Making a milker

Litt kunst for deg å beundre, sendt til meg av en leser 🙂

 

73fb97e3-cb29-4a9e-acc7-7a154a2f33f7

Et fantastisk fin bilde. Nydelig ikonografi som gir oss assosiasjoner til Norsk bonderomantikk.

Øvelsesoppgave:
Sammenlign dette mesterverket med «Making a Martyr».

Reklamer

En facebook oppdatering jeg aldri postet…

Så trøtt av dette. Vi vet dansen gjør vi ikke? Først skal vi spekulere på hvem det var. Så kommer gradevis detaljene ut. Så skal vi enten frykte høyre-ekstreme eller synes synd på uskyldige muslimer. Heldigvis har folk sluttet med å legge ut flagg fra landet. For mange flagg. Så kommer politiske tiltak til å ta høyreekstreme og/eller lystenning og floskler. Så trøtt av dette.

Øvelsesoppgave:
Er vi egentlig i en stille borgerkrig?

Ekstra oppgave:

Gikk AndyAce83 over grensen her? Selv vet han faktisk ikke.

Uten navn

 

Det koster ingenting å ta avstand, men…

Så jeg satt og glanet i data skjermen, da det plutselig plinget inn et arrangement invitasjon på facebook. Ei av de jeg kjenner på facebook inviterte meg til «Hug a muslim» dag, 10 april 2018. Jeg tenkte som et hvert rasjonelt menneske at «Noen har funnet ut at jeg har slemme meninger. Hjelp!», så tenkte jeg «Ok. Kan sikkert bli med på det. Har faktisk ikke noe imot muslimer jeg, så vil de ha en klem, så skal de få en klem.» og trykket på deltar.

Men et spørsmål gjensto; Hvorfor? Hvorfor skulle jeg klemme en muslim 10 april?  Jeg kikket rundt meg på siden og fant ut at noen i England hadde visst sendt ut følgende brev.

29695347_908601245981177_8075385106073649152_n

Brev sendt rundt i England. Omfang ukjent.

Noen hadde foreslått at 3 april var dagen hvor man skulle volde skade på muslimer. «Punish a muslim day» Det var poeng for hva man kunne gjøre, fra enkel styggedom til umulig styggedom. Som den naive tufsen jeg er, ble jeg faktisk fort provosert. «Hvordan våger de?», tenkte jeg og gikk i full PK modus med engang. Verre var det ikke å manipulere meg.

Så senker det første irritasjonsmomentet seg, og jeg begynner å tenke klart igjen. Joda, det er da fullt mulig at en bygdetulling i england fikk en «god ide». Dette er ikke første gang noen har gjort noe lignende.

South Park gjorde narr av rødhårete i en episode titulert «Ginger Kids» og det var jo klart noen som ikke forsto poenget av satiren og satt igang en «Kick a Ginger Day». Hysterisk festlig. Det var jo bare tull da. Bare for moro lizzom. Selv om noen faktisk endte opp med å hetse rødhårede den dagen. Bravo.

Man står der, bare måpende over idioten til folk. Og man får lyst til å starte en «Kick an idiot day» og da helt uten ironi. Vi snakker spark idioter rett i bakenden med steppesko. Er det mulig å være så kort tenkt?

Men jeg tenker mer. Joda, det jo fullt mulig at det er en idiot som har sendt ut dette brevet. Så la meg ta avstand. Men likevel, det kan jo like mulig være falske nyheter. Facebook gruppen hadde lagt ut et eksempel på at «Punish a muslim day» hadde kommet til Norge. De la ut hele artikkelen fra TA for oss å lese.

Uten navn-1

Facebook artikkel fra TA.

Men historien har vist oss at noen ganger har hatet vi har sett vært falsk. Være det mørkhudete som ser KKK komme ridende på hester til universitetene [1]. Det er mye å tjene på å male fanden på flatmark. [2, 2, 3] Det hevdes at muslimer blir angrepet hver 11/9 [4] Eksemplene er mange, men jeg er for lat til å finne.

Poenget er at det er fullt mulig at dette er en ide startet av de som vill bli forfulgt mere enn at de faktisk er. Sympati poeng er det mye å tjene på.

Så AndyAce83, har du noen bevis på dette? Nei. Men jeg har dette —>

Nok er nok

TA artikkel var fjernet på grunn av «Motstridende opplysninger»

Men jeg kan godt ta avstand. Det koster meg ingenting. Så her kommer det. AndyAce83 ønsker ikke at noen skal slå, banke eller sjikanere muslimer. Kan legge til at jeg synes voldtekt er galt og at kvinner bør kunne gå kledd hvordan de vill uten å bli overgrepet. Fantastisk. Er ikke jeg snill? Men ble verden noe bedre av det?

Det koster ingenting å ta avstand, men…

Øvelsesoppgave:
Koster det egentlig noe å ta avstand?

Litt tanker om ting rundt Tanker om Ting.

Såååå….

Jeg skriver ikke så mye her lenger. Jeg kunne vell ha skrevet om Listhaug saken og knyttet neven i frustrasjon mot det barnslige teaterstykket vi fikk skue der. Jeg kunne vel skrevet om ACER saken og hvordan politikere skal selge våre naturressurser til utlandet på vår regning. Kunne ha gått i fistel over et eller annet… Men mørketiden tok meg. Denne vinteren har vært hard. Gud bedre!

Men nå er det snart vår. Betyr det at det kommer til å komme mer tanker om Ting er da?

Eh… Tja… Nå har det seg slik at jeg har startet et samarbeid med Ekte Nyheter. Jeg klipper videoserie titulert TankeKrim og jeg skal skrive litt for dem også. Det vil ta mye av fokuset. Jeg skrev en nå nylig ved navn «Hold din ideologi vekk fra meg!».

Som du kanskje forhåpentligvis kan se er det en liten forskjell i tone på det jeg skriver på Ekte Nyheter og hva jeg skriver her.  Prøver iallfall å være litt mer seriøs der både i skrivemåte og innhold.

Men jeg skal noen ganger fortsatt sikkert skrive litt her. Iallefall prøve. Denne bloggen har sin stil. Den er seg selv lik. Kan ikke uttrykke meg slik på mer seriøse steder. Iløpet av våren og sommeren skal jeg prøve å få utgitt en liten novelle jeg har ruget på. Har skrevet en halv side på den. Vi får se hvor mye mer jeg kan få ut. Jeg må ha ADHD eller noe… mangler totalt fokus. Men nok om mine problemer.

Poenget er bare at siden det er så mye annet rart i gjerdet så… Dessuten… Hjelper det? Hjelper det å protestere og satirisere Norges fall inn i tullball? Hvis det hjelper så hjelper det som lindrende enhet. Vi ler og flærer mens kreften spiser opp vår kropp. Vi ser hva som skjer. Vi påpeker det… Men… Ingenting skjer. Alt forblir det samme.

Øvelsesoppgave:

Hvis du vil at jeg skal skrive om noe på min blogg eller på EkteNyheter er jeg som de fleste Norske politikere villig til å lytte så lenge jeg slipper å gjøre noe med det. Så skriv gjerne om temaer osv som du mener samfunnet burde ha fokus på.

Det var dagens!

Sååå…

Donald Trump har blitt falsk nominert for fredsprisen 2 år på rad. Nå har de ringt FBI for å undersøke.

Hehehahahahahoooooo…

Oh, vi bor i et Mollbo land. Fy f…. FBI!

HAhahahahahahahoooo…. Mulder og Scully tar saken!

Hahahahahooooo.

«Falsk nominert», hva betyr det?

Hahahahahahahoooo…. FBI!

Hahahahahahooooo….

Molbo. Molbo land.

MolboLand

FBI! De som skal fange seriemordere og alvorlig kriminalitet skal ta seg av dette? Hahahahahoooo… Det er helt utrolig.

Øvelsesoppgave:
Prøv å ikke le deg ihjel.

Hva er en mann for en feminist? – En feministisk oppgave fra AndyAce83 arkivet #2

«There is a mode of vital experience […] that is shared by both men and women. I will call this body of experience «modernity».[…]To be modern is to be part of a universe in which, as Marx said, «all that is solid melts into air»» (Berman, 1974, s15)

Hva er en mann? Bilde av mannen har forandret seg med historien via moter, vaner og kulturelle forventninger. På 1700-tallet brukte rike like mye sminke som kvinner, for ikke for mange år siden var det ment at mannen skulle holde døren åpen for kvinnen, spandere maten og være den seksuelt aggressive (noen mener dette ennå) og nå kan det virke ut til at mannen skal oppføre seg feminint, hva populært er kalt metroseksuel. Hva er egentlig mannlighet og hva er egentlig umanlighet?

Manlighet er for meg positive og negative egenskaper, forventninger og biologi som ligger til det å være en mann. I løpet av de siste 100 årene har to begrepspar dukket opp som har preget forskningens syn på mannen. Det første begrepet er Maskulinitets begrepet. Dette begrepet ble føst brult i 1890-åreenes Usa og har ofte blitt brukt fordi det kan brukes om «alle menn«(Lorentzen, 2006, s125). Dette begrepet hadde, som den Aristoeliske (Bondevik & Rustad, 2006 s43), en kroppslig fokus av menn og at det handlet om menn som forskjellig fra kvinnen (Lorentzen, 2006,s125-126). Men dette begrepet har skiftet betydning igjenom årene og endt opp som en analytisk begrep for  «komplekse sosiale prosesser […] eller overforenenkle de samme prossessene» og «[i] noen analyser brukes begrepet slik at maktperspektivet i kjønnsrelasjonene forvinner» (Lorentzen, 2006, s128). Med andre ord har ordet fått mange betydninger de siste årene, og er like komplisert å definere som de systemene ordet ofte skal være med på å analysere.

Det andre analytiske begrepet som er med på å definere det som er mannen, som kommer fra nordens forskning, er et begrepspar kalt mannlig\umannlig (Lorenzen, 2006,s129). Dette begrepsparet er ofte brukt til vanlig sammen med og ofte blandet med maskulinitesbegrepet men har ved definisjon en mer normativ og kulturellt fokus på mannen. Der maskulinitetsbegrepet er systemrettet, er mannlig\umannlig mer normativt og kulturellt fokusert og under stadig forandring (Lorenzen, 2006,s129-131). Disse to analytiske begrepene er med på å prege den analytiske forskningen på hva en mann er og hvordan det maskuline og\eller det mannlige preger verden på forskjellige områder (økonomiske, sosiologiske, globale osv). Jeg vil likevel starte med å hevde at den manlige starter med det biologiske.

Biologisk er det lett å påpeke hva en mann er. Altså er kjønnsorganet med på å definere hva en mann er. Uteom kjønnsorganet er det andre biologiske tegn på hva en mann er. Mannen har biologisk ofte mer hår enn kvinnen, høyere av vekst, større muskelmasse, har dypere røst og har kortere levetid. Jeg finner det merkverdig at boken Kjønnsforskning -en grunnbok som skal være en «oversiktilig introduksjon for ferske studenter og som referanseverk for mer vidrekommende» (Lorentzen & Mühleisen, 2006, s2). velger å la være å påpeke noen så grunnleggende som en biologisk definisjon i sitt første kapitel om Biologi (Lorentzen, 2006, s23-31). Kanskje dette kommer av at de fleste tar dette forgitt, at en mann ser ut som en mann, og at en manns biologiske kriterer ikke bør defineres. Jeg velger likevel å påpeke dette, for jeg mener at utseende er absolutt med på å definere hva en mann er. Hva kapittelet istedet velger å gjøre er å gi en strukturell kritikk av alle tanker om at kroppen på noe måte skulle kunne definerer kjønn.  Som det står

«Den viktigste grunnen til at det også i dag er nødvendig å ta med et lite kaptittel om biologi i en lærebok om kjønnsforskning, er at biologismen fremdeles lever sterkt både i populærvitenskaplige representasjoner, i dagligdagse forestillinger om kjønn og i medieoffentligheten. » (Lorentzen, 2006, s25).

Med andre ord kan det virke ut som om det ikke lenger er nødvendig, for Lorentzen, og definere mannen biologisk, og at kapittelet heller er skrevet på trass eller som en nødvendighet for å påpeke biologismens feil, for så å kunne fokusere på de viktigere aspektene ved kjønn. Altså den antropologiske, den humanvitenskaplige og den samfunnsvitenskaplige. Dette kommer kanskje av at det å definere kjønn og mannen ut ifra en biologisk standpunkt er for enkel og for deterministisk. Likevel, mener jeg at en god start blir å starte med den biologiske, for så og kunne fokusere på de andre aspektene ved kjønn. For det mannlige er ikke bare, som Lorenzen virker ut til å hevde, bare normative verdier. Jeg, som determinist tilhører trolig den sosialbiologiske tankene om hva en mann og det mannlige er. Selv om jeg ikke ville hevde så sterkt som Lorenzen hevder at Edward Wilson sier at «intet ringere enn all sosial atferd[…] skulle kunne forklares med utgangspunkt i biologien» (Lorenzen, 2006, s29), så er det, for meg, uten tvil en sammenheng mellom kultur og natur, arv og miljø.  Et eksempel på at den biologiske kjønnsidentiteten er sterk kan man finne i samme boken, i kapittelet «Forskning på menn og maskulinitet», hvor det står om menn hvor «kroppen som maskin er idealet» (Lorentzen, 2006, s123). Selv om dette eksemplet er, som Lorenzen skriver, «spekulativt og ideologisk» mer «enn et vitenskaplig» (Lorenzen, 2006, s30), er det også et eksempel på hvordan mannens kropp har formet hans identitet og kultur. Altså en natur\kultur forhold, som selv om kan ofte være feil, likevel ikke kan undervurders fullstendig og har formet det mannlige på en eksplistt og implistt måte.

Når vi så beveger oss vekk fra den biologiske definisjonen på mannlighet blir ting fort litt mer komplisert og det er fort gjort å havne på tynn is. Den politisk korrekte måten å definere en mann på kan det virke ut som om det er å ikke definere en mann som en mann i det hele tatt.  Som Harriet Holter sier i sin tekst «Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikk» «de sosiale kategoriene menn og kvinner kan […]-i sin nåværende form- avskaffes.» (Holter,1976, s69). Hva dette betyr er at mannens identitet og sosiale rolle er ikke naturgitt, men sosialt bestemt (Holter,1976, s63).Så når noe er sosialt bestemt er det også foranderlig, flytende og vansklig å definere. Det er her mannsforskningen kommer inn. I flere hundre år har forskningen, ifølge Jørgen Lorentzen, sett på menn som det «normale» og det «nøytrale» og derfor kommer mannsforskningen inn som en «kritisk forskning på menn» (Lorentzen, 2006, s121). Mannsforskningen driver da med tilnærming til begrepene menn, mannlighet og maskulinitet i et forskningsperspektiv.

Så hva er definisjonen på en mann? Den eldste definisjonen jeg har funnet er av Aristoteles. Aristoteles’ sa at den unge mann skulle være ateletisk, en middelalderene mann skulle kunne skremme sine fiender og en gammel mann skulle eldes på best mulig måte (Pappas, 2001, s25). En ganske enkel og trygg standar som de fleste menn i antikken trolig ville kunne levd opp til.  Men i vår tid, som ikke tilhører antikkens enklere tider, og hvor, som mitt inledende sitat påpeker, moderniteten har forsket frem nye og mer kompliserte forhold, har det mannlige skiftet form. Iallefall i forskningen.

Et eksempel på hvordan det manlige fort kan bli veldig komplisert i en analyse kan man se i teksten «Global Masculinitities: Restoration and Resistance» av Michael S. Kimmel. Her har han gjort en analyse av forholdet mellom globalisering og mannen ifra et maskulinitets-analystisk vinkling. Dette preger teksten ved at mange elementer må tas inn i analysen på mikro, makro, systematisk og hegemonistisk nivå. Et eksempel på denne type analyse fra teksten, er som Kimmel sier selv

«In each society, then, there are multiple defininitions of masculinity, some more valorized than others. In all cases, masculinities are constructed in relation to femininites and express the multiple ways gender identity is articulated through gender order, in which gender is not only a property of individuals but process of institutions and a dynamic of power relations between groups. That is, the gender order expresses men’s power over women (male domination) and power of some men over other men (by race, sexuality, ethnicity, age, able-bodiedness)» (Kimmel, 2001, s23)

I dette avsnittet ser vi alle de typiske elementene til en maskulin analyse. Kimmel nevner forholdet mellom det maskuline og det feminine, det systematiske forholdet mellom individet og samfunnet (instutisjonene) og nevner til slutt et hirarki, som ikke bare er mellom kvinner og menn, men også mellom menn og menn. Dette blir etterhvert et veldig komplisert system av teorier og relasjoner, slik at hele modellen blir virkende «veldig fast låst» (Lorenzen, 2006,s129) og slik blir da også analysen.

Når det da kommer til en analyse av mannen sett ifra den litt enklere og mer normative mannlig\umannlig begreps analysen vil jeg nevne den norske teksten «Men’s work and Family Reconciliation in Europe» av Øystein G. Holter og den svenske teksten «Men’s practtices in prostitution: The Case of Sweden». Disse tekstene bruker fortsatt begrepet maskulin, men selve fokuset er på mannen som individ. Da særlig er det Holters konklusjon i sin rapport som er interessant. I en forsknings prosjekt som var på jakt etter å finne ut hvordan jobben preget familie livet, kunne det virke ut som om det var mannens familie liv som heller preget arbeidslivet. Som han selv skriver «[…] the main finding was that changes in the men’s household and private life relations preceded other changes» (Holter, 2007, s453). Det virker derfor ut for meg som om forskningen startet som en maskulin analyse, men dens konklusjon lente seg mot en mannlig\umannlig analyse.

Uansett, preger disse to begrepene Maskulinitet og mannlig\umanlig også veldig fokuset på hva en mann er. Når ting blir komplisert og vansklig, som det ofte blir når man spalter alle deler og analyserer og drøfter ting og hvor alle har en mening om hva som er mannlig og i hvorstor grad det mannlige er mannlig. Hvor man «I en likestil kultur, hvor de grunnleggende motsettningene og forskjellene mellom kvinner og menn utgjevnes, vil også begreper som maskulinitet og feminitet miste mye av sin betydning og utbredelse.» (Lorentzen, 2006, s128), med andre ord «all that is solid melts into air«. Da er det godt å vite hvis man lurer på hvem man er, så er det bare å se ned på kroppen, å vite at mann er mann fordi man ser ut som en mann. Denne type definisjon er trygg og er for de fleste holdbar.

Litteraturliste:

Berman, Peter, 1974, «Introduction: Modernity – Yesterday, Today, Tomorrow», fra All that is solid melts into air. The experience of Modernity, Verso, New York

Bondevik, Hilde og Rustad, Linda. 2006, «Humanvitenskaplig kjønnsforskning» fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Lorentzen, Jørgen, og Mühleisen, Wencke 2006, «Hva er kjønnsforskning?», fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Lorentzen, Jørgen, 2006, «Forskning på menn og maskulinitet» fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Pappas, Nickolas, 2001, «Aristotle» fra The Routledge Companion to Aesthetics (2nd edit), (red.) Gaut, Berys  & Lopes, Dominic McIver, Routledge, Oxon

 

Øvelsesoppgave:

Hvorfor tror du AndyAce83 strøk på feminisme på Blinderen?

NB! AndyAce83 strøk i feminisme på Blinderen. Så ikke bruk denne teksten som juks!

Er feminisme et vestlig konsept? – En feministisk oppgave fra AndyAce83 arkivet.

Når man ser på tv, hører på radioen eller leser avisen, står det jevnlig om hvordan land utenfor Europa og USA har det verre enn oss her i vesten. De har ikke demokrati, de har dårlig råd, og de har dårlige kår. Jeg skal i denne oppgaven drøfte om likestilling og kvinnefrigjøring er et vestlig konsept, og svaret der er nei. Hvordan jeg kom fram til dette svaret, skal jeg komme tilbake til, men først bør jeg definere hva kvinnefrigjøring og likestilling er.

Frigjøring har hatt stor betydning i 1700-tallets Frankrike og den franske revolusjonen. Den franske revolusjonen var starten på en ideologisk bevegelse som spredte seg utover i vesten og ledet blant annet til den Amerikanske revolusjon, og har preget vår tid i FN erklæringen. Halsaa hevder i en artikkel at feminismen også fikk sin start i 1700-tallets Frankrike, da de ikke lenger ville finne seg i å være mindreverdige etter triumfen i 1789 (Halsaa, 1996 ,s152)

Likestilling er da målet til en kvinnefrigjøre i at kvinner ikke lenger skal være mindreverdig og diskriminert på grunn av kjønn. At man skal ha likest mulig fordeling av makt, innflytelse og ressurser mellom kvinner og menn (Teigen, 2006, s185).

Vi befinner oss ennå innenfor Europas grenser, så spørsmålet er; Hva kan vi se fra andre verdensdeler, utenfor vesten, hvor likestilling og kvinnefrigjøring er enten et ideal, praksis eller en kamp. I boken «Kjønnforskning» er det et kapittel om antropologiske og etnografiske studier om kjønnidentitet i andre kulturer med særlig vektlegging på undersøkelsene gjort av ei dame med navn Margaret Mead. Hun mente at kjønnsroller var kulturelt bestemte verdier og hun mente at hun fant svarene ved å studere tre stammekulturer på Ny-Guinea. Ved å se på Arapesh stammen mente hun at hun fant eksempler på en helt likestilt stamme. En stamme som ikke gjorde noen forskjell på maskuline og feminine verdier, men heller fokuserte på et felles mål som begge kjønnene tok del i (Lorentzen, 2006, s33-36).

Men i denne sammenhengen er likestilling vært en naturlig utvikling og ikke vært en kvinnefrigjørings del siden det ikke var noen kvinner å frigjøre.  I de fleste land, hvor slik naturlig likestilling ikke har funnet sted har man etter hvert tatt opp kampen om kvinnefrigjøring og likestilling. Problemet er at siden all den nye organiserte feministiske bevegelser utenfor vesten kan spores til den franske og siden vestlige feministiske tanken har mange sett på slike handlinger som vestlige.

Uma Narayan er ei dame fra India, som også har bodd i Uganda og senere USA, som har kjempet for kvinnefrigjøring og likestilling i sitt hjemland og har ofte derfor måtte tåle å høre at hun er imot sin egen kultur og prøver å vestliggjøre den tredje verden med sin feministiske kvinnekamp. Hun hevder likevel at hun ikke driver med en vestorientert feminisme og at hennes kvinnefrigjøringskamp har kommet av helt egne observasjoner fra barndommen. At hennes kompliserte forhold til sin mor og sin kultur har ikke kommet fra hennes opphold i USA, men heller ved å lytte på sin mors problemer og hennes families ønske om å gi henne en utdannelse. Som hun selv sier i sin tekst Contesting Cultures

”[…] for many Third world feminists consciousness is not a hot-house bloom  grown in the arid atmosphere of ”foreign” ideas, but has roots much closer to home.” (Narayan, 1997, s397). “Closer to home” for henne var som hun selv sier “I am arguing that my eventual feminist contestation of my culture have something to do with the cultureal dynamics of the family life that surroundet me as a child. […] [T]hat my mother’s pain too has rustled among the pages of all those books.” (Narayan, 1997, s370-372).

Så slik jeg har forstått Narayan er det vestlige feministiske bøker som har påpekt hvorfor & hvordan hennes hjemland må jobbe med kvinnefrigjøring, men hun følte helt siden hun var liten at problemene var der. Med andre ord, kvinnekampen var ikke et vestlig ideal så mye som den tredje verdensdels store behov.  Likevel møtes hun av mange, kvinner så vell som menn, at hun prøver å prakke vestlige verdier på sitt hjemland.

Hun sier så at hun har observert en tendens i sitt land til at man retorisk skiller mellom hva kulturen ser på som naturlig modernisering og den mer skumle vestliggjøringen. Tv er et utmerket medium for å spre skepsis for den vestlige verden uten frykt for at tven i seg selv er en skummel trussel for Indias kultur og en vestligjørings element (Narayan, 1997,s407).    

Denne misstroen til det vestlige har trolig en historisk sammenheng som strekker seg tilbake til koloniserings og den imperialistiske tiden hvor den hvite mannen hevdet seg over den tredje verden. Som motvekt hevdet Indere at deres kultur var best, men som Narayan sier ”The sound and fury of these ”my culture is better than your culture” conflicts […] often served to obscure the fact that woman were clearly second-class citizens in all these cultural contexts” (Narayan, 1997, s404).

Imperialismen var starten på globalisering, og globalisering har ledet til økt fattigdom blant enkelte kvinner i den tredje verden. Jeg har lest at 70% av alle fattige i verden har blitt kvinner (Kimmel,2001, s21), dette på grunn av at kjønn har blitt en viktig del av organiseringen i motstanden til globaliseringen i form av religiøse, etniske eller nasjonale termer. (Kimmel,2001,s25-26) Det er lite trolig at Narayan og andre feminister i den tredje verden ikke har sett dette og derfor latt seg inspirerer til å organisere. Uten om dette har den tredje verdens del helt andre problemer enn den vestlige når det kommer til kvinners problemer. Dette kommer ofte av at vestlig feminisme kan oppfattes som den hvite middelklasse feminisme.

Ei dame som har påpekt & kritisert den vestlige feminismen som for hvit er Bell Hooks som i sin tekst hevder at vestlig feminisme handler om ”housewifes bored with leisure, with the home, with children, with buying products, who wanted more out of life” og at det er ”white woman who dominate feminist discourse today”  (hooks & watkins, 2000,s1-3). Ønske om å komme vekk fra hus og unger kan virke ut for Hooks som en bagatell i forhold til hva hun som mørkhudet kvinne måtte oppleve som den sosiale gruppen som er ”lengst nede av noen andre grupper” (hooks & watkins, 2000, s16), med andre ord vestlig feminismes feil var at den var for vestlig. Hun følte at den hvite feminisme, som jeg vil hevde er den de fleste assosierer med den vestlige feminismen, var basert på at det var de hvite kvinnene som hadde ”oppfunnet” undertrykkelses begrepet og at de hvite kvinnene ikke kunne forstå at mange kvinner levde daglig i betydelig større undertrykkelse enn dem selve også ofte anskaffet sin egen bevissthet om at de var undertrykte helt uavhengig av disse hvite kvinnene (hooks & watkins, 2000, s11).

Så selv om motstandere av likestilling i den tredje verden og hvite middelklasse kvinner vil hevde at feminisme er et vestlig begrep, så må det ikke glemmes at undertrykkelse var der før teori dukket opp og behovet enkelte steder var og er trolig større enn andre. Når for eksempel Harriet Holter skriver i sin tekst ”Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikk” at ”I dag fremtrer både undertrykkelse i sin alminnelighet, og kvinneundertrykkelse ikke minst, mer tilslørt, vanskelig å gripe og forklare” (Holter, 1976, s3) snakker hun om helt andre problemer enn Uma Narayan. Harriet Holter snakker om en bevegelse fra direkte og synlig undertrykkelse til en indirekte og usynlig undertrykkelse i det vestlige system, men Uma Narayan ser ennå direkte undertrykkelse i form av konebrenning og tvangsekteskap (Narayan, 1996, 401) et problem mer typisk for India enn Vesten. Som hun selv sier

Issues that feminist groups in India have politically engaged with include problems of dowery-deaths and dowry related harassment of woman, police rape of woman in costody, issues relating to woman poverty, work and health, and issues of ecology and communalism that affects woman’s life” (Narayan, 1996, 401).

Så for å oppsummere vil jeg si at likestilling og kvinnefrigjøring er ikke vestlig konsepter like lite som konebrenning er Indiske konsepter. Rett er rett, og urettferdighet er urettferdighet uansett hvor i verden man er. Når vi ser at det finnes fullstendig likestilte kulturer i verden som naturlig har utviklet seg i den rettingen kan det ses på som et godt motargument mot at likestilling er rene vestlige konsepter. Når vi så leser teksten til Uma Narayan og ser at det er en retorisk forskjell mellom modernisering og vestliggjøring, og at enkelte undertrykningsformer er så grove og så klare er det lett for de fleste å se at likestilling i den tredje verden ikke er så mye et vestlig ideal, som en livsnødvendighet. Jeg nevnte også at en kritikk angående feminisme var at den ofte tok formen av å representere hovedsakelig den hvite middelklasse kvinnen og nevnte da hvordan feminisme utenfor vesten var dannet delevis på grunn av vestens rolle, men like vel tok sin egen form. Dette på grunn av at den «vestlige feminismen» ofte var rettet mot en hvit middel klasse kvinne og ikke kvinner av alle racer og klasser.

