Bloggarkiv

Yttringsfriheten under press… a

«Folk kræver ytringsfrihed som kompensation for den tankefrihed, som de sjældent bruger.»

Søren Kierkegaard (1813-1855)

Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten, har skrevet et interessant refleksjons notat i sin egen blekke titulert: Når debatt blir drapsmotiv. Retardert konsensus tenkning er normen i Norge, og har vært det ei lang stund. Så vær gang jeg finner en tekst i aviser som enten er provokativ eller bare nøytral så er jeg redd jeg skal få apopleksi eller et annet vaskulære problem. Iallefall dette av stolen.

HaraldStanghelle Harald Stanghelle skriver om hvordan vi i Norge opplever mer og mer trussler hvis folk sier noe «upopulært» uten å falle i den vanlige gruven av å peke ut «høyre ekstreme», «islamophober», «kvinnefiender» osv som de slemme synderene. Stanghelle skriver «Felles for dem er imidlertid at de åpenbart kommer fra miljøer som hyller vold som politisk-religiøst virkemiddel» uten å nevne hvilke religion og hvilken politisk akse som forårsaker dette. Dette gir nesten inntrykk av at hat kan være politisk nøytralt. Jeg vet! Kjente jeg ble klam i ansiktet selv.

Fokuset er ofte på slemme religioner (da særlig Islam) som om den eneste måten å oppleve forfølgelse og trussler på er å kritisere religion. 

«Yttringsansvars» kampanjen til Ap var også ganske skummel. Aviser fjerner kommentarer som er skrevet for originalt og ødelegger derfor debatten og mot-debattant mulighet til å blottlegge motstanders ekstremitet eller lite reflekterte holdninger. Feminister blir truet om drap og voldtekt i følge Aftenposten (vi får ikke lov å kommentere under den artikkelen selvfølgelig) osv.Det som har skjedd er at Norge og Norden har blitt polarisert.

Debattene har blitt dikotomisk og skriftlige debattforum fjerner evnen til å bruke humor som ironi for å letne på stemningen. Hvorfor Norge har blitt så polarisert og dikotomisk? Det er mange grunner til dette noen stikkord er politisk korrekthet, fremmedgjorte samfunn og undertrykte masser.

Det folk ser ut til å glemmer at media selv sensurer folk og hindrer uttringsfrihet [1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11]

Sensur#1000000000000000567

Vet ikke om folk vet det, så jeg sier det nå: Religionskritikk er politisk korrekt. Ingen frekk «fritenker» er hindret i å kritisere religion. Det er en myte. Til og med muslimer ville akkseptert (om ikke tatt til etterrettning) hvis «fritenker» Fred sa han ikke likte kvinnesynet eller sharia lovene. Det som har skjedd er at muslimer opplever Muhammed karakturene som bevist krenkning og hets. De fleste normale mennesker blir forbanna av at andre tror de kan krenke og hetse dem kun fordi de oppfatter verden anderledes.

«Men ANDYACE83! DU FORSVARER JO ISLAM JO!» skriker sikkert du nå. «HATER IKKE DU ISLAM DA!«. Nei, jeg hater ikke Islam. Jeg er ikke fan av islam, men er verken redd dem i sin nåværende form eller hater dem for hva de tror eller praktiserer. Jeg er imot BEDREVITERE av alle slag. Være det sosialister, konservative, kristne, muslimer eller «fritenkere». Jeg er imot nedlatende mennesker som tror de kan håne andre kun fordi de tror på noe de selv ikke tror på.

Faktisk deler jeg mange synspunkter med Islam. Jeg tror at det er en skaper/mening av universet. En kraft som styrer oss og har en større plan av noe slag. Jeg tror det er noe godt i denne verden og at vi burde oppfordre hverandre til å leve godt. Jeg tror på respekt av andre mennesker, deres verdier og synspunkter. Jeg tror at sannheten kan finnes i hellige tekster, ritualer og bønn. Alle disse tingene tror Islam på også. Faktisk har jeg mer tilfelles med en muslim enn jeg har til en «fritenker»*.

