Bloggarkiv

Et bilde sier mer enn 1000 ord – AndyAce83 prøver å legge 1000 ord til.

JonasPottter

Se på dette flotte bildet. Det sier mer en 1000 ord. Originalt fant jeg dette bilde på VG (verdens grunneste) sin hjemmeside for flere uker (kanskje måneder) siden. Jeg måtte bare ta en screengrab av det fantastiske synet som viser vinklingen en av Norges største aviser velger å ta på en av Norges mektigste menn.

Dette bildet sier mer enn 1000 ord, men la meg prøve å gi mine 1000 ord jeg får ut av å se på dette bildet.

Hva faen feiler det Norges journalister? Greit nok. Det finnes vel kosepute saker om alle politikkere men hva slags ukritisk tull er dette? Jonas Potter er ikke en hvem som helst. Dette er ikke en kar som kom inn fra gaten for å få litt varme. Dette er en av Norges mektiskte menn dere skriver om og DETTE er vinklingen dere velger?!?!

Dere må vite hvem dere har med å gjøre her. La meg fortelle dere litt via wikipedia: «Jonas Potter, eller Jonas Gahr som AndyAce83 kaller han, er oppvokst på Oslos vestkant som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925–) og bibliotekar Unni Gahr (1931–). Farfaren J.H. Støre (1888–1974) ledet Norsk Sprængstofindustri AS. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul AS, som i 1970-årene ble solgt til Norcem AS. Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften.Høsten 2005 var han fremdeles medeier i flere familieeide selskaper som til sammen besatt en betydelig aksjeportefølje. »

VG, ikke bare er han mektig ifra politisk side, men han er skammelig rik i tillegg! Han representerer det VERSTE i god venstre politikk og da må dere stille de farlige spørsmålene som: Hvorfor vil en av Norges rikeste politikere være med i de «snille» «la oss ta de rike» venstre -ismer? Hva kan Jonas Gahr tjene på å være alliert med et «arbeiderparti»? Tenk litt!!! TENK LITT!!! Hvorfor finnes det så mange steinrike venstrefolk? Jonas Gahr er jo ikke den eneste «vennen til arbeideren»; Vi har Røkke. Vi har Stordalen (http://www.nrk.no/ostlandssendingen/politisk-pengegave-fra-stordalen-1.3016241 ). Skulle ikke de støtte slemme høyresiden som gir skattelette?

TENK LITT!!!!! Slå opp i ordboken. Les dere opp litt!!! Når jeg vet det, burde dere vite det også som har fin utdannelse fra høgskolen i blæh! La meg forklare det; Det heter «Crony Capitalism» og er grunnen til at finfolk vil ha AP politikk.

Crony Capitalism, eller neoptisme, er når man har et sammarbeid mellom bedrifter og stat og kommune. Det gjør ikke noe å betale mye skatt, hvis man får alt tilbake igjen senere. Og venner av stat og kommune får da så mye hjelp de bare vill. Bare de snakker litt om miljø og gråter litt for Rom folk engang i blant.

Men istedet for å tenke litt kritisk og stille noen kritiske spørsmål til Jonas Potter skal vi istedet le og flære over at han har briller som ligner på Harry Potter. Vi alle liker jo Harry Potter. Han er jo som oss! Jonas Gahr er kanskje steinrik og en kar med mer makt enn han burde ha, men han er jo som OSS!!! Ser du ikke at han ligner på Harry Potter. Kjernekar! Jonas Gahr.

Gi meg kraft og styrke. Fjern pressestøtten nå! Da får vi kanskje litt mindre «crony journalism» eller nepojournalisme som dette fjaset her. AndyAce83s ordbok 10

Jonas Gahr er IKKE en person vi skal ta med silkehansker. Han er ikke en «alright kar». Jeg sier ikke at han er det største rasshølet i Norge heller. Faktisk kjenner jeg han ikke i det hele tatt. Men i hans posisjon i Norge som en riking og en person i sentral maktposijon skal vi ikke dulle og dalle med han heller.

At vi ser slikt burde gi mange frysninger. Men det var vel ikke så mange som i det hele tatt lot seg merke av det. Jeg tok en screengrab og har hatt bilde lett skuelig på pcén min i flere uker bare for å la meg irritere nok til å skrive denne teksten. Hadde jeg ikke gjort det hadde nok jeg også glemt denne lille runken av en sak i Norges største og verdens grunneste avis.