Litteratur liste

Bell, Hooks & Watkins, Gloria, 2000 «Black Women. Shaping Feminist Theory» fra Feminist Theory. From Margin to Center 2000, Bell, Hooks & Watkins, Gloria, Pluto Press

Halsaa, Beatrise, 1996, «Kap.7 Variasjon over et tema. Feminisme som teori», fra Holter, Harriet Hun og han. KJønn i forskning og politikk, pax forlag

Holter, Harriet, 1976, «Om Kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og  hersketeknikker», fra Kvinnekunnskap 0, Thordis, Støren (Red) & Wetlesem, Tone Schou, Gyldendal Norsk Forlag

Lorentzen, Jørgen, 2006 «Etnografiske fortellinger om kjønn», fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

Narayan, Uma, 1997 «Ch.23: Contesting Cultures – «Westernization», Respect for Cultures, and Third-World Feminists», fra The Second Wave. A reader in Feminist Theory, Nicholson, Linda (red.), Routledge

Teigen, Mari, 2006, ”Kjønn og politikk”, fra Kjønnsforskning –en grunnbok, Lorenzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke, Universitetsforlaget

 

Øvelsesoppgave:
Denne teksten var skrevet når jeg studerte feminisme på Blinderen. I hvor stor grad kan du se at AndyAce83 ikke er feminist når han skrev denne oppgaven? Hvis du opplever teksten til å ikke være anti-feministisk kan det da tenkes at det å være objektiv faktisk er mulig?

Vi må ikke svartmale monstre.

Såååå…

Listhaug har sagt noe slemt igjen. Hun har gått ut og kalt pedofile for monstre. Noe som setter kjepper i hjulene for progressiv tenkning.

Jeg har skrevet om dette på min blogg før… Det er bevegelser i vinden. Pedofili skal aksepteres. 

Husker du når vi lo av kristenkonservative mørkemenn som sa at aksepterer vi homofili må vi snart akseptere pedofili? Vel de får rett. Gradevis.

Listhaug kalte pedofile for monstre og folk er i harnisk. Dette er ikke bra, sier de. Fordi blablablablablablaaaaaa!

Det er ikke EN TING I DETTE JÆVLA LANDET HER SOM IKKE SKAL KVERRULERES OG DEKONSTRUERES! ALT SKAL FORSTÅS SEG PÅ OG SYNES OM.

Hør her! Pedofile folk som ikke handler på sine drifter er IKKE et problem. Det er ingen som bryr seg om hva en pedo gjør inne i sitt eget hode. Når Listhaug snakker om monstre er det ikke fordi pedofile har destruktive drifter, men fordi disse driftene blir satt ut i HANDLING!

Noen handlinger er monstriøse. Voldtekt av barn er så bestialsk, så dyrisk, at det setter alle mennesker som gjør det ut av gruppen menneske og inn i gruppen MONSTER. Monster.

«Jommen, jommen…»

NEI! Ikke noe jommen!  Et sted må vi være klare. Vi kan ikke problematisere ALT.

«Jommen, jommen… Barna klarer ikke å si til folk at noen de er glad i driver overgrip med dem hvis vi kaller overgriperen monster».

HOLD KJEFT! Du bare måtte kverulere litt, ikke sant? Ingen sier til barn at pedofile er monstre, fordi ingen snakker med barna sine om pedofili! Konseptet er så ekkelt at vi snakker jo faen ikke med hverandre om det omtrent, langt mindre med barn.

Dette er kverulering basert på moralsk relativistisk begredligheter og at Listhaug sa det. Slemme Listhaug. Sier slemme ting fordi hun har feil -isme. HOLD KJEFT FORBANNA IDIOTER!

Faktisk vil jeg sette listen opp litt. Ikke bare er pedofile monstre, men jeg mener faen meg at de som sier at pedofile ikke er monstre er MONSTRE de også!

SLUTT! Slutt med det!

Nok er faen meg nok!

Øvelsesoppgave:

Glen or Glenda; Modernistisk for noen, er makkverk for andre.

«You’re destroying me. You’re good for me.»

Hiroshima mon amour (1959)

«A new day is begun. A new life is begun. A life is ended.»

Glen or Glenda (1953)

 

Glen or Glenda (1953).

Edward Davis Wood, eller Ed D. Wood jr. som de fleste kjenner han som er kåret flere ganger som verden dårligste regissør. Filmer som Bride of the Monster (1955) og Plan 9 from Outer Space (1959) står i filmhistorie bøkene som store kalkun filmer. I min oppgave kommer jeg til å gå i forsvar til denne regissøren, som filmer jeg mener er langt bedre enn sine rykter.

Jeg skal ikke si at filmene er av høy kvalitet eller at filmene ikke er store kalkuner. Det jeg ønsker er å sette lys på hvor flink han var kreativt og med sin skaper glede skapte filmer som var hans egne. Og jeg vil derfor påstå at filmen Glen or Glenda (1953) faktisk er en modernistisk film og ikke ren søppel som filmhistorien har beskrevet den som.

Jeg kommer til å prøve å bevise dette ved å svare på noen problemer rundt filmen. Følger Glen or Glenda de modernistiske kravene tematisk og estetisk? Jeg vil vise dette i hvordan tilværelsen\ samfunnet manifesterer seg i filmens form.

Jeg ønsker å analysere denne filmen, ikke ved å spørre hvorfor elementene er der, men hva det gjør med filmen. Ved å se denne filmen som et enkeltstående verk (kunstens autonomi), uten å fokusere for mye på alt som er skrevet rundt den, og bare å fokusere på den rene analytiske teorien, ønsker jeg å vise hvordan denne filmen kan bli assosiert med andre modernistiske filmer. Jeg skal med andre ord ikke ta stilling til i hvor stor grad virkemidlene og resultatet er bevisst eller ei, siden det er lite som egentlig kan bevises i etter tid.

Hva handler Glen or Glenda om?

Glen or Glenda er en film om problematikken når en man føler en dragning til å gå i kvinne klær. Historien er fortalt av en vitenskapsmann, som forteller om en psykolog, som forteller om Glen som har akkurat dette problemet. Vi følger derfor i store deler av filmen Glen som ofte tar på seg rollen Glenda og går da i kvinneklær. Hans største problem er hvordan han skal kunne si dette til sin kjæreste Barbara og om han faktisk bør fortelle henne det. Etter en sjelegransking bestemmer han seg for at han skal si dette til sin kjæreste og hun aksepterer det ganske så greit, de gifter seg og etter hvert er Glen blitt kvitt problemet sitt. Det er også en kort side historie om en annen gutt som er tvekjønnet og går igjennom en operasjon for å bli dame.

Det modernistiske med stilen i denne filmen

Glen or Glenda som de andre filmene til Ed. D. Wood har mange feil. Men Woods feil har en sjarm og er med på å gjøre Glen or Glenda ærlig og personlig. Man kan for eksempel lett se forskjellen mellom en film av Wells og Wood. Jeg skal nå poengtere elementer i denne filmens stil som jeg mener skiller han fra Hollywoods mainstream realisme og som dømte han den dårligste regissøren i verden, men som kan kalles modernistisk.

