Author Archives: AndyAce83

Film i preventivt rusarbeid – En analyse av Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream

Moral [i Requiem for a Dream]; ikke slank deg,

for da får du verre ”Halliser”

– En rusbrukers humoristiske tolkning av filmen

Introduksjon

Da jeg gikk på Videregående var jeg med i en miljøgruppe på skolen som jobbet mot mobbing, rasisme og rusmisbruk. I vårt preventive arbeid mot rus var et av våre tiltak å ta en kinokveld med hele skolen hvor vi så en ”anti-narkotikafilm” før elevene på skolen etterpå skulle diskutere filmen og andre aspekter rundt narkotika og rus. Med ”anti-narkotika film” mener jeg film som ønsker å vise rusbruks negative sider i et ønske om å advare seeren ved å vise narkotikaens konsekvenser.

I perioden når jeg gikk på ungdom og videregående skole så vi tre filmer som var ment til å få ungdommen til å holde seg unna narkotika. Disse filmene var Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream. Jeg fant ut via en artikkel jeg fant på internett1 fra 2005 at man fortsatt viser filmen Requiem for a Dream på min gamle skole og det kan virke ut til at dette er vanlig rundt om kring i landet å vise slike filmer.

Men hva er det disse filmene egentlig formidler (tekstanalyse) og i hvor stor grad kan man regne med at en film kan påvirke ungdoms holdninger (publikumsrelasjoner)? I denne oppgaven ønsker jeg å drøfte dette.

Det er min forståelse at en tekstanalyse av filmene kan hjelpe til å forstå en generell beskrivelse av hva filmene egentlig formidler. Derfor ved å ta en tekstanalyse av fire filmer som dreier seg rundt narkotikaproblematikk er det mitt ønske å finne ut av i hvor stor grad bruk av film i skolen vil kunne hjelpe. Disse fire filmene er Ett Anständigt Liv (1979), Store Gutter Gråter Ikke (1995), Trainspotting (1996) og Requiem for a Dream (2000). Jeg har valgt 2 dokumentarer og 2 fiksjonsfilmer i min oppgave siden jeg føler at når det gjelder publikumsrelasjoner er det en relevant forskjell mellom disse to typer film.

Film som preventivt arbeid mot rus blant unge

I rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” som var skrevet for Udanningsdirektoratet og Sosial- og Helse direktoratet, dreier det seg blant annet om problematferd og rusforebyggende arbeid i grunn og videregående skole. I rapportens introduksjons del setter forskerne opp noen kriterier for et forbyggende arbeid skal ha og en tre delt rangering etter i hvor stor grad disse kriteriene ble fulgt. De tre typene preventivt arbeid var; 1) Intuisjons-/intensjonsbaserte tiltak, 2) Teoribaserte tiltak og 3) Empiribaserte tiltak. Den Intusjonsbaserte var beskrevet som ”tiltak der det foreligger et ønske fra iverksetterne eller en tro på/intensjon om at tiltaket virker forebyggende/helsefremmende. Det antas med andre ord at tiltaket har virkning/effekt” (Rørnes, 2006, s62) men de to andre var basert på teori og utprøvd teori.

Det er min mening at å vise en film for et publikum kan havne på alle tre nivåene, alt etter i hvor stor grad disse filmene har blitt analysert først av fagfolk og testet ut publikumsresponsene på filmene. Man må studere filmenes meningsbudskap og stil for å kunne bestemme om filmene vil ha positive, negative eller noen effekt på publikum. Jeg kan ikke komme med empiriske undersøkelser på disse filmenes reaksjoner på publikum, men jeg kan komme med mine egne analyser og si hva jeg mener er filmenes referensielle, eksplisitte, implisitte og symptomatiske mening ut ifra diverse analytiske teorier jeg har lest. Jeg kan også analysere filmenes virkemidler de forskjellige filmene har brukt for å drøfte de mulige effektene filmene vil kunne ha på publikum.

Problemet er i hvor stor grad en dybde analyse av hver film vil være nødvendig. Når Bordwell og Thompson i sin bok Film Art nevnte disse fire meningsnivåene (Bordwell & Thompson, 2003, s55-58) var de ment som et verktøy for akademiske studier av filmer og siden min oppgave dreier seg om hva ungdom er trolig til å se i slike filmer ville det etter min mening være viktig å vektlegge filmenes enkleste budskap. Jeg vil med andre ord holde meg mest til det referensielle og det eksplisitte buskapene og kun dra analysen dypere der det vil være relevant og lett tilgjenglig for det brede publikum.

Analyse av Ett Anständigt Liv (1979)

Bill Nichols sier i sin bok Representing Reality at ”Death may, in fact, be the underlying theme of the great majority of documentary” (Nichols, 1991, s110) og Ett Anständigt Liv er et eksempel på dette da filmen starter med å vise maleriet Dødens Triumf av Bruegel fra 1562 og resten av filmen viderefører de samme følelsene maleriet frembringer. Hvordan de narkomane lever med døden rundt seg hele tiden

Ett Anständigt liv er andre delen av en trilogi som Dom kallar oss Mods (1968) er den første og Det Sociala arvet (1993) er den tredje. I trilogien, som er laget av den svenske dokumentaristen Stefan Jarl, følger vi mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i Ett Anständigt liv følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. Filmens 2 hovedpersoner er Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i Dom kallar oss Mods og her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Filmen viser ungdom hvordan de narkomane har forfalt ved å vise bilder fra Jarls første film Dom Kallar oss Mods for så å vise publikum hvordan de narkomane så ser ut 10 år senere. Kontrastene er lette å se å er også med på øke identifikasjonen til et ungt publikum med å faktisk vise at de forfallene narkomane engang var unge de også.

Argumentet & Beviset i Ett Anständigt Liv

Bill Nichols sier i boken sin at det er en forskjell mellom fiksjonsfilme og dokumentar narrativt. Der fiksjonsfilmens narrativt er drevet av Bordwells & Thompsons plot og story (Bordwell & Thompson, 2003, s71) er dokumentaren drevet av argument og bevis (Nichols, 1991, s118)

I Ett Anständigt Liv er det min mening at argumentet er at noe er galt i den vest kapitalistiske verden og at de narkomane er et bevis på dette. Stefan Jarl ønsker å vise sitt publikum hvor trist noen mennesker i det svenske samfunn har det og at forklaringen ligger i det svenske klasseskillet. Som Stefan Jarl sier selv

Skåning i [Ett Anständigt Liv] […], ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Sverige og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbeidarane drakk, som ein måte å slappe av på..”

-Stefan Jarl (Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Stilistisk

Filmen er filmet i blasse farger, med mørke bakgrunner og faller i nok under den klareste definisjonen på en styggfilm. Styggfilm er blitt en beskrivelse på dokumentar og jeg mener styggfilm her ved at alle steder og mennesker i denne filmen er forfallent. Nesten hele filmen er filmet i urbane områder i Stockholm, på T-Centralen og rundt. Vi får se pissoarer, gamle blokker og generelt forfallene steder i storbyen.

Filmen bærer et stilistisk preg av å være venstreorientert, og dette ser vi blant annet i enkelte montasjer. Montasje har en lang historie i venstreorientert film og kommer originalt fra sovjet og de sovjetiske montasjefilmene fra 1924-1930 tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475). Montasjene kommer innimellom selve dokumentaren og den mest markante bruken av dette virkemiddelet er kryssklippingen mellom de narkomane og et slakteri. Her prøver Stefan Jarl å si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss, om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Dette er et eksempel på dypere tolkning av filmen og som jeg nevnte tidligere vil ungdom trolig ikke relatere. Men det er relevant i forhold til Stefan Jarl og hans tiltenkte publikum (implisitt leser; Gripsrud, 2003 s209).

For montasjen skal gi en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative i filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. Dette er et modernistisk grep, men modernismen er for eliten (Asbjørnsen, 1999, s66). Så når man viser slikt til unge mennesker som er i faresonen for å havne på skråplanet, så er jo det publikumet man prøver å nå langt ifra hva de fleste vil kalle ”eliten”.

Bakerst boken Ett Anständigt liv prøver Stefan Jarl å bevise det motsatte om at unge har blitt positivt påvirket av hans film. Han gjør dette blant annet ved å trykke et brev han har fått fra ””Fisken” i 8e” som sier:

Filmen ”Ett anständigt liv” var en jättebra film, Det var en verklig och en sorglig film. Men det som jag tycker är otäckast är att filmen är verklig[…]. Jag tror att filmen har avskrãckt alla ungdomar som har varit nyfikna på hur det kanns att vara hôg eller flummig eller vad det nu heter.(Jarl, 1980,s151)

Jeg er ikke helt enig i hennes utsagn og trur heller at publikum kan ha litt problemer med å identifisere seg med karakterene i denne filmen. Jeg nevnte jo tidligere at når Ett Anständigt Liv kryssklipper mellom de narkomane som unge, for så å vise dem hvordan de 10 år senere ser ut, er et inntrykksfullt virkemiddel som absolutt burde gi inntrykk på de fleste, så trur jeg det likevel ikke er nok. For de sosiale aktørene er også veldig forfallende og usympatiske og jeg har min tvil om at noen tillit eller sympati blir vekket med sosiale aktører som vi er vitne til gjør innbrudd og er tydelig ruset når intervjuet. Publikumet man prøver å nå, de unge som kan falle på utsiden, vil få et ironisk forhold til det dem de ser, altså at man mister følelsen for karakterene fordi de bryter med ”identifikasjonen ved å gjøre absurde og utålige ting”(Gripsrud, 2003, s26).

Uten om det rent identifikasjonsmessige så er filmens generelle budskap om død med på å vekke en angst og tristhet i publikum. Noe som kan være bra skulle folk ha det godt med seg selv og trenger å vite hvordan verden fungere for andre, men for folk som kanskje har angst og depresjoner allerede så er filmen bare en bekreftelse og heller med på å tiltrekke enn å fra støte narkotika. Jeg skal komme tilbake til negative effekter av angst i filmer senere i oppgaven.

Dette er farlig når man prøver å nå ut til ungdom. De må kunne identifisere seg med situasjonen, og i Ett Anständigt Liv er det for lett å distansere seg selv fra de sosiale aktørene de unge la dem tenke at dette ikke vil kunne skje dem. For ingen som begynner med narkotika tenker at akkurat de vil bli rennestens narkomane. Som Tyron sier i Requiem for a Dream like før han tar det første heroinskuddet i filmen som blir et valg som vil gjøre han til narkoman

Right, on, baby, ahm not jivin’ you. Ah doan’ want to be runnin’ no streets the res’ of mah life in no ripped sneakers, mah nose runnin’ down to mah chin. All we gotta do is have a little taste so we know how much to cut it2.”

-Tyron C. Love (Requiem for a Dream)

Med andre ord folk er klar over den ytterste konsekvensen av å drive med narkotika, filmen kommer ikke noe nytt der og det er heller den sosiale kommentaren til eliten som er viktig med denne filmen og ungdom er som sagt ikke eliten.

Analyse av Store Gutter Gråter Ikke (1995)

Store Gutter Gråter Ikke, er en norsk dokumentar om narkomanes kamp om et nytt og bedre liv. Vi møter 8 narkomane som har vært inn og ut av fengsel i hele sitt liv på grunn av sine narkomane vaner. Den norske stat, i samarbeid med Tyrilli, har derfor startet et behandlings prosjekt kalt «Stifinneren», hvor disse 8 narkomane skal få en sjanse til å bli «streit».

