Ayn Rands filosofi.

En venstrekvinne skal i Dagblæh forklare hva høyre filosofen Ayn Rand står for. Dette blir skivebom med engang selvfølgelig. Blir på samme måte som en blind skal forklare farge, en døv forklare musikk, eller en hjernedød forklare Ibsens verker. Men likevel skriver INGER MERETE HOBBELSTAD med den største selvfølge en artikkel om hva hun mener Ayn Rand står for.

Jeg skrev i kommentarseksjonen under:

«Den hensynsløse individualismen»? Skivebom fra første setting, ladet av «korrekt» fordømming. Rands filosofi er ikke hensynsløs, men hun mener andres interesser skal ikke gå først. Jeg er ikke Rand fan selv, men jeg synes ikke en venstrekvinne skal forklare oss hva Rand står for i ønske om å svartmale en visepresidentkandidat.

Det ligger mye egoisme i altruisme også skjønner du. Tenkt deg en middelklasse familie, med en altruistisk mor som får for seg at hun skal redde verden. Hun sender så mye penger hun kan til u-land, adopterer et barn derifra som hun favoriserer overfor sine egne barn fordi sine egne barn er så «priviligerte». Det ene barnet feiler i livet, det andre tar livet og det tredje blir en bitter person. Hele familien er ødelagt av mors «egoisme fri» tanke. Fordi hun prioriterte alle andre enn seg selv og sin familie. Rand prøver å vise at alle kan risikere å gå til grunne, hvis man ikke lar noen noen ganger gå til grunne.

Jeg er som sagt ikke fan av Ayn Rand. Formuleringer og ideer om at «egoisme er en dyd» og hennes ateistiske syn er vulgær og kvalmende. Likevel vet jeg at det er sannheter også i hennes tanker. Hennes ideer er logiske, men det er viktig å huske at logikk er ikke alt (selv om mange «fritenkere» mener det). Logikk kan faktisk være veldig absurd hvis dratt for langt. Mennesket har to sider. En god balanse imellom dem begge er ideelt. Ikke rendyrking av følelser eller logikk.

Jeg har lest «De som beveger verden«, eller «Atlas Shrugged» som den egentlig heter. Den er tunglest, kjedelig, belærende og ikke veldig estetisk. Boken er bygd opp av pene beskrivelser av tung industri, etterfulgt av dialoger mellom «snillister» og «egoister». I hennes bok virker samtalene alltid å havne i egoistens hjørne (en vanlig stråmann retorikk), men i virkeligheten kan det være mer tvilende at verden er så «svart-hvit».

Slik jeg ser det, er det sannhet i at noen ganger kan det være egoistisk og vulgært å kun tenke på andre også. Det blir galt når, som i boken, et firma kan gå på dunken fordi ledelsen er udugelige og stolte av det eller fordi faste forretningspartnere ikke leverer i tide, eller de bestiller arbeidskraft fra land hvor folk er billigere i drift, men mer udugelig. Selv om «egoisme er en dyd» er, for meg, en oksymoron tror jeg Norge trenger litt Rand tanker nå. Vi alle ser landet går til grunne, men ingen vil være «slemme» og «hensynsløse» å si det. Vi har litt for mange virkelighetsfjerne -ismer svevende i skole, kunst og i politikk. Kanskje noen bør spørre, for så finne svaret på «Hvem er John Galt?» i Norge å?

Øvelsesoppgave:
Les «De som beveger verden» etterfulgt av debattinnlegget Meg og de andre. Så skriver du et personlig refleksjonsnotat hvor du gjør opp din egen mening.

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on oktober 20, 2012, in ??? and tagged , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: