Stilistisk

Denne filmen, i motsetning til Requiem for a Dream, forholder seg mer til en objektiv persepsjon, altså den forholder seg hovedsakelig til den ytre verden. For Trainspotting har ikke mer enn 3 scener som viser en subjektiv persepsjon av effekten til rusen. Resten av filmen ser vi bare karakterenes fremtreden av rusen. Det vil si at filmen ikke handler i så stor grad om filmens rus som karakterenes forhold til rusen.

Protagonisten og hans venner er bleke, tynne og ser sykelige ut og de lever i arbeiderklasse områder i Skottland. Vi ser ofte rotete og slitte rom rundt dem og bakgrunnen er ofte like klar som dem. Dette gir oss en følelse av kaoset som det er å måtte leve fra hand til munn hele tiden.

Filmen virker ut til å henvise seg til oss om ikke er brukere av narkotika, særlig slutten hvor han sier han vil bli akkurat som oss. Men samtidig er det mye i denne historien, som kanskje er klarere for dem som er i dette miljøet. Det er for eksempel ikke så mange som ikke driver med rus som vet at tar man heroin mens man går på metadon blir sjansene større for overdose. Noe som skjer med Renton i midten av filmen.

Når det gjelder identifikasjonen med karakterene i Trainspotting trur jeg at regissøren prøver å gi oss en ironisk identifikasjon, men jeg frykter at de fleste kan få en identifikasjon som er mer av den admirativ typen (Gripsrud, 2003, s26). Fordi hovedpersonen er så tøff i sin tale måte og opplever så mange morsomme ting før han finner ut at narkotika er feil at man ender opp med å faktisk kunne gjøre han til en helteskikkelse. Unge ser en opprørsk person som lever et liv i en evig adrenalin kick, både via narkotikaen men også via sin lovløshet og ansvarsløshet. Dette mener jeg ville være uønskelig når man viser en film for å skape anti-narkotika holdninger.

Så filmen gir altså et ærlig og nært bilde på en narkomans liv, men ærligheten er hva jeg frykter kan gjøre rusbruk tiltalende. Så denne filmen kan være interessant som en antropologisk studie, men farlig som en film i bruk i preventivt arbeid.

Analyse av Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a dream (2000) er en mørk fiksjonsfilm laget av Darren Aronofsky og dreier seg rundt 4 personers harde nedover spiral i narkotika helvete. Vi møter Harry Goldfarb, hans mor Sara Goldfarb, hans kjæreste Marion Silver og hans kompis Tyron C. Love som alle begynner å få et usunt forhold til rusmidler og medikamenter. Handlingen foregår i New York, i bydelen Brooklyn, og starter med at ensomme Sara Goldfarb får et uønsket besøk av hennes eneste sønn som har kommet kun for å stjele Tv-en hennes. Vi får et innblikk i en intens konflikt mellom mor og sønn via nærbilde og ekstremt bevegelig kamera. Når sønnen forlater huset ser vi Sara Goldfarb i et mørkt og låst rom snakkende til seg selv, hvor hun prøver å trøste seg selv med at ting ikke er så ille som det virker ut, og at hvis det er så ille som det virker ut så vil det uansett løse seg til slutt. Det er da tittelen på filmen Requiem for a dream, slås ned på oss med et smell som for de fleste er urovekkende. Tittelen Requiem for a dream, betyr ”Sjelemesse” for en drøm, og peker mot at Sara Goldfarb tar feil. Det vil ikke løse seg for dem til slutt. Dette vil bli en film som vil behandle nådeløst sine hovedpersoner og sende dem mot et sted hvor drømmene deres ikke lenger vil gjelde.

Narrativt

Requiem for a dream er delt inn i tre kapitler som kommer som et brak. Kapitelene er delt inn i årstidene og starer på sommeren, så høst, før det siste kapittel som er vinter. En slik narrativ inndeling har to meninger, den helt referensielle, som er at handlingen er lagt til disse 3 årstiden, men denne bevegelsen fra sommer til vinter kan også ha en mer symbolsk betydning. For sommer er tiden på året de fleste av oss assosierer med liv, varme og lys, og selv om vinteren er også en årstid med positive sider, assosierer vi denne årstiden ofte med kulde, død og mørke. Dette er symbolikk som er lett å assosiere seg frem til, og alle, også et ungt publikum, vil kunne forstå dette.

Sommeren er en lys tid for karakterene i denne filmen. Hovedpersonen, Harry, har fått seg en kjæreste med navn Marion og de trives i hverandres selskap. Harry har også en fremtidsplan om at han sammen med sin venn Tyron skal kjøpe og så selge heroin på gata. Dette mener de vil gjøre dem rike. Moren til Harry, som ofte sliter med ensomhet, får en god nyhet at hun skal være med på et TV gameshow, noe som gir henne ny livsgnist og gjør henne populær blant de andre som bor i hennes blokk. Hennes drøm er at hun en dag skal være med på dette game showet hun er invitert på i en rød kjole hun har hatt så mange fine minner i, det eneste det krever av henne er at hun må slanke seg. Hun setter i gang med slanke prosjektet, et prosjekt som skulle være vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun bestemmer seg derfor å ta en enklere utvei og slanke seg ved bruk av piller. Imens har Harry og Tyron skaffet heroinen til skal selge, men bestemmer seg for at de selv skal prøve heroinen, bare for å vite hvor mye de skal dele. Stoffet virker bra på dem og vi ser dem kose seg. Marion bruker stoffet for å føle seg bedre med seg selv. Hun pleide å gå til psykolog, men psykologen så ut til å utnytte seg av henne seksuelt i stedet for å hjelpe henne. Så hun sluttet hos han og bruker isteden narkotika for å bedre sin selvtillit. Marions drøm er å bli en kles designer og med hjelp av kjæresten Harry, og hans narkotika penger, så ser denne drømmen ut til å bli en realitet. Hun bruker så diverse substanser for å få hjelpe henne med å bli kreativ. Med andre ord; Sommeren er delen hvor drømmene og mulighetene blir etablert. Faktisk går det så bra med dem alle at vi som publikum lurer på om denne filmen skal være like holdningsløs til narkotika som Trainspotting var.

Men når sommeren er på hell begynner vi å se tendenser til at karakterenes narkotika forbruk begynner å ta over for dem. Harry begynner å bruke dop for å takle daglige gjøremål og for depresjoner, moren overhører sønnens skepsis til hennes slankepille forbruk og narkotika forbruke på alle karakterene har økt betydelig. Høsten begynner når Tyron blir vitne til at sin narkotika distributør ble skutt foran han for så å bli arrestert og den tekstplakaten med den urovekkende smellet sier «Høst»

Høsten er slutten på de gode stundene for karakterene og problemene blir endelig etablert. Etter skyte hendelsen må Harry begynne å bruke pengene de hele sommeren hadde spart opp. Narkotika tilgangen er ikke lenger så bra som den engang var, noe som stresser de tre unge brukerne. Sara Goldfarb har ikke problemer med tilgangen til sine rusmidler fordi hun får dem på resept. Men hennes problem er at pillenes effekt begynner å ebbe ut siden hun har begynt å tilvenne seg dem. Hun tar da større dose for å kompensere, dette uten legens godkjennelse. Konsekvensen av dette økte pilleforbruket er at hun gradvis blir mer psykisk ustabil og har psykotiske anfall. Imens begynner penge manglene å bli et problem for de tre unge og Harry får Marion til å prostituere seg for penger som de skal angivelig bruke til å få livet «back on track». Men siden narkotika tilgangen er så dårlig må Harry og Tyron dra til en annen by, i en annen delstat, for å anskaffe. Dette leder til at Marion må prostituere seg nok engang for å få dop. Denne gangen med en man ved navn, Sal the Geep, en rik afroamerikaner som bytter dop mot sex. Klimakset i denne delen er når de pille relaterte psykosene til Sara Goldfarb blir så intense at hele virkelighetsbildet hennes blir forvrengt i en stor hallusinasjon hvor tv-en snakker til henne og kjøleskapet angriper henne. Hun løper ut av leiligheten sin som hun mer eller mindre har tilbringet hele filmen fram til nå i. Det har blitt vinter og en ny tekstplakat smeller nedover skjermen med Vinter skrevet på den.

Vinter er den siste delen av filmen og i denne delen er problemene etablert i den forrige delen intensivert. Alle 4 karakterene må gå igjennom enormt nedverdigende hendelser som ofte er grafiskdetaljert. Vi er vitne til Marions sexorgie, Harrys infiserte arm som må bli amputeret, Sara Goldfarb går igjennom diverse behandlinger blant annet tvangsforing og sjokkterapi og Tyron havner i fengsel. Alt dette klippet sammen hyppig mens musikk dunker hardt i ørene av en sang passende titulert «Meltdown». Slutten av filmen ender med at alle de 4 hovedpersonene har endt opp i sitt personlige helvete alene.

Stilistisk

Requiem for a dream er stilistisk som en eneste lang badtrip. Det er som om publikum tar narkotika i begynnelsen av filmen og kjenner hvordan man i økende grad mister kontakten med virkeligheten. Alle filmens scener er laget for å frembringe karakterenes følelser visuelt, noe som minner om avant-gard bevegelsen fransk impresjonisme på 1920-tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475-476)

De første 10-15 minuttene går ganske rolig for seg, men etter hvert som filmens karakterer mister kontroll over sine rusproblemer så mister filmen ”kontroll” visuelt. Filmen skifter hyppig mellom slowmotion, fastmotion, diverse montasjer, spesielle bildeutsnitt og hyppig linseskift, for at vi, med karakterene, mister følelsen av retting og virkelighet. Dette skjer så gradvis og logisk at det nesten ikke legges merke til før det tar av. I vinterseksjonen er klippingen og virkemidlene så intens at man kan bli direkte uvel av det hele. Grafiske nærbilder av infiserte sår, kroppslig mutilasjon og prostitusjon som lar lite gå til fantasien bombarderer oss med en musikk som er så intens og skjærende at få jeg har møtt orker å se filmen flere ganger av stresset den påfører.

Requiem for a dream tar i bruk en veldig effektiv effekt i form av en rytmisk klipping som regissøren selv, Darren Aronofsky, kaller ”hip-hop klipping” (hip-hop montage6). Denne type klipping, som han også brukte i en av sine tidligere filmer π (1998), innebærer en hyppig rytmisk klipping av diverse nærbilder av objekter, personer og lignende som brukes med lyd effekter og følger rytmisk soundtracket. I denne filmen er bruk av denne type klipping med på å øke subjektiveringen av karakterenes indre bilder (Subjektiv persepsjon)

I Requiem for a Dream har vi en kathartisk identifikasjon, altså en type identifikasjon hvor protagonisten ligner på oss men som har en ”avgjørende svakhet” som gjør at den går under (Gripsrud, 2003, s26). I denne filmen er det narkotikaen som er karakterenes brist og deres fall er ganske tydelig.

All reklame er god reklame?

Så nå som jeg har analysert fire filmer om narkotika, bør jeg nevne litt om effekten av narkotikainformasjon generelt. I boken ”Narkotikainformation i Norden” sier mediaviter Niels Erik Wille at all preventivt arbeid i form av opplysningskampanjer stort sett operer med tre delmål; Viten – Holdning – Handling. Ved å anta at våre handlinger er basert på vår viten og våre holdninger regner man med at ved å gi en hvis informasjon med en hvis type holdning vil man kunne forme mennesker til å handle på en spesifikk måte. Altså, man i ønsker at folk, etter endt opplysning, skal handle riktig ved å gjøre eller la være å gjøre enkelte typer handlinger (røyke, drikke, ruse seg, ta på sikkerhetsbelte osv.)

Han går så videre med å hevde at narkotikaopplysning kan bli reklame for stoffene. Ved å se på forskningsstatistikk fra USA hadde han kommet fram til at ved å gi narkotika informasjon vil mennesker som allerede har en indisposisjon til å drive med narkotika ha større sjanse for å identifisere seg med karakterene og kan finne på å ”intigrere soscialt problematiske adferdsformer i sin personlige livstil” og når man da også utsetter en gruppe for narkotikainformasjon som ellers aldri ville ha tenkt tanken så er det en risiko å rette deres oppmerksomhet mot det. For å ikke glemme dem som driver med noe rusmisbruk, kan få lyst til å prøve andre hardere stoffer som filmene har introdusert (Wille, 1986, s15). Så selv om en regissør setter seg ut for å få folk vekk fra narkotika, noe jeg regner med er alle de 4 filmene jeg har analyserts ønske, kan man risikere å få motsatt effekt. Så som jeg skrev tidligere i min oppgave kan en films intensjon og effekt bærer to helt forskjellige resultater. Hvis en film baserer seg mer på en intensjon enn på hva forskere har kommet fram til kan filmen faktisk gi motsatt effekt. Det er derfor viktig å ta en grundig tekstanalyse av en film.

I Norge hvor vi har hatt en streng sensur har denne tanken slått dem blant annet når det gjaldt lanseringen av filmen Ett Anständigt Liv. Statens filmkontroll klipte filmen i dens originale utgivelse pga av hva de kalte ”instruktive sprutscener” (Jarl, 1980, s133). Jeg er imot sensur, men vil likevel stille et spørsmål til poenget ved å vise en person stikke en heroinsprøyte i armen. Hvorfor er dette en viktig scene i filmen?

Narkotika bruk i ”anti-narkotika” filmer

Så hvis det å eksponere et publikum for narkotika kan bli reklame blir spørsmålet hvor mye av filmen bør dreie seg om rusen og hvor mye av filmen bør dreier seg om konsekvensen. En kunstrisk og viktig avgjørelse blir da i hvor stor grad man ønsker å vise diegetisk narkotika og dets bruk. I de fire filmene jeg har analysert er det 3 av dem som viser narkotika som blir brukt foran kameraet. Ved å gjøre dette blir narkotika bruken en del av plottet (dokumentar: bevis) og ikke en del av bakgrunnshistorien (eng. story eller argumentet). Dette kan påvirker fokuset til publikum og derfor også påvirke deres behandling av informasjonen etterpå.

Jeg er imot sensur, men jeg er ikke imot aldersgrense og begrenset tilgang til visse typer informasjon. Så når Ett Anständigt Liv ble sensurert, slik den ble gjort i gjort i Norge i 1979 (Jarl, 1980, s132-140), er for meg et tabu. Men å hevde som Stefan Jarl gjør at å vise ”instruktive sprutscener” er viktig for vår forståelse av narkotikaens destruktive effekt er heller tvilsomt. Når så Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream viser detaljerte injeksjon scener er det min mening at dette ikke er viktig for filmens helhetlige plot og endelige konklusjon.

Store Gutter Gråter Ikke fungerer like bra som en informativ ”anti-narkotika” film som de andre 3 filmene selv om den ikke har en eneste scene som faktisk viser narkotikabruken. Publikum behøver ikke å se narkotika i bruk for å forstå at folk driver med det, og som nevnt tidligere kan slike scener bli reklame og ja som norsk sensur sa ”instruerende”.

