Category Archives: ???

Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere dette. På hylla eller garasjen? IIIIKKK!

Tankekrim Episode 2: Har Kristendommen en fremtid i vesten? – Del 1

Her er ennå en episode av TankeKrim. I denne diskuterer vi «Har Kristendommen en fremtid i vesten?». Vi kommer ikke helt til en konklusjon så det blir en del 2 snart.

Øvelsesoppgave:
I denne debatten er 2 kristne, 1 agnostikker og en ateist. Gjett hvem og vinn en premie. Premien er min respekt 😉

Advertisements

Hvordan gjenkjenne en massemorder.

Det slår ikke feil. Evolution er en myte. Vi utvikler oss ikke. Hver gang en kar går bananas blir de samme artiklene skrevet med samme fokus og perspektiv. Vi blir ikke klokere. Media gjør oss ikke smartere, men flatere, grunnere.

En vanlig klisje er å snakke med naboer og bekjente av massemorderen og konklusjonen er alltid den samme. Det er et sjokk for dem og han var oftest «helt normal». Moralen skal være: Vi er alle tikkende bomber. Umulig å se det komme.

Som når Las Vegas massedrapsmannen går koko og skyter rundt seg. Verdens Grunneste avis tar turen og lager fylle artikkel hvor de intervjuer naboene. Mesterverket i banalitet heter «Massedrapsmannens nabo til VG: – Jeg vet ingenting om ham». OK, så hvorfor skriver man da artikkel om han når han vet ingenting?

Verdens grunneste rapporterer «I to år har Richard Twiddy (79) bodd ti meter fra massedrapsmannen Stephen Paddock. Likevel har han aldri sett ham.». Hei! Jeg har heller aldri sett han. Skriv en artikkel om meg å!

Men spøk til side… Essensen av den lange artikkelen var at massemorderen var ikke sosial. Han holdt naboer på avstand. Det gjør jeg også. Ha naboer på armlengdes avstand. Hils på dem. Snakk litt om været i ny og ne, men ikke bli venner med dem. Det er kort vei fra vennskap til nabokrangel.

Uansett, poenget er at man skal ikke bli klokere. Bare dvele på tullball. Kanskje komme på noen politiske løsninger som mer statlig kontroll av alle fordi noen klikker. Men her i Tanker om Ting vill vi gå litt dypere og bli litt klokere. Spekulere og heller ta feil. Så la meg nå lage en liste over topp 10 indikatorer at noen er iferd med å bli gal og gjøre ekstreme ting.

«Men AndyAce hva vet du om dette? Er du psykolog?»

Nei, det er jeg ikke. Men jeg vet litt om mennesker og har faktisk vært i nærheten i min barndom noen som klikket og tok våpen fatt. Ikke Utøya karen, men en annen en. Så litt vet jeg. Det sagt er ikke veldig mye lagt vekt på den personen. Jeg var bare barn og han var venn av en venn jeg kanskje har møtt engang. Men litt kan jeg kanskje bruke.

1) Ingen sans for humor.

Dette vil jeg hevde er en av de viktigste indikatorene på at noen vil bli sprø. En person som ikke klarer å lette på trykket med humor. Han ler lite, og er iallefall selv ikke morsom. Kan ikke vitse om sin egen eller samfunnets situasjon.

2) Plutselig forandring i oppførsel

En person som plutselig forandrer vaner ofte i form av å isolere seg fullstendig har ofte planer om å gjøre noe eff-skap.

3) En rigid og dikotomisk tankegang.

En person som hvis du diskuterer med han blir sint og portretterer situasjoner i sterke ordlag og maler fanden på flatmark på høylys dag er det grunn til å få edderkopp-sansene til å krible. Igjen, hvis ingen humor er tilstede er det absolutt høy sannsynlighet for at han er tre hakk fra å bli koko. Det er greit å ha sterke meninger, det er greit å ha sterke følelser, men hvis man ikke klarer å kontrollere dem i en debatt, da er det for gjort å miste kontrollen senere også.

4) Ekstreme og ofte misantropiske meninger uten sans for humor
«Alle er dumme utenom meg», sies det i subteks. Alle de andre kan dø. Ingen smil. Få panikk.

5) Mindre intelligent

En person som har sterke meninger men artikulere det som om han er en full nordlending på bordell med masse banneord og støgg dialækt. Gå stille vekk.

6) Ingen jobb

Ingen jobb, ingen penger. Mye tid til å tenke. Ikke lenge, så hører man skuddene.

7) Narkotika missbruk

Det er seff ikke noe galt å ruse seg. Det er bare helt fantastisk. Bare spør de narkomane på plata. Det er selvfølgelig ikke noe kobling mellom rusbruk og mental helse. Eller det er! Det gjør folk supersmarte. Nå som det er sagt (så vi slipper de sure stoner folka her) kan vi være ærlig å si at narkotika føkker opp huet ditt. Særlig amfetamin, LSD, Ecstasy, kokain (tror ABB tok det, gjorde han ikke?). Men til alle dere dumme rusbrukere der ut… Narkotika er bare bra. Jada, jada, jada. Skriver ikke blog til dere for dere er hjernevasket.

8) Voldsom fascinasjon til våpen, vold og krig

En person med voldsom fascinasjon til våpen, vold og krig. Ikke bra.

9) Mangel på empati.

Jeg tror en person som dreper mange mennesker mangler empati. Er kanskje på tynn is der.

10) Lite eller dårlig nettverk (familie og venner)

La meg skrive et lite dikt om vennskap her.

*kremt*

En venn er en som sier:

«Gå ei ut å skyt ned folk»

En kjærlig mor vil nekte deg

og stikke ned noen med dolk.

Vi alle trenger vennskapsbånd

i våre turbelente liv,

så vi ikke klikker

verken med pistol

eller kniv.

PS: Asbergers er heller ikke bra.

Øvelsesoppgave:

Reflekter, noter og så kommentere.

TankeKrim – Episode 01: Hva er ytringsfrihetens grenser?

Da har noen kommet sammen for å lage en form for en debatt podcast vi kalte «TankeKrim» etter min favoritt bok. I første episode diskuterer vi like så godt fundamentet for vårt debatt program. Ytringsfrihet.

Planen er å diskutere saker som er litt sensitivt og ha perspektiver på dette vi kanskje ikke hører så ofte.  Det vil nok ikke være så heftig som min blogg, men den vil forhåpentlig vis ha litt krutt likevel.

Øvelseoppgave:
Håper du kan like programmet og gjerne dele det med venner og delta med dine egne tanker under. Siden dette er første episode er det sikkert rom for forbedring også. Føl fri til å dele hva du mener vi kan gjøre bedre eller vinklinger vi ikke tok med du mener burde vært med.

Endelig fant jeg et eksempel på hatprat (og behov for stave-korrektur)

Såååå…

Jeg har lenge etterlyst eksempler på dette «hat-pratet» alle de kule kidza snakker om, og endelig fant jeg ett eksempel! Yes, yes, oh, yeah!

Det var skrevet til Sumaya Jirde Ali. Jeg vet ikke hvem det er. Men på twittær profilen står det «Redaksjonsmedlem for og spaltist for . Utgir snart diktsamlingen Kvinner som hater menn». Da vet vi nok om henne.

Hun skal (angivelig) ha fått tilsendt disse meldingene —>

DKCr_yiXoAAvsAf

Spennende melding. La oss spekulere og fantasere om hvem denne personen er som skriver slikt.

Voldtas skrives «voltas». Første settningen i meldingen er skrevet feil på det mest vesentlige ordet. Hvorfor? Vet han (for jeg antar at dette er en mann) ikke at «voldta» skrives med «d»? Skrev han så fort på grunn av affekt at han ikke hadde tid til å stave-korrigere i det hele tatt? Eller har han dysleksi?  Hvis det siste, er det noen sammenheng mellom lese og skrive vansker og hatprat? Forsk i vei!

Jeg kan ikke si jeg er en racer i skriving. Faktisk er jeg ganske dårlig. Men jeg kan da skrive voldta rett i første settning. Selv om jeg tydeligvis ikke vet at «setning» skrives med en «t».

Det neste jeg legger merke til er at teksten har seksuelle overtoner. Aggressive seksuelle overtoner (snakk om voldtekt). Hans referanser til å voldta med kaktus kan tyde på potensproblemer. At han ikke selv kan voldta noen (fordi det krever ereksjon) og må ty til hjelp fra et ytre objekt.

«Er du trang?» er den minst aggressive av de seksuelle kommentarene. Kanskje i et håp om at hun faktisk skal akseptere hans tilnærming og svare? Eller kanskje et håp om at hans mindre penis vil fortsatt kjennes hvis han skulle få sjansen? Hva som uansett er tydelig er at personen som sender denne meldingen sliter med sin seksualitet på en eller annen måte. Om det er liten penis eller ereksjonsproblemer er uklart, men vi snakker nok om en person soms seksuelle frustrasjon har ledet til aggresjon.

Jeg oppfatter kommentaren til å være barnslig. Hvis vi antar at mannen er voksen. Iallfall i tyveårene, og med så lite skriveferdigheter at til og med jeg reagerer, er det kanskje trygt å anta at vi har med en person med lav intelligens. En sosial taper, om du vill.

Til neste gang denne personen skal skrive hatmeldinger til fremmedfolk kan det være kjekt å vite hvordan han skriver enkelte ord. Altså: «Voltas» skrives «voldtas». «Negerkjæringer» skrives «neger kjerringer». Det er også kjekt å vite at kjerring kommer av «kjær-ting» og er faktisk et ord av affeksjon. Skal man skrive noe i store bokstaver anbefaler jeg at HELE ordet skrives med store bokstaver. Ikke som her hvor «in-» er med små bokstaver mens «-genting» er skrevet med store. Kanskje han ble sint mitt i ordet. Hva vet jeg?

«Ikke» er i alle fall et ord. Men jeg syntes det var smart å kalle «hijab» for «tørkle» siden han trolig ikke ville kunne skrive det ordet korrekt.

Det skal alltid være stor bokstav etter punktum. Selv om han var iallfall konsekvent. Og jeg har lært at skal man gjøre en feil, bør man iallfall gjøre feilen konsekvent. «Kakstus» skrives «kaktus». «Bløog» antar jeg skal bety «blø og». Dette er nok mer en trykkleif enn en faktisk manglende evne til rettskriving. Blåblå er normalt skrevet med binde-strek [sic for humor], selv om jeg kan godkjenne denne.

Navnet på personen han truer er også skrevet feil. Dette kan skape forvirring når mottaker kanskje kan lure på om meldingen var feilsendt. Ikke bra. Alltid skriv navnet på personen du truer riktig. 

«Stgg» skrives «stygg», men jeg ville også godkjent «støgg» hvis du ville ha dialekt sjarm i teksten din. Også er det viktig å avslutte siste setning med punktum så ikke mottaker antar at du har mer trusler å gi.

Så la oss summere hva vi har lært av denne hatmeldingen. Den er mildt sagt urovekkende. Hadde jeg fått den tilsendt til meg hadde nok jeg også hengt med geipen. Mye tyder på psykisk ustabilitet og lav intelligens. En farlig blanding.

Det er ikke noe humor i teksten, noe som viser til at personen trolig ikke er smart. Mye tyder på at personen ikke klarer å skille forakt for Norsk innvandringspolitikk og de enkelte innvandrerne som lever i Norge. Dette kan tyde på at personen ikke har evne til abstrakt tenkning eller.

Når det gjelder kreativiteten i meldingen, var det det beste med det hele. Voldta med kaktus er et sterkt bilde, uten tvil. Hva jeg i stedet tviler på er at dette er noe han kom på selv. Jeg vil tippe at han har stjålet ideen fra noen venner i ekkokammeret.

Jeg gir denne hatmeldingen 2 av 6. Mye skrivefeil, kombinert med usammenhengende tankeprosess (han skal ikke voldta, men skal voldta) gjør at selv om man skal ta alle trusler på alvor, klarer man ikke å ta trussel giver på alvor. Når JEG ser alle skrivefeilene, da er du på bærtur.

Øvelsesoppgave:

Hvis en sosial taper hater er det forståelig? Hvis det er forståelig, hva skal vi da gjøre? Skal vi hate tapere? Skriv et refleksjonsnotat rundt dette.

Tanker om Ting rundt valget 2017.

Såååååå…

Da var valget over for denne gang og la oss da ta noen notater om hva vi har observert. Dette er måten å skaffe seg kunnskap på. Observer, skriv ned, reflekter, og senere kom tilbake til hva du har skrever og se om det fortsatt er gjeldende. For eksempel lese denne teksten om 4 år og se om noe har forandret seg og om noe er det samme. Da kan vi etablere mønster som vi yttligere kan reflektere over for å skaffe oss dypere innsikt i mekanismer i samfunnet og menneskets tankesett.

Det første som fascinerte meg denne gangen var stillheten etter valget. Ved forrige valg var media i harnisk. Samfunnet kunne jo kollapse av dette skiftet. I år er de mye mer lavmælte. Fokuser er på Jonas Gahr og hva han kunne gjort bedre.

Min teori er at media har lært, som jeg har, at det er ingen reel forskjell. Dette er trist i «anderledes landet» at vi faktisk ikke har demokrati. Vi har ikke noe klart valg. Høyere eller lavere skatt. Det er det eneste som skiller snørr fra bart.

Det neste vi kan observere er at politikere bruker media som talerstol for hva de kan og ønsker gjøre. Den kvalmeste har vært konfirmanten Hareide som har sett ut dydssignaler (virtue signaling) for å vise hvor prektig korrekt han er. Grande har imponert ved å holde kjeft.

Det var faktisk alt jeg har tenkt om dette valget.

Øvelsesoppgave:

Har du observert noen tendenser i valget 2017? Skriv en kommentar i kommentar seksjonen under.

Øyeblikket man innser man ikke lenger er hva man var.

Såååå…

Jeg var på Rimi & Co 100 for å kjøpe meg tobakk og bestemte meg for å putte i noen andre varer også så det så ut som om jeg var der for noe annet også. Å kjøpe tobakk nå er vel nesten like mye tabu som det var å kjøpe kondomer for mange år siden.

Mens jeg gikk rundt i kjøledisken og tenkte hvor lite varer man egentlig kan få tak i disse kjedelige kolonialene falt en annen tanke meg inn. Der øynene farte over utvalget så falt også øynene mine på ei dame. Blond, tynn, langt hår. 4 av 10 kanskje? Ikke veldig pen. Men hun gikk strengt rundt som om hun var noe. Som om mitt blikk var en krenkelse.

Tanker om ting farte i meg og jeg begynte å undres over noe. Et ønske vokste. Et ønske om å være til stedet når noen innser at de ikke lenger er hva de engang var. Hvor lysten jeg var til å stå der når ei dame, som engang var 10 av 10 pen, innså at de hadde falt på skalaen. At hun ikke snudde hoder lenger som før.

SureprimenFrkDeppa

Det kunne ikke være ei jordnær ei. Noen som var pen, men kunne fortsatt smile til folk på bussen. Gå i vanlige klær og med edruelige motiver.

Nei, ei forfengelig ei. Som hadde brukt utseende for alt det var verdt, og latt utseende gå henne til hode. Ei av de misnøyde og sure. Noe alla Sur-Primen Frk. Deppa. Bare penere.

Sur-Primen er høyt oppe, men hun ser ikke ut til å være høyt vedlikehold (ja, det var faktisk et kompliment til henne).

Ønsket var å stå ved siden av og observere reaksjonene til ei av disse med mye sminke, dyre klær og sykelige forfengelige, som kun skal ha beachbody ready kjærester. Den type mannfolk som man ser på Paradise Whortel, som ler litt mer enn de burde på en teit måte, mens de har capsen på snei og som har rastløse bein. Sikkert noen tribal tattiser på armen og blendahvite tenner.

Hvor lysten jeg var på å være der i øyeblikket hvor de innser at de ikke lenger kan leve på utseende alene. Men fordi de ikke har lest noen bøker, tenkt noen tanker, bare yolo´et seg igjennom livet så har de ikke lenger noe å bidra med. Det hadde vært spennende. Noe å tenke tanker om ting rundt.

Øvelsesoppgave:

Kjenner du noen yolo´er eller har du vært en selv? Fortell meg hva som skjer når de tikker 30. Uttrykk velger du selv.

 

 

Om Jens Bruns siste «fritenkning» i dagblæh.

Debatt sirkelen går sin gang. Folk prater og mener og debatterer vilt om alt fra hijab til matpriser til været. Alt mellom himmel og jord skal skravles sønder og sammen. Vi spy hverandre i kjeften og lirer av oss surmaget bedreviten til den store «alle skal få» pokalen.

Vi blir ikke klokere, trolig heller dummere, der den ene oppstanasig typen etter den andre skal skolere oss i hva de har lest i sin høyst selektive bokhylle.

Jens Brun is back!

Jens Brun is back! Og nå skal han fortelle oss at Norge er ikke kristent. Whooho! Orginalt!

Jeg kunne seff ha skrevet om Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet sitt siste tanketomme svada i Dagblæh også hvor han skriver (eller noen har vel skrevet den for han) om den «farlige populismen«. Men vi får holde oss for god til å gi han noe tid. Mannen skulle vært på vernet bedrift og vasket arbeidsklær mens han sang på Kaptein Sabeltann. Men den gang ei.

Derp!

Tilbake til Jens Brun! Om jeg har aldri så mye forakt for han og alt han står for, tror jeg ikke han er under pari. Jens Brun skriver sitt siste bedrevitende manifest i Dagblæh titulert «Et kritisk blikk på den kristne kulturarven«. For den dødsmarsjen har vi ikke spilt oss lei på ennå.

Det var vel knapt en måned siden Harald EIA var ellevill med samme ideene. Og jeg svarte EIA og jeg vil svare Jens Brun.

Så la oss se hva vi skal måtte gå igjennom i dette repetisjonskurset signert HUF og Jens Brun.

Jens Brun starter med «At et KrF i valgkampmodus skulle endre sin ensidige og ukritiske hyllest av den kristne kulturarven, vil være naivt å tro.»

Og jommen har han rett. Det ville vært naivt å tro det. Det heter Kristlig Folkeparti ikke Human-etisk bedreviter parti. Så det ville vært nær sagt tåpelig å tro de ville si noe annet. Kjempe bra Jens Brun! Hadde du bare gitt deg der. Men en god bedreviter må vite best til han er langt ute på tynn is. La oss se…

Jens Brun sier «Spøkefullt at jeg hevdet at det bare er et tidsspørsmål før den kristne arven kommer til å få æren for at de homofile nå blir tilnærmelsesvis likestilt med heterofile. «

Her er et spørsmål til Jens Brun. Hvis man kan etterkvart finne det berømte «homo-genet». Altså at foreldre kan finne ut før fødsel at barnet vill bli homofil og de vil da fjernet barnet fordi de ønsker seg et normalt barn. Hvor står HUF på dette? Noe sier meg at det vil bli stille som i graven da.

Men vi presser videre… Jens Brun var heller lat idag og bestemte seg mer heller mindre og klippe og lime Berge Furre sine tanker fra «Nytt norske kirkeblad» fra 2002. Hvorfor i helvete leser du det Jens Brun? Har du ikke nok med Humanist?!

Men iallefall Jens Brun sier at Berge Furre sa at «Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånda […], Vi ville hatt.

«Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,»

Så Jens Brun i en bedrevitelig eller borgerlig konfirmasjon hva er det man konfirmerer seg til da? Er det ikke til den nådige stat og kommune? Og bøye seg i nesegrus beundring til en venstreorientert statsmakt? Er ikke «kongen» regjering nå? Hva skiller det seg da?

Men Jens Brun siterer.

«ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,»

Social Justice, Jens Brun? Er du en SJW? Jeg er fortsatt imot sosial «rettferdighet» fordi det er så langt ifra det. Det er at stat og kommune skal ta sin nådige hand ned å skape rettferd på jord ved å ta fra noen og gi til andre. Det er å skape ubalanse i samfunnet hvor folk ikke behøver, og faktisk kan bli straffet, for å planlegge frem i tid.

Jens Brun siterer videre: «ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,»

Minn meg på Jens Brun. Etter den franske rævulusjonen, hvor sto Humanistene på dødsstraff? (Hint: Giljotin.)

Faen heller! HUFs logo hyller jo fortsatt den tid hvor hoder rullet!

«Vi trukke på dødsstraff vi», sier snille Jens Brun. Bare slemme Kristenkonservative ønsker det. DERP!

Og hva med abort? Joda, du definerer sikkert foster som parasitter. Det er standar dehumanistisk «humanisme», men la oss si at et foster er et menneske eller potensielt menneske, hva er abort annet enn dødsstraff da? Men hvor står human-etisk forbund på det?

Kan du virkelig hevde at ateisme eller sekularisme er imot dødsstraff for noen annen grunn enn kulturell betinging og «feels»? Og isåfall er ikke det å bygge hus på sandgrunn (jmf. bibelen).

Fei for dine egen dør Jens Brun, så skal vi kristne feie for vår. Fokuser på alt faenskapen som ligger i dine rekker.

Hva mener HUFere om pedofili for eksempel? Mener de at det kun er galt hvis prester gjør det? Hmm?

Hva mener de om drap av mentalt syke mennesker eller mentalt tilbakestående? Hmm? Men vi skal aldri snakke om det begredelige i dine rekker. Alltid om kristne og så slemme de er. FEI FOR EGEN DØR DU! Som Jesus sa «Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.» Det finnes så mye effskap i humanetiske rekker. Mye psykisk sykt tankegods som ligger bak. Konfronter dere selv først. Se hvor dypt styggdommen går.  Å godta en gang for alle at Norge er kristent og TAKK GUD FOR DET!

Jeg har like mye forakt for kristne som den gjennomsnittlige kristne har. Bedehus folket som er så mye bedre enn andre. Jeg snakker IKKE om dem. Jeg snakker om de vanlige, dagligdagse kristne.

