HashTag VilleBareSnakkeLitt

Så ei psykisk syk ei, møtte en annen psykisk syk en på en buss og en folkebeveglse startet. Men det var en psykologi student som fikk ballen til å rulle.

«Er det ikke bare å si hei?», spør den naive gutten som tror vi lever på 90-tallet.

Nei, det er det bare ikke. Og Christine Krieg sier klart ifra. Du skjønner hun har møtt menn på bussen som var ekle. De tok ikke signalene. De fulgte henne ut av bussen. Derfor kan ingen menn, snakke noen gang igjen med kvinner de ikke kjenner på offentlig steder.

Og andre kvinner blir med under hashtagen #VilleBarePrateLitt.

De forteller om fulle menn. Grisete menn. Menn som snakker til kvinner som de lever i pornofilmer.

VilleBareSnakkeLitt om hvor selvgod du ser ut.

La meg først som sist si at man må ikke være feminist for å mene man skal snakke til kvinner på dannede måter. La meg si at noen menns pornografiske forståelse av hva sex er gjør meg kvalm.

La meg så si at kvinner har mye skyld i dette selv, der de oppfører seg og kler seg på måter som ikke rettferdiggjør, men likefullt tilrettelegger for, slik oppførsel. Jeg forstår et slikt utsagn ikke er lett å forstå i tiden vi lever i.

Men ja, vi lever i perverse tider. Sex er ikke lenger hva det var for verken kvinner eller menn. Det er trist og skittent.

De vil egentlig bare prate litt om menn som blir ekle etter avslag, men det er jo ikke hva hashtag indikerer.

Jeg er seff enig i at hvis jeg gikk opp til noen, menn eller kvinner, og de ikke ville snakke med meg, så tar jeg hatten og går. Noen få andre avvik gjør jo ikke det, men blir istedet sint og truende. Det er et problem. Men dette kommer ikke frem i hashtagen. Den gir klart inntrykk av at menn skal IKKE gå bort til noen damer noen gang.

Hva kan vi gjøre?

Ikke stort. Fordi som alltid snakker folk med to tunger. På den ene siden skal det bare snakkes om de store avvikene, men på den andre siden skal jo menn forstå at all kontakt fra dem er truende for kvinner.

De sier EGENTLIG det siste, men later som om de bare snakker om det første. Dobbelkommunikasjon.

Nei det som egentlig ligger bak er misandri. En mann skrev kronikk om at menn må ikke være redd for å snakke med kvinner. Kvinner skriker så «voldtekt/hets/trussler» og det tar vakkert av.

«Men det er ikke misandri«, sier de. «Det er bare, bare, bare…»

Ok. Vi ser hva øverste vampyren skriver —>

Eller kort og godt:

 

Men vil psykologi studenten innse hvor ille det psykisk syke i samfunnet er? Trolig ikke. Men vi kan håper.

Øvelsesoppgave:

Ikke snakk med damer som er gale.

Hva er en mann for en feminist? – En feministisk oppgave fra AndyAce83 arkivet #2

«There is a mode of vital experience […] that is shared by both men and women. I will call this body of experience «modernity».[…]To be modern is to be part of a universe in which, as Marx said, «all that is solid melts into air»» (Berman, 1974, s15)

Hva er en mann? Bilde av mannen har forandret seg med historien via moter, vaner og kulturelle forventninger. På 1700-tallet brukte rike like mye sminke som kvinner, for ikke for mange år siden var det ment at mannen skulle holde døren åpen for kvinnen, spandere maten og være den seksuelt aggressive (noen mener dette ennå) og nå kan det virke ut til at mannen skal oppføre seg feminint, hva populært er kalt metroseksuel. Hva er egentlig mannlighet og hva er egentlig umanlighet?

Manlighet er for meg positive og negative egenskaper, forventninger og biologi som ligger til det å være en mann. I løpet av de siste 100 årene har to begrepspar dukket opp som har preget forskningens syn på mannen. Det første begrepet er Maskulinitets begrepet. Dette begrepet ble føst brult i 1890-åreenes Usa og har ofte blitt brukt fordi det kan brukes om «alle menn«(Lorentzen, 2006, s125). Dette begrepet hadde, som den Aristoeliske (Bondevik & Rustad, 2006 s43), en kroppslig fokus av menn og at det handlet om menn som forskjellig fra kvinnen (Lorentzen, 2006,s125-126). Men dette begrepet har skiftet betydning igjenom årene og endt opp som en analytisk begrep for  «komplekse sosiale prosesser […] eller overforenenkle de samme prossessene» og «[i] noen analyser brukes begrepet slik at maktperspektivet i kjønnsrelasjonene forvinner» (Lorentzen, 2006, s128). Med andre ord har ordet fått mange betydninger de siste årene, og er like komplisert å definere som de systemene ordet ofte skal være med på å analysere.

Det andre analytiske begrepet som er med på å definere det som er mannen, som kommer fra nordens forskning, er et begrepspar kalt mannlig\umannlig (Lorenzen, 2006,s129). Dette begrepsparet er ofte brukt til vanlig sammen med og ofte blandet med maskulinitesbegrepet men har ved definisjon en mer normativ og kulturellt fokus på mannen. Der maskulinitetsbegrepet er systemrettet, er mannlig\umannlig mer normativt og kulturellt fokusert og under stadig forandring (Lorenzen, 2006,s129-131). Disse to analytiske begrepene er med på å prege den analytiske forskningen på hva en mann er og hvordan det maskuline og\eller det mannlige preger verden på forskjellige områder (økonomiske, sosiologiske, globale osv). Jeg vil likevel starte med å hevde at den manlige starter med det biologiske.

Biologisk er det lett å påpeke hva en mann er. Altså er kjønnsorganet med på å definere hva en mann er. Uteom kjønnsorganet er det andre biologiske tegn på hva en mann er. Mannen har biologisk ofte mer hår enn kvinnen, høyere av vekst, større muskelmasse, har dypere røst og har kortere levetid. Jeg finner det merkverdig at boken Kjønnsforskning -en grunnbok som skal være en «oversiktilig introduksjon for ferske studenter og som referanseverk for mer vidrekommende» (Lorentzen & Mühleisen, 2006, s2). velger å la være å påpeke noen så grunnleggende som en biologisk definisjon i sitt første kapitel om Biologi (Lorentzen, 2006, s23-31). Kanskje dette kommer av at de fleste tar dette forgitt, at en mann ser ut som en mann, og at en manns biologiske kriterer ikke bør defineres. Jeg velger likevel å påpeke dette, for jeg mener at utseende er absolutt med på å definere hva en mann er. Hva kapittelet istedet velger å gjøre er å gi en strukturell kritikk av alle tanker om at kroppen på noe måte skulle kunne definerer kjønn.  Som det står

«Den viktigste grunnen til at det også i dag er nødvendig å ta med et lite kaptittel om biologi i en lærebok om kjønnsforskning, er at biologismen fremdeles lever sterkt både i populærvitenskaplige representasjoner, i dagligdagse forestillinger om kjønn og i medieoffentligheten. » (Lorentzen, 2006, s25).