Det er nok ment slik i disse filmene at injeksjonsscenene er plassert for å sjokkere og skremme. Dette ved å understreke et budskap ved å vekke angstføler med ”dramatiske og emotionelte ladede ord, billeder, musikk etc. som direkte sigter mod en føelsesmæssig reaktion” hva også blir kalt skremselskampanjer (Wille, 1986, s13). Men skremselskampanjer kan ha motsatt effekt av hva man har satt som mål, ved at angsten man fremstiller publikum for blir mentalt blokkert, som igjen leder til passivitet ovenfor budskapet som blir presentert. Dette kommer ofte av at publikum ikke klarer å assosiere seg med den situasjonen som blir fremstil siden dette er ikke deres ”umiddelbare erfaring” på problemet (Wille, 1986, s14).

Jeg trur derfor at et viktig spørsmål her bør være om disse karakterene ville vært interessante hvis de ikke drev med dop? Den eneste av disse fire filmer hvor filmens personligheter kunne vært interessante selv hvis de ikke drev med narkotika ville vært Store Gutter Gråter Ikke, hvor alle viser livsglede, kreativitet og initiativ.

Filmenes forklaring på narkotika problemene.

Et annet viktig aspekt av en film som ville kunne øke publikumsforståelsen av narkotika som et problem er en forklaring på hvorfor man ønsker å drive med dop. For ingen av filmene som i større grad forklarer hvorfor karakterene og de sosiale aktørene driver med narkotika. Hvorfor Renton kom på kjøret, hvorfor Harry startet og eller noen av sosiale aktørene i Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke blir for oss å tolke. Selv om det er en fellesnevner at alle er i et narkotika miljø når filmen starter er det lite til ingen bakgrunnshistorie til noen av dem. Man kan jo hevde at Stefan Jarls Dom kallar oss Mods er en forklaring på for historien til de narkomane i Ett Anständigt liv og forklaringen som blir gitt via bikarakterene Marion og Sara i Requiem for a Dream er også representativt for hovedpersonen Harry. Men i alle fall rent referensielt er det ingen forhistorisk forklaring på deres valg annet en miljøet de befinner seg i.

Boken Alchol, Tobacco and other Drugs påpeker forskjellige årsaker til narkotika bruk og en av dem er ”Contextual and other enviromental risk factors” (Abbott, 2000, s352), men påpeker likevel at det er viktig å forstå at det også kan være biologiske og psykologiske utenom de miljømessige årsaker som er grunnen (Abbott, 2000, s176). I Requiem for a Dream ser vi hint til at Marion har dårlig selvtillit når hun naken ser seg selv i speilet først trist, men etter å ha tatt narkotika føler seg mye bedre. Det er likevel slik at alle filmene fokuserer hovedsakelig på miljøet som grunn for narkotika bruken. Renton føler i slutten av Trainspotting at han vil kunne komme seg på føttene igjen etter at han har valgt å svikte vennene sine og i Store Gutter Gråter Ikke prøver de innsatte å være en ressurs for hverandre når de har blitt ferdig med behandlingen og i Ett Anständigt Liv er det samfunnet i sin helhet som er grunnen til at man har narkomane.

Ungdom tenker ikke slikt trur jeg. Det er de indre usikkerhets følesene som puberteten medfører som er med på å folk til å starte med narkotika. Likevel trur jeg ikke av den grunn at filmenes fokus på miljø ovenfor indre problemer er noe problem, men jeg synes det er interessant valg av filmene å se bort ifra karakterenes indre grunner.

Dette er trolig fordi at fiksjonsfilmene jeg har analysert er hovedsaklig realistiske i sin fremstilling og det betyr at filmene prøver å vise problemene fra en årsak – virknings forhold (Bordwell & Thompson, 2003, s89-91). Siden indre ubestemmelige drivkrefter tilhører mer modernistiske filmen estetikk (Asbjørnsen, 1999, s39-68) og er verken kommersielt salgbar eller, som nevnt når jeg analyserte Ett Anständigt Liv, har en bred ungdommelig publikums appell.

Når det gjelder dokumentar blir det veldig vanskelig å gå inn i en persons indre siden dette er ikke noe kameraet kan fremstille i noen form for realisme(Asbjørnsen, 1999, s57)

Forskjeller mellom dokumentaren og fiksjonen.

Fire filmer med en felles nevner at det dreier seg om narkotikaproblemene, men de filmene tar forskjellige ståsteder i forhold til holdningen rundt rus. Som en fellesnevner for dokumentarene tar de opp narkomani i forhold til individet og samfunnet, et vanlig trekk ved dokumentar siden filmene representerer vår verden og derfor ville vært mer unaturlig å da ikke prøve å si noe om vår verden. I Store Gutter Gråter Ikke er det narkomanes håp om hjelp fra en statlig drevet institusjon, mens i Ett Anständigt Liv er det hvordan samfunnet er del skyldig i de narkomanes problemer. I de valgte fiksjonsfilmene er det ikke i så stor grad fokuset på samfunnet rundt, men heller på karakterene og deres lokale miljø. Dette er ikke alltid tilfelle i fiksjonsfilm, for eksempel Traffic (2000), hvor filmen både tar for seg narkotika problematikk på mikro og makroplan7

Men den største og viktigste forskjellen mellom dokumentar og fiksjon går i publikums distanse til karakterene. I fiksjon er det som oftest lett å skape en distanse til det man ser, mens i dokumentar har man ikke i så stor grad den luksusen av å kunne distansere oss siden dette er virkelig. I ytterpunkter kan faktisk noe som skjer i fiksjonsfilm frembringe latter i oss, mens hvis det samme skjer dokumentar så vil det frembringe avsky. Et eksempel på dette fenomen kan være do scenene i Trainspotting og Ett Anständigt liv. I begge scenene har vi en narkoman som tilbringer en hvis tid på et skittent offentlig toalett, i begge scenene har vi også vi at den narkomane må nedverdige seg selv ved å grave ta ned i toalettet. I Trainspotting er det slik at hovedpersonen må ta et dykk nedi toalettskålen etter narkotikaen han hadde mistet, i Ett Anständigt Liv er det at den narkomane bruker toalettet til å vaske sprøyten sin. Vi som publikum er invitert til å le av det som skjer i Trainspotting, mens i Ett Anständigt Liv skal vi nok heller bli sjokkert. To ganske like scener egentlig, to helt forskjellige reaksjoner. Det er med andre ord en formell forskjell i hvordan vi ser følelser i fiksjon og dokumentar.

Et annet eksempel på dette er å sammenligne den ment seriøse filmen Himmel og Helvete (1969) sluttscene hvor hovedpersonen tar flyfart og hopper ut av vinduet til sin død. Vi som publikum tillater oss selv å le, selv om i filmens kontekst er det ment til å tas alvorlig. Dette fordi filmen de senere årene har fått kalkun-status og tiden har ikke behandlet denne filmen fint. Men selv om for eksempel Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke også virker foreldet stilistisk og kanskje også argumentativt, ville få likevel reagert med latter og hadde noen for eksempel valgt å le av do scenen i Ett Anständigt Liv ville nok folk rundt funnet personen dyssosial.

Her kommer et problem med Trainspotting. Ved at filmen er en komedie tillater vi oss selv å le av et alvorlig problem. Noe som igjen kan gjøre at et alvorlig problem blir bagatellisert, og kanskje for noen også virke tiltalende. I scenen jeg nå nevnte er det ikke noen forherligelse, men scenen er heller ikke alvorlig. Vi distanserer oss til problemene, noe de tre andre filmene ikke tillater.

