Stefan Jarl, en løgner eller idealist?

-En analyse av ”Ett Ansändig liv” (1979)

Ett anständigt liv (1979)

”[Keve Hjelm] oppfatta til dømes Naturens hemn som rein spelefilm! Naturlegvis hadde han rett. Det var da eg byrja tenkje på filmane mine som spelefilmar.”

-Stefan Jarl (Birkvad & Diesen 1994 s189)

Introduksjon:

Stefan Jarl

Dokumentar er virkeligheten, i alle fall var det jeg trudde før. Ja det var vinklet og klippet og kunne ofte være subjektivt, men det var virkelige steder, med virkelige mennesker som sa hva de følte rett fra leveren. Men så viser det seg at det ikke er slik bestandig. Jeg har forstått hvor stor effekt bare det å filme i seg selv har for menneskene foran kameraet. SÅ hvor nært virkeligheten er dokumentar?

I denne oppgaven skal jeg drøfte dette ut fra filmen ”Ett Anständigt liv” (1979) av Stefan Jarl. Jeg har valgt denne filmen for dens mange filmatiske virkemidler og da særlig iscenesettelse\ staging av de sosiale aktørene. Jarl har selv sagt at han har gitt filmens personer manus som de skal si, for at Jarls egne meninger skal komme fram. Altså hva som kalles iscenesettelse\ staging i dokumentar.

Alt dette i et ønske om finne ut hvordan det å manipulere virkeligheten påvirker filmens budskap og da i hvor stor grad dette også påvirker sannhetsverdien til en virkelighetsfilm (dokumentar) og om vi da faktisk er vitne til noe virkelig eller bare en enkelt mans syn på virkeligheten.

Hva handler ”Ett Anständigt liv” om?

Dom kallar oss mods (1968)

”Ett Anständigt liv” er andre delen av en trilogi som ”Dom kallar oss Mods” (1968) er den første og ”Det Sociala arvet” (1993) er den tredje. Trilogien følger mennesker som har havnet på feil side i livet og hvor vi i ” Ett Anständigt liv” følger dem når de virkelig har havnet på skråplanet som narkomane i Stockholm. I filmen følger vi 2 hovedpersoner Kenta og Stoffe som også var hovedpersonene i ” Dom kallar oss Mods” bare her blir vi vitne til hvor mye de har forfalt de siste 10 årene. I løpet av filmens ca 102 minutter får vi også møte andre narkomane i Stockholm som gjør hva de må for å overleve (bla. Innbrudd og prostitusjon).

Staging i ”Ett Anständigt liv”

Siden min oppgave skal hovedsakelig dreie som om ”forvrenging” av virkeligheten bør jeg påpeke noen par steder i filmen jeg føler må ha blitt staget eller delvis staget. Jeg starter med den scenen som kan bekreftes har blitt staget. I boken ”Autentiske inntrykk” av Birkvad og Diesen er det intervjuer av ni skandinaviske dokumentarfilmskapere, der en av dem er Stefan Jarl. I intervjuet ”Stefan Jarl – Folk kan ikkje gjere seg synleg, det er eg gjør dem syneleg!” avslører Jarl at han gav Skåning, en narkoman, manus over hva han skulle si for at Jarl skulle si noe om arbeiderklassens dominans i narkotika miljøet. Stefan Jarl sier følgende;

”Skåning i filmen, han som sett sprøyte på toalettet, ville eg ha til å seie noko om arbeidarklassen. Noko om korleis det alltid har vore mest vanskeleg for barn frå arbeidarklassen å gjere motstand mot stoffkulturen, om Russland, Finland, Svergie og Noreg som eit slags fyllebelte, der alle arbedarane drakk, som ein måte å slappe av på. Men Skåning kunne ikkje snakke om det. Han visste ingen ting om det. Så eg skreiv ned kvart ord han skulle seie og sette han i eit vindauge der eg kunne teipe opp manuskriptet for han. Det var den einaste staden han kunne sitje og lese slik at det såg ut som om han prata og tenkte. Han kunne var så neddopa, så han kunne ikkje lære seg desse replikkane. Eg seier: ”Du må lære deg det første, Skåning, det er den første linja. Etter det skal du snu på fjeset, så det ser ut som om du tenkjer. Da passar du på å lese neste linje”. Han sit og stotrar seg gjennom manuset ord for ord: ”Eg har aldri sett nokon frå Østermalm springe her nede” og bla, bla. Det verker autentisk, men er rein fiksjon. Folk kan ikkje gjere seg synlege. Det er eg som har gjort dei synlege.”

(Birkvad og Diesen 1994 s 196-197)

Iscenesatt

Her blir det bekreftet at han staget hele scenen, ikke bare hva Skåning skulle si men også hvor Skåning befant seg og hvordan han skulle oppføre seg. Når man får høre slikt begynner man å sette alt man ser i filmen i tvil. Derfor når jeg nevner de neste scenene kan det hende at de faktisk er autentiske og at det er bare jeg stiller meg skeptisk til hele filmens utspill. Men jeg vil likevel nevne noen scener jeg mener må være staget.

En scene som virker staget ut for meg er innbrudds scenen litt over halvveis i filmen. Scenen viser narkomane som gjør innbrudd i et skjul i en kjeller. I denne scenen er vi vitne til at de brekker opp en lås med en tang, at de tar ut inventar og sier at dette må tilhører noen som har litt penger, for tilslutt sitte på noen av møblene og fortelle en historie om når den prostituerte møtte noen som var rike og fant ut at han var rik på å kjøpe og selge narkotika. Jeg mener at denne scenen må være staget av 3 grunner. 1) Jeg trur ikke Stefan Jarl er så tøff at han selv ville blitt med på noe tjuveri 2) Ved å filme dette innbruddet ville de sosiale aktørene inkriminere seg selv og 3) det virker ikke logisk ut at de narkomane ville ta seg en pause i innbruddet og fortelle en historie.

Den tredje scenen jeg har valgt ut er avslutnings scenen hvor Kenta har fått hørt at Stoffe er død og tar derfor øksa si til Stockholm for å rense gatene for narkotika. Scenen innholder dramatisks sorgtung musikk og at Kenta aggressivt tar tak i narkomane for så til slutt kaste øksen inn i et butikkvindu. Dette er en litt for dramatisk scene som ikke er veldig realistisk i mitt syn.

Staging som fenomen i Dokumentar.

Nanook of the North: A Story Of Life and Love In the Actual Arctic (1922)

Så lenge dokumentar har blitt kalt dokumentar har iscenesettelse blitt brukt. Men en av historiens første eksempler er Robert J. Flaherty ”Nanook of the North” (1922). Filmen viser en eskimo families liv i den kalde villmarken rundt Hudson Bay, Canada. Filmen har blitt et skole eksempel på hvordan dokumentar filmskaperen tar seg kunstriske friheter for fortellermessige og ikke minst kommersielle grunner. For at vi som tilskuere skal oppleve en gjenkjennelses effekt ved å møte Nanook har Flaherty valgt å skape en illusjon av en kjerne familie med Nanook som far, Nyla som hans kone, hans 2 barn og en kvinne som ikke blir presentert. I ettertid har mange faktiske feil blitt oppdaget i denne filmen. Redskapene Nanook bruker er ikke tidsriktige, når denne filmen ble spilt inn hadde eskimoene for lengst begynt å bruke skytevåpen og den andre kvinnen er Nanooks første kone¹ noe Flaherty ikke ønske å forvirre publikum med (Sørensen, 2001 ,s 72-73).

Dette er eksempler på hva jeg kaller bevist feilinformasjon, noe jeg føler er galt når man skal lage dokumentarfilm, men det finnes også eksempler på ”tilretteleggelse av virkeligheten”, altså innspilling som er manipulert av tekniske og tidsmessige grunner. ”Nanook of the North” er laget på en tid hvor teknikken var ennå veldig kronglete, langt ifra de lette kameraene vi finner i dag. Så når vi i filmen ser innendørs scener er de filmet i en iglo tilrettelagt kameraers behov for lys, altså er igloen større enn de vanlige og den ene siden av igloen er fjernet for å få inn lyset (Sørenssen 2001 s73). Andre eksempler på ”tilrettelegging av virkelighet” er rekonstruksjoner av hendelser kamerateamet ikke var til stede på, som når vi er vitne til flukten i ”Store gutter gråter ikke” (1995) av Sigve Endresen, her har regissøren brukt en fremmedgjøringseffekt ved å vise rekonstruksjonen i svarthvit som sier oss som publikum at dette er ikke de faktiske bildene men allikevel får vi et innblikk i hvordan dette dramaet kunne ha utspilt seg. Dette er kanskje noe Stefan Jarl bør ha tenkt på for å gi publikum en sjanse til å forstå hva det egentlig er vitne til, altså fremmedgjøre iscenesettelsen for at han ikke skal bli funnet skyldig i å lyve.

