Endelig fant jeg et eksempel på hatprat (og behov for stave-korrektur)

Såååå…

Jeg har lenge etterlyst eksempler på dette «hat-pratet» alle de kule kidza snakker om, og endelig fant jeg ett eksempel! Yes, yes, oh, yeah!

Det var skrevet til Sumaya Jirde Ali. Jeg vet ikke hvem det er. Men på twittær profilen står det «Redaksjonsmedlem for og spaltist for . Utgir snart diktsamlingen Kvinner som hater menn». Da vet vi nok om henne.

Hun skal (angivelig) ha fått tilsendt disse meldingene —>

DKCr_yiXoAAvsAf

Spennende melding. La oss spekulere og fantasere om hvem denne personen er som skriver slikt.

Voldtas skrives «voltas». Første settningen i meldingen er skrevet feil på det mest vesentlige ordet. Hvorfor? Vet han (for jeg antar at dette er en mann) ikke at «voldta» skrives med «d»? Skrev han så fort på grunn av affekt at han ikke hadde tid til å stave-korrigere i det hele tatt? Eller har han dysleksi?  Hvis det siste, er det noen sammenheng mellom lese og skrive vansker og hatprat? Forsk i vei!

Jeg kan ikke si jeg er en racer i skriving. Faktisk er jeg ganske dårlig. Men jeg kan da skrive voldta rett i første settning. Selv om jeg tydeligvis ikke vet at «setning» skrives med en «t».

Det neste jeg legger merke til er at teksten har seksuelle overtoner. Aggressive seksuelle overtoner (snakk om voldtekt). Hans referanser til å voldta med kaktus kan tyde på potensproblemer. At han ikke selv kan voldta noen (fordi det krever ereksjon) og må ty til hjelp fra et ytre objekt.

«Er du trang?» er den minst aggressive av de seksuelle kommentarene. Kanskje i et håp om at hun faktisk skal akseptere hans tilnærming og svare? Eller kanskje et håp om at hans mindre penis vil fortsatt kjennes hvis han skulle få sjansen? Hva som uansett er tydelig er at personen som sender denne meldingen sliter med sin seksualitet på en eller annen måte. Om det er liten penis eller ereksjonsproblemer er uklart, men vi snakker nok om en person soms seksuelle frustrasjon har ledet til aggresjon.

Jeg oppfatter kommentaren til å være barnslig. Hvis vi antar at mannen er voksen. Iallfall i tyveårene, og med så lite skriveferdigheter at til og med jeg reagerer, er det kanskje trygt å anta at vi har med en person med lav intelligens. En sosial taper, om du vill.

Til neste gang denne personen skal skrive hatmeldinger til fremmedfolk kan det være kjekt å vite hvordan han skriver enkelte ord. Altså: «Voltas» skrives «voldtas». «Negerkjæringer» skrives «neger kjerringer». Det er også kjekt å vite at kjerring kommer av «kjær-ting» og er faktisk et ord av affeksjon. Skal man skrive noe i store bokstaver anbefaler jeg at HELE ordet skrives med store bokstaver. Ikke som her hvor «in-» er med små bokstaver mens «-genting» er skrevet med store. Kanskje han ble sint mitt i ordet. Hva vet jeg?

«Ikke» er i alle fall et ord. Men jeg syntes det var smart å kalle «hijab» for «tørkle» siden han trolig ikke ville kunne skrive det ordet korrekt.

Det skal alltid være stor bokstav etter punktum. Selv om han var iallfall konsekvent. Og jeg har lært at skal man gjøre en feil, bør man iallfall gjøre feilen konsekvent. «Kakstus» skrives «kaktus». «Bløog» antar jeg skal bety «blø og». Dette er nok mer en trykkleif enn en faktisk manglende evne til rettskriving. Blåblå er normalt skrevet med binde-strek [sic for humor], selv om jeg kan godkjenne denne.

Navnet på personen han truer er også skrevet feil. Dette kan skape forvirring når mottaker kanskje kan lure på om meldingen var feilsendt. Ikke bra. Alltid skriv navnet på personen du truer riktig. 

«Stgg» skrives «stygg», men jeg ville også godkjent «støgg» hvis du ville ha dialekt sjarm i teksten din. Også er det viktig å avslutte siste setning med punktum så ikke mottaker antar at du har mer trusler å gi.

Så la oss summere hva vi har lært av denne hatmeldingen. Den er mildt sagt urovekkende. Hadde jeg fått den tilsendt til meg hadde nok jeg også hengt med geipen. Mye tyder på psykisk ustabilitet og lav intelligens. En farlig blanding.

Det er ikke noe humor i teksten, noe som viser til at personen trolig ikke er smart. Mye tyder på at personen ikke klarer å skille forakt for Norsk innvandringspolitikk og de enkelte innvandrerne som lever i Norge. Dette kan tyde på at personen ikke har evne til abstrakt tenkning eller.

Når det gjelder kreativiteten i meldingen, var det det beste med det hele. Voldta med kaktus er et sterkt bilde, uten tvil. Hva jeg i stedet tviler på er at dette er noe han kom på selv. Jeg vil tippe at han har stjålet ideen fra noen venner i ekkokammeret.

Jeg gir denne hatmeldingen 2 av 6. Mye skrivefeil, kombinert med usammenhengende tankeprosess (han skal ikke voldta, men skal voldta) gjør at selv om man skal ta alle trusler på alvor, klarer man ikke å ta trussel giver på alvor. Når JEG ser alle skrivefeilene, da er du på bærtur.

Øvelsesoppgave:

Hvis en sosial taper hater er det forståelig? Hvis det er forståelig, hva skal vi da gjøre? Skal vi hate tapere? Skriv et refleksjonsnotat rundt dette.

Advertisements

Tanker om Ting rundt valget 2017.

Såååååå…

Da var valget over for denne gang og la oss da ta noen notater om hva vi har observert. Dette er måten å skaffe seg kunnskap på. Observer, skriv ned, reflekter, og senere kom tilbake til hva du har skrever og se om det fortsatt er gjeldende. For eksempel lese denne teksten om 4 år og se om noe har forandret seg og om noe er det samme. Da kan vi etablere mønster som vi yttligere kan reflektere over for å skaffe oss dypere innsikt i mekanismer i samfunnet og menneskets tankesett.

Det første som fascinerte meg denne gangen var stillheten etter valget. Ved forrige valg var media i harnisk. Samfunnet kunne jo kollapse av dette skiftet. I år er de mye mer lavmælte. Fokuser er på Jonas Gahr og hva han kunne gjort bedre.

Min teori er at media har lært, som jeg har, at det er ingen reel forskjell. Dette er trist i «anderledes landet» at vi faktisk ikke har demokrati. Vi har ikke noe klart valg. Høyere eller lavere skatt. Det er det eneste som skiller snørr fra bart.

Det neste vi kan observere er at politikere bruker media som talerstol for hva de kan og ønsker gjøre. Den kvalmeste har vært konfirmanten Hareide som har sett ut dydssignaler (virtue signaling) for å vise hvor prektig korrekt han er. Grande har imponert ved å holde kjeft.

Det var faktisk alt jeg har tenkt om dette valget.

Øvelsesoppgave:

Har du observert noen tendenser i valget 2017? Skriv en kommentar i kommentar seksjonen under.

Øyeblikket man innser man ikke lenger er hva man var.

Såååå…

Jeg var på Rimi & Co 100 for å kjøpe meg tobakk og bestemte meg for å putte i noen andre varer også så det så ut som om jeg var der for noe annet også. Å kjøpe tobakk nå er vel nesten like mye tabu som det var å kjøpe kondomer for mange år siden.

Mens jeg gikk rundt i kjøledisken og tenkte hvor lite varer man egentlig kan få tak i disse kjedelige kolonialene falt en annen tanke meg inn. Der øynene farte over utvalget så falt også øynene mine på ei dame. Blond, tynn, langt hår. 4 av 10 kanskje? Ikke veldig pen. Men hun gikk strengt rundt som om hun var noe. Som om mitt blikk var en krenkelse.

Tanker om ting farte i meg og jeg begynte å undres over noe. Et ønske vokste. Et ønske om å være til stedet når noen innser at de ikke lenger er hva de engang var. Hvor lysten jeg var til å stå der når ei dame, som engang var 10 av 10 pen, innså at de hadde falt på skalaen. At hun ikke snudde hoder lenger som før.

SureprimenFrkDeppa

Det kunne ikke være ei jordnær ei. Noen som var pen, men kunne fortsatt smile til folk på bussen. Gå i vanlige klær og med edruelige motiver.

Nei, ei forfengelig ei. Som hadde brukt utseende for alt det var verdt, og latt utseende gå henne til hode. Ei av de misnøyde og sure. Noe alla Sur-Primen Frk. Deppa. Bare penere.

Sur-Primen er høyt oppe, men hun ser ikke ut til å være høyt vedlikehold (ja, det var faktisk et kompliment til henne).

Ønsket var å stå ved siden av og observere reaksjonene til ei av disse med mye sminke, dyre klær og sykelige forfengelige, som kun skal ha beachbody ready kjærester. Den type mannfolk som man ser på Paradise Whortel, som ler litt mer enn de burde på en teit måte, mens de har capsen på snei og som har rastløse bein. Sikkert noen tribal tattiser på armen og blendahvite tenner.

Hvor lysten jeg var på å være der i øyeblikket hvor de innser at de ikke lenger kan leve på utseende alene. Men fordi de ikke har lest noen bøker, tenkt noen tanker, bare yolo´et seg igjennom livet så har de ikke lenger noe å bidra med. Det hadde vært spennende. Noe å tenke tanker om ting rundt.

Øvelsesoppgave:

Kjenner du noen yolo´er eller har du vært en selv? Fortell meg hva som skjer når de tikker 30. Uttrykk velger du selv.

 

 

Om Jens Bruns siste «fritenkning» i dagblæh.

Debatt sirkelen går sin gang. Folk prater og mener og debatterer vilt om alt fra hijab til matpriser til været. Alt mellom himmel og jord skal skravles sønder og sammen. Vi spy hverandre i kjeften og lirer av oss surmaget bedreviten til den store «alle skal få» pokalen.

Vi blir ikke klokere, trolig heller dummere, der den ene oppstanasig typen etter den andre skal skolere oss i hva de har lest i sin høyst selektive bokhylle.

Jens Brun is back!

Jens Brun is back! Og nå skal han fortelle oss at Norge er ikke kristent. Whooho! Orginalt!

Jeg kunne seff ha skrevet om Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet sitt siste tanketomme svada i Dagblæh også hvor han skriver (eller noen har vel skrevet den for han) om den «farlige populismen«. Men vi får holde oss for god til å gi han noe tid. Mannen skulle vært på vernet bedrift og vasket arbeidsklær mens han sang på Kaptein Sabeltann. Men den gang ei.

Derp!

Tilbake til Jens Brun! Om jeg har aldri så mye forakt for han og alt han står for, tror jeg ikke han er under pari. Jens Brun skriver sitt siste bedrevitende manifest i Dagblæh titulert «Et kritisk blikk på den kristne kulturarven«. For den dødsmarsjen har vi ikke spilt oss lei på ennå.

Det var vel knapt en måned siden Harald EIA var ellevill med samme ideene. Og jeg svarte EIA og jeg vil svare Jens Brun.

Så la oss se hva vi skal måtte gå igjennom i dette repetisjonskurset signert HUF og Jens Brun.

Jens Brun starter med «At et KrF i valgkampmodus skulle endre sin ensidige og ukritiske hyllest av den kristne kulturarven, vil være naivt å tro.»

Og jommen har han rett. Det ville vært naivt å tro det. Det heter Kristlig Folkeparti ikke Human-etisk bedreviter parti. Så det ville vært nær sagt tåpelig å tro de ville si noe annet. Kjempe bra Jens Brun! Hadde du bare gitt deg der. Men en god bedreviter må vite best til han er langt ute på tynn is. La oss se…

Jens Brun sier «Spøkefullt at jeg hevdet at det bare er et tidsspørsmål før den kristne arven kommer til å få æren for at de homofile nå blir tilnærmelsesvis likestilt med heterofile. «

Her er et spørsmål til Jens Brun. Hvis man kan etterkvart finne det berømte «homo-genet». Altså at foreldre kan finne ut før fødsel at barnet vill bli homofil og de vil da fjernet barnet fordi de ønsker seg et normalt barn. Hvor står HUF på dette? Noe sier meg at det vil bli stille som i graven da.

Men vi presser videre… Jens Brun var heller lat idag og bestemte seg mer heller mindre og klippe og lime Berge Furre sine tanker fra «Nytt norske kirkeblad» fra 2002. Hvorfor i helvete leser du det Jens Brun? Har du ikke nok med Humanist?!

Men iallefall Jens Brun sier at Berge Furre sa at «Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånda […], Vi ville hatt.

«Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,»

Så Jens Brun i en bedrevitelig eller borgerlig konfirmasjon hva er det man konfirmerer seg til da? Er det ikke til den nådige stat og kommune? Og bøye seg i nesegrus beundring til en venstreorientert statsmakt? Er ikke «kongen» regjering nå? Hva skiller det seg da?

Men Jens Brun siterer.

«ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,»

Social Justice, Jens Brun? Er du en SJW? Jeg er fortsatt imot sosial «rettferdighet» fordi det er så langt ifra det. Det er at stat og kommune skal ta sin nådige hand ned å skape rettferd på jord ved å ta fra noen og gi til andre. Det er å skape ubalanse i samfunnet hvor folk ikke behøver, og faktisk kan bli straffet, for å planlegge frem i tid.

Jens Brun siterer videre: «ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,»

Minn meg på Jens Brun. Etter den franske rævulusjonen, hvor sto Humanistene på dødsstraff? (Hint: Giljotin.)

Faen heller! HUFs logo hyller jo fortsatt den tid hvor hoder rullet!

«Vi trukke på dødsstraff vi», sier snille Jens Brun. Bare slemme Kristenkonservative ønsker det. DERP!

Og hva med abort? Joda, du definerer sikkert foster som parasitter. Det er standar dehumanistisk «humanisme», men la oss si at et foster er et menneske eller potensielt menneske, hva er abort annet enn dødsstraff da? Men hvor står human-etisk forbund på det?

Kan du virkelig hevde at ateisme eller sekularisme er imot dødsstraff for noen annen grunn enn kulturell betinging og «feels»? Og isåfall er ikke det å bygge hus på sandgrunn (jmf. bibelen).

Fei for dine egen dør Jens Brun, så skal vi kristne feie for vår. Fokuser på alt faenskapen som ligger i dine rekker.

Hva mener HUFere om pedofili for eksempel? Mener de at det kun er galt hvis prester gjør det? Hmm?

Hva mener de om drap av mentalt syke mennesker eller mentalt tilbakestående? Hmm? Men vi skal aldri snakke om det begredelige i dine rekker. Alltid om kristne og så slemme de er. FEI FOR EGEN DØR DU! Som Jesus sa «Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.» Det finnes så mye effskap i humanetiske rekker. Mye psykisk sykt tankegods som ligger bak. Konfronter dere selv først. Se hvor dypt styggdommen går.  Å godta en gang for alle at Norge er kristent og TAKK GUD FOR DET!

Jeg har like mye forakt for kristne som den gjennomsnittlige kristne har. Bedehus folket som er så mye bedre enn andre. Jeg snakker IKKE om dem. Jeg snakker om de vanlige, dagligdagse kristne.

Saken er Jens Brun at vår forakt for slaveri, dødsstraff og annet korrekt har ikke kommet på TROSS av kristendommen, men på grunn av den. I dansen mellom tro og samfunnet. Til bunns i alle bevegelser mot det samfunnet vi har idag er at MENNESKET er en ukrenkelig verdig. En verdig gitt av Gud. Ikke naturen. Ikke av stat og kommune. Ikke av Jens Brun og vennene hans.

Det er utifra DETTE humanisme kommer. Ateistisk, bedreviten er IKKE humanisme. Det er dehumanisme. Det er hat for mennesket og dets form. Kristendommen har holdt igjen så vi ikke har falt over i denne nihilistisk dehumanisme.

Men grepet slipper Jens Brun. Takket være deg og dine…

og helvete vill følge.

Øvelsesoppgave:
Neste gang vil AndyAce83 bevise at han er politisk nøytral ved å håne høyresiden litt igjen. Kan du gjette hva han skal gjøre narr av?

La oss gå igjennom klisjeene. Faten snakker ut om hetsen.

Sååååå…

Faten tar valget men nekter å ta av seg skautet. *knegg, knegg*. 

Faen kjeder seg

Denne dansen har vi hatt så mange ganger nå at til og med provokatøren kjeder seg.

Saken så langt er: Ei muslimsk dame, ved navn Faten Mahdi al-Hussaini, på 22 år laget valgprogram for kidza på NRK. Programmet titulert «Faten tar valget» går ut på at hun gjør noe hun ikke kan, også skal hun bli forklart hva de forskjellige partiene mener, også skal hun si hvem hun støtter av dem.

Men det er en tvist! Hun vil ha på seg skaut! Og Nordmenn er i harnisk! Snork!

Jeg gadd ikke å skrive noe om denne saken her. Den har raljert i media i flere uker nå, men jeg orket ikke å kommentere. Akkurat som så mye annet vrøvl i tiden vi lever i er det bare ikke verdt å tenke tanker om ting rundt. Det er dødfødt. Vi forsto at dette skulle være en provokasjon. Noen raddiser ler seg ihjel nå.

Selvfølgelig ville folk bli sure og skrive sinte kommentarer, og selvfølgelig klarer noen å hoppe langt over det sømmelige. NRK og Faten ville ha oppmerksomhet og de fikk det. De vant. Igjen.

Først kom en klagestorm til NRKs Kringkastingsrådet og NRK blir oppgitt. Klagene i essens var: Hvorfor er det forbudt med kors på NRK men IKKE hijab?

En super observasjon og problemstilling det er grunnlag for å påpeke. Dette var greit. Dette var smart men dette skulle vært slutten. Men seff må noen internett krigere lire av seg mer og mer og mer og mer og ikke innse at dette vil bare bli brukt i mot dem. Hvor mange ganger må vi gå igjennom denne dansen?

Jeg var ikke en av de som klaget. Jeg ser ikke på NRK. Jeg betaler ikke lisens og har ikke tenkt å gjøre det så det er ikke min posisjon å klage over hva andre folks penger blir brukt til. Jeg har TV, men jeg nekter plent å betale for NRK. Jeg ser ikke på TV og bruker fjernsynet kun for konsoll spilling og film titting med venner.

De som faktisk betaler lisensen derimot er i sin fulle rett til å klage. Jeg vil anbefale folk å plombere TVen sin istedet og bruke streaming tjenester osv så slipper de NRK lisens. Hvis du har ekstra baller kan du fortsette å se på NRK men bare snike deg unna. Men du får ta konsekvensen selv.

Men nok om det!

Poenget er at dansens gang kunne vi alle se lenge før den var ferdig. Islam skal opp og frem og folk som ikke lever i [året vi lever i] blir sure og de som er på topp rister på hodet over hvor dumme mange mennesker er. Og JA, de er dumme! Ikke fordi de blir provosert, men fordi de tror det vil HJELPE.

Som jeg ser det nå har vi bare to alternativer. 1) stemme på innvandringskritiske partier (noe som vill utsette problemet) eller 2) La Norge gå til helvete, ha så en borgerkrig også bruke krigens ekstreme muligheter til å rense opp. En formatering av harddisken om du vill. Men denne borgerkrigen kan være langt frem i tid.

Men nok om det!

For poenget er at dansens gang har gått sin gang igjen. Som den har gjort før og som den vil igjen. Avkristning av Norge og Islamifisering har skjedd så lenge nå. Det eneste vi skal takke fanden for er at Nordmenn har vært så villig til å la seg rævkjøre av Islam at det ikke har vært nødvendig med terrorisme. Vi bare koser oss. Deilig å blir rævkjørt mens vi kan smile bedrevitelig. 

Men nok om det!

For poenget er at vi har kommet til siste innspurt av denne dansen. Dansen vi burde kjenne igjen nå. Dansen vi kan kalle debatt-sirkel. Først kommer provokasjonen, så kommer sinnet, så kommer fordømmelsen av sinnet. Stakkars, snille [mennesket fra gruppe] kunne ikke forstå at dette ville provosere så voldsomt og vi er slemme som ikke liker dette. Daske hand også kjører vi på videre. Kanskje skrenke litt mer på ytringsfrihet også skjerpe overvåkningen av Nordmenn bare for å være på sikre siden.

Faten selv snakker ut nå. Og det er det jeg vil tenke tanker om ting om. Jeg vil studere klisjeene så vi kan kjenne den igjen neste gang og neste gang og neste gang og neste gang til klisjeene eksploderer i et opprør med vold. Jeg snakker om NRK nyheters repotasje om stakkars Faten som bare ville lage program på NRK med skaut.

Det første hun sier er—>

HunBørSkytes «Hun bør skytes», [Faten ler] sto det på [sic] kommentarfeltet». Vi skal få sjokk av slike kommentarer, selv om hun selv smiler av det. Det er egentlig et brudd på klisje her fordi hun ler isteden for å gråte. Kanskje vi får se noen tårer senere i videoen.

Hun fortsetter med:

KunForEtPlagg

«Denne gangen kun fordi jeg har på meg et plagg»

Dette kalles argumentum ad absurdum hvor man tar motstanders argument og reduserer deres ståsted til det absurde og det komiske. Saken dreier seg IKKE om plagget i seg selv, men hva plagget representerer. Ingen hadde blitt forbannet hadde hun hatt på seg skaut og kledd seg ut som ei budeie. Tror heller ingen hadde blitt provosert av dette hadde det ikke vært for at andre i NRKs aktualitets avdelinger IKKE får ha på seg kors. Men nei, dette dreier seg kun om plagget, ikke hva plagget representerer.

La oss si jeg var en av kidza og fikk være med i programmet isteden for Faten. Men isteden for å ha på meg hijab så hadde jeg på meg en T-skjorte hvor det sto «Skyt alle svartingene i Norge!». Tror du argumentet ville holdt vann da? Det er jo bare et plagg. Men det REPRESENTERER MER! Er du med?

DetErBareEtPlagg

Noe sier meg at «Det er bare et plagg» ikke ville holdt hvis jeg gikk med bare dette plagget på TV.

Men hun skvaldrer videre. Mange klisjeer man skal igjennom. Hun sier —>

ErDetNorsk

Hun spør om hijab er mindre Norsk enn hatefulle meldinger i kommentarfeltet. Tja. Ytringsfrihet er iallefall en vestlig verdi, mens skaut på grunn av religiøse grunner er en arabisk.

Og igjen, man snakker om hatefulle ytringer, men sier ikke hva disse hatefulle ytringene egentlig er? Er det drapstrusselen hun nevnte tidligere eller er det ALLE som mener at hijab burde ikke være på NRK hvis ikke kors er tillatt? Nei, la oss blande sammen alle ytringer og late som om ALT er hat. Dette er en erketypisk klisje. Ta en mening som er lite taktfull og sett den sammen med andre meninger som er bedre artikulert.

Men SÅ skjer det noe spennende. Først snakker hun om hatefulle ytringer, men såååååå…. Skifter hun begrep. Se her —>

KritisertSåMye

Nå snakker hun plutselig om kritikk. Først hatefulle ytringer, men nå kritikk. Er det det samme? JA! For begge deler er tankekrim! Begge deler er slemt. Begge deler er negativt. Og der ligger kjernen av saken. Som gjør at vi burde tenke tanker om ting. Dette er problemet med innskrenking av ytringsfrihet. Fordi «kritikk» kan lett bli «hatefulle ytringer» og jommen skjedde det ikke rett foran øyne på oss her! TENK TANKER OM TING, folkens!

Men det er gode nyheter folkens! Det er lys på horisonten, for som Faten sier: 

SinnaMuslimerDrarHjemLøsningen på multikult problemet er bare å skrive kritikk av Islam om og om igjen så vil de dra hjem! Takk for tipset Faten. Vi må vel bare sørge for at ikke dere kan ta med dere goder tilbake der, men løsningen er klar! Ytringsfrihet er nøkkelen! 

Hun lirer av seg masse sorgkvad om hat osv osv. Så sier hun noe spennende igjen.

DinFrihetKanVæreMinUndertrykkelse

Spennende. Minner meg om et bilde jeg så engang… skal vi se om jeg kan finne det.

AHA!

tumblr_lqthhsm4ME1r2ybubo1_500

Jupp! 

Så kommer hva jeg kaller Venstre argumentet. Eller Grande argumentet om du vill. Det er «Er du uenig med meg er du uviten». Essensen av elitist tankegang, men sjeldent uttrykket så klart som når Grande taler i debatt.

UenigUviten

Også kommer ennå en nydelig klisje og det er [året vi lever i] argumentet.

ÅretViLeverI

Jeg gidder ikke å ta opp debatten om «Å kritisere Islam er ikke rasisme fordi det er en religion/ideologi IKKE en rase». La «fritenkere» ta seg av det. Kall meg heller en rasist. Jeg gir faen!

Tilslutt sier hun—>

KanDuBareSlutteÅHate

Dansen er nå ferdig for denne gang, og jeg får bukke og takke. Jeg gir henne applaus for svingen og prøver å kikke etter en utgang. Gidder ikke å si at det ikke er «hat» fordi det er HAT for henne, for Erna Solberg, for de som betyr noe. Jeg kan forklare henne at jeg gir fullstendig faen i henne. Jeg aner ikke hvem hun er og jeg driter en lang marsj i om hun går med skaut eller ei. Jeg hadde bare ønsket at hun hadde tatt med seg skautet til midt østen og ikke plaget oss her oppe med det. Hun kan være «unik» der nede. Det er ikke hat, jeg bare vil ikke ha det her.

Så la meg si det slik Faten: Jeg vil slutte å «hate» den dagen du tar av det hijabben… og slutter å snakke bræi Oslo Øst dialekt og lærer deg å si «KJØTT» ikke «schøtt»!

Da er timen over for denne gang. Bare hjemmelekse igjen.

Øvelsesoppgave:

Prøv å finn ut NØYAKTIG hvor kritikk går over til å bli hat. NØYAKTIG også send svaret til Erna og vennene hennes.

Når virkeligheten immiterer kunsten.

Såååå…

Jeg husker noe… for jeg skrev det ned.

1984

Men så leser jeg….

Versgood

Drømte jeg det? Skrev han ikke feil i sion første setning av sin bedreviten?

Leiter etter bevis, men alt er vekk. Lukter jeg gass? (gaslighting)

 

Så finner jeg—>

1984feildatert

Noen har stjålet orginalen og postet den på deres blog MED feilen. 

La meg sitere 1984:

 «In the walls of the cubicle there were three orifices. To the right of the speakwrite, a small pneumatic tube for written messages, to the left, a larger one for newspapers; and in the side wall, within easy reach of Winston’s arm, a large oblong slit protected by a wire grating. This last was for the disposal of waste paper. Similar slits existed in thousands or tens of thousands throughout the building, not only in every room but at short intervals in every corridor. For some reason they were nicknamed memory holes. When one knew that any document was due for destruction, or even when one saw a scrap of waste paper lying about, it was an automatic action to lift the flap of the nearest memory hole and drop it in, whereupon it would be whirled away on a current of warm air to the enormous furnaces which were hidden somewhere in the recesses of the building»

Når virkeligheten imiterer kunsten. Spennende. Ironisk til og med. Noe å tenke tanker om ting rundt. Er du ikke enig  Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha?

Øvelsesoppgave:

Har du noen eksempler på at livet imiterer kunsten?

Er norske verdier kristne?

Sååååååå….

Uten navn666

Sophie Elise har vært i vinden igjen. Laget en sang hvor hun synger om å knulle mange menn, også en provoserende anti-frp låt. Spennende. Spennende.

Men la oss drite i henne. La oss isteden slå an en liten prat om Harald Eias kommentar på NRK som fikk folk til å både le, flære og klappe. Jeg snakker om hans «Norske verdier er ikke kristne… heldigvis» utsagn på NRKs valgsending (Torsdag 17. august 2017). 

Jeg ser ikke på NRK (eller TV) så jeg så ikke sendingen, men «fritenkere» la det ut på fjesbukk og en venn av meg liket det så det havnet i min feed. La oss lage en liten liste over Harald Eias argumenter her:

  1. Norges suksess startet ikke med 1030, men 1750 og opplysningstiden. Den franske revolusjon. Frihet, menneskerettigheter, respekt for kvinner og sånn.
  2. Kristendommen bryr seg ikke om livet her på jorde, sekulæristene gjør. Sekularistene sier «Glem paradis, glem helvete. Det som er viktig er det som skjer her og nå.»
  3. Etikken blir basert på fornuft, det betyr at man kunne argumentere.
  4. De 700 årene med kristendommen var ikke opptatt av rettigheter til alle på tross av religion, hudfarge, kjønn og legning.
  5. Det er ikke skadelig at et samfunn blir mindre religiøst, men faktisk positivt.
  6. Folk skal få lov å tro på hva de vill, men «det er skummelt» når de drar det inn i politikken. F.eks homofile.
  7. Hvis man argumenterer via tro argumenterer man fra bøker skrevet for mer enn «1000 år siden»
  8. Men hvis vi utelukker religiøs begrunnelse, som vi «heldigvis» har gjort, er det bare et argument som gjelder. Er det skadelig at homofile får gifte seg? Nei, ingen skade av det… for barn… eller vanlige hetrofile familier. Det eneste argumentet mot homoekteskap er at det står i en bok. De ække gyldige argumenter lenger og det er bra.

Så jeg tror jeg har summet opp punkene her. Han hadde til og med noen plansjer for dette. La oss studere dem litt.

LykkeNivå11020MestRelgiøselandaMinstRelgiøselandaRelgionsNivåOgKorrupsjonLikestillingsnivå

Så har vi blitt litt klokere nå? Norge er ikke kristent, har ikke vært siden den franske revolusjon og det er til det bedre. Iallfall ifølge Eia.

Hadde egentlig litt lyst å motargumentere han litt. Si at den franske revolusjon var ræva. Men det har jeg jo skrevet om allerede i mitt innlegg «Fritenkning og historieløs bedreviten». Kanskje han ikke har lest den?

Ville også si litt om homofilt ekteskap, men det har vel kommet for å bli, så å motargumentere det er litt teit. Dessuten har jeg skrevet om religion og homofili mange ganger allerede, som f.eks i ««STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN» – ennå litt mer om homofili… homofili… homofili… homofili» og  «Hater Gud homofile? (Ennå en ytring om NRKs Ytring)» . Så det ser jeg meg ferdig med. Så jeg tror bare jeg legger ut noen bilder for å si 1000 ord.

CrazyWoMANleatherdaddysonimages-1gayprideparade

images

Så Eia har seff rett. Ikke noe problemer med at homofile gifter seg, adopterer… Den diskusjonen er OVER. Vi lever i året vi lever i og folk må slutte å snakke om bøker skrevet for «1000 år» siden. Moving on!

Tilslutt ville jeg kanskje problematisere og reflektere rundt hvordan humanisme IKKE er ateistisk. At ateisme har animalsk verdi og at vi burde ha avsky rundt å bygge en kultur rundt verdier som aktiv dødshjelp av folk med mentale problemer, post-fødsels aborter osv. Men det blir et annet blogg innlegg.

Så jeg legger bare med min siste video mesterverk her —>


Og avslutter med å sitere Norges nye kunsteriske geni, Sophie Elise nydelige sang og poesi:

«Fuck all your friends
No really
I’m gonna fuck all your friends
Fuck all your friends
Yeah really
I’m gonna fuck all your friends
Fuck all your friends
Yeah»

Dette er Norges fremtid. Kos dere.

Øvelsesoppgave:
Sjekk om AndyAce83 har brutt noen lover av den bilde kollasjen han laget. AndyAce83 føler han BURDE ha brutt noen.

Descartes, Hume og Kants virkelighetssyn. (Er sikker viten mulig?)

– En drøfting om hvordan sikker viten er mulig.

Mange mennesker tar virkeligheten og sansene for gitt, at den verden vi lever i og hvordan vi opplever den selvfølgelig må være sant. Men blant annet under den vitenskaplige revolusjon var det 3 store filosofer som tvilte og deres navn var Descartes, Hume og Kant.

Disse tre filosofene var inntresanne for meg siden de representerte tre forskjellige syn på hva sannhet var og hvor sikker viten skulle komme fra. Dette vil jeg vise i lys av Kant siden han representerte en slags kobling mellom Hume og Descartes.

Descartes representerte rasjonalismen og mente derfor at det eneste sanne må komme fra vår fornuft, hvor Hume var empiriker og påsto at i den grad vi kunne ha sikker sannhet må det komme fra sansene. Jeg har ment at sannheten ofte er en kombinasjon av to motpoleri og vil derfor drøfte denne oppgaven fra Kants stå sted som er en blanding av det rasjonelle og det empiriske.

I denne oppgaven vil jeg spørre om sikker viten er mulig, og hvis, så hvordan? Jeg er også interessert i å finne hvem av de tre som for meg har det beste alternativet. Disse to spørsmålene føler jeg går ut på det samme.

Denne oppgavens faglitterære kilder kommer hovedsaklig fra H. Svares «I Sokrates’ fotspor» og de originale tekstene til Descartes, Hume og Kant.

Noen definisjoner

Denne oppgaven kommer til å dreie seg om tre filosofers syn på sikker viten og derfor kan det være kjekt å få smake på noen begreper som kommer til å dukke opp kontinuerlig gjennom denne teksten.

Sikkerviten: Definisjonen på sikker viten er mange men jeg velger å bruke Descartes sin definisjon

«Viten som er så sikker at ikke det er mulig og tvile på det.» Sokrates’ fotspor s 409

Empiriker: Filosofer som mener at den viten vi har må komme fra sansene våre.

Rasjonalistisk: De filosofer som mener at sikker viten må komme fra fornuften.

Kant

Siden jeg skal drøfte erkjennelses teori i lys av Kant føler jeg det naturlig å forklare hans epistemologi først. Selv om han var den siste filosofen historisk sett.

Kant representerer for meg noe viktig i at han trudde at ikke virkeligheten var bare svart\ hvit. Han tenkte at viten ikke kunne komme av en ren rasjonelle eller empiriske sorten men heller en balanse mellom dem begge. Kant tenkte at det vi kaller kunnskap har alltid to kilder. Den ene kilden er sansene og den andre er de aprioriske (før sanslige) formene som er knyttet til vår måte å erfare på. Sansene skaffer oss informasjon om verden rundt oss mens de aprioriske emnene i vårt sinn plasser alt i et naturlig logisk system.

Kant sier altså at alt vi erfarer blir behandlet i et system av aprioriske former som er en viktig del av oss som menneskers emne til å erfare på. Disse formene er delt inn i 2 anskuelses former (tid og rom) og 12 forstands former (f.eks. kausalitet). Dette systemet er hans måte å bevise Hume, en filosof jeg skal ta opp senere, feil. Vi kan ha viten om nødvendighet (se Hume nedenfor) siden vi i oss selv har nødvendige trekk som henger med vårt emne til å dra erfaringer på. Ifølge Kant er det slik at ved å ta utgangspunk i disse nødvendige trekkene i vårt sinn, kan vi formulere naturlover som er gjeldende og med nødvendighet.

Kant gikk videre med å forklare et dualistisk virkelighets syn som han kalte ”Ding an sich” og ”Ding fur mich”. Med disse to begrepene sier han at det er 2 typer sannheter den subjektive, slik vi mennesker erfarer den (ding fur mich) og den objektive, slik den er uten vår erfaring (Ding an sich). Kant mener at vi aldri kan ha virkelig fakta om objektet i seg selv men at vår erfaring av den er virkelig nok. At verden ikke kunne vært uten at noen sanset den og gav den logiske struktur. Vi blir på en måte ”naturens lovgivere” (I Sokrates’ fotspor H. Svare s. 413).

Rene Descartes

Descartes var rasjonalist og hadde derfor en enorm tillit til fornuften og i hans verk ”meditasjon om den første filosofi” prøver Descartes å finne viten som det er umulig å tvile på (aksiomer). Sikker viten var idealet og sikkerviten ville komme hvis man hadde en ”radikal tvil”. For sansene kan bedra oss og ut av dette starter Descartes å tvile. I hans tekst ”Meditasjon over den første filosofi” starter han en reise i tankene på hva han egentlig kan.

”Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, […] Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyre fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av” – Descartes første meditasjon ”Om de ting som kan trekkes i tvil” (Aarnes, Asbjørn.) 19XX: s 24)

Å det er akkurat det Descartes gjør. Han starter å problematisere alt vi til nå har tatt forgitt, mens han leter etter en sikker sannhet. Dette prosjektet har blitt kalt den radikale tvil fordi han systematisk forkaster alt som ikke kan bekreftes som helt sant. Gjennom sine meditasjoner setter han sansene i tvil og faktisk fornuften i tvil også og om den ytre verden virkelig er til. Hva er et da som ikke kan betviles på? Jo, at jeg tenker derfor jeg er. Et apriorisk utsagn som ikke kan betviles.

Så Descartes vet nå at han er til, hvordan skal han gå videre nå. Han forteller at når vi starter å tvile føler vi oss ufullkommen og at denne følelsen av å være ufullkommen må komme av at vi ubevist sammenligner oss selv med noe fullkomment. Vi har en apriorisk ide’ om noe fullkomment. Dette fulkomende, mener Descartes, kan kun være Gud.

Nå begynner Descartes å bli fornøyd, han har bevist for seg selv to sannheter som ikke kan betviles. Han er til og Gud er til. Som han alltid har tenk vil Descartes nå gå fra de enkle sannheter og forske utover etter mer viten. Han tenker at siden Gud er fullkommen må han være god og ville ikke prøve å lede oss av veien med å gi oss tanken om en ytre verden som ikke er til. Ergo mener Descartes vi kan stole på vår fornuft og på troen at det er en ytre verden. Dette mener Descartes er sikker viten.

Descartes trur på at vi kan ha sikker viten og han trur at ved en metode han selv hadde laget ville alle vitenskaper kunne skaffe seg slik kunnen. Han mener at sikker viten vil alltid komme fra to kilder: intuisjon og deduksjon.

Hume

Etter Descartes kom Hume, en man som trudde at sannhet kommer fra sansene.

For Hume var sinnet det viktigste for å forstå verden og han ønsket å danne en empirisk vitenskap om sinnet (I Sokrates’ fotspor H. Svare s. 233). Han forklarte at sinnet var en blank tavle som ble fylt opp etter som vi erfarte med sansene.

Han hadde også dannet et hierarki av erfaringer hvor det vi sanset i nuet var karakterisert som ”sterke sanseinntrykk” som igjen var inndelt i enkle sanseinntrykk (f. eks en farge eller en form) og sammensatte inntrykk som er flere sanseinntrykk satt sammen (f. eks et eple er bestående av farge, form osv.)

Videre nedover i hierarkiet som laveste form for inntrykk kaller Hume for Ideer. Ideer er svake sanseinntrykk som er lagret i vår hukommelse. Også her fordelt i enkle og sammensatte erindringer.

Etter at Hume rangerer sanseinntrykkene i et hierarki tar han opp noe han kaller Assosiasjons prinsippet. Assosiasjonsprinsippet er et samhold mellom de forskjellige ideene. Hume sier nemlig at når en sammensatt ide er lagret i hukommelsen er den utsatt for fantasiens påvirkning og slutter å bli like beregnelig. Ut av disse sammensatte ideene som blir utsatt for fantasi kommer nye og fantastiske inntrykk som gullfjell og alver.

Dette reiser et problem for Hume, for hvis fantasien har evne til å omforme en hvilken som helst ide, hvordan kan vi da ha stabile ideer, om fortid nær eller fjern?

Hume sier her at forklaringen må ligge i at det ligger en motvekt til fantasien i sinnet som sammenkobler ideene og sørger for at de ikke blir plassert vilkårlig og tilfeldig. Denne motvekten til fantasi kaller Hume for assosiasjon prinsipper. Disse tre prinsippene eller lovene kaller han ”likhet”, ”nærhet i tid og rom” og ”årsak og virkning”. Uten disse assosiasjonsprinsippene ville vi mistet evne til logisk tankegang.

Men ut av denne tanken om assosiasjon prinsipper kommer det som gjør Hume mest inntresant i forhold til Kant. For Hume setter noe veldig viktig i tvil, som for mange kan være livsviktig å tru på, nemlig det mekaniske verdensbilde. For i det mekaniske verdensbilde er vi avhengig av noe som heter nødvendighet; at hvis a så må b skje. Slipper vi en stein mot jorden skal den falle. Vi tenker slik at siden det har skjedd alle gangene før må det skje neste gang også. Her hevder Hume som en skeptiker at vi ikke kan bevise dette på noen måte å derfor ikke kan satse på at det er mekaniske regler som styrer all dynamikk i universet vil bestå nestegang.

Hume baserer sin kritikk av det mekaniske verdensbilde ved å kritisere prinsippet om årsak og virkning. Han går grundig tilverks med å analysere ikke bare sin egen definisjon på årsak og virkning men også den typiske årsak\ virknings forhold som finnes i folk flest. Det er tre grunn forhold innen årsak\ virkning som folk flest regner med er reelt. Disse er:

1) Årsak kommer alltid før virkning

2) det er berøring i årsak og virkning

3) Det er en antatt forbindelse mellom årsak og virkning.

Problemet mener Hume er ”hvor har vi denne ideen om årsak virkning fra?” Ligger det i, som Hume er avhengig av å vite som empiriker, i det oppserverbare? Hume mener at det nødvendige forholdet mellom årsak virkning ikke er observerbart. Det nødvendige som vi trur er til stedet ikke er observerbart og derfor umulig å virkelig bevise.

Så det Hume sier er at vi gjør klokt i å tro på naturlover men vi kan aldri med sansene og i en utvidning logisk bevise dem.

Men Hume stopper ikke der, han går videre til å tvile på sansene. For siden sinnet vårt sitter kun med kunnskap vi har fått igjennom inntrykk og ideer og Hume ikke tror på noen aprioriske kunnskaper om verden rundt oss. Så han sier at vi ikke kan vite hvordan verden rundt oss virkelig er heller. Med andre ord all kunnskap vi sitter inne med er usikrere og kan betviles.

Refleksjon over filosofene.

Så nå som vi har en oversikt over de 3 største filosofene under den vitenskaplige revolusjon, hvem har så rett? La meg starte med Hume som jeg er mest uenig med. Det er ikke hans empiriske filosofi som jeg har et problem med, det er mer hans skeptisisme. Hume, som skeptiker, mener at vi ikke kan ha sikkerviten om noe. Hva han sier er mer destruktivt en oppbyggende og hans teorier hjelper ikke til noe. Vi som mennesker og vanedyr trenger å lene oss til noe fast i livet og Hume har ikke noe konstruktivt å komme med.. Hume har en spennende tanke men han skulle ha fortsatt sin søken etter et mer konstruktivt svar. Noe som faktisk kunne brukes til noe. Det er her jeg snur meg til Descartes.

Descartes kan nemlig også ses som en skeptiker i begynnelsen. Han starter en leting etter svar basert på en tvil. Men i motsetning til Hume og andre skeptiker finner han et håp og det håpet ligger i vår fornuft og i oss selv. Det er en ting som er sikkert og ut av dette kan man finne andre fakta. Denne type filosofi er oppbyggende og hjelper forskere isteden for å skape forviring.

Dessverre måtte Descartes blande Gud inn i sin drøfting noe som virker rart i vår tid. For vi kan ikke akseptere Gud som et aksiom. Det rare er at den kristne sekulariseringen var godt etablert og derfor føler jeg at Descartes gudsbevis er veldig søk og unødvendig siden det allerede var etablert et skille mellom tro og viten.

Utenom dette er det et annet problem med Descartes og egentlig med alle rene rasjonalister og det er forskjellen mellom teori og praksis. For Descartes mener at vi egentlig ikke trenger sansene. At all kunnskap kan i teori komme fra fornuften. At for eksempel mattematikk som et logisk universelt system ikke egentlig trenger og sanses. Her er jeg uenig. Jeg er rimelig sikker på at jeg iallfall var avhengig av å høre at 2+2=4 da jeg gikk på barneskolen og jeg husker at det var ennå lettere å forstå hvis jeg hadde et visuelt bilde (2 epler + 2 epler er 4 epler.) Jeg føler at man kan ikke satse alt på fornuften siden jeg som Kant mener at det er alltid er en kobling mellom sansene og fornuften.

Dette leder oss til Kant. Kant mener jeg har det beste alternativet siden han beholder og viderefører de allerede etablerte tankene satt av både Descartes og Hume. Han finner Humes påstander både spennende og provoserende i Humes pessimistiske syn på menneskets forhold til virkeligheten. Men selv om Kant fant Humes konklusjon skremmende forkaster han ikke hele Humes teori men i stedet prøver å bygge på den. For å sitere Kant i sitt forord til sin ”Prolegmena”

Så overilet og urigtig [Humes] slutning end var, så var den dog i det mindste grundet på undersøgelse, og denne fortjente vel, at tidens gode hoveder havde slået sig sammen, for -om mulig- at finde enlykkeligere løsning på opgaven i den betydning, hvori han framsatte den, og deraf måtte da snart en hel reform af videnskaben være fremgået” (Kant, Immanuel 17xx s1)

Som man leser her og videre i Kants tankegang er at han ikke er uenig i at sannheter må komme fra sansene, men han mener at sansene er ikke alt. Virkelig kunnskap må ses som en analytisk tolkning av sansene basert på fornuftens medfødte former. Dette for meg virker logisk. Man kan ikke ha sikkerviten om verden rundt oss uten å observere den og jeg mener at det er klart at mennesker som en del av verdenssfæren har en emne til å forstå den. Vår hjerne, vår fornuft er jo også en del av denne verden og er derfor skapt til å forstå og tolke ting og hendelser om ikke helt riktig så godt nok.

Jeg føler derfor at Kant faktisk viser at Hume tar feil i sin påstand om at vi ikke kan ha sikker viten, ved å si at vår oppfattning av verden er like virkelig som verden i seg selv.

For forskere finner ut nye ting hver dag og noen ganger revolusjonerende ting som forandrer verdensbilde. Men det fungerer fint for også. Vi vet at vi trenger luft for å leve og vi vet at steiner faller til jorden hver gang vi slipper dem.

Konklusjon:

Så hva er svaret på om vi kan ha sikker kunnskap? La oss få en rask oversikt over hva de 3 filosofene jeg har tatt opp har sagt først. Descartes sier ja, Hume sier nei og Kant sier ja og nei. Jeg mener også ja og nei. Jeg mener at det ikke bør tviles at vi vet noe sikkert, eller rettere sagt bra nok.

Jeg mener at sikker viten er mulig fordi vi mennesker er en del av denne verden og derfor har naturlig anlegg for også å forstå den. Ved å kombinere sansene våre med fornuften og gi det tid vil vi en gang finne sann viten.

Det kommer vell tydelig ut i teksten at av de 3 filosofene jeg tar opp er jeg mest enig med Kant. Jeg føler at bare ekstremt autister kan si at all kunnskap kan komme fra fornuften og jeg mener også at man er naiv hvis man tenker at vi vår hjerne ikke har noen form for naturlig tolknings verktøy som behandler tingene vi ser.

Litteratur liste:

Descartes, Rene. Oversatt av Aarnes, Asbjørn. Ukjent, Meditasjoner over filosofiens grunnlag og andre tekster H. Aschehoug & co i samarbeid med fondet for Thorleif Dahls kulturbiblotek og det norske akademi for sprog og litteratur, Oslo, Norge*

Kant, Immanuel, ukjent, Prolegomena, til enhver frentidig metafysikk, der skal kunne fremtræde som vitenskap , Redaktion filosofi, det lille forlage, ukjent, ukjent.*

Svare, H. 1997. I Sokrates’ fotspor Pax forlag, Oslo, Norge

Ukjent, 2003 Kompendium Examen Philosophicum Høgskolen i Telemark

Film i preventivt rusarbeid – En analyse av Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream

Moral [i Requiem for a Dream]; ikke slank deg,

for da får du verre ”Halliser”

– En rusbrukers humoristiske tolkning av filmen

Introduksjon

Da jeg gikk på Videregående var jeg med i en miljøgruppe på skolen som jobbet mot mobbing, rasisme og rusmisbruk. I vårt preventive arbeid mot rus var et av våre tiltak å ta en kinokveld med hele skolen hvor vi så en ”anti-narkotikafilm” før elevene på skolen etterpå skulle diskutere filmen og andre aspekter rundt narkotika og rus. Med ”anti-narkotika film” mener jeg film som ønsker å vise rusbruks negative sider i et ønske om å advare seeren ved å vise narkotikaens konsekvenser.

I perioden når jeg gikk på ungdom og videregående skole så vi tre filmer som var ment til å få ungdommen til å holde seg unna narkotika. Disse filmene var Store Gutter Gråter Ikke, Trainspotting og Requiem for a Dream. Jeg fant ut via en artikkel jeg fant på internett1 fra 2005 at man fortsatt viser filmen Requiem for a Dream på min gamle skole og det kan virke ut til at dette er vanlig rundt om kring i landet å vise slike filmer.

Men hva er det disse filmene egentlig formidler (tekstanalyse) og i hvor stor grad kan man regne med at en film kan påvirke ungdoms holdninger (publikumsrelasjoner)? I denne oppgaven ønsker jeg å drøfte dette.

Det er min forståelse at en tekstanalyse av filmene kan hjelpe til å forstå en generell beskrivelse av hva filmene egentlig formidler. Derfor ved å ta en tekstanalyse av fire filmer som dreier seg rundt narkotikaproblematikk er det mitt ønske å finne ut av i hvor stor grad bruk av film i skolen vil kunne hjelpe. Disse fire filmene er Ett Anständigt Liv (1979), Store Gutter Gråter Ikke (1995), Trainspotting (1996) og Requiem for a Dream (2000). Jeg har valgt 2 dokumentarer og 2 fiksjonsfilmer i min oppgave siden jeg føler at når det gjelder publikumsrelasjoner er det en relevant forskjell mellom disse to typer film.

Film som preventivt arbeid mot rus blant unge

I rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” som var skrevet for Udanningsdirektoratet og Sosial- og Helse direktoratet, dreier det seg blant annet om problematferd og rusforebyggende arbeid i grunn og videregående skole. I rapportens introduksjons del setter forskerne opp noen kriterier for et forbyggende arbeid skal ha og en tre delt rangering etter i hvor stor grad disse kriteriene ble fulgt. De tre typene preventivt arbeid var; 1) Intuisjons-/intensjonsbaserte tiltak, 2) Teoribaserte tiltak og 3) Empiribaserte tiltak. Den Intusjonsbaserte var beskrevet som ”tiltak der det foreligger et ønske fra iverksetterne eller en tro på/intensjon om at tiltaket virker forebyggende/helsefremmende. Det antas med andre ord at tiltaket har virkning/effekt” (Rørnes, 2006, s62) men de to andre var basert på teori og utprøvd teori.

Det er min mening at å vise en film for et publikum kan havne på alle tre nivåene, alt etter i hvor stor grad disse filmene har blitt analysert først av fagfolk og testet ut publikumsresponsene på filmene. Man må studere filmenes meningsbudskap og stil for å kunne bestemme om filmene vil ha positive, negative eller noen effekt på publikum. Jeg kan ikke komme med empiriske undersøkelser på disse filmenes reaksjoner på publikum, men jeg kan komme med mine egne analyser og si hva jeg mener er filmenes referensielle, eksplisitte, implisitte og symptomatiske mening ut ifra diverse analytiske teorier jeg har lest. Jeg kan også analysere filmenes virkemidler de forskjellige filmene har brukt for å drøfte de mulige effektene filmene vil kunne ha på publikum.

Problemet er i hvor stor grad en dybde analyse av hver film vil være nødvendig. Når Bordwell og Thompson i sin bok Film Art nevnte disse fire meningsnivåene (Bordwell & Thompson, 2003, s55-58) var de ment som et verktøy for akademiske studier av filmer og siden min oppgave dreier seg om hva ungdom er trolig til å se i slike filmer ville det etter min mening være viktig å vektlegge filmenes enkleste budskap. Jeg vil med andre ord holde meg mest til det referensielle og det eksplisitte buskapene og kun dra analysen dypere der det vil være relevant og lett tilgjenglig for det brede publikum.

Analyse av Ett Anständigt Liv (1979)

Bill Nichols sier i sin bok Representing Reality at ”Death may, in fact, be the underlying theme of the great majority of documentary” (Nichols, 1991, s110) og Ett Anständigt Liv er et eksempel på dette da filmen starter med å vise maleriet Dødens Triumf av Bruegel fra 1562 og resten av filmen viderefører de samme følelsene maleriet frembringer. Hvordan de narkomane lever med døden rundt seg hele tiden

Ett Anständigt liv er andre delen av en trilogi som Dom kallar oss Mods (1968) er den første og Det Sociala arvet (1993) er den tredje. I trilogien, som er laget av den svenske dokumentaristen Stefan Jarl, følger vi mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i Ett Anständigt liv følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. Filmens 2 hovedpersoner er Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i Dom kallar oss Mods og her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Filmen viser ungdom hvordan de narkomane har forfalt ved å vise bilder fra Jarls første film Dom Kallar oss Mods for så å vise publikum hvordan de narkomane så ser ut 10 år senere. Kontrastene er lette å se å er også med på øke identifikasjonen til et ungt publikum med å faktisk vise at de forfallene narkomane engang var unge de også.

Argumentet & Beviset i Ett Anständigt Liv

Bill Nichols sier i boken sin at det er en forskjell mellom fiksjonsfilme og dokumentar narrativt. Der fiksjonsfilmens narrativt er drevet av Bordwells & Thompsons plot og story (Bordwell & Thompson, 2003, s71) er dokumentaren drevet av argument og bevis (Nichols, 1991, s118)

I Ett Anständigt Liv er det min mening at argumentet er at noe er galt i den vest kapitalistiske verden og at de narkomane er et bevis på dette. Stefan Jarl ønsker å vise sitt publikum hvor trist noen mennesker i det svenske samfunn har det og at forklaringen ligger i det svenske klasseskillet. Som Stefan Jarl sier selv

Skåning i [Ett Anständigt Liv] […], ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Sverige og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbeidarane drakk, som ein måte å slappe av på..”

-Stefan Jarl (Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Stilistisk

Filmen er filmet i blasse farger, med mørke bakgrunner og faller i nok under den klareste definisjonen på en styggfilm. Styggfilm er blitt en beskrivelse på dokumentar og jeg mener styggfilm her ved at alle steder og mennesker i denne filmen er forfallent. Nesten hele filmen er filmet i urbane områder i Stockholm, på T-Centralen og rundt. Vi får se pissoarer, gamle blokker og generelt forfallene steder i storbyen.

Filmen bærer et stilistisk preg av å være venstreorientert, og dette ser vi blant annet i enkelte montasjer. Montasje har en lang historie i venstreorientert film og kommer originalt fra sovjet og de sovjetiske montasjefilmene fra 1924-1930 tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475). Montasjene kommer innimellom selve dokumentaren og den mest markante bruken av dette virkemiddelet er kryssklippingen mellom de narkomane og et slakteri. Her prøver Stefan Jarl å si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss, om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Dette er et eksempel på dypere tolkning av filmen og som jeg nevnte tidligere vil ungdom trolig ikke relatere. Men det er relevant i forhold til Stefan Jarl og hans tiltenkte publikum (implisitt leser; Gripsrud, 2003 s209).

For montasjen skal gi en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative i filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. Dette er et modernistisk grep, men modernismen er for eliten (Asbjørnsen, 1999, s66). Så når man viser slikt til unge mennesker som er i faresonen for å havne på skråplanet, så er jo det publikumet man prøver å nå langt ifra hva de fleste vil kalle ”eliten”.

Bakerst boken Ett Anständigt liv prøver Stefan Jarl å bevise det motsatte om at unge har blitt positivt påvirket av hans film. Han gjør dette blant annet ved å trykke et brev han har fått fra ””Fisken” i 8e” som sier:

Filmen ”Ett anständigt liv” var en jättebra film, Det var en verklig och en sorglig film. Men det som jag tycker är otäckast är att filmen är verklig[…]. Jag tror att filmen har avskrãckt alla ungdomar som har varit nyfikna på hur det kanns att vara hôg eller flummig eller vad det nu heter.(Jarl, 1980,s151)

Jeg er ikke helt enig i hennes utsagn og trur heller at publikum kan ha litt problemer med å identifisere seg med karakterene i denne filmen. Jeg nevnte jo tidligere at når Ett Anständigt Liv kryssklipper mellom de narkomane som unge, for så å vise dem hvordan de 10 år senere ser ut, er et inntrykksfullt virkemiddel som absolutt burde gi inntrykk på de fleste, så trur jeg det likevel ikke er nok. For de sosiale aktørene er også veldig forfallende og usympatiske og jeg har min tvil om at noen tillit eller sympati blir vekket med sosiale aktører som vi er vitne til gjør innbrudd og er tydelig ruset når intervjuet. Publikumet man prøver å nå, de unge som kan falle på utsiden, vil få et ironisk forhold til det dem de ser, altså at man mister følelsen for karakterene fordi de bryter med ”identifikasjonen ved å gjøre absurde og utålige ting”(Gripsrud, 2003, s26).

Uten om det rent identifikasjonsmessige så er filmens generelle budskap om død med på å vekke en angst og tristhet i publikum. Noe som kan være bra skulle folk ha det godt med seg selv og trenger å vite hvordan verden fungere for andre, men for folk som kanskje har angst og depresjoner allerede så er filmen bare en bekreftelse og heller med på å tiltrekke enn å fra støte narkotika. Jeg skal komme tilbake til negative effekter av angst i filmer senere i oppgaven.

Dette er farlig når man prøver å nå ut til ungdom. De må kunne identifisere seg med situasjonen, og i Ett Anständigt Liv er det for lett å distansere seg selv fra de sosiale aktørene de unge la dem tenke at dette ikke vil kunne skje dem. For ingen som begynner med narkotika tenker at akkurat de vil bli rennestens narkomane. Som Tyron sier i Requiem for a Dream like før han tar det første heroinskuddet i filmen som blir et valg som vil gjøre han til narkoman

Right, on, baby, ahm not jivin’ you. Ah doan’ want to be runnin’ no streets the res’ of mah life in no ripped sneakers, mah nose runnin’ down to mah chin. All we gotta do is have a little taste so we know how much to cut it2.”

-Tyron C. Love (Requiem for a Dream)

Med andre ord folk er klar over den ytterste konsekvensen av å drive med narkotika, filmen kommer ikke noe nytt der og det er heller den sosiale kommentaren til eliten som er viktig med denne filmen og ungdom er som sagt ikke eliten.

Analyse av Store Gutter Gråter Ikke (1995)

Store Gutter Gråter Ikke, er en norsk dokumentar om narkomanes kamp om et nytt og bedre liv. Vi møter 8 narkomane som har vært inn og ut av fengsel i hele sitt liv på grunn av sine narkomane vaner. Den norske stat, i samarbeid med Tyrilli, har derfor startet et behandlings prosjekt kalt «Stifinneren», hvor disse 8 narkomane skal få en sjanse til å bli «streit».

Argumentet & Beviset i Store Gutter Gråter Ikke

Filmen anslag er en introduksjon til filmens hovedperson, Trond, en narkoman som har vært sett på som «Norges farligste man» engang han og en kompis var på flukt fra Politiet. Mens vi ser Trond bli kjørt i en politibil hører vi en uidentifisert voiceover som sier

Det er februar i 1994. Ullersmo… Norges mest bevoktede fengsel. Vi møter Trond for første gang. Nesten halve livet levd bak murene. 10 år for å være nøyaktig. Nå er han 28 og vil bli «stræit», sier han. Han har søkt overføring til Oslo kretsfengsel og et behandlingsopplegg der. Han «væit» det. Vi «væit» det. Ingen blir «stræit» på Ullersmo

Voiceoveren har en klar Østkants Oslo dialekt (ord som «væit» og «stræit«, og senere voiceovers som «Husk du skal «pisse» på mandag«), som om fortelleren kommer fra de samme kretsene Trond kommer fra. Fortelleren forteller om dem til oss, men likevel virker talemåten til fortelleren til å indikere at han ikke er langt vekk fra det miljøet vi nå skal observere. Talen er autoritær, men likevel «street» og ungdommelig, uten at fortelleren virker useriøs ut. Fortelleren blir identifisert som skaperen av filmen senere i filmen når vi hører ”vi er et kamerateam, ikke politiet”. Denne kommentaren og andre i filmen er veldig tillitsbyggende. Filmteamet er forståelsesfullt og fordomsfri noe som gjør at filmen blir for oss som publikum sympatisk og identifiserbar.

I denne anslagscenen hvor vi ser, og det blir forklart, at Trond reiser fra Ullersmo til et rehabiliterings prosjekt, ser vi også en form for Flashback. Dette flashbacket er en rekonstruksjon av hendelser i Tronds liv, filmet i Serpia farget film, hvor han både virker desperat, men også sympatisk. Uten om at vi som publikum får sympati med Trond, er også disse rekonstruksjonene spennende og vekker interesse for hva vi senere vil se. Dette trur jeg vil være gjeldende uansett alder. Når voiceoveren og flashbacket er ferdig ender reisen der behandlingen vil foregå.

Når Trond ankommer Oslo kretsfengsel blir publikum kjent med noen sosiale aktører som virker ut til være ressurssterke narkomane. Vi blir introdusert til dem via grafikk som minner om politiarkiv og som viser relevant data (navn, alder og hva de sitter inne for). Denne grafikken peker mot at politi og stat er innblandet i dette, noe som blir viktig senere i filmen.

Alle de narkomane virker oppgående, livsglade og sterke og de minner ikke om ressursvake rennestens narkomane som Stefan Jarl har valgt å fremstille dem som. Man kan spørre seg om disse narkomane er representative for de «vanlige» narkomane. At utvalget av de sosiale aktørene, de mest interessante og ressurssterke, har gått på bekostning av en realistisk fremstilling av narkomane. For det er 4 av 8 narkomane vi faktisk møter, de resterende holder seg i bakgrunnen. Dette går likevel ikke på bekostning av filmens realistiske fremstilling. Det Stefan Jarl beskrivelser er kanskje her mer representative, der de narkomane er å ressursvake og har gitt opp å prøve å komme tilbake til samfunnet, men vi trur så gjerne at narkomane i Norge kan klare seg hvis vi bare gir dem litt hjelp.

Ved å velge ut ressurssterke narkomane er det lettere for oss som publikum å se på dem som sympatiske og identifisere oss etter dette. Med sympatisk identifikasjon vil vi kunne føle deres problemer og situasjoner som om de kunne være vår egne (Gripsrud, 2003, s26). Dette er bra når en film skal brukes i preventivt øyemed.

Det er min mening i at denne filmen sier at den norske stat bryr seg om de som faller på utsiden i dette landet og at tiltak staten setter i gang faktisk kan fungere. Beviset ligger at vi observerer hvordan de narkomane og de ansatte har en vennskaplig og tollerang holdning til hverandre. Filmskaperen ville nok ikke være uenig i min konklusjon her siden har selv sier ”Store gutter gråter ikke er temaet fengselsstraff og rusbehandling innenfor murene.3

Stilistisk

Store Gutter Gråter Ikke er en koselig og varm film som har masse håp og livsglede. Bildene sammenlignet med Ett Anständig liv er ofte lysere og handlingen er lagt litt mer vekk fra det urbane og vi ser i alle fall ikke Oslo fra de mørkeste stedene. Fin norsk natur er med på å gi oss en følelse av frihet og vi hører de narkomane le og synge er med på å gi oss en følelse av at man kan føle livsglede uten rus også. Dette resulterer i at vi ser muligheter i Store Gutter Gråter Ikke der vi i Ett Ansändigt Liv bare blir deprimert.

Filmen viser ofte bilder fra livet bak murene. Vi får se hele prosessen som det er å bli satt inn i et fengsel. Vi får også se andre statlige institusjoner, politiet og Tyrilli. Men over det hele får vi et inntrykk av at staten og politiet vil oss som borgere godt. Vi får se vennlige og snille politimenn som prater og ler med de innsatte som om de var venner og ikke usympatiske, strenge og maktsyke politikonstabler som mange unge og opprørske kanskje har fått inntrykk av. Ungdommen får med andre ord se at formyndere (skole, politi og politikere) ikke er deres fiender, samtidig som de også blir forklart konsekvensen et liv vil få av for mye ukonstruktivt opprør, uten at filmen blir belærende eller skremmende. Filmen fungerer altså som et godt råd, ikke som en trussel.

Det eneste problemet med denne filmen som egentlig ikke går på narrativ eller stil er at filmen har nok eldes en del. Selv om filmen narrativt tar opp et tidløst problem med narkotika, de narkomane og kriminalitet så kan man ikke la være å legge merke hvordan de sosiale aktørene snakker og kler seg ganske utdatert.. Jeg vet ikke hvordan ungdom vil kunne reagere på dette, men siden det ikke har kommet noen ny film med samme varme, humor og sympati med mennesker som har falt utenfor så vil jeg velge å se forbi dette.

Analyse av Trainspotting (1996)

Trainspotting er en svart komedie fra om en gjeng narkomane i Skottland som ikke helt vet hva de ønsker for fremtiden. Filmen starter in medias res grad da hovedpersonen med sine narkomane venner løper fra politiet. Mens han løper har han en hip og kul dialog som ramser opp en haug med elementer som han mener er livets virkelige sider.

Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television; choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers. […] Choose sitting on that couch watching mind-numbing, spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked up brats you spawned to replace yourselves. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that? I chose not to choose life. I chose somethin’ else. And the reasons? There are no reasons. Who needs reasons when you’ve got heroin?”

-Renton, Trainspotting

Denne monologen er akkompagnert med en hastig rytme i lydbildet og er med på i begynnelsen å oppsummerer en skepsis til livet som er en del moderne fremmedgjøringen (Berger, 1974, s181-200). Han vil ikke leve et materialistisk liv uten fremtid, som er det vi som moderne borgere blir lovet, så han valgte et livet med narkotika. Han sier videre:

People think it’s all about misery and desperation and death and all that shit which is not to be ignored, but what they forget is the pleasure of it. Otherwise we wouldn’t do it. After all, we’re not fucking stupid. At least, we’re not that fucking stupid.”

Etter disse to monologene har hovedpersonen etablert et ærlig forhold til oss som publikum, da særlig folk som faktisk er brukere av dop eller i alle fall er i faresonen for å bruke. Han har forklart hva han føler om livet slik det virker for han og hvorfor han valgte å bruke dop. Fordi han synes livet er poengløst og heroin er deilig. Dette står i kontrast til Requiem for a Dream og Ett Anständigt Liv som kun viser ”misery and desperation and death”.

Etter den ærlige introduksjonen ser vi konsekvensene av et slikt valg. Vi følger Renton og hans narkomane venner igjennom livets oppturer og nedturer i en verden fylt med dekadens og dekadanse relaterte problemer. Vi blir vitne til dop bruk, sex med mindreårige, små barn som dør på grunn av neglet, tyveri, vennskaps destruktive sider, aids, narkotika salg, hallikvirksomhet, ekstrem vold. Og det tar ikke lang tid før vi får vår første karnevaliske bilde av hvordan det er å være narkoman. For ca 10 minutter ut i filmen ser vi Renton ta et dykk nedi den ”skitneste dassen i Skottland” etter heroin i stikkpilleform.

Filmens avslutter med at hovedpersonen Renton starter å løpe igjen, men denne gangen løper han ikke fra politiet, men fra sine venner. Han har tydeligvis lært og vil nå velge det livet han i begynnelsen hatet. Han har kanskje endelig blitt voksen og bestemt seg for å ta ansvar. Problemet er bare om det er Rentons siste erfaring er hva vi som publikum sitter igjen med som filmens egentlige budskap. For å finne ut av dette må vi se på selve fortellingens narrative struktur.

Narrasjon

Det heter i hermeneutisk tenkning at for å forstå helheten må man forstå delene og for å forstå delene må man forstå helheten (Gripsrud, 2003, s141) og Film art hevder at vi ubevist når vi ser en film dekoder delene til en helhet (Bordwell & Thompson, 2003, s49) Helhetlig sier denne filmen til publikum at narkotika er dårlig. Protagonisten i denne filmen har vært igjennom en serie med kausale hendelser som ledet han til konklusjonen at han skal ut av rusmiljøet.

Men hvis vi fokuserer på delene i denne filmen, så blir det lett å glemme denne konklusjonen siden så mye annet virker så fristende. Vi får utenom startmonologen blant annet høre beskrivelser av at heroin er betraktelig bedre enn sex. ”That beats any meat injection. That beats any fucking cock in the world.”. Sitatet er sagt på en måte som faktisk kan virke pirrende og hvor publikum kan bli nysgjerrig på hva det er som kan gi en slik lystfølelse.

En annen scene som egentlig er ganske alvorlig men blir fremstilt nesten positivt er Rentons overdose. Scenen er beskrevet som to falle ned i jorden med Lou Reeds låt Perfect day spilt i bakgrunnen og er noe av det mest harmoniske vi får se i hele filmen.

Så der Requiem for a Dream for eksempel viser de ytterste konsekvenser av rusavhengighet velger Trainspotting heller å vise reisen fra en avhengighet og til å komme på rettkjør igjen. Noe som rent referensielt gjør den lik Store Gutter Gråter Ikke, men Trainspotting prøver å forklare hvorfor folk driver med rus, gledene og sorgene ved et slik liv.

Så når vi ser på delene og setter det opp mot helheten virker det nesten ut til at filmen er selvmotsigende. Budskapet filmen gir er veldig ambivalent og man kan som publikum begynne å lure på om filmen mener narkotika er dumt eller om det er kult.

Et eksempel på at det ambivalente med Trainspottings budskap og at fokuset i etterkant er på filmens lystige deler overfor de alvorlige konsekvensene er ved å se på hva slags rettighets (eng. franchise) produkter som har blitt laget ut fra denne filmen. Plakater4 og en Dance låt ”Choose Life5” av PF Project som bare har introduksjons-monologen til filmen og fullstendig glemmer den moralske sluttmonologen.

Det er min mening at i en analyse av en film er det kjekt for en bedre forståelse av en film å se både helheten og delene, men publikum derimot har ikke nødvendigvis denne tanken om del og helhet. Så når den generelle forsamling mennesker ser en film husker de scener som gav inntrykk på dem og ikke de dypere meningene, noe som er et vanlig postmoderne fenomen. Trainspotting faller under den postmodernistiske filmen og da kan det være farlig å bruke det i preventivt arbeid siden denne filmen glorifiserer i store deler av filmen narkotika og det å slenge en kort moral på slutten trur jeg ikke kommer sterkt nok fram til publikum.

Stilistisk

Denne filmen, i motsetning til Requiem for a Dream, forholder seg mer til en objektiv persepsjon, altså den forholder seg hovedsakelig til den ytre verden. For Trainspotting har ikke mer enn 3 scener som viser en subjektiv persepsjon av effekten til rusen. Resten av filmen ser vi bare karakterenes fremtreden av rusen. Det vil si at filmen ikke handler i så stor grad om filmens rus som karakterenes forhold til rusen.

Protagonisten og hans venner er bleke, tynne og ser sykelige ut og de lever i arbeiderklasse områder i Skottland. Vi ser ofte rotete og slitte rom rundt dem og bakgrunnen er ofte like klar som dem. Dette gir oss en følelse av kaoset som det er å måtte leve fra hand til munn hele tiden.

Filmen virker ut til å henvise seg til oss om ikke er brukere av narkotika, særlig slutten hvor han sier han vil bli akkurat som oss. Men samtidig er det mye i denne historien, som kanskje er klarere for dem som er i dette miljøet. Det er for eksempel ikke så mange som ikke driver med rus som vet at tar man heroin mens man går på metadon blir sjansene større for overdose. Noe som skjer med Renton i midten av filmen.

Når det gjelder identifikasjonen med karakterene i Trainspotting trur jeg at regissøren prøver å gi oss en ironisk identifikasjon, men jeg frykter at de fleste kan få en identifikasjon som er mer av den admirativ typen (Gripsrud, 2003, s26). Fordi hovedpersonen er så tøff i sin tale måte og opplever så mange morsomme ting før han finner ut at narkotika er feil at man ender opp med å faktisk kunne gjøre han til en helteskikkelse. Unge ser en opprørsk person som lever et liv i en evig adrenalin kick, både via narkotikaen men også via sin lovløshet og ansvarsløshet. Dette mener jeg ville være uønskelig når man viser en film for å skape anti-narkotika holdninger.

Så filmen gir altså et ærlig og nært bilde på en narkomans liv, men ærligheten er hva jeg frykter kan gjøre rusbruk tiltalende. Så denne filmen kan være interessant som en antropologisk studie, men farlig som en film i bruk i preventivt arbeid.

Analyse av Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a dream (2000) er en mørk fiksjonsfilm laget av Darren Aronofsky og dreier seg rundt 4 personers harde nedover spiral i narkotika helvete. Vi møter Harry Goldfarb, hans mor Sara Goldfarb, hans kjæreste Marion Silver og hans kompis Tyron C. Love som alle begynner å få et usunt forhold til rusmidler og medikamenter. Handlingen foregår i New York, i bydelen Brooklyn, og starter med at ensomme Sara Goldfarb får et uønsket besøk av hennes eneste sønn som har kommet kun for å stjele Tv-en hennes. Vi får et innblikk i en intens konflikt mellom mor og sønn via nærbilde og ekstremt bevegelig kamera. Når sønnen forlater huset ser vi Sara Goldfarb i et mørkt og låst rom snakkende til seg selv, hvor hun prøver å trøste seg selv med at ting ikke er så ille som det virker ut, og at hvis det er så ille som det virker ut så vil det uansett løse seg til slutt. Det er da tittelen på filmen Requiem for a dream, slås ned på oss med et smell som for de fleste er urovekkende. Tittelen Requiem for a dream, betyr ”Sjelemesse” for en drøm, og peker mot at Sara Goldfarb tar feil. Det vil ikke løse seg for dem til slutt. Dette vil bli en film som vil behandle nådeløst sine hovedpersoner og sende dem mot et sted hvor drømmene deres ikke lenger vil gjelde.

Narrativt

Requiem for a dream er delt inn i tre kapitler som kommer som et brak. Kapitelene er delt inn i årstidene og starer på sommeren, så høst, før det siste kapittel som er vinter. En slik narrativ inndeling har to meninger, den helt referensielle, som er at handlingen er lagt til disse 3 årstiden, men denne bevegelsen fra sommer til vinter kan også ha en mer symbolsk betydning. For sommer er tiden på året de fleste av oss assosierer med liv, varme og lys, og selv om vinteren er også en årstid med positive sider, assosierer vi denne årstiden ofte med kulde, død og mørke. Dette er symbolikk som er lett å assosiere seg frem til, og alle, også et ungt publikum, vil kunne forstå dette.

Sommeren er en lys tid for karakterene i denne filmen. Hovedpersonen, Harry, har fått seg en kjæreste med navn Marion og de trives i hverandres selskap. Harry har også en fremtidsplan om at han sammen med sin venn Tyron skal kjøpe og så selge heroin på gata. Dette mener de vil gjøre dem rike. Moren til Harry, som ofte sliter med ensomhet, får en god nyhet at hun skal være med på et TV gameshow, noe som gir henne ny livsgnist og gjør henne populær blant de andre som bor i hennes blokk. Hennes drøm er at hun en dag skal være med på dette game showet hun er invitert på i en rød kjole hun har hatt så mange fine minner i, det eneste det krever av henne er at hun må slanke seg. Hun setter i gang med slanke prosjektet, et prosjekt som skulle være vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun bestemmer seg derfor å ta en enklere utvei og slanke seg ved bruk av piller. Imens har Harry og Tyron skaffet heroinen til skal selge, men bestemmer seg for at de selv skal prøve heroinen, bare for å vite hvor mye de skal dele. Stoffet virker bra på dem og vi ser dem kose seg. Marion bruker stoffet for å føle seg bedre med seg selv. Hun pleide å gå til psykolog, men psykologen så ut til å utnytte seg av henne seksuelt i stedet for å hjelpe henne. Så hun sluttet hos han og bruker isteden narkotika for å bedre sin selvtillit. Marions drøm er å bli en kles designer og med hjelp av kjæresten Harry, og hans narkotika penger, så ser denne drømmen ut til å bli en realitet. Hun bruker så diverse substanser for å få hjelpe henne med å bli kreativ. Med andre ord; Sommeren er delen hvor drømmene og mulighetene blir etablert. Faktisk går det så bra med dem alle at vi som publikum lurer på om denne filmen skal være like holdningsløs til narkotika som Trainspotting var.

Men når sommeren er på hell begynner vi å se tendenser til at karakterenes narkotika forbruk begynner å ta over for dem. Harry begynner å bruke dop for å takle daglige gjøremål og for depresjoner, moren overhører sønnens skepsis til hennes slankepille forbruk og narkotika forbruke på alle karakterene har økt betydelig. Høsten begynner når Tyron blir vitne til at sin narkotika distributør ble skutt foran han for så å bli arrestert og den tekstplakaten med den urovekkende smellet sier «Høst»

Høsten er slutten på de gode stundene for karakterene og problemene blir endelig etablert. Etter skyte hendelsen må Harry begynne å bruke pengene de hele sommeren hadde spart opp. Narkotika tilgangen er ikke lenger så bra som den engang var, noe som stresser de tre unge brukerne. Sara Goldfarb har ikke problemer med tilgangen til sine rusmidler fordi hun får dem på resept. Men hennes problem er at pillenes effekt begynner å ebbe ut siden hun har begynt å tilvenne seg dem. Hun tar da større dose for å kompensere, dette uten legens godkjennelse. Konsekvensen av dette økte pilleforbruket er at hun gradvis blir mer psykisk ustabil og har psykotiske anfall. Imens begynner penge manglene å bli et problem for de tre unge og Harry får Marion til å prostituere seg for penger som de skal angivelig bruke til å få livet «back on track». Men siden narkotika tilgangen er så dårlig må Harry og Tyron dra til en annen by, i en annen delstat, for å anskaffe. Dette leder til at Marion må prostituere seg nok engang for å få dop. Denne gangen med en man ved navn, Sal the Geep, en rik afroamerikaner som bytter dop mot sex. Klimakset i denne delen er når de pille relaterte psykosene til Sara Goldfarb blir så intense at hele virkelighetsbildet hennes blir forvrengt i en stor hallusinasjon hvor tv-en snakker til henne og kjøleskapet angriper henne. Hun løper ut av leiligheten sin som hun mer eller mindre har tilbringet hele filmen fram til nå i. Det har blitt vinter og en ny tekstplakat smeller nedover skjermen med Vinter skrevet på den.

Vinter er den siste delen av filmen og i denne delen er problemene etablert i den forrige delen intensivert. Alle 4 karakterene må gå igjennom enormt nedverdigende hendelser som ofte er grafiskdetaljert. Vi er vitne til Marions sexorgie, Harrys infiserte arm som må bli amputeret, Sara Goldfarb går igjennom diverse behandlinger blant annet tvangsforing og sjokkterapi og Tyron havner i fengsel. Alt dette klippet sammen hyppig mens musikk dunker hardt i ørene av en sang passende titulert «Meltdown». Slutten av filmen ender med at alle de 4 hovedpersonene har endt opp i sitt personlige helvete alene.

Stilistisk

Requiem for a dream er stilistisk som en eneste lang badtrip. Det er som om publikum tar narkotika i begynnelsen av filmen og kjenner hvordan man i økende grad mister kontakten med virkeligheten. Alle filmens scener er laget for å frembringe karakterenes følelser visuelt, noe som minner om avant-gard bevegelsen fransk impresjonisme på 1920-tallet (Bordwell & Thompson, 2003, s475-476)

De første 10-15 minuttene går ganske rolig for seg, men etter hvert som filmens karakterer mister kontroll over sine rusproblemer så mister filmen ”kontroll” visuelt. Filmen skifter hyppig mellom slowmotion, fastmotion, diverse montasjer, spesielle bildeutsnitt og hyppig linseskift, for at vi, med karakterene, mister følelsen av retting og virkelighet. Dette skjer så gradvis og logisk at det nesten ikke legges merke til før det tar av. I vinterseksjonen er klippingen og virkemidlene så intens at man kan bli direkte uvel av det hele. Grafiske nærbilder av infiserte sår, kroppslig mutilasjon og prostitusjon som lar lite gå til fantasien bombarderer oss med en musikk som er så intens og skjærende at få jeg har møtt orker å se filmen flere ganger av stresset den påfører.

Requiem for a dream tar i bruk en veldig effektiv effekt i form av en rytmisk klipping som regissøren selv, Darren Aronofsky, kaller ”hip-hop klipping” (hip-hop montage6). Denne type klipping, som han også brukte i en av sine tidligere filmer π (1998), innebærer en hyppig rytmisk klipping av diverse nærbilder av objekter, personer og lignende som brukes med lyd effekter og følger rytmisk soundtracket. I denne filmen er bruk av denne type klipping med på å øke subjektiveringen av karakterenes indre bilder (Subjektiv persepsjon)

I Requiem for a Dream har vi en kathartisk identifikasjon, altså en type identifikasjon hvor protagonisten ligner på oss men som har en ”avgjørende svakhet” som gjør at den går under (Gripsrud, 2003, s26). I denne filmen er det narkotikaen som er karakterenes brist og deres fall er ganske tydelig.

All reklame er god reklame?

Så nå som jeg har analysert fire filmer om narkotika, bør jeg nevne litt om effekten av narkotikainformasjon generelt. I boken ”Narkotikainformation i Norden” sier mediaviter Niels Erik Wille at all preventivt arbeid i form av opplysningskampanjer stort sett operer med tre delmål; Viten – Holdning – Handling. Ved å anta at våre handlinger er basert på vår viten og våre holdninger regner man med at ved å gi en hvis informasjon med en hvis type holdning vil man kunne forme mennesker til å handle på en spesifikk måte. Altså, man i ønsker at folk, etter endt opplysning, skal handle riktig ved å gjøre eller la være å gjøre enkelte typer handlinger (røyke, drikke, ruse seg, ta på sikkerhetsbelte osv.)

Han går så videre med å hevde at narkotikaopplysning kan bli reklame for stoffene. Ved å se på forskningsstatistikk fra USA hadde han kommet fram til at ved å gi narkotika informasjon vil mennesker som allerede har en indisposisjon til å drive med narkotika ha større sjanse for å identifisere seg med karakterene og kan finne på å ”intigrere soscialt problematiske adferdsformer i sin personlige livstil” og når man da også utsetter en gruppe for narkotikainformasjon som ellers aldri ville ha tenkt tanken så er det en risiko å rette deres oppmerksomhet mot det. For å ikke glemme dem som driver med noe rusmisbruk, kan få lyst til å prøve andre hardere stoffer som filmene har introdusert (Wille, 1986, s15). Så selv om en regissør setter seg ut for å få folk vekk fra narkotika, noe jeg regner med er alle de 4 filmene jeg har analyserts ønske, kan man risikere å få motsatt effekt. Så som jeg skrev tidligere i min oppgave kan en films intensjon og effekt bærer to helt forskjellige resultater. Hvis en film baserer seg mer på en intensjon enn på hva forskere har kommet fram til kan filmen faktisk gi motsatt effekt. Det er derfor viktig å ta en grundig tekstanalyse av en film.

I Norge hvor vi har hatt en streng sensur har denne tanken slått dem blant annet når det gjaldt lanseringen av filmen Ett Anständigt Liv. Statens filmkontroll klipte filmen i dens originale utgivelse pga av hva de kalte ”instruktive sprutscener” (Jarl, 1980, s133). Jeg er imot sensur, men vil likevel stille et spørsmål til poenget ved å vise en person stikke en heroinsprøyte i armen. Hvorfor er dette en viktig scene i filmen?

Narkotika bruk i ”anti-narkotika” filmer

Så hvis det å eksponere et publikum for narkotika kan bli reklame blir spørsmålet hvor mye av filmen bør dreie seg om rusen og hvor mye av filmen bør dreier seg om konsekvensen. En kunstrisk og viktig avgjørelse blir da i hvor stor grad man ønsker å vise diegetisk narkotika og dets bruk. I de fire filmene jeg har analysert er det 3 av dem som viser narkotika som blir brukt foran kameraet. Ved å gjøre dette blir narkotika bruken en del av plottet (dokumentar: bevis) og ikke en del av bakgrunnshistorien (eng. story eller argumentet). Dette kan påvirker fokuset til publikum og derfor også påvirke deres behandling av informasjonen etterpå.

Jeg er imot sensur, men jeg er ikke imot aldersgrense og begrenset tilgang til visse typer informasjon. Så når Ett Anständigt Liv ble sensurert, slik den ble gjort i gjort i Norge i 1979 (Jarl, 1980, s132-140), er for meg et tabu. Men å hevde som Stefan Jarl gjør at å vise ”instruktive sprutscener” er viktig for vår forståelse av narkotikaens destruktive effekt er heller tvilsomt. Når så Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream viser detaljerte injeksjon scener er det min mening at dette ikke er viktig for filmens helhetlige plot og endelige konklusjon.

Store Gutter Gråter Ikke fungerer like bra som en informativ ”anti-narkotika” film som de andre 3 filmene selv om den ikke har en eneste scene som faktisk viser narkotikabruken. Publikum behøver ikke å se narkotika i bruk for å forstå at folk driver med det, og som nevnt tidligere kan slike scener bli reklame og ja som norsk sensur sa ”instruerende”.

Det er nok ment slik i disse filmene at injeksjonsscenene er plassert for å sjokkere og skremme. Dette ved å understreke et budskap ved å vekke angstføler med ”dramatiske og emotionelte ladede ord, billeder, musikk etc. som direkte sigter mod en føelsesmæssig reaktion” hva også blir kalt skremselskampanjer (Wille, 1986, s13). Men skremselskampanjer kan ha motsatt effekt av hva man har satt som mål, ved at angsten man fremstiller publikum for blir mentalt blokkert, som igjen leder til passivitet ovenfor budskapet som blir presentert. Dette kommer ofte av at publikum ikke klarer å assosiere seg med den situasjonen som blir fremstil siden dette er ikke deres ”umiddelbare erfaring” på problemet (Wille, 1986, s14).

Jeg trur derfor at et viktig spørsmål her bør være om disse karakterene ville vært interessante hvis de ikke drev med dop? Den eneste av disse fire filmer hvor filmens personligheter kunne vært interessante selv hvis de ikke drev med narkotika ville vært Store Gutter Gråter Ikke, hvor alle viser livsglede, kreativitet og initiativ.

Filmenes forklaring på narkotika problemene.

Et annet viktig aspekt av en film som ville kunne øke publikumsforståelsen av narkotika som et problem er en forklaring på hvorfor man ønsker å drive med dop. For ingen av filmene som i større grad forklarer hvorfor karakterene og de sosiale aktørene driver med narkotika. Hvorfor Renton kom på kjøret, hvorfor Harry startet og eller noen av sosiale aktørene i Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke blir for oss å tolke. Selv om det er en fellesnevner at alle er i et narkotika miljø når filmen starter er det lite til ingen bakgrunnshistorie til noen av dem. Man kan jo hevde at Stefan Jarls Dom kallar oss Mods er en forklaring på for historien til de narkomane i Ett Anständigt liv og forklaringen som blir gitt via bikarakterene Marion og Sara i Requiem for a Dream er også representativt for hovedpersonen Harry. Men i alle fall rent referensielt er det ingen forhistorisk forklaring på deres valg annet en miljøet de befinner seg i.

Boken Alchol, Tobacco and other Drugs påpeker forskjellige årsaker til narkotika bruk og en av dem er ”Contextual and other enviromental risk factors” (Abbott, 2000, s352), men påpeker likevel at det er viktig å forstå at det også kan være biologiske og psykologiske utenom de miljømessige årsaker som er grunnen (Abbott, 2000, s176). I Requiem for a Dream ser vi hint til at Marion har dårlig selvtillit når hun naken ser seg selv i speilet først trist, men etter å ha tatt narkotika føler seg mye bedre. Det er likevel slik at alle filmene fokuserer hovedsakelig på miljøet som grunn for narkotika bruken. Renton føler i slutten av Trainspotting at han vil kunne komme seg på føttene igjen etter at han har valgt å svikte vennene sine og i Store Gutter Gråter Ikke prøver de innsatte å være en ressurs for hverandre når de har blitt ferdig med behandlingen og i Ett Anständigt Liv er det samfunnet i sin helhet som er grunnen til at man har narkomane.

Ungdom tenker ikke slikt trur jeg. Det er de indre usikkerhets følesene som puberteten medfører som er med på å folk til å starte med narkotika. Likevel trur jeg ikke av den grunn at filmenes fokus på miljø ovenfor indre problemer er noe problem, men jeg synes det er interessant valg av filmene å se bort ifra karakterenes indre grunner.

Dette er trolig fordi at fiksjonsfilmene jeg har analysert er hovedsaklig realistiske i sin fremstilling og det betyr at filmene prøver å vise problemene fra en årsak – virknings forhold (Bordwell & Thompson, 2003, s89-91). Siden indre ubestemmelige drivkrefter tilhører mer modernistiske filmen estetikk (Asbjørnsen, 1999, s39-68) og er verken kommersielt salgbar eller, som nevnt når jeg analyserte Ett Anständigt Liv, har en bred ungdommelig publikums appell.

Når det gjelder dokumentar blir det veldig vanskelig å gå inn i en persons indre siden dette er ikke noe kameraet kan fremstille i noen form for realisme(Asbjørnsen, 1999, s57)

Forskjeller mellom dokumentaren og fiksjonen.

Fire filmer med en felles nevner at det dreier seg om narkotikaproblemene, men de filmene tar forskjellige ståsteder i forhold til holdningen rundt rus. Som en fellesnevner for dokumentarene tar de opp narkomani i forhold til individet og samfunnet, et vanlig trekk ved dokumentar siden filmene representerer vår verden og derfor ville vært mer unaturlig å da ikke prøve å si noe om vår verden. I Store Gutter Gråter Ikke er det narkomanes håp om hjelp fra en statlig drevet institusjon, mens i Ett Anständigt Liv er det hvordan samfunnet er del skyldig i de narkomanes problemer. I de valgte fiksjonsfilmene er det ikke i så stor grad fokuset på samfunnet rundt, men heller på karakterene og deres lokale miljø. Dette er ikke alltid tilfelle i fiksjonsfilm, for eksempel Traffic (2000), hvor filmen både tar for seg narkotika problematikk på mikro og makroplan7

Men den største og viktigste forskjellen mellom dokumentar og fiksjon går i publikums distanse til karakterene. I fiksjon er det som oftest lett å skape en distanse til det man ser, mens i dokumentar har man ikke i så stor grad den luksusen av å kunne distansere oss siden dette er virkelig. I ytterpunkter kan faktisk noe som skjer i fiksjonsfilm frembringe latter i oss, mens hvis det samme skjer dokumentar så vil det frembringe avsky. Et eksempel på dette fenomen kan være do scenene i Trainspotting og Ett Anständigt liv. I begge scenene har vi en narkoman som tilbringer en hvis tid på et skittent offentlig toalett, i begge scenene har vi også vi at den narkomane må nedverdige seg selv ved å grave ta ned i toalettet. I Trainspotting er det slik at hovedpersonen må ta et dykk nedi toalettskålen etter narkotikaen han hadde mistet, i Ett Anständigt Liv er det at den narkomane bruker toalettet til å vaske sprøyten sin. Vi som publikum er invitert til å le av det som skjer i Trainspotting, mens i Ett Anständigt Liv skal vi nok heller bli sjokkert. To ganske like scener egentlig, to helt forskjellige reaksjoner. Det er med andre ord en formell forskjell i hvordan vi ser følelser i fiksjon og dokumentar.

Et annet eksempel på dette er å sammenligne den ment seriøse filmen Himmel og Helvete (1969) sluttscene hvor hovedpersonen tar flyfart og hopper ut av vinduet til sin død. Vi som publikum tillater oss selv å le, selv om i filmens kontekst er det ment til å tas alvorlig. Dette fordi filmen de senere årene har fått kalkun-status og tiden har ikke behandlet denne filmen fint. Men selv om for eksempel Ett Anständigt Liv og Store Gutter Gråter Ikke også virker foreldet stilistisk og kanskje også argumentativt, ville få likevel reagert med latter og hadde noen for eksempel valgt å le av do scenen i Ett Anständigt Liv ville nok folk rundt funnet personen dyssosial.

Her kommer et problem med Trainspotting. Ved at filmen er en komedie tillater vi oss selv å le av et alvorlig problem. Noe som igjen kan gjøre at et alvorlig problem blir bagatellisert, og kanskje for noen også virke tiltalende. I scenen jeg nå nevnte er det ikke noen forherligelse, men scenen er heller ikke alvorlig. Vi distanserer oss til problemene, noe de tre andre filmene ikke tillater.

«Å snakke kidsas språk»

Jeg har nå gjort en tekst analyse av fire filmer som på hver sin måte har tatt opp rusproblematikk. Disse filmene har også en annen fellesnevner i at de har blitt brukt i preventivt rusarbeid blant unge. Requiem for a Dream, Trainspotting og Store Gutter gråter ikke har jeg selv sett på skole når jeg var ung og bakerst i boken Ett Anständigt Liv av Stefan Jarl står det diverse reaksjoner på hans film da den var viss på svenske skoler.

Når man skal nå ut til unge er det viktig med identifikasjon, at man må ”snakke kidsas språk” og møte dem slik de ser ting. Jeg nevnte i min analyse de forskjellige filmene hva slags type identifikasjon jeg mente de forskjellige filmenes hovedperson medbrakte. Trainspotting er absolutt en film som appellerer til ungdom med sitt språk, musikk og det at filmens protagonist er på deres alder. Problemet er at man ikke alltid kan eller bør nå ungdom helt på deres egne premisser. For tendensen til å kunne få en admirativ identifikasjon med den narkomane og den uklare moralen på slutten vil trolig ikke skape den type positiv og konstruktiv holdning blant publikum som er holdningen skolevesenet ønsker å skape.

Requiem for a Dream er også et eksempel på en film som vil appellere til ungdommen med sin hip-hop klipping, ungdommelige soundtrack og hovedpersoner som er jevnaldrene. Men i motsetning til Trainspotting er den ikke ambivalent i sitt narkotika budskap. Vår identifikasjon med karakterene er veldig kathartisk og selv om det er nok litt langt å si som Aristoteles at filmen vil kunne gi først gi oss utslipp for fristelsen av narkotika å også rense oss for fristelsen av narkotika8, så har den i alle fall en advarende effekt uten at den blir eksplisitt belærende.

Ett Anständigt liv har samme moral som Requiem for a Dream men problemene her er at de sosiale aktørene er altfor langt ute i sine problemer, til at unge kan relatere. Fordi de føler at det de ser ikke kan ramme dem.

Store Gutter Gråter Ikke er også en dokumentar om narkotika som et problem, men den velger å fokusere på de narkomane som ressurssterke, positive og livsglade mennesker som har gjort feil valg som de ønsker å rette oppi. For dette med feilvalg blir viktig i filmen, siden disse sympatiske narkomane ønsker å bli bedre gjør at filmen implisitt sier nei til narkotika og forhåpentligvis kan da filmens tilskure lære av de sosiale aktørenes feil.

Som en fordel Store Gutter Gråter Ikke og Ett Anständigt Liv har, som ikke Trainspotting eller Requiem for a Dream har, er at publikum tar dokumentarene som virkelige. I alle fall tar de dem som en bedre og mer presis representasjon av virkeligheten. Vi blir tilbyd en representasjon av vår verden istedenfor av en verden (Nichols, 1991, s109). En film kan bare håpe på å provosere eller stimulere til publikums senere handlinger (Nichols, 1991, s 110). Filmene vi ser gir oss informasjon, men det er kun oss som publikum som kan velge hva vi skal gjøre med informasjonen vi blir gitt.

Det er da likevel trolig at måten og typen informasjonen som blir gitt kan påvirke vår holdning til det har sett og publikum vil ta informasjon de har blitt gitt via en representasjon av vår verden (dokumentar) som mer seriøst enn informasjon som er gitt via en fiktiv. Men fiksjon kan likevel hjelpe oss å forstå en persons problemer ved bruk av diverse virkemidler dokumentar ikke kan bruke. Det er da vanskelig for en dokumentar å ikke bli belærende, men det kan være vanskelig for en fiksjonsfilm å være holdning skapende, men der ligger vel også utfordringen.

Oppsummering:

Hvis man skal vise en film i preventivt arbeid er det viktig å ta en tekst analyse først, for å analysere hva filmens budskap er. Det er så viktig å analysere objektivt, men ikke analysere for komplisert siden dette trolig er ikke hva den gjennomsnittlige publikummer vil se.

Ingen av filmene jeg har analysert har en positivt syn på narkotika, så ingen av filmene sier at narkotika er løsningen på noen problemer. Det er derimot slik at noen av filmene lar det være mer opp til publikum å bestemme hva de egentlig fikk ut av filmen. Jeg tenker da særlig på Trainspotting. Den filmen, er da etter min mening, farlig å vise hvis intensjonen er at publikum skal få en ”anti-narkotika” holdning. Hvis vi ser på filmen helhetlig er filmens moral, hvis den har noen, at narkotika er ikke løsningen, men hvis vi ser på delene så sier den noe helt annet. Spørsmålet blir da hva sitter publikum så igjen med? Min mening er her hva de syntes var underholdene og morsomt og det var narkotika bruken.

Hvis man skal skremme folk vekk fra narkotika er Requiem for a Dream et bedre alternativ med sin intense og grafiske fremstilling av konsekvensen av å drive med narkotika. Problemet her er at, som mediaviter Niels Erik Wille hevder, at skremselspropaganda kan virke mot sin hensikt.

Av samme grunn, er det derfor min mening at Stefan Jarls film Ett Anständigt liv ikke vil kunne fungere optimalt som en film som skal skape en sunn rus holdning. Uten om dette blir Jarls politiske agenda for filmen med på å gjøre filmen uspislig for ungdom. Død og fordervelse bør ikke være essensen av en god ”Anti-narkotika” film, siden det er det trolig de som driver med rus prøver å flukte mentalt fra.

Store Gutter Gråter Ikke er derfor den filmen jeg mener er best. Den viser at narkomane kan være ressurssterke mennesker som har lært at rus ikke er løsningen og ønsker å komme ut. Filmen vil derfor fungere mer som en advarsel mot rus enn en ren skremsels propaganda. Den godlynthet i sin fremstilling av staten som snill vil også kanskje kunne hemme ukonstruktivt ungdommelig opprør mot alt og det at filmen er en dokumentar vil øke publikums følelse av autentisitet og at det som skjer på skjermen er relevant for dem selv.

Jeg startet min oppgave med et sitat der en narkotikabruker fullstendig har mistet poenget med filmen Requiem for a Dream, jeg synes likevel sitatet er interessant fordi det er et eksempel på at folk ser hva de vil se i en film og at å drive en tekstanalyse med et ønske om å finne det ”generelle”, det som alle vil se, er håpløst. Dette sitatet kan også kanskje være et eksempel på effekten av Requiem for a Dreams skremselseffekt

Men etter å ha analysert de fire filmene har noen problemer og kanskje løsninger dukket opp. Problemet er forskjellen mellom filmens intensjon og filmens effekt. Som jeg skrev innledningsvis er det en forskjell i filmens budskap og det budskap som kommer frem.

Det at selv om filmens holdning er ”anti-narkotika” kan det endelige budskap bli bare om rus og derfor bli mer av som reklame. Altså at budbringeren ikke har fullstendig kontroll over sitt eget budskap. Hvis dette skulle være tilfelle i en film, er det i alle fall viktig at filmen ikke blir instruerende. At hvis filmens anti-rus budskap skulle forsvinne så skal i alle fall ikke publikum lære hvordan man skaffer og bruker substansene.

Jeg trur det er viktig for en film som ønsker å være en advarsel mot narkotika bruk at vi får tilstrekklig med informasjon. Det farlige er når man gir for mye irrelevant informasjon til publikum. I de fire filmene jeg har nevnt er det min mening at tre av dem har alt for stor fokus på narkotikaen i seg selv. Ett Anständigt Liv, Trainspotting og Requiem for a Dream har alle tre detaljerte fremstillinger av hvordan man bruker narkotika. Hvis vi da tenker oss at anti-narkotika budskapet ikke skulle komme klart nok fram til publikum, har filmskaperen i stedet rettet fokuset til unge om hvordan bruke narkotika.

Så for å lage en god ”anti-narkotika” film bør man, etter min mening, paradoksalt nok ikke ha med narkotika. Siden holdningsløst framvisning som Trainspotting kan lede til reklame, mens hvis det er ment som skremsel vil kunne ende opp med å bli sperret ut av publikum. Så derfor er det Store Gutter Gråter Ikke som kommer ut som det beste eksemplet på en slik film på grunn av sin positive holdning og manglende scener med narkotika i bruk.

Litteraturlisten:

Abbott, Ann A. (2000), Alcohol, Tobacco and Other Drugs, NASW Press, Washington, DC, USA

Bordwell, David & Thompson, Kristin, (2004) Film Art: An Introduction (7 edit),

McGraw-Hill Companies Inc, USA

Dam, Alfred (1986), ”Kan narkotikaoplysning blive til reklame for stofferne?” i Narkotika information i Norden, N. Olaf Møller, Danmark

Jarl, Stefan (1980), Ett Anständigt Liv, P A Norstedt & Söners Förlag, Stockholm, Sverige

Nichols, Bill (1991) Representing Reality, Indiana University Press, USA

Rørnes, Karin (red) (m.m.), (2006) Forebyggende innsatser i skolen, Utdanningsdirektoratet, Oslo

Berger, Peter (1974) The Homeless Mind. Modernization and Consciousness, Vintage Books, USA

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Gripsrud, Jostein (2002), Mediekultur, Mediesamfunn, Universitetsforlaget, Oslo

Sørenssen, Bjørn (2001), Dokumentarfilmens århundre, Oslo, Universitetsforlaget

Internettkilder

Porsgrunn vgs. satser på miljø og helse (15.05.2007) http://www.telemark-fk.no/ITF-TFK/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/A604747FE5A1DBB4C1256FF90029290A!OpenDocument

Requiem for a Dream (20.05.2007) http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

Narkotikafilmer relansert (23.05.07) http://www.rus.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=932

Trainspotting Poster, 24″ x 36″ (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

Trainspotting #2: Music From The Motion Picture (15.05.2007) http://www.amazon.com/Trainspotting-Music-Motion-Picture-Vol/dp/B000002TLT/ref=pd_bbs_sr_4/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=music&qid=1178894977&sr=8-4

Hip-Hop-Montage ( 21.05.2007) http://www.uni-protokolle.de/Lexikon/Hip_Hop_Montage.html

Traffic – en historie fra Virkligheten? (25.04.2007) http://www.rus.no/filestore/benicio201.pdf

Aristotle (384-322 BCE): General Introduction

(20.05.2007) http://www.utm.edu/research/iep/a/aristotl.htm#H9

Art and Epistemology (20.05.2007)

http://www.iep.utm.edu/a/art-ep.htm#H2

2 (20.05.2007) Sitatet er hentet fra online manuset på http://www.awesomefilm.com/script/requiem.txt

4 (15.05.2007) )http://www.amazon.com/Trainspotting-Poster-24-x-36/dp/B000EIFFYE/ref=pd_bbs_sr_1/104-7012333-4374312?ie=UTF8&s=home-garden&qid=1178894793&sr=8-1

En analyse av… Episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving”

Visuell Kultur Arbeids Krav

– En analyse av…

Episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving

” Oh, Lord be honest are we the most pathetic family in the universe or what?”

-Homer (Simpson)

Introduksjon:

I 1989 skjedde det noe historisk i amerikansk tv, som ville forandre hvordan folk så på tv-underholdning. Det var det året ”The Simpsons” ble første gang sendt og etter det var ikke lenger animerte serier kun ment for barn og prime-time animerte serier ble vanligere.

I min analyse av ”The Simpsons” vil jeg være på jakt etter narrasjon og genrekvaliteter i programmet men også se etter de vanlige elementene som alle tv program har. Jeg vil også prøve å analysere humoren som er i denne serien.

Jeg vil først gå litt på det generelle i serien og så gå spesifikt in i episoden 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving” og se hva slags elementer som befinner seg i den.

Familien Simpson, en kjernefamilie i Springfield, USA

En viktig del av alle populære tv-programmer er at de skal ha en bred appell til publikum og den eneste måten å være sikker på at det vil skje på er at titterne vil kjenne seg igjen i karakterene. I ”The Simpsons” er det mange slike elementer, noen av dem vil jeg nå poengtere.

Familien Simpsons er en arbeider familie i en småby som ligger i en ukjent stat i USA. De er med andre ord ikke fattige eller veldig rike. Familien er bygd opp som en standard kjernefamilie med 2 gifte foreldre (Homer og Marge) og 2 og en halv unge (Bart, Lisa og Maggie), en type klisjé man kan se i mange Amerikanske tv-serier (F.eks ”Domestic sitcom” (Gjelsvik & Iversen s129) og ”Lost in Space”(1965-1968)). Men her har den standardiserte familien blitt dratt ut til det latterlige ved at Maggie faktisk er en ”halv” unge ved at hun for alltid i serien er nyfødt.

Familiens 5 medlemmer vil også mange kjenne seg igjen i. Marge, moren i familien, er alltid den kjærlige, tålmodige og feminine kvinnen, mens Homer, mannen i familien, er den dumme, aggressive og maskuline mannen. Barna, Bart og Lisa, er også klisjer i at gutten er rampete, dårlig i fag og derfor alltid ender opp i opposisjon med lærerne og rektor på skolen, mens Lisa er skole flink, følsom og derfor ender opp i opposisjon med elevene og som i episoden jeg skal analysere med broren sin. Ved at hver enkelt episode ofte gir rom for at alle 4 familie medlemmene får utspilt sin rolle vil serien ”The Simpsons” appellere til de fleste mennesker av det amerikanske samfunn (Menn, kvinner og barn). Serien har humor på de fleste nivå, alt fra vanlig slappstikk (F. eks ”Itchy and Scratchy”) til syrlig samfunns satire (F. eks tilstanden på et eldre senter i den episoden jeg analyserer) som igjen gir en bred appell. Humoren i ”The Simpsons” vil jeg komme tilbake til senere i analysen.

Animasjonsgenrens frihet.

Selv om hver episode i ”The Simpsons” er ulike handlings vis er det like vel mange likheter som gjelder for alle episodene. Det første som slår en er at dette er en animert serie og det er ikke tilfeldig. Som animert serie får ”The Simpsons” mye større frihet en de fleste amerikanske show, siden de tegnede figurene gir oss en tydelig distanse fra virkeligheten. Et eksempel på dette som jeg drar fra et annet tegnefilmunivers er Kennys grusomme død i hver episode av ”South Park” (1997). Sensuren i USA er vanskelig å komme igjennom og drap på barn hadde vært sensurert med en gang hadde ikke ”South Park” vært animert)1. ”The Simpsons” er en mye eldre serie så for dem i de første årene var det ennå mer viktig at serien var tegnet da de ofte kom med skarp samfunns satire på blant annet samfunnet, det politiske systemet og ikke minst religion, som ofte kunne ha blitt veldig provoserende for sarte seere.

En annen fordel med animasjon som visuell stil er at dette gir en større kreativitet for de som lager programmet. For med animasjon kan man gjøre en masse ting liveaction serier ikke kan, med tanke på location, ”kamera” vinkel, tid på året osv. Og alt dette relativ billigere en med liveaction. I episoden jeg analyserer f. eks er det blitt brukt fugleperspektiv, forvrengte drømmescener, craning. Virkemidler som ville ha kostet betydelig skulle det ha blitt filmet.

Med tanke på selve animasjonen i ”The Simpson” har den en veldig karakteristisk tegnet stil som skiller seg ut fra andre animerte serier både fra tidligere og senere tid. Vi kan m.a.o lett se forskjellen på Homer Simpson og Fred Flintsone. Serien er dårligere animert en ”King of the Hill”(1997) men uten tvil bedre animert en ”South Park”. Tegnestilen er inspirert av Matt Groenings, en av ”The Simpsons” originale skapere, sine tegninger fra ”Life in Hell2” og som også er fremtredene i hans senere serie ”Futurama”(1999-2003). Alle innbyggerne i Springfield har overbitt og en stor mage, noe som gir dem et veldig komisk, men harmløst utseende.

Karakterene i byen har ikke utviklet seg noe særlig i løpet av årenes løp. Marge er glad i Homer uansett hvor mange ganger han dummer seg ut. Dette leder til at karakterene er i en stand still. Et kjent element i sit-com. (Gjelsvik & Iversen s129). Men karakterene er nødvendigvis ikke 1-dimensjonelle av den grunn, siden de er så godt etablerte og folk er vant med seriers ”mangel på hukommelse”.

”The Simpsons” er en halvtime lang situasjons komedie, med en standard oppbygging;

dvs. ”en episodisk, seriebasert narrativ komedie hvor hver episode er tilpasset en halvtime i fjernsynet programflate”(Gjelsvik & Iversen s129). Men noen ting skiller seg også ut fra vanlig sitcom. For eksempel, i en sitcom kan man ofte høre en påtrengende latter bølge etter hver morsomhet som blir sagt av skuespilleren. Dette gjør at man forstår fort at dette skal være morsomt (Gjelsvik & Iversen s129-130). I ”The Simpsons” er det ingen latter maskin, så skaperen har heller satset på at animasjonen i seg selv viser at dette er morsomt.

Hva skjer i episode 7F07 ”Bart vs. Thanksgiving”?

Det er høsttakkefest hos familien Simpson, hvor Lisa har laget en fantastisk bor dekorasjon med hennes største feminist helter. Dessverre ødelegger Bart dekorasjonen ved med et uhell å kaste den i peisen. Marge anklager derfor Bart for å ha ødelagt høsttakkefesten og Bart sikker derfor av. Med sin hund ”Santa’s little helper” vandrerer Bart byen rundt, fra det rike kvartalet hvor han prøver å stjele Mr. Burns sin pai, til Springfields fattige getto, hvor han gir blod, ender opp på et fattighus og havner derfor på tv. Tv sendingen blir sett hjemme hos familien Simpson og først da oppdager de at Bart har stukket av. Familien blir gal av engstelse og Bart returner for tilslutt si unnskyld til sin søster. Episoden avsluttes med at familien Simpsons ber et bordvers og koser seg med restematen fra kvelden.

Stay tuned for more of ”The Simpsons”!“

-”Hooks” og Flow i ”Bart vs. Thanksgiving” og serien generelt

Tv programmer har veldig lik struktur siden de ofte er delt inn i separate segmenter (Gripsrud 1999, s 215) som glir inn i hverandre. I en halvtimes episode er det som oftest 2 reklame pauser på de amerikanske stasjonene. Dette gjør at tv-seriens handlingsforløp ofte blir det inn i 3 deler eller akter. Dette gjelder også ”the Simpsons” og i ”Bart vs. Thanksgiving” er disse delene 1) Familien samles og konflikter inni familien leder til latter for oss 2) Bart stikker av 3) Bart ser Springfields mørkere sider før familien Simpsons gjenforenes og de har det hyggelig de siste minuttene av episoden.

Som sagt er dette et gjentagende fenomen, noen ganger faktisk mye mer ekstremt enn i denne episoden, f. eks i episoden 7F18 ”Brush with Greatness” har følgende oppbygging 1) Familien drar til en familie park, hvor Homer setter seg fast i en vannsklie 2) Homer bestemmer seg for å slanke seg 3) Marge maler Mr. Burns. Disse tre handlingene er flettet inn i hverandre slik at du ikke kan slutte å se en episode etter første halvdel, men at du ikke trenger å ha sett første halvdel for å se resten. For disse relativt separate delene føler jeg er en del av tanken bak ”flow’en” på TV (Gripsrud 1999, s 213). Du kan se en episode av ”The Simpsons” fra begynnelsen, eller midten eller slutten siden disse tre delene egentlig ikke trenger noe bakgrunn gitt i de forrige delene.

Men som jeg har allerede sagt er ikke disse tre delene helt uten sammenheng, for man kan føle at produsentene for programmet ønsker å ha oss som seere igjennom hele episoden. Dette gjør de igjennom noe som jeg kaller ”hooks3”. Der den ene delen mer eller mindre er avsluttet starter den andre perfekt plassert like før reklame. I episoden jeg analyserer er den første hooken plassert når Marge kjefter på Bart (ca 10 minutter in i episoden), den andre når Bart svimer av (ca 14 minutter in i episoden) og episoden slutter ved at familien forenes (ca ved 21 minutter)

Hook1

Hook # 1: Bart får skylden for  å ha ødelagt Thanksgiving

   

Hook2

Hook # 2: Bart svimer av i rennesteinen

Humoren i ”The Simpsons” og særskilt i episoden ”Bart vs. Thanksgiving”

Humoren i ”the simpsons” befinner seg på mange nivå, ofte i samme episoden, hvor humoren er tilegnet en stor seer bredde (demografi4). I en gjennomsnittlig episode vil man få spark mot religion, loven voktere (politiet til domstolen), politikk, men også god gammel slapstick humor i form av kveling, store skader og vold.

Episoden ”Bart vs. Thanksgiving” er veldig slow-paced og har lite av den voldelige humoren. I denne episoden er det ingen ”Itchy & Scratchy” innslag som det ofte er og heller ikke noen innslag hvor Homer kveler Bart i sinne. Men det er allikevel 2 slapstick innslag som kan poengteres. Den første er helt i begynnelsen av episoden hvor vi blir introdusert til konflikten mellom Bart og Lisa ved at Bart holder en stor sofapute over hode på søsteren noe som ser veldig vondt ut for de som ser på. Humoren her er at faren, Homer sitter i samme sofaen og gjør lite for å stoppe dette. Den andre slapsticklike gagen i denne episoden er etter at Bart har gitt blod, noe han som 10 år gammel gutt er alt for ung til å gjøre. Det morsomme her er at hans gange er veldig ustabil, nesten full, før han detter sammen og svimer av. Denne type humor får de fleste til å le, og den passer for de fleste.

Det er også mye humor i denne episoden tilegnet barn. For det første er hovedpersonen i episode et barn selv, og hvem som ung har ikke drømt om å stikke hjemmefra fordi foreldrene er sint på en. Men det finnes andre innslag å som absolutt vil glede barna. For mot slutten av episoden klatrer Bart opp på taket hvor han finner mange gamle leker som han hadde kastet opp på taket. Et hvert barn ville ha sikkelet av tanken om dette.

For de voksende som ser denne episoden vil de kjenne seg igjen i den konflikten som alltid dukker opp i en høytid. For når høytider som for de fleste er assosiert med lykke og felleskap allikevel ofte ender opp i krangel og misslykke vil de fleste smile gjenkjennende igjen, samtidig som kanskje en hvis skadefryd vekkes ved at dette faktisk ikke skjer med dem men med den uheldige Simpsons familien. For i ”Bart vs Thanksgiving” er det mye ulykke. Ikke bare er det en stor krangel mellom søsknene, bart og Lisa, men også mellom far og svigersøstrene, og datter og mor. Hele kvelden som kunne ha blitt en koselig sammenkomst blir forsurnet av alles mangel på velvilje. Uten tvil et spark mot mange familiers forhold med hverandre.

Selv om episoden hovedsaklig dreier seg om familie, finnes det også en del satire rettet mot samfunnet som en helhet. Et eksempler fra episoden jeg synes forteller ganske mye er når Homer besøker faren på gamlehjemmet og vi er vitne til hvordan eldre sitter å venter på en faks fra barna sine i høytiden. Barna gidder ikke en gang og ringe! Igjennom denne halvtimes episoden er det spark mot politiet, journalister og rikmennene i USA.

Konklusjon

Som min analyse viser er ikke ”the Simpsons” bare en humor program men også et bilde på Amerika og vestens kulturelle og sosiale problemer. I episoden jeg har analysert er det familie krangel som står i fokus, og hvordan slike konflikter kan ødelegge noe som kunne har vært en koselig kveld. Men i denne episoden er det ikke bare familie problemer som det blir gjort narr av, men også en Amerika i sin helhet.

Jeg har også sett på hvordan tv sendeskjema påvirker narrasjonen i en episode med tanke på flow’en og reklameinnslagene.

Lisa: ”Dad, I think that is pretty spurious”

Homer: “Well, Thank you honey”

Kilde liste

  • Gripsrud, Jostein ”Mediekultur, Mediesamfunn”, Universitetsforlaget, Oslo, (1999)
  • Gjelsvik, Anne & Iversen, Gunnar ”Blikkfang. Fjernsyn, form og estetikk”, Universitetsforlaget, Oslo, (2003)
  • The Simpsons Season 2 (DVD)
  • The Simpsons Season 1 (DVD)
  • Hjemmesiden til Motion Picture Association of America http://www.mpaa.org/tv/
  • Reklameside for boken ”Television: Critical Methods and Application” http://www.tcf.ua.edu/TVCrit/glossaryAZ.htm

1 Se “Motion Picture Association of America” hjemmeside for mer informasjon om tv og sensur på http://www.mpaa.org/tv/

2 Fra ”The making of the Simpsons; America’s first family” som ekstramateriale på første dvdboks av ”the Simpsons”

3 Kan også kalles Cliff-hanger, men de er som regel i slutten av en episode for å får seerne til å følge med i neste episode