«Å snakke kidsas språk»

Jeg har nå gjort en tekst analyse av fire filmer som på hver sin måte har tatt opp rusproblematikk. Disse filmene har også en annen fellesnevner i at de har blitt brukt i preventivt rusarbeid blant unge. Requiem for a Dream, Trainspotting og Store Gutter gråter ikke har jeg selv sett på skole når jeg var ung og bakerst i boken Ett Anständigt Liv av Stefan Jarl står det diverse reaksjoner på hans film da den var viss på svenske skoler.

Når man skal nå ut til unge er det viktig med identifikasjon, at man må ”snakke kidsas språk” og møte dem slik de ser ting. Jeg nevnte i min analyse de forskjellige filmene hva slags type identifikasjon jeg mente de forskjellige filmenes hovedperson medbrakte. Trainspotting er absolutt en film som appellerer til ungdom med sitt språk, musikk og det at filmens protagonist er på deres alder. Problemet er at man ikke alltid kan eller bør nå ungdom helt på deres egne premisser. For tendensen til å kunne få en admirativ identifikasjon med den narkomane og den uklare moralen på slutten vil trolig ikke skape den type positiv og konstruktiv holdning blant publikum som er holdningen skolevesenet ønsker å skape.

Requiem for a Dream er også et eksempel på en film som vil appellere til ungdommen med sin hip-hop klipping, ungdommelige soundtrack og hovedpersoner som er jevnaldrene. Men i motsetning til Trainspotting er den ikke ambivalent i sitt narkotika budskap. Vår identifikasjon med karakterene er veldig kathartisk og selv om det er nok litt langt å si som Aristoteles at filmen vil kunne gi først gi oss utslipp for fristelsen av narkotika å også rense oss for fristelsen av narkotika8, så har den i alle fall en advarende effekt uten at den blir eksplisitt belærende.

Ett Anständigt liv har samme moral som Requiem for a Dream men problemene her er at de sosiale aktørene er altfor langt ute i sine problemer, til at unge kan relatere. Fordi de føler at det de ser ikke kan ramme dem.

Store Gutter Gråter Ikke er også en dokumentar om narkotika som et problem, men den velger å fokusere på de narkomane som ressurssterke, positive og livsglade mennesker som har gjort feil valg som de ønsker å rette oppi. For dette med feilvalg blir viktig i filmen, siden disse sympatiske narkomane ønsker å bli bedre gjør at filmen implisitt sier nei til narkotika og forhåpentligvis kan da filmens tilskure lære av de sosiale aktørenes feil.

Som en fordel Store Gutter Gråter Ikke og Ett Anständigt Liv har, som ikke Trainspotting eller Requiem for a Dream har, er at publikum tar dokumentarene som virkelige. I alle fall tar de dem som en bedre og mer presis representasjon av virkeligheten. Vi blir tilbyd en representasjon av vår verden istedenfor av en verden (Nichols, 1991, s109). En film kan bare håpe på å provosere eller stimulere til publikums senere handlinger (Nichols, 1991, s 110). Filmene vi ser gir oss informasjon, men det er kun oss som publikum som kan velge hva vi skal gjøre med informasjonen vi blir gitt.

Det er da likevel trolig at måten og typen informasjonen som blir gitt kan påvirke vår holdning til det har sett og publikum vil ta informasjon de har blitt gitt via en representasjon av vår verden (dokumentar) som mer seriøst enn informasjon som er gitt via en fiktiv. Men fiksjon kan likevel hjelpe oss å forstå en persons problemer ved bruk av diverse virkemidler dokumentar ikke kan bruke. Det er da vanskelig for en dokumentar å ikke bli belærende, men det kan være vanskelig for en fiksjonsfilm å være holdning skapende, men der ligger vel også utfordringen.

Oppsummering:

Hvis man skal vise en film i preventivt arbeid er det viktig å ta en tekst analyse først, for å analysere hva filmens budskap er. Det er så viktig å analysere objektivt, men ikke analysere for komplisert siden dette trolig er ikke hva den gjennomsnittlige publikummer vil se.

Ingen av filmene jeg har analysert har en positivt syn på narkotika, så ingen av filmene sier at narkotika er løsningen på noen problemer. Det er derimot slik at noen av filmene lar det være mer opp til publikum å bestemme hva de egentlig fikk ut av filmen. Jeg tenker da særlig på Trainspotting. Den filmen, er da etter min mening, farlig å vise hvis intensjonen er at publikum skal få en ”anti-narkotika” holdning. Hvis vi ser på filmen helhetlig er filmens moral, hvis den har noen, at narkotika er ikke løsningen, men hvis vi ser på delene så sier den noe helt annet. Spørsmålet blir da hva sitter publikum så igjen med? Min mening er her hva de syntes var underholdene og morsomt og det var narkotika bruken.

Hvis man skal skremme folk vekk fra narkotika er Requiem for a Dream et bedre alternativ med sin intense og grafiske fremstilling av konsekvensen av å drive med narkotika. Problemet her er at, som mediaviter Niels Erik Wille hevder, at skremselspropaganda kan virke mot sin hensikt.

Av samme grunn, er det derfor min mening at Stefan Jarls film Ett Anständigt liv ikke vil kunne fungere optimalt som en film som skal skape en sunn rus holdning. Uten om dette blir Jarls politiske agenda for filmen med på å gjøre filmen uspislig for ungdom. Død og fordervelse bør ikke være essensen av en god ”Anti-narkotika” film, siden det er det trolig de som driver med rus prøver å flukte mentalt fra.

Store Gutter Gråter Ikke er derfor den filmen jeg mener er best. Den viser at narkomane kan være ressurssterke mennesker som har lært at rus ikke er løsningen og ønsker å komme ut. Filmen vil derfor fungere mer som en advarsel mot rus enn en ren skremsels propaganda. Den godlynthet i sin fremstilling av staten som snill vil også kanskje kunne hemme ukonstruktivt ungdommelig opprør mot alt og det at filmen er en dokumentar vil øke publikums følelse av autentisitet og at det som skjer på skjermen er relevant for dem selv.

Jeg startet min oppgave med et sitat der en narkotikabruker fullstendig har mistet poenget med filmen Requiem for a Dream, jeg synes likevel sitatet er interessant fordi det er et eksempel på at folk ser hva de vil se i en film og at å drive en tekstanalyse med et ønske om å finne det ”generelle”, det som alle vil se, er håpløst. Dette sitatet kan også kanskje være et eksempel på effekten av Requiem for a Dreams skremselseffekt

Men etter å ha analysert de fire filmene har noen problemer og kanskje løsninger dukket opp. Problemet er forskjellen mellom filmens intensjon og filmens effekt. Som jeg skrev innledningsvis er det en forskjell i filmens budskap og det budskap som kommer frem.

Det at selv om filmens holdning er ”anti-narkotika” kan det endelige budskap bli bare om rus og derfor bli mer av som reklame. Altså at budbringeren ikke har fullstendig kontroll over sitt eget budskap. Hvis dette skulle være tilfelle i en film, er det i alle fall viktig at filmen ikke blir instruerende. At hvis filmens anti-rus budskap skulle forsvinne så skal i alle fall ikke publikum lære hvordan man skaffer og bruker substansene.

Jeg trur det er viktig for en film som ønsker å være en advarsel mot narkotika bruk at vi får tilstrekklig med informasjon. Det farlige er når man gir for mye irrelevant informasjon til publikum. I de fire filmene jeg har nevnt er det min mening at tre av dem har alt for stor fokus på narkotikaen i seg selv. Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream har alle tre detaljerte fremstillinger av hvordan man bruker narkotika. Hvis vi da tenker oss at anti-narkotika budskapet ikke skulle komme klart nok fram til publikum, har filmskaperen i stedet rettet fokuset til unge om hvordan bruke narkotika.

Så for å lage en god ”anti-narkotika” film bør man, etter min mening, paradoksalt nok ikke ha med narkotika. Siden holdningsløst framvisning som Trainspotting kan lede til reklame, mens hvis det er ment som skremsel vil kunne ende opp med å bli sperret ut av publikum. Så derfor er det Store Gutter Gråter Ikke som kommer ut som det beste eksemplet på en slik film på grunn av sin positive holdning og manglende scener med narkotika i bruk.

Litteraturlisten:

Abbott, Ann A. (2000), Alcohol, Tobacco and Other Drugs, NASW Press, Washington, DC, USA

Bordwell, David & Thompson, Kristin, (2004) Film Art: An Introduction (7 edit),

McGraw-Hill Companies Inc, USA

Dam, Alfred (1986), ”Kan narkotikaoplysning blive til reklame for stofferne?” i Narkotika information i Norden, N. Olaf Møller, Danmark

Jarl, Stefan (1980), Ett Anständigt Liv, P A Norstedt & Söners Förlag, Stockholm, Sverige

Nichols, Bill (1991) Representing Reality, Indiana University Press, USA

Rørnes, Karin (red) (m.m.), (2006) Forebyggende innsatser i skolen, Utdanningsdirektoratet, Oslo

Berger, Peter (1974) The Homeless Mind. Modernization and Consciousness, Vintage Books, USA

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Gripsrud, Jostein (2002), Mediekultur, Mediesamfunn, Universitetsforlaget, Oslo

Sørenssen, Bjørn (2001), Dokumentarfilmens århundre, Oslo, Universitetsforlaget

Internettkilder

Porsgrunn vgs. satser på miljø og helse (15.05.2007) http://www.telemark-fk.no/ITF-TFK/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/A604747FE5A1DBB4C1256FF90029290A!OpenDocument

Requiem for a Dream (20.05.2007) http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

Narkotikafilmer relansert (23.05.07) http://www.rus.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=932

Trainspotting Poster, 24″ x 36″ (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Trainspotting #2: Music From The Motion Picture (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Music-Motion-Picture-Vol/dp/B000002TLT/ref=pd_bbs_sr_4/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=music&qid=1178894977&sr=8-4

Hip-Hop-Montage ( 21.05.2007) http://www.uni-protokolle.de/Lexikon/Hip_Hop_Montage.html

Traffic – en historie fra Virkligheten? (25.04.2007) http://www.rus.no/filestore/benicio201.pdf

Aristotle (384-322 BCE): General Introduction

(20.05.2007) http://www.utm.edu/research/iep/a/aristotl.htm#H9

Art and Epistemology (20.05.2007)

http://www.iep.utm.edu/a/art-ep.htm#H2

2 (20.05.2007) Sitatet er hentet fra online manuset på http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

4 (15.05.2007) )http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Den gangen jeg besøkte en trollmann.

Så en kollega av meg begynte å snakke om programmet Folkeopplysningen (2012). Jeg svarte «Jeg ser ikke på ateistiske livssynsprogrammer» og debatten var igang. 

Iallefall, jeg har ikke sett så mye på Folkeopplysningen. Har jeg sett en hel episode? Trolig ikke. Har man sett «Penn & Teller: Bullshit!»  har man sett alle disse programmene. De er bygd opp identisk. Person med «skeptisk» syn skal vise at alt mulig rart av ikke vitenskapelig behandling, kvakksalveri og annet lek-medisins aktivitet er tullball.

Jeg har skrevet om Folkeopplysningen før i mitt blogg innlegg Min mening om Folkeopplysningen (TV-Serie).  Så det er ikke det jeg vil skrive om, jeg vil skrive om den gangen jeg dro til en trollmann oppi fjellet for å få skabb fjernet.

Det finnes en trollmann i Tyristrand som noen har stor tiltro til. Jeg hadde «skabb» på ryggen. Stressutslett, psoriasis, hva vet jeg. Det klødde, det blødde, det irriterte. Så noen med tiltro til trollmannen fra Tyristrand sa at jeg skulle besøke han. Så jeg gjorde det.

Jeg vet ikke om du legger merke til min måte å formulere meg på? Det er ironisk, kanskje litt bedritelig, for å vise hvor lite tro jeg egentlig har på slik mystifisme. Jeg er ikke «skeptiker». Det er en religiøs retning. Men jeg har da min evne til å være kritisk til hva som blir servert. Jeg trenger ikke å se time lange programmer for å vite at folk vil lure den dumme og at det er ikke gull alt som glimrer.

Så jeg dro til trollmannen, med et åpent sinn. Åpent sinn betyr: «Hva vet jeg?»

Jeg dro dit, jeg forklarte mine problemer. Han la meg på en massasjeseng. Tok frem sine hender. Varme kom ut av hendene uten at han berørte meg. Han sa «Du var veldig mottagelig for dette». Jeg svarte nesten skrikende «Jeg prøver» på grunn av det stresset rundt å ikke vite hva som faktisk skjedde. Så forsvant skabben.

Suksess!

Så hva er poenget? Poenget er at jeg vet ikke hva jeg mener om mystisisme. Som kunster (jeg skriver alltid «kunstner» feil) er jeg tiltrukket av det. Det er spennende å tenkte, spekulere og fantasere om. Jeg har ikke noe behov for å verken bevise at det funker, eller bevise at det ikke funker. La dem som vill, gjøre.

Det finnes tre typer perspektiver rundt dette «new age» mystikk greiene. De som tror noe voldsomt på det, de som er som meg og synes det er facinerende men ikke tror på det og de som dedikerer sine liv til å le, håne, drite ut og bortforklare det hele.

Jeg kaller den siste gruppen «bedrevitere» eller «fritenkere» men de er også kjent som «scientister«, ateister og annet pakk.

Denne gruppen, som Andreas Wahl, synes at alt menneskelig aktivitet skal være peer-reviewed og bekreftet av vitenskap for å ha noe tyngde. For dem er VITENSKAPEN så forbaska viktig. Joda, det er viktig. Men det er ikke den eneste veien til kunnskap. Det er ikke den eneste type fakta og perspektiv å dra erkjennelser fra.

For dem finnes det to begreper som forklarer alt av menneskelig erfaring av den «mystiske» typen. Placebo og apophenia.

Disse to begrepene forklarer alt fra healing til synkronisitet.  Greit nok. Hvis de føler at det gir livet mening å vise at det er ikke noe mening med noe, så la dem holde på. Men jeg reserverer meg retten til å riste på hodet av denne evigvarende bedreviten.

Det finnes en hendelse de fleste av oss har opplevd. Det heter deja vu . Den følelsen av å ha sett eller opplevd en hendelse før. Jeg har hørt at når man har deja vu så er man i synk med sitt eget liv. Man er akkurat hvor man er ment å være. Jeg har også hørt at deja vu er en forsinkelse i registrerering av synsinntrykk mellom øyne og hjerne slik at man ser før man registerer og da opplever at man har sett det før. Jeg liker best den første forklaringen. Men den andre forklaringen er grei nok. Man kan selv velge å tro på det ene eller andre. Jeg gir eff.

Det er lenge siden jeg har opplevd Deja Vu nå.

Øvelsesoppgave:

Skriv om en hendelse hvor du opplevde noe mystisk. Beskriv hvordan du opplevde. Etterpå skriver du om samme hendelse men denne gangen som om du er en bedreviter som skal vise hvordan det hele var bare tull.

 

Videoblogg: Ytringsfrihet i Norge 2017

Prøvde å lage en videoblogg. Hva synes du?

Snakker om ytringsfrihet i Norge 2017 i lys av Antirasistisk Senter: – «Likes» bør kunne straffes.

(Blog oppdatering 20/6-17: Hvis folk lurer på hvor mye ifor ytringsfrihet jeg er kan jeg si at å ønske meg død fordi vi er uenig er helt greit for meg.

ønskemegdød

Legg merke til at jeg bare fortsetter debatten som om ingenting skjedde? Så ja, jeg mente visst hva jeg sa i min video. Å ønske noen dø er ikke en drapstrussel).

Øvelsesoppgave:

Hva synes du om denne videoen? Liker du den, del den med andre. Liker du den ikke, så trykk ulik på youtube og fortsett med livet.

Demokrati funker best med bare ET parti! – Del 1: Bruke ytringsfriheten så lenge det varer.

Såååå….

En bedreviter taler til sitt folk i NRKs ytring. Saken heter Fred på jord i 29 minutter.

Han skriver useriøst, frekt og freidig. Noe alla hvordan  jeg skriver… Men jeg skriver ikke på NRK Ytring. Tro det eller ei, jeg ville nok formulert meg mye mer edruelig hadde jeg fått skrevet en kronikk i en avis/nasjonal media. Tror til og med noen skulle få stave korrigert det hele!

Iallfall… Jeg tok til motsvar. Jeg skrev: 

«Her var det mange usakligheter og formuleringer som var litt for kreative til å taes seriøst.

Eks 1)
«[Trump] sa det med like stor letthet som han for en drøy måned siden slapp «alle bombers mor» over Afghanistan»

Hvordan vet skribent at Trump tok det lett?

Eks 2)
«like ofte som hans kone skifter kjole.»

Det er bare usaklig forakt. Det holder å si at han skifter meninging mye. Trenger ikke å dra kona hans inn i det.

Eks 3)
«Overføringsverdien fra eiendomshandel til ønsket om verdensherredømme er tross alt begrenset.»

Nå beskriver forfatter Trump, ikke bare som en vinglepetter men en James Bond aktig superskurk.

Eks 4)
«Han, mer enn noen andre, utnytter det vakuum som oppstår når internasjonale organisasjoner spises opp innenfra og mister sin autoritet.»

Hvilken international organisasjon tenker forfatter på her? EU? Nato? FN? Trans-Pacific Partnership?

Mange er imot den UDEMOKRATISKE verdensstaten. Dette er et paradoks fordi forfatter tror han selv er forkjemper av demokratiet.

Eks 5)

«[Trump] stimulerer til et internasjonalt demokratisk forfall som i sin tur fører til nasjonale valg hinsides vår tradisjonelle fatteevne.»

Demokrati er dessverre slik at folket kan stemme på noe annet enn hva forfatter ønsker. Jeg vet at demokrati hadde nok vært best hvis man bare kunne velge et parti og det var det partiet som forfatter støtter. Men valg innebærer at man skal kunne velge. Velge mellom og være med i EU eller gå ut av EU. Om vi skal ta inn mange innvandrere eller om vi skal la være. Dette er valg. Det er ikke et valg å stemme på mindre innvandring også få like mye eller flere. Det er ikke et valg å stemme for å ikke bli med i EU også et år etterpå har man EØS avtalen.

Synes folk som forfatter bør kunne være ærlig nok å si at de selv ikke ønsker demokrati. De ønsker et verdenstyre som gjør at man kjører på de tingene som forfatter ønsker. Dette er det MOTSATTE av demokrati.

Hilsen Arne Andtonsen.»

Så får vi se hvor lenge man kan få stå på NRK ytring. 

Øvelsesoppgave;

Finn motsvaret og «like» det på NRK ytrings sider. Link er i selve teksten eller her: disq.us/p/1j1qddi

 

Hvor farlig er narkotika? – En øvelsesoppgave.

Tror du at narkotika er ulovlig fordi det finnes mennesker med makt som er festbrems?

Flytt til Sverige! – Del 2.

Her er del 1 —>

Kjære Gudløse bedrevitere og annet obstanasig pakk. Flytt til Sverige.

Det bor en humanist-kommunist i nabolaget mitt. Rundt 12 hoppet jeg i taket da han satt igang med sitt lille hagearbeid. Tror faen meg han lånte verktøy fra meg uten å spørre til og med! Alt mitt er jo hans vet du. Tror ikke han hadde likt hvis jeg gjorde det samme. Neida, jeg ringte ikke snuten. Fornedret meg ikke engang til å gå ut å si noe engang. Bare satt inne og ristet på hodet.

Så leser jeg i VG —>

VG

Flytt til Sverige! Det er landet for dere. Hele landet er bygd opp på bedreviten og forakt for sin egen kultur. Det er landet for dere. Ta turen nå! Jeg ber dere. Vi trenger ikke å ødlegge Norge også. I Svergie kan dere helt sikkert få kjøpt gauda på søndag! Der kan dere sitte å lire av dere bedreviten mens alle nikker enig.

Hvis dere ikke kan la være å klippe den jævla plenen på en helligdag da er dere så dumme at dere kan kalle dere Svensk med engang.

Selv jobbet jeg natten i går. Tok å kjørte hjem etterpå. Var trøtt og sliten men tenkte: «Bør klippe plenen idag, for imorgen er det helligdag.» Så gjorde jeg det.

Kan dere ikke vise respekt er Sverige landet for dere. Ta å få dere en billett med engang. Fantastisk land. Masse fokus på feminisme, likestilling, multikultur, ateisme og homofili. Bare å sette igang. Ta turen. NÅ! NÅ! NÅ!

Forbanne idioter.

Kjære Fritenker, flytt til Sverige

Øvelsesoppgave:
Hvordan kan vi gjøre Sverige mer tiltalende for bedrevitere og andre som hater Norsk kultur?

Vi kan ikke la terroristen vinne!

«Vi kan ikke la terroristen vinne», sies det. Hvis vi gjør og reagerer slik og slik da vil terroristen vinne. Derfor kan vi ikke gjøre det. Vi kan ikke bli sinna, trist, frustrert, redd. Da vinner terroristen og vi kan ikke la terroristen vinne.

Jeg har noen triste nyheter til deg. Når en terrorist dreper 22 mennesker, mange av dem barn, på en konsert i Manchester. Da har terroristen allerede vunnet. Hva du enn gjør etterpå er uvesentlig. Han har vunnet.

Den eneste gangen jeg kan huske at en terrorist ikke har vunnet var 11 desember 2010 i Stockholm hvor en terrorist sprengte seg selv i luften da mobilen ringte. Ingen ble drept. Da tapte terroristen. Faktisk ble han en latterlig vits.

Men når en terrorist dreper noen har han vunnet. «Nei, nei», sier du sikkert, «Poenget med terror er å skape frykt.» Dette vet du fordi en kjedlig kar på NRK har sagt det gang på gang. Poenget med terror er ikke å skape frykt. Poenget med terror er å skade uskyldige mennesker. Frykt er bare en naturlig følge.

Tror du virkelig at når en kar sprenger seg selv i luften at han bryr seg om vi blir redde etterpå? Han er jo dau! Poenget er å skade oss. Skade de menneskene han ser like før han sprenger seg selv. Kanskje han biter seg selv i underleppen i en form for fryd i det han vet at disse menneskene han nå ser vil lide. Vil dø. Død, lidelse og skade er terrors mål. Det er hat og det er sinne mot mennesker han ikke vet hvem er, men som han hater likefullt.

Men vi skal ikke la terroristen vinne og prisen for dette er vår mennesklighet. Jeg har de siste 24 timene jobbet, men også sett på sosiale medier. Vi går i de samme klisjene. Noen har lagt ut et Manchester hjerte på sin facebook bilde. Jeg var så nære å stryke henne. Jeg orker ikke mer hudtynn tullball. Hvor er de ekte følelsene? Hvor er de?