Jarl kan ikke unnskylde seg med dårlig teknologi, avanserte kameraer fantes når denne filmen kom. Han kan derimot kanskje unnskylde seg med at han ikke var tilstede under innbrudd og føler et behov for å rekonstruere det. Det kan være mange forklaringer på mange av tingene i denne filmen som er kurante, det er bare mengden av rekonstruksjon og iscenesettelse som gjør denne filmen gjør denne filmen så spesiell.

Å fange virkeligheten slik bare kameraet kan (Kino-Glaz og Dziga Vertov)

”Ett Anständigt liv” er som sagt et bilde av hvordan narkomane i Stockholm har det til daglig, og vi får kanskje et bra bilde av virkeligheten. Men når Jarl bruker så mange kunstriske friheter i denne filmen som ikke blir tydeliggjort hvem kan da egentlig si at denne filmen er et bedre bilde på de narkomanes liv enn en ren fiksjons film som for eksempel ”Requiem for a Dream” (2000) og ”Trainspotting” (1996)? Og hvorfor ønsker Stefan Jarl og lage dokumentar når hans virkemidler ofte går langt over i fiksjonens verden?

Dette kommer trolig av at dokumentar gir et større inntrykk på publikum enn en fiksjonsfilm kan gjøre. For der fiksjonsfilmen ofte satser på at publikum for lengden av filmen anser hendelsene som mulig, så satser dokumentar filmen på at publikum anser det de ser som faktiske hendelser (Nichols 2001 s 2) og ”virkelighetens” grusomheter har alltid en større effekt på publikum enn det som bare er fantasi.

La oss rense Stockholm for dop med en øks!

De ville også kanskje vært en løgn å si at ” Ett Anständigt liv” ikke er mer virkelig, for kameraet kan ikke lyve. De narkomane ser mye mer narkomane ut enn noen skuespiller kunne gjøre i en fiksjons film, uansett hvor bra de er sminket. Som den russiske montasje guruen Dziga Vertov sa i et manifest fra 1923; ”Jeg er filmøyet, jeg er et mekanisk øye. Jeg, en maskin, viser deg verden slik bare jeg kan se den” (Sørenssen 2001 s52). Jarl og Vertov har mye tilfelles både ideologisk og filmatisk og ofte i Jarls filmer brukes det montasje. Montasje er kryssklipping mellom to ganske forskjellige bilder for at publikum skal få tenke nytt, en teknikk som er blitt brukt av mange venstreorienterte filmkunstneres. Montasje er ikke en direkte manipulering med virkeligheten, men som Vertov selv kalte montasjen er det på en måte ”en kommunistisk dekoding av virkeligheten” (Sørenssen 2001 s52-59). Altså manipulering av virkeligheten er for meg når man ønsker sitt politiske eller idealstiske syn skal komme igjennom for prisen av oppriktighet og sannferdighet til materiale.

Filme et innbrudd?

I ” Ett Anständigt liv” er det blitt brukt kryssklipping mellom narkomane og et slakteri, her prøver Jarl og si oss noe, uten at han selv direkte sier det til oss om at det begås folkemord på T-Centralen. (Sørenssen 2001 s 258). Jeg vet ikke effekten av en slik kryssklipping på publikum, men sterkt kost blir det i alle fall, men samtidig gir montasje en fremmedgjørende effekt på publikum, hvor de blir dratt ut av den rent narrative filmen og får se en mer poetisk syn på virkeligheten. En montasje er ikke virkeligheten slik den er, men slik virkeligheten kan oppfattes. Et nytt syn blir presentert.

Jarl har valgt i denne filmen og mange av hans andre filmer å lage den i den ”klassiske ekspositoriske” filmen, samtidig som han viser en avslappet forhold til spørsmålet om sannhet (Sørensen 2001 s 257-258). Ekspositorisk dokumentar er ifølge Bill Nichols en type dokumentar som gir et inntrykk av å være objektiv og som bruker vell begrunnede argumenter (Nichols 2001 s 107), noe som står i kontrast med hva Stefan Jarl gir inntrykk av er sine ønsker med sine filmer. Det er ikke sannheten som en objektiv verdi han er på jakt etter det er hans egen subjektive sannhet som skal frem i hans filmer.

Den ekspositoriske gjør det vanskeligere for publikum å forstå hva som er regissørens mening og hva som er vitenskaplig eller allment aksepterte fakta. Den ekspositoriske er en retorisk type dokumentar, og hvis argumentene er fiktive eller konstruerte men med en autoritær og ærlig vinkling mener jeg at det går i grenseland og noen ganger krysser langt over hva jeg ville kalle propaganda. Et ord de fleste mener er negativt i vår tid, men Stefan Jarl er ikke slik, i alle fall ikke i 1979 (Sørensen 2001 s 258)

Jeg synes det også er ganske smakløst og egentlig ganske hyklerisk hvordan Jarl velger å bruke de narkomane for sin film. Her prøver han som den ”gode” idealist å fortelle verden hvordan narkomane lider i Sveriges kalde ikke-sosialistiske samfunn, også tar han selv og viser ingen respekt ved å tvinge dem til å fortelle hans historie over deres egen. Tvinge dem til å si ting og gjøre ting de kanskje selv er flaue over bare for at han skal kunne si noe om sine sosialistiske tanker og ”den andre sannhet” at det begås folkemord på T-Centralen. Jarls subjektive mening skal fram uten hensyn til noen andre enn han selv. Faktisk føler jeg at Stefan Jarl viser en nedlatende holdning til Skåning når han forteller hvor mye denne syke mannen måtte presses til å gjøre. Det er greit å være kynisk og det er kanskje nesten et krav når man lager en dokumentar, men ikke når filmens budskap er det den er. Hvis Jarl skulle laget et objektivt bilde, da kan han være kynisk, men når han skal manipulere oss til tenke hva han mener, da er det galt.

Hvis Stefan Jarl gjør feil, hvem gjør da rett? (Dogumentar som et alternativ)

Hvis jeg mener Stefan Jarls måte å jobbe på er galt hva mener jeg er riktig? Her vil jeg nevne en type dokumentar som er representerer motsetningen til hva Jarl lager; Dogumentar.

Dogumentar film har et sett med regler som er laget av Lars von Trier i oktober 2001. Reglene er viktig for dogumentar og kanskje også viktig for dokumentar generelt. Dogumentar reglene gir klare rammer til mennesket som laget filmen men gir også publikum som er interesserte et ekstra verktøy til å fortolke inntrykkene de er gitt (reglene blir alltid introdusert i tittelen). Det er særlig 2 regler som jeg mener i denne sammenheng er viktig ”5) Manipuleringer med lyd og bilde må ikke forekomme” og «7) Rekonstruksjon av handling eller instruksjon av medvirkende må ikke forekomme og, så vel som at scenografi er forbud ²”. Disse 2 reglene hindrer filmskaperen og presse sine idealer på publikum uten at publikum er klar over det. For eksempel bakgrunns musikk fremkaller følelser hos publikum på en ofte subtil måte. Trist musikk gjør folk triste og gir assosiasjoner mellom bildene og musikken. Gir en følelse som kanskje de ellers ikke ville ha følt, noe vi ofte ser brukt i Stefan Jarls filmer, som Bjørn Sørensen sier ”[…]det kan for eksempel skrives en hel bok om Jarls bidrag til lydsiden i den ekspositoriske dokumentaren ” (Sørenssen 2001 s. 258) Men det er regel nr 7 som jeg mener er den viktigste, og som Jarl bryter konsekvent i ” Ett Anständigt liv”.

Ingen av dogumentar reglene er spesielt nye, det meste har blitt gjort på 60-tallets rene oppserverende film, med det dreier seg om en bevisstgjøring til publikum om at her følges det regler og at brudd på disse reglene vil lede til misledning av virkeligheten. Hva jeg tidligere har kalt løgn.

Ungdommens råskap (2004)

Problemet med Dogumentar er at filmene blir fort veldig kjedelig og slitsomme. Følger man reglene kommer man kanskje nærmest et ærlig bilde av virkeligheten, men dette er ikke en kommersiell dokumentar alternativ. Pausene mellom klippene, som har en god fremmedgjørings effekt, er slitsomme og ofte kan filmen komme ut kjedlig og intetsigende på grunn av en manglende vinkling som styrer handlingen. Men det som er så bra men denne type dokumentar er at det er opptil publikum å bestemme hva de fikk ut av filmen og som for eksempel i Margreth Olins film ”Ungdommens råskap” (2004) er de klar over at det har blitt gjort filmatiske valg i materiale fordi det er skrevet i tittelen (”Filmen er et 80-minnuters utvalg fra 120 timer råmatriale”).

Stefan Jarl; En løgner?

En dokumentar er bare en representasjon av virkeligheten, og ut av den definisjonen så kan det meste av virkemidler være ok så lenge det er virkelige mennesker filmen dreier seg om, men mitt inntrykk er at det er egentlig mange publikummere som trur at hva de ser er virkeligheten! De tenker ikke på alle virkemidlene som ligger bak en slik film og derfor bør redelighet være viktigst når man lager slike filmer. Stefan Jarl har ikke denne tanken og det er her problemene ligger.

Stefan Jarl har et foreldet syn på dokumentarens funksjon hvor dokumentaren skal ha en propaganda funksjon mer en enn ren opplysende film. Dette er en tanke som var mer akseptert på 1930-tallet og krigstiden. Etter dette prøvde filmskapere og finne en mer nøytral dokumentartype og ut av denne søken fant man for eksempel Cinema Verite og den mer refleksive dokumentar typen som påpeker sine begrensinger.

Det kunne for eksempel være lett å sammenligne Jarls filmer med Michael Moores filmer fordi de begge er kraftig venstrevridd, ofte veldig subjektivt og forenklende, nær propaganda aktig. Men det som skiller Moore og Jarl er det at Moores filmer er persifierende\ deltagende, det vil si at man ser personen ”bak” kameraet. Dette gir oss som publikum en følelse av at filmen er sannferdig men vi ser det igjennom Moores øyne. Det blir ikke en direkte autoritær vinkling, selv om vi som publikum regner med at Moore er på jakt etter sannheten. Altså et mye mer ærlig måte å presentere virkeligheten på.

For i ”Ett Änstendig Liv” så er det en helt annen fortellervinkling. Der Moore velger en ”Jeg forteller om dem\ oss til dere” type vinkling velger Jarl ”Noen forteller om dem til oss”. Den siste er veldig anonym og likevel autoritær. Man får ikke sjansen til å stille spørsmål til fortellerens ambisjoner med filmen og da sitter man med et inntrykk av at den følelsen man har etter å ha sett filmen er vår egen.

Men det er ikke hans valg av forteller måte som egentlig er problemet, uansett hvor utdatert den egentlig er. Det er hans holdning til staging som er problemet.

Som jeg nevnte tidligere sier Sørenssen at Jarl bruker mye den ekspositoriske modus. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det. Den ligger kanskje stilistisk nærmest denne modus men det er en ting som skiller seg ut i denne filmen; det er lite bruk av voice-over eller ”voice of god”. Her er det nok et problem. Ved å ikke bruke voice-over men i stede putte ord i de sosiale aktørene kommer det ikke fram en tydelig eksplisitt mening. Man fortolker filmen men fortolkningen er basert på en subtil manipulering. Når vi hører at den prostituerte har møtt noen rike mennesker som hadde skrytet til henne om at han hadde tjent penger på å kjøpe og selge narkotika så føler vi at denne rike og i en utvidet sammenheng alle rike er skyld i at man har disse sosiale taperne. En kontrast som også blir poengtert av Skånings ” Eg har aldri sett nokon frå Østermalm springe her nede” kommentar. De rike blir ikke narkomane de tjener på dem. Dette er noe vi har tolket, ikke noe som blir sagt, men sannheten er at vår fortolkning er basert på en film som fører oss bak lyset bevist for å formane en akkurat denne tanken.

I Stefan Jarls filmer er vi vitne til en idealisme mer enn en realisme. Ikke på grunn av at han tilbyr en idealistisk løsning men han viser et idealistisk problem. De fattige taperne mot de rike vinnerene.

Konklusjon (hva jeg egentlig mener om ”Ett Änstendig liv”)

”Ett Änstendig liv” er et godt stykke arbeid. Hadde jeg ikke visst det jeg har lært i løpet av dette emnet om denne filmen og dokumentar generelt ville jeg ikke ha trudd hva som lå bak en slik film; en mans syn på narkotikaproblemet. Det finnes scener som de fleste kanskje ville ha lurt på, særlig sluttscenen. Men jeg ville nok ha tenkt at dette var virkeligheten. Det Skåning sa var sant, at vi virkelig var vitne til et innbrudd i en kjeller og at alle de andre tragiske hendelsene vi ser er autentiske. Og hvem vet, kanskje noe av dette er sant, men når en man føler at han kan omskrive virkeligheten så mye som Stefan Jarl har gjort må man bare sette alt i tvil. Når noen lyver om alvorlige ting kan man ikke stole på noe han sier igjen.

Det som virkelig irriterer meg er at Stefan Jarl synes at måten han går fram på er helt greit. Det viser en stor mangel på empati og tillit til publikum. Jeg mener at dokumentar skal innholde minst mulig iscenesettelse av de sosiale aktørene, særlig at regissørens mening ikke skal bli uttrykket av personer i filmen. Gjør man dette blir det løgn og løgn har ikke noe i en dokumentar å gjøre, særlig siden dokumentar gir seg ut for å være autentisk.

Dogumentar er et eksempel på dokumentar som ønsker å gi publikum sannheten med minst mulig manipulering. Dette er kanskje den andre yttersiden hvor kanskje filmene blir fort litt slitsomme, men gir i det minste publikum mye mer tillit og er nok kanskje den mest nøytrale måten å fange virkeligheten på. Og det er det dokumentar er, et ønske om å fange virkeligheten, en virkelighet som fort kan forsvinne i for mye kreativ tenking av filmregissøren. Det jeg ønsker å si er at det er greit å være subjektiv i sin film, og kanskje det er et kriterium, men dette bør helst uttrykkes på en mer tydelig måte enn hva Stefan Jarl gjør.

Jeg kan forstå at noe iscenesettelse må til for at en film skal kunne ha en bedre flyt. Ikke alle dokumentarer kan være like slitsomme som dogumentaren. Rekonstruksjoner hjelper folk til å sette seg inn i en situasjon, en bedre stilisert dokumentar er lettere for øyne siden man fort kan bli sliten av mye handholdt kamera og teknologien har ikke alltid vært like lettvin som det den er nå. Hovedproblemet er når man bevist bruker virkemidler i sine filmer for å tvinge mennesker til å se det på deres måte, slik Stefan Jarl gjør.

Føler derfor som en advarsel mot manipulerende fiksjons dokumentar som blander fiksjon med virkelighet med et sitat fra en fiksjons film som kanskje kan si hva jeg føler bedre enn jeg selv kan si.

”He is a liar. The demon is a liar. He will lie to confuse us. But he will also mix lies with the truth to attack us. The attack is psychological, Damien, and powerful. So don’t listen to him. Remember that – do not listen.”

-The Exorcist (1973)

Som en siste tanke vil jeg si at kanskje fiksjon egentlig er den beste måten å lage en ”ærlig” film på, siden publikum og filmskaper er begge klar over hva som blir vist.

Litteraturliste

Birkvad, Søren & Diesen, Jan Anders (1994), ”Autenstiske Inntrykk – Møte med ni skandinaviske dokumentarfilmskaparar”, Det Norske Samlaget, Drammen, Norge

Nichols, Bill (2001), ”Introduction to Dokumentary”, Indiana University Press, Bloomington, USA

Sørenssen, Bjørn (2001), ”Dokumentarfilmens århundre”, Oslo, Universitetsforlaget

Nettsider

HANSEN, LARS DITLEV, (16.09.2004) ”Dogumenterer etter von Triers regler”, Aftenposten.no

Ukjent , (25.12.2005) ” Trivia for Nanook of the North (1922)”, IMDB.com

1 http://www.imdb.com/title/tt0013427/trivia . Ifølge IMDB’s trivia for ”Nannok of the North”sies det at familien hans ikke engang er hans virkelige familie. Jeg fant ikke noe som kunne bekrefte denne påstanden men ville likevel nevne det.

2http://www.aftenposten.no/kul_und/film/article871498.ece ; Dogumentar-reglene er tatt ifra Aftenposten.no og er forkortet

Øvelsesoppgave:

Dette var en høgskole eksamen jeg skrev engang (bildene og hyperlinker i teksten er lagt til for bloggen). Tipp hvilken karakter jeg fikk.