Argumentet & Beviset i Store Gutter Gråter Ikke

Filmen anslag er en introduksjon til filmens hovedperson, Trond, en narkoman som har vært sett på som «Norges farligste man» engang han og en kompis var på flukt fra Politiet. Mens vi ser Trond bli kjørt i en politibil hører vi en uidentifisert voiceover som sier

Det er februar i 1994. Ullersmo… Norges mest bevoktede fengsel. Vi møter Trond for første gang. Nesten halve livet levd bak murene. 10 år for å være nøyaktig. Nå er han 28 og vil bli «stræit», sier han. Han har søkt overføring til Oslo kretsfengsel og et behandlingsopplegg der. Han «væit» det. Vi «væit» det. Ingen blir «stræit» på Ullersmo

Voiceoveren har en klar Østkants Oslo dialekt (ord som «væit» og «stræit«, og senere voiceovers som «Husk du skal «pisse» på mandag«), som om fortelleren kommer fra de samme kretsene Trond kommer fra. Fortelleren forteller om dem til oss, men likevel virker talemåten til fortelleren til å indikere at han ikke er langt vekk fra det miljøet vi nå skal observere. Talen er autoritær, men likevel «street» og ungdommelig, uten at fortelleren virker useriøs ut. Fortelleren blir identifisert som skaperen av filmen senere i filmen når vi hører ”vi er et kamerateam, ikke politiet”. Denne kommentaren og andre i filmen er veldig tillitsbyggende. Filmteamet er forståelsesfullt og fordomsfri noe som gjør at filmen blir for oss som publikum sympatisk og identifiserbar.

I denne anslagscenen hvor vi ser, og det blir forklart, at Trond reiser fra Ullersmo til et rehabiliterings prosjekt, ser vi også en form for Flashback. Dette flashbacket er en rekonstruksjon av hendelser i Tronds liv, filmet i Serpia farget film, hvor han både virker desperat, men også sympatisk. Uten om at vi som publikum får sympati med Trond, er også disse rekonstruksjonene spennende og vekker interesse for hva vi senere vil se. Dette trur jeg vil være gjeldende uansett alder. Når voiceoveren og flashbacket er ferdig ender reisen der behandlingen vil foregå.

Når Trond ankommer Oslo kretsfengsel blir publikum kjent med noen sosiale aktører som virker ut til være ressurssterke narkomane. Vi blir introdusert til dem via grafikk som minner om politiarkiv og som viser relevant data (navn, alder og hva de sitter inne for). Denne grafikken peker mot at politi og stat er innblandet i dette, noe som blir viktig senere i filmen.

Alle de narkomane virker oppgående, livsglade og sterke og de minner ikke om ressursvake rennestens narkomane som Stefan Jarl har valgt å fremstille dem som. Man kan spørre seg om disse narkomane er representative for de «vanlige» narkomane. At utvalget av de sosiale aktørene, de mest interessante og ressurssterke, har gått på bekostning av en realistisk fremstilling av narkomane. For det er 4 av 8 narkomane vi faktisk møter, de resterende holder seg i bakgrunnen. Dette går likevel ikke på bekostning av filmens realistiske fremstilling. Det Stefan Jarl beskrivelser er kanskje her mer representative, der de narkomane er å ressursvake og har gitt opp å prøve å komme tilbake til samfunnet, men vi trur så gjerne at narkomane i Norge kan klare seg hvis vi bare gir dem litt hjelp.

Ved å velge ut ressurssterke narkomane er det lettere for oss som publikum å se på dem som sympatiske og identifisere oss etter dette. Med sympatisk identifikasjon vil vi kunne føle deres problemer og situasjoner som om de kunne være vår egne (Gripsrud, 2003, s26). Dette er bra når en film skal brukes i preventivt øyemed.

Det er min mening i at denne filmen sier at den norske stat bryr seg om de som faller på utsiden i dette landet og at tiltak staten setter i gang faktisk kan fungere. Beviset ligger at vi observerer hvordan de narkomane og de ansatte har en vennskaplig og tollerang holdning til hverandre. Filmskaperen ville nok ikke være uenig i min konklusjon her siden har selv sier ”Store gutter gråter ikke er temaet fengselsstraff og rusbehandling innenfor murene.3

Stilistisk

Store Gutter Gråter Ikke er en koselig og varm film som har masse håp og livsglede. Bildene sammenlignet med Ett Anständig liv er ofte lysere og handlingen er lagt litt mer vekk fra det urbane og vi ser i alle fall ikke Oslo fra de mørkeste stedene. Fin norsk natur er med på å gi oss en følelse av frihet og vi hører de narkomane le og synge er med på å gi oss en følelse av at man kan føle livsglede uten rus også. Dette resulterer i at vi ser muligheter i Store Gutter Gråter Ikke der vi i Ett Ansändigt Liv bare blir deprimert.

Filmen viser ofte bilder fra livet bak murene. Vi får se hele prosessen som det er å bli satt inn i et fengsel. Vi får også se andre statlige institusjoner, politiet og Tyrilli. Men over det hele får vi et inntrykk av at staten og politiet vil oss som borgere godt. Vi får se vennlige og snille politimenn som prater og ler med de innsatte som om de var venner og ikke usympatiske, strenge og maktsyke politikonstabler som mange unge og opprørske kanskje har fått inntrykk av. Ungdommen får med andre ord se at formyndere (skole, politi og politikere) ikke er deres fiender, samtidig som de også blir forklart konsekvensen et liv vil få av for mye ukonstruktivt opprør, uten at filmen blir belærende eller skremmende. Filmen fungerer altså som et godt råd, ikke som en trussel.

Det eneste problemet med denne filmen som egentlig ikke går på narrativ eller stil er at filmen har nok eldes en del. Selv om filmen narrativt tar opp et tidløst problem med narkotika, de narkomane og kriminalitet så kan man ikke la være å legge merke hvordan de sosiale aktørene snakker og kler seg ganske utdatert.. Jeg vet ikke hvordan ungdom vil kunne reagere på dette, men siden det ikke har kommet noen ny film med samme varme, humor og sympati med mennesker som har falt utenfor så vil jeg velge å se forbi dette.

Analyse av Trainspotting (1996)

Trainspotting er en svart komedie fra om en gjeng narkomane i Skottland som ikke helt vet hva de ønsker for fremtiden. Filmen starter in medias res grad da hovedpersonen med sine narkomane venner løper fra politiet. Mens han løper har han en hip og kul dialog som ramser opp en haug med elementer som han mener er livets virkelige sider.

Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television; choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers. […] Choose sitting on that couch watching mind-numbing, spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked up brats you spawned to replace yourselves. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that? I chose not to choose life. I chose somethin’ else. And the reasons? There are no reasons. Who needs reasons when you’ve got heroin?”

-Renton, Trainspotting

Denne monologen er akkompagnert med en hastig rytme i lydbildet og er med på i begynnelsen å oppsummerer en skepsis til livet som er en del moderne fremmedgjøringen (Berger, 1974, s181-200). Han vil ikke leve et materialistisk liv uten fremtid, som er det vi som moderne borgere blir lovet, så han valgte et livet med narkotika. Han sier videre:

People think it’s all about misery and desperation and death and all that shit which is not to be ignored, but what they forget is the pleasure of it. Otherwise we wouldn’t do it. After all, we’re not fucking stupid. At least, we’re not that fucking stupid.”

Etter disse to monologene har hovedpersonen etablert et ærlig forhold til oss som publikum, da særlig folk som faktisk er brukere av dop eller i alle fall er i faresonen for å bruke. Han har forklart hva han føler om livet slik det virker for han og hvorfor han valgte å bruke dop. Fordi han synes livet er poengløst og heroin er deilig. Dette står i kontrast til Requiem for a Dream og Ett Anständigt Liv som kun viser ”misery and desperation and death”.

Etter den ærlige introduksjonen ser vi konsekvensene av et slikt valg. Vi følger Renton og hans narkomane venner igjennom livets oppturer og nedturer i en verden fylt med dekadens og dekadanse relaterte problemer. Vi blir vitne til dop bruk, sex med mindreårige, små barn som dør på grunn av neglet, tyveri, vennskaps destruktive sider, aids, narkotika salg, hallikvirksomhet, ekstrem vold. Og det tar ikke lang tid før vi får vår første karnevaliske bilde av hvordan det er å være narkoman. For ca 10 minutter ut i filmen ser vi Renton ta et dykk nedi den ”skitneste dassen i Skottland” etter heroin i stikkpilleform.

Filmens avslutter med at hovedpersonen Renton starter å løpe igjen, men denne gangen løper han ikke fra politiet, men fra sine venner. Han har tydeligvis lært og vil nå velge det livet han i begynnelsen hatet. Han har kanskje endelig blitt voksen og bestemt seg for å ta ansvar. Problemet er bare om det er Rentons siste erfaring er hva vi som publikum sitter igjen med som filmens egentlige budskap. For å finne ut av dette må vi se på selve fortellingens narrative struktur.

Narrasjon

Det heter i hermeneutisk tenkning at for å forstå helheten må man forstå delene og for å forstå delene må man forstå helheten (Gripsrud, 2003, s141) og Film art hevder at vi ubevist når vi ser en film dekoder delene til en helhet (Bordwell & Thompson, 2003, s49) Helhetlig sier denne filmen til publikum at narkotika er dårlig. Protagonisten i denne filmen har vært igjennom en serie med kausale hendelser som ledet han til konklusjonen at han skal ut av rusmiljøet.

Men hvis vi fokuserer på delene i denne filmen, så blir det lett å glemme denne konklusjonen siden så mye annet virker så fristende. Vi får utenom startmonologen blant annet høre beskrivelser av at heroin er betraktelig bedre enn sex. ”That beats any meat injection. That beats any fucking cock in the world.”. Sitatet er sagt på en måte som faktisk kan virke pirrende og hvor publikum kan bli nysgjerrig på hva det er som kan gi en slik lystfølelse.

En annen scene som egentlig er ganske alvorlig men blir fremstilt nesten positivt er Rentons overdose. Scenen er beskrevet som to falle ned i jorden med Lou Reeds låt Perfect day spilt i bakgrunnen og er noe av det mest harmoniske vi får se i hele filmen.

Så der Requiem for a Dream for eksempel viser de ytterste konsekvenser av rusavhengighet velger Trainspotting heller å vise reisen fra en avhengighet og til å komme på rettkjør igjen. Noe som rent referensielt gjør den lik Store Gutter Gråter Ikke, men Trainspotting prøver å forklare hvorfor folk driver med rus, gledene og sorgene ved et slik liv.

Så når vi ser på delene og setter det opp mot helheten virker det nesten ut til at filmen er selvmotsigende. Budskapet filmen gir er veldig ambivalent og man kan som publikum begynne å lure på om filmen mener narkotika er dumt eller om det er kult.

Et eksempel på at det ambivalente med Trainspottings budskap og at fokuset i etterkant er på filmens lystige deler overfor de alvorlige konsekvensene er ved å se på hva slags rettighets (eng. franchise) produkter som har blitt laget ut fra denne filmen. Plakater4 og en Dance låt ”Choose Life5” av PF Project som bare har introduksjons-monologen til filmen og fullstendig glemmer den moralske sluttmonologen.

Det er min mening at i en analyse av en film er det kjekt for en bedre forståelse av en film å se både helheten og delene, men publikum derimot har ikke nødvendigvis denne tanken om del og helhet. Så når den generelle forsamling mennesker ser en film husker de scener som gav inntrykk på dem og ikke de dypere meningene, noe som er et vanlig postmoderne fenomen. Trainspotting faller under den postmodernistiske filmen og da kan det være farlig å bruke det i preventivt arbeid siden denne filmen glorifiserer i store deler av filmen narkotika og det å slenge en kort moral på slutten trur jeg ikke kommer sterkt nok fram til publikum.

Stilistisk

Denne filmen, i motsetning til Requiem for a Dream, forholder seg mer til en objektiv persepsjon, altså den forholder seg hovedsakelig til den ytre verden. For Trainspotting har ikke mer enn 3 scener som viser en subjektiv persepsjon av effekten til rusen. Resten av filmen ser vi bare karakterenes fremtreden av rusen. Det vil si at filmen ikke handler i så stor grad om filmens rus som karakterenes forhold til rusen.

Protagonisten og hans venner er bleke, tynne og ser sykelige ut og de lever i arbeiderklasse områder i Skottland. Vi ser ofte rotete og slitte rom rundt dem og bakgrunnen er ofte like klar som dem. Dette gir oss en følelse av kaoset som det er å måtte leve fra hand til munn hele tiden.

Filmen virker ut til å henvise seg til oss om ikke er brukere av narkotika, særlig slutten hvor han sier han vil bli akkurat som oss. Men samtidig er det mye i denne historien, som kanskje er klarere for dem som er i dette miljøet. Det er for eksempel ikke så mange som ikke driver med rus som vet at tar man heroin mens man går på metadon blir sjansene større for overdose. Noe som skjer med Renton i midten av filmen.

Når det gjelder identifikasjonen med karakterene i Trainspotting trur jeg at regissøren prøver å gi oss en ironisk identifikasjon, men jeg frykter at de fleste kan få en identifikasjon som er mer av den admirativ typen (Gripsrud, 2003, s26). Fordi hovedpersonen er så tøff i sin tale måte og opplever så mange morsomme ting før han finner ut at narkotika er feil at man ender opp med å faktisk kunne gjøre han til en helteskikkelse. Unge ser en opprørsk person som lever et liv i en evig adrenalin kick, både via narkotikaen men også via sin lovløshet og ansvarsløshet. Dette mener jeg ville være uønskelig når man viser en film for å skape anti-narkotika holdninger.

Så filmen gir altså et ærlig og nært bilde på en narkomans liv, men ærligheten er hva jeg frykter kan gjøre rusbruk tiltalende. Så denne filmen kan være interessant som en antropologisk studie, men farlig som en film i bruk i preventivt arbeid.

Analyse av Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a dream (2000) er en mørk fiksjonsfilm laget av Darren Aronofsky og dreier seg rundt 4 personers harde nedover spiral i narkotika helvete. Vi møter Harry Goldfarb, hans mor Sara Goldfarb, hans kjæreste Marion Silver og hans kompis Tyron C. Love som alle begynner å få et usunt forhold til rusmidler og medikamenter. Handlingen foregår i New York, i bydelen Brooklyn, og starter med at ensomme Sara Goldfarb får et uønsket besøk av hennes eneste sønn som har kommet kun for å stjele Tv-en hennes. Vi får et innblikk i en intens konflikt mellom mor og sønn via nærbilde og ekstremt bevegelig kamera. Når sønnen forlater huset ser vi Sara Goldfarb i et mørkt og låst rom snakkende til seg selv, hvor hun prøver å trøste seg selv med at ting ikke er så ille som det virker ut, og at hvis det er så ille som det virker ut så vil det uansett løse seg til slutt. Det er da tittelen på filmen Requiem for a dream, slås ned på oss med et smell som for de fleste er urovekkende. Tittelen Requiem for a dream, betyr ”Sjelemesse” for en drøm, og peker mot at Sara Goldfarb tar feil. Det vil ikke løse seg for dem til slutt. Dette vil bli en film som vil behandle nådeløst sine hovedpersoner og sende dem mot et sted hvor drømmene deres ikke lenger vil gjelde.

Narrativt

Requiem for a dream er delt inn i tre kapitler som kommer som et brak. Kapitelene er delt inn i årstidene og starer på sommeren, så høst, før det siste kapittel som er vinter. En slik narrativ inndeling har to meninger, den helt referensielle, som er at handlingen er lagt til disse 3 årstiden, men denne bevegelsen fra sommer til vinter kan også ha en mer symbolsk betydning. For sommer er tiden på året de fleste av oss assosierer med liv, varme og lys, og selv om vinteren er også en årstid med positive sider, assosierer vi denne årstiden ofte med kulde, død og mørke. Dette er symbolikk som er lett å assosiere seg frem til, og alle, også et ungt publikum, vil kunne forstå dette.

Sommeren er en lys tid for karakterene i denne filmen. Hovedpersonen, Harry, har fått seg en kjæreste med navn Marion og de trives i hverandres selskap. Harry har også en fremtidsplan om at han sammen med sin venn Tyron skal kjøpe og så selge heroin på gata. Dette mener de vil gjøre dem rike. Moren til Harry, som ofte sliter med ensomhet, får en god nyhet at hun skal være med på et TV gameshow, noe som gir henne ny livsgnist og gjør henne populær blant de andre som bor i hennes blokk. Hennes drøm er at hun en dag skal være med på dette game showet hun er invitert på i en rød kjole hun har hatt så mange fine minner i, det eneste det krever av henne er at hun må slanke seg. Hun setter i gang med slanke prosjektet, et prosjekt som skulle være vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun bestemmer seg derfor å ta en enklere utvei og slanke seg ved bruk av piller. Imens har Harry og Tyron skaffet heroinen til skal selge, men bestemmer seg for at de selv skal prøve heroinen, bare for å vite hvor mye de skal dele. Stoffet virker bra på dem og vi ser dem kose seg. Marion bruker stoffet for å føle seg bedre med seg selv. Hun pleide å gå til psykolog, men psykologen så ut til å utnytte seg av henne seksuelt i stedet for å hjelpe henne. Så hun sluttet hos han og bruker isteden narkotika for å bedre sin selvtillit. Marions drøm er å bli en kles designer og med hjelp av kjæresten Harry, og hans narkotika penger, så ser denne drømmen ut til å bli en realitet. Hun bruker så diverse substanser for å få hjelpe henne med å bli kreativ. Med andre ord; Sommeren er delen hvor drømmene og mulighetene blir etablert. Faktisk går det så bra med dem alle at vi som publikum lurer på om denne filmen skal være like holdningsløs til narkotika som Trainspotting var.

Men når sommeren er på hell begynner vi å se tendenser til at karakterenes narkotika forbruk begynner å ta over for dem. Harry begynner å bruke dop for å takle daglige gjøremål og for depresjoner, moren overhører sønnens skepsis til hennes slankepille forbruk og narkotika forbruke på alle karakterene har økt betydelig. Høsten begynner når Tyron blir vitne til at sin narkotika distributør ble skutt foran han for så å bli arrestert og den tekstplakaten med den urovekkende smellet sier «Høst»

Høsten er slutten på de gode stundene for karakterene og problemene blir endelig etablert. Etter skyte hendelsen må Harry begynne å bruke pengene de hele sommeren hadde spart opp. Narkotika tilgangen er ikke lenger så bra som den engang var, noe som stresser de tre unge brukerne. Sara Goldfarb har ikke problemer med tilgangen til sine rusmidler fordi hun får dem på resept. Men hennes problem er at pillenes effekt begynner å ebbe ut siden hun har begynt å tilvenne seg dem. Hun tar da større dose for å kompensere, dette uten legens godkjennelse. Konsekvensen av dette økte pilleforbruket er at hun gradvis blir mer psykisk ustabil og har psykotiske anfall. Imens begynner penge manglene å bli et problem for de tre unge og Harry får Marion til å prostituere seg for penger som de skal angivelig bruke til å få livet «back on track». Men siden narkotika tilgangen er så dårlig må Harry og Tyron dra til en annen by, i en annen delstat, for å anskaffe. Dette leder til at Marion må prostituere seg nok engang for å få dop. Denne gangen med en man ved navn, Sal the Geep, en rik afroamerikaner som bytter dop mot sex. Klimakset i denne delen er når de pille relaterte psykosene til Sara Goldfarb blir så intense at hele virkelighetsbildet hennes blir forvrengt i en stor hallusinasjon hvor tv-en snakker til henne og kjøleskapet angriper henne. Hun løper ut av leiligheten sin som hun mer eller mindre har tilbringet hele filmen fram til nå i. Det har blitt vinter og en ny tekstplakat smeller nedover skjermen med Vinter skrevet på den.

Vinter er den siste delen av filmen og i denne delen er problemene etablert i den forrige delen intensivert. Alle 4 karakterene må gå igjennom enormt nedverdigende hendelser som ofte er grafiskdetaljert. Vi er vitne til Marions sexorgie, Harrys infiserte arm som må bli amputeret, Sara Goldfarb går igjennom diverse behandlinger blant annet tvangsforing og sjokkterapi og Tyron havner i fengsel. Alt dette klippet sammen hyppig mens musikk dunker hardt i ørene av en sang passende titulert «Meltdown». Slutten av filmen ender med at alle de 4 hovedpersonene har endt opp i sitt personlige helvete alene.

Stilistisk

Requiem for a dream er stilistisk som en eneste lang badtrip. Det er som om publikum tar narkotika i begynnelsen av filmen og kjenner hvordan man i økende grad mister kontakten med virkeligheten. Alle filmens scener er laget for å frembringe karakterenes følelser visuelt, noe som minner om avant-gard bevegelsen fransk impresjonisme på 1920-tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475-476)

De første 10-15 minuttene går ganske rolig for seg, men etter hvert som filmens karakterer mister kontroll over sine rusproblemer så mister filmen ”kontroll” visuelt. Filmen skifter hyppig mellom slowmotion, fastmotion, diverse montasjer, spesielle bildeutsnitt og hyppig linseskift, for at vi, med karakterene, mister følelsen av retting og virkelighet. Dette skjer så gradvis og logisk at det nesten ikke legges merke til før det tar av. I vinterseksjonen er klippingen og virkemidlene så intens at man kan bli direkte uvel av det hele. Grafiske nærbilder av infiserte sår, kroppslig mutilasjon og prostitusjon som lar lite gå til fantasien bombarderer oss med en musikk som er så intens og skjærende at få jeg har møtt orker å se filmen flere ganger av stresset den påfører.

Requiem for a dream tar i bruk en veldig effektiv effekt i form av en rytmisk klipping som regissøren selv, Darren Aronofsky, kaller ”hip-hop klipping” (hip-hop montage6). Denne type klipping, som han også brukte i en av sine tidligere filmer π (1998), innebærer en hyppig rytmisk klipping av diverse nærbilder av objekter, personer og lignende som brukes med lyd effekter og følger rytmisk soundtracket. I denne filmen er bruk av denne type klipping med på å øke subjektiveringen av karakterenes indre bilder (Subjektiv persepsjon)

I Requiem for a Dream har vi en kathartisk identifikasjon, altså en type identifikasjon hvor protagonisten ligner på oss men som har en ”avgjørende svakhet” som gjør at den går under (Gripsrud, 2003, s26). I denne filmen er det narkotikaen som er karakterenes brist og deres fall er ganske tydelig.

All reklame er god reklame?

Så nå som jeg har analysert fire filmer om narkotika, bør jeg nevne litt om effekten av narkotikainformasjon generelt. I boken ”Narkotikainformation i Norden” sier mediaviter Niels Erik Wille at all preventivt arbeid i form av opplysningskampanjer stort sett operer med tre delmål; Viten – Holdning – Handling. Ved å anta at våre handlinger er basert på vår viten og våre holdninger regner man med at ved å gi en hvis informasjon med en hvis type holdning vil man kunne forme mennesker til å handle på en spesifikk måte. Altså, man i ønsker at folk, etter endt opplysning, skal handle riktig ved å gjøre eller la være å gjøre enkelte typer handlinger (røyke, drikke, ruse seg, ta på sikkerhetsbelte osv.)

Han går så videre med å hevde at narkotikaopplysning kan bli reklame for stoffene. Ved å se på forskningsstatistikk fra USA hadde han kommet fram til at ved å gi narkotika informasjon vil mennesker som allerede har en indisposisjon til å drive med narkotika ha større sjanse for å identifisere seg med karakterene og kan finne på å ”intigrere soscialt problematiske adferdsformer i sin personlige livstil” og når man da også utsetter en gruppe for narkotikainformasjon som ellers aldri ville ha tenkt tanken så er det en risiko å rette deres oppmerksomhet mot det. For å ikke glemme dem som driver med noe rusmisbruk, kan få lyst til å prøve andre hardere stoffer som filmene har introdusert (Wille, 1986, s15). Så selv om en regissør setter seg ut for å få folk vekk fra narkotika, noe jeg regner med er alle de 4 filmene jeg har analyserts ønske, kan man risikere å få motsatt effekt. Så som jeg skrev tidligere i min oppgave kan en films intensjon og effekt bærer to helt forskjellige resultater. Hvis en film baserer seg mer på en intensjon enn på hva forskere har kommet fram til kan filmen faktisk gi motsatt effekt. Det er derfor viktig å ta en grundig tekstanalyse av en film.