Poenget er at Muhammed karikaturene var en bevist provokasjon og derfor er det rart hvis noen ble overrasket over at muslimer ble provosert. Problemet er heller ikke at muslimer blir provosert, men hva de mener er korrekt oppførsel når de blir provosert. Hvis du ikke har fått med deg hva muslimer gjør de de blir sinna, så må du bo i nabohula til Osama.

sinnamulsimer

Som parallell kan vi nevne en «fritenker» kampanje mot Kristendommen som også gikk i kjernen av hva Kristne tror på. «Blasphemy Challenge» gikk ut på å at «fritenkere» skulle si de hatet den Hellige Ånd. I følge «dokumentaren» The God Who Wasn’t There (2005) er den Hellige Ånd det eneste Kristne ikke kan gjøre narr av (noe allah Muhammed for Islam). Det er en utilgivelig synd. Seff var det mange «fritenkere» som syntes dette var moro [1, 2, 3, 4, 5, 6, 6, 6].

Hva gjorde Kristne? De hang med gjeipen og syntes det var trist. Ingen hus ble brent, ingen Nonner ble drept, ingen gevær ble skutt i luften og sinne skreket til luften. Noen laget noen «jeg er uenig»- videoer og blogg innlegg.
sinnakristne
Her kommer poenget: «Fritenkere» setter likhetstegn mellom alle religioner (særlig de tre monoteistiske) selv om det negerer all empiri. Reaksjonene når kristne blir krenket og muslimer er radikalt ulike. Likevel kan vi ikke være åpne nok til å si det uten å føle oss (på grunn av en godt indoktrinert kultur-marxisme) slemme, rasistiske, intolerante islamofober.

Nå ble dette blogg innlegget mye om tro, tvil og «fritenkere» igjen selv om planen var å skrive om bare ytringsfrihet. Dette er ikke tilfeldig fordi man snakker mer om hvor «undertrykkende» religion er uten å anerkjenne at livet som menneske er en lang undertrykkelse. Vi blir undertrykt av kultur, normer, verdier, sosiale sanksjoner, stat, kommune, politiet, religion, anti-religioner, diverse -ismer, arv, miljø, tid, rom og gravitasjon vær dag. Derfor burde man gjøre opprør vær dag, inkludert imot anarkisme og seg selv. Man må si til seg selv «Jeg vet ikke bedre enn andre, men jeg har mine verdier, men du skal få gjøre hva du vil, så lenge du ikke krenker meg.»

Denne preken er nå slutt. Gå hjem og gjør alle folkeslag til kristne disipler (fordi det er den beste filosofien og religionen). Eller la vær… bare ikke bitch om det.

Øvelsesoppgave:
Skriv en tekst med lignende tema hvor fokuset er på andre områder enn religion som hindrer vår ytringsfrihet. Eller ta deg en tur i skogen, les en bok, syng en sang, lær en nytt språk, be en bønn, dans en dans, lag noen artige ordspill, lever tilbake sakene du skylder en venn eller eks-venn eller gjør hva du vil så lenge du ikke krenker andre.

(* MEN! Det er så mange menn i vårt liv og det er alltids noen skjær i sjøen. Selv om jeg deler mye av Islams filosofier og verdens oppfattelse så er jeg også fundamentalt uenig i mange andre ting. Konflikten mellom meg og Islam går i 1) at jeg ønsker at Norge skal ha en kristen kulturbakgrunn (legg hva du vil i det) IKKE Islam dominert, 2) jeg finner deres estetiske uttrykk (gull, kalligrafi, arkitektur og bruk av fargen grønn) stygg (denne er en bagatell når Islam er liten, men skulle de dominere vil det bli mye av det), 3) jeg ser at Islam som religiøs ideologi gjør mye skade der Kristendommen (særlig protestantisk) tilbyr konstruktive løsninger og lager trygge, stabile samfunn med bra verdier og lite splittelse, 4) Muslimer ideologisk er veldig nære sosialisme og har en allianse med dem, 5) Islams oppfattelse av hva ytringfrihet er. Pluss mange andre små og store ulikheter)

Reklamer

Positivister (revisited)



.
.
.

