Bloggarkiv

Klage #25: Mennesker som ikke ser problemet og derfor antar det ikke er noe problem.

Noen i min nærhet er bedreviter og er ikke redd for å si hva han eller hun mener. En av tingene som blir sagt igjen og igjen er at han eller hun mener det ikke er noe problem i psykisk sykdom. Personen har da selv ikke angst og det er vesentlig for denne saken.

Det finnes mange som denne personen, men jeg valgte denne personen fordi han eller hun snakket om psykisk sykdom. Psykisk sykdom er politisk korrekt å støtte opp under, så da kan du raskere forstå hva jeg snakker om før jeg beveger meg inn den mørke ikke-PK skogen. De fleste er enig i at psykisk sykdom er et problem, men det finnes folk som har fått det for seg at det ikke er et problem fordi de selv har ikke opplevd det problemet.

Sekke no problem #1

Sekke no problem #1

De mener «Jeg ser ikke problemet og derfor antar at det ikke er noe problem«. Dette gjelder abort, homofilt ekteskap, innvandrings politikk, kultur og integreringsdebatt og annet «snillisme». Argumentet har variasjoner av «Jeg er snill og mener snille ting så hvorfor kan ikke andre være like snille«. Kort sagt, det betyr ikke noe for dem så hvorfor skal det bety noe for andre?

De fleste mennesker med vett i skallen er politisk nøytral. De blir ikke lett provosert av noe, og har ikke solgt seg til en -isme løsning på noe. Men de må ha en grense for å ikke være helt død innvendig. De har ikke holdningen at «så lenge jeg har penger til tippefristen kan gjerne Karl Johan bli motor vei for meg» (finnes ikke bedre sitat om likegyldighet enn det).

Jeg forstår at det er liksom litt vanskelig å komme i harnisk over abort når så mange mennesker dør, sulter og lider. Kynisk sett kan man nesten se døden som en gave sådan. Ja, de ufødte barnet slapp skuffelsen som er livet da mor drepte det. Men det betyr ikke at folk ikke ser problemet i å drepe et liv bare fordi mor ikke vil ta ansvar, men at det finnes så mange andre saker å ta tak i at hvorfor skal man akkurat brenne for den?

Det samme gjelder homofilt ekteskap. Man kan mene at homofilt ekteskap er postivt og man kan mene det er negativt. Men å finne en glød i bry seg om det er vanskelig når det finnes så mange andre mer viktige saker. I seg selv betyr det jo ingenting. Det er vanskelig å finne problemer i at «folk som elsker hverandre» ikke skal kunne gå til alters eller vigselsmann. Likevel er det for noen et problem og da holder det ikke å si «jeg har ikke noe problem med det«.

Tro det eller ei men det finnes noen mennesker som ser problemer i abort, homofilt ekteskap, at Norge «brunes» osv. Grunnene for denne oppfattingen er mange. Noen av dem er nok tapere som ikke liker at andre har det bedre enn dem (være det promiskuøse kvinner, innvandrere eller homofile), mens andre har kanskje enn mer kulturell bekymring om at Norge har verdier som forandrer seg på grunn av de «beste intensjoner» (eller sosialistisk fjase prat) og at de ikke helt forstår hvorfor dette skal skje eller hvor dette går hen. Andre derimot liker kebab og kinamat (som f.eks meg) og da ser ikke problemet. Betyr det at det ikke er noe problem?

Jeg vil hevde at hvis noen har et problem er det et problem i seg selv. Vi skal ta folks mistrivsel seriøst, selv hvis du selv trives. Jeg har ikke noe problem med innvandring. Har en del multi-kulturelle venner og har laget fine relasjoner forbi rase, kultur og religion. Jeg skriver dette for å si at jeg er et bedre menneske enn deg. Andre derimot liker ikke dette. Kanskje de føler seg fremmedgjort i sitt eget land?

Sekke no problem #2

Sekke no problem #2

Dette var et eksempel, men det finnes mange lignende saker. La oss ta abort saken engang til. Jeg er pro-liv som de kaller det i statene. Men imotsettning til folk i statene er jeg 100% for liv. Det vil si at jeg ikke bare er imot abort, men også aktiv dødshjelp og dødsstraff eller «institusjonelt drap» som jeg kaller denne gruppen handling.

Noen ser ikke problemet i abort, men er imot dødsstraff eller motsatt; Altså er imot abort men støtter opp under dødsstraff. Slik jeg ser det er ingen institusjonelt drap ønskelig. Skal noen drepe noen bør det være i affekt eller i selvforsvar. Alle former for «klinisk og sterilt» drap finner jeg de-humaniserende og kvalmende. Likevel har jeg ikke noen lidenskapelig mening om abort. Jeg deltar ikke aktivt i arbeid imot abort og har selv aldri direkte måtte ta stilling til det siden jeg verken har slengt noen på tjukken eller jobbet over lengre tid i helsevesen med slike oppdrag. Det eneste jeg ønsker er å reservere meg retten til å tenke og gi ytring for min skepsis til dette. Kalle abort hva jeg ser det som, altså drap, og kunne riste på hode når en kvinne lager romantiserende «dokumentar» om dette på youtube (se video under).



La oss ta homofilt ekteskap også, for da har jeg gått igjennom de tre største konfliktene i kultur-krigen 2014.
Homofilt ekteskap er det mange som ikke ser problemet i. Da tar de forgitt at dette ikke er noe problem heller. Argumentet er at «de elsker hverandre og derfor burde få lov å gifte seg». Vanskelig å være imot kjærlighet uten å bli sett på som et R-hull. Men la oss tenke litt over om dette holder mål. Problematisere det litt forbi «det er ikke noe problem«.

Sekke no problem #3

Sekke no problem #3

Det er mye som oppleves som kjærlighet. Noen «elsker» en type mat, skal de kunne få gifte seg med den retten? Andre «elsker» fotballag, sin mobil eller en dataspill serie og skal man da kunne gifte seg med dem, de eller det?

Kanskje du opplever denne type eksempler som usaklige? Greit nok, la oss ta de mer seksuelle typer «elske» da. Det finnes mange typer legninger og fetisjer. Det finnes de som «elsker» døde mennesker (nekrofili), skal de få gifte seg? Ingen som blir skadet av det heller. Det finnes de som «elsker» barn, skal de få gifte seg? Før i tiden kunne godt voksne gifte seg med barn langt under 10 år, skal vi prøve å få den type tilstander igjen? Så har vi andre variasjoner som «elsk» til dyr (zoofili), objekter (Objektofili) osv. osv. Problemet er: Hvis homofile får gifte seg, hva andre typer legning, dragning og «elsk» skal man kunne få gifte seg for?

Men det er andre problemer også, som de som ikke ser problemet, ikke ser. Hva betyr det å gifte seg? Hvorfor skal homofile gifte seg? Skal homofile få adoptere barn? «Abnormal» homofili som transvestittisme/dragqueen homofile, skal de få adoptere også eller er det bare «vanlige» homofile som skal få lov? Hva hvis man kan bevise at de homofile lever et «utsvevende seksualliv» som noen homofile er kjent for, skal de også få adoptere? Ok. På tide å avslutte her*.

Problemet jeg ønsker å klage over er at det holder ikke mål å si at de ikke ser problemene. Greit at de støtter opp under et eller annet, men ofte opplever jeg debatten som direkte uærlig når folk sier «det er ikke noe problem for meg, derfor burde det ikke være noe problem for andre» som om de som er imot bare er festbrems.

Øvelsesoppgave:
Ser du problemer i noe andre ikke ser problemet i? Skriv din egen klage.

(*Burde kanskje slenge med overvåkning og kampen mot et anonymt Internett som noen også mener ikke er et problem. Problemet med dette er at det nesten ikke er noe debatt om dette. Konsensus om at det ikke er noe problem er så sterk der at det nesten ikke er noen debatt om det engang. Likevel ser jeg problemet i dette og ønsker å gi anonym ytring om hvordan jeg ikke liker dette. Vi kan godt ha en debatt om anonym «drittslenging» er feigt eller ei. Men la nå iallefall debatten få gå anonymt.

Reklamer

Klage #14: Introduksjon til Politiske Positivister og andre folk i tåka!

Compassion is something individual and voluntary. […] Nor let anyone protest: ‘Oh, but when I vote for a party which will “make provision on an unprecedented scale for those in need of help”, it means I too shall have to pay my whack and so I am being compassionate after all.’ Nonsense! The purpose of your vote is not to make yourself subscribe – that you can freely do at any time – but to compel others.

Enoch Powell (1969)

Noen ganger så ser jeg at jeg bringer frykt med meg.

Jeg kan sitte i et fin IKEA hjem og alle som sitter rundt meg rister med kaffe koppen. Lyden av sjingling i porselen og det distanserte blikket av fortrengning.

Det er noe galt med meg for jeg er ikke positiv. Inne i meg er det ingen stemme som sier «Det ordner seg» eller «Det er ikke noe problem før det blir et problem«. På mitt mest positive sier jeg «Livet ender alltid godt» og det er så naiv jeg kan være. Jeg tror ikke på sosial-demokratiet, rose parader eller sosialisters løgn. For meg er ungdommen like mye av en ressurs som uranium, de kan gi energi til mange byer eller forutsake nedsmelting. Multikultur gir oss god og variert mat tilbud, men også høy konflikt, illeluktende blokker og fremmedgjøring.
Det…
Eh…
Det verste med meg er at jeg er ærlig om det.

Jeg mener jeg ikke er hatefull fordi jeg vil at naboen skal dempe musikken litt. Jeg er ikke misogynist fordi jeg ikke liker hijab eller fordi jeg tror at kvinnens plass ikke er overalt. Jeg er ikke rasist fordi jeg ikke digger mangfold. Jeg er ikke homofob fordi jeg ikke liker Eskil Pedersen (faktisk hadde jeg ikke tenkt at han var homofil hadde han ikke sagt det selv). Jeg er ikke deprimert selv om jeg ikke forstår hvorfor man skal smile fra øre til øre hele tiden.

Uten å bli personlig på nett vil jeg si at 2011 var et sant helvete for meg. Året 2010 var ikke mye bedre. 2009, 08, 07… kan egentlig ikke si at ting har gått på skinner i mitt liv noen gang. Har det for noen?

Ja!

Vil ingen andre takke deg? Takk deg selv 🙂 Det årner sei vettu 😉

Positivister skal ha det til at det er en slags rettferdig verden. En form for sekulært karma-system, hvor alle får sin del, alle får sine utfordringer, sin smerte, sin sorg. Det er pisspreik! Det er sant at alle vil oppleve tap, men ikke alle vil miste hele familien i en bil ulykke når de selv bare er barn. Alle vil oppleve makt overgrep, men ikke alle vil bli seksuelt misbrukt av en nær person. Alle vil oppleve svik, men ikke alle vil oppleve at kona er utro med en annen man, noe en finner ut når barnet «sitt» blir født med en annen hudfarge. Alle vil oppleve sykdom, men ikke alle vil oppleve å være nær døden nær flere ganger før fylte 30. Alle har opplevd å feile, men ikke alle har prøvd og møtt veggen hele tiden. Alle har opplevd å være alene, men ikke alle opplever ekte ensomhet. Alle har opplevd å være sulten, men ikke alle dør av sult.

Poenget er: Det er ikke en konkurranse å ha det jævligst, men det er ikke en konkurranse i å ta det best heller. Det hjelper ingen å late som om alt er ok. Det er veien til sammenbrudd. «Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det», sier positivisten selvfornøyd og tror at verdens plusser og minuser nå er lagt i sum. Mye sant i det utsagnet, for all del, men du skal være passe gal når du luller, laller og ler mens verden brenner rundt deg.

Iallefall…

"Det holder´e, sa Gundersen. Dem klarer sæi me det!"

Det finnes mange typer positivister, men de har to hovedtyper; politisk positivister (de som blindt følger en -isme) og psykologisk positivister (folk med «velfungerende forsvarsmekanismer»). Den siste typen er hovedsaklig et kulturelt problem i at den skaper en holdning om at ingenting skal kunne knekke en.

Man ser dem i nyhetene hele tiden. Utøya ofre som ikke ligger syk med post-traume på psyk, men istedet skal kjempe hardere enn noen gang for mer sosial-demokrati. De som tenkte på Birkebeiner løpet mens de var iferd med å blø i hjel av en bombe i «Uggabugga«. De som kan le og flære av at Mor og Bror tok sitt eget liv, fordi det tross alt er ganske absurd og hun fikk en tur til Frankrike. Mennesker som skal finne det morsomme i demensen sin 3 år før de står undrende å pisser på seg selv mens de roper på Mamma. Eller de som skal bli minister (trolig i sosial-demokratiet) når halve kroppen ikke fungerer. Kort sagt, de som ikke vil ense problemene, men bare le og flære. Le og flære og late som at alt er ok.

Mens man selv sitter i mørket. Døende. Skjelvende. Knekt av diverse smerter psykisk og fysisk, skal man måtte se andre la all elendighet prelle av seg som vann på gåsa. For det er jo ikke noe problem, hvis det ikke er noe problem. La oss plystre og gå videre. Gå videre. Ikke noe problem. Gå videre. Gå videre. Gå videre.

Gå.
Videre.

Jeg har ingen problemer med de psykologiske positivistene. Dette er deres mestringsstrategi, og hvem er jeg til å stille spørsmål til det? Hva de egentlig føler og hva de gir uttrykk for fordi de skal virke «sterke» er selvfølgelig to helt forskjellige ting. Jeg stiller spørsmålet om dette er sunt å fokusere på? Bør vi alltid intervjue de som skal le og flære og lage show av elendigheten, eller kanskje vi skal snakke litt om sorgen, ensomheten, mørke, evigheten, endeligheten, eksistensen, godt, vondt, mening og entropi også? Gå litt under flaten for engang skyld? Ikke vise bilder «se så pen [kjendis #X] er» når dama tydelig sliter av anoreksi. Ikke bare skrive bok om datterens selvmord, men stoppe sønnen fra å drive med selv skading.

For engangs skyld prøve å forstå problemet og ikke bare alle de fantastiske løsningene.

Sannheten er, noe de fleste på en måte vet men ikke har innsett, at verden er IKKE rettferdig. «Dah!«, tenker kanskje du? «Snakk om å ligge etter! Seffærn er verden urettferdig. Jæi sårre på NRK nyhetene igår. Derfor er jeg medlem av Amnesty. De redder verden. Hva har du gjort´a?» og jeg bare rister på hode av sånt. For dette leder meg til det reele problemet; politisk positivister.

Empati, Sympati & Apati i Sosial-Diktaturet.

Det er to måter å vite ting på. 1) Man vet det fordi man har hørt det, og 2) man vet det fordi man har erfart/følt det. Forskjellen mellom disse to kunnskaps veiene kommer ofte i forskjellen mellom sympati (observert), empati (erfart) og apati (observert/erfart men er pasifisert). Apati er den Norske folkesykdommen og jeg klandrer Sosial-demokratiet (fra nå av sosial-diktaturet) for det, for de har gitt oss en «La stat og kommune ta seg av det!» innstilling til ALT (og du kan ikke skrive ALT uten LAT!)!

Det finnes uendelig med artikler/kronikker i aviser som bekrefter dette sosial-diktaturiske apatien som i grunn er en naiv politisk postivisme til stat og kommune. Det finnes feminister, sosialister og annet pisspræik folk som skriver side opp og side ned om «De gamlesulter på hjemmet«, «Kvinner/IInnvandrer/Ungdom er diskriminertrt i arbeidslivet» og «Formynd dem, for de vet ikke hva vi gjør!» som essensse er «STAT OG KOMMUNE GJØR NOE!» Hva med OSS? Kan ikke VI gjøre noe?

Solidaritet i praksis.

"Rose Lille, Rose Store, Rose Frihet, Rose Røde. Frels Oss Rosen, Rosen Redd Oss. Amen."

Postivister tror at det løser seg hvis de stemmer Arbeiderpartiet nok engang. De er gode mennesker, ikke for hva de gjør, men hva de stemmer, sier, mener. Jeg, og flere som meg, dømmer folk etter hva de gjør, ikke hva de sier. Noen stiller KRAV TIL FOLK og DA kingler det i kaffekoppene i det gode lag. For meg holder det ikke at «vi alle meler vår egen kake» som unnskyldning for at Jagland slipper å betale skatt [1]!

Du hadde sikkert glemt det du? Jagland er en udugelig løgner, som kommer seg vekk med sitt fjase prat fordi Norge har for mange positivister! For mange «jaja, det ordener seg vel«- mennesker. Folk som ler istedet for å bli sint! Jagland må IKKE HA MAKT, men han får det fordi vi er apatiske mennesker, positive til at sosial-diktaturet vil hjelpe oss til slutt. «MEN DE MELER BARE SIN EGEN KAKE!!!!!» , «Jaja, sånn er det bare«.

Men tilbake til klagebrevene/kronikkene i avisene som gråter over feil og mangler i verden. Positivister skribler sine tunge tanker i sine bløte tårer om at «Vi må bry oss mer» og regner med stående applaus. De tror at løsningene i verden er at hvis folk blir varmere vil alt ordne seg, noe jeg er helt enig i. At om vi prøver å skape julaften hele året så blir ting så fint. Enig igjen. Men det positivister glemmer er at mange jobber med det. De kalles sykepleiere! De kalles snille naboer. Gode Kristne. De som er litt mindre opptatt av å få seg karriere som kvinne, litt mindre opptatt av å få barna i barnehage eller litt mindre opptatt av å sekularisere mer! De som sier at «folk burde bry seg mer» er OFTE DE SOM IKKE GJØR!!!

DE STEMMER ARBEIDER PARTIET DE!
ER DU MED?!?!?!

Hva med litt solidaritet i praksis? Litt mindre, «se så snill jeg er som mener så snille ting» og litt mer å faktisk gjøre noe? Ikke la mora eller bestemora di råtne på et sykehjem alene og faktisk besøke henne? Hva med oppdra ungene dine litt og ikke fokusere så forbaska mye på karrieren din? Hva med å ta opp noen gamle verdier og blåse støv av dem som å reise deg for eldre på bussen, takke for det du får (være det dama i butikken eller konfirmasjonsgaven fra tane Agatha), smile til folk som ser deg i øynene, gi en femmer til kaffen til Narkis-Johnny eller gå bort og prøv å løse opp et mangfolds-problem på byen?

Men neida…

Ingen krav til seg selv. Bare til andre. Bare til stat og kommune!

Tåkeprat = Hykleri, Positivismen = Naivitet

«Men hva med deg da, AndyAce83?«, tenker kanskje du. «Hva gjør har du gjort som er så spesielt?» Alt. Ingenting. Reddet et liv. Sittet på ræva. Det er ikke poenget. Poenget er ikke at jeg har gjort som er så mye mer enn sosial-despoten i fra venstre siden. Poenget er nemlig at jeg går heller ikke rundt og sekulært moraliserer. Alt jeg gjør er å kreve noe av folk. At det er en liten konsekvens mellom hva man sier/skriver og hva man gjør. Vi kan alle gråte over hvor synd det er på innvandrere men til du lar en innvandrer bo hjemme hos deg og betaler personlig for hans opphold til han får jobb så har du ikke så mye du skulle ha sagt.

Det jeg ønsker å si, som jeg nå vil gjøre tydelig, er at jeg tror at verden kan bli bedre enn hva den er. Jeg tror at vi faktisk kan gjøre ting bedre. Men først vi bli kvitt tåkepratet til positivistene. Vi kan ikke lenger høre på breket til sosial-diktaturet og la de diktere hva som er rett og hva som er galt. Vi trenger frelse fra fjas, og se verden for hva den egentlig er. Hva vi mennesker egentlig er. Vi må få lov til å påpeke at mange av verdens problemer ikke er politisk korrekte (at rase, kjønn, seksuell legning, psykiske problemer, kultur, holdninger og alder noen ganger har noe å si) og at ikke alle løsninger er det heller (kaste penger på ting, la en kjendis snakke ut om det, stemme et parti eller synge en sang). Kort sagt: Hvis tro er noe vi gjør i kirken igjen så kanskje religion snart kan få en plass i Norge igjen 😉

En liten konklusjon/oppsummering/slutt tanke

Sååå…

Jeg har klaget nå over positivister av to slag og du tenker kanskje «Jeg liker positive mennesker jeg» mens du smiler fra øre til øre.

«Jeg liker ikke folk som klager hele tiden«, legger du så til, vel viten om at du spytter meg i trynet, for så avslutte med det hovmodige nådestøtet: «Jeg synes synd på folk som er sure hele tiden. De som ikke kan sette pris på det enkle tingene. Hvorfor være lei seg når man kan le, Andy? Hvorfor ikke bare prøve å gjøre det beste ut av det? Skal vi alle gå rundt å sippe hele tiden heller? Hva slags verden ville vi fått da? Tull. Dette er TULL, AndyAce. Du kan da ikke gå rundt å proklamere…»

OK, du sier kanskje ikke «proklamere». Hva med «si»?

«Du kan da ikke gå rundt å [si] at verden hadde blitt bedre hvis folk var grinete! Nei, vi burde smile til hverandre. Det er det vi bør. Bli kvitt den nisselue janteloven, se på Tweet-for-Tweet med Jenny Skavlan og hennes hippster venner og bare le.»

Ok. Det kan hende jeg har spissformulert meg igjen. Vi trenger sikkert positivister i Norge og verden. Vi trenger kanskje mennesker som Jonas Gahr og Thomas Hylland som ler fascinert av andre kulturer og finner andre farger spennende og nytt. Vi trenger nok mennesker som kan finne det lystige med selvmord og overgrep. Hva vet jeg?

Men hvis vi har to typer mennesker, den lystige joviale «Det løsær sei vettu» og den sure kritiske «la oss ta en liten titt til»… hvem ville du skulle fikse flyet ditt?

Øvelsesoppgave:

Finn et problem. Finn ut grunn. Kom med et forslag til løsning. Send den til regjering. Vent på svar. Bli skuffet.

*knegg, knegg* Kall meg kunster. Eller kanskje ikke. Jeg får jo ikke STATS STØTTE! Lurer på hvorfor ikke? Her er iallefall min nye tegneserie ´Sosial-kli-heltene¨ .¨Fylt av kli og andre sunne ting redder Sosial-kli-heltene Norge med sin ideologi!¨. Dette fra utgave #29387561-22-1 ¨Men Frepper-Siv var ikke dø! Del 5 - Riksrevisorens mørke allianse¨

PS: Mange av dere observante lesere (og jeg har vel bare det) vil kanskje tenke «Positivister er da merkbart like hva AndyAce83 kaller den moderate majoritet» og da sier jeg «Ja, helt riktig. Diplom blir sendt i postkassen. Positivister, den moderate majoritet, kvekke-mennesker, technofile osv er akkurat det samme.» Kjært barn har mange navn, så har også apatiske jævler! Kort sagt er positivister alle de som gikk igjennom grunnskolen uten problemer fordi de talte sosial-demokratiets tanker til lærerens store glede. Det var den som sang høyest «Din tanke er fri» etterfulgt av «Barn av regnbuen» uten å tenke på om disse sangen hadde noe mer politisk budskap enn «Bjørnen Sover» og aldri lurte på hvorfor vi ikke sang «Kaja og Maja» som dreier seg om eiendomsrett og «Nei, nei, gutt» som dreide seg om skikk og bruk. Kort sagt alle de som ble advokater, leger, journalister og maktmennesker i Norge (*Bam, Bam, BAAAAAAAM*)