(670 ord ble skrevet.)

Øvelsesoppgave:
Bruk 2015 til å sammle runkesaker i avisene og tv. Se om du kan finne et runke mønster i all kosen vi har med disse maktmenneskene. Hvem blir runket mest i offentligheten? Hvorfor?

PS: Jeg er ikke sosialist. Dette håper jeg dere forstår nå og jeg synes det ikke er galt at Jonas Gahr er skammlig rik. Det er hans sak. Det som irriterer meg er den ukritiske mediavinklingen av en mann som er «snill» fordi han vil skatte folk uten at de tenker på at han kunne fint bare skattet seg selv og hold store deler av Norge gående på det alene.

Reklamer

Social Darwinisme og Nepotisme

Sååååå…

De som leser min blogg fast vet at noe av det viktigste for meg er å være aktuell og skrive om de siste dagers hendelser. Derfor i dag vil jeg skrive noen tanker om ting rundt serien Hjernevask (2010) som var sendt på NRK for 4 år siden.

Jeg husker godt den serien. Den rocket ved mye rart og ble en suksess over natten fordi den «turde stille spørsmål der andre tiet» og dro folk ned fra sine elfenben tårn. Vi fikk alle litt blod på tann når vi så bedrevitere av alle slag bli tatt i skole. Jeg godtet meg godt.

Men etter noen episoder begynte jeg å bli lei. Ikke på grunn av problemstillingen, eller Harald Eia, som jeg syntes gjorde en godt hopp fra komiker til dokumentarskaper, men fordi programmet ble for ensidig. Det som jeg opplevde først som en kunnskapstørst og lidenskaplig ønske om å få lov å tenke fritt (at også biologi skal telles i regnskapet) ble over noen episoder mer en hamring av den sosial darwinistiske virkelighetsoppfatningen at miljø betyr ingenting og at alt er arv.

Det som oftest får meg til å tenke tilbake til dette programmet er når jeg ser det Norske kulturlivet og kjendiseriet som Norge har å tilby. Harald Eia gav en forklaring på at grunnen til at generasjoner ikke hopper lenger i karriere er at folk har en genetisk forhandsbestemt interesse for feltet foreldrene selv tok vare på. At når barn blir rørlegger er det fordi far var handyman også mens når folk blir suksessfulle akademikere, skuespillere eller regissører så kommer det av at de var mer født slik enn at samfunnet åpner dører for noen som for andre er lukket.

Det er her jeg er sterkt uenig. Feminisme åpner dører for kvinnfolk og mangfolds fokuset åpner dører for multikulturelle men på slutten av dagen er det mange dører som er lukket for folk som ikke er født inn i et sjikt.

Jeg unngår med lidenskap og se på «Senkveld med arvekjendis og overblid» på TV2 og jeg har lest artikler hvor Thomas Numme sier at det var hardt arbeid som fikk han der han er. Jenny Skavlan, Joachim Trier, Charlotte Thorstvedt, Øivind Vogt, Jens Stoltenberg og mange flere vil sikkert hevde det samme. At det var ikke deres foreldre, onkler og innfødte kontakter som sørget for deres varierende grad av suksess men deres eget harde arbeid.

AndyAce83s ordbok 07

Og de tar sikkert ikke feil. Tror gjerne mange «arvekjendiser» (som jeg kaller dem) har jobbet hardt for å få kommet dit de er, men hva jeg sier er at de fikk muligheten til å jobbe hardt. Det i seg selv er et priviliger i Norge. Ingen man er en øy sies det og her er det relevant. For at folk skal lykkes, må andre stå bak og gi dem hjelp. Det holder ikke å ha visjoner og vilje, man må ha tilgang til et apparat. Noen mennesker er født inn i dette apparatet og ved hjelp av nepotismen får de støtte og hjelp til dette.

Missforstå meg rett. Jeg er ikke så negativ at jeg nekter for at folk kan lykkes uten hjelp. Det er klart noen får folk med seg ved bare å være karismatisk og ha en brennende glød, men de må jobbe veldig mye mer fordi mange dører står lukket for dem fordi sønner og døtre av en elite har allerede gått inn dem.

La meg dele en anekdotisk bevis. Jeg vil være vag her fordi jeg vil ikke «oute» noen. En eller ei jeg kjente engang datet en datter eller en sønn av en kjendis. Det jeg hørte etter vært var at denne sønnen eller datteren hadde fått seg jobb som jingle lager og tjente 500 kr timen for denne jobben. Fikk denne personen jobbet fordi han eller hun var så talentfull? Kanskje. Jeg vet ikke. Men uansett om personen var talentfull eller ei er jeg rimelig sikker på at personens etternavn hjalp på CV´en.