Med andre ord kan det virke ut som om det ikke lenger er nødvendig, for Lorentzen, og definere mannen biologisk, og at kapittelet heller er skrevet på trass eller som en nødvendighet for å påpeke biologismens feil, for så å kunne fokusere på de viktigere aspektene ved kjønn. Altså den antropologiske, den humanvitenskaplige og den samfunnsvitenskaplige. Dette kommer kanskje av at det å definere kjønn og mannen ut ifra en biologisk standpunkt er for enkel og for deterministisk. Likevel, mener jeg at en god start blir å starte med den biologiske, for så og kunne fokusere på de andre aspektene ved kjønn. For det mannlige er ikke bare, som Lorenzen virker ut til å hevde, bare normative verdier. Jeg, som determinist tilhører trolig den sosialbiologiske tankene om hva en mann og det mannlige er. Selv om jeg ikke ville hevde så sterkt som Lorenzen hevder at Edward Wilson sier at «intet ringere enn all sosial atferd[…] skulle kunne forklares med utgangspunkt i biologien» (Lorenzen, 2006, s29), så er det, for meg, uten tvil en sammenheng mellom kultur og natur, arv og miljø.  Et eksempel på at den biologiske kjønnsidentiteten er sterk kan man finne i samme boken, i kapittelet «Forskning på menn og maskulinitet», hvor det står om menn hvor «kroppen som maskin er idealet» (Lorentzen, 2006, s123). Selv om dette eksemplet er, som Lorenzen skriver, «spekulativt og ideologisk» mer «enn et vitenskaplig» (Lorenzen, 2006, s30), er det også et eksempel på hvordan mannens kropp har formet hans identitet og kultur. Altså en natur\kultur forhold, som selv om kan ofte være feil, likevel ikke kan undervurders fullstendig og har formet det mannlige på en eksplistt og implistt måte.

Når vi så beveger oss vekk fra den biologiske definisjonen på mannlighet blir ting fort litt mer komplisert og det er fort gjort å havne på tynn is. Den politisk korrekte måten å definere en mann på kan det virke ut som om det er å ikke definere en mann som en mann i det hele tatt.  Som Harriet Holter sier i sin tekst «Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikk» «de sosiale kategoriene menn og kvinner kan […]-i sin nåværende form- avskaffes.» (Holter,1976, s69). Hva dette betyr er at mannens identitet og sosiale rolle er ikke naturgitt, men sosialt bestemt (Holter,1976, s63).Så når noe er sosialt bestemt er det også foranderlig, flytende og vansklig å definere. Det er her mannsforskningen kommer inn. I flere hundre år har forskningen, ifølge Jørgen Lorentzen, sett på menn som det «normale» og det «nøytrale» og derfor kommer mannsforskningen inn som en «kritisk forskning på menn» (Lorentzen, 2006, s121). Mannsforskningen driver da med tilnærming til begrepene menn, mannlighet og maskulinitet i et forskningsperspektiv.

Så hva er definisjonen på en mann? Den eldste definisjonen jeg har funnet er av Aristoteles. Aristoteles’ sa at den unge mann skulle være ateletisk, en middelalderene mann skulle kunne skremme sine fiender og en gammel mann skulle eldes på best mulig måte (Pappas, 2001, s25). En ganske enkel og trygg standar som de fleste menn i antikken trolig ville kunne levd opp til.  Men i vår tid, som ikke tilhører antikkens enklere tider, og hvor, som mitt inledende sitat påpeker, moderniteten har forsket frem nye og mer kompliserte forhold, har det mannlige skiftet form. Iallefall i forskningen.

Et eksempel på hvordan det manlige fort kan bli veldig komplisert i en analyse kan man se i teksten «Global Masculinitities: Restoration and Resistance» av Michael S. Kimmel. Her har han gjort en analyse av forholdet mellom globalisering og mannen ifra et maskulinitets-analystisk vinkling. Dette preger teksten ved at mange elementer må tas inn i analysen på mikro, makro, systematisk og hegemonistisk nivå. Et eksempel på denne type analyse fra teksten, er som Kimmel sier selv

«In each society, then, there are multiple defininitions of masculinity, some more valorized than others. In all cases, masculinities are constructed in relation to femininites and express the multiple ways gender identity is articulated through gender order, in which gender is not only a property of individuals but process of institutions and a dynamic of power relations between groups. That is, the gender order expresses men’s power over women (male domination) and power of some men over other men (by race, sexuality, ethnicity, age, able-bodiedness)» (Kimmel, 2001, s23)

I dette avsnittet ser vi alle de typiske elementene til en maskulin analyse. Kimmel nevner forholdet mellom det maskuline og det feminine, det systematiske forholdet mellom individet og samfunnet (instutisjonene) og nevner til slutt et hirarki, som ikke bare er mellom kvinner og menn, men også mellom menn og menn. Dette blir etterhvert et veldig komplisert system av teorier og relasjoner, slik at hele modellen blir virkende «veldig fast låst» (Lorenzen, 2006,s129) og slik blir da også analysen.

Når det da kommer til en analyse av mannen sett ifra den litt enklere og mer normative mannlig\umannlig begreps analysen vil jeg nevne den norske teksten «Men’s work and Family Reconciliation in Europe» av Øystein G. Holter og den svenske teksten «Men’s practtices in prostitution: The Case of Sweden». Disse tekstene bruker fortsatt begrepet maskulin, men selve fokuset er på mannen som individ. Da særlig er det Holters konklusjon i sin rapport som er interessant. I en forsknings prosjekt som var på jakt etter å finne ut hvordan jobben preget familie livet, kunne det virke ut som om det var mannens familie liv som heller preget arbeidslivet. Som han selv skriver «[…] the main finding was that changes in the men’s household and private life relations preceded other changes» (Holter, 2007, s453). Det virker derfor ut for meg som om forskningen startet som en maskulin analyse, men dens konklusjon lente seg mot en mannlig\umannlig analyse.

Uansett, preger disse to begrepene Maskulinitet og mannlig\umanlig også veldig fokuset på hva en mann er. Når ting blir komplisert og vansklig, som det ofte blir når man spalter alle deler og analyserer og drøfter ting og hvor alle har en mening om hva som er mannlig og i hvorstor grad det mannlige er mannlig. Hvor man «I en likestil kultur, hvor de grunnleggende motsettningene og forskjellene mellom kvinner og menn utgjevnes, vil også begreper som maskulinitet og feminitet miste mye av sin betydning og utbredelse.» (Lorentzen, 2006, s128), med andre ord «all that is solid melts into air«. Da er det godt å vite hvis man lurer på hvem man er, så er det bare å se ned på kroppen, å vite at mann er mann fordi man ser ut som en mann. Denne type definisjon er trygg og er for de fleste holdbar.

Litteraturliste:

Berman, Peter, 1974, «Introduction: Modernity – Yesterday, Today, Tomorrow», fra All that is solid melts into air. The experience of Modernity, Verso, New York

Bondevik, Hilde og Rustad, Linda. 2006, «Humanvitenskaplig kjønnsforskning» fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Lorentzen, Jørgen, og Mühleisen, Wencke 2006, «Hva er kjønnsforskning?», fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Lorentzen, Jørgen, 2006, «Forskning på menn og maskulinitet» fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Pappas, Nickolas, 2001, «Aristotle» fra The Routledge Companion to Aesthetics (2nd edit), (red.) Gaut, Berys  & Lopes, Dominic McIver, Routledge, Oxon

 

Øvelsesoppgave:

Hvorfor tror du AndyAce83 strøk på feminisme på Blinderen?

NB! AndyAce83 strøk i feminisme på Blinderen. Så ikke bruk denne teksten som juks!

Er feminisme et vestlig konsept? – En feministisk oppgave fra AndyAce83 arkivet.

Når man ser på tv, hører på radioen eller leser avisen, står det jevnlig om hvordan land utenfor Europa og USA har det verre enn oss her i vesten. De har ikke demokrati, de har dårlig råd, og de har dårlige kår. Jeg skal i denne oppgaven drøfte om likestilling og kvinnefrigjøring er et vestlig konsept, og svaret der er nei. Hvordan jeg kom fram til dette svaret, skal jeg komme tilbake til, men først bør jeg definere hva kvinnefrigjøring og likestilling er.

Frigjøring har hatt stor betydning i 1700-tallets Frankrike og den franske revolusjonen. Den franske revolusjonen var starten på en ideologisk bevegelse som spredte seg utover i vesten og ledet blant annet til den Amerikanske revolusjon, og har preget vår tid i FN erklæringen. Halsaa hevder i en artikkel at feminismen også fikk sin start i 1700-tallets Frankrike, da de ikke lenger ville finne seg i å være mindreverdige etter triumfen i 1789 (Halsaa, 1996 ,s152)

Likestilling er da målet til en kvinnefrigjøre i at kvinner ikke lenger skal være mindreverdig og diskriminert på grunn av kjønn. At man skal ha likest mulig fordeling av makt, innflytelse og ressurser mellom kvinner og menn (Teigen, 2006, s185).

Vi befinner oss ennå innenfor Europas grenser, så spørsmålet er; Hva kan vi se fra andre verdensdeler, utenfor vesten, hvor likestilling og kvinnefrigjøring er enten et ideal, praksis eller en kamp. I boken «Kjønnforskning» er det et kapittel om antropologiske og etnografiske studier om kjønnidentitet i andre kulturer med særlig vektlegging på undersøkelsene gjort av ei dame med navn Margaret Mead. Hun mente at kjønnsroller var kulturelt bestemte verdier og hun mente at hun fant svarene ved å studere tre stammekulturer på Ny-Guinea. Ved å se på Arapesh stammen mente hun at hun fant eksempler på en helt likestilt stamme. En stamme som ikke gjorde noen forskjell på maskuline og feminine verdier, men heller fokuserte på et felles mål som begge kjønnene tok del i (Lorentzen, 2006, s33-36).

Men i denne sammenhengen er likestilling vært en naturlig utvikling og ikke vært en kvinnefrigjørings del siden det ikke var noen kvinner å frigjøre.  I de fleste land, hvor slik naturlig likestilling ikke har funnet sted har man etter hvert tatt opp kampen om kvinnefrigjøring og likestilling. Problemet er at siden all den nye organiserte feministiske bevegelser utenfor vesten kan spores til den franske og siden vestlige feministiske tanken har mange sett på slike handlinger som vestlige.

Uma Narayan er ei dame fra India, som også har bodd i Uganda og senere USA, som har kjempet for kvinnefrigjøring og likestilling i sitt hjemland og har ofte derfor måtte tåle å høre at hun er imot sin egen kultur og prøver å vestliggjøre den tredje verden med sin feministiske kvinnekamp. Hun hevder likevel at hun ikke driver med en vestorientert feminisme og at hennes kvinnefrigjøringskamp har kommet av helt egne observasjoner fra barndommen. At hennes kompliserte forhold til sin mor og sin kultur har ikke kommet fra hennes opphold i USA, men heller ved å lytte på sin mors problemer og hennes families ønske om å gi henne en utdannelse. Som hun selv sier i sin tekst Contesting Cultures

”[…] for many Third world feminists consciousness is not a hot-house bloom  grown in the arid atmosphere of ”foreign” ideas, but has roots much closer to home.” (Narayan, 1997, s397). “Closer to home” for henne var som hun selv sier “I am arguing that my eventual feminist contestation of my culture have something to do with the cultureal dynamics of the family life that surroundet me as a child. […] [T]hat my mother’s pain too has rustled among the pages of all those books.” (Narayan, 1997, s370-372).

Så slik jeg har forstått Narayan er det vestlige feministiske bøker som har påpekt hvorfor & hvordan hennes hjemland må jobbe med kvinnefrigjøring, men hun følte helt siden hun var liten at problemene var der. Med andre ord, kvinnekampen var ikke et vestlig ideal så mye som den tredje verdensdels store behov.  Likevel møtes hun av mange, kvinner så vell som menn, at hun prøver å prakke vestlige verdier på sitt hjemland.

Hun sier så at hun har observert en tendens i sitt land til at man retorisk skiller mellom hva kulturen ser på som naturlig modernisering og den mer skumle vestliggjøringen. Tv er et utmerket medium for å spre skepsis for den vestlige verden uten frykt for at tven i seg selv er en skummel trussel for Indias kultur og en vestligjørings element (Narayan, 1997,s407).    

Denne misstroen til det vestlige har trolig en historisk sammenheng som strekker seg tilbake til koloniserings og den imperialistiske tiden hvor den hvite mannen hevdet seg over den tredje verden. Som motvekt hevdet Indere at deres kultur var best, men som Narayan sier ”The sound and fury of these ”my culture is better than your culture” conflicts […] often served to obscure the fact that woman were clearly second-class citizens in all these cultural contexts” (Narayan, 1997, s404).

Imperialismen var starten på globalisering, og globalisering har ledet til økt fattigdom blant enkelte kvinner i den tredje verden. Jeg har lest at 70% av alle fattige i verden har blitt kvinner (Kimmel,2001, s21), dette på grunn av at kjønn har blitt en viktig del av organiseringen i motstanden til globaliseringen i form av religiøse, etniske eller nasjonale termer. (Kimmel,2001,s25-26) Det er lite trolig at Narayan og andre feminister i den tredje verden ikke har sett dette og derfor latt seg inspirerer til å organisere. Uten om dette har den tredje verdens del helt andre problemer enn den vestlige når det kommer til kvinners problemer. Dette kommer ofte av at vestlig feminisme kan oppfattes som den hvite middelklasse feminisme.

Ei dame som har påpekt & kritisert den vestlige feminismen som for hvit er Bell Hooks som i sin tekst hevder at vestlig feminisme handler om ”housewifes bored with leisure, with the home, with children, with buying products, who wanted more out of life” og at det er ”white woman who dominate feminist discourse today”  (hooks & watkins, 2000,s1-3). Ønske om å komme vekk fra hus og unger kan virke ut for Hooks som en bagatell i forhold til hva hun som mørkhudet kvinne måtte oppleve som den sosiale gruppen som er ”lengst nede av noen andre grupper” (hooks & watkins, 2000, s16), med andre ord vestlig feminismes feil var at den var for vestlig. Hun følte at den hvite feminisme, som jeg vil hevde er den de fleste assosierer med den vestlige feminismen, var basert på at det var de hvite kvinnene som hadde ”oppfunnet” undertrykkelses begrepet og at de hvite kvinnene ikke kunne forstå at mange kvinner levde daglig i betydelig større undertrykkelse enn dem selve også ofte anskaffet sin egen bevissthet om at de var undertrykte helt uavhengig av disse hvite kvinnene (hooks & watkins, 2000, s11).

Så selv om motstandere av likestilling i den tredje verden og hvite middelklasse kvinner vil hevde at feminisme er et vestlig begrep, så må det ikke glemmes at undertrykkelse var der før teori dukket opp og behovet enkelte steder var og er trolig større enn andre. Når for eksempel Harriet Holter skriver i sin tekst ”Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikk” at ”I dag fremtrer både undertrykkelse i sin alminnelighet, og kvinneundertrykkelse ikke minst, mer tilslørt, vanskelig å gripe og forklare” (Holter, 1976, s3) snakker hun om helt andre problemer enn Uma Narayan. Harriet Holter snakker om en bevegelse fra direkte og synlig undertrykkelse til en indirekte og usynlig undertrykkelse i det vestlige system, men Uma Narayan ser ennå direkte undertrykkelse i form av konebrenning og tvangsekteskap (Narayan, 1996, 401) et problem mer typisk for India enn Vesten. Som hun selv sier

”Issues that feminist groups in India have politically engaged with include problems of dowery-deaths and dowry related harassment of woman, police rape of woman in costody, issues relating to woman poverty, work and health, and issues of ecology and communalism that affects woman’s life” (Narayan, 1996, 401).