I Norge hvor vi har hatt en streng sensur har denne tanken slått dem blant annet når det gjaldt lanseringen av filmen Ett Anständigt Liv. Statens filmkontroll klipte filmen i dens originale utgivelse pga av hva de kalte ”instruktive sprutscener” (Jarl, 1980, s133). Jeg er imot sensur, men vil likevel stille et spørsmål til poenget ved å vise en person stikke en heroinsprøyte i armen. Hvorfor er dette en viktig scene i filmen?

Narkotika bruk i ”anti-narkotika” filmer

Så hvis det å eksponere et publikum for narkotika kan bli reklame blir spørsmålet hvor mye av filmen bør dreie seg om rusen og hvor mye av filmen bør dreier seg om konsekvensen. En kunstrisk og viktig avgjørelse blir da i hvor stor grad man ønsker å vise diegetisk narkotika og dets bruk. I de fire filmene jeg har analysert er det 3 av dem som viser narkotika som blir brukt foran kameraet. Ved å gjøre dette blir narkotika bruken en del av plottet (dokumentar: bevis) og ikke en del av bakgrunnshistorien (eng. story eller argumentet). Dette kan påvirker fokuset til publikum og derfor også påvirke deres behandling av informasjonen etterpå.

Jeg er imot sensur, men jeg er ikke imot aldersgrense og begrenset tilgang til visse typer informasjon. Så når Ett Anständigt Liv ble sensurert, slik den ble gjort i gjort i Norge i 1979 (Jarl, 1980, s132-140), er for meg et tabu. Men å hevde som Stefan Jarl gjør at å vise ”instruktive sprutscener” er viktig for vår forståelse av narkotikaens destruktive effekt er heller tvilsomt. Når så Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream viser detaljerte injeksjon scener er det min mening at dette ikke er viktig for filmens helhetlige plot og endelige konklusjon.

Store Gutter Gråter Ikke fungerer like bra som en informativ ”anti-narkotika” film som de andre 3 filmene selv om den ikke har en eneste scene som faktisk viser narkotikabruken. Publikum behøver ikke å se narkotika i bruk for å forstå at folk driver med det, og som nevnt tidligere kan slike scener bli reklame og ja som norsk sensur sa ”instruerende”.

Det er nok ment slik i disse filmene at injeksjonsscenene er plassert for å sjokkere og skremme. Dette ved å understreke et budskap ved å vekke angstføler med ”dramatiske og emotionelte ladede ord, billeder, musikk etc. som direkte sigter mod en føelsesmæssig reaktion” hva også blir kalt skremselskampanjer (Wille, 1986, s13). Men skremselskampanjer kan ha motsatt effekt av hva man har satt som mål, ved at angsten man fremstiller publikum for blir mentalt blokkert, som igjen leder til passivitet ovenfor budskapet som blir presentert. Dette kommer ofte av at publikum ikke klarer å assosiere seg med den situasjonen som blir fremstil siden dette er ikke deres ”umiddelbare erfaring” på problemet (Wille, 1986, s14).

Jeg trur derfor at et viktig spørsmål her bør være om disse karakterene ville vært interessante hvis de ikke drev med dop? Den eneste av disse fire filmer hvor filmens personligheter kunne vært interessante selv hvis de ikke drev med narkotika ville vært Store Gutter Gråter Ikke, hvor alle viser livsglede, kreativitet og initiativ.

Filmenes forklaring på narkotika problemene.

Et annet viktig aspekt av en film som ville kunne øke publikumsforståelsen av narkotika som et problem er en forklaring på hvorfor man ønsker å drive med dop. For ingen av filmene som i større grad forklarer hvorfor karakterene og de sosiale aktørene driver med narkotika. Hvorfor Renton kom på kjøret, hvorfor Harry startet og eller noen av sosiale aktørene i Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke blir for oss å tolke. Selv om det er en fellesnevner at alle er i et narkotika miljø når filmen starter er det lite til ingen bakgrunnshistorie til noen av dem. Man kan jo hevde at Stefan Jarls Dom kallar oss Mods er en forklaring på for historien til de narkomane i Ett Anständigt liv og forklaringen som blir gitt via bikarakterene Marion og Sara i Requiem for a Dream er også representativt for hovedpersonen Harry. Men i alle fall rent referensielt er det ingen forhistorisk forklaring på deres valg annet en miljøet de befinner seg i.

Boken Alchol, Tobacco and other Drugs påpeker forskjellige årsaker til narkotika bruk og en av dem er ”Contextual and other enviromental risk factors” (Abbott, 2000, s352), men påpeker likevel at det er viktig å forstå at det også kan være biologiske og psykologiske utenom de miljømessige årsaker som er grunnen (Abbott, 2000, s176). I Requiem for a Dream ser vi hint til at Marion har dårlig selvtillit når hun naken ser seg selv i speilet først trist, men etter å ha tatt narkotika føler seg mye bedre. Det er likevel slik at alle filmene fokuserer hovedsakelig på miljøet som grunn for narkotika bruken. Renton føler i slutten av Trainspotting at han vil kunne komme seg på føttene igjen etter at han har valgt å svikte vennene sine og i Store Gutter Gråter Ikke prøver de innsatte å være en ressurs for hverandre når de har blitt ferdig med behandlingen og i Ett Anständigt Liv er det samfunnet i sin helhet som er grunnen til at man har narkomane.

Ungdom tenker ikke slikt trur jeg. Det er de indre usikkerhets følesene som puberteten medfører som er med på å folk til å starte med narkotika. Likevel trur jeg ikke av den grunn at filmenes fokus på miljø ovenfor indre problemer er noe problem, men jeg synes det er interessant valg av filmene å se bort ifra karakterenes indre grunner.

Dette er trolig fordi at fiksjonsfilmene jeg har analysert er hovedsaklig realistiske i sin fremstilling og det betyr at filmene prøver å vise problemene fra en årsak – virknings forhold (Bordwell & Thompson, 2003, s89-91). Siden indre ubestemmelige drivkrefter tilhører mer modernistiske filmen estetikk (Asbjørnsen, 1999, s39-68) og er verken kommersielt salgbar eller, som nevnt når jeg analyserte Ett Anständigt Liv, har en bred ungdommelig publikums appell.

Når det gjelder dokumentar blir det veldig vanskelig å gå inn i en persons indre siden dette er ikke noe kameraet kan fremstille i noen form for realisme(Asbjørnsen, 1999, s57)

Forskjeller mellom dokumentaren og fiksjonen.

Fire filmer med en felles nevner at det dreier seg om narkotikaproblemene, men de filmene tar forskjellige ståsteder i forhold til holdningen rundt rus. Som en fellesnevner for dokumentarene tar de opp narkomani i forhold til individet og samfunnet, et vanlig trekk ved dokumentar siden filmene representerer vår verden og derfor ville vært mer unaturlig å da ikke prøve å si noe om vår verden. I Store Gutter Gråter Ikke er det narkomanes håp om hjelp fra en statlig drevet institusjon, mens i Ett Anständigt Liv er det hvordan samfunnet er del skyldig i de narkomanes problemer. I de valgte fiksjonsfilmene er det ikke i så stor grad fokuset på samfunnet rundt, men heller på karakterene og deres lokale miljø. Dette er ikke alltid tilfelle i fiksjonsfilm, for eksempel Traffic (2000), hvor filmen både tar for seg narkotika problematikk på mikro og makroplan7

Men den største og viktigste forskjellen mellom dokumentar og fiksjon går i publikums distanse til karakterene. I fiksjon er det som oftest lett å skape en distanse til det man ser, mens i dokumentar har man ikke i så stor grad den luksusen av å kunne distansere oss siden dette er virkelig. I ytterpunkter kan faktisk noe som skjer i fiksjonsfilm frembringe latter i oss, mens hvis det samme skjer dokumentar så vil det frembringe avsky. Et eksempel på dette fenomen kan være do scenene i Trainspotting og Ett Anständigt liv. I begge scenene har vi en narkoman som tilbringer en hvis tid på et skittent offentlig toalett, i begge scenene har vi også vi at den narkomane må nedverdige seg selv ved å grave ta ned i toalettet. I Trainspotting er det slik at hovedpersonen må ta et dykk nedi toalettskålen etter narkotikaen han hadde mistet, i Ett Anständigt Liv er det at den narkomane bruker toalettet til å vaske sprøyten sin. Vi som publikum er invitert til å le av det som skjer i Trainspotting, mens i Ett Anständigt Liv skal vi nok heller bli sjokkert. To ganske like scener egentlig, to helt forskjellige reaksjoner. Det er med andre ord en formell forskjell i hvordan vi ser følelser i fiksjon og dokumentar.

Et annet eksempel på dette er å sammenligne den ment seriøse filmen Himmel og Helvete (1969) sluttscene hvor hovedpersonen tar flyfart og hopper ut av vinduet til sin død. Vi som publikum tillater oss selv å le, selv om i filmens kontekst er det ment til å tas alvorlig. Dette fordi filmen de senere årene har fått kalkun-status og tiden har ikke behandlet denne filmen fint. Men selv om for eksempel Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke også virker foreldet stilistisk og kanskje også argumentativt, ville få likevel reagert med latter og hadde noen for eksempel valgt å le av do scenen i Ett Anständigt Liv ville nok folk rundt funnet personen dyssosial.

Her kommer et problem med Trainspotting. Ved at filmen er en komedie tillater vi oss selv å le av et alvorlig problem. Noe som igjen kan gjøre at et alvorlig problem blir bagatellisert, og kanskje for noen også virke tiltalende. I scenen jeg nå nevnte er det ikke noen forherligelse, men scenen er heller ikke alvorlig. Vi distanserer oss til problemene, noe de tre andre filmene ikke tillater.

«Å snakke kidsas språk»

Jeg har nå gjort en tekst analyse av fire filmer som på hver sin måte har tatt opp rusproblematikk. Disse filmene har også en annen fellesnevner i at de har blitt brukt i preventivt rusarbeid blant unge. Requiem for a Dream, Trainspotting og Store Gutter gråter ikke har jeg selv sett på skole når jeg var ung og bakerst i boken Ett Anständigt Liv av Stefan Jarl står det diverse reaksjoner på hans film da den var viss på svenske skoler.

Når man skal nå ut til unge er det viktig med identifikasjon, at man må ”snakke kidsas språk” og møte dem slik de ser ting. Jeg nevnte i min analyse de forskjellige filmene hva slags type identifikasjon jeg mente de forskjellige filmenes hovedperson medbrakte. Trainspotting er absolutt en film som appellerer til ungdom med sitt språk, musikk og det at filmens protagonist er på deres alder. Problemet er at man ikke alltid kan eller bør nå ungdom helt på deres egne premisser. For tendensen til å kunne få en admirativ identifikasjon med den narkomane og den uklare moralen på slutten vil trolig ikke skape den type positiv og konstruktiv holdning blant publikum som er holdningen skolevesenet ønsker å skape.

Requiem for a Dream er også et eksempel på en film som vil appellere til ungdommen med sin hip-hop klipping, ungdommelige soundtrack og hovedpersoner som er jevnaldrene. Men i motsetning til Trainspotting er den ikke ambivalent i sitt narkotika budskap. Vår identifikasjon med karakterene er veldig kathartisk og selv om det er nok litt langt å si som Aristoteles at filmen vil kunne gi først gi oss utslipp for fristelsen av narkotika å også rense oss for fristelsen av narkotika8, så har den i alle fall en advarende effekt uten at den blir eksplisitt belærende.

Ett Anständigt liv har samme moral som Requiem for a Dream men problemene her er at de sosiale aktørene er altfor langt ute i sine problemer, til at unge kan relatere. Fordi de føler at det de ser ikke kan ramme dem.

Store Gutter Gråter Ikke er også en dokumentar om narkotika som et problem, men den velger å fokusere på de narkomane som ressurssterke, positive og livsglade mennesker som har gjort feil valg som de ønsker å rette oppi. For dette med feilvalg blir viktig i filmen, siden disse sympatiske narkomane ønsker å bli bedre gjør at filmen implisitt sier nei til narkotika og forhåpentligvis kan da filmens tilskure lære av de sosiale aktørenes feil.

Som en fordel Store Gutter Gråter Ikke og Ett Anständigt Liv har, som ikke Trainspotting eller Requiem for a Dream har, er at publikum tar dokumentarene som virkelige. I alle fall tar de dem som en bedre og mer presis representasjon av virkeligheten. Vi blir tilbyd en representasjon av vår verden istedenfor av en verden (Nichols, 1991, s109). En film kan bare håpe på å provosere eller stimulere til publikums senere handlinger (Nichols, 1991, s 110). Filmene vi ser gir oss informasjon, men det er kun oss som publikum som kan velge hva vi skal gjøre med informasjonen vi blir gitt.

Det er da likevel trolig at måten og typen informasjonen som blir gitt kan påvirke vår holdning til det har sett og publikum vil ta informasjon de har blitt gitt via en representasjon av vår verden (dokumentar) som mer seriøst enn informasjon som er gitt via en fiktiv. Men fiksjon kan likevel hjelpe oss å forstå en persons problemer ved bruk av diverse virkemidler dokumentar ikke kan bruke. Det er da vanskelig for en dokumentar å ikke bli belærende, men det kan være vanskelig for en fiksjonsfilm å være holdning skapende, men der ligger vel også utfordringen.

Oppsummering:

Hvis man skal vise en film i preventivt arbeid er det viktig å ta en tekst analyse først, for å analysere hva filmens budskap er. Det er så viktig å analysere objektivt, men ikke analysere for komplisert siden dette trolig er ikke hva den gjennomsnittlige publikummer vil se.

Ingen av filmene jeg har analysert har en positivt syn på narkotika, så ingen av filmene sier at narkotika er løsningen på noen problemer. Det er derimot slik at noen av filmene lar det være mer opp til publikum å bestemme hva de egentlig fikk ut av filmen. Jeg tenker da særlig på Trainspotting. Den filmen, er da etter min mening, farlig å vise hvis intensjonen er at publikum skal få en ”anti-narkotika” holdning. Hvis vi ser på filmen helhetlig er filmens moral, hvis den har noen, at narkotika er ikke løsningen, men hvis vi ser på delene så sier den noe helt annet. Spørsmålet blir da hva sitter publikum så igjen med? Min mening er her hva de syntes var underholdene og morsomt og det var narkotika bruken.

Hvis man skal skremme folk vekk fra narkotika er Requiem for a Dream et bedre alternativ med sin intense og grafiske fremstilling av konsekvensen av å drive med narkotika. Problemet her er at, som mediaviter Niels Erik Wille hevder, at skremselspropaganda kan virke mot sin hensikt.

Av samme grunn, er det derfor min mening at Stefan Jarls film Ett Anständigt liv ikke vil kunne fungere optimalt som en film som skal skape en sunn rus holdning. Uten om dette blir Jarls politiske agenda for filmen med på å gjøre filmen uspislig for ungdom. Død og fordervelse bør ikke være essensen av en god ”Anti-narkotika” film, siden det er det trolig de som driver med rus prøver å flukte mentalt fra.

Store Gutter Gråter Ikke er derfor den filmen jeg mener er best. Den viser at narkomane kan være ressurssterke mennesker som har lært at rus ikke er løsningen og ønsker å komme ut. Filmen vil derfor fungere mer som en advarsel mot rus enn en ren skremsels propaganda. Den godlynthet i sin fremstilling av staten som snill vil også kanskje kunne hemme ukonstruktivt ungdommelig opprør mot alt og det at filmen er en dokumentar vil øke publikums følelse av autentisitet og at det som skjer på skjermen er relevant for dem selv.

Jeg startet min oppgave med et sitat der en narkotikabruker fullstendig har mistet poenget med filmen Requiem for a Dream, jeg synes likevel sitatet er interessant fordi det er et eksempel på at folk ser hva de vil se i en film og at å drive en tekstanalyse med et ønske om å finne det ”generelle”, det som alle vil se, er håpløst. Dette sitatet kan også kanskje være et eksempel på effekten av Requiem for a Dreams skremselseffekt

Men etter å ha analysert de fire filmene har noen problemer og kanskje løsninger dukket opp. Problemet er forskjellen mellom filmens intensjon og filmens effekt. Som jeg skrev innledningsvis er det en forskjell i filmens budskap og det budskap som kommer frem.

Det at selv om filmens holdning er ”anti-narkotika” kan det endelige budskap bli bare om rus og derfor bli mer av som reklame. Altså at budbringeren ikke har fullstendig kontroll over sitt eget budskap. Hvis dette skulle være tilfelle i en film, er det i alle fall viktig at filmen ikke blir instruerende. At hvis filmens anti-rus budskap skulle forsvinne så skal i alle fall ikke publikum lære hvordan man skaffer og bruker substansene.

Jeg trur det er viktig for en film som ønsker å være en advarsel mot narkotika bruk at vi får tilstrekklig med informasjon. Det farlige er når man gir for mye irrelevant informasjon til publikum. I de fire filmene jeg har nevnt er det min mening at tre av dem har alt for stor fokus på narkotikaen i seg selv. Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream har alle tre detaljerte fremstillinger av hvordan man bruker narkotika. Hvis vi da tenker oss at anti-narkotika budskapet ikke skulle komme klart nok fram til publikum, har filmskaperen i stedet rettet fokuset til unge om hvordan bruke narkotika.

Så for å lage en god ”anti-narkotika” film bør man, etter min mening, paradoksalt nok ikke ha med narkotika. Siden holdningsløst framvisning som Trainspotting kan lede til reklame, mens hvis det er ment som skremsel vil kunne ende opp med å bli sperret ut av publikum. Så derfor er det Store Gutter Gråter Ikke som kommer ut som det beste eksemplet på en slik film på grunn av sin positive holdning og manglende scener med narkotika i bruk.

Litteraturlisten:

Abbott, Ann A. (2000), Alcohol, Tobacco and Other Drugs, NASW Press, Washington, DC, USA

Bordwell, David & Thompson, Kristin, (2004) Film Art: An Introduction (7 edit),

McGraw-Hill Companies Inc, USA

Dam, Alfred (1986), ”Kan narkotikaoplysning blive til reklame for stofferne?” i Narkotika information i Norden, N. Olaf Møller, Danmark

Jarl, Stefan (1980), Ett Anständigt Liv, P A Norstedt & Söners Förlag, Stockholm, Sverige

Nichols, Bill (1991) Representing Reality, Indiana University Press, USA

Rørnes, Karin (red) (m.m.), (2006) Forebyggende innsatser i skolen, Utdanningsdirektoratet, Oslo

Berger, Peter (1974) The Homeless Mind. Modernization and Consciousness, Vintage Books, USA

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Gripsrud, Jostein (2002), Mediekultur, Mediesamfunn, Universitetsforlaget, Oslo

Sørenssen, Bjørn (2001), Dokumentarfilmens århundre, Oslo, Universitetsforlaget

Internettkilder

Porsgrunn vgs. satser på miljø og helse (15.05.2007) http://www.telemark-fk.no/ITF-TFK/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/A604747FE5A1DBB4C1256FF90029290A!OpenDocument

Requiem for a Dream (20.05.2007) http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

Narkotikafilmer relansert (23.05.07) http://www.rus.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=932

Trainspotting Poster, 24″ x 36″ (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Trainspotting #2: Music From The Motion Picture (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Music-Motion-Picture-Vol/dp/B000002TLT/ref=pd_bbs_sr_4/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=music&qid=1178894977&sr=8-4

Hip-Hop-Montage ( 21.05.2007) http://www.uni-protokolle.de/Lexikon/Hip_Hop_Montage.html

Traffic – en historie fra Virkligheten? (25.04.2007) http://www.rus.no/filestore/benicio201.pdf

Aristotle (384-322 BCE): General Introduction

(20.05.2007) http://www.utm.edu/research/iep/a/aristotl.htm#H9

Art and Epistemology (20.05.2007)

http://www.iep.utm.edu/a/art-ep.htm#H2

2 (20.05.2007) Sitatet er hentet fra online manuset på http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

4 (15.05.2007) )http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

En analyse av… Episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving”

Visuell Kultur Arbeids Krav

– En analyse av…

Episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving

” Oh, Lord be honest are we the most pathetic family in the universe or what?”

-Homer (Simpson)

Introduksjon:

I 1989 skjedde det noe historisk i amerikansk tv, som ville forandre hvordan folk så på tv-underholdning. Det var det året ”The Simpsons” ble første gang sendt og etter det var ikke lenger animerte serier kun ment for barn og prime-time animerte serier ble vanligere.

I min analyse av ”The Simpsons” vil jeg være på jakt etter narrasjon og genrekvaliteter i programmet men også se etter de vanlige elementene som alle tv program har. Jeg vil også prøve å analysere humoren som er i denne serien.

Jeg vil først gå litt på det generelle i serien og så gå spesifikt in i episoden 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving” og se hva slags elementer som befinner seg i den.

Familien Simpson, en kjernefamilie i Springfield, USA

En viktig del av alle populære tv-programmer er at de skal ha en bred appell til publikum og den eneste måten å være sikker på at det vil skje på er at titterne vil kjenne seg igjen i karakterene. I ”The Simpsons” er det mange slike elementer, noen av dem vil jeg nå poengtere.

Familien Simpsons er en arbeider familie i en småby som ligger i en ukjent stat i USA. De er med andre ord ikke fattige eller veldig rike. Familien er bygd opp som en standard kjernefamilie med 2 gifte foreldre (Homer og Marge) og 2 og en halv unge (Bart, Lisa og Maggie), en type klisjé man kan se i mange Amerikanske tv-serier (F.eks ”Domestic sitcom” (Gjelsvik & Iversen s129) og ”Lost in Space”(1965-1968)). Men her har den standardiserte familien blitt dratt ut til det latterlige ved at Maggie faktisk er en ”halv” unge ved at hun for alltid i serien er nyfødt.

Familiens 5 medlemmer vil også mange kjenne seg igjen i. Marge, moren i familien, er alltid den kjærlige, tålmodige og feminine kvinnen, mens Homer, mannen i familien, er den dumme, aggressive og maskuline mannen. Barna, Bart og Lisa, er også klisjer i at gutten er rampete, dårlig i fag og derfor alltid ender opp i opposisjon med lærerne og rektor på skolen, mens Lisa er skole flink, følsom og derfor ender opp i opposisjon med elevene og som i episoden jeg skal analysere med broren sin. Ved at hver enkelt episode ofte gir rom for at alle 4 familie medlemmene får utspilt sin rolle vil serien ”The Simpsons” appellere til de fleste mennesker av det amerikanske samfunn (Menn, kvinner og barn). Serien har humor på de fleste nivå, alt fra vanlig slappstikk (F. eks ”Itchy and Scratchy”) til syrlig samfunns satire (F. eks tilstanden på et eldre senter i den episoden jeg analyserer) som igjen gir en bred appell. Humoren i ”The Simpsons” vil jeg komme tilbake til senere i analysen.

Animasjonsgenrens frihet.

Selv om hver episode i ”The Simpsons” er ulike handlings vis er det like vel mange likheter som gjelder for alle episodene. Det første som slår en er at dette er en animert serie og det er ikke tilfeldig. Som animert serie får ”The Simpsons” mye større frihet en de fleste amerikanske show, siden de tegnede figurene gir oss en tydelig distanse fra virkeligheten. Et eksempel på dette som jeg drar fra et annet tegnefilmunivers er Kennys grusomme død i hver episode av ”South Park” (1997). Sensuren i USA er vanskelig å komme igjennom og drap på barn hadde vært sensurert med en gang hadde ikke ”South Park” vært animert)1. ”The Simpsons” er en mye eldre serie så for dem i de første årene var det ennå mer viktig at serien var tegnet da de ofte kom med skarp samfunns satire på blant annet samfunnet, det politiske systemet og ikke minst religion, som ofte kunne ha blitt veldig provoserende for sarte seere.

En annen fordel med animasjon som visuell stil er at dette gir en større kreativitet for de som lager programmet. For med animasjon kan man gjøre en masse ting liveaction serier ikke kan, med tanke på location, ”kamera” vinkel, tid på året osv. Og alt dette relativ billigere en med liveaction. I episoden jeg analyserer f. eks er det blitt brukt fugleperspektiv, forvrengte drømmescener, craning. Virkemidler som ville ha kostet betydelig skulle det ha blitt filmet.

Med tanke på selve animasjonen i ”The Simpson” har den en veldig karakteristisk tegnet stil som skiller seg ut fra andre animerte serier både fra tidligere og senere tid. Vi kan m.a.o lett se forskjellen på Homer Simpson og Fred Flintsone. Serien er dårligere animert en ”King of the Hill”(1997) men uten tvil bedre animert en ”South Park”. Tegnestilen er inspirert av Matt Groenings, en av ”The Simpsons” originale skapere, sine tegninger fra ”Life in Hell2” og som også er fremtredene i hans senere serie ”Futurama”(1999-2003). Alle innbyggerne i Springfield har overbitt og en stor mage, noe som gir dem et veldig komisk, men harmløst utseende.

Karakterene i byen har ikke utviklet seg noe særlig i løpet av årenes løp. Marge er glad i Homer uansett hvor mange ganger han dummer seg ut. Dette leder til at karakterene er i en stand still. Et kjent element i sit-com. (Gjelsvik & Iversen s129). Men karakterene er nødvendigvis ikke 1-dimensjonelle av den grunn, siden de er så godt etablerte og folk er vant med seriers ”mangel på hukommelse”.

”The Simpsons” er en halvtime lang situasjons komedie, med en standard oppbygging;

dvs. ”en episodisk, seriebasert narrativ komedie hvor hver episode er tilpasset en halvtime i fjernsynet programflate”(Gjelsvik & Iversen s129). Men noen ting skiller seg også ut fra vanlig sitcom. For eksempel, i en sitcom kan man ofte høre en påtrengende latter bølge etter hver morsomhet som blir sagt av skuespilleren. Dette gjør at man forstår fort at dette skal være morsomt (Gjelsvik & Iversen s129-130). I ”The Simpsons” er det ingen latter maskin, så skaperen har heller satset på at animasjonen i seg selv viser at dette er morsomt.

Hva skjer i episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving”?

Det er høsttakkefest hos familien Simpson, hvor Lisa har laget en fantastisk bor dekorasjon med hennes største feminist helter. Dessverre ødelegger Bart dekorasjonen ved med et uhell å kaste den i peisen. Marge anklager derfor Bart for å ha ødelagt høsttakkefesten og Bart sikker derfor av. Med sin hund ”Santa’s little helper” vandrerer Bart byen rundt, fra det rike kvartalet hvor han prøver å stjele Mr. Burns sin pai, til Springfields fattige getto, hvor han gir blod, ender opp på et fattighus og havner derfor på tv. Tv sendingen blir sett hjemme hos familien Simpson og først da oppdager de at Bart har stukket av. Familien blir gal av engstelse og Bart returner for tilslutt si unnskyld til sin søster. Episoden avsluttes med at familien Simpsons ber et bordvers og koser seg med restematen fra kvelden.

Stay tuned for more of ”The Simpsons”!“

-”Hooks” og Flow i ”Bart vs. Thanksgiving” og serien generelt

Tv programmer har veldig lik struktur siden de ofte er delt inn i separate segmenter (Gripsrud 1999, s 215) som glir inn i hverandre. I en halvtimes episode er det som oftest 2 reklame pauser på de amerikanske stasjonene. Dette gjør at tv-seriens handlingsforløp ofte blir det inn i 3 deler eller akter. Dette gjelder også ”the Simpsons” og i ”Bart vs. Thanksgiving” er disse delene 1) Familien samles og konflikter inni familien leder til latter for oss 2) Bart stikker av 3) Bart ser Springfields mørkere sider før familien Simpsons gjenforenes og de har det hyggelig de siste minuttene av episoden.

Som sagt er dette et gjentagende fenomen, noen ganger faktisk mye mer ekstremt enn i denne episoden, f. eks i episoden 7F18 ”Brush with Greatness” har følgende oppbygging 1) Familien drar til en familie park, hvor Homer setter seg fast i en vannsklie 2) Homer bestemmer seg for å slanke seg 3) Marge maler Mr. Burns. Disse tre handlingene er flettet inn i hverandre slik at du ikke kan slutte å se en episode etter første halvdel, men at du ikke trenger å ha sett første halvdel for å se resten. For disse relativt separate delene føler jeg er en del av tanken bak ”flow’en” på TV (Gripsrud 1999, s 213). Du kan se en episode av ”The Simpsons” fra begynnelsen, eller midten eller slutten siden disse tre delene egentlig ikke trenger noe bakgrunn gitt i de forrige delene.

Men som jeg har allerede sagt er ikke disse tre delene helt uten sammenheng, for man kan føle at produsentene for programmet ønsker å ha oss som seere igjennom hele episoden. Dette gjør de igjennom noe som jeg kaller ”hooks3”. Der den ene delen mer eller mindre er avsluttet starter den andre perfekt plassert like før reklame. I episoden jeg analyserer er den første hooken plassert når Marge kjefter på Bart (ca 10 minutter in i episoden), den andre når Bart svimer av (ca 14 minutter in i episoden) og episoden slutter ved at familien forenes (ca ved 21 minutter)

Hook1

Hook # 1: Bart får skylden for  å ha ødelagt Thanksgiving

   

Hook2

Hook # 2: Bart svimer av i rennesteinen

Humoren i ”The Simpsons” og særskilt i episoden ”Bart vs. Thanksgiving”

Humoren i ”the simpsons” befinner seg på mange nivå, ofte i samme episoden, hvor humoren er tilegnet en stor seer bredde (demografi4). I en gjennomsnittlig episode vil man få spark mot religion, loven voktere (politiet til domstolen), politikk, men også god gammel slapstick humor i form av kveling, store skader og vold.

Episoden ”Bart vs. Thanksgiving” er veldig slow-paced og har lite av den voldelige humoren. I denne episoden er det ingen ”Itchy & Scratchy” innslag som det ofte er og heller ikke noen innslag hvor Homer kveler Bart i sinne. Men det er allikevel 2 slapstick innslag som kan poengteres. Den første er helt i begynnelsen av episoden hvor vi blir introdusert til konflikten mellom Bart og Lisa ved at Bart holder en stor sofapute over hode på søsteren noe som ser veldig vondt ut for de som ser på. Humoren her er at faren, Homer sitter i samme sofaen og gjør lite for å stoppe dette. Den andre slapsticklike gagen i denne episoden er etter at Bart har gitt blod, noe han som 10 år gammel gutt er alt for ung til å gjøre. Det morsomme her er at hans gange er veldig ustabil, nesten full, før han detter sammen og svimer av. Denne type humor får de fleste til å le, og den passer for de fleste.

Det er også mye humor i denne episoden tilegnet barn. For det første er hovedpersonen i episode et barn selv, og hvem som ung har ikke drømt om å stikke hjemmefra fordi foreldrene er sint på en. Men det finnes andre innslag å som absolutt vil glede barna. For mot slutten av episoden klatrer Bart opp på taket hvor han finner mange gamle leker som han hadde kastet opp på taket. Et hvert barn ville ha sikkelet av tanken om dette.

For de voksende som ser denne episoden vil de kjenne seg igjen i den konflikten som alltid dukker opp i en høytid. For når høytider som for de fleste er assosiert med lykke og felleskap allikevel ofte ender opp i krangel og misslykke vil de fleste smile gjenkjennende igjen, samtidig som kanskje en hvis skadefryd vekkes ved at dette faktisk ikke skjer med dem men med den uheldige Simpsons familien. For i ”Bart vs Thanksgiving” er det mye ulykke. Ikke bare er det en stor krangel mellom søsknene, bart og Lisa, men også mellom far og svigersøstrene, og datter og mor. Hele kvelden som kunne ha blitt en koselig sammenkomst blir forsurnet av alles mangel på velvilje. Uten tvil et spark mot mange familiers forhold med hverandre.

Selv om episoden hovedsaklig dreier seg om familie, finnes det også en del satire rettet mot samfunnet som en helhet. Et eksempler fra episoden jeg synes forteller ganske mye er når Homer besøker faren på gamlehjemmet og vi er vitne til hvordan eldre sitter å venter på en faks fra barna sine i høytiden. Barna gidder ikke en gang og ringe! Igjennom denne halvtimes episoden er det spark mot politiet, journalister og rikmennene i USA.

Konklusjon

Som min analyse viser er ikke ”the Simpsons” bare en humor program men også et bilde på Amerika og vestens kulturelle og sosiale problemer. I episoden jeg har analysert er det familie krangel som står i fokus, og hvordan slike konflikter kan ødelegge noe som kunne har vært en koselig kveld. Men i denne episoden er det ikke bare familie problemer som det blir gjort narr av, men også en Amerika i sin helhet.

Jeg har også sett på hvordan tv sendeskjema påvirker narrasjonen i en episode med tanke på flow’en og reklameinnslagene.

Lisa: ”Dad, I think that is pretty spurious”

Homer: “Well, Thank you honey”

Kilde liste

  • Gripsrud, Jostein ”Mediekultur, Mediesamfunn”, Universitetsforlaget, Oslo, (1999)
  • Gjelsvik, Anne & Iversen, Gunnar ”Blikkfang. Fjernsyn, form og estetikk”, Universitetsforlaget, Oslo, (2003)
  • The Simpsons Season 2 (DVD)
  • The Simpsons Season 1 (DVD)
  • Hjemmesiden til Motion Picture Association of America http://www.mpaa.org/tv/
  • Reklameside for boken ”Television: Critical Methods and Application” http://www.tcf.ua.edu/TVCrit/glossaryAZ.htm

1 Se “Motion Picture Association of America” hjemmeside for mer informasjon om tv og sensur på http://www.mpaa.org/tv/

2 Fra ”The making of the Simpsons; America’s first family” som ekstramateriale på første dvdboks av ”the Simpsons”

3 Kan også kalles Cliff-hanger, men de er som regel i slutten av en episode for å får seerne til å følge med i neste episode

«Hva skal jeg stemme i valg 2017?» – To brungrums alternativer

Sååå…

Det er snart valg igjen og da er det på tide at AndyAce83 tar på seg analytiker brillene sine og analyserer partier vi kan stemme på til høsten.

Jeg har allerede gått igjennom de store partiene (og rødt, venstre, SP, SV, Krf) i mitt første blogginnlegg om dette ved navn: «Hva skal jeg stemme i valg 2013?» – AndyAce83 forklarer deg det. Så nevnte jeg det lille tullball partiet som har fått meget makt ved navn MDG i mitt andre innlegg ved navn “Hva skal jeg stemme i valg 2013?” – Miljøpartiet de Grønne oppdatering. Disse utgreiingene står like støtt i 2017. Ikke nødvendig å gå på igjengrodde stier.

Så idag skal vi gå igjennom to brungrums partier. Nemlig Alliansen og Liberalistene. La oss starte på slutten, med Alliansen.

Alliansen.

Jeg hørte om Alliansen i år. En kar på twittær nevnte Hans Lysglimt Johansen. Jeg hadde aldri hørt om han, men jeg så da et opptak av hans opptreden på Trygdekontoret og han blåste mitt sinn. Han bryter alle fordommer man kan ha om en politiker. Han har selvironi, humor og (lys)glimt i øyet. Tror nesten ikke han nikket rytmisk engang. Jo, det var vel kanskje litt rytmisk nikking. Men IKKE MYE!

Hans Jørgen Lysglimt er Partileder i Alliansen. Hva står Alliansen for? Brungrums. De er mye mer slemme enn Frp noengang var. De er som Trump. Men nå som vi er ferdig med å fordømme dem, la oss se hva de faktisk står for via deres nettside.

På deres nettside står det «For våre norske tradisjoner, våre norske verdier og vår selvstendighet.» Allerede her får man grøssninger. Er det mulig å være så slem i 2017? Har de ikke hørt Imagine av Lennon?

De skriver videre «Utover å ønske Norge ut av EØS og Schengen er Alliansen-kandidatene er fristilte til fritt å fronte sine egne hjertesaker. » Med andre ord kan alle representantene i Alliansen mene hva de vill! Helt utrolig. De skal ikke ha en -isme forståelse. De skal ikke enten være klart FOR eller klart IMOT privatisering av ting.

Jeg har skrevet om -isme forståelser før. Vi ser det nå med Høyre. De vet utifra sin -isme at privatisering er schjempe bra. Så nå skal de privatisere NSB. Hva er konservativt med det? Det er ikke konservativt.

Konservativt er å bevare hva som fungerer, ikke privatisere alt over en lav sko fordi… «-isme». I Høyre skal man mene det samme, og alt skal privatiseres på grunn av ideologi tilsier at det er det beste. Det blir like tullete som at alt skal være statseid pga -isme.

Men i Alliansen ser det ut til at man kan mene hva man vil, så lenge man er imot international innflytelse på nasjonal politikk. Skumle greier.

Alliansen skriver «Alliansen er samlet rundt erkjennelsen av at politikken ikke lenger først og fremst er et valg mellom venstre og høyre, men heller mellom globalisme og nasjonalisme» Tankekrim faktor 15 her altså.

Alliansen blir litt som Frp uten all vimsingen etter vinden. Jeg håper at hvis noen fritt talende medlemer av Alliansen sier noe «dumt» eller «slemt» så skal det kjøres debatt istedet for rydding i eget parti og pisking av kandidater.

Så stem på Alliansen hvis du har politiker forakt og ønsker frittalende og fritt tenkende politikere som ikke er A4. 

Liberalistene. (og Det liberale folkeparti)

Vet du hva Norge trenger mest? Mer konkurranse. Masse, masse konkurranse. Jeg trodde nemlig at Liberalistene var Det Liberale Folkeparti med nytt navn. Men neida, mens jeg skrev dette innlegget fant jeg ut at dette er et helt nytt parti som ble stiftet i 2014.

Så nå kan en liten gruppe mennesker dele seg opp å stemme på to forskjellige partier som mener omtrent det samme slik at partiene kommer ennå lengre under sperregrensen å forbli helt uvesentlig. Bravo! Konkurranse på sitt beste.

Jeg gidder ikke å skille snørr og sekreter her. Jeg beskriver begge partiene som om de er det samme. Det er sikkert en liten forskjell et sted. Kanskje DLF ikke er så glad i narkotika liberalisering som liberalistene, eller omvendt. Men generelt mener de nok det samme.

Isme forståelsen er sterk i disse partiene og deres isme er liberalisme eller kanskje mer pressist libertinisme. De forfekter en kynisk men likevel også naiv egoisme forståelse om at vi alle skal få lov å gjøre hva vi vill så lenge vi ikke plager andre. Kardemomme loven om du vill. Kardemommeloven var moral for barn og disse menneskene har ikke blitt voksene.

Her skal alt være lov fordi Ayn Rand sa det engang. Staten er slem og en festbrems. Så nå skal alt være lov også lukker vi øynene for konsekvensene. Privatisere alt, fordi Ayn Rand sa det. La folk kjøpe narkotika fritt, fordi Ayn Rand sa det. Alt skal være fritt uten tanker om fall.

Det er jo supert med frihet, er du ikke enig? Og det er vår kropp så vi må bestemme selv hva vi putter i den og tar ut av den. Det er bare så trist, for disse liberalistene, at vi lever i en verden av årsak-virkning. Og at et menneskes egoistiske handling kan og vill påvirke andre mennesker om de vill eller ei. Men la oss ikke tenke på det. La oss bare legalisere alt også se hva som skjer!

Vi må også fjerne landegrenser og ha fri innvandring fordi ismen sier det er bra.

Så stem på Liberalistenes liberale folke parti eller folkeparti Liberalistene eller bare ta deg en harsjblås og la verden fare.

Øvelsesoppgave:

Skriv en tekst om et annet småparti i Norge. Ekstra pluss hvis AndyAce83 ikke engang har hørt om det.

Den gangen jeg besøkte en trollmann.

Så en kollega av meg begynte å snakke om programmet Folkeopplysningen (2012). Jeg svarte «Jeg ser ikke på ateistiske livssynsprogrammer» og debatten var igang. 

Iallefall, jeg har ikke sett så mye på Folkeopplysningen. Har jeg sett en hel episode? Trolig ikke. Har man sett «Penn & Teller: Bullshit!»  har man sett alle disse programmene. De er bygd opp identisk. Person med «skeptisk» syn skal vise at alt mulig rart av ikke vitenskapelig behandling, kvakksalveri og annet lek-medisins aktivitet er tullball.

Jeg har skrevet om Folkeopplysningen før i mitt blogg innlegg Min mening om Folkeopplysningen (TV-Serie).  Så det er ikke det jeg vil skrive om, jeg vil skrive om den gangen jeg dro til en trollmann oppi fjellet for å få skabb fjernet.

Det finnes en trollmann i Tyristrand som noen har stor tiltro til. Jeg hadde «skabb» på ryggen. Stressutslett, psoriasis, hva vet jeg. Det klødde, det blødde, det irriterte. Så noen med tiltro til trollmannen fra Tyristrand sa at jeg skulle besøke han. Så jeg gjorde det.

Jeg vet ikke om du legger merke til min måte å formulere meg på? Det er ironisk, kanskje litt bedritelig, for å vise hvor lite tro jeg egentlig har på slik mystifisme. Jeg er ikke «skeptiker». Det er en religiøs retning. Men jeg har da min evne til å være kritisk til hva som blir servert. Jeg trenger ikke å se time lange programmer for å vite at folk vil lure den dumme og at det er ikke gull alt som glimrer.

Så jeg dro til trollmannen, med et åpent sinn. Åpent sinn betyr: «Hva vet jeg?»

Jeg dro dit, jeg forklarte mine problemer. Han la meg på en massasjeseng. Tok frem sine hender. Varme kom ut av hendene uten at han berørte meg. Han sa «Du var veldig mottagelig for dette». Jeg svarte nesten skrikende «Jeg prøver» på grunn av det stresset rundt å ikke vite hva som faktisk skjedde. Så forsvant skabben.

Suksess!

Så hva er poenget? Poenget er at jeg vet ikke hva jeg mener om mystisisme. Som kunster (jeg skriver alltid «kunstner» feil) er jeg tiltrukket av det. Det er spennende å tenkte, spekulere og fantasere om. Jeg har ikke noe behov for å verken bevise at det funker, eller bevise at det ikke funker. La dem som vill, gjøre.

Det finnes tre typer perspektiver rundt dette «new age» mystikk greiene. De som tror noe voldsomt på det, de som er som meg og synes det er facinerende men ikke tror på det og de som dedikerer sine liv til å le, håne, drite ut og bortforklare det hele.

Jeg kaller den siste gruppen «bedrevitere» eller «fritenkere» men de er også kjent som «scientister«, ateister og annet pakk.

Denne gruppen, som Andreas Wahl, synes at alt menneskelig aktivitet skal være peer-reviewed og bekreftet av vitenskap for å ha noe tyngde. For dem er VITENSKAPEN så forbaska viktig. Joda, det er viktig. Men det er ikke den eneste veien til kunnskap. Det er ikke den eneste type fakta og perspektiv å dra erkjennelser fra.

For dem finnes det to begreper som forklarer alt av menneskelig erfaring av den «mystiske» typen. Placebo og apophenia.

Disse to begrepene forklarer alt fra healing til synkronisitet.  Greit nok. Hvis de føler at det gir livet mening å vise at det er ikke noe mening med noe, så la dem holde på. Men jeg reserverer meg retten til å riste på hodet av denne evigvarende bedreviten.

Det finnes en hendelse de fleste av oss har opplevd. Det heter deja vu . Den følelsen av å ha sett eller opplevd en hendelse før. Jeg har hørt at når man har deja vu så er man i synk med sitt eget liv. Man er akkurat hvor man er ment å være. Jeg har også hørt at deja vu er en forsinkelse i registrerering av synsinntrykk mellom øyne og hjerne slik at man ser før man registerer og da opplever at man har sett det før. Jeg liker best den første forklaringen. Men den andre forklaringen er grei nok. Man kan selv velge å tro på det ene eller andre. Jeg gir eff.

Det er lenge siden jeg har opplevd Deja Vu nå.

Øvelsesoppgave:

Skriv om en hendelse hvor du opplevde noe mystisk. Beskriv hvordan du opplevde. Etterpå skriver du om samme hendelse men denne gangen som om du er en bedreviter som skal vise hvordan det hele var bare tull.

 

Videoblogg: Ytringsfrihet i Norge 2017

Prøvde å lage en videoblogg. Hva synes du?

Snakker om ytringsfrihet i Norge 2017 i lys av Antirasistisk Senter: – «Likes» bør kunne straffes.

(Blog oppdatering 20/6-17: Hvis folk lurer på hvor mye ifor ytringsfrihet jeg er kan jeg si at å ønske meg død fordi vi er uenig er helt greit for meg.

ønskemegdød

Legg merke til at jeg bare fortsetter debatten som om ingenting skjedde? Så ja, jeg mente visst hva jeg sa i min video. Å ønske noen dø er ikke en drapstrussel).

Øvelsesoppgave:

Hva synes du om denne videoen? Liker du den, del den med andre. Liker du den ikke, så trykk ulik på youtube og fortsett med livet.

Klage #39: Mer Bilkjøring, Kø-kultur og kjøttkake rush.

Sååååå…

Har kjørt i næring igjen. Midt i «pinse-kjøttkake rushet» på fredag 2 juni. Dro kl 13.30. Litt før 8 til 16 for å si det sånn. Selv om folk skulle fortsatt være på jobb var det det tett i tett med trafikk. Måtte kjøre til venstre når jeg skulle til høyre på forkjørsvei. Jeg kjører langs ved buss lomme etter busslomme. Det er INGEN der. Kanskje jeg ser en ung tenåring men IKKE EN over 18 kan ta buss. Ser på bilene imottsatt retning. 1 i hver bil. De burde skjems!

Så kommer jeg på motorvei. Og i Norge er det ALLTID jobb på motorvei. Det er aldri en dag uten at noe skal forbedreres. Man kan aldri kjøre fra A til B uten forandring i kjøremønster. Det er aldri planlagt at jobb skal avsluttes før større saue-rush ved helligdager. Nei, det gir de peng i.

Iallefall, jeg gjør som jeg alltid gjør: Setter på iPoden og hører på musikk og prøver å ikke tenke på alt det dumme jeg observerer på veien. Som sagt, «ALLE» kjører en i hver bil. Ingen tar buss eller tog. Flere steder ser jeg kø så langt øyet rekker. Jeg gremmes, men prøver å glemme. Men jeg sier til meg selv «Dere burde skjems!» 

Iallefall, jeg kjører farstgrensen, reiser i god tid fordi jeg vet at idag er en stor kjøttkake og hyttetur rush så jeg må ta tiden til hjelp. Så kommer jeg til et sted med dette skiltet—>

1408998

Dette skiltet heter «Siste sjanse for forbikjøring.» for mange Nordmenn

 

Skiltet heter «SAMMENFLETTING» men i praksis betyr det «Siste sjanse for forbikjøring.» Det her er jeg ser køkulturen på det verste. Folk som meg legger meg så fort jeg får sjansen inn i filen som vil bli brukt. Mange tenker som meg og da har man en fil med mange biler i og en som er nesten tom. Folk som er ekstra stresset for sine kjøttkaker i brunsaus tar seg da retten til å kjøre HEEEEEELT opp til enden av filen for så å forvente at vi skal slippe dem forbi. De har loven på sin side, men jeg finner dem JÆVLA IRRITERENDE!

Det ser ikke ut at de forstår at de er en av grunnen til at man får en ubehagelig rush kjørings erfaring. Istedet for at vi alle kjørte f.eks 40 km/t så må noen av oss kjøre i rykk og napp for å slippe disse folka inn som tror deres TID er så mye mer verdt enn oss andre. Oss andre som f.eks har vært på JOBB og skal hjem, eller ennå verre SKAL på jobb til et visst klokkeslett.

Legg deg inn i NABOFIL så fort du ser en MULIGHET! Så slipper vi rykk og napp kjøring. Kjøttkakene kan vente! Hytte turen blir ikke ødelagt hvis du ikke ødlegge kjøreturen for alle andre.

Kan vel legge til at de har «retten» på sin side. Det ser ut til at dette skiltet gjelder gjensidig vikeplikt, også kalt fletting. Men det er ikke forbudt å kjøre helt frem dersom et felt er åpent. Der fremme plikter andre å slippe deg inn. Likevel er det frekt og egoistisk! 

En annen liten sleip teknikk jeg har observert er at hvis man er på motorvei og køen går under en avkjøringsrampe, finnes det noen «genier», eller «sleipe-faener» som jeg ville kalt dem, som kjører av motorvei også kjører på igjen like etterpå. Igjen starter den JÆVLA rykk og napp kjøringen. Istedet for at vi alle kan kjøre litt saktere, må noen av oss stoppe for å slippe disse sabbene utpå igjen. Rykk. Napp. Rykk. Napp.

Igjen, det jeg tenker er «HVA GJØR AT DERES TID ER SÅ MYE MER VERDT ENN MIN?». Hvem tror de at de er?

Så rushet kunne vært unngått hadde folk tatt kollektivt, og hvis ikke de kan det, iallefall vært litt snille med andre folk.

Her er noen radikale ideer.
1) Hva med å ta bussen hvis det innebærer bare å kjøre en buss og gå i 5 minutter?
2) hvis du er en helsefreak som skal på treningsstudio, ta sykkelen til og fra og se på det som oppvarming. Jeg tror, uten å være forsker på det, at du forbrenner like mye kalorier ved å sykkle på GANGFELT som å spinne på stedet.
3) Har du en kollega som bor på veien til jobb, kanskje han/hun kan kjøre med?
4) Det går ann å la bilen stå hvis du skal på butikken.

Øvelsesoppgave:

Har du noen radikale ideer om hvordan vi kan gjøre kjøring mer behagelig for ALLE, ikke bare for frekke faener? Når sant skal sies så er den vel ikke behagelig for sleipe faner heller. Jeg har kjørt med noen av dem og det er faktisk en veldig ubehagelig følelse.

Demokrati funker best med bare ET parti! – Del 1: Bruke ytringsfriheten så lenge det varer.

Såååå….

En bedreviter taler til sitt folk i NRKs ytring. Saken heter Fred på jord i 29 minutter.

Han skriver useriøst, frekt og freidig. Noe alla hvordan  jeg skriver… Men jeg skriver ikke på NRK Ytring. Tro det eller ei, jeg ville nok formulert meg mye mer edruelig hadde jeg fått skrevet en kronikk i en avis/nasjonal media. Tror til og med noen skulle få stave korrigert det hele!

Iallfall… Jeg tok til motsvar. Jeg skrev: 

«Her var det mange usakligheter og formuleringer som var litt for kreative til å taes seriøst.

Eks 1)
«[Trump] sa det med like stor letthet som han for en drøy måned siden slapp «alle bombers mor» over Afghanistan»

Hvordan vet skribent at Trump tok det lett?

Eks 2)
«like ofte som hans kone skifter kjole.»

Det er bare usaklig forakt. Det holder å si at han skifter meninging mye. Trenger ikke å dra kona hans inn i det.

Eks 3)
«Overføringsverdien fra eiendomshandel til ønsket om verdensherredømme er tross alt begrenset.»

Nå beskriver forfatter Trump, ikke bare som en vinglepetter men en James Bond aktig superskurk.

Eks 4)
«Han, mer enn noen andre, utnytter det vakuum som oppstår når internasjonale organisasjoner spises opp innenfra og mister sin autoritet.»

Hvilken international organisasjon tenker forfatter på her? EU? Nato? FN? Trans-Pacific Partnership?

Mange er imot den UDEMOKRATISKE verdensstaten. Dette er et paradoks fordi forfatter tror han selv er forkjemper av demokratiet.

Eks 5)

«[Trump] stimulerer til et internasjonalt demokratisk forfall som i sin tur fører til nasjonale valg hinsides vår tradisjonelle fatteevne.»

Demokrati er dessverre slik at folket kan stemme på noe annet enn hva forfatter ønsker. Jeg vet at demokrati hadde nok vært best hvis man bare kunne velge et parti og det var det partiet som forfatter støtter. Men valg innebærer at man skal kunne velge. Velge mellom og være med i EU eller gå ut av EU. Om vi skal ta inn mange innvandrere eller om vi skal la være. Dette er valg. Det er ikke et valg å stemme på mindre innvandring også få like mye eller flere. Det er ikke et valg å stemme for å ikke bli med i EU også et år etterpå har man EØS avtalen.

Synes folk som forfatter bør kunne være ærlig nok å si at de selv ikke ønsker demokrati. De ønsker et verdenstyre som gjør at man kjører på de tingene som forfatter ønsker. Dette er det MOTSATTE av demokrati.

Hilsen Arne Andtonsen.»

Så får vi se hvor lenge man kan få stå på NRK ytring. 

Øvelsesoppgave;

Finn motsvaret og «like» det på NRK ytrings sider. Link er i selve teksten eller her: disq.us/p/1j1qddi

 

Hvor farlig er narkotika? – En øvelsesoppgave.

Tror du at narkotika er ulovlig fordi det finnes mennesker med makt som er festbrems?

Flytt til Sverige! – Del 2.

Her er del 1 —>

Kjære Gudløse bedrevitere og annet obstanasig pakk. Flytt til Sverige.

Det bor en humanist-kommunist i nabolaget mitt. Rundt 12 hoppet jeg i taket da han satt igang med sitt lille hagearbeid. Tror faen meg han lånte verktøy fra meg uten å spørre til og med! Alt mitt er jo hans vet du. Tror ikke han hadde likt hvis jeg gjorde det samme. Neida, jeg ringte ikke snuten. Fornedret meg ikke engang til å gå ut å si noe engang. Bare satt inne og ristet på hodet.

Så leser jeg i VG —>

VG

Flytt til Sverige! Det er landet for dere. Hele landet er bygd opp på bedreviten og forakt for sin egen kultur. Det er landet for dere. Ta turen nå! Jeg ber dere. Vi trenger ikke å ødlegge Norge også. I Svergie kan dere helt sikkert få kjøpt gauda på søndag! Der kan dere sitte å lire av dere bedreviten mens alle nikker enig.

Hvis dere ikke kan la være å klippe den jævla plenen på en helligdag da er dere så dumme at dere kan kalle dere Svensk med engang.

Selv jobbet jeg natten i går. Tok å kjørte hjem etterpå. Var trøtt og sliten men tenkte: «Bør klippe plenen idag, for imorgen er det helligdag.» Så gjorde jeg det.

Kan dere ikke vise respekt er Sverige landet for dere. Ta å få dere en billett med engang. Fantastisk land. Masse fokus på feminisme, likestilling, multikultur, ateisme og homofili. Bare å sette igang. Ta turen. NÅ! NÅ! NÅ!

Forbanne idioter.

Kjære Fritenker, flytt til Sverige

Øvelsesoppgave:
Hvordan kan vi gjøre Sverige mer tiltalende for bedrevitere og andre som hater Norsk kultur?

Vi kan ikke la terroristen vinne!

«Vi kan ikke la terroristen vinne», sies det. Hvis vi gjør og reagerer slik og slik da vil terroristen vinne. Derfor kan vi ikke gjøre det. Vi kan ikke bli sinna, trist, frustrert, redd. Da vinner terroristen og vi kan ikke la terroristen vinne.

Jeg har noen triste nyheter til deg. Når en terrorist dreper 22 mennesker, mange av dem barn, på en konsert i Manchester. Da har terroristen allerede vunnet. Hva du enn gjør etterpå er uvesentlig. Han har vunnet.

Den eneste gangen jeg kan huske at en terrorist ikke har vunnet var 11 desember 2010 i Stockholm hvor en terrorist sprengte seg selv i luften da mobilen ringte. Ingen ble drept. Da tapte terroristen. Faktisk ble han en latterlig vits.

Men når en terrorist dreper noen har han vunnet. «Nei, nei», sier du sikkert, «Poenget med terror er å skape frykt.» Dette vet du fordi en kjedlig kar på NRK har sagt det gang på gang. Poenget med terror er ikke å skape frykt. Poenget med terror er å skade uskyldige mennesker. Frykt er bare en naturlig følge.

Tror du virkelig at når en kar sprenger seg selv i luften at han bryr seg om vi blir redde etterpå? Han er jo dau! Poenget er å skade oss. Skade de menneskene han ser like før han sprenger seg selv. Kanskje han biter seg selv i underleppen i en form for fryd i det han vet at disse menneskene han nå ser vil lide. Vil dø. Død, lidelse og skade er terrors mål. Det er hat og det er sinne mot mennesker han ikke vet hvem er, men som han hater likefullt.

Men vi skal ikke la terroristen vinne og prisen for dette er vår mennesklighet. Jeg har de siste 24 timene jobbet, men også sett på sosiale medier. Vi går i de samme klisjene. Noen har lagt ut et Manchester hjerte på sin facebook bilde. Jeg var så nære å stryke henne. Jeg orker ikke mer hudtynn tullball. Hvor er de ekte følelsene? Hvor er de?

Jeg har tenkt og jeg har grublet. Følt skam fordi Europa reagerer ikke som de burde. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Det jeg observerer er akkuratt det. 22 menesker er døde. Mange av dem barn. De skulle på konsert. Nå er de døde. Døde og kommer ikke tilbake. Uansett hvor mange Manchester hjerter man har. Hvor er de ekte følelsene? Hvor er hat, sorg og sinne?

De kan vi ikke vise, fordi… Da vinner terroristen. Vi kan ikke la han vinne. Selv om han allerede har vunnet. Jeg vil vise følelser. Jeg er sint! Ikke redd. Jeg er ikke redd fordi jeg føler nok engang at jeg og folk jeg er glad i ikke er i faresonen. Jeg bor ikke i Oslo. Jeg går ikke på konserter hvor mange møter opp. Mine venner gjør det heller ikke. Siste store konserten jeg var på var Bon Jovi. Noe sier meg at han ikke vil få et terror-angrep.

Men jeg er sint! Og tom. Og oppgitt. Og kvalm. Og trøtt… men det gnager. Bilder i hodet av blide mennesker. Far og datter kanskje? Bang! Død. Over. Terroristen vant. Og Europa har mistet sin sjel. Masse død sjokkerer ikke. Alt vi gjør er å le og flære.

Øvelsesoppgave:

Hvordan mener du at vi skal reagere når vi hører at 22 mennesker, den yngte 8 år, har blitt drept?