Category Archives: Nye Ord

Debatt-teknikk; Kurs 1

Såååå….

Tilgi meg stat og kommune, for jeg har syndet. Jeg har vært svak i viljen igjen og gått på de mørke sidene på nettet, som nådige Stoltenberg advarte oss mot i sin nyttårstale. Som han selv sier: «Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet. Dette må vi møte med fasthet. Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys.» Og hvem er vel ikke veien, sannheten og livet enn selve Stoltenberg? I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Amen.

Så tilgi meg, O, nådige stat og kommune. Stryk meg DLD, fra din liste. Gi meg frelse. For jeg har vært på document.no igjen. Jeg er svak og ber på mine knær om syndens forlatelse.

Det var denne artikkelen som ledet meg i fristelse —>

tillgimegstatogkommune

Jeg var full av meg selv, stat og kommune.

Jeg tenkte «Jeg kan gå på Document.no jeg. Bare for å se om siden fortsatt eksiterer. Skal ikke lese noen av artiklene. Ikke få i meg noe tankekrim. Bare se.»

Men jeg var en dåre. For artikkelen: Lagmannsretten: Krekar kan utleveres til Italia dro meg inn! Den forførte med sin tekst og plutselig før jeg viste ord av det var jeg med i nettdebatten også. Hva har jeg gjort? Hybris, ditt navn er Andy! Mitt skjød er så svagt og min vilje svakere. Stat og kommune, hva har jeg gjort?

andyace83s-ordbok15Nå som jeg har pisket meg til frelse, la meg dele noen tanker om ting rundt nettdebatt og kanskje debatt i virkeligheten også.

Jeg har observert en form for narcissistisk debattform jeg kaller markering. Det er hvor man sier «ditt argument er [noe]» og i at man merker argumentet har man refusert det.

Det å si at motdebattants argument er «usaklig», «infantil», «umoden», «uviten», «til høyre for høyre» er det samme som å slippe å faktisk komme på et motargument.

Sjakk matt, lizzom!

Hva har det med document.no å gjøre? Jo, jeg fant et praktisk eksempel derifra, fra min «netthetsing» der. La meg vise:

merke

Så da har jeg kommet på et nytt uttrykk for så å komme på et praktisk eksempel. Det bør jo holde for dagens forelesning? Noen spørsmål?

Ja, du der… På bakerste rad…

«Ekke «merkering», som du kaller det, bare et annet ord for argumentum ad hominem eller argument på person?»

Oh, hold kjeft! Noen flere spørsmål? Ikke? Bra.

Øvelsesoppgave:

Er det en forskjell på argument på person og argument på argument?

Advertisements

Dagblæ, sex og pedokultur

Dagblæ, som de fleste andre venstreforvridde og ateistiske tidsskrifter (MAO de fleste tidsskrifter) har ingen moralsk kompass. Der skyver de grenser mest for å skyve dem. De sprenger normer uten konsekvens analyse. Som jeg skrev noe alla i min anmeldelse av Dagblæ, titulert Dagblæ-beste avisen i Norge, så er Dagblæ mer eller mindre et porrblad maskert som avis.

«Det er et fritt land«, som folk pleide å si før DLD, røykelover, yttringsfrihets rammer/ansvar/grenser og andre frihets berøvelser. Folk må så gjerne få lese aktuell rapport hvis de vill. Dagblæ også. Og Dagblæ er seg selv lik. Sex nyheter, gjerne satt opp mot kristen konservative og homomoro blandet med andre libertinske tanker.

Kjør på Dagblæ! Bare tillatt motsvar i kommentar seksjonen under så er dere fortsatt mil foran Aftenposten og VG. Men dere har dessverre blitt nesten like rævli på dette som de andre. Men det er en sak for en annen dag.

Poenget er at Dagblæ er et pornoblad med pornografiske motivasjonen. Der gråtes det for at ikke man kan vise dåser og patt på instagram (kuk er ikke så viktig), at facebook fjerner runkebilde og at barn ikke blir oppfordret til sex lek i barnehagen. Og det er det siste her jeg vil skrive om idag.Noe jeg kaller «pedokultur».

Fordi Dagblæ er veldig opptatt av hva underbuksen skjuler (det mysteriet løste jeg i veldig ung alder Dagblæ. Kom bare å spør) og vil at alle skal knulle alle uten skam, hemning eller patriarkalske kjønnssykdommer så hender de at de tråkker over…

Grensen?

Grenser. La oss kalle det «grenser». Vi alle har forskjellig moral. Noen er veldig rigide og kan nesten ikke smile i offentligheten, andre ønsker knullefest i kjærka, mens noen ønsker å få tafse på småbarn. Jeg vet ikke hva som er rett og hva som er galt, men som kristenkonservative mørkemann tror jeg at noe er det. At vi har en akse mellom godt og ondt, og livet er å prøve så godt man kan å være god.

Dagblæ, som den libertinske sosialist og ateist blekka den er, har nok ikke en så viktoriansk oppfattning. Det er vanskelig å si hva som er deres kjerne verdi og moral, trolig fordide ikke har noen. Dette kunne gjort dem til den farligste avisen i Norge, hadde de ikke tillatt motsvar uten frykt for forfølgning. Men i saken «Nettet raser etter Facebook sletta bildet av en bekymra homofil tenåring» tillot de ikke mottale.

Etter at Dagblæ innførte ny «debatt regime» (deres egne ord) har jeg laget en egen lek. Jeg kaller den «Gjett om vi får si imot«. Reglene er enkle: Utifra overskrift og tema alene skal du gjette om Dagblæ tillater fri debatt rundt saken. Noen ganger blir jeg overrasket over svarene. Andre ganger frustrert, sur og skuffet. Til en hvis grad kan jeg akseptere at de kanskje lot denne saken gå i stillhet.

Men jeg kan ikke helt la den gå i stillhet fordi… Det er noe som skurrer. Noe som danser i pedo grenseland. La meg nå forklare hvorfor.

Ved første øyekast kan denne saken bare være ennå en dyneløfte sak om «dumme slemme kristenkonservative som ikke tillater fri kjærlighet«. En gutt, i ubestemt alder, lufter sin frykt over at hans homoseksualitet vil fremmedgjørende han fra omverdenen. Dette gjør han tapper ifølge Dagblæ. Som fotografen så fint selv sier «- Det virker til at Facebook har fjernet denne modige unge mannens utsagn og nå stopper meg i å laste opp flere bilder».

Problemet er vel at det er en ung GUTT. Et barn. Og noen av oss mener at barns seksualitet burde være litt tabu. Jeg er håpløs på å tippe alder men jeg oppfatter barnet på bildet til å være 8-14 år. Kanskje til og med prepubertal. Jeg kan derfor sympatisere litt med de som flagget bildet. Selve bildet er uskyldig nok. Det viser bare et barn som er trist. Problemet er den tekstbaserte konteksten.

Teksten under skriver «Jeg er homoseksuell og jeg er redd for hvordan min framtid blir og for at folk ikke vil like meg«. Ordet homoSEXUELL i lys av et barn burde kanskje bli rynket litt på nesen av? Frykten selv er forståelig, men identiteten til barnet burde forbli hemmelig. Hadde han fjernet ordet «homoseksuell» og erstattet det med «anderledes» eller et annet mindre seksuelt ladet ord ville ikke jeg sett problemet, men alder til barnet i denne konteksten er smakløst.

La meg fortelle deg litt om psykologi, identitet, seksualitet og utvikling. Barn har en seksualitet. Tabu som noen ser dette, så er det fortsatt sant. Leke doktor og andre utforskninger gjør barn hele tiden. Hvordan vi som voksene skal forholde oss til dette er vanskelig.

Noen reagerer med sjokk og sinne, andre oppfordrer, på grensen til nesten å ta del i det. Begge deler kan være destruktivt for et barn. Jeg anbefaler og holde seg LAAAAAAAANGT unna dette. LAAAAANGT unna. Med ett unntak; hvis det påvirker barnets hygiene eller gir barnet skamfølelse. Da bør man snakke åpent om sex og seksualitet på en distansert men tolerant måte. Hva som er viktig er at voksene ikke prøver å trenge inn i denne sfæren. For da kan man skape en pedokultur.

Denne saken går rett inn i denne pedokulturen. En voksen man blottlegger et barns seksualitet for hva jeg antar er hans egen politiske agenda. Dette er et OVERGREP. Dette dreier seg IKKE om homofili, homokamp eller toleranse, men et barns rett til å ikke bli satt til skue. Barnet er sikkert modig, det er fotografen, Dagblæ og Hillary’s motiver jeg vill sette søke lyset på.

HVEM TROR DE AT DE ER? Dette er et BARN. Et barn under utvikling.