Nå! Jeg er ikke sosialist og har ingen brennende misunnelse for at kjendiser sørger for at sine barn får en lovende fremtid. Det er bare slik det er og kanskje burde være. Det jeg ikke liker er at vi ikke skal få lov å si dette og når det kommer til hjernevask så skal vi på en måte hevde at det er gener alene som sørger for at folk skal få lov å arve sin posisjon.

Arv er viktig for å forstå hvem vi er. Det kan være spennende å se hvordan barn ligner på sitt genetiske opphav selv hvis barnet aldri har hatt kontakt med dem. Likevel skal ikke biologi trumfe alt annet. Det er klart også at vi er slaver av vårt miljø og vår kultur også. Som en psykolog sa til meg engang (og det var ikke i terapi) «vi er 100% gener og vi er 100% miljø» eller som jeg sier «vi er 70% miljø og 30% arv«. Så kan du selv bestemme hvem av oss som har mest peil.

Øvelsesoppgave:
Svar på alle spørsmålene.

1. Hva mener vi med sosialiseringaktører?
2. Hva legger du i begrepet familie?
3. Hva er monogami?
4. Forklar kort endringer i familiemønstrene de siste 100 årene.
5. Hva er et lineært samlivsmønster?
6. Hva mener vi med den offentlige familien?
7. Gi eksempler på hvordan kvinnerollen og mannsrollen har endret seg.
8. Hva er partnerskapsloven?
9. Er noen av disse spørsmålene ladet?

Positivister (revisited)



.
.
.

Sååå…

For en stund siden skrev jeg et innlegg om politiske og psykologiske positivister.. Om disse menneskene som nekter plent å se problemene for bare løsninger. Og er det noe mer å skrive om dem?

Men hva hvis det er to? Hva hvis det er 10? Hva hvis det er røkk? Hva hvis problemet er at det er for mange av oss?!?!

Ja, tja. Vet ikke. Men jeg finner det fascinerende hvor mange det er av dem…

Jeg husker engang når drittstormen regnet på meg som verst. Hadde aldri opplevd lignende. All mulig faenskap kom min vei og det varte i nesten et år. Få perioder i mitt liv hadde jeg så mange grunner til å surmule som da. Som vanlig går jeg ikke i detaljer på hva, hvor, hvorfor og hvordan, fordi det er for personlig og jeg vil ikke være personlig på nett. Likevel vil jeg si at det var en serie med «det kan ikke bli verre? Jo det kunne det vist«- av byråkratisk karakter etterfulgt av somatisk ettersjokk. Fra dag en var jeg omringet av positivister som skulle fortelle meg hvordan alt ville løse seg.

«Dette går så bra så. Bare vent å se«, sa de selvfølgelig. Gjerne en time før dommedag. Slik gikk det i en lang serie med hendelser. Jeg var på et systems nåde, og følte angst, fordi jeg ikke tror at mennesker med makt er rimlige. En eller flere positivister kom opp til meg og skulle fortelle at alt ville løse seg. Jeg sa et høflig takk for deres hyggeprat, smilte uforpliktet og håpet at de hadde rett, men viste at de ikke hadde.

Hjelper slike plakater? Eller er det som piss i havet?

Så iallfall, ting løste seg ikke og jeg sa ofte høflig senere til positivistene at deres positivismer ikke hjalp. De blir litt lange i masken av det og sier ofte «Eh…». For hva kan man si når noen opplever elendighet? I mitt liv er det ikke bare jeg som har tråkket i salaten. Nok engang så har jeg ingen planer om å være personlig. En ting er å være personlig om seg selv, noe jeg som sagt ikke har tenkt til, men en helt annen ting er å være personlig om andre. Men ta mitt ord for det at andre viktige mennesker i mitt liv har opplevd f-skap og annen elendighet. Men før jeg reflekterer over hvordan jeg reagerer når andre opplever elendighet bør jeg gå litt raskt inn på hva elendighet og problemer egentlig er.

Det er to typer problemer. Jeg skrev et innlegg på min engelske blogg om denne «oppdagelsen» jeg gjorde som het «Two kinds of trouble«. Kort fortalt er min åpenbaring at det er to typer problemer; Reel og menneskeskapte problemer. Den siste typen er egentlig ikke et problem så mye som et annet menneskes mangel på rimelighet. Når byråkratiske livssyn og rigide bruk av forskrifter og hjemler leder til at noen i maktpossision kan skape et helvete for folk under han/henne. Den første typen er naturkatastrofer, død, sykdom osv.

SÅ hvordan reagerer jeg når mine nære opplever problemer? Jo, når det er menneskeskapte problemer blir jeg sint! Når det er «reel» problemer må jeg innrømme at også jeg tyr til positivismer. Jepp, jeg også bruker svulstige gullkorn fra hjernedøde overblide når gjørme, eter og all faenskap faller på mine nære HVIS JEG IKKE KAN GJØRE NOE MED DET!

Idunno

Og der har vi kanskje problemet med positivister. Min holdning er at regner det på deg, skal jeg gi deg en paraply hvis jeg har, hvis ikke vil jeg stå i regnet med deg. Mens positivister sier jeg har ikke paraply, men jeg ser du er våt der ute. Det er så forpliktningsløst og lire av seg noen lystige fraser som «Jaja, det løser seg vel«, «Ikke noe problem«, «I slike situasjoner pleier jeg å spørre meg selv «Hva ville Stoltenberg gjort?«»

Når noen i min nærhet for eksempel opplever tap i døden. At noen de var glad i dør fort eller sakte til en sykdom eller ulykke. Da sier ikke jeg «Det løser seg«. Jeg gjør en av to ting: 1) Sier ingenting eller 2) sier jeg tror på et etterliv. Dette er det eneste man kan gjøre, utenom kanskje å hvile en hand på deres skulder. Og hva jeg enn prøver å gjøre prøver jeg ALDRI og gi ett inntrykk av at sorgreaksjonen er for dyp, for tung, for langvarig. I mitt hode er det mest klanderverdig for folk som kommer seg videre på 1-2-3.

Jeg har aldri forstått «Ja, han var jo gammel» som en positivisme for at noen døde. Jeg mener (tunga rett i munn nå) ingen mennesker på denne jord er eldre enn deg. Din bestemor døde i alder av hvor lenge du kjente henne. 80 år sier du? Nei, du vet kun hvem hun var og hun har kun eksistert i ditt hode så lenge som du har levd. Du har ikke hatt 80 år på å bli kjent med Besta mens du kjenner din mor i de 47 hun har levd. Du kjenner ingen bedre fordi de har levd lenge og sorgen er kun for deg selv. Den døde har det (forhåpentligvis) bra uansett om det er en Gud eller ei. Det er vi som er igjen som opplever tapet. Men det tenker ikke positivister på.

En god latter forlenger livet. Ikke for henne da. Men for oss andre.

«Det var hans tid!» fortsetter de gjerne ukritisk som om døden er en konkuranse i å lire av seg klisjer. Ja, det stemmer det, men hva så? Men det verste er, og nå begynner jeg nesten å bli politisk korrekt, er at det ligger en kulturell forventning i at man skal mestre sorg, tap, sykdom og smerte med latter, hygge, moro og facination. Det er jo det jeg kritiserer. Ikke at folk faktisk gjør det.

For selv om jeg ikke vil ha venner eller andre i min nærhet som er en-dimensjonale positivister som kun skal «vokse» på smerte så betyr det ikke at jeg legger meg opp i hvordan andre reagerer på sin motgang. Som en regel kan man si at man skal ikke stille spørsmål til andres sorgreaksjon. Bare ikke smør det inn i mitt tryne at du «takler det så bra«.

Det var noen tanker om ting omkring sorg, postivisme osv. Noe sier meg at heller ikke dette innlegget vil komme på VG´s forsider.

Øvelsesoppgave:
Løs ALLE oppgavene.

1) Drøft sannhetverdien i utsagnet «Smil for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får«. Tittel velger du selv eventuellt «Av fullefolk, barn, dårer og på folkemunnet får man pisspreik uten ende.»

2)
Skriv et kåseri om paradokset med at «Ærlighet varer lengst» er en stor løgn. Tittel: Den største løgnen…

3) Skriv en kritisk artikkel om alle Jaglands feil og mangler med problemstilling: Hvorfor har han fortsatt makt når han burde ha jobbet på vernetbedrift eller en HVPU bolig? Tittel velger du selv.

4) Skriv en avhandling om AndyAce83´s filosofi og kritikk av positivister i lys av positivismen (vitenskapsteori om fortolkning) og Søren Kierkegaard eksistensialisme. Du får ekstra poeng hvis du slenger med paralleller i valg av utrykk mellom de to store filosofene.

Ekstraoppgave for autistisk savante.

Skriv en symfoni om postivismens uungålig forfall hvor valthornene i bakgrunnen skal representere hvordan mennesker som deg (psykisk utviklinghemmede) vil bli fjernet av positivistene med et smil fordi «vi lever ikke lenger på 70-tallet» og «mørkemenn vil stoppe oss i å kose oss«. Stykke skal hete: Der Sturz des Positivismus; Teil eins, eller, hvis stykket blir mer likt en operette, «Eugenisk med et smil» .

Blogupdate: 7/7-2012:
Liten video rundt dette evnet:

Inga Marte – Et rop om hjelp!

Inga

8 av 10 makt posisjoner i de største norske bedriftene er satt av menn. MENN! Pinlig og flaut og bekymringsfullt. Så skjevt og trist. Inga Marte må hjelpe oss alle. Vi alle vet det. Kvinner er så mye flinkere enn menn i alt og de er så snille, pene og rene også. Vi må ha flere fitter i lederstillinger ASAP.

Så 8 av 10 lederstillinger er besatt av svin jævla kapitalist jævla manne horer!!! Men hva gjør Inga Marte? Min kjære, visjonære Inga Marte… Hva gjør du? Jeg har sittet stille å lyttet på deg og dine vise ord på TV om at «X av X kvinner får ikke [viktig goder, penger eller posisjon] og opplever [negativ ting]«. Hun har svar som mer barnehage, mer forståelse på volds kriminelle og kvotering. Likevel blir ikke Norge tryggere, friere og bedre for kvinner. INGA MARTE HJELP OSS!

Inga Marte har falt litt for meg. Som den hardbarkede sosialist-feministen jeg er gråt jeg når Kristin Halvorsen sa hun skulle gå av som leder for SV. «Nei«, tenkte jeg, «Kristin, hvem skal kjempe imot patriarkatet, klasse samfunnet og undertrykkelse nå som dine røst blir vekk. Hvem skal bygge barnehager da?» Så kom et bilde i hodet mitt: INGA MARTE!!! Inga Marte er det håp i. Hun har ikke en voldelig penis og har ikke et skittent, dumt hode som kun tenker sex.

Tørrfisk. Get it? Inga er vittig. Det er en metafor på hva som skjer nedentil når en kvinne har vært feminist lenge.

Som Inga selv sier

«Å få være sammen med barna sine er et fantastisk privilegium. Å få tjene sine egne penger er en forutsetning for frihet. I Norge prøver vi å ordne det sånn at både kvinner og menn får oppleve begge deler. Men vi har et stykke vei å gå fortsatt før friheten er reell. Og vi må aldri glemme solidaritetstanken. Kvinnedagen er internasjonal.»

Andre vise ord fra vår alles kjære røde tøs:
«Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønns kontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.»

INGA MARTE JEG BLIR SÅ SINT! CAPS-LOCK SINT! KVINNER FRAVÆRENDE FRA DIVERSE LOSJER?!

Til og med Inga Marte har blitt besudlet av et mannesvin. Noe hun selv angrer bittert på til denne dag. Hun ville ha en sen abort, men i dette manns-tyranniet tillater de ikke abort til 9 mnde. Dette er standar undertrykkende lover skapt av menn og som ikke er tilpasset kvinner. ALLE VET at kvinner har problemer med å bestemme seg og trenger opptil 9 mnders tenke tid. Barnet ble iallefall frisk, heter Asadeh Mohammed og går i barnehage på Grønland.

Så selv om Kristin Halvorsen vil være min store helt når det kommer til kampen mot klasseskiller så vil jeg alltid se mot Inga Marte når det kommer til kvinneting og likestillings greier. Litt fordi hun alltid er så alvorlig når hun snakker om det og litt fordi hun er penere enn Kristin.

Så måtte Kristin gå av
for å jobbe med sine sosialistiske manifester (eller hva det enn er sosialister holder på med når de pensjonerer seg og venter på å dø) og en ny leder måtte opp og frem for de sosialistiske venstre. Jeg ventet på den store dagen da Inga skulle opp på talerstolen å si: «JEG ER NORGES NESTE STERKE KVINNE. Dies ist der Tag der Frau!» mens salen runget først av hennes stemme også av sosialistenes gledes brus.

Men så
kom et mannsvin fra Bergen opp på talerstolen; Audun Lysbakken skarret på noen r’er og snakket noe piss. Så kom en del av det patriarkalske problem fra Voss og skarret nesten like mye; Heikki Holmås. MEN INGEN INGA!!!

INGEN INGA!!!

Inga Marte, hør mitt rop om hjelp. Jeg klarer ikke mer syting fra fitter. Det tar jo aldri slutt. Ta makta. Bare ta den. Menn som er menn (og ikke vulgære kastrerte frø-kopier) er så lei av at kortklipte sure kvinnfolk klager over at de ikke får mer makt og at de må ta vare på de bastard ungene de har presset ut. Ja, Inga, ta makta! NÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!

Men neida. Hun skal møte opp på debatt programmer og klage hun. Ikke gjøre noe med problemene, men klage. Og er ikke det typisk kvinnfolk?

Øvelsesoppgave:
Løs en (1) av disse oppgavene. Eller begge to (2) hvis du vil brife med å være så flink atte.

1) Skriv et dikt om hvor vakker, smarte, pene kvinner er. Kall diktet «Give me some bass» eller «Et rekesmørbrød til deg og litt reke på meg.»

2) Skriv en novelle om hvor vakker, smarte, pene kvinner er. Kall novellen «Landet for Uranus» eller «Nathaniel og månen»

Litt musikk til arbeidet:

(Blog oppdatering kl 11: Samme dag som jeg legger ut min hyllest til feministen Inga Marte Thorkildsen leser jeg på NRKs hjemmesider at blablabla. Artig egentlig.)

Klage #4; Å Sitte på sidelinjen og gremmes. En Kong Curling (2011) analyse.

Noen netter ligger jeg på gutterommet å drømmer om å lage film. Noen sier «AndyAce! Du er det Norge trenger! Du med dine visjoner om hva film skal være. Alle de kronikkene i avisene som etterlyser noen med ideer og skaper evne. Det er DEG DE SNAKKER OM. Se her har du kamera, utstyr og folk som vil hjelpe deg realisere dine drømmer».

«Takk», sier jeg og lager en eller annen film. Kanskje om en løshund som oppdager at han kan snakke med gutten i nabolaget. De går på elleville oppdagelsesturer hvor gutten lærer mye om seg selv og at skilsmissen mellom far og mor ikke er hans skyld. Det slutter når gutten må se hunden havne i slåsskamp med en annen hund, og må så klappe hunden mens den sakte dør. Gutten gråter over tapet av sin gode venn i den tunge tiden, men hunden våkner plutselig til livet igjen bare for å skambite gutten så han blir vansiret. Arbeidstittel: Å skue hunden på håret.

Men det er en digresjon. Poenget er at når man har ambisjoner, men eldes, og ser sjansene man aldri fikk komme til andre vokser man seg bitter, sur og kritisk til alt og alle. Slik har det også blitt med meg. Jeg er en av dem som fnyser hver gang en revydame skal vise hvor morsom hun er fordi hun har tenna på tørk eller brillene på skeiva. Jeg er en av dem som ikke heier på noen under idol og blir egentlig kun fornøyd når vinneren blir glemt. Beat for Beat gjør meg suicidal og Senkveld med Overblid og Arvekjendis gjør meg psykotisk. Dette sinne og denne bitterheten slår seg særlig ut når jeg ser film og blir som fullt utblåst ævleblest ved Norsk film.

Idag så jeg Kong Curling (2011).

Jeg ser for meg en gutt som meg, som ville lage film, og fikk lov fordi pappa var i bransjen. Han står rakrygget foran Norsk Film Fond og sier: «Har dere sett The Big Lebowski (1998)?». Mennene i dress kikker på gutten og tenker «Er han virklig i familie med denne kjente skuespiller, regissør eller NRK journalist?» før de nikker engasjert.
«En slik film kan vi også lage!«, sier gutten usjenert for hele livet har vært lagt til rette for han.

Og slik ble filmen Kong Curling skapt, med en visjon om å imitere film man likte fra før. Jeg betalte 95 kroner for å se denne filmen, med den geniale komikeren Atle Antonsen og en haug med andre anerkjente norske skuespillere og komikere. Jeg lo 5 ganger og resten av tiden humret jeg over hvor lite morsom denne filmen egentlig var.