Jeg har tenkt og jeg har grublet. Følt skam fordi Europa reagerer ikke som de burde. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Det jeg observerer er akkuratt det. 22 menesker er døde. Mange av dem barn. De skulle på konsert. Nå er de døde. Døde og kommer ikke tilbake. Uansett hvor mange Manchester hjerter man har. Hvor er de ekte følelsene? Hvor er hat, sorg og sinne?

De kan vi ikke vise, fordi… Da vinner terroristen. Vi kan ikke la han vinne. Selv om han allerede har vunnet. Jeg vil vise følelser. Jeg er sint! Ikke redd. Jeg er ikke redd fordi jeg føler nok engang at jeg og folk jeg er glad i ikke er i faresonen. Jeg bor ikke i Oslo. Jeg går ikke på konserter hvor mange møter opp. Mine venner gjør det heller ikke. Siste store konserten jeg var på var Bon Jovi. Noe sier meg at han ikke vil få et terror-angrep.

Men jeg er sint! Og tom. Og oppgitt. Og kvalm. Og trøtt… men det gnager. Bilder i hodet av blide mennesker. Far og datter kanskje? Bang! Død. Over. Terroristen vant. Og Europa har mistet sin sjel. Masse død sjokkerer ikke. Alt vi gjør er å le og flære.

Øvelsesoppgave:

Hvordan mener du at vi skal reagere når vi hører at 22 mennesker, den yngte 8 år, har blitt drept?

Fritenkning og historieløs bedreviten.

Såååå…

Det er nok noen par år til før jeg blir anerkjent som den visionære kunstneren jeg er. Må nok vente litt til før jeg blir kalt inn til intervju hos P2 eller Dagblæhs kultur avdeling for å diskutere mitt bidrag og verker. Men jeg har jo tørrtrent litt…

Øvd på de lange tenkepausene. Privat er jeg egentlig ganske intens. Jeg kan snakker veldig fort og høyt, men når jeg skal snakke om kunsten min må jeg jo tale tregt, med tenkepauser. Gjerne repetere hva spørsmålet var.

Så om noen par år blir jeg invitert i et kultur program på TV. Kanskje Lindmo og hun smiler og ler og spør: «AndyAce83, hoho, hva vil du si er din store inspirasjonskilde?»

Da teller jeg til fem inne i meg, mens jeg hever mine to hender i en bønneformasjon, med pekefingrene hvilende så på leppen, rett under nesa, mens jeg kikker med mysende øyne på Lindmo. Så tar jeg en innånding før jeg sier «Hva er min største inspirasjon? [2 sekunders pause] Fritenkere, Lindmo. Jeg må nok si fritenkere. » Da klukker Lindmo fascinert, som hun gjør med alle sine gjester. «Fritenkere, AndyAce? Hva er det med dem som gir deg så mye inspirasjon?»

Da lener jeg meg fremover i den stolen mens jeg sier «Du finner ikke større selvgode bedrevitere enn dem og jeg har ikke annet en forakt for bedrevitere i alle dets former. Folk som er villig til å kjøre sitt land og sin kultur på dass for de rette -ismer. Varierte -ismer, men oftest er det «fritenkeren» som er verst og mest høyttalende.» Jeg ville nok ikke utelukke at jeg allerede her mister min kunsteriske persona og begynner å bli både høylytt og intens.

Så jeg er inspirert igjen. Det startet da konfirmanten Hareide glapp ut i VG at han ville jobbe imot ektehomoskap igjen. VG var i harnisk! VG raser «Ny homostrid i KrF: Vil igjen nekte homofile å gifte seg«. Jeg skipper som vanlig elegant over saken. Bryr meg døyten av de ryggløse folka der mener. Og jommen skiftet ikke KRF standpunkt umiddelbart uansett. Bravo! Som man kan forvente av de prektige korrekte. 

Men ja… Hoppet over saken, og gikk rett ned til bedreviter møtet i kommentarseksjonen under. Mye spennende tullball der. Jeg nekter plent å si min mening under fullt navn. Jeg er ikke så dum at jeg tror at det jeg mener idag er det jeg vil mene i morgen, og jeg er ikke så dum at jeg tror at min mening ikke kan bite meg i ræva på en dårlig dag og jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det jeg skriver på nett kan også bite mine venner, familie m.fl. også i ræva. Nei, anonym debatt, eller holde kjeft.  Her er en grunn til anon debatt fra samme kommentarseksjon. Ei tøs skriver:

C-P-82rWsAAeYTH

Jupp! Grunn til anonymitet med engang.  Og hva er «homofob»? Alle som mener noe om homosaker som strider i mot dette tøsets mening. De bør tas, fordi hun er bedreviter og stat og kommune må støtte henne i hennes bedreviten. Ta dem som mener noe annet!

Men nok om dette vesenet. La oss se hva de andre sier. Her er en bra en —>

C-P5Q_AXkAA5PNb

Genial argumentasjon man kan kun forvente av en «fritenker» av den bedreviten typen. Legg merke til at han sier «Tull». Hvorfor er det «tull»? Fordi han sier det vell! Så kommer en fantastisk historieforståelse av noen som har fulgt med på skolen og jobbet hardt for å smiske raddis læreren sin. «Vi er der vi er i dag på tross av kristendommen, ikke på grunn av den». Kjempe bra!

Her er hvordan en historieløs bedreviter forstår verdenshistorien: Europa var et søkkhøl med paver og prester. Også kom vitenskapsmenn og da ble alt bra. Mørketiden eller middelalderen var en tid hvor prester fordummet samfunnet og alt var bare tullball. Middelalderen var kristendommens skyld må du vite! Det er en selvfølge.

Men la oss drive med litt blasfemi og være litt skeptisk til slik «skeptisisme». Her er hva jeg har forstått av historie: Mørketiden, eller tidlig middel alder, var et ressultat av Roms fall. Rom falt fordi de ville være en global stat, som tok over store landområder uten å kunne holde folket der i sjakk med en sunn kultur. Dette ledet til borgerkrig som igjen gjorde at Rom falt. Etter dette var Europa i en kulturell krise, med splittelse i folk og splittelse i land. Kaos regjerte.

Islam tok over store deler av et svekket Europa. Dette ble kalt Ottoman imperiet. Folk var analfabeter og hadde ikke kunnskap om noen vitenskapelig felt. Det vil si alle utenom… MUNKER! Munker holdt skriftspråket igang. De videreførte også kunnskap fra antikkens Hellas og hjalp de fattige og de syke. Når Kristendommen så forente Europa og stabiliserte det, slang de så ut Islam fra Europa (blant annet ved Slaget ved Wien) og da kunne bedrevitere komme frem med sine idealer.

Disse idealene kom ikke frem fra vitenskapen som de så gjerne vil si. For den vitenskaplige revolusjon var Kristen, ledet av René Descartes («I. THAT in order to seek truth, it is necessary once in the course of our life, to doubt, as far as possible, of all things. […] That, although we may not comprehend the nature of God, there is yet nothing which we know so clearly as his perfections.«) og Immanuel Kant («The wish to talk to God is absurd. We cannot talk to one we cannot comprehend — and we cannot comprehend God; we can only believe in Him. The uses of prayer are thus only subjective.»). 

Nei, bedreviteren og fritenkerens idealer kom fra den Franske rævulusjon og den var malt av blod! Blod og terror under slagordet «Frihet, likhet, brorskap!» Blod og massehysteri fulgte deres frihetskamp. Av mange kjent som Skrekkveldet eller bare Terroren. Et år med ateistisk utopi hvor guiljotinerte hoder rullet fritt i Paris blodige gater.

 

DenFranskeRævulusjon

Men dette sa ikke den anti-kristne historielærere til fritenkeren. Han hadde nok snakket i time etter time om korstog og heksebrenning, men skrekkveldet? Ikke noe å snakke om. Bare et år med lidenskap for frihet og brorskap. Hva er vel det? Glem nå det da!

Men korstogene? Forferdelig. Heksebrenning? Trist.

Men hva vet vel jeg? Jeg fikk ikke toppkarakter i historie.

Øvelsesoppgave:
Vis hvor mye smartere du er enn AndyAce83 ved å belære han om hvor slem kristendommen er og hvor mye bedre ateisme er. Han trenger inspirasjon vettu.

Go´gutten Joner – Bedreviter og skuespiller blir kjendispolitiker.

Sååå…

Jeg har en dritt liste, eller «shit list» som de kaller det på tysk. På den står det hvem jeg ikke kan fordra av enkelt personer og grupper. Ofte når det står grupper er de personifisert. Som f.eks Human-etisk forbunds forakt er personifisert i Jens Brun. Det finnes mange begredelige bedrevitere i Human-etisk forbund. Men det er Jens Brun som er på listen.

Så idag skal jeg sette opp en ny på denne dritt listen. Hans navn er Kristoffer Joner. Go´gutten Kristoffer Joner.

gogutt.jpgMen du lurer kanskje på «Hei, AndyAce83. Havnet ikke Go´gutten Joner på listen da han laget moro og sprell rundt Listhaug?» Du vet, når han  gikk i strupen på Sylvi Listhaug og sa «Ganske kvalmende».

e04e89f3e7779d63526bff12749d83f2

Skal litt mer enn sosialist politikk under konservativ fane servert med fårete smil for å havne på denne listen. Du må simpelthen IKKE forstå hva du holder på med over lengre tid. Bent Høie har gjort seg fortjen til å komme på denne listen som den fjollete tufsen han er.

Nei, nei. Noe tullball og idioti må man tåle uten at man legger folk på hatliste. Det er mange teite folk i dette landet og man kan ikke plassere folk på den listen for alt av lavmål og fjas. Bent Høie kom ikke på den listen her alene for at han mente at kjønnsidentitetsforstyrrelse skulle behandles med kjønnsskifte. Ei heller hans sosialistiske barnehage politikk ved å fjerne logoer på tobakken. Det kreves en oppsamling av tullball over tid.

Det samme gjelder Go´Gutten Joner. Jeg likte han ikke som skuespiller. Har vel strengt tatt ikke sett en film han har vært med i. Har kort sagt aldri likt tryne på´n. Så begynner han med Stunt fra Stig´s Stunteri. Men siste dråpen ble når han som kjendis skal plutselig drive nasjonal politikk. DA måtte han på listen. Da fikk jeg go´gutt overload.

Men la oss se hva denne go´gutten av god bedreviten skole har å si. Dagblæh skriver: «Landsmøtejomfru Kristoffer Joner maner til religionsopprør: – Den K-en må vekk, er dere heilt sinnssyke!» Veldig bra Joner. Kalle folk sinnsyke. Kraft i alle ord. Kjenner jeg har lyst til å klappe´ten.

Er dere helt sinnsyke fordi dere vil beholde Norsk kultur som binne middel? Å ha respekt for Kristendommen som den dominerende kulturelle tradisjon vi har? Vettu´kke at han kommer fra STAVANGER hvor olje blir pumpet opp? Vet du ikke at han har spilt i filmer? Ja, han har peil.

Men bortsett fra å merke folk som er uenig med han som mentalt forstyrret, hva annet bringer han til bordet av argumenter for å fjerne kristendom som en særstilling i religions faget? La oss se:

« Den K-en må vekk, er dere heilt sinnssyke! Det er 2017! KrF behøver ikke prakke troen sin på andre. Hadde jeg sagt dette for 200 år siden, hadde jeg vel blitt brent»

Jaha.

Jaha.

Jaha.

Hmm…

Ok.

Så de som er uenig med han er gale fordi vi lever i året vi lever i (klassisk argument) og kristendomen er slem fordi blablabla?

Ok.

Med andre ord klar «fritenknings» syre av oppgulp typen vi hører dag inn og dag ut. Ikke noe nytt fra han nei. Ikke hvis ikke manusforfatter skriver det ned. Tjøss mæ i stjerten.  Da gir jeg meg for denne gang. Ikke noe mer å si. Hvis ikke han bruker lengre tid på sine argumenter, hvorfor skal jeg bruke noe på mine?

La oss bare håpe at AP gjør et historisk dårlig valg i år. Jeg skal personlig spre mitt politiske syn til alle jeg kjenner. Folk som normalt har stemt AP skal nå stemme SP. Men jeg lurer på om jeg skal prøve å få dem litt mer til høyre. Men ikke til Høyre og Høie. Nei, nei. Høyre må ut med AP. Trenger ikke mer innavl politikk i Norge nå. Vi er jo, som Go´Gutten sier, i 2017. Innavl er tabu og burde dømmes. SP vil trolig samarbeide med AP. Men det er bedre å stemme SP enn AP. Det er iallefall sikkert.

Øvelsesoppgave:

Forklar meg hvorfor året vi lever i er et argument for noe som helst?

For fort for Frogners finfolk – Islamsk Råds Niqab skaper harnisk i eliten.

Sååå….

Mangfold og multikultur er flott. DA var det sagt.

Idag fikk fintfolk på frogner kaffen i halsen. De er i harnisk, som journalister ville kalt det. Kanskje de raser litt også? Men ikke det hvite raseriet til VG. Ikke fullt så ille. Bare litt sipping. Bittelittesippe.

Den 32 år gamle nikab-brukeren Leyla Hasic er ansatt for å drive kommunikasjonsarbeid for Islamsk Råd Norge, melder Oslo avisene. Mangfoldet har blitt mangfoldig. Litt «in your face» eller litt «hide your face».

Harnisken kommer fra både høyre og venstre. «Æsæl Manouchehri er daglig leder for organisasjonen LIM, som står for likestilling, integrering og mangfold. Hun er blant mange som reagerer på ansettelsen av Hasic.», skriver dagblæh.

«Skribent og tidligere SU-leder Andreas Halse mener ansettelsen er veldig uklok.» kan også leses i samme avis.

Hva sier aftendassen? (OPS! Brukt opp mine 6 gratis artikler… Inkognito vindu… DER! Hacker er jeg!)

«Ytterst uklokt, sier kulturministeren» Takk, Linda Hofstad Helleland for de tungt veiende ord.

La meg nå få ri litt på min høye hest. Hva er dette for noe trangsynt nisselue holdninger fra frogner folk? Hun må da få lov å gå i gardin og dekke seg til så mye hun vill. Dette er DET DERE VIL HA! Det eneste dere sier er at dette er «ytterst uklokt» av DERE og slippe inn folk som kun ønsker dette og mere til!

Nei, enten lar vi de holde på som de vill, eller så slipper vi ikke flere inn og drive dette tullballet. Nå er jeg lei av at det går så sakte. Nå vil jeg enten ha hard tone eller sharia snart. Denne ventingen driver meg til vanvidd.

Lei av å spille russisk rullet med islam. Ennå har ikke kula gått ut av løpet, men så mange ganger jeg har trekket av nå så ønsker jeg nesten at det skjer snart.

Øvelsesoppgave:
Hvor skal grensen gå for Islam? Jeg foreslår den Norske grensen. Fortell hvorfor jeg var ufattelig festlig nå.