Vitenskapsmann eller Gud?

I den aller første scenen i filmen ser vi karakteren som blir kalt Vitenskapsmannen. Han er en av 3 fortellere i denne filmen. Vi ser en medium halvnært bildet av han før kameraet starter en utzooming til vi ser en total. Vitenskapsmannen starter å snakke når kameraet er helt ute. Dette er et uvanlig valg hvor man starter med hele bildet før man går til en innzooming for å nå et halvnært bildet. Dette skaper en distanse til karakteren som forteller, men er også med på å starte en fremmedgjøring fra første øyeblikk. Når Vitenskapsmannen sier ”Starteling” blir det plutselig klippet tilbake til et halvnært bilde. Samtidig må det nevnes at Wood faktisk bruker den ”naturlige” kamera styringen i siste scene, noe som viser at han faktisk kunne ”bedre” enn hva folk antar.

I første scene er vi også vitne til skygge fra kamera. Dette er tilsynelatende tabber, eller i alle fall kreativt valg som langt ifra er vanlig. Men det slike valg gjør er å synliggjøre virkemiddlende og synliggjøring av virkemiddlende er typisk moderne (Asbjørnsen, 1999, s 45)

Robert B. Ray A Certain Tendecy of the Hollywood Cinema, kritiserer Amerikansk film for å skjule virkemidlene eller hva han kalte ”Den usynlige stilen” (Asbjørnsen, 1999, s 51). Ed Wood er blitt kalt den dårligste regissøren i Hollywood på grunn av at hans filmer er annerledes narrativt og også stilistisk. En Wood film er ikke skapt av seg selv, det ser man lett. Wood også påpeker dette eksplisitt i sin introduksjons tekst som sier: ”In the making of this film, which deals with a strange and curious subject, no punches have been pulled-no easy way has been taken.”

Ed Wood før-hollywood periode er uklar, men noen har hevdet at han startet sin karriere i teateret og kan ha blitt inspirert av Brecht i det miljøet. Glen or Glenda har mange elementer med seg som minner om Vorfremdungs effekter. Vorfremdungs-effekten tilhører teateret og Bertolt Brecht.

For Brecht står underholdning høyest (Asbjørnsen 1999, s47) og Glen or Glenda har stilistiske trekk som minner om underholdnings sjangeren grøsser. Dette gjelder også i mange av de andre filmene i Ed Woods filmografi. Faktisk så virker det tunge tordenværet, den skumle vitenskapsmannen og den voldsomme musikken malplassert i denne filmen, som også har trekk fra dokumentar og melodrama. Det kan virke som om filmen har et like komplisert forhold til sjanger identitet, som Glen har til kjønnsidentitet.

Slike elementer vil nok plage noen, og glede andre som ser filmen, men også skape en undring over hva publikum egentlig ser. Altså føler jeg at både Brechts ønske om underholdning med distanse og Adornos kriteria om noe mer enn bare lett underholdning blir tilfredstilt (Asbjørnsen 1999, s54-60). Man kan enten se denne filmen som en dårlig film som man kan le av, eller et seriøst forsøk på å gi oss innsikt om et problem mange har hørt om men få vet hva egentlig innebærer.

En annen ting som man legger merke til er det ofte stive språket som sjeldent virker naturlig. Setninger som ” JUDGE YE NOT” og ”Doctor Arkham, a young man though he is, speaks the words of the all wise” er ikke naturlig tale, men i stedet veldig teatralsk. Jeg vil derfor hevde at Glen or Glendas manus bør godkjennes som et eksempel på komplisering av språk fordi det er unaturlig og kunstig. Målet med å komplisere formen er at det retter ikke bare fokuset mot tingen men språket (Asbjørnsen, 1999, s44-45). Dette mener jeg er bevisst fra Wood.

Skuespillerene i filmen er også veldig særegne. Måten de leverer linjene på, og hvordan faktene deres er enten stivt, overspilt, nær stumfilmens gestikulering. Men det stive skuespillet kan også fungere som et Brectiansk trekk for å si at dette er ikke virkelig. Distansere oss fra handlingen. Det samme gjelder når karakterene plutselig referer til oss som publikum.

Med tema i denne filmen blandet med Brecht er det min mening at Glen or Glenda sier at våre fordommer er foranderlige. Den skulle derfor ha appellert til den moderne tilskuer siden den sier at verden som menneske skapt og foranderlig (Asbjørnsen 1999, s 49). Hadde denne filmens stil vært mer realistiske ville folk tenkt, ifølge Brecht, at dette er bare slik verden er.

«I love you and you love me»

Et eksempel på dette er når vi ser scenen hvor Glen avslører sin hemmelighet til Barbara og hun bestemmer seg for å tilgi han ved å gi han hennes klede er overspilt og ikke særlig realistisk.

Du har en dyp mandig forteller stemme som forteller om en annen mans mindre mandige tiltrekninger, samtidig som vi ser Barbara spille sine følelser på en nær ekspresjonistisk måte før hun aksepter Glens merkelige vaner. Ingen ville kunne tro på en slik slutt, men det er min mening at dette heller ikke er meningen.

Den lykkelige slutten ville Ed Wood si at dette er ikke slik det ville skje, men slik det burde ha skjedd. Hva han ønsker skulle sin forlovede skulle si. Noe som også blir referert til av Vitenskapsmannen når han sier “No one can really tell this story. Mistakes are made. But there is no mistakes in the thoughts in a mans mind. The story is began!” Altså er dette bare en historie med fokuset på et problem som omhandler et menneskes psyke og det er altfor vanskelig for oss å forstå og en film å forklare eller som Psykologen sier: “Only the infinity of the depth of a mans mind can really tell this story.”

Når tyskerene hadde slik scenekunst ble det kalt «Ekspressionisme», når Ed Wood gjorde det ble det kalt «tullball».

Og det er trolig derfor at Wood laget en drømmesekvens. Vi må inn i karakteren Glens sinn. For rundt halveis i filmen etter at vi har sett at Glen må ta et valg om han skal gifte seg med Barbara uten å fortelle hans hemmelighet at vi blir vitne til en indre reise i form av et konseptuelt subjektivt bilde. Her ser vi Glens tanker over sin egen legning og dens problemer der bildene er drømmeaktige og fulle av symboler. Blant annet kan vi se at Glen og Barabara gifter seg med djevelen som forlover, en symbolikk som er ganske lett å forstå. At ved å lyve til Barbara så gjør han noe som er ondt.

Kulissene i denne drømme sekvensen føler jeg tar mye inspirasjon fra Tysk ekspresjonisme, ved at man for eksempel ser en helt minimalistisk svart bakgrunn, eller senere i drømme sekvensen hvor vi ser denne skeive peisen og at det er lite tale og for det meste bare musikk på lydsporet. Den tyske ekspresjonismen var en del av stumfilmens avantgarde periode som er blitt kalt den første modernistiske bølgen i filmen (Næss 1997, s44-46)

Et siste vanlig modernistisk stil trekk som jeg mener til tider er også å finne i Glen or Glenda, om dog ikke i så stor grad, er det segment baserte. Filmen dreier seg om Glen, men plutselig får filmen en annen hovedperson, den transeksuelle Alan. Vi blir aldri kjent med den karakteren, og jeg føler at karakteren spiller en lignende rollen som Lui i Hiroshima mon amour. Lui har en egen bakgrunnshistorie som er mørk, men den blir sidesatt for den vestlige jentens lidelse. På samme måte fungerer Alan i Glen or Glenda hvor hans legning ikke var den samme som Ed Wood og blir derfor en kort side historie, som en kontrast til Glen.