Saken er Jens Brun at vår forakt for slaveri, dødsstraff og annet korrekt har ikke kommet på TROSS av kristendommen, men på grunn av den. I dansen mellom tro og samfunnet. Til bunns i alle bevegelser mot det samfunnet vi har idag er at MENNESKET er en ukrenkelig verdig. En verdig gitt av Gud. Ikke naturen. Ikke av stat og kommune. Ikke av Jens Brun og vennene hans.

Det er utifra DETTE humanisme kommer. Ateistisk, bedreviten er IKKE humanisme. Det er dehumanisme. Det er hat for mennesket og dets form. Kristendommen har holdt igjen så vi ikke har falt over i denne nihilistisk dehumanisme.

Men grepet slipper Jens Brun. Takket være deg og dine…

og helvete vill følge.

Øvelsesoppgave:
Neste gang vil AndyAce83 bevise at han er politisk nøytral ved å håne høyresiden litt igjen. Kan du gjette hva han skal gjøre narr av?

Er norske verdier kristne?

Sååååååå….

Uten navn666

Sophie Elise har vært i vinden igjen. Laget en sang hvor hun synger om å knulle mange menn, også en provoserende anti-frp låt. Spennende. Spennende.

Men la oss drite i henne. La oss isteden slå an en liten prat om Harald Eias kommentar på NRK som fikk folk til å både le, flære og klappe. Jeg snakker om hans «Norske verdier er ikke kristne… heldigvis» utsagn på NRKs valgsending (Torsdag 17. august 2017). 

Jeg ser ikke på NRK (eller TV) så jeg så ikke sendingen, men «fritenkere» la det ut på fjesbukk og en venn av meg liket det så det havnet i min feed. La oss lage en liten liste over Harald Eias argumenter her:

  1. Norges suksess startet ikke med 1030, men 1750 og opplysningstiden. Den franske revolusjon. Frihet, menneskerettigheter, respekt for kvinner og sånn.
  2. Kristendommen bryr seg ikke om livet her på jorde, sekulæristene gjør. Sekularistene sier «Glem paradis, glem helvete. Det som er viktig er det som skjer her og nå.»
  3. Etikken blir basert på fornuft, det betyr at man kunne argumentere.
  4. De 700 årene med kristendommen var ikke opptatt av rettigheter til alle på tross av religion, hudfarge, kjønn og legning.
  5. Det er ikke skadelig at et samfunn blir mindre religiøst, men faktisk positivt.
  6. Folk skal få lov å tro på hva de vill, men «det er skummelt» når de drar det inn i politikken. F.eks homofile.
  7. Hvis man argumenterer via tro argumenterer man fra bøker skrevet for mer enn «1000 år siden»
  8. Men hvis vi utelukker religiøs begrunnelse, som vi «heldigvis» har gjort, er det bare et argument som gjelder. Er det skadelig at homofile får gifte seg? Nei, ingen skade av det… for barn… eller vanlige hetrofile familier. Det eneste argumentet mot homoekteskap er at det står i en bok. De ække gyldige argumenter lenger og det er bra.

Så jeg tror jeg har summet opp punkene her. Han hadde til og med noen plansjer for dette. La oss studere dem litt.

LykkeNivå11020MestRelgiøselandaMinstRelgiøselandaRelgionsNivåOgKorrupsjonLikestillingsnivå

Så har vi blitt litt klokere nå? Norge er ikke kristent, har ikke vært siden den franske revolusjon og det er til det bedre. Iallfall ifølge Eia.

Hadde egentlig litt lyst å motargumentere han litt. Si at den franske revolusjon var ræva. Men det har jeg jo skrevet om allerede i mitt innlegg «Fritenkning og historieløs bedreviten». Kanskje han ikke har lest den?

Ville også si litt om homofilt ekteskap, men det har vel kommet for å bli, så å motargumentere det er litt teit. Dessuten har jeg skrevet om religion og homofili mange ganger allerede, som f.eks i ««STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN» – ennå litt mer om homofili… homofili… homofili… homofili» og  «Hater Gud homofile? (Ennå en ytring om NRKs Ytring)» . Så det ser jeg meg ferdig med. Så jeg tror bare jeg legger ut noen bilder for å si 1000 ord.

CrazyWoMANleatherdaddysonimages-1gayprideparade

images

Så Eia har seff rett. Ikke noe problemer med at homofile gifter seg, adopterer… Den diskusjonen er OVER. Vi lever i året vi lever i og folk må slutte å snakke om bøker skrevet for «1000 år» siden. Moving on!

Tilslutt ville jeg kanskje problematisere og reflektere rundt hvordan humanisme IKKE er ateistisk. At ateisme har animalsk verdi og at vi burde ha avsky rundt å bygge en kultur rundt verdier som aktiv dødshjelp av folk med mentale problemer, post-fødsels aborter osv. Men det blir et annet blogg innlegg.

Så jeg legger bare med min siste video mesterverk her —>


Og avslutter med å sitere Norges nye kunsteriske geni, Sophie Elise nydelige sang og poesi:

«Fuck all your friends
No really
I’m gonna fuck all your friends
Fuck all your friends
Yeah really
I’m gonna fuck all your friends
Fuck all your friends
Yeah»

Dette er Norges fremtid. Kos dere.

Øvelsesoppgave:
Sjekk om AndyAce83 har brutt noen lover av den bilde kollasjen han laget. AndyAce83 føler han BURDE ha brutt noen.

Film i preventivt rusarbeid – En analyse av Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream

Moral [i Requiem for a Dream]; ikke slank deg,

for da får du verre ”Halliser”

– En rusbrukers humoristiske tolkning av filmen

Introduksjon

Da jeg gikk på Videregående var jeg med i en miljøgruppe på skolen som jobbet mot mobbing, rasisme og rusmisbruk. I vårt preventive arbeid mot rus var et av våre tiltak å ta en kinokveld med hele skolen hvor vi så en ”anti-narkotikafilm” før elevene på skolen etterpå skulle diskutere filmen og andre aspekter rundt narkotika og rus. Med ”anti-narkotika film” mener jeg film som ønsker å vise rusbruks negative sider i et ønske om å advare seeren ved å vise narkotikaens konsekvenser.

I perioden når jeg gikk på ungdom og videregående skole så vi tre filmer som var ment til å få ungdommen til å holde seg unna narkotika. Disse filmene var Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream. Jeg fant ut via en artikkel jeg fant på internett1 fra 2005 at man fortsatt viser filmen Requiem for a Dream på min gamle skole og det kan virke ut til at dette er vanlig rundt om kring i landet å vise slike filmer.

Men hva er det disse filmene egentlig formidler (tekstanalyse) og i hvor stor grad kan man regne med at en film kan påvirke ungdoms holdninger (publikumsrelasjoner)? I denne oppgaven ønsker jeg å drøfte dette.

Det er min forståelse at en tekstanalyse av filmene kan hjelpe til å forstå en generell beskrivelse av hva filmene egentlig formidler. Derfor ved å ta en tekstanalyse av fire filmer som dreier seg rundt narkotikaproblematikk er det mitt ønske å finne ut av i hvor stor grad bruk av film i skolen vil kunne hjelpe. Disse fire filmene er Ett Anständigt Liv (1979), Store Gutter Gråter Ikke (1995), Trainspotting (1996) og Requiem for a Dream (2000). Jeg har valgt 2 dokumentarer og 2 fiksjonsfilmer i min oppgave siden jeg føler at når det gjelder publikumsrelasjoner er det en relevant forskjell mellom disse to typer film.

Film som preventivt arbeid mot rus blant unge

I rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” som var skrevet for Udanningsdirektoratet og Sosial- og Helse direktoratet, dreier det seg blant annet om problematferd og rusforebyggende arbeid i grunn og videregående skole. I rapportens introduksjons del setter forskerne opp noen kriterier for et forbyggende arbeid skal ha og en tre delt rangering etter i hvor stor grad disse kriteriene ble fulgt. De tre typene preventivt arbeid var; 1) Intuisjons-/intensjonsbaserte tiltak, 2) Teoribaserte tiltak og 3) Empiribaserte tiltak. Den Intusjonsbaserte var beskrevet som ”tiltak der det foreligger et ønske fra iverksetterne eller en tro på/intensjon om at tiltaket virker forebyggende/helsefremmende. Det antas med andre ord at tiltaket har virkning/effekt” (Rørnes, 2006, s62) men de to andre var basert på teori og utprøvd teori.

Det er min mening at å vise en film for et publikum kan havne på alle tre nivåene, alt etter i hvor stor grad disse filmene har blitt analysert først av fagfolk og testet ut publikumsresponsene på filmene. Man må studere filmenes meningsbudskap og stil for å kunne bestemme om filmene vil ha positive, negative eller noen effekt på publikum. Jeg kan ikke komme med empiriske undersøkelser på disse filmenes reaksjoner på publikum, men jeg kan komme med mine egne analyser og si hva jeg mener er filmenes referensielle, eksplisitte, implisitte og symptomatiske mening ut ifra diverse analytiske teorier jeg har lest. Jeg kan også analysere filmenes virkemidler de forskjellige filmene har brukt for å drøfte de mulige effektene filmene vil kunne ha på publikum.

Problemet er i hvor stor grad en dybde analyse av hver film vil være nødvendig. Når Bordwell og Thompson i sin bok Film Art nevnte disse fire meningsnivåene (Bordwell & Thompson, 2003, s55-58) var de ment som et verktøy for akademiske studier av filmer og siden min oppgave dreier seg om hva ungdom er trolig til å se i slike filmer ville det etter min mening være viktig å vektlegge filmenes enkleste budskap. Jeg vil med andre ord holde meg mest til det referensielle og det eksplisitte buskapene og kun dra analysen dypere der det vil være relevant og lett tilgjenglig for det brede publikum.

Analyse av Ett Anständigt Liv (1979)

Bill Nichols sier i sin bok Representing Reality at ”Death may, in fact, be the underlying theme of the great majority of documentary” (Nichols, 1991, s110) og Ett Anständigt Liv er et eksempel på dette da filmen starter med å vise maleriet Dødens Triumf av Bruegel fra 1562 og resten av filmen viderefører de samme følelsene maleriet frembringer. Hvordan de narkomane lever med døden rundt seg hele tiden

Ett Anständigt liv er andre delen av en trilogi som Dom kallar oss Mods (1968) er den første og Det Sociala arvet (1993) er den tredje. I trilogien, som er laget av den svenske dokumentaristen Stefan Jarl, følger vi mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i Ett Anständigt liv følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. Filmens 2 hovedpersoner er Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i Dom kallar oss Mods og her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Filmen viser ungdom hvordan de narkomane har forfalt ved å vise bilder fra Jarls første film Dom Kallar oss Mods for så å vise publikum hvordan de narkomane så ser ut 10 år senere. Kontrastene er lette å se å er også med på øke identifikasjonen til et ungt publikum med å faktisk vise at de forfallene narkomane engang var unge de også.

Argumentet & Beviset i Ett Anständigt Liv

Bill Nichols sier i boken sin at det er en forskjell mellom fiksjonsfilme og dokumentar narrativt. Der fiksjonsfilmens narrativt er drevet av Bordwells & Thompsons plot og story (Bordwell & Thompson, 2003, s71) er dokumentaren drevet av argument og bevis (Nichols, 1991, s118)

I Ett Anständigt Liv er det min mening at argumentet er at noe er galt i den vest kapitalistiske verden og at de narkomane er et bevis på dette. Stefan Jarl ønsker å vise sitt publikum hvor trist noen mennesker i det svenske samfunn har det og at forklaringen ligger i det svenske klasseskillet. Som Stefan Jarl sier selv

Skåning i [Ett Anständigt Liv] […], ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Sverige og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbeidarane drakk, som ein måte å slappe av på..”

-Stefan Jarl (Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Stilistisk

Filmen er filmet i blasse farger, med mørke bakgrunner og faller i nok under den klareste definisjonen på en styggfilm. Styggfilm er blitt en beskrivelse på dokumentar og jeg mener styggfilm her ved at alle steder og mennesker i denne filmen er forfallent. Nesten hele filmen er filmet i urbane områder i Stockholm, på T-Centralen og rundt. Vi får se pissoarer, gamle blokker og generelt forfallene steder i storbyen.

Filmen bærer et stilistisk preg av å være venstreorientert, og dette ser vi blant annet i enkelte montasjer. Montasje har en lang historie i venstreorientert film og kommer originalt fra sovjet og de sovjetiske montasjefilmene fra 1924-1930 tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475). Montasjene kommer innimellom selve dokumentaren og den mest markante bruken av dette virkemiddelet er kryssklippingen mellom de narkomane og et slakteri. Her prøver Stefan Jarl å si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss, om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Dette er et eksempel på dypere tolkning av filmen og som jeg nevnte tidligere vil ungdom trolig ikke relatere. Men det er relevant i forhold til Stefan Jarl og hans tiltenkte publikum (implisitt leser; Gripsrud, 2003 s209).

For montasjen skal gi en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative i filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. Dette er et modernistisk grep, men modernismen er for eliten (Asbjørnsen, 1999, s66). Så når man viser slikt til unge mennesker som er i faresonen for å havne på skråplanet, så er jo det publikumet man prøver å nå langt ifra hva de fleste vil kalle ”eliten”.

Bakerst boken Ett Anständigt liv prøver Stefan Jarl å bevise det motsatte om at unge har blitt positivt påvirket av hans film. Han gjør dette blant annet ved å trykke et brev han har fått fra ””Fisken” i 8e” som sier:

Filmen ”Ett anständigt liv” var en jättebra film, Det var en verklig och en sorglig film. Men det som jag tycker är otäckast är att filmen är verklig[…]. Jag tror att filmen har avskrãckt alla ungdomar som har varit nyfikna på hur det kanns att vara hôg eller flummig eller vad det nu heter.(Jarl, 1980,s151)

Jeg er ikke helt enig i hennes utsagn og trur heller at publikum kan ha litt problemer med å identifisere seg med karakterene i denne filmen. Jeg nevnte jo tidligere at når Ett Anständigt Liv kryssklipper mellom de narkomane som unge, for så å vise dem hvordan de 10 år senere ser ut, er et inntrykksfullt virkemiddel som absolutt burde gi inntrykk på de fleste, så trur jeg det likevel ikke er nok. For de sosiale aktørene er også veldig forfallende og usympatiske og jeg har min tvil om at noen tillit eller sympati blir vekket med sosiale aktører som vi er vitne til gjør innbrudd og er tydelig ruset når intervjuet. Publikumet man prøver å nå, de unge som kan falle på utsiden, vil få et ironisk forhold til det dem de ser, altså at man mister følelsen for karakterene fordi de bryter med ”identifikasjonen ved å gjøre absurde og utålige ting”(Gripsrud, 2003, s26).

Uten om det rent identifikasjonsmessige så er filmens generelle budskap om død med på å vekke en angst og tristhet i publikum. Noe som kan være bra skulle folk ha det godt med seg selv og trenger å vite hvordan verden fungere for andre, men for folk som kanskje har angst og depresjoner allerede så er filmen bare en bekreftelse og heller med på å tiltrekke enn å fra støte narkotika. Jeg skal komme tilbake til negative effekter av angst i filmer senere i oppgaven.

Dette er farlig når man prøver å nå ut til ungdom. De må kunne identifisere seg med situasjonen, og i Ett Anständigt Liv er det for lett å distansere seg selv fra de sosiale aktørene de unge la dem tenke at dette ikke vil kunne skje dem. For ingen som begynner med narkotika tenker at akkurat de vil bli rennestens narkomane. Som Tyron sier i Requiem for a Dream like før han tar det første heroinskuddet i filmen som blir et valg som vil gjøre han til narkoman

Right, on, baby, ahm not jivin’ you. Ah doan’ want to be runnin’ no streets the res’ of mah life in no ripped sneakers, mah nose runnin’ down to mah chin. All we gotta do is have a little taste so we know how much to cut it2.”

-Tyron C. Love (Requiem for a Dream)

Med andre ord folk er klar over den ytterste konsekvensen av å drive med narkotika, filmen kommer ikke noe nytt der og det er heller den sosiale kommentaren til eliten som er viktig med denne filmen og ungdom er som sagt ikke eliten.

Analyse av Store Gutter Gråter Ikke (1995)

Store Gutter Gråter Ikke, er en norsk dokumentar om narkomanes kamp om et nytt og bedre liv. Vi møter 8 narkomane som har vært inn og ut av fengsel i hele sitt liv på grunn av sine narkomane vaner. Den norske stat, i samarbeid med Tyrilli, har derfor startet et behandlings prosjekt kalt «Stifinneren», hvor disse 8 narkomane skal få en sjanse til å bli «streit».

Argumentet & Beviset i Store Gutter Gråter Ikke

Filmen anslag er en introduksjon til filmens hovedperson, Trond, en narkoman som har vært sett på som «Norges farligste man» engang han og en kompis var på flukt fra Politiet. Mens vi ser Trond bli kjørt i en politibil hører vi en uidentifisert voiceover som sier

Det er februar i 1994. Ullersmo… Norges mest bevoktede fengsel. Vi møter Trond for første gang. Nesten halve livet levd bak murene. 10 år for å være nøyaktig. Nå er han 28 og vil bli «stræit», sier han. Han har søkt overføring til Oslo kretsfengsel og et behandlingsopplegg der. Han «væit» det. Vi «væit» det. Ingen blir «stræit» på Ullersmo

Voiceoveren har en klar Østkants Oslo dialekt (ord som «væit» og «stræit«, og senere voiceovers som «Husk du skal «pisse» på mandag«), som om fortelleren kommer fra de samme kretsene Trond kommer fra. Fortelleren forteller om dem til oss, men likevel virker talemåten til fortelleren til å indikere at han ikke er langt vekk fra det miljøet vi nå skal observere. Talen er autoritær, men likevel «street» og ungdommelig, uten at fortelleren virker useriøs ut. Fortelleren blir identifisert som skaperen av filmen senere i filmen når vi hører ”vi er et kamerateam, ikke politiet”. Denne kommentaren og andre i filmen er veldig tillitsbyggende. Filmteamet er forståelsesfullt og fordomsfri noe som gjør at filmen blir for oss som publikum sympatisk og identifiserbar.

I denne anslagscenen hvor vi ser, og det blir forklart, at Trond reiser fra Ullersmo til et rehabiliterings prosjekt, ser vi også en form for Flashback. Dette flashbacket er en rekonstruksjon av hendelser i Tronds liv, filmet i Serpia farget film, hvor han både virker desperat, men også sympatisk. Uten om at vi som publikum får sympati med Trond, er også disse rekonstruksjonene spennende og vekker interesse for hva vi senere vil se. Dette trur jeg vil være gjeldende uansett alder. Når voiceoveren og flashbacket er ferdig ender reisen der behandlingen vil foregå.

Når Trond ankommer Oslo kretsfengsel blir publikum kjent med noen sosiale aktører som virker ut til være ressurssterke narkomane. Vi blir introdusert til dem via grafikk som minner om politiarkiv og som viser relevant data (navn, alder og hva de sitter inne for). Denne grafikken peker mot at politi og stat er innblandet i dette, noe som blir viktig senere i filmen.

Alle de narkomane virker oppgående, livsglade og sterke og de minner ikke om ressursvake rennestens narkomane som Stefan Jarl har valgt å fremstille dem som. Man kan spørre seg om disse narkomane er representative for de «vanlige» narkomane. At utvalget av de sosiale aktørene, de mest interessante og ressurssterke, har gått på bekostning av en realistisk fremstilling av narkomane. For det er 4 av 8 narkomane vi faktisk møter, de resterende holder seg i bakgrunnen. Dette går likevel ikke på bekostning av filmens realistiske fremstilling. Det Stefan Jarl beskrivelser er kanskje her mer representative, der de narkomane er å ressursvake og har gitt opp å prøve å komme tilbake til samfunnet, men vi trur så gjerne at narkomane i Norge kan klare seg hvis vi bare gir dem litt hjelp.

Ved å velge ut ressurssterke narkomane er det lettere for oss som publikum å se på dem som sympatiske og identifisere oss etter dette. Med sympatisk identifikasjon vil vi kunne føle deres problemer og situasjoner som om de kunne være vår egne (Gripsrud, 2003, s26). Dette er bra når en film skal brukes i preventivt øyemed.

Det er min mening i at denne filmen sier at den norske stat bryr seg om de som faller på utsiden i dette landet og at tiltak staten setter i gang faktisk kan fungere. Beviset ligger at vi observerer hvordan de narkomane og de ansatte har en vennskaplig og tollerang holdning til hverandre. Filmskaperen ville nok ikke være uenig i min konklusjon her siden har selv sier ”Store gutter gråter ikke er temaet fengselsstraff og rusbehandling innenfor murene.3

Stilistisk

Store Gutter Gråter Ikke er en koselig og varm film som har masse håp og livsglede. Bildene sammenlignet med Ett Anständig liv er ofte lysere og handlingen er lagt litt mer vekk fra det urbane og vi ser i alle fall ikke Oslo fra de mørkeste stedene. Fin norsk natur er med på å gi oss en følelse av frihet og vi hører de narkomane le og synge er med på å gi oss en følelse av at man kan føle livsglede uten rus også. Dette resulterer i at vi ser muligheter i Store Gutter Gråter Ikke der vi i Ett Ansändigt Liv bare blir deprimert.

Filmen viser ofte bilder fra livet bak murene. Vi får se hele prosessen som det er å bli satt inn i et fengsel. Vi får også se andre statlige institusjoner, politiet og Tyrilli. Men over det hele får vi et inntrykk av at staten og politiet vil oss som borgere godt. Vi får se vennlige og snille politimenn som prater og ler med de innsatte som om de var venner og ikke usympatiske, strenge og maktsyke politikonstabler som mange unge og opprørske kanskje har fått inntrykk av. Ungdommen får med andre ord se at formyndere (skole, politi og politikere) ikke er deres fiender, samtidig som de også blir forklart konsekvensen et liv vil få av for mye ukonstruktivt opprør, uten at filmen blir belærende eller skremmende. Filmen fungerer altså som et godt råd, ikke som en trussel.