Så for å oppsummere vil jeg si at likestilling og kvinnefrigjøring er ikke vestlig konsepter like lite som konebrenning er Indiske konsepter. Rett er rett, og urettferdighet er urettferdighet uansett hvor i verden man er. Når vi ser at det finnes fullstendig likestilte kulturer i verden som naturlig har utviklet seg i den rettingen kan det ses på som et godt motargument mot at likestilling er rene vestlige konsepter. Når vi så leser teksten til Uma Narayan og ser at det er en retorisk forskjell mellom modernisering og vestliggjøring, og at enkelte undertrykningsformer er så grove og så klare er det lett for de fleste å se at likestilling i den tredje verden ikke er så mye et vestlig ideal, som en livsnødvendighet. Jeg nevnte også at en kritikk angående feminisme var at den ofte tok formen av å representere hovedsakelig den hvite middelklasse kvinnen og nevnte da hvordan feminisme utenfor vesten var dannet delevis på grunn av vestens rolle, men like vel tok sin egen form. Dette på grunn av at den «vestlige feminismen» ofte var rettet mot en hvit middel klasse kvinne og ikke kvinner av alle racer og klasser.

Litteratur liste

Bell, Hooks & Watkins, Gloria, 2000 «Black Women. Shaping Feminist Theory» fra Feminist Theory. From Margin to Center 2000, Bell, Hooks & Watkins, Gloria, Pluto Press

Halsaa, Beatrise, 1996, «Kap.7 Variasjon over et tema. Feminisme som teori», fra Holter, Harriet Hun og han. KJønn i forskning og politikk, pax forlag

Holter, Harriet, 1976, «Om Kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og  hersketeknikker», fra Kvinnekunnskap 0, Thordis, Støren (Red) & Wetlesem, Tone Schou, Gyldendal Norsk Forlag

Lorentzen, Jørgen, 2006 «Etnografiske fortellinger om kjønn», fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Narayan, Uma, 1997 «Ch.23: Contesting Cultures – «Westernization», Respect for Cultures, and Third-World Feminists», fra The Second Wave. A reader in Feminist Theory, Nicholson, Linda (red.), Routledge

Teigen, Mari, 2006, ”Kjønn og politikk”, fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

 

Øvelsesoppgave:
Denne teksten var skrevet når jeg studerte feminisme på Blinderen. I hvor stor grad kan du se at AndyAce83 ikke er feminist når han skrev denne oppgaven? Hvis du opplever teksten til å ikke være anti-feministisk kan det da tenkes at det å være objektiv faktisk er mulig?

Penisens glans – Gleden med penisen.

Sååå…

To dåsefokuserte kvinner lager hyllest til sin vagina tittulert «Gleden med skjeden».

Hva GINA?! Er det sant? Aldri skjedd før. Vent litt… Jeg så vaginamonologene. Dette er ikke nytt. Dåsedigging blant kvinner, da særlig feminister, er ikke noe spesielt.

Jeg har selvfølgelig ikke lest boken og kommer heller ikke til å gjøre. Men det som fascinerer meg er at det snakkes så mye om damers underliv, men nesten aldri om mannens. Ikke at jeg føler et voldsomt behov for det, men det er likevel fascinerende.

Et begrep man noen ganger bruker er phallic symbolikk. Det er ofte med negativ konnotasjon. Når man ser noe som skal ligne på penis, ofte erigert, i kunsten. Dessuten så ser det ut til at man ser erigerte peniser i alt mulig rart. Monolitten i Vigelandsparken f.eks har blitt sett på som et eksempel, men alt jeg ser er en haug med mennesker i en søyle.

Hva som iallefall er sikkert er at det har ikke vært en hyllest til penisen på en lang stund. Dette kan komme av mange grunner. Den mest sansynlige er vel at hvis en mann hyller penisen vil det høres veldig… homofilt ut. Det er forstålig. Likevel skal jeg nå hylle min penis som kvinner hyller sin vagina.

*kremt*

Min penis er god og nyttig. Jeg takker den vær gang jeg må tisse over hvor kjekt det er at jeg kan stå mens jeg gjør det. Den er lett å holde ren, og den gjør det vanskeligere å få urinveisinfeksjon. Så takk for det.

…

Trodde det skulle bli mer her. Ble ikke akkurat en bok av dette. Tømte meg ganske raskt. Det var liksom en bang, også ferdig. Men det får gå. Det var iallfall en hyllest. Hvor er min fritt ord pris og applaus fra folket?

Øvelsesoppgave:
Skriv din egen hyllest til penisen.

Dårligste kronikker i 2016!

Sååå…

Jeg leste Dagblæh idag. Der var´e skrevet en artig satirisk innlegg i god «Are har´e og tar´e på kornet» stil. Den er skrevet av Tuftebarten, en anonym skribent. Husk! Det er greit å være anonym så lenge du skriver politisk korrekt. Hadde han skrevet på ny norsk hadde jeg tenkt at det var Are Kalvø, men siden han skriver på ordentlig Norsk, kan det ikke være han.

I hans innlegg «Det mange ikke skjønner er at en god kronikk skal være skikkelig dårlig.» kårer han de tre dårligste kronikkene han har lest.

Han skriver

«Nå tenker du kanskje at topplasseringene vil gå til proffene i faget? VGs Astrid Meland, Dagbladets Geir Ramnefjell og Nettavisens Gunnar Stavrum skriver i snitt tre kronikker i uka. 150 kronikker hver i året. Da er det nødt til å dukke opp en del gullkorn? Men ingen av disse har gjort seg fortjent til pallplass i mine øyne. De blir for politisk korrekte. Skriver bare det eliten vil høre.»

Skal dette være ironi? Da kunne han mye heller skrevet «Nå tenker du kanskje at topplasseringene vil gå til de som overeksponerer sine meninger til andre? Men ingen av disse har gjort seg fortjent til pallplass i mine øyne. De blir for politisk korrekte. Og jeg liker politisk korrekt.»

De som vant ifølge han var–>

3. «‘Skam’ er også for dem på 40», av Liv Murphy.

Egentlig et ganske godt valg. Flott kleint tullball. Men dens irrelevans gjør at den ikke får top 3 for meg.

2. «Norsk presse er altfor trangsynt» av Hanne Nabintu Herland.
Herland er herlig. Vel, egentlig kan jeg styre meg for henne. Hun sier interessante ting, men måten hun sier det på blir litt je nais se quoi i lengden. Dessuten har hun ikke helt antennene ute og mangler ofte humor. Men hennes kronikk har et poeng; Media forstår ikke hvorfor Trump vant fordi de har ikke peil. Ikke i nærheten av den verste kronikken i 2016… antar jeg, fordi jeg gadd ikke lese den.

1. «Kjærlighet til å spy av» av Helge Grønmo.

En kar som hater sosiale medier? Det finnes det 12 i dusinet av. Tror det kommer en i Si;D vær uke. Dessuten er det selvironi her, kan merkes, og da blir det vanskeligere å dømme negativt. Noe f.eks avslutningen indikerer «Det får være dagens preken, hentet fra evangeliet etter Helge #megalomani.»

Nei, listen til bartekaren er for dårlig, så her kommer derfor min…

TOPP 3 RÆVLIGE KRONIKKER I 2016!

Vinneren får dåseprisen 2016.

Dåseprisen er designet av en mann men utført av en kvinne så det er en veldig fin pris.

Jurien er bestående av:
AndyAce83, 67 år gammel, fra Tromsø. Har bachelor i noe svada, lest noen par bøker og har sterke meninger som har fått han sperret fra både dagbladet og aftenposten. Hobbier er: Kunst (både å lage og konsumere; Alt fra film, til spill, til bøker og musikk), debattere (særlig med «fritenkere») og gremmes.

#3) Anja Brekke for sin «Vi må stoppe menn som hetser og truer kvinner»
Juriens kommentar: Anja Brekke kommer høyt opp for sin fremfusenhet og sterke -isme forståelse. Hun bidrar sterkt i å fordumme og forflate kjønnsdebatten ved å stigmatisere begge kjønn samtidig. Hun portretterer effektivt klisjeene at kvinner er offer og menn er overgripere. Hun summerer det hele opp med at «gutter kan ikke lenger være gutter». Et sterkt misandristisk uttrykk.

For mer om denne kronikken—> Anja Brekke – Ennå ei nebbenose snakker ut.

#2) Kaja Elise M. Y. Hilleren for «Kjære Sylvie Listhaug»
Juriens kommentar: I alder av bare 16 år Kaja Elise M. Y. Hilleren allerede etablert seg som en nebbenose av rang. Vi har nok mye spennende å se frem til senere. Bedreviten er smurt tykt på fra første setning i hennes innlegg. Hennes innlegg (og da snakker jeg ikke libress *knegg, knegg*) har en pang start med «Jeg er 16 år. Jeg er 16 år og ufattelig lei.» Kan det bli flottere?

For mer om denne kronikken—> Dagens tweet. og «Kaja (16) utsatt for hets, men hva er hets?»

#1) Kirsten Kvalvågnes for «Hvorfor får alle sjokk så fort en kvinne setter en fot innenfor en fotballpub?»
Juriens kommentar: Vinneren av årets dårligste kronikk går til en kronikk som starter med at et tøs skriver «Jeg er vanligvis ikke så opptatt av fotball.» også klager over at menn gav henne oppmerksomhet på en pub. Hun avslutter så med «Fotball bør være for alle.» Nei, fotball bør være for folk som er interessert i fotball. Vi andre kan gjøre noe annet. Hennes dåsebeskuing er så imponerende i denne saken at hun fortjener all respekt.

For mer om denne kronikken—> «Sur tøs fikk oppmerksomhet på pub – Les mer i aftenposten.»

Nei, dette var det store kvinne året i dårlig kronikk skriving. 3 av 3 nominerte fra meg og 2 av 3 nominerte fra Barttebart. I 2017 bør vi nok ha en debatt om kvinners stemmerett. De har ikke fakulitetene til å forstå de større sammenhenger. Deres navlebeskuing og føling i fjæra gjør dem en trussel mot demokratiet. I 2017 vil det nok bli en del blogginnlegg her som deler tanker om ting rundt mulighetene og behovet for å fjerne kvinners stemmerett.

Øvelsesoppgave:
Forbered deg på 2017 ved å skrive ned om vi burde fjerne kvinners stemmerett og hvordan vi kan fjerne kvinners stemmerett.

Anja Brekke – Ennå ei nebbenose snakker ut.

«All over this town.
Yes, a low wind may blow,
and I can see through everybody’s clothes
with no reason
to hide these words, I feel.
And no reason
to talk about the books I read
but still, I do.»

-Morrissey, Sister, I am a poet.

Sååå…

Da var vi igang igjen. Debattsirklen går sin gang. Mannegruppa Ottar er slemme. Skriver slemme ting om snille piker. Ennå ei sur, kald, nebbenose uten humor skal belære oss gutta om hvordan vi skal oppføre oss.

Takk for det.

Aftendassen står bak, som de har gjort så mange ganger før. Som da «Sur tøs fikk oppmerksomhet på pub». Det var bare å lese om det i aftendassen dagen derpå.

Så hvem er Anja Brekke? Ikke vet jeg. Men hun skrev noe svada i Si;D. «Vi må stoppe menn som hetser og truer kvinner», vrøvler hun i -isme feber. To tanker om ting slår meg umiddelbart.

1) Hun er 20 år; Er det ikke litt flaut å skrive i Si;D da?

og 2) Hun heter Anja Ariel Tørnes Brekke; Makan! La oss kalle henne Dåse-Lill. Kortere og lettere å skrive.

Men la oss se hva hun skriver, for noe sier meg at dette er vrøvl nær ideal standar.

Hun vrøvler:
«Vi har alle hørt forklaringen, enten de erter jenter på barneskolen eller truer kvinner over internett: «Boys will be boys». Det er en forklaring vi ikke kan godta.»

Allerede i ingress har jeg falt av. Hvem sier «Boys will be boys» i daglig norsk tale? Og hvilken parallell verden kommer hun ifra?

I min verden er kvinnlig lærere  i barne og ungdomskolen en STERK majoritet. Ikke bare det, men de er også ekstremt dåse-fokusert (aka. feminister). Der er gutter alltid et problem, og jenter små engler som gutter burde lære alt fra.

Hun vrøvler videre:
«Gutter er ikke bare blitt sånn uten grunn. Vi trenger å ta et oppgjør med machokulturen.»

Tjøss mæ i rasstappen. Rett imellom skinkene. Ugh! For min helses skyld må jeg skippe til slutten av dette innlegget. Kan ikke lese alt dette deliriske fjaset.

Hun avslutter tantet med:
«Vi må finne ut hvorfor vi har flere generasjoner med sinte menn som velger å rette frustrasjonen sin mot kvinner, uten at kvinner egentlig er en reell trussel mot dem.»

Du er ikke noen trussel. Ingen enkelt kvinne er. Jeg kan bare snu ryggen til deg, Sophie Elise og alle andre tampong-fjoller. Jeg har kvinner i mitt liv som ikke er til bry. Trenger ikke å ha noe med dere å gjøre. Det er ikke deg i seg selv som er problemet. Det er -ISMEN din!

Jeg vet ikke hva «Macho» er, og trolig vet ikke Dåse-Lill det heller. Hun bare vrøvler som hun må. Helt på autopilot, utifra svada hun er indoktrinert med. Men skulle hun faktisk bli tvunget til å definere («Ekke…Ekke…Ekke det farlig da?») ville nok essensen vært: Alt som har med menn å gjøre.

Så når Dåse-Lill skriver «Vi trenger å ta et oppgjør med machokulturen» mener hun «Vi må ta et oppgjør med alle menn». 

«STRÅMANN, ANDY!», tenker kanskje du. «Dette var ikke hva Dåse-Lill… Unnskyld…Anja Ariel Tørnes Brekke mente. Det vet du.»

Vet jeg det? Som alltid er man vag. Man bruker begreper som vi alle «selvfølgelig» skal forstå hva er. Machokultur er hva Anja Ariel Tør… Dåse-Lill mener det er.

Samme som hets. Vi alle «vet jo» hva hets er. Gjør vi det? Jeg vet ikke hva hets er. Er dette innlegget hets av Dåse-Lill? Jeg ser på det som satire. Misforstå meg rett. Det ligger ikke noe kjærlighet bak å kalle henne «Dåse-Lill». Men hets er det heller ikke ment som.

«Sister, I am a poet». Jeg vil ikke være bundet av den snevre rammen som «det gode lag» vil ha. Og igjen er det det som egentlig er saken. 

Her kommer ei sur nebbenose og skal belære oss om hva som er morsomt. Hva som er riktig å si og skrive. Jeg driter en laaaaang marsj i Mannegruppen Ottar (selv om det er det debattsirkelen vrøvler utifra). Jeg er ikke medlem. Ikke min humor.

Jeg blir provosert av bedreviten være det av «fritenkere», «prektig korrekte» eller «dåse-fokuserte». Jeg driter i kjønn, legning, rase eller politisk ståsted. Men er du bedreviter. Er du nebbenose, så vil jeg reservere meg retten til å ta deg til torgs. Å ytre meg fritt, på MIN måte. Uten diktering av noen som tror de vet best.

Du kan kalle mitt innlegg «usaklig», «usmaklig» og «uvesentlig» for alt jeg bryr meg. Men når folk begynner å diktere får jeg klørne ut. Og Dåse-Lill provoserer meg noe voldsomt. Ikke så mye som Sophie-Elise. Fordi jeg tror at Dåse-Lill er smartere enn Knulledukka. Dåse-Lill bruker bare ikke nøtta, så i essens står de på lik linje. Men det er nok mer håp i Dåse-Lill. Ikke at jeg egentlig tror håpet vil bære frukter.

Nok om det. Poenget er at det måtte gå som det gikk. Etter at Dåse-Lill hadde drevet belæring og tok «oppgjør med machokultur» tok Mannegruppen Ottar og «hetset» henne. Aftendassen følger opp med sin artikkel «Slik gikk det da Anja Brekke utfordret Mannegruppa Ottar».

Aftendassen skriver ««Fetthål», «hore», «tøs» og «hjerneskadet». Det er noen av merkelappene Anja Ariel Tørnes Brekke (20) fikk av medlemmer i Mannegruppa Ottar.»

La meg bare først stadfeste for protokollen at «tøs» er ikke et negativt ord. Joda, jeg mener ikke «tøs» positivt når jeg kaller kvinnfolk for det, men ordet «tøs» er ikke så ille som «fetthål» og «hore» eller «Dåse-Lill» for den saks skyld. Nå som det er stadfestet, la oss lese artikelen.

Aftendassen intervjuer Kay Erikssen talsmann og moderator i den lukkede gruppa og han svarer «De som driver med personhets skal slettes som medlemmer. Dette har ikke noe med mannfolkprat å gjøre, det er bare barnslig».

Må innrømme at jeg er litt lei av det ryggløse i gruppens tilsvar på kritikk. Det er så spakt hele tiden. Så krumrygget.

En kamerat av meg delte engang en filosofi som dreide seg om konflikt løsning. Han sa svar «Ja, ok» også fortsett som du gjør. «Det blir ikke konflikt da», hevdet han. Det er sant.

Det kan hende at det er det Kay Erikssen gjør. At han sier «Ja, ok» for å få dåsene vekk fra ryggen hans. Noe jeg absolutt kan forstå. Men jeg etterlyser litt mer forsvar av det hele. Enten det, eller at de legger ned gruppen. For jeg er litt lei av å lese om dem hele tiden. Legg ned gruppen og lag en ny. «Mannegruppen Otto» eller noe sånt. Så kanskje vi slipper å lese om dem ei stund.

Det blir ikke noe debatt. Bare «ekko-kammer med ropert». Dåse-Lill og vennene hennes lirer av seg bedreviten og andre sier «Ja, ok». Kan vi ikke ta igjen snart? Hvorfor er alle bare så passive?

«Men Andy, kanke du forsvare det da? Kanke du slutte å være anonym og forsvare Mannegruppen Ottar og ytringsfrihet?»

Øøøøøøøøøøøø…. Eeeeeeehhhh… Hmmmmm… Oh, ja. Joda, klart det. Har bare så mye å gjøre for tiden. Så er det vintermørket. Eh, hm. La meg tenke på det. El MACCOOO! Det blir regn imorgen har jeg hørt. Fotball laget gjorde de ikke så bra forrige gang de sparket ball. Apropo eple pai. Morrissey sa det best når han sa….

«I am the last of the famous, international playboys!»

-Morrissey, The Last Of The Famous International Playboys.

Og her er selve sangen:

———————————————-

Øvelsesoppgave:
Hvordan blir man så selvstendig at man kan si hva man vil uten frykt for represalier? Finnes det en måte AndyAce83 kunne tjent penger på å si hva han mener? Forklar han hvordan, for han har ikke peil.

Flytt til Sverige!

Idag vil jeg dele min løsning på mye av Norges problemer. Jeg tror jeg har nevnt ideen min før, men jeg deler den igjen. Denne gang i klartekst, med forklaring.

Sverige kaller! Kan du ikke høre?

Dette er ideen: I et år har Norge og Sverige åpne grenser. Alle nordmenn som digger Svensk politikk drar til Sverige, alle etniske-svensker som ikke liker hvor Sverige går får flytte til Norge.

Etter et år lukkes grensene.

Eksempler på folk som burde flytte til Sverige er:

Jens Brun og vennene hans: Er du en venn av Jens Brun?  Er du human-etiker som fnyser av kristen kultur arv? Vet du om et land som også har forakt for kristen kultur arv? Helt riktig! Sverige. Så er du ateist av den «bedrevitende» typen så ta deg en tur dit. Jeg sier ikke at alle ateister i Norge bør flytte til Sverige, bare de som aldri klarer å holde nebbet. Som alltid mener kristendommen tar for mye plass osv.

De som elsker mangfold: Digger du andre kulturer? Synes du at Norsk er litt kjedelig? Ønsker du mer spennende uttrykk i hverdagen? Kanskje litt Midtøsten arkitektur midt i byen? Synes du at Islam er en spennende og fredelig filosofi som passer godt inn i hverdagen? Vet du hvilket annet land som deler din tanke der? Helt riktig! Sverige. Ta deg en tur og bli værende!

Glemmer aldri når Anne Holt var på Skavlan med Mona Sahlin. Oh, som Anne Holt beundret Sverige og deres syn på ytringsfrihet. Flytt til Sverige, Anne!

Nøtteknekkere og andre rødstrømper: Er ikke menn teite? Burde ikke verden bli styrt av dåse? Er du lei av at det alltid er menn som skal styre og stelle? Burde ikke kvinner få all makt? Gruer du deg til jul fordi det er du som kvinne som skal steke ribbe og vaske opp? Da er Sverige landet for deg! Ta en tur. NÅ!

De som ikke liker ytringsfrihet: Synes du det er for mye brungrums på nett? Litt for mange anonyme mennesker som mener noe annet en deg? Synes du at dåse er et stygt ord for å beskrive kvinner? Mener du at ytringsfrihetens grenser skal defineres av deg og dine? Hører du IKKE Sverige kaller? Du vakkra, du fria. Pell deg dit!

Undertrykket mangfold: Er du en fargeklatt i Norge som selger litt dop og kanskje digger Islam? Føler du at nisselue Nordmenn ikke gir deg nok spillerom og alltid kikker stygt på deg? Mener du at ikke alt er lagt til rette for deg og ditt folk? Sverige! Perfekt sted for deg og dine?

Homser som vill homse masse: Synes du at Norge ikke liker melodi gran prix nok? Synes du at Pride burde vare hele året? Er det ikke nok at du får ha sex med hvem du vill over 16? Mener du at homofile ikke bare er like bra, men faktisk bedre enn heterofile? Burde du kunne adoptere barn og lage familie og leke med kjønnsroller og bryte ned kjerne verdier? Det finnes et land hvor alle har krumme handledd. Jeg tror du vet hvor…

Hvis du lurer: Nei, AndyAce83 vil ikke ha alle av annen etnisk bakgrunn enn Norsk ut av landet. Ei heller vil jeg ha alle homoer ut av landet. Eller ateister. Jeg vil ha folk som hater det som er Norsk ut av landet. Jeg vell ha ut «bedrevitere», subvertører, tant og fjas.

øvelsesoppgave:

Er det noen grupper AndyAce83 har glemt? Noen grupper som burde bli værende? Kjør debatt!

Mer Moro Med Mohammedanere og Media.

«Nice, muslims. Real Nice.»

-AndyAce83 etter siste moro fra Frankrike

Oh, for en tragedie!

«TERROR I NICE – MINST 84 DREPT», skriver Dagblæh. Detaljer om tragedier følger. Barn som har mistet begge foreldrene. Menn som har blitt intervjuet ved siden av sin døde kone. «Promenaden i Nice ble to kilometer med død», skriver aftendassen. VG ekke bedre når de skriver «Slik var massedraps-mannens dødsferd«. Alt skal skrives om. Alle sider skal belyses. Uten om kjernen av problemet selvfølgelig. Vi skal kjenne på tragedien. Leve i frykt. Men ikke tenke tanker som kan lede til konklusjoner som ikke er korrekt.

Hva skal vi gjøre?

La meg starte med å sette på et fransk flagg på avataren min.

Sånn da vet alle at jeg er et snillt menneske.