Sååå…

For en stund siden skrev jeg et innlegg om politiske og psykologiske positivister.. Om disse menneskene som nekter plent å se problemene for bare løsninger. Og er det noe mer å skrive om dem?

Men hva hvis det er to? Hva hvis det er 10? Hva hvis det er røkk? Hva hvis problemet er at det er for mange av oss?!?!

Ja, tja. Vet ikke. Men jeg finner det fascinerende hvor mange det er av dem…

Jeg husker engang når drittstormen regnet på meg som verst. Hadde aldri opplevd lignende. All mulig faenskap kom min vei og det varte i nesten et år. Få perioder i mitt liv hadde jeg så mange grunner til å surmule som da. Som vanlig går jeg ikke i detaljer på hva, hvor, hvorfor og hvordan, fordi det er for personlig og jeg vil ikke være personlig på nett. Likevel vil jeg si at det var en serie med «det kan ikke bli verre? Jo det kunne det vist«- av byråkratisk karakter etterfulgt av somatisk ettersjokk. Fra dag en var jeg omringet av positivister som skulle fortelle meg hvordan alt ville løse seg.

«Dette går så bra så. Bare vent å se«, sa de selvfølgelig. Gjerne en time før dommedag. Slik gikk det i en lang serie med hendelser. Jeg var på et systems nåde, og følte angst, fordi jeg ikke tror at mennesker med makt er rimlige. En eller flere positivister kom opp til meg og skulle fortelle at alt ville løse seg. Jeg sa et høflig takk for deres hyggeprat, smilte uforpliktet og håpet at de hadde rett, men viste at de ikke hadde.

Hjelper slike plakater? Eller er det som piss i havet?

Så iallfall, ting løste seg ikke og jeg sa ofte høflig senere til positivistene at deres positivismer ikke hjalp. De blir litt lange i masken av det og sier ofte «Eh…». For hva kan man si når noen opplever elendighet? I mitt liv er det ikke bare jeg som har tråkket i salaten. Nok engang så har jeg ingen planer om å være personlig. En ting er å være personlig om seg selv, noe jeg som sagt ikke har tenkt til, men en helt annen ting er å være personlig om andre. Men ta mitt ord for det at andre viktige mennesker i mitt liv har opplevd f-skap og annen elendighet. Men før jeg reflekterer over hvordan jeg reagerer når andre opplever elendighet bør jeg gå litt raskt inn på hva elendighet og problemer egentlig er.

Det er to typer problemer. Jeg skrev et innlegg på min engelske blogg om denne «oppdagelsen» jeg gjorde som het «Two kinds of trouble«. Kort fortalt er min åpenbaring at det er to typer problemer; Reel og menneskeskapte problemer. Den siste typen er egentlig ikke et problem så mye som et annet menneskes mangel på rimelighet. Når byråkratiske livssyn og rigide bruk av forskrifter og hjemler leder til at noen i maktpossision kan skape et helvete for folk under han/henne. Den første typen er naturkatastrofer, død, sykdom osv.

SÅ hvordan reagerer jeg når mine nære opplever problemer? Jo, når det er menneskeskapte problemer blir jeg sint! Når det er «reel» problemer må jeg innrømme at også jeg tyr til positivismer. Jepp, jeg også bruker svulstige gullkorn fra hjernedøde overblide når gjørme, eter og all faenskap faller på mine nære HVIS JEG IKKE KAN GJØRE NOE MED DET!

Idunno

Og der har vi kanskje problemet med positivister. Min holdning er at regner det på deg, skal jeg gi deg en paraply hvis jeg har, hvis ikke vil jeg stå i regnet med deg. Mens positivister sier jeg har ikke paraply, men jeg ser du er våt der ute. Det er så forpliktningsløst og lire av seg noen lystige fraser som «Jaja, det løser seg vel«, «Ikke noe problem«, «I slike situasjoner pleier jeg å spørre meg selv «Hva ville Stoltenberg gjort?«»

Når noen i min nærhet for eksempel opplever tap i døden. At noen de var glad i dør fort eller sakte til en sykdom eller ulykke. Da sier ikke jeg «Det løser seg«. Jeg gjør en av to ting: 1) Sier ingenting eller 2) sier jeg tror på et etterliv. Dette er det eneste man kan gjøre, utenom kanskje å hvile en hand på deres skulder. Og hva jeg enn prøver å gjøre prøver jeg ALDRI og gi ett inntrykk av at sorgreaksjonen er for dyp, for tung, for langvarig. I mitt hode er det mest klanderverdig for folk som kommer seg videre på 1-2-3.

Jeg har aldri forstått «Ja, han var jo gammel» som en positivisme for at noen døde. Jeg mener (tunga rett i munn nå) ingen mennesker på denne jord er eldre enn deg. Din bestemor døde i alder av hvor lenge du kjente henne. 80 år sier du? Nei, du vet kun hvem hun var og hun har kun eksistert i ditt hode så lenge som du har levd. Du har ikke hatt 80 år på å bli kjent med Besta mens du kjenner din mor i de 47 hun har levd. Du kjenner ingen bedre fordi de har levd lenge og sorgen er kun for deg selv. Den døde har det (forhåpentligvis) bra uansett om det er en Gud eller ei. Det er vi som er igjen som opplever tapet. Men det tenker ikke positivister på.

En god latter forlenger livet. Ikke for henne da. Men for oss andre.

«Det var hans tid!» fortsetter de gjerne ukritisk som om døden er en konkuranse i å lire av seg klisjer. Ja, det stemmer det, men hva så? Men det verste er, og nå begynner jeg nesten å bli politisk korrekt, er at det ligger en kulturell forventning i at man skal mestre sorg, tap, sykdom og smerte med latter, hygge, moro og facination. Det er jo det jeg kritiserer. Ikke at folk faktisk gjør det.

For selv om jeg ikke vil ha venner eller andre i min nærhet som er en-dimensjonale positivister som kun skal «vokse» på smerte så betyr det ikke at jeg legger meg opp i hvordan andre reagerer på sin motgang. Som en regel kan man si at man skal ikke stille spørsmål til andres sorgreaksjon. Bare ikke smør det inn i mitt tryne at du «takler det så bra«.

Det var noen tanker om ting omkring sorg, postivisme osv. Noe sier meg at heller ikke dette innlegget vil komme på VG´s forsider.

Øvelsesoppgave:
Løs ALLE oppgavene.

1) Drøft sannhetverdien i utsagnet «Smil for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får«. Tittel velger du selv eventuellt «Av fullefolk, barn, dårer og på folkemunnet får man pisspreik uten ende.»

2)
Skriv et kåseri om paradokset med at «Ærlighet varer lengst» er en stor løgn. Tittel: Den største løgnen…

3) Skriv en kritisk artikkel om alle Jaglands feil og mangler med problemstilling: Hvorfor har han fortsatt makt når han burde ha jobbet på vernetbedrift eller en HVPU bolig? Tittel velger du selv.

4) Skriv en avhandling om AndyAce83´s filosofi og kritikk av positivister i lys av positivismen (vitenskapsteori om fortolkning) og Søren Kierkegaard eksistensialisme. Du får ekstra poeng hvis du slenger med paralleller i valg av utrykk mellom de to store filosofene.

Ekstraoppgave for autistisk savante.

Skriv en symfoni om postivismens uungålig forfall hvor valthornene i bakgrunnen skal representere hvordan mennesker som deg (psykisk utviklinghemmede) vil bli fjernet av positivistene med et smil fordi «vi lever ikke lenger på 70-tallet» og «mørkemenn vil stoppe oss i å kose oss«. Stykke skal hete: Der Sturz des Positivismus; Teil eins, eller, hvis stykket blir mer likt en operette, «Eugenisk med et smil» .

Blogupdate: 7/7-2012:
Liten video rundt dette evnet: