Glen or Glenda; Modernistisk for noen, er makkverk for andre.

«You’re destroying me. You’re good for me.»

–Hiroshima mon amour (1959)

«A new day is begun. A new life is begun. A life is ended.»

–Glen or Glenda (1953)

 

Glen or Glenda (1953).

Edward Davis Wood, eller Ed D. Wood jr. som de fleste kjenner han som er kåret flere ganger som verden dårligste regissør. Filmer som Bride of the Monster (1955) og Plan 9 from Outer Space (1959) står i filmhistorie bøkene som store kalkun filmer. I min oppgave kommer jeg til å gå i forsvar til denne regissøren, som filmer jeg mener er langt bedre enn sine rykter.

Jeg skal ikke si at filmene er av høy kvalitet eller at filmene ikke er store kalkuner. Det jeg ønsker er å sette lys på hvor flink han var kreativt og med sin skaper glede skapte filmer som var hans egne. Og jeg vil derfor påstå at filmen Glen or Glenda (1953) faktisk er en modernistisk film og ikke ren søppel som filmhistorien har beskrevet den som.

Jeg kommer til å prøve å bevise dette ved å svare på noen problemer rundt filmen. Følger Glen or Glenda de modernistiske kravene tematisk og estetisk? Jeg vil vise dette i hvordan tilværelsen\ samfunnet manifesterer seg i filmens form.

Jeg ønsker å analysere denne filmen, ikke ved å spørre hvorfor elementene er der, men hva det gjør med filmen. Ved å se denne filmen som et enkeltstående verk (kunstens autonomi), uten å fokusere for mye på alt som er skrevet rundt den, og bare å fokusere på den rene analytiske teorien, ønsker jeg å vise hvordan denne filmen kan bli assosiert med andre modernistiske filmer. Jeg skal med andre ord ikke ta stilling til i hvor stor grad virkemidlene og resultatet er bevisst eller ei, siden det er lite som egentlig kan bevises i etter tid.

Hva handler Glen or Glenda om?

Glen or Glenda er en film om problematikken når en man føler en dragning til å gå i kvinne klær. Historien er fortalt av en vitenskapsmann, som forteller om en psykolog, som forteller om Glen som har akkurat dette problemet. Vi følger derfor i store deler av filmen Glen som ofte tar på seg rollen Glenda og går da i kvinneklær. Hans største problem er hvordan han skal kunne si dette til sin kjæreste Barbara og om han faktisk bør fortelle henne det. Etter en sjelegransking bestemmer han seg for at han skal si dette til sin kjæreste og hun aksepterer det ganske så greit, de gifter seg og etter hvert er Glen blitt kvitt problemet sitt. Det er også en kort side historie om en annen gutt som er tvekjønnet og går igjennom en operasjon for å bli dame.

Det modernistiske med stilen i denne filmen

Glen or Glenda som de andre filmene til Ed. D. Wood har mange feil. Men Woods feil har en sjarm og er med på å gjøre Glen or Glenda ærlig og personlig. Man kan for eksempel lett se forskjellen mellom en film av Wells og Wood. Jeg skal nå poengtere elementer i denne filmens stil som jeg mener skiller han fra Hollywoods mainstream realisme og som dømte han den dårligste regissøren i verden, men som kan kalles modernistisk.

Vitenskapsmann eller Gud?

I den aller første scenen i filmen ser vi karakteren som blir kalt Vitenskapsmannen. Han er en av 3 fortellere i denne filmen. Vi ser en medium halvnært bildet av han før kameraet starter en utzooming til vi ser en total. Vitenskapsmannen starter å snakke når kameraet er helt ute. Dette er et uvanlig valg hvor man starter med hele bildet før man går til en innzooming for å nå et halvnært bildet. Dette skaper en distanse til karakteren som forteller, men er også med på å starte en fremmedgjøring fra første øyeblikk. Når Vitenskapsmannen sier ”Starteling” blir det plutselig klippet tilbake til et halvnært bilde. Samtidig må det nevnes at Wood faktisk bruker den ”naturlige” kamera styringen i siste scene, noe som viser at han faktisk kunne ”bedre” enn hva folk antar.

I første scene er vi også vitne til skygge fra kamera. Dette er tilsynelatende tabber, eller i alle fall kreativt valg som langt ifra er vanlig. Men det slike valg gjør er å synliggjøre virkemiddlende og synliggjøring av virkemiddlende er typisk moderne (Asbjørnsen, 1999, s 45)

Robert B. Ray A Certain Tendecy of the Hollywood Cinema, kritiserer Amerikansk film for å skjule virkemidlene eller hva han kalte ”Den usynlige stilen” (Asbjørnsen, 1999, s 51). Ed Wood er blitt kalt den dårligste regissøren i Hollywood på grunn av at hans filmer er annerledes narrativt og også stilistisk. En Wood film er ikke skapt av seg selv, det ser man lett. Wood også påpeker dette eksplisitt i sin introduksjons tekst som sier: ”In the making of this film, which deals with a strange and curious subject, no punches have been pulled-no easy way has been taken.”

Ed Wood før-hollywood periode er uklar, men noen har hevdet at han startet sin karriere i teateret og kan ha blitt inspirert av Brecht i det miljøet. Glen or Glenda har mange elementer med seg som minner om Vorfremdungs effekter. Vorfremdungs-effekten tilhører teateret og Bertolt Brecht.

For Brecht står underholdning høyest (Asbjørnsen 1999, s47) og Glen or Glenda har stilistiske trekk som minner om underholdnings sjangeren grøsser. Dette gjelder også i mange av de andre filmene i Ed Woods filmografi. Faktisk så virker det tunge tordenværet, den skumle vitenskapsmannen og den voldsomme musikken malplassert i denne filmen, som også har trekk fra dokumentar og melodrama. Det kan virke som om filmen har et like komplisert forhold til sjanger identitet, som Glen har til kjønnsidentitet.

Slike elementer vil nok plage noen, og glede andre som ser filmen, men også skape en undring over hva publikum egentlig ser. Altså føler jeg at både Brechts ønske om underholdning med distanse og Adornos kriteria om noe mer enn bare lett underholdning blir tilfredstilt (Asbjørnsen 1999, s54-60). Man kan enten se denne filmen som en dårlig film som man kan le av, eller et seriøst forsøk på å gi oss innsikt om et problem mange har hørt om men få vet hva egentlig innebærer.

En annen ting som man legger merke til er det ofte stive språket som sjeldent virker naturlig. Setninger som ” JUDGE YE NOT” og ”Doctor Arkham, a young man though he is, speaks the words of the all wise” er ikke naturlig tale, men i stedet veldig teatralsk. Jeg vil derfor hevde at Glen or Glendas manus bør godkjennes som et eksempel på komplisering av språk fordi det er unaturlig og kunstig. Målet med å komplisere formen er at det retter ikke bare fokuset mot tingen men språket (Asbjørnsen, 1999, s44-45). Dette mener jeg er bevisst fra Wood.

Skuespillerene i filmen er også veldig særegne. Måten de leverer linjene på, og hvordan faktene deres er enten stivt, overspilt, nær stumfilmens gestikulering. Men det stive skuespillet kan også fungere som et Brectiansk trekk for å si at dette er ikke virkelig. Distansere oss fra handlingen. Det samme gjelder når karakterene plutselig referer til oss som publikum.

Med tema i denne filmen blandet med Brecht er det min mening at Glen or Glenda sier at våre fordommer er foranderlige. Den skulle derfor ha appellert til den moderne tilskuer siden den sier at verden som menneske skapt og foranderlig (Asbjørnsen 1999, s 49). Hadde denne filmens stil vært mer realistiske ville folk tenkt, ifølge Brecht, at dette er bare slik verden er.

«I love you and you love me»

Et eksempel på dette er når vi ser scenen hvor Glen avslører sin hemmelighet til Barbara og hun bestemmer seg for å tilgi han ved å gi han hennes klede er overspilt og ikke særlig realistisk.

Du har en dyp mandig forteller stemme som forteller om en annen mans mindre mandige tiltrekninger, samtidig som vi ser Barbara spille sine følelser på en nær ekspresjonistisk måte før hun aksepter Glens merkelige vaner. Ingen ville kunne tro på en slik slutt, men det er min mening at dette heller ikke er meningen.

Den lykkelige slutten ville Ed Wood si at dette er ikke slik det ville skje, men slik det burde ha skjedd. Hva han ønsker skulle sin forlovede skulle si. Noe som også blir referert til av Vitenskapsmannen når han sier “No one can really tell this story. Mistakes are made. But there is no mistakes in the thoughts in a mans mind. The story is began!” Altså er dette bare en historie med fokuset på et problem som omhandler et menneskes psyke og det er altfor vanskelig for oss å forstå og en film å forklare eller som Psykologen sier: “Only the infinity of the depth of a mans mind can really tell this story.”

