Del 2) En praktisk tilnærming til teorien

(Her er manuset til del 2 av TankeKrim Video essay, så du kan se hva som ble forandret på og undres over hvorfor ting ikke er akkuratt som det står skrevet!)


I del 1 gav vi en røff utgreiing om hva et narrativ er og alle alle delene som utgjør dette. Vi snakket om at all videreformidling av virkelighetens hendelser må konverteres til fortelling og at fortellinger er bygget opp av perspektiver (forteller), tegn, ord og symboler (semiotikk), og kan ha retorikk i seg (være det via logikk, følelser eller autoritet) og at dette er kommunikasjon mellom sender som sender et budskap til mottaker som mottaker fortolker.

Det er denne fortolkningen vi nå skal gjøre. Vi går litt mer i dybden av den, ved å studere en tekst og se hvordan denne teksten er bygd opp av:
1) Tegn, ord og symboler (semiotikk)
2) Retorikk
3) Som former et narrativ med et perspektiv

Dette er fortolkning av tekst og fortolkning av en tekst, analytisk, kalles Hermeneutikk eller «tolkningslære». Mye kan bli sagt om hermeneutikk, men sagt er det summen av hvordan vi som publikum mottar en tekst og dets mening og budskap.

Vi kan ta hvilken som helst tekst, men vi velger en artikkel om en sak, fordi den vil prøve å oppleves objektiv og igjenfortellende. Vi vil bruke hermeneutikk til å analysere denne artikkelen og gå utifra «mistankens hermeneutikk». Det vil si vi er på jakt etter det latente betydningen som en tekst formidler under sitt «objektive» nivå.

Som Gripsrud sier «[mistankens hermeneutikk] forutsetter som regel at den som snakker, skriver eller produserer ulike typer av tekster, ikke alltid (eller kanskje heller: som regel ikke) har full oversikt over hva teksten som vedkommende frembringer, bærer med seg av mening.»

Altså at en persons politiske, religiøse eller annen forutinntatt syn former formuleringer og fargelegger vinkelen og ordlegging på artikkel bevisst eller ubevisst.

Vi velger da
«Varsler: Det hvite hus forsøkte å legge lokk på telefonsamtalen» av JENNY-LINN LOHNE, skrevet på VG 27 september om Donald Trump.


https://web.archive.org/web/20190926152951/https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/VbkEjV/varsler-det-hvite-hus-forsoekte-aa-legge-lokk-paa-telefonsamtalen


Vi velger denne artikkelen fordi den er skrevet om Donald Trump, en ganske polariserende figur, skrevet i en avis som er ganske grunn og overfladisk og saken er fra utlandet, som er med på at man lettere kan også komme seg vekk fra usakligheter som man ikke hadde kommet seg unna med om man skrev om en nasjonal skikkelse.

[Citation needed]

Den er ellers tilfeldig valgt, og var den siste artikkelen om Trump på VG, da jeg skrev dette. Fremgangsmåten jeg bruker for dette kan være lik for alle mulige andre tekster, være det nyhetsartikkler, dokumentarer, plakater, musikk eller noe annet produsert, være det på høyre eller venstresiden. Vertkøyene er politisk nøytrale, selv om det oftest er venstresiden som bruker dette.

Artikkelen heter altså «Varsler: Det hvite hus forsøkte å legge lokk på telefonsamtalen»

La oss starte med å bruke det kritiske blikket her. Være anlystisk og reflektere over hva som står og hvorfor.

«Varsler: Det hvite hus forsøkte å legge lokk på telefonsamtalen»

Hvem er varsleren? Det blir ikke fortalt i overskrift, men vi får et ytterligere sitat av varsler i ingress som går:

«Jeg har mottatt informasjon fra flere myndighetspersoner om at presidenten i USA bruker makten til hans kontor for å anmode et fremmed nasjon om å blande seg inn i valget i 2020.»

Tittel og ingress er hva de fleste får med seg i en artikkel. Resten av teksten vil være for de «spesielt interesserte». Så la oss fokusere mest på den. Hva ser vi her? Hvilket narrativ blir vi formidlet og hvorfor?

La oss starte med å spørre: Hvem er fortelleren her? Varsleren eller journalisten i VG som videreformidlet sitatet?

Igjen kan dette være et «akademisk og høytsvevende spørsmål» som vi bare antar svaret på umiddelbart. Er det ikke klart at det er varsleren som er forteller? Det er jo et direkte sitat. Det er jo i hermetegn til og med.

Men nei, dette er faktisk journalisten i VG som er fortelleren her. Hun gjengir et sitat, som faktisk er mest sannsynlig oversatt av henne eller noen andre, for å gjengi noe HUN synes er viktig for oss som lesere å få med oss.

Hun er fortelleren, fordi hun valgte å gjengi og oversette et sitat fra en ukjent person. Men vi som lesere vill trolig oppleve at det er varsleren som forteller oss noe.

For ytterligere å komplisere dette kan vi spørre spørsmålet: Er dette et direkte sitat LOHNE hørte direkte fra denne varsleren? Har hun snakket direkte med han? Er dette en primær kilde eller en sekundær kilde?

Suplere med info om primær og sekundær kilder via infobobble

Igjen, ikke noe man tenker så mye på, men som jeg ønsker at vi skal tenke mer på. Hvem forteller, hva blir fortalt og hvorfor blir det fortalt? Det er hva vi bør lure på.

Så igjen, la oss analysere ingressen som bare er et sitat.

«Jeg har mottatt informasjon fra flere myndighetspersoner om at presidenten i USA bruker makten til hans kontor for å anmode et fremmed nasjon om å blande seg inn i valget i 2020.»

Vi vet ikke hvem «jeg» er, men vi lærer at den personen igjen har hørt fra andre personer at presidenten av USA (som er Donald Trump) har gjort noe vi kan anta er galt. Vi har altså en videreformidling av en ukjent persons videreformidlinger av andre ukjente personeners erfaringer. Altså sekundær informasjon om noe sekundær informasjon.

Vi må stole på at Lohne gjengir korrekt noen vi ikke vet hvem er sitt sitat som igjen siterer andre personer vi ikke vet hvem ers syn om en person. Det er med andre ord tredje hands informasjon vi blir gitt, hvor vi må ha tillit til journalisten, hennes kilde og den kilders kilder igjen. Og da er vi naive, for med stor sannsynlighet har ikke Lohne selv snakket med «jeg´et» i sitatet. Hun har trolig gjengitt en annen journalist fra USA i denne artikkelen.

Så allerede i tittel og ingress er det mye vi kan undres over, som det er ganske trygt de fleste ikke vill undres over. La oss derfor starte med å reflektere litt over retorikk først som sist.

Vi snakket litt om retorikk i del 1 og vi kan nå undres over, hva slags retorikk kan vi beskue her? Er det logisk? Nei. Appelerer det til følelser? Ikke så mye. Jeg vil hevde at denne artikkelens argument er ethos. Altså argument på autoritet. Og her er det lag på lag med ethos her.

Først skal man anta at journalisten snakker med objektiv autoritet. Lohne er distansert til saken, og har holdt seg edruelig til fakta, og bare videreformidler hva som har skjedd. Vi skal da også ha autoritetstro til kilden og hans kilde igjen. Hvis du som leser hevder at Lohne er forutinntatt, og formidler saken utifra en ideologisk filter, er du konspiratorisk. Lohne gjør bare jobben sin og kilden er bare et ærlig menneske som vil fortelle oss hvor korrupt Donald Trump er.

Gripsrud sier i boken Mediekultur, Mediesamfunn følgende:

«[…] Et saklig og nøktern språk er en for for retorikk. I vår tid er det kanskje nettopp et slikt språk som er best egnet til å overbevise tilhørere med; Det er altså det retorisk sett mest effektive språket.» (s162)

En journalist prøver med andre ord å skjule sin agenda med edruelig språk. Det er ikke noen agenda mot Trump. Det er bare sannhet som formidles med den største selvfølge,

La oss gå videre i artikkel, selv om det er vel trygt å anta at de fleste har sluttet å lese etter ingress, som klart har sagt «Donald Trump har gjort noe galt, sier noen».