Der! Da ble verden bedre. Problemene løst.

La oss høre hva Jonas Gahr mener om Frankrike på P1. Hørte at han var veldig glad i Frankrike. Litt som Eva Joili. De er ganske like der. Lurer på hva han mener om trøffel? Må det være fra Frankrike? Terroren i Nice minnet han veldig om 22 juli da. Det er bra. For det er jo helt identisk. Det var rundt da jeg slo av radioen og kikket ut vinduet istedet.

Så venter jeg. Venter på at vinklingene skal finnes. Hvordan kan vi få fokuset vekk fra hva vi alle vet er problemet? Aftendassen tar sin korrekte vri.

Vil vi?

Som Jonas Gahr sier: Dette minner meg veldig om 22 juli. 22 juli var da «Muslimer ble jaget nedover gatene». Husker du? Hva ble konklusjonen på det? Kom det noen saker opp som beviste at dette hadde skjedd? Jeg har ikke hørt noe.

Beklager. Men det er vesten for sivilisert til. Vi går ikke rundt å banker folk med engang forvirring og terror rammer. Det er det Muslimer som gjør.

Det finnes en pop-misantropisk tanke om at vi er bare en tragedie fra samfunnskollaps. Det står nok litt mer støtt enn som så. Kristen kulturarv dikterer at vi skal synge kombaja may lård og vente på å dø. Bli halshugd av fredsrelgioner blant annet.

Så skriver media, alle tre avisene, den virkelige grunnen til terror handlingen.  Mannen var jo psykisk syk. Som vi alle vet var Anders Behring Breivik høyre for høyre. Han var medlem av FRP. Men Mohamed Lahouaiej Bouhlel var psykisk syk. Så takk for det.

Men la oss for moro klandre de som virkelig bør klandres i denne saken. Drite i hva media sier og gå rett i margen av råta. Kom igjen. Vi vet alle hva som forsaket dette forferdige hendelsen.

Frankrike bør klandres! Frankrike klarte fint å stelle det istand selv. Det er to land i Europa som representerer vestlig faenskap, råte og dekadens. Sverige og Frankrike (du vet Sverige har fransk kongefamilie? Kan være en kobling der.)  Vi må kanskje oppdatere den listen med Tyskland nå. Men vi venter litt til og se hva som skjer.

Frankrike, med sin «Oui, oui. C’est la vie» defaitisme og hippidedooda holdninger har selv klart å grave seg selv ned i gjørma. De skulle være så mye bedre og åpensinnet enn alle vi andre land og nå betaler de prisen gang på gang. Får håpe noen fine dikt, vin og crosantes hjelper dem når de tenner sine lys og gråter sine tårer. De skal tilbake til sin bedreviten om kun kort tid.

Som jeg har sagt før, med min «flytt til Sverige» filosofi. Hvis du er globalist, ateist, feminist og sosialist kan du ta turen til Sverige. Hvis du liker god vin og brolagt stein kan du sikkert stikke til Frankrike istedet. Det er samme driten. Jeg skulle ønske jeg kunne si «Det må bli værre før det blir bedre», men sannheten er at det «Må bli verre *punktum*».

Øvelsesoppgave:
Det som skjedde i Nice var en tragedie. Hvorfor tror du at AndyAce83 ikke tar dette innover seg når han skriver denne teksten? (Hint: Desensivert fordi det skjer så ofte)

Mansdagen. Hvilken parole skal du gå under?

Så det er snart mandag… Og vi kan vel snart få en mansdag også? Hvilken parole skal du gå under?

Her er noen alternativer:

 

 

 

Øvelsesoppgave:
Hvilken parole ville du gå under på mansdagen?

Klage #27: Trynefaktor, kvinnlige lærere og annet faenskap i norsk skole.

Vet du hva? Ikke mange nok voksene klager over hvor jævlig skole er. Vi hører «kidza» klage, men vi voksene anerkjenner aldri hvor teit mye i skolen egentlig er. Jeg tror hoved grunnen er at når man blir voksen så mener man at kunnskap er bra og skole er veien til kunnskap. Det er greit, men man kan da anerkjenne til «kidza» at dette er en smertens vei! Så kjære barn og unge som kanskje finner dette blogg innlegget. Skole er teit men bli på skolen. Iallfall hvis du ikke har en bedre, ikke kriminell alternativ.

Et av problemene ved at jeg skriver dette innlegget er at jeg har ikke gått på obligatorisk skole siden diverse forandringer. Skolen har jo gått igjennom mange forandringer siden jeg gikk der. Men noe sier meg at selv om mye har forandret seg så forblir det meste det samme. Jeg vil derfor nå klage over Norsk skole og dele noen erfaringer fra min tid der både som elev og som lærer vikar.

Trynefaktor

Norsk skole har høy trynefaktor. Hvis en lærer likte deg fikk du gode karakterer men hvis læreren ikke likte deg så fikk du dårlig karakterer. Husker godt engang på videregående. Vi skulle skrive en tekst om filmen Mississippi Burning i engelsk og jeg var ikke så intressert i å skrive den teksten av en eller annen grunn. Så jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment. Jeg bestemte meg for første (og siste gang) å jukse.

Jeg gikk derfor på Internett (its the future u nø?) og fant en side hvor noen andre hadde skrevet samme oppgaven. «Flaks», tenkte jeg mens jeg copy-pasted oppgaven inn i et tekst dokument. Ifølge nettsiden hadde oppgaven fått karakter 6. For å ikke gjøre det for tydelig, omskrev jeg intro og konklusjon med mine egne ord. Tror også jeg omskrev noen settninger her og der inne i teksten. Summen var at 80% av teksten forble det samme, men man skulle ikke kunne finne igjen teksten på nett bare ved å lese begynnelse og slutt.

En uke gikk og vi fikk tilbake oppgaven. Jeg fikk karakteren 3 til 2 av engelsk læreren. «For mange skrivefeil» var beskjeden jeg fikk. Kjente jeg fikk en bitter latterkrampe. Her hadde jeg jukset og det hjalp ikke. Samme karakter fikk jeg likevel i fleisen. Jeg lærte mye på skolen den dagen, men ikke hva som var intendert.

Lærere evaluerer tekster og oppgaver på samme måte som en anmelder i en avis. Det går på skjønn og det går på subjektiv syn. Dette påvirker utfallet av karakterer mer enn det burde. Når jeg ser på mine karakterer fra ungdomskole og videregående ser jeg at der hvor lærere likte meg fikk jeg 1 til 2 poeng bedre enn hvis læreren ikke likte meg. En annen faktor som ser ut til å spille en rolle var kjønnet på læreren.

Kvinnelige lærere

Det verste ved Norsk skolevesen er nok kvinnelige lærere. De fleste av dem har unaturlig høye forventninger til sine elever, de er pedantiske og noen av dem ser ut til å ikke like gutter så mye heller. Et annet problem er at det er kvinnelige lærere som er normen på de fleste skoler og flere kommer.

Den første læreren jeg hadde på barneskolen var en kvinnelig humanist-ateist lærerinne med mye sinne i seg. Kan ikke si det for sikkert, men noe sier meg at hun var av feminist typen også. På konferansetimene sa hun at hun vurderte å sende meg på «spesial skole» fordi jeg snakket for mye i timen. Altså ikke fordi jeg var voldelig eller fikk dårlig karakterer, men fordi jeg hadde litt mark i ræva. Jeg husker jeg gråt da jeg hørte det. Det var en av de mange ego knusende erfaringene jeg skulle få.

Jeg har vel strengt tatt ikke gått overrens med noen kvinnelige lærere noen gang. Det var ei jeg likte godt på vgs. Hun var norsk lærer og litt gutte-jente, men hun forsvant etter et halvt år fordi hun ble gravid. Men de fleste andre jeg husker var ofte alt for strenge og gav meg alltid 1 til 2 karakterer lavere enn mannlige lærere.

Et eksempel på dette var på vgs. Andre året fikk jeg en mannlig lærer i Norsk. Han var myk ungkar som var veldig glad i moren sin. Så det gikk ikke på feminin/maskulin spektret. Han gav meg 3 i nynorsk, 4 i bokmål og 5 i Norsk muntlig. 3. året var det russetid, og siden jeg ikke likte meg så veldig i den klassen spurte jeg om å bli overført til en annen klasse, hvor de fleste av vennene mine var. Det fikk jeg lov til. Men da fikk jeg en kvinnelig, humanist-ateist (fant det ut i ettertiden da hun skrev en surgmaget innlegg i en lokal avis utifra sine sekulære «verdier») som sikkert var både feminist og andre -ismer. Karakterene ble da også slik. Jeg fikk 2 i NyNorsk, 3 i bokmål og 3 eller 4 i muntelig. Hun sa jeg lå ann til styrk i Ny Norsk men hun var «snill» og satt meg ned en karakter i muntelig i stedet. Takk for det.

Så kom examen og eg skreiv nu nynorskan kvisleis eg pleide da. Eg hadde føljande norm. Eg skræiv for det meste bokmål med «eg» og «kva» og nærr eg vartu ferdiga gjekk eg imellom tekstu med ordbukja på nokon ord, men gadd ikkje å gjøre noko meir enn kva eg følte var behov. Eg trudde jo, slik min kvinnlige lærar sa, at eg lå ann tel styrkji og varte nervøse kor karakter eg ville få i spynorsk. Eg fikk karakteren 3!

Ser du mønsteret jeg prøver å peke ut her? Jeg har uendelig med lignede eksempler. Jeg fikk 4 og bedre av mannlige lærere, mens jeg fikk for det meste 3 av kvinnelige. Jeg tror at en av grunnene til at jeg fikk så ofte dårligere karakterer av kvinnelige lærere var at jeg ikke lo høyt nok når de tok sine «kvinner er bedre enn menn» vitser som kom engang i mellom.

La meg bare oppsummere med hva som ble sagt på 2 konferansetimer på ungdomskolen. Vi hadde to lærere med hoved ansvar for oss. En mannlig og en kvinnelig. Da jeg var på konferanse time med den kvinnlige sa hun håpløst: «Hva skal det bli av deg Andy?«, mens den mannlige avsluttet timen med «Det blir nok noe av deg også Andy«.

Karakterer

Hvis jeg får lov å stille et dumt spørsmål; Hvorfor har vi egentlig karakterer? Det finnes sikkert mange spennende faglige begrunnelser for dette, men la meg si mitt syn på karakterer: Det er for å veie elever på et lett måte for lærere og for at man skal kunne få elever ut på rett rulleblad. Vi vill ikke ha leger som ikke fikk topp karakter i Norsk, men vi trenger mange burger flippere på MacDonalds som ikke har noen sterk mening om Ibsens Vildanden mens de friterer chipsen.

Karakterer er teit, spør du meg. Det er et abstrakt tall som skal på en eller annen måte summere opp kunnskapen en elev har på et område. Faktorer som dags form og lærers humør når de evaluerer prosjektet er uvesentlig. Hva elever husker 1 år etter endt eksemen er heller ikke evaluert. Men elevene blir veid, slik at dører kan åpnes og lukkes for dem etter hva systemet ønsker.

La meg dele to historier om et skole lys og meg. Hun var skoleflink og jeg var… meg. Hun hadde havnet i lokal avisen engang fordi hun hadde lest alle bøkene i biblioteket på sin ungdomskole og hun fikk topp karakterer i alle fag. En dag satt jeg og noen kamerater i kantinen på skolen og snakket om denne jenta. «Hun klarer ikke å åpne dører«, sa en av dem. «Hva mener du?«, spurte jeg. «Engang kjørte jeg bil med henne, og hun klarte ikke å åpne bildøren. Vi måtte åpne den for henne.» Jeg noterte den lille historien bak øret og arkiverte den for fremtidig blogg. Nå har du fått høre den også.

Jeg hadde bare et fag med denne jenta. Det var tysk, og hun satt med to andre skolelys (ei av dem ble lege), mens jeg satt bakerst i klassen og slo i hjel tid. Mot slutten av tysk året sa den mannlige læreren «Det har hent at jeg har satt opp elever både 1 og 2 karakterer for sitt muntlig bidrag i klassen.» Skolelyset snudde seg mot meg og smilte. Hun tenkte sikkert «Dette gjelder oss. Fordi vi er jo begge muntlige i timen.» Jeg smilte til henne høflig. Hun forsto sikkert ikke at skole var laget for henne og ikke for meg.

Jeg fikk 2 i tysk («Ich habe zwei im Deutch gegeben«). Hva hun fikk, vet jeg ikke, men vil nok tippe 5 eller 6. I alder av 18 år hadde jeg lært noe for lengst som aldri vil bli satt karakter på; Systemer tjener noen og andre ikke. Men i det minste kan jeg åpne bildører.

Summa Sumarium

Jeg hadde en venn på ungdomskolen. Veldig alright kar, men det sto «taper» i pannen hans. Hvis du ikke klarer å åpne bildører bør jeg kanskje forklare deg at det ikke faktisk sto «taper» i pannen hans. Det var min måte å kreativt si at vi alle viste at han ikke ville lykkes. Han var ikke dum. Normalt smart vil jeg si. Men han var av lavere arbeiderklasse, uten noen ambisjoner om å lykkes, som satt på røyke hjørnet i vær skole fri og røykte rullings. Jeg sto ved siden av, nøt den passive røyken og de spennende samtalene man ikke får hos andre. André het han. Han er død nå. Jeg vet ikke hvorfor han døde. Mistet kontakt med han etter ungdomskolen. Men det sto «taper» i pannen hans og skolen gjorde ingenting.

Skolen skulle evaluere, veie og trakte ned kunnskap i halsen vår få av oss forsto hvorfor vi skulle kunne. Tror faktisk ikke lærerene alltid forsto det heller. «Det står på planen at vi skal igjennom dette«, sa de. Ferdig med den debatten.

Jeg vet problemene med Norsk skole, men jeg har ingen løsning. Jeg var lærer vikar en vår og jeg kan si at skolen føltes like mye som et fengsel på andre siden av kateteret. Det beste med skole er at man møter andre mennesker, det verste er at man møter veggen. Hvor mange elever som gruer seg til å gå på skole vet jeg ingenting om. Hva jeg vet er at mye av problemene elvene møter er lærere som ikke er system kritiske og som ser elever som sliter men gjør ingenting med det. Eller det er faktisk feil… De gjør det verre.

Skole er ræva, men kunnskap er bra. Er det en måte å skape et institusjon som gir kunnskap men som ikke står i veien for oss? Kanskje denne motgangen er bra også? Jeg vil si at 12 år grunnskole for meg var et «helvete» (overdriver litt her) men all motgangen gjorde meg jo til en mer kunnskapsrik person.

Alt jeg kan si er; Er du en obstanasig snørrunge (som jeg var… og er) som ikke liker skole så forstår jeg deg godt. Mange har slitet seg igjennom samme skolesystem som deg. Bit tenna sammen og gjør det beste ut av det. Prøv å unngå å stryk i noen fag og hold hodet over vannet. Det vil nok bli noe av deg også.

Øvelsessoppgave:
Gjør en (1) av disse oppgavene.
1) Del noen av dine grusomme erfaringer fra skolesystemet. Påpek gjerne andre elementer som kan gjøre dagen surt for oss.

2) Gi en karakter på AndyAce83s blogginnlegg. Gi så en begrunnelse for dette. Hva var viktig for deg? Tekstens innhold? Syntakst og grammatikk? Helheten?