«Det er bare en fase«, sier mange foreldre i fornektelse. Noen ganger må man innse at barnet er homofil. Men når et barn er pre(før)pubertal er ingenting gitt. Heller ikke mens man er tenåring. Noen kan til og med være forvirret hele livet. Alt er en del av livets mangfoldighet. Dette barnet føler seg anderledes. Kanskje fordi han har krumme håndledd, kanskje av helt andre grunner. Det å blottlegge et barn på denne måten er kvalmende.

Hva hvis han ikke er homofil? Tror ikke folk det blir en påkjennelse å vite at den neste presidenten vår (jeg har ingen illusjoner om noe annet) akkurat gav stående applaus for dine antatte drifter? At hele verden har hengt seg opp i din midlertidige ståsted på hva jeg håpet vil bli en lang reise i å finne seg selv?

Kvalmende. Men jeg er vel bare en kristenkonservativ homofob.

Øvelsesoppgave:

Hvorfor tror du AndyAce83 kalte Hillary for vår neste president?

Ekkokammer med ropert.

AndyAce83s ordbok 09

Hvis du har lest bloggen min litt mer enn en gang vet du kanskje at jeg er av det kreative slaget. En slik en «kunster» om du vill. Som kreativ type leker jeg med ord. Noen kalte meg «en trollmann med ord» (ironisk vel og merke) og jeg korrigerte dem ved å si «a wizard with words» høres bedre ut fordi det er på engelsk og har bokstavrim. Man skal, om man kan, korrigere mennesker. Da setter du dem på plass og viser at du er en alpha-han.

Iallefall, nylig var en av disse lekene med ord som ble sittende og resonere med meg. Det var når jeg skrev mitt geniale blogg innlegg «Aftenposten – Norges farligste avis» at jeg skrev uttrykket «et ekko kammer med ropert». Jeg likte dette og vil derfor i min serie Nye ord, begreper og uttrykk sette frem hva jeg mener med dette.

Ekkokammer er noe folk som vet best kaller det når folk som ikke vet best snakker sammen. Gjerne er det to eller flere kristenkonservative mørkemenn som har finnet et forum hvor de får lov å snakke anonymt og de da kaller de rom folk for rotter, muslimer for slemme og kvinner for klagende hekser. Med andre ord kan du si at Tanker om Ting er et ekkokammer. Om dog jeg snakker mye med meg selv her. Men det er god akkustikk der jeg bor og lite møblert så alt jeg sier resonerer og klinger tilbake til meg.

"Det finnes folk som sier hva de mener uten at vi kan korrigere dem! Dette må vi få slutt på! Alle aviser må skrive negativt om anoym debatt nå! Få Linnea til å si noen ord. Idioter liker henne"

«Det finnes folk som sier hva de mener uten at vi kan korrigere dem! Dette må vi få slutt på! Alle aviser må skrive negativt om anoym debatt nå! Få Linnea til å si noen ord. Idioter liker henne»

Ekkokammer høres veldig fint ut og da er det viktig å ikke tenke noe mer på det. Det finnes altså folk som snakker etter kjeften på hverandre og er helt enig i negative ting. Altså ekkokammer.

Men hva er da et ekkokammer med ropert? Jo, det er når alle mennesker som får lov å yttre seg i Norge mener det samme og da får hjelp til å hyle dette ut over landet. Ekkokammeret med ropert er VG, Dagblæh og Aftenposten, som sammen skriver det samme og mener det samme og får da på makronivå (fint ord, slå det opp) lire av seg sin mening, også kritiser andre for å mene noe annet, igjen med overveldende støtte fra andre med makt.

Vi har ikke debatt i Norge. Vi har ekkokammer med ropert. Et unisont hylekor fra Tigerstaden som vrøvler om sine -ismer og hater folk som mener noe annet. De ler seg skakk når folk gjør narr av disse uvitende trygde beista og idiotiske arbeiderklasse folk som ikke har 2 bachelors og en master. Alle som mener noe annet enn dem driver med hets og hat tale fordi de med ropert vet best. Alle andre sier så.

Dette ekkokammeret med ropert er så overveldende at de ikke forstår paradokset ved å påpeke andres ekkokammer (aka. flis og bjelke, hvis jeg får refere til en farlig bok) fordi uansett om man bare snakker med likesinnede i Norge så kan man ikke unngå å få meg seg store doser kultur-marxisme hver dag via alle store og de fleste av de små avisene som finnes. Det er også så vanskelig å komme igjennom til disse som snakker hverandre etter kjeften med ropert at folk blir kvelt og enten holder helt kjeft eller surmuler på små uvesentlige steder. Det er med andre ord ekkokammeret med ropert som leder til at andre lager små «ekkokammer» hvor de kan få litt sjelefred.

Øvelsesoppgave:
Hva… hva… hva… mener… mener… mener… du… du… du… om… om…. om… dette? dette? dette?

Tanker om Ting på Toget

Idag (det vil si for lenge siden) var det mange sterke følelser på toget. Ei dame satt og gråt på setet bak meg. Gudene vet om hva, men jeg er ikke redd for å spekulere.

De kan være tre ting man gråter for; 1) dødsfall, 2) personlig nederlag eller 3) noe så banalt som kjærlighets sorg (kjærlighetssorg). Hun gikk av på flyplassen så jeg antar det var det siste. Poenget er at jeg brøt en regel jeg har. En regel om at jeg skal ikke la noen gråte uten et omsorgsfulle ord. Det er dessverre vanskelig å blande seg uten å oppfattes rar. Hva er det man skal spørre om?

«Er det noe galt?»
«Hva får deg til å tro det?»
«Tårene som triller ned over ditt kinn

Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal være slave av «tilskuer effekten«. Hvis noen gråter, sier de skal ta selvmord, faller på isen eller kommer i en annen ulykke skal jeg ikke bare stå der som et nek men gjøre det beste jeg kan for å gjøre ting bedre.

Solidaritet i Prakiss

Jeg tror på solidaritet i prakiss. Det er min mening at man er ikke snill for hva man mener eller hvilket parti man stemmer men hva man faktisk gjør. Solidaritet er ikke bare å betale en høy skatt til «spleiselaget» men faktisk også gi en halv eff i lidelse du kommer over. «La stat og kommune ta seg av det» er en form for apati jeg ikke har annet enn forakt for.

Notis: Det er ikke min mening her å drive med sekulær moralisering*. Hvis du vil være apatisk og likegyldig til andres lidelse så skal du få lov til det. Dette er min egen moralske kode. Hva du gjør, og mener, er jeg tilskuere apatisk til selv *knegg, knegg*

Men ja… Jeg brøyt min egen regel og lot henne snufse og gråte i stillhet i sete bak meg mens jeg skrev noen ord på min duppeditt isteden og følte en skam over at ikke hadde ryggrad til å spørre om det var noe jeg kunne gjøre.

Men det var mer som skjedde i denne kupeen.

Ei annen dame fikk en telefon hvor jeg kunne høre noen gaule i sinne på den andre siden. Det var så høyt at jeg kunne høre ord. Jeg så damen gå vekk i all hast og jeg undret; vet hun at vi alle (de fleste av oss iallfall) har opplevd å ha med mennesker med sterke følelser i offentligheten? Minner og tanker kom farene om da jeg opplevde lignende.

Man blir flau. Flau av å kjenne. Av å kjenne den andre. Egentlig er det ikke oss som gjør noe galt men vi føler oss skyldige likevel. Jeg undret ikke på hva som gjorde personen på den andre siden så sint. Det er en av tre grunner til sinne: 1) dødsfall, 2) svik eller 3) kjærlighet. Men jeg undret over hvor flaue vi blir av andres følelsesutbrudd.

Når jeg ble eldre tenkte jeg at jeg skulle slutte å bli flau over andres handlinger ute blandt folk. Men selv om jeg tenker dette har jeg et endokrint system som ikke alltid er slave av logikken. Så når folk går full idiot rundt meg kjenner jeg likevel den varme følelsen av skam komme over meg. Fascinerende.

Øvelsesoppgave:
Ta to hendelser i ditt liv, en hvor du får et følelsesmessigst sammenbrudd ute blant folk og en hvor noen andre får et sammenbrudd ute blant folk sammen med deg. Tenk over hendelsen som 3 personer, deg selv, den andre og en tredje part. Hva tenker de forskjellige om dette. Skriv en refleksjons notat rundt dette. Hva slags erfaring kan vi dra ut av dette?

(*Nå er jo jeg kristenkonservativ mørkemann så all min moralisering kommer jo ikke egentlig fra sekulære verdier, men jeg ville jo så gjerne bruke noen av mine kreative uttrykk.)