Etter ingress leser vi:

«Slik starter varselet som er sendt til lederen for etterretningskomiteen, Richard Burr, og Adam Schiff, som leder etterretningskomiteen i Representantenes hus.

Videre skisserer varsleren hvordan hen mener USAs president Donald Trump har misbrukt sin makt til å etterforske sin største politiske rival. Det pekes også på at presidenten personlige advokat Rudolph Giuliani er en sentral figur i denne saken.

Varsleren uttrykker bekymring over hva dette har å si for USA nasjonale sikkerhet og hvordan dette kan utgjøre en fare for at fremmede makter kan blande seg inn i amerikanske valg.

Identiteten til varsleren er ikke kjent.»

Her utdypes, men ikke lenger i sitatform, hva som ble sagt i dette varslet. Her står det tre ting kjekt å legge merke til. For første gang blir et pronomen brukt om varsler. Pronomenet er «hen».
Hen er et nytt ord som ikke finnes i ordbøker (sitat trengs) men gir konnotasjoner om hva slags virkelighetsoppfattelse forfatter har. Det norsk grammatisk rette er «den» (tredjepersons pronomen på uspesifisert kjønn).

Hvis vi altså bruker «mistankens hermeneutikk» kan det hevdes at hun avslører sin politiske syn her. «Hen» er ikke ennå et Norsk ord. Det er et ord som tilhører en subkultur av mennesker med en hvis politisk forståelse.

Forfatter av artikkel ønsker at dette ordet skal bli normalt, og bruker det da i denne teksten, selv om det overhode ikke er noen grunn til så å gjøre.

Vi har nå gått over fra å fokusere på tekstens budskap i sin helhet, til å fokusere på et enkelt ord. Og man kunne sagt så mye om dette. Hvorfor bruker noen et ord i nasjonal presse som ikke engang er et offisielt Norsk uttrykk?

Hun bruker ordet i et ønske om at ordet skal bli tatt opp i Norsk dagligtale og den eneste måten å gjøre det på er å bruke det. Så leser vi det gang på gang i flere artikler også begynner vi å bruke det.

Men la oss lese et avsnitt igjen. Hvorfor? Fordi noen ganger må man lese ting flere ganger før man ser hva som står rett foran en.

«Videre skisserer varsleren hvordan hen mener USAs president Donald Trump har misbrukt sin makt til å etterforske sin største politiske rival. Det pekes også på at presidenten personlige advokat Rudolph Giuliani er en sentral figur i denne saken.»

Så du det? La oss lese det igjen, og se om du ser det denne gangen.

«Videre skisserer varsleren hvordan hen mener USAs president Donald Trump har misbrukt sin makt til å etterforske sin største politiske rival. Det pekes også på at presidenten personlige advokat Rudolph Giuliani er en sentral figur i denne saken.»

Så du det denne gangen? Selv så jeg det ikke før jeg ved en tilfeldighet leste det høyt opp for meg selv under analysen. Her er et hint: Hvem er nevnt og hvem er ikke nevnt i teksten ovenfor?

«Videre skisserer varsleren hvordan hen mener USAs president Donald Trump har misbrukt sin makt til å etterforske sin største politiske rival. Det pekes også på at presidenten personlige advokat Rudolph Giuliani er en sentral figur i denne saken.»

«Hen» er ikke nevnt, men det viste vi. Vi får høre om Donald Trump og hans medsammensvorene i Rudoplh Giuliani.

(Ha: medspiller ; alliert ; makker ; medhjelper ; hjelper ; kampfelle ; kollega ; vćpenbror ; assistent ; samarbeidspartner ; partner ; ledsager ; sammensvoren ; kompanjong ; forbundsfelle ; medarbeider ; flagge over skjermen mens jeg bruker ordet medsammensvoren)

Men hvem er Trumps «største politiske rival»?

Jeg vet det, fordi jeg har lest dokumentet. Men legg merke til at det er utelatt. Her ligger et narrativt detalj. Subtilt, men vesentlig. Joe Biden, som også har svin på skogen i denne saken, er utelatt fra saken. Det er her du bør få gåsehud.

Det kan være her man hører mot argumentet «Men vi slipper dere jo til». Altså at det f.eks har vært nevnt i andre artikkler andre steder at det var Joe Biden. Her kommer hyppighet inn. Senere skal vi snakke om propaganda virkemidler og en av disse er repetisjon. Hvis man sier 9 av 10 ganger at Trump er slem, mens bare 1 gang at Joe Biden er slem, vil de fleste forstå at det man sitter igjen sterkest med er at Trump er slem.
Ved å bevisst eller ubevisst ønsker å utelate den andre part, her Joe Biden, vil man at fokus skal være på Donald Trump. Det er fordi i dette narrativet er Trump den onde og da kan man ikke gjøre historien uklar med at andre parter har også svin på skogen. Det kan forvirre. Så vi får navnene til de man skal vite er onde (Trump og hans alliert), mens de vi skal heie på skal ikke nevnes i negativ sammenheng.

Dette kalles «løgn ved utelatelse» (Lying by omission). Man nevner ikke Joe Biden, fordi han har rett politikk, mens alle andre i saken, som har feil politikk blir nevnt. Være det Trump eller Trumps advokat.

Jeg tar ikke her stilling til om Trump har gjort noe galt. Kanskje han har, kanskje han ikke har. Jeg vil bare vise hvordan journalister ønsker å forme vår oppfattelse av situasjonen. Hva de har med og hva de ikke har med. Om dette er bevisst fra deres side eller ikke vil bli spekulering. Men det skjer hele tiden, til all stadighet. Dette er daglig og det er via det daglige utsettelsen, som vann på stein, at våre sinn gradevis forvitres.

Det er ikke den ENE falske nyheten som er problemet, som folk liker å tro. Det er den sammenvevde teppe som flettes over tid som former og overbeviser oss. Når vi ikke lenger kan se eller høre noe annet enn en unison «Voice of God». De med autoritets perspektiv.

Man kan også observere, og vi skal komme tilbake til det senere, at så kalte «falske nyheter» vill ofte være de nyheter som ville fokusert på andre sider av en sak. Hva de «gode» i historien har gjort.

Med andre ord, når fokuset i narrativet blir feil. Når det som skal være de etablerte sannheter (at Trump er slem og at all opposisjon er god) blir stilt spørsmål til, da er det «falske nyheter», som man må jobbe imot og kvele. Eller putte på andre merkelapper som en -fob, ytre høyrepopulistisk ekstrem, konspiratorisk. Falske nyheter er bare et av mange begrep ment for å merke og kvele dissidens.

Vi avslutter vår analyse av denne artikkelen her. Du kan selvfølgelig legge til dine egne synspunkter.

Poenget er bare å vise hvor mye man kan få ut av så lite, ved å bruke vår hode ved å analysere. Det hadde vært artig, og jeg oppmuntrer dere fullstendig, til å lage egne videoer og egne tekster med lignende kritisk blikk på nyhetssaker. Påpeke hva som blir fokusert på, hva som blir utelatt og spekulere liberalt med hvorfor dette skjer.

Som nevnt før og som vi kommer tilbake til, det er ved REPITISJON at folks meninger blir dannet. Så for all del ha et kritisk blikk på media og føl fri til å gi gratis reklame til TankeKrim. Vi trenger den kjærlighet vi kan få.

——————………………………———————-…………………..

Var dette en god innføring i narrativ oppbygning? Vet du om måter det kunne blitt presentert bedre på? Har du noen tanker om temane? Del det gjerne med oss i kommentarene.

Ikke glem å abonner på TankeKrim og del TankeKrim med venner og uvenner, nær og fjern familie.