Å Sitte på sidelinjen og gremmes.
Filmen var ikke kjedelig, ingenting i filmen var ræva, men mye kunne vært laget så mye bedre! Alt kunne ha blitt fikset med litt tweeking av manus og et noe bedre flyt i scenene.

Her er noen korte eksempler på enkle ting som hadde gjort en større forskjell:

*Spoilers* *Spoilers* *Spoilers* *Spoilers* *Spoilers*

1) Mer struktur på plot
Begynnelsen kunne ha vært litt mindre kaotisk, mer strukturert for å få frem at hovedpersonen var gift med ei dame han ikke var glad i og at hans sjelsliv rakner slik at ikke hans sammenbrudd virket uforståelig hadde ikke en «forteller» sagt at han ble gal. Dette kaoset går igjennom hele filmen, men jeg ser ikke noe behov for å påpeke alt her.

2) Tydeliggjøre karakterers motivasjon.
Jeg husker jeg så Atle Antonsen og en av hans kamerater tråkke i gjørma og at jeg tenkte «Hva gjør han der?» Litt senere «Oh, ja. Han samler sammen den gamle gjengen.» Kanskje jeg hadde funnet det morsomt at Atle Antonsen sto med gjørme opp til brunøyet hvis jeg faktisk forsto hvorfor han gikk der, men dette måtte tolkes som om vi skuet en kunstfilm fra Frankrike. Nok engang var svak motivasjon drivkraft igjenom nesten hele filmen (hvorfor de deltok i NM var ganske klart) og det er ikke noe behov å påpeke alle «Hvorfor skjer det?» øyeblikkene.

3) Vitser som falt sammen som en slapp fis på grunn av rectal prolaps.
En eller annen filmskaper sa engang at «komedie er den vanskeligste filmen å få til å funke» eller noe slikt (google det!). I denne filmen så jeg at enkelte vitser var ikke morsomme, andre kunne vært morsomme men ble det ikke pga (tør jeg si det?) dårlig regi. Her har vi sikkert noen som kan sitt handverk og sett en haug med filmer (blant annet The Big Lebowski og kanskje Kingpin (1996).) og tenkt «»Dette vil jeg lage også«. Det kan funke og det kan feile. Her feiler det… mener jeg.

Et eksempel: Kåre Conradi (han er med i filmen, så løp å se!) står bak Atle Antonsen og skal spille falsk trist på en kald manipulativ måte. Istedet for å trøste Atle Antonsen har Kåre Conradi et ønske om å påpeke problemene til Antonsen. Dette funker… nesten. Det mangler noe. Hva? Noe franskmenn kaller «je ne sais quoi«. Timing, kanskje? Tydeliggjøringng av Conradis ambisjoner eller i det minste Antonsens reaksjoner? Hva vet jeg? Jeg var ikke regissøren på denne filmen, for Søren! Det var det Ole Endresen som skulle finne ut av!

4) Kjendiseri over humor.
Hva gjør Harald Eia og Bård Tufte Johansen i denne filmen? Karakterene de spiller er «meh». Joda, greit nok. Ikke veldig morsomme og overhode ikke relatert til blottet men likefullt er HARALD EIA og BÅRD TUFTE JOHANSEN der. Ane Dal Torp spilte gal dame. Ikke veldig gal, mest koselig sexy gal men ikke «haha» gal. Så var det Anne Marit Jacobsen som spilte psykiatriker. Hun kilte meg på overarmen med løfte om mer, men hun var bare en tease, for mer skulle hun ikke gi den luremu…rpussa der. Filmen lukter av «her skal vi samle komikere for EN komiker er haha, men TI av dem er «Au, jeg revner! Jeg er for trang bak» morsomt«. Oh, jeg glemte å nevne at Kåre Conradi var med. Det var han. LØP Å SE!

*Spoilers* *Spoilers* *Spoilers* *Spoilers* *Spoilers*

En øvelses oppgave til slutt:
Skriv et filmmanus som er en komedie om en Nordmann som er over viril og har så mye damer at han må skjule dem fra hverandre. Mannen har lykkes på alle fronter og han er over gjennomsnittet kjekk. Penger ruller inn fra alle hold og snart har han dratt inn dealen om å bli kjendis i Norge også. Så kommer Gud å sier at han må forandre seg, hvis ikke vil han havne i helvete. Send den inn til Norsk Filminstitutt og send avslagpapirene til meg.