Det modernistiske med temaet i denne filmen.

Jeg har nå tatt opp noen stilistiske trekk ved Glen or Glenda jeg mener kan oppfattes som modernistiske. Problemet er at dette ikke er nok, siden mange av disse elementene kan også med et kritisk blikk bli sett på som feil eller valg gjort av en person som ikke visste helt hva han gjorde. Et vanlig syn på Ed Wood. Det er derfor viktig å få poengtert at det ikke bare er stilen som er modernistisk, men også temaet. Jeg skal derfor i denne delen ta opp temaet, en annen side ved Glen or Glenda som jeg mener er modernistisk.

Denne filmen dreier seg om transvetitisme, en legning eller livs valg som nå er har blitt, om ikke helt, i alle fall mer akseptert. Glen or Glenda ble laget i 1953 i USA. Et land kjent for sine mange historiske eksempler på undertrykkelse og forfølgelse. Bare en sterk man med en visjon kunne lage en film så personlig om noe så spesielt som dette.

Everything Is Nice!

Ikke bare sted, men tid er en intressant faktor rundt denne filmen. Det at den ble laget i en periode hvor bare en persons politiske ideal under McCartey tiden kunne lede til forfølgelse og arrestert. Alt i denne tiden kunne bli sett på som kommunistisk og en trussel for staten. Vi ser i denne filmen også hvordan ens legning kunne lede til mye av det samme. USA har aldri vært et land av forståelse eller empati for de som er annerledes.

Det er det jeg mener denne filmen også prøver å si. Den prøver å fortelle hvordan man i USA som en person som er annerledes kan føle seg isolert, deprimert og må bli tvunget til å leve en løgn. Som vi ser i en av de første scenene kan dette også lede til selvhat og selvmord. I filmens mange ”voice of comment” narrasjon forklares det hva det moderne samfunn er og hva den moderne man er men stiller også spørsmålet hva det moderne samfunn og man ikke er. Mangelen på forståelse for mennesker som er annerledes. Fortelleren påpeker hvordan mange av det moderne samfunns hverdagslige ting som bil og fly ikke alltid var sett på som mulig og i strid med naturen, så drar han parallellen i at det nå sees på som likens med transvestitter.

Det er også mange referanser til Gud i denne filmen, eller skaperen som Gud blir kalt her. Hvordan man bruker Gud som en forklaring på hva som er naturlig og ikke naturlig. Et vanlig problem i USA hvor religion ennå ikke i den praktiske forstand er blitt sekularisert. Ordet ”skaper” er også en kreativ måte å distansere seg fra religionen som en institusjon og gå mer ned på hver enkelt persons egen personlige tro. Dette er ikke hva Gud nødvendigvis mener men hva mannen i gaten mener.

Et annet guds aspekt i denne filmen er at man kan tolke vitenskapsmannen som en Gudelignene karakter. Han sitter og oppserverer de andre karakterenes handlinger, og styrer filmen på en vag måte samtidig som han er filmens begynnelse og slutt. Karakteren gir også inntrykk av å kunne skape liv og forandre liv. Dette ser vi i begynnelsen og mot slutten da karakteren Alan\ Ann setter seg på huk ved Vitenskapsmannens side og ved en håndbevegelse gjør Alan til Ann. Det er vitenskapsmannen som er Gud. Berger sier i sin tekst at religion har blitt svekket i det moderne samfunn.”The general uncertainty, both cognitive and normative, brought about by the pluralization of everyday life and of biography in modern society, hasbrought religion into a serious crisis of plausibility. ” (Berger, 1974, s185) Vitenskapen har med andre ord tatt over for Gud, og derfor er Gud tatt formen av en vitenskapsmann.

Andre modernistiske trekk ved filmen er at handlingen dreiers seg mer om en karakters indre. Vi studerer en transvestitts problem, et problem som er psykologisk og som leder til at transvestitten må ta et valg av eksistensiell betydning, om han skal leve en løgn eller fortelle sannheten. For å bruke noen andres ord, Glen må ta et valg mellom forskjellige og uforenlige verdier (Asbjørnsen 1999, s50). Karakteren Glen har også et annet modernistisk trekk som bør nevnes, hans manglende motiv eller som han sier selv ”My mind is in a muddle. Like… thick fog. I can’t make sense to myself sometimes.” Glen stiller her et spørsmål til seg selv om sin mening og hvem han er (Bordwell 1985, s207-208). Det psykologiske aspektet med filmen blir også ganske eksplisitt ved at den andre fortelleren er en psykolog.

Jeg sier den andre fortelleren, noe som leder til et annet interessant element i Glen or Glenda, dens mange fortellere. Vi har vitenskapsmannen som en poetisk forteller, vi har Psykologen som en vitenskaplig forteller og en ”Voice of God” forteller som en retorisk dokumentarisk forteller (Nichols, 2001,s13). Filmens narrative kaos kan vise til regissørens eget kaos, han hadde alt for mange tanker i hode til å gi filmen den strukturen vi er vant med i Hollywood filmen på den tiden. Dette gjør at Ed Wood ikke er det evige samme, han er original. Han angriper i Glen or Glenda ideologien om det riktige liv (Adorno, 1973, s215-217)

Wood vs. Fellini (En kort sammenligning)

For å sette Wood som en modernistisk regissør føler jeg at også jeg bør sammenligne han med en annen modernistisk regissør. Jeg har valgt Fellini.  På imdb.com står følgende om Fellini: ”The women who both attracted and frightened him and an Italy dominated in his youth by Mussolini and Pope Pius XII – inspired the dreams that Fellini started recording in notebooks in the 1960s. Life and dreams were raw material for his films.”

Mye av det samme kunne vell ha blitt sagt om Ed Woods film Glen or Glenda. Hans tiltrekning til å være kvinne skremte han samtidig som USAs pietistiske holdning til hans legning ikke gjorde det bedre. Dette inspirerte han til å lage denne filmen som også er liv og drøm som et rå materiale for hans film.

I 8 1\2 ser vi hvordan en man sliter med sine damer, i Glen or Glenda ser vi en man som sliter med et ønske om å være dame. Begges filmers problemer kommer i form av drømmeaktige segmenter som blandes med det fiktivt univers. Alt virker til å flyte rettings løst. I 8 1\2 er det flashback og flash forward uten klare rammer som gir dette preget, i Glen or Glenda er det den merkelige blandingen av sjangere og de multiple fortellerne som forvirrer.

Begge filmene har også blitt tolket til å være selvbiografisk (Bordwell s211). I 8 1\2 er det, som nevnt i sitatet ovenfor, Fellinis problemer med kvinner og Ed Wood var en transvestitt akkurat som karakteren han spiller i filmen. Filmene hans er annerledes akkurat som Fellini, med et veldig særegent og personlig preg, som gjør han en slags autor.

Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitetstempel (Konklusjon)

Jeg kan ikke forstå hvordan det er å ha et behov for å gå i kvinneklær, men etter denne filmen har jeg fått en større innsikt i problemet som også er av en mer generell form. Det å være annerledes.

Jeg ønsker bare med denne oppgaven å si at kanskje ikke han var så ille som kultureliten skal ha han til. At han kanskje ikke er den beste modernistiske regissøren, men at han ville bli sett helt annerledes på han hvis han ikke laget filmene på feil sted, nemlig Hollywood. Regissører som Fellini og Alain Resnais laget bedre filmer, men Glen or Glenda er personlig på mange nivå. Å bare le denne filmen vekk ville være galt. For å bruke en lignin er filmen som en barns tegning, vi kan sette spørsmålet til talent men ikke til skaperglede.

Ed Wood vil for meg være et eksempel på at hvis man virkelig ønsker noe bare bør satse og aldri gi opp, men heller aldri regne med at noen kommer til å forstå. Som et individ er man alene og det er prisen man må betale. Og når vi da ser kultureliten gruppe seg rundt filmer som 8 1\2 og Hiroshima mon amour, men forkaster denne filmen så er ikke bare Glen or Glenda modernistisk i den tematiske og stilistiske måten men også rent symptomatisk. Man kan ikke bli akseptert av mainstream, eller bli forstått i sin tid.

Så nyt filmen som søppel å le, for det er det Brecth vil! Men vær klar over at den siste latteren kan være på deg.

Det å lage kunst film i Europa blir oppmuntret til men det å lage det i Hollywood, da er det uforståelig og dårlig. Så når vi ser avisen med overskriften ”World shocked by a sex change” ligge i søppelet så er det nok mange på den tiden som ønsket også denne filmen skulle ligge i den samme søppelkassen. Men de kan ikke se hva denne filmen virkelig ønsker å si; at å være annerledes skal ikke være ulovlig eller galt. Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitets stempel, den har bare en normativ estetikk som dyrker bruddet med tradisjonene og tar opp temaer om eksistensiell verdi. Ed Wood brøt med tradisjonene i tradisjonenes mekka. Jeg mener at jeg har nå vist estetiske, tematiske og ren symptomatiske elementer i denne filmen som er modernistiske. Jeg avslutter derfor med et sitat fra Ed Woods

«One is always considered mad when one perfects something that others cannot grasp.»

-Ed D. Wood jr.

Litteraturliste.

Adorno, Theodor (1973), Om kulturindustrien, fra Hans Fredirk Dahl (red), Massekommunikasjon, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, Norge

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Berger, Peter (1974), The Homeless Mind. Modernization and Conciousness, Vintage Books USA

Bordwell, David (1985), Narration in the fiction film, Univ. Of Wisconsin press, USA

Nichols, Bill (2001), Introduction to Dokumentary, Indiana University Press, Bloomington, USA

Næss, Even (1997), Filmatisk modernisme: Filmfortelling, tidsbilder og modernitet, fra Motskrift nr 1\97.

Internet sider:

Bob Bankard, (16.02.2006), The Ed Wood Guide, phillyburbs.com

Brooke, Michael og Maltin, Leonard (16.02.2006), Biography for Edward D. Wood Jr., Imdb.com

O’Connor, Dale og Maltin, Leonard, (16.02.2006), Biography for Federico Fellini, Imdb.com

Weaver,Tom, (16.02.2006), Biography for Dolores Fuller, Imdb.com

Filmen Glen or Glenda (1953):

Øvelsesoppgave:
Bruk resten av timen på svare så mye du kan på disse to oppgavene. 

1) Er Ed Wood bare en ræva filmskaper, eller var han en genial filmskaper til feil tid og feil sted?
2) Finnes det mange ræva filmskapere i Europa som er gjemt bak «Det er KUNST FILM VETTU» stemplet som naturlig følger Europeisk svada?

Dawkins´ Delusion

Nytt begrep igjen. Fikk behovet for begrepet i twitter debatt. Et behov for en kategori for et tankesett. Begrepet ble «Dawkins´ Delusion».

Richard Dawkins er «fritenker», bedreviter og ateist. Han skrev det ateistiske evangeliet «The God Delusion«. Jeg har faktisk «lest» den. Var veldig nyskjerrig på hva ateister legger til vekt for etikk og moral. Fant dessverre ingen forklaring i boken. Faktisk når jeg tenker tilbake så husker jeg ikke stort av hva som var skrevet. Jeg fant den på lydbok, lest av Doc Dawkins og hans kone, og det eneste jeg faktisk husker var at de leste den med lidenskap.

Iallfall, det var den debatten med vaksine hysterikere igjen. Debatten var bør man kunne tvinge foreldre å vaksinere sine barn. En av dem var vist ekspert på mikrobiologi. Jeg tok en doubledown og tapte. Ops!

Obs!

Så jeg var plutselig på tynn is. Så gikk det opp for meg: «Vent litt, vi diskuterer egentlig ikke mikrobiologi eller smittevern, men etikk og politikk.» Og her kommer Dawkins Delution inn.

Doc Dawkins er ifølge wikipedia «Clinton Richard Dawkins FRS FRSL (born 26 March 1941) is an English ethologist, evolutionary biologist and author.»

Ingen steder står det at han er filosof eller teolog eller noe som helst annet. Han har peil på biologi og evolusjon. Likevel skriver han «The God Delusion», som ateister og andre «fritenkere» tar som utrolig dyp og bra fordi Doc Dawkins er doktor i biologi fag.

Men saken er at det at man er ekspert i ett felt gjør man ikke til allviter i alle felt. Noe enhver «egen tenker» (skal komme med en annen Tanke om Ting rundt det begrepet) kunne forstå når han eller hun leste «the God Delusion». Boken var… Jeg vet ikke. Tom? Som sagt, satt ikke igjen med mye etter å ha hørt på den. En preken til koret, om du vill.

Jeg har skrevet om dawkins delutions fenomenet før på Tanker om Ting (bare ikke nevnt det ved navn) i min innlegg «Som fanden leser bibelen – Ennå en «fritenker» snakker ut.…… Og denne gangen er han lege også!». Hvor det at en ateist snakker ut om sine «fritenkninger» skal bære noe mer vekt siden personen er doktor i medisin.

Vi går til en lege når vi har knekt et bein, vi går til en mekaniker når vi har noe galt med vår bil og til skomaker når vi har hull i våre sko. Det at man er ekspert på et felt gjør man ikke til allviter. Leger er ikke guder, selv om de ser ut til å tro det noen ganger.

Så her er derfor definisjonen på «Dawkins Delusion»:

Dawkins Delusion:

  1. Når folk er ekspert på et felt og tror derfor at de har ekspertise på alle felt
  2. Når folk har nesegrus beundring på fagmenn, og tror at deres ekspertise på et felt gjør at deres argumenter bør telle mer enn andre på felt hvor fagmannen IKKE er ekspert også.

 

Øvelsesoppgave:
Det er en bok tittulert «Dawkins Delusion». AndyAce83 har ikke lest den. Les den du og si om den boken tar opp det samme problemet AndyAce83 skriver om her.