Det eneste problemet med denne filmen som egentlig ikke går på narrativ eller stil er at filmen har nok eldes en del. Selv om filmen narrativt tar opp et tidløst problem med narkotika, de narkomane og kriminalitet så kan man ikke la være å legge merke hvordan de sosiale aktørene snakker og kler seg ganske utdatert.. Jeg vet ikke hvordan ungdom vil kunne reagere på dette, men siden det ikke har kommet noen ny film med samme varme, humor og sympati med mennesker som har falt utenfor så vil jeg velge å se forbi dette.

Analyse av Trainspotting (1996)

Trainspotting er en svart komedie fra om en gjeng narkomane i Skottland som ikke helt vet hva de ønsker for fremtiden. Filmen starter in medias res grad da hovedpersonen med sine narkomane venner løper fra politiet. Mens han løper har han en hip og kul dialog som ramser opp en haug med elementer som han mener er livets virkelige sider.

Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television; choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers. […] Choose sitting on that couch watching mind-numbing, spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked up brats you spawned to replace yourselves. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that? I chose not to choose life. I chose somethin’ else. And the reasons? There are no reasons. Who needs reasons when you’ve got heroin?”

-Renton, Trainspotting

Denne monologen er akkompagnert med en hastig rytme i lydbildet og er med på i begynnelsen å oppsummerer en skepsis til livet som er en del moderne fremmedgjøringen (Berger, 1974, s181-200). Han vil ikke leve et materialistisk liv uten fremtid, som er det vi som moderne borgere blir lovet, så han valgte et livet med narkotika. Han sier videre:

People think it’s all about misery and desperation and death and all that shit which is not to be ignored, but what they forget is the pleasure of it. Otherwise we wouldn’t do it. After all, we’re not fucking stupid. At least, we’re not that fucking stupid.”

Etter disse to monologene har hovedpersonen etablert et ærlig forhold til oss som publikum, da særlig folk som faktisk er brukere av dop eller i alle fall er i faresonen for å bruke. Han har forklart hva han føler om livet slik det virker for han og hvorfor han valgte å bruke dop. Fordi han synes livet er poengløst og heroin er deilig. Dette står i kontrast til Requiem for a Dream og Ett Anständigt Liv som kun viser ”misery and desperation and death”.

Etter den ærlige introduksjonen ser vi konsekvensene av et slikt valg. Vi følger Renton og hans narkomane venner igjennom livets oppturer og nedturer i en verden fylt med dekadens og dekadanse relaterte problemer. Vi blir vitne til dop bruk, sex med mindreårige, små barn som dør på grunn av neglet, tyveri, vennskaps destruktive sider, aids, narkotika salg, hallikvirksomhet, ekstrem vold. Og det tar ikke lang tid før vi får vår første karnevaliske bilde av hvordan det er å være narkoman. For ca 10 minutter ut i filmen ser vi Renton ta et dykk nedi den ”skitneste dassen i Skottland” etter heroin i stikkpilleform.

Filmens avslutter med at hovedpersonen Renton starter å løpe igjen, men denne gangen løper han ikke fra politiet, men fra sine venner. Han har tydeligvis lært og vil nå velge det livet han i begynnelsen hatet. Han har kanskje endelig blitt voksen og bestemt seg for å ta ansvar. Problemet er bare om det er Rentons siste erfaring er hva vi som publikum sitter igjen med som filmens egentlige budskap. For å finne ut av dette må vi se på selve fortellingens narrative struktur.

Narrasjon

Det heter i hermeneutisk tenkning at for å forstå helheten må man forstå delene og for å forstå delene må man forstå helheten (Gripsrud, 2003, s141) og Film art hevder at vi ubevist når vi ser en film dekoder delene til en helhet (Bordwell & Thompson, 2003, s49) Helhetlig sier denne filmen til publikum at narkotika er dårlig. Protagonisten i denne filmen har vært igjennom en serie med kausale hendelser som ledet han til konklusjonen at han skal ut av rusmiljøet.

Men hvis vi fokuserer på delene i denne filmen, så blir det lett å glemme denne konklusjonen siden så mye annet virker så fristende. Vi får utenom startmonologen blant annet høre beskrivelser av at heroin er betraktelig bedre enn sex. ”That beats any meat injection. That beats any fucking cock in the world.”. Sitatet er sagt på en måte som faktisk kan virke pirrende og hvor publikum kan bli nysgjerrig på hva det er som kan gi en slik lystfølelse.

En annen scene som egentlig er ganske alvorlig men blir fremstilt nesten positivt er Rentons overdose. Scenen er beskrevet som to falle ned i jorden med Lou Reeds låt Perfect day spilt i bakgrunnen og er noe av det mest harmoniske vi får se i hele filmen.

Så der Requiem for a Dream for eksempel viser de ytterste konsekvenser av rusavhengighet velger Trainspotting heller å vise reisen fra en avhengighet og til å komme på rettkjør igjen. Noe som rent referensielt gjør den lik Store Gutter Gråter Ikke, men Trainspotting prøver å forklare hvorfor folk driver med rus, gledene og sorgene ved et slik liv.

Så når vi ser på delene og setter det opp mot helheten virker det nesten ut til at filmen er selvmotsigende. Budskapet filmen gir er veldig ambivalent og man kan som publikum begynne å lure på om filmen mener narkotika er dumt eller om det er kult.

Et eksempel på at det ambivalente med Trainspottings budskap og at fokuset i etterkant er på filmens lystige deler overfor de alvorlige konsekvensene er ved å se på hva slags rettighets (eng. franchise) produkter som har blitt laget ut fra denne filmen. Plakater4 og en Dance låt ”Choose Life5” av PF Project som bare har introduksjons-monologen til filmen og fullstendig glemmer den moralske sluttmonologen.

Det er min mening at i en analyse av en film er det kjekt for en bedre forståelse av en film å se både helheten og delene, men publikum derimot har ikke nødvendigvis denne tanken om del og helhet. Så når den generelle forsamling mennesker ser en film husker de scener som gav inntrykk på dem og ikke de dypere meningene, noe som er et vanlig postmoderne fenomen. Trainspotting faller under den postmodernistiske filmen og da kan det være farlig å bruke det i preventivt arbeid siden denne filmen glorifiserer i store deler av filmen narkotika og det å slenge en kort moral på slutten trur jeg ikke kommer sterkt nok fram til publikum.

Stilistisk

Denne filmen, i motsetning til Requiem for a Dream, forholder seg mer til en objektiv persepsjon, altså den forholder seg hovedsakelig til den ytre verden. For Trainspotting har ikke mer enn 3 scener som viser en subjektiv persepsjon av effekten til rusen. Resten av filmen ser vi bare karakterenes fremtreden av rusen. Det vil si at filmen ikke handler i så stor grad om filmens rus som karakterenes forhold til rusen.

Protagonisten og hans venner er bleke, tynne og ser sykelige ut og de lever i arbeiderklasse områder i Skottland. Vi ser ofte rotete og slitte rom rundt dem og bakgrunnen er ofte like klar som dem. Dette gir oss en følelse av kaoset som det er å måtte leve fra hand til munn hele tiden.

Filmen virker ut til å henvise seg til oss om ikke er brukere av narkotika, særlig slutten hvor han sier han vil bli akkurat som oss. Men samtidig er det mye i denne historien, som kanskje er klarere for dem som er i dette miljøet. Det er for eksempel ikke så mange som ikke driver med rus som vet at tar man heroin mens man går på metadon blir sjansene større for overdose. Noe som skjer med Renton i midten av filmen.

Når det gjelder identifikasjonen med karakterene i Trainspotting trur jeg at regissøren prøver å gi oss en ironisk identifikasjon, men jeg frykter at de fleste kan få en identifikasjon som er mer av den admirativ typen (Gripsrud, 2003, s26). Fordi hovedpersonen er så tøff i sin tale måte og opplever så mange morsomme ting før han finner ut at narkotika er feil at man ender opp med å faktisk kunne gjøre han til en helteskikkelse. Unge ser en opprørsk person som lever et liv i en evig adrenalin kick, både via narkotikaen men også via sin lovløshet og ansvarsløshet. Dette mener jeg ville være uønskelig når man viser en film for å skape anti-narkotika holdninger.

Så filmen gir altså et ærlig og nært bilde på en narkomans liv, men ærligheten er hva jeg frykter kan gjøre rusbruk tiltalende. Så denne filmen kan være interessant som en antropologisk studie, men farlig som en film i bruk i preventivt arbeid.

Analyse av Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a dream (2000) er en mørk fiksjonsfilm laget av Darren Aronofsky og dreier seg rundt 4 personers harde nedover spiral i narkotika helvete. Vi møter Harry Goldfarb, hans mor Sara Goldfarb, hans kjæreste Marion Silver og hans kompis Tyron C. Love som alle begynner å få et usunt forhold til rusmidler og medikamenter. Handlingen foregår i New York, i bydelen Brooklyn, og starter med at ensomme Sara Goldfarb får et uønsket besøk av hennes eneste sønn som har kommet kun for å stjele Tv-en hennes. Vi får et innblikk i en intens konflikt mellom mor og sønn via nærbilde og ekstremt bevegelig kamera. Når sønnen forlater huset ser vi Sara Goldfarb i et mørkt og låst rom snakkende til seg selv, hvor hun prøver å trøste seg selv med at ting ikke er så ille som det virker ut, og at hvis det er så ille som det virker ut så vil det uansett løse seg til slutt. Det er da tittelen på filmen Requiem for a dream, slås ned på oss med et smell som for de fleste er urovekkende. Tittelen Requiem for a dream, betyr ”Sjelemesse” for en drøm, og peker mot at Sara Goldfarb tar feil. Det vil ikke løse seg for dem til slutt. Dette vil bli en film som vil behandle nådeløst sine hovedpersoner og sende dem mot et sted hvor drømmene deres ikke lenger vil gjelde.

Narrativt

Requiem for a dream er delt inn i tre kapitler som kommer som et brak. Kapitelene er delt inn i årstidene og starer på sommeren, så høst, før det siste kapittel som er vinter. En slik narrativ inndeling har to meninger, den helt referensielle, som er at handlingen er lagt til disse 3 årstiden, men denne bevegelsen fra sommer til vinter kan også ha en mer symbolsk betydning. For sommer er tiden på året de fleste av oss assosierer med liv, varme og lys, og selv om vinteren er også en årstid med positive sider, assosierer vi denne årstiden ofte med kulde, død og mørke. Dette er symbolikk som er lett å assosiere seg frem til, og alle, også et ungt publikum, vil kunne forstå dette.

Sommeren er en lys tid for karakterene i denne filmen. Hovedpersonen, Harry, har fått seg en kjæreste med navn Marion og de trives i hverandres selskap. Harry har også en fremtidsplan om at han sammen med sin venn Tyron skal kjøpe og så selge heroin på gata. Dette mener de vil gjøre dem rike. Moren til Harry, som ofte sliter med ensomhet, får en god nyhet at hun skal være med på et TV gameshow, noe som gir henne ny livsgnist og gjør henne populær blant de andre som bor i hennes blokk. Hennes drøm er at hun en dag skal være med på dette game showet hun er invitert på i en rød kjole hun har hatt så mange fine minner i, det eneste det krever av henne er at hun må slanke seg. Hun setter i gang med slanke prosjektet, et prosjekt som skulle være vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun bestemmer seg derfor å ta en enklere utvei og slanke seg ved bruk av piller. Imens har Harry og Tyron skaffet heroinen til skal selge, men bestemmer seg for at de selv skal prøve heroinen, bare for å vite hvor mye de skal dele. Stoffet virker bra på dem og vi ser dem kose seg. Marion bruker stoffet for å føle seg bedre med seg selv. Hun pleide å gå til psykolog, men psykologen så ut til å utnytte seg av henne seksuelt i stedet for å hjelpe henne. Så hun sluttet hos han og bruker isteden narkotika for å bedre sin selvtillit. Marions drøm er å bli en kles designer og med hjelp av kjæresten Harry, og hans narkotika penger, så ser denne drømmen ut til å bli en realitet. Hun bruker så diverse substanser for å få hjelpe henne med å bli kreativ. Med andre ord; Sommeren er delen hvor drømmene og mulighetene blir etablert. Faktisk går det så bra med dem alle at vi som publikum lurer på om denne filmen skal være like holdningsløs til narkotika som Trainspotting var.

Men når sommeren er på hell begynner vi å se tendenser til at karakterenes narkotika forbruk begynner å ta over for dem. Harry begynner å bruke dop for å takle daglige gjøremål og for depresjoner, moren overhører sønnens skepsis til hennes slankepille forbruk og narkotika forbruke på alle karakterene har økt betydelig. Høsten begynner når Tyron blir vitne til at sin narkotika distributør ble skutt foran han for så å bli arrestert og den tekstplakaten med den urovekkende smellet sier «Høst»

Høsten er slutten på de gode stundene for karakterene og problemene blir endelig etablert. Etter skyte hendelsen må Harry begynne å bruke pengene de hele sommeren hadde spart opp. Narkotika tilgangen er ikke lenger så bra som den engang var, noe som stresser de tre unge brukerne. Sara Goldfarb har ikke problemer med tilgangen til sine rusmidler fordi hun får dem på resept. Men hennes problem er at pillenes effekt begynner å ebbe ut siden hun har begynt å tilvenne seg dem. Hun tar da større dose for å kompensere, dette uten legens godkjennelse. Konsekvensen av dette økte pilleforbruket er at hun gradvis blir mer psykisk ustabil og har psykotiske anfall. Imens begynner penge manglene å bli et problem for de tre unge og Harry får Marion til å prostituere seg for penger som de skal angivelig bruke til å få livet «back on track». Men siden narkotika tilgangen er så dårlig må Harry og Tyron dra til en annen by, i en annen delstat, for å anskaffe. Dette leder til at Marion må prostituere seg nok engang for å få dop. Denne gangen med en man ved navn, Sal the Geep, en rik afroamerikaner som bytter dop mot sex. Klimakset i denne delen er når de pille relaterte psykosene til Sara Goldfarb blir så intense at hele virkelighetsbildet hennes blir forvrengt i en stor hallusinasjon hvor tv-en snakker til henne og kjøleskapet angriper henne. Hun løper ut av leiligheten sin som hun mer eller mindre har tilbringet hele filmen fram til nå i. Det har blitt vinter og en ny tekstplakat smeller nedover skjermen med Vinter skrevet på den.

Vinter er den siste delen av filmen og i denne delen er problemene etablert i den forrige delen intensivert. Alle 4 karakterene må gå igjennom enormt nedverdigende hendelser som ofte er grafiskdetaljert. Vi er vitne til Marions sexorgie, Harrys infiserte arm som må bli amputeret, Sara Goldfarb går igjennom diverse behandlinger blant annet tvangsforing og sjokkterapi og Tyron havner i fengsel. Alt dette klippet sammen hyppig mens musikk dunker hardt i ørene av en sang passende titulert «Meltdown». Slutten av filmen ender med at alle de 4 hovedpersonene har endt opp i sitt personlige helvete alene.

Stilistisk

Requiem for a dream er stilistisk som en eneste lang badtrip. Det er som om publikum tar narkotika i begynnelsen av filmen og kjenner hvordan man i økende grad mister kontakten med virkeligheten. Alle filmens scener er laget for å frembringe karakterenes følelser visuelt, noe som minner om avant-gard bevegelsen fransk impresjonisme på 1920-tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475-476)

De første 10-15 minuttene går ganske rolig for seg, men etter hvert som filmens karakterer mister kontroll over sine rusproblemer så mister filmen ”kontroll” visuelt. Filmen skifter hyppig mellom slowmotion, fastmotion, diverse montasjer, spesielle bildeutsnitt og hyppig linseskift, for at vi, med karakterene, mister følelsen av retting og virkelighet. Dette skjer så gradvis og logisk at det nesten ikke legges merke til før det tar av. I vinterseksjonen er klippingen og virkemidlene så intens at man kan bli direkte uvel av det hele. Grafiske nærbilder av infiserte sår, kroppslig mutilasjon og prostitusjon som lar lite gå til fantasien bombarderer oss med en musikk som er så intens og skjærende at få jeg har møtt orker å se filmen flere ganger av stresset den påfører.

Requiem for a dream tar i bruk en veldig effektiv effekt i form av en rytmisk klipping som regissøren selv, Darren Aronofsky, kaller ”hip-hop klipping” (hip-hop montage6). Denne type klipping, som han også brukte i en av sine tidligere filmer π (1998), innebærer en hyppig rytmisk klipping av diverse nærbilder av objekter, personer og lignende som brukes med lyd effekter og følger rytmisk soundtracket. I denne filmen er bruk av denne type klipping med på å øke subjektiveringen av karakterenes indre bilder (Subjektiv persepsjon)

I Requiem for a Dream har vi en kathartisk identifikasjon, altså en type identifikasjon hvor protagonisten ligner på oss men som har en ”avgjørende svakhet” som gjør at den går under (Gripsrud, 2003, s26). I denne filmen er det narkotikaen som er karakterenes brist og deres fall er ganske tydelig.

All reklame er god reklame?

Så nå som jeg har analysert fire filmer om narkotika, bør jeg nevne litt om effekten av narkotikainformasjon generelt. I boken ”Narkotikainformation i Norden” sier mediaviter Niels Erik Wille at all preventivt arbeid i form av opplysningskampanjer stort sett operer med tre delmål; Viten – Holdning – Handling. Ved å anta at våre handlinger er basert på vår viten og våre holdninger regner man med at ved å gi en hvis informasjon med en hvis type holdning vil man kunne forme mennesker til å handle på en spesifikk måte. Altså, man i ønsker at folk, etter endt opplysning, skal handle riktig ved å gjøre eller la være å gjøre enkelte typer handlinger (røyke, drikke, ruse seg, ta på sikkerhetsbelte osv.)

Han går så videre med å hevde at narkotikaopplysning kan bli reklame for stoffene. Ved å se på forskningsstatistikk fra USA hadde han kommet fram til at ved å gi narkotika informasjon vil mennesker som allerede har en indisposisjon til å drive med narkotika ha større sjanse for å identifisere seg med karakterene og kan finne på å ”intigrere soscialt problematiske adferdsformer i sin personlige livstil” og når man da også utsetter en gruppe for narkotikainformasjon som ellers aldri ville ha tenkt tanken så er det en risiko å rette deres oppmerksomhet mot det. For å ikke glemme dem som driver med noe rusmisbruk, kan få lyst til å prøve andre hardere stoffer som filmene har introdusert (Wille, 1986, s15). Så selv om en regissør setter seg ut for å få folk vekk fra narkotika, noe jeg regner med er alle de 4 filmene jeg har analyserts ønske, kan man risikere å få motsatt effekt. Så som jeg skrev tidligere i min oppgave kan en films intensjon og effekt bærer to helt forskjellige resultater. Hvis en film baserer seg mer på en intensjon enn på hva forskere har kommet fram til kan filmen faktisk gi motsatt effekt. Det er derfor viktig å ta en grundig tekstanalyse av en film.

I Norge hvor vi har hatt en streng sensur har denne tanken slått dem blant annet når det gjaldt lanseringen av filmen Ett Anständigt Liv. Statens filmkontroll klipte filmen i dens originale utgivelse pga av hva de kalte ”instruktive sprutscener” (Jarl, 1980, s133). Jeg er imot sensur, men vil likevel stille et spørsmål til poenget ved å vise en person stikke en heroinsprøyte i armen. Hvorfor er dette en viktig scene i filmen?

Narkotika bruk i ”anti-narkotika” filmer

Så hvis det å eksponere et publikum for narkotika kan bli reklame blir spørsmålet hvor mye av filmen bør dreie seg om rusen og hvor mye av filmen bør dreier seg om konsekvensen. En kunstrisk og viktig avgjørelse blir da i hvor stor grad man ønsker å vise diegetisk narkotika og dets bruk. I de fire filmene jeg har analysert er det 3 av dem som viser narkotika som blir brukt foran kameraet. Ved å gjøre dette blir narkotika bruken en del av plottet (dokumentar: bevis) og ikke en del av bakgrunnshistorien (eng. story eller argumentet). Dette kan påvirker fokuset til publikum og derfor også påvirke deres behandling av informasjonen etterpå.

Jeg er imot sensur, men jeg er ikke imot aldersgrense og begrenset tilgang til visse typer informasjon. Så når Ett Anständigt Liv ble sensurert, slik den ble gjort i gjort i Norge i 1979 (Jarl, 1980, s132-140), er for meg et tabu. Men å hevde som Stefan Jarl gjør at å vise ”instruktive sprutscener” er viktig for vår forståelse av narkotikaens destruktive effekt er heller tvilsomt. Når så Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream viser detaljerte injeksjon scener er det min mening at dette ikke er viktig for filmens helhetlige plot og endelige konklusjon.

Store Gutter Gråter Ikke fungerer like bra som en informativ ”anti-narkotika” film som de andre 3 filmene selv om den ikke har en eneste scene som faktisk viser narkotikabruken. Publikum behøver ikke å se narkotika i bruk for å forstå at folk driver med det, og som nevnt tidligere kan slike scener bli reklame og ja som norsk sensur sa ”instruerende”.

Det er nok ment slik i disse filmene at injeksjonsscenene er plassert for å sjokkere og skremme. Dette ved å understreke et budskap ved å vekke angstføler med ”dramatiske og emotionelte ladede ord, billeder, musikk etc. som direkte sigter mod en føelsesmæssig reaktion” hva også blir kalt skremselskampanjer (Wille, 1986, s13). Men skremselskampanjer kan ha motsatt effekt av hva man har satt som mål, ved at angsten man fremstiller publikum for blir mentalt blokkert, som igjen leder til passivitet ovenfor budskapet som blir presentert. Dette kommer ofte av at publikum ikke klarer å assosiere seg med den situasjonen som blir fremstil siden dette er ikke deres ”umiddelbare erfaring” på problemet (Wille, 1986, s14).

Jeg trur derfor at et viktig spørsmål her bør være om disse karakterene ville vært interessante hvis de ikke drev med dop? Den eneste av disse fire filmer hvor filmens personligheter kunne vært interessante selv hvis de ikke drev med narkotika ville vært Store Gutter Gråter Ikke, hvor alle viser livsglede, kreativitet og initiativ.

Filmenes forklaring på narkotika problemene.

Et annet viktig aspekt av en film som ville kunne øke publikumsforståelsen av narkotika som et problem er en forklaring på hvorfor man ønsker å drive med dop. For ingen av filmene som i større grad forklarer hvorfor karakterene og de sosiale aktørene driver med narkotika. Hvorfor Renton kom på kjøret, hvorfor Harry startet og eller noen av sosiale aktørene i Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke blir for oss å tolke. Selv om det er en fellesnevner at alle er i et narkotika miljø når filmen starter er det lite til ingen bakgrunnshistorie til noen av dem. Man kan jo hevde at Stefan Jarls Dom kallar oss Mods er en forklaring på for historien til de narkomane i Ett Anständigt liv og forklaringen som blir gitt via bikarakterene Marion og Sara i Requiem for a Dream er også representativt for hovedpersonen Harry. Men i alle fall rent referensielt er det ingen forhistorisk forklaring på deres valg annet en miljøet de befinner seg i.

Boken Alchol, Tobacco and other Drugs påpeker forskjellige årsaker til narkotika bruk og en av dem er ”Contextual and other enviromental risk factors” (Abbott, 2000, s352), men påpeker likevel at det er viktig å forstå at det også kan være biologiske og psykologiske utenom de miljømessige årsaker som er grunnen (Abbott, 2000, s176). I Requiem for a Dream ser vi hint til at Marion har dårlig selvtillit når hun naken ser seg selv i speilet først trist, men etter å ha tatt narkotika føler seg mye bedre. Det er likevel slik at alle filmene fokuserer hovedsakelig på miljøet som grunn for narkotika bruken. Renton føler i slutten av Trainspotting at han vil kunne komme seg på føttene igjen etter at han har valgt å svikte vennene sine og i Store Gutter Gråter Ikke prøver de innsatte å være en ressurs for hverandre når de har blitt ferdig med behandlingen og i Ett Anständigt Liv er det samfunnet i sin helhet som er grunnen til at man har narkomane.

Ungdom tenker ikke slikt trur jeg. Det er de indre usikkerhets følesene som puberteten medfører som er med på å folk til å starte med narkotika. Likevel trur jeg ikke av den grunn at filmenes fokus på miljø ovenfor indre problemer er noe problem, men jeg synes det er interessant valg av filmene å se bort ifra karakterenes indre grunner.

Dette er trolig fordi at fiksjonsfilmene jeg har analysert er hovedsaklig realistiske i sin fremstilling og det betyr at filmene prøver å vise problemene fra en årsak – virknings forhold (Bordwell & Thompson, 2003, s89-91). Siden indre ubestemmelige drivkrefter tilhører mer modernistiske filmen estetikk (Asbjørnsen, 1999, s39-68) og er verken kommersielt salgbar eller, som nevnt når jeg analyserte Ett Anständigt Liv, har en bred ungdommelig publikums appell.

Når det gjelder dokumentar blir det veldig vanskelig å gå inn i en persons indre siden dette er ikke noe kameraet kan fremstille i noen form for realisme(Asbjørnsen, 1999, s57)

Forskjeller mellom dokumentaren og fiksjonen.

Fire filmer med en felles nevner at det dreier seg om narkotikaproblemene, men de filmene tar forskjellige ståsteder i forhold til holdningen rundt rus. Som en fellesnevner for dokumentarene tar de opp narkomani i forhold til individet og samfunnet, et vanlig trekk ved dokumentar siden filmene representerer vår verden og derfor ville vært mer unaturlig å da ikke prøve å si noe om vår verden. I Store Gutter Gråter Ikke er det narkomanes håp om hjelp fra en statlig drevet institusjon, mens i Ett Anständigt Liv er det hvordan samfunnet er del skyldig i de narkomanes problemer. I de valgte fiksjonsfilmene er det ikke i så stor grad fokuset på samfunnet rundt, men heller på karakterene og deres lokale miljø. Dette er ikke alltid tilfelle i fiksjonsfilm, for eksempel Traffic (2000), hvor filmen både tar for seg narkotika problematikk på mikro og makroplan7

Men den største og viktigste forskjellen mellom dokumentar og fiksjon går i publikums distanse til karakterene. I fiksjon er det som oftest lett å skape en distanse til det man ser, mens i dokumentar har man ikke i så stor grad den luksusen av å kunne distansere oss siden dette er virkelig. I ytterpunkter kan faktisk noe som skjer i fiksjonsfilm frembringe latter i oss, mens hvis det samme skjer dokumentar så vil det frembringe avsky. Et eksempel på dette fenomen kan være do scenene i Trainspotting og Ett Anständigt liv. I begge scenene har vi en narkoman som tilbringer en hvis tid på et skittent offentlig toalett, i begge scenene har vi også vi at den narkomane må nedverdige seg selv ved å grave ta ned i toalettet. I Trainspotting er det slik at hovedpersonen må ta et dykk nedi toalettskålen etter narkotikaen han hadde mistet, i Ett Anständigt Liv er det at den narkomane bruker toalettet til å vaske sprøyten sin. Vi som publikum er invitert til å le av det som skjer i Trainspotting, mens i Ett Anständigt Liv skal vi nok heller bli sjokkert. To ganske like scener egentlig, to helt forskjellige reaksjoner. Det er med andre ord en formell forskjell i hvordan vi ser følelser i fiksjon og dokumentar.

Et annet eksempel på dette er å sammenligne den ment seriøse filmen Himmel og Helvete (1969) sluttscene hvor hovedpersonen tar flyfart og hopper ut av vinduet til sin død. Vi som publikum tillater oss selv å le, selv om i filmens kontekst er det ment til å tas alvorlig. Dette fordi filmen de senere årene har fått kalkun-status og tiden har ikke behandlet denne filmen fint. Men selv om for eksempel Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke også virker foreldet stilistisk og kanskje også argumentativt, ville få likevel reagert med latter og hadde noen for eksempel valgt å le av do scenen i Ett Anständigt Liv ville nok folk rundt funnet personen dyssosial.

Her kommer et problem med Trainspotting. Ved at filmen er en komedie tillater vi oss selv å le av et alvorlig problem. Noe som igjen kan gjøre at et alvorlig problem blir bagatellisert, og kanskje for noen også virke tiltalende. I scenen jeg nå nevnte er det ikke noen forherligelse, men scenen er heller ikke alvorlig. Vi distanserer oss til problemene, noe de tre andre filmene ikke tillater.

«Å snakke kidsas språk»

Jeg har nå gjort en tekst analyse av fire filmer som på hver sin måte har tatt opp rusproblematikk. Disse filmene har også en annen fellesnevner i at de har blitt brukt i preventivt rusarbeid blant unge. Requiem for a Dream, Trainspotting og Store Gutter gråter ikke har jeg selv sett på skole når jeg var ung og bakerst i boken Ett Anständigt Liv av Stefan Jarl står det diverse reaksjoner på hans film da den var viss på svenske skoler.

Når man skal nå ut til unge er det viktig med identifikasjon, at man må ”snakke kidsas språk” og møte dem slik de ser ting. Jeg nevnte i min analyse de forskjellige filmene hva slags type identifikasjon jeg mente de forskjellige filmenes hovedperson medbrakte. Trainspotting er absolutt en film som appellerer til ungdom med sitt språk, musikk og det at filmens protagonist er på deres alder. Problemet er at man ikke alltid kan eller bør nå ungdom helt på deres egne premisser. For tendensen til å kunne få en admirativ identifikasjon med den narkomane og den uklare moralen på slutten vil trolig ikke skape den type positiv og konstruktiv holdning blant publikum som er holdningen skolevesenet ønsker å skape.

Requiem for a Dream er også et eksempel på en film som vil appellere til ungdommen med sin hip-hop klipping, ungdommelige soundtrack og hovedpersoner som er jevnaldrene. Men i motsetning til Trainspotting er den ikke ambivalent i sitt narkotika budskap. Vår identifikasjon med karakterene er veldig kathartisk og selv om det er nok litt langt å si som Aristoteles at filmen vil kunne gi først gi oss utslipp for fristelsen av narkotika å også rense oss for fristelsen av narkotika8, så har den i alle fall en advarende effekt uten at den blir eksplisitt belærende.

Ett Anständigt liv har samme moral som Requiem for a Dream men problemene her er at de sosiale aktørene er altfor langt ute i sine problemer, til at unge kan relatere. Fordi de føler at det de ser ikke kan ramme dem.

Store Gutter Gråter Ikke er også en dokumentar om narkotika som et problem, men den velger å fokusere på de narkomane som ressurssterke, positive og livsglade mennesker som har gjort feil valg som de ønsker å rette oppi. For dette med feilvalg blir viktig i filmen, siden disse sympatiske narkomane ønsker å bli bedre gjør at filmen implisitt sier nei til narkotika og forhåpentligvis kan da filmens tilskure lære av de sosiale aktørenes feil.

Som en fordel Store Gutter Gråter Ikke og Ett Anständigt Liv har, som ikke Trainspotting eller Requiem for a Dream har, er at publikum tar dokumentarene som virkelige. I alle fall tar de dem som en bedre og mer presis representasjon av virkeligheten. Vi blir tilbyd en representasjon av vår verden istedenfor av en verden (Nichols, 1991, s109). En film kan bare håpe på å provosere eller stimulere til publikums senere handlinger (Nichols, 1991, s 110). Filmene vi ser gir oss informasjon, men det er kun oss som publikum som kan velge hva vi skal gjøre med informasjonen vi blir gitt.

Det er da likevel trolig at måten og typen informasjonen som blir gitt kan påvirke vår holdning til det har sett og publikum vil ta informasjon de har blitt gitt via en representasjon av vår verden (dokumentar) som mer seriøst enn informasjon som er gitt via en fiktiv. Men fiksjon kan likevel hjelpe oss å forstå en persons problemer ved bruk av diverse virkemidler dokumentar ikke kan bruke. Det er da vanskelig for en dokumentar å ikke bli belærende, men det kan være vanskelig for en fiksjonsfilm å være holdning skapende, men der ligger vel også utfordringen.

Oppsummering:

Hvis man skal vise en film i preventivt arbeid er det viktig å ta en tekst analyse først, for å analysere hva filmens budskap er. Det er så viktig å analysere objektivt, men ikke analysere for komplisert siden dette trolig er ikke hva den gjennomsnittlige publikummer vil se.

Ingen av filmene jeg har analysert har en positivt syn på narkotika, så ingen av filmene sier at narkotika er løsningen på noen problemer. Det er derimot slik at noen av filmene lar det være mer opp til publikum å bestemme hva de egentlig fikk ut av filmen. Jeg tenker da særlig på Trainspotting. Den filmen, er da etter min mening, farlig å vise hvis intensjonen er at publikum skal få en ”anti-narkotika” holdning. Hvis vi ser på filmen helhetlig er filmens moral, hvis den har noen, at narkotika er ikke løsningen, men hvis vi ser på delene så sier den noe helt annet. Spørsmålet blir da hva sitter publikum så igjen med? Min mening er her hva de syntes var underholdene og morsomt og det var narkotika bruken.

Hvis man skal skremme folk vekk fra narkotika er Requiem for a Dream et bedre alternativ med sin intense og grafiske fremstilling av konsekvensen av å drive med narkotika. Problemet her er at, som mediaviter Niels Erik Wille hevder, at skremselspropaganda kan virke mot sin hensikt.

Av samme grunn, er det derfor min mening at Stefan Jarls film Ett Anständigt liv ikke vil kunne fungere optimalt som en film som skal skape en sunn rus holdning. Uten om dette blir Jarls politiske agenda for filmen med på å gjøre filmen uspislig for ungdom. Død og fordervelse bør ikke være essensen av en god ”Anti-narkotika” film, siden det er det trolig de som driver med rus prøver å flukte mentalt fra.

Store Gutter Gråter Ikke er derfor den filmen jeg mener er best. Den viser at narkomane kan være ressurssterke mennesker som har lært at rus ikke er løsningen og ønsker å komme ut. Filmen vil derfor fungere mer som en advarsel mot rus enn en ren skremsels propaganda. Den godlynthet i sin fremstilling av staten som snill vil også kanskje kunne hemme ukonstruktivt ungdommelig opprør mot alt og det at filmen er en dokumentar vil øke publikums følelse av autentisitet og at det som skjer på skjermen er relevant for dem selv.

Jeg startet min oppgave med et sitat der en narkotikabruker fullstendig har mistet poenget med filmen Requiem for a Dream, jeg synes likevel sitatet er interessant fordi det er et eksempel på at folk ser hva de vil se i en film og at å drive en tekstanalyse med et ønske om å finne det ”generelle”, det som alle vil se, er håpløst. Dette sitatet kan også kanskje være et eksempel på effekten av Requiem for a Dreams skremselseffekt

Men etter å ha analysert de fire filmene har noen problemer og kanskje løsninger dukket opp. Problemet er forskjellen mellom filmens intensjon og filmens effekt. Som jeg skrev innledningsvis er det en forskjell i filmens budskap og det budskap som kommer frem.

Det at selv om filmens holdning er ”anti-narkotika” kan det endelige budskap bli bare om rus og derfor bli mer av som reklame. Altså at budbringeren ikke har fullstendig kontroll over sitt eget budskap. Hvis dette skulle være tilfelle i en film, er det i alle fall viktig at filmen ikke blir instruerende. At hvis filmens anti-rus budskap skulle forsvinne så skal i alle fall ikke publikum lære hvordan man skaffer og bruker substansene.

Jeg trur det er viktig for en film som ønsker å være en advarsel mot narkotika bruk at vi får tilstrekklig med informasjon. Det farlige er når man gir for mye irrelevant informasjon til publikum. I de fire filmene jeg har nevnt er det min mening at tre av dem har alt for stor fokus på narkotikaen i seg selv. Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream har alle tre detaljerte fremstillinger av hvordan man bruker narkotika. Hvis vi da tenker oss at anti-narkotika budskapet ikke skulle komme klart nok fram til publikum, har filmskaperen i stedet rettet fokuset til unge om hvordan bruke narkotika.

Så for å lage en god ”anti-narkotika” film bør man, etter min mening, paradoksalt nok ikke ha med narkotika. Siden holdningsløst framvisning som Trainspotting kan lede til reklame, mens hvis det er ment som skremsel vil kunne ende opp med å bli sperret ut av publikum. Så derfor er det Store Gutter Gråter Ikke som kommer ut som det beste eksemplet på en slik film på grunn av sin positive holdning og manglende scener med narkotika i bruk.

Litteraturlisten:

Abbott, Ann A. (2000), Alcohol, Tobacco and Other Drugs, NASW Press, Washington, DC, USA

Bordwell, David & Thompson, Kristin, (2004) Film Art: An Introduction (7 edit),

McGraw-Hill Companies Inc, USA

Dam, Alfred (1986), ”Kan narkotikaoplysning blive til reklame for stofferne?” i Narkotika information i Norden, N. Olaf Møller, Danmark

Jarl, Stefan (1980), Ett Anständigt Liv, P A Norstedt & Söners Förlag, Stockholm, Sverige

Nichols, Bill (1991) Representing Reality, Indiana University Press, USA

Rørnes, Karin (red) (m.m.), (2006) Forebyggende innsatser i skolen, Utdanningsdirektoratet, Oslo

Berger, Peter (1974) The Homeless Mind. Modernization and Consciousness, Vintage Books, USA

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Gripsrud, Jostein (2002), Mediekultur, Mediesamfunn, Universitetsforlaget, Oslo

Sørenssen, Bjørn (2001), Dokumentarfilmens århundre, Oslo, Universitetsforlaget

Internettkilder

Porsgrunn vgs. satser på miljø og helse (15.05.2007) http://www.telemark-fk.no/ITF-TFK/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/A604747FE5A1DBB4C1256FF90029290A!OpenDocument

Requiem for a Dream (20.05.2007) http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

Narkotikafilmer relansert (23.05.07) http://www.rus.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=932

Trainspotting Poster, 24″ x 36″ (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Trainspotting #2: Music From The Motion Picture (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Music-Motion-Picture-Vol/dp/B000002TLT/ref=pd_bbs_sr_4/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=music&qid=1178894977&sr=8-4

Hip-Hop-Montage ( 21.05.2007) http://www.uni-protokolle.de/Lexikon/Hip_Hop_Montage.html

Traffic – en historie fra Virkligheten? (25.04.2007) http://www.rus.no/filestore/benicio201.pdf

Aristotle (384-322 BCE): General Introduction

(20.05.2007) http://www.utm.edu/research/iep/a/aristotl.htm#H9

Art and Epistemology (20.05.2007)

http://www.iep.utm.edu/a/art-ep.htm#H2

2 (20.05.2007) Sitatet er hentet fra online manuset på http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

4 (15.05.2007) )http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Den gangen jeg besøkte en trollmann.

Så en kollega av meg begynte å snakke om programmet Folkeopplysningen (2012). Jeg svarte «Jeg ser ikke på ateistiske livssynsprogrammer» og debatten var igang. 

Iallefall, jeg har ikke sett så mye på Folkeopplysningen. Har jeg sett en hel episode? Trolig ikke. Har man sett «Penn & Teller: Bullshit!»  har man sett alle disse programmene. De er bygd opp identisk. Person med «skeptisk» syn skal vise at alt mulig rart av ikke vitenskapelig behandling, kvakksalveri og annet lek-medisins aktivitet er tullball.

Jeg har skrevet om Folkeopplysningen før i mitt blogg innlegg Min mening om Folkeopplysningen (TV-Serie).  Så det er ikke det jeg vil skrive om, jeg vil skrive om den gangen jeg dro til en trollmann oppi fjellet for å få skabb fjernet.

Det finnes en trollmann i Tyristrand som noen har stor tiltro til. Jeg hadde «skabb» på ryggen. Stressutslett, psoriasis, hva vet jeg. Det klødde, det blødde, det irriterte. Så noen med tiltro til trollmannen fra Tyristrand sa at jeg skulle besøke han. Så jeg gjorde det.

Jeg vet ikke om du legger merke til min måte å formulere meg på? Det er ironisk, kanskje litt bedritelig, for å vise hvor lite tro jeg egentlig har på slik mystifisme. Jeg er ikke «skeptiker». Det er en religiøs retning. Men jeg har da min evne til å være kritisk til hva som blir servert. Jeg trenger ikke å se time lange programmer for å vite at folk vil lure den dumme og at det er ikke gull alt som glimrer.

Så jeg dro til trollmannen, med et åpent sinn. Åpent sinn betyr: «Hva vet jeg?»

Jeg dro dit, jeg forklarte mine problemer. Han la meg på en massasjeseng. Tok frem sine hender. Varme kom ut av hendene uten at han berørte meg. Han sa «Du var veldig mottagelig for dette». Jeg svarte nesten skrikende «Jeg prøver» på grunn av det stresset rundt å ikke vite hva som faktisk skjedde. Så forsvant skabben.

Suksess!

Så hva er poenget? Poenget er at jeg vet ikke hva jeg mener om mystisisme. Som kunster (jeg skriver alltid «kunstner» feil) er jeg tiltrukket av det. Det er spennende å tenkte, spekulere og fantasere om. Jeg har ikke noe behov for å verken bevise at det funker, eller bevise at det ikke funker. La dem som vill, gjøre.

Det finnes tre typer perspektiver rundt dette «new age» mystikk greiene. De som tror noe voldsomt på det, de som er som meg og synes det er facinerende men ikke tror på det og de som dedikerer sine liv til å le, håne, drite ut og bortforklare det hele.

Jeg kaller den siste gruppen «bedrevitere» eller «fritenkere» men de er også kjent som «scientister«, ateister og annet pakk.

Denne gruppen, som Andreas Wahl, synes at alt menneskelig aktivitet skal være peer-reviewed og bekreftet av vitenskap for å ha noe tyngde. For dem er VITENSKAPEN så forbaska viktig. Joda, det er viktig. Men det er ikke den eneste veien til kunnskap. Det er ikke den eneste type fakta og perspektiv å dra erkjennelser fra.

For dem finnes det to begreper som forklarer alt av menneskelig erfaring av den «mystiske» typen. Placebo og apophenia.

Disse to begrepene forklarer alt fra healing til synkronisitet.  Greit nok. Hvis de føler at det gir livet mening å vise at det er ikke noe mening med noe, så la dem holde på. Men jeg reserverer meg retten til å riste på hodet av denne evigvarende bedreviten.

Det finnes en hendelse de fleste av oss har opplevd. Det heter deja vu . Den følelsen av å ha sett eller opplevd en hendelse før. Jeg har hørt at når man har deja vu så er man i synk med sitt eget liv. Man er akkurat hvor man er ment å være. Jeg har også hørt at deja vu er en forsinkelse i registrerering av synsinntrykk mellom øyne og hjerne slik at man ser før man registerer og da opplever at man har sett det før. Jeg liker best den første forklaringen. Men den andre forklaringen er grei nok. Man kan selv velge å tro på det ene eller andre. Jeg gir eff.

Det er lenge siden jeg har opplevd Deja Vu nå.

Øvelsesoppgave:

Skriv om en hendelse hvor du opplevde noe mystisk. Beskriv hvordan du opplevde. Etterpå skriver du om samme hendelse men denne gangen som om du er en bedreviter som skal vise hvordan det hele var bare tull.