Når tyskerene hadde slik scenekunst ble det kalt «Ekspressionisme», når Ed Wood gjorde det ble det kalt «tullball».

Og det er trolig derfor at Wood laget en drømmesekvens. Vi må inn i karakteren Glens sinn. For rundt halveis i filmen etter at vi har sett at Glen må ta et valg om han skal gifte seg med Barbara uten å fortelle hans hemmelighet at vi blir vitne til en indre reise i form av et konseptuelt subjektivt bilde. Her ser vi Glens tanker over sin egen legning og dens problemer der bildene er drømmeaktige og fulle av symboler. Blant annet kan vi se at Glen og Barabara gifter seg med djevelen som forlover, en symbolikk som er ganske lett å forstå. At ved å lyve til Barbara så gjør han noe som er ondt.

Kulissene i denne drømme sekvensen føler jeg tar mye inspirasjon fra Tysk ekspresjonisme, ved at man for eksempel ser en helt minimalistisk svart bakgrunn, eller senere i drømme sekvensen hvor vi ser denne skeive peisen og at det er lite tale og for det meste bare musikk på lydsporet. Den tyske ekspresjonismen var en del av stumfilmens avantgarde periode som er blitt kalt den første modernistiske bølgen i filmen (Næss 1997, s44-46)

Et siste vanlig modernistisk stil trekk som jeg mener til tider er også å finne i Glen or Glenda, om dog ikke i så stor grad, er det segment baserte. Filmen dreier seg om Glen, men plutselig får filmen en annen hovedperson, den transeksuelle Alan. Vi blir aldri kjent med den karakteren, og jeg føler at karakteren spiller en lignende rollen som Lui i Hiroshima mon amour. Lui har en egen bakgrunnshistorie som er mørk, men den blir sidesatt for den vestlige jentens lidelse. På samme måte fungerer Alan i Glen or Glenda hvor hans legning ikke var den samme som Ed Wood og blir derfor en kort side historie, som en kontrast til Glen.

Det modernistiske med temaet i denne filmen.

Jeg har nå tatt opp noen stilistiske trekk ved Glen or Glenda jeg mener kan oppfattes som modernistiske. Problemet er at dette ikke er nok, siden mange av disse elementene kan også med et kritisk blikk bli sett på som feil eller valg gjort av en person som ikke visste helt hva han gjorde. Et vanlig syn på Ed Wood. Det er derfor viktig å få poengtert at det ikke bare er stilen som er modernistisk, men også temaet. Jeg skal derfor i denne delen ta opp temaet, en annen side ved Glen or Glenda som jeg mener er modernistisk.

Denne filmen dreier seg om transvetitisme, en legning eller livs valg som nå er har blitt, om ikke helt, i alle fall mer akseptert. Glen or Glenda ble laget i 1953 i USA. Et land kjent for sine mange historiske eksempler på undertrykkelse og forfølgelse. Bare en sterk man med en visjon kunne lage en film så personlig om noe så spesielt som dette.

Everything Is Nice!

Ikke bare sted, men tid er en intressant faktor rundt denne filmen. Det at den ble laget i en periode hvor bare en persons politiske ideal under McCartey tiden kunne lede til forfølgelse og arrestert. Alt i denne tiden kunne bli sett på som kommunistisk og en trussel for staten. Vi ser i denne filmen også hvordan ens legning kunne lede til mye av det samme. USA har aldri vært et land av forståelse eller empati for de som er annerledes.

Det er det jeg mener denne filmen også prøver å si. Den prøver å fortelle hvordan man i USA som en person som er annerledes kan føle seg isolert, deprimert og må bli tvunget til å leve en løgn. Som vi ser i en av de første scenene kan dette også lede til selvhat og selvmord. I filmens mange ”voice of comment” narrasjon forklares det hva det moderne samfunn er og hva den moderne man er men stiller også spørsmålet hva det moderne samfunn og man ikke er. Mangelen på forståelse for mennesker som er annerledes. Fortelleren påpeker hvordan mange av det moderne samfunns hverdagslige ting som bil og fly ikke alltid var sett på som mulig og i strid med naturen, så drar han parallellen i at det nå sees på som likens med transvestitter.

Det er også mange referanser til Gud i denne filmen, eller skaperen som Gud blir kalt her. Hvordan man bruker Gud som en forklaring på hva som er naturlig og ikke naturlig. Et vanlig problem i USA hvor religion ennå ikke i den praktiske forstand er blitt sekularisert. Ordet ”skaper” er også en kreativ måte å distansere seg fra religionen som en institusjon og gå mer ned på hver enkelt persons egen personlige tro. Dette er ikke hva Gud nødvendigvis mener men hva mannen i gaten mener.

Et annet guds aspekt i denne filmen er at man kan tolke vitenskapsmannen som en Gudelignene karakter. Han sitter og oppserverer de andre karakterenes handlinger, og styrer filmen på en vag måte samtidig som han er filmens begynnelse og slutt. Karakteren gir også inntrykk av å kunne skape liv og forandre liv. Dette ser vi i begynnelsen og mot slutten da karakteren Alan\ Ann setter seg på huk ved Vitenskapsmannens side og ved en håndbevegelse gjør Alan til Ann. Det er vitenskapsmannen som er Gud. Berger sier i sin tekst at religion har blitt svekket i det moderne samfunn.”The general uncertainty, both cognitive and normative, brought about by the pluralization of everyday life and of biography in modern society, hasbrought religion into a serious crisis of plausibility. ” (Berger, 1974, s185) Vitenskapen har med andre ord tatt over for Gud, og derfor er Gud tatt formen av en vitenskapsmann.

Andre modernistiske trekk ved filmen er at handlingen dreiers seg mer om en karakters indre. Vi studerer en transvestitts problem, et problem som er psykologisk og som leder til at transvestitten må ta et valg av eksistensiell betydning, om han skal leve en løgn eller fortelle sannheten. For å bruke noen andres ord, Glen må ta et valg mellom forskjellige og uforenlige verdier (Asbjørnsen 1999, s50). Karakteren Glen har også et annet modernistisk trekk som bør nevnes, hans manglende motiv eller som han sier selv ”My mind is in a muddle. Like… thick fog. I can’t make sense to myself sometimes.” Glen stiller her et spørsmål til seg selv om sin mening og hvem han er (Bordwell 1985, s207-208). Det psykologiske aspektet med filmen blir også ganske eksplisitt ved at den andre fortelleren er en psykolog.

Jeg sier den andre fortelleren, noe som leder til et annet interessant element i Glen or Glenda, dens mange fortellere. Vi har vitenskapsmannen som en poetisk forteller, vi har Psykologen som en vitenskaplig forteller og en ”Voice of God” forteller som en retorisk dokumentarisk forteller (Nichols, 2001,s13). Filmens narrative kaos kan vise til regissørens eget kaos, han hadde alt for mange tanker i hode til å gi filmen den strukturen vi er vant med i Hollywood filmen på den tiden. Dette gjør at Ed Wood ikke er det evige samme, han er original. Han angriper i Glen or Glenda ideologien om det riktige liv (Adorno, 1973, s215-217)

Wood vs. Fellini (En kort sammenligning)

For å sette Wood som en modernistisk regissør føler jeg at også jeg bør sammenligne han med en annen modernistisk regissør. Jeg har valgt Fellini.  På imdb.com står følgende om Fellini: ”The women who both attracted and frightened him and an Italy dominated in his youth by Mussolini and Pope Pius XII – inspired the dreams that Fellini started recording in notebooks in the 1960s. Life and dreams were raw material for his films.”

Mye av det samme kunne vell ha blitt sagt om Ed Woods film Glen or Glenda. Hans tiltrekning til å være kvinne skremte han samtidig som USAs pietistiske holdning til hans legning ikke gjorde det bedre. Dette inspirerte han til å lage denne filmen som også er liv og drøm som et rå materiale for hans film.

I 8 1\2 ser vi hvordan en man sliter med sine damer, i Glen or Glenda ser vi en man som sliter med et ønske om å være dame. Begges filmers problemer kommer i form av drømmeaktige segmenter som blandes med det fiktivt univers. Alt virker til å flyte rettings løst. I 8 1\2 er det flashback og flash forward uten klare rammer som gir dette preget, i Glen or Glenda er det den merkelige blandingen av sjangere og de multiple fortellerne som forvirrer.

Begge filmene har også blitt tolket til å være selvbiografisk (Bordwell s211). I 8 1\2 er det, som nevnt i sitatet ovenfor, Fellinis problemer med kvinner og Ed Wood var en transvestitt akkurat som karakteren han spiller i filmen. Filmene hans er annerledes akkurat som Fellini, med et veldig særegent og personlig preg, som gjør han en slags autor.

Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitetstempel (Konklusjon)

Jeg kan ikke forstå hvordan det er å ha et behov for å gå i kvinneklær, men etter denne filmen har jeg fått en større innsikt i problemet som også er av en mer generell form. Det å være annerledes.

Jeg ønsker bare med denne oppgaven å si at kanskje ikke han var så ille som kultureliten skal ha han til. At han kanskje ikke er den beste modernistiske regissøren, men at han ville bli sett helt annerledes på han hvis han ikke laget filmene på feil sted, nemlig Hollywood. Regissører som Fellini og Alain Resnais laget bedre filmer, men Glen or Glenda er personlig på mange nivå. Å bare le denne filmen vekk ville være galt. For å bruke en lignin er filmen som en barns tegning, vi kan sette spørsmålet til talent men ikke til skaperglede.

Ed Wood vil for meg være et eksempel på at hvis man virkelig ønsker noe bare bør satse og aldri gi opp, men heller aldri regne med at noen kommer til å forstå. Som et individ er man alene og det er prisen man må betale. Og når vi da ser kultureliten gruppe seg rundt filmer som 8 1\2 og Hiroshima mon amour, men forkaster denne filmen så er ikke bare Glen or Glenda modernistisk i den tematiske og stilistiske måten men også rent symptomatisk. Man kan ikke bli akseptert av mainstream, eller bli forstått i sin tid.

Så nyt filmen som søppel å le, for det er det Brecth vil! Men vær klar over at den siste latteren kan være på deg.

Det å lage kunst film i Europa blir oppmuntret til men det å lage det i Hollywood, da er det uforståelig og dårlig. Så når vi ser avisen med overskriften ”World shocked by a sex change” ligge i søppelet så er det nok mange på den tiden som ønsket også denne filmen skulle ligge i den samme søppelkassen. Men de kan ikke se hva denne filmen virkelig ønsker å si; at å være annerledes skal ikke være ulovlig eller galt. Modernistisk film er ikke nødvendigvis et kvalitets stempel, den har bare en normativ estetikk som dyrker bruddet med tradisjonene og tar opp temaer om eksistensiell verdi. Ed Wood brøt med tradisjonene i tradisjonenes mekka. Jeg mener at jeg har nå vist estetiske, tematiske og ren symptomatiske elementer i denne filmen som er modernistiske. Jeg avslutter derfor med et sitat fra Ed Woods

«One is always considered mad when one perfects something that others cannot grasp.»

-Ed D. Wood jr.

Litteraturliste.

Adorno, Theodor (1973), Om kulturindustrien, fra Hans Fredirk Dahl (red), Massekommunikasjon, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, Norge

Asbjørnsen, Dag (1999), Dypt og grunnleggende overfladisk, Spartacus Forlag, Oslo, Norge

Berger, Peter (1974), The Homeless Mind. Modernization and Conciousness, Vintage Books USA

Bordwell, David (1985), Narration in the fiction film, Univ. Of Wisconsin press, USA

Nichols, Bill (2001), Introduction to Dokumentary, Indiana University Press, Bloomington, USA

Næss, Even (1997), Filmatisk modernisme: Filmfortelling, tidsbilder og modernitet, fra Motskrift nr 1\97.

Internet sider:

Bob Bankard, (16.02.2006), The Ed Wood Guide, phillyburbs.com

Brooke, Michael og Maltin, Leonard (16.02.2006), Biography for Edward D. Wood Jr., Imdb.com

O’Connor, Dale og Maltin, Leonard, (16.02.2006), Biography for Federico Fellini, Imdb.com

Weaver,Tom, (16.02.2006), Biography for Dolores Fuller, Imdb.com

Filmen Glen or Glenda (1953):

Øvelsesoppgave:
Bruk resten av timen på svare så mye du kan på disse to oppgavene. 

1) Er Ed Wood bare en ræva filmskaper, eller var han en genial filmskaper til feil tid og feil sted?
2) Finnes det mange ræva filmskapere i Europa som er gjemt bak «Det er KUNST FILM VETTU» stemplet som naturlig følger Europeisk svada?