Alt er Deilig i High-Definition

adhd

(11/9 historier om Oslo)

av: AndyAce83

———————————

Innhold:

Prolog (Det bare virket riktig)

Arv, Miljø, Tid & Rom

Rushet

The Power of Now!

(En historie fra byen, en historie fra fjorden)

Den Kjedeligste Ansatte

Alt for å føle seg levende (Individer i en masse)

Kunsterspirens tur i Oslo (Tittel senere)

Ødelagt

Ingen Drama (En kort historie om et kort liv)

Epilog (Ambivalens, Paradoks, Spenning & Ironi)

—————————————-

Man skal ej læse for at sluge, men for at se, hvad man kan bruge

-Ibsen (fra Peer Gynt)

Greetings, my friend. We are all interested in the future, for there is where you and I are going to spend the rest of our lives. And remember my friend, future events such as these, will effect you in the future. You are interested in the unknown, the MYSTERIOUS, the unexplainable, that is why you are here!

-Criswell (fra Plan 9 from Outer Space)

Prolog

(Det bare virket riktig)

«Velkommen til min verden» sto tagget på en vegg til et gammelt skur langs jernbanen. Det var selvfølgelig skrevet på engelsk, og var et vakkert og fritt uttrykk fra de unge til de interesserte. Et eller annet menneske, mest sannsynlig i tennårene eller i tidlig tyveårene, mest sannsynlig en gutt, hadde løpt ut i skogen, funnet dette forlatte skuret og bestemt seg for å gjøre det forfallende litt finere. Teksten var skrevet i svarte, lange og tynne bokstaver og virket ut til å ha stått der en lang stund. Tagging har alltid vært de unge, selvstendige individenes talerør og dette var ungdommens tid. Håp pirret i alle porer når han så dette skrevet en meter i høyde der han kjørte forbi. Fremtiden var lys og håp lå i luften.

Han satt på toget inn til Oslo, vest fra. Ung selv, og med høy selvtillit kjørte han forbi fjeller, fjorder, innsjøer og gammle forlatte skur. Han kikket ut av vinduet med jevne mellom rom, mens han tastet på pcen. Et tekstredigeringsprogram lyste opp fra skjermen. Han skulle skrive en superbok og han var på god vei allerede. 4 kapitler hadde han skrevet og nå skulle han til Oslo for inspirasjon.

Han hadde en følelse.

Vanskelig å beskrive, men en følelse inne i seg. En flamme av kreativitet med elektriske støt av selvverdt. Han viste noe. Han viste ikke hva han viste, men noe hadde han anskaffet seg. En hemmelighet lå bak i hode på han et sted og ventet på å falle ned på et ark.

“Neste stopp er… avstigning på…” kom det fra et sted i kupeen. Det var lenge igjen. Bra, da kunne han skrive mer. Ordene rant ut av han og ned på tekstdokumentet. Fine ord om Oslo, Norges hovedstad og hjerte. Ikke for patriotisk, faktisk skulle det være mye kritikk av landet også, men byen var så vakker. Full av håp, liv, ideer og meninger. Stedet spredde trygghet over hele landet. Et Storting som hadde bevilget så mange milliarder rundt om og hjulpet så mange. Flere tiår med den riktige type politikken, den solidariske, hadde bygget opp et land nær en drøm. Utopia i nord. Et håp for verden. Et lys som skinte sterkt der demokrati fungerer, solidaritet er veien og respekt for medmennesket er tingen.

Han hadde hørt, selvfølgelig, at folk klaget om at gammel lå på gangene på sykehus og gamlehjem, om innvandringspolitikk som hadde gått feil, om narkotikaen som fløt fritt og om det moralske forfallet som hadde rammet Norge og særlig Oslo. Dette var bare piss. Om noe hadde vi det for godt her i landet. Det var det han skulle bevise når han ankom Oslo, han skulle se og skrive om det vakre som byen i kjernen av landet hadde.

Det lå sikkert ikke gammel i gangene og korridorene på Norske sykehus, det var enkelt hendelser blåst opp av media. Kan de ikke bare dø allerede da, hvis de hadde det så forferdelig. De holder Norge tilbake uansett, og suger ut ressurser når de lever for lenge. Man levde for lenge i Norge. Noen hevdet engang at dette kom av for mye svin i knoklene, men dette hadde ikke denne skribenten hørt noe om.

Innvandringen var heller ikke ute av kontroll. Om noe burde Norge, som har det så bra, slippe inn flere. Dette var bare fremmedfrykt fra teite bønder. Teite bønder som mente at det Norske var best. Norsk kultur, Norsk natur, Norske verdier, Norsk torsk. Det Norske var kjedelig! Haringfele, kjøttkaker og bunad. 17 mai, konger og frigjøringsdagen. Teit, uvesentlig og poengløst. Hva betydd det at noen gamlinger hadde løpt på skauen for X antall år siden når det var sultene barn i Somalia NÅ. Hvem gidder å feire Norges nasjonaldag når innvandrere ikke får feire med sitt eget flagg. Snevre nisse bønder som er så JÆVLA intoleranse og steriotypiske. Forbanna fjellaper.

Nordmenn var veldig egoistiske når det gjaldt å ta inn nye mennesker i sitt samfunn. Det hjalp ikke hvor mye utlendingene prøvde å integrere seg, så lenge bøndene alltid kikket på dem med stor skepsis, ja, til og med avsky. Ingen ville sette seg ned å snakke med dem på busser og tog. Spørre dem om deres intressante kultur og bakgrunn. Hvordan de hadde måtte kjempe for å komme til Norge. De var de ekte heltene og de ekte tapene.

Og narkotikaen? Alt under kontroll. Holder man seg unna narkotikaen, holder narkotikaen seg vekk fra deg. Det var selvfølgelig synd på de narkomane, og vi måtte hjelpe dem, men polititet hadde kontroll nok på det hele. Noe mer kontroll og vi ville ha en politistat. Selv likte forfatterspiren å ta seg en blås og var bare glad at politiet ikke la seg i alt som folk tok i seg. Det beste ville være å legalisere det hele. Nei, narkotikaen var selvfølgelig ikke noe problem.

Han kikket ut vinduet igjen. Flere sider hadde han skrevet på kort tid. For det bare rant ut av han. Så det var på tide med en pause. Man kunne ikke bare presse ut tekst. Da ville det bli dårlig. Han likte å bare la tankene fare, mens han hørte på musikk, kikket ut vinduet eller i pausene mens han leste en bok. Så han trampet rytmisk med beina og lot tankene fare.

Hva var det han tenkte på? Jo, frykten for det moralske forfallet. Han smilte av tanken. Dette var bare konservative teite rasshøl av noen kristen jævler som fryktet. De klinholdt på gamle døde verdier. “Gud er død, så drep de kristene”. Morsomt, tenkte han mens han smilte fornøyd. Han skrev det ned på en liten blokk ved hans side med en rødpenn. Denne blokken hadde mye diverse tankegods notert på seg. Noe var bra, og hadde derfor en ring rundt seg, annet var ikke så bra og derfor var enten streket over, eller fått små og store korrekturer. Det var ikke helt sikkert hva disse notatene egentlig var. Ofte var det bare en haug med usammenhengende setninger som falt han inn og som bare virket riktige. Når han så bladde i notatblokken var det sjeldent han så noen praktisk måte å ta dem i bruk.

Så han kikket på blokken, med sitt atheistiske utsagn som lyste opp i rød skrift og falt derfor inn i en ny tankerekke. Han var heldigvis født inn i en humanistisk familie, så han hadde ikke noen slør av løgn over sitt ansikt. Humanisme og feminisme hadde gjort han fordomsfri og var derfor fri til å se, og han så hvordan verden egentlig var.

Og verden? Den var god. Nok syting! Alt vi måtte gjøre var å gjøre verden rettferdig og det tok selvfølgelig tid. Norge hadde mye å gjøre på det område, mente han. Bruke pengene mer konstruktivt for å redde miljøet og menneskene i fattige land. Hvorfor kunne politikerene være så teite på det område? Alle viste at aids, sult og nød kunne blitt så mye bedre hvis de hadde lirket litt på lommeboken sin. Fått ut fingren litt. Hvorfor gjorde de ikke mer? Norge var bra nå, så nå måtte vi gjøre resten av verden bra også. Dette var Norges plikt og byrde, som det rikeste landet i verden, og hjelpe andre mindre heldige. De som slet mer enn oss her oppe på berget.

Han hadde lest en bok engang…

“Neste stopp er… avstigning på…”

Toget stoppet ved en liten stasjon i midten av ingensteder. Skog rundt hele bygningen, så han kunne ikke se noen by eller tettsted bak på noen side av sporet. Bodde folk her? Hvor? Det var veldig merkelig å plassere en stasjon her.

“Vi får en liten stans her mens vi venter på et motgående tog”, kom det fra høytaleren. En man i 40-årene løp ut på perrongen nesten før stemmen fullførte setningen. I det neste øyeblikket hadde han tent en røyk. Patetisk, tenkte kunsterspiren. En nikotinslave! Røykere hadde ingen livsrett, mente han, der de bevist ødela sin egen helse. Hadde de ikke hørt om kols, empsysem og kreft? Røykeben, kolera og pest? De siste årene hadde et større og større avsky vokst i han over mennesker som gjorde dumme ting. Han ristet på hode og satte i gang med skrivingen igjen.

Boka hans, som ikke hadde noen ordentlig tittel ennå, ble bare bedre og bedre for hvert eneste ord som havnet på arket. Den skulle være en seksuell frigjørende bok, semi-biografisk, om det å riste av seg tankene om hemninger og bare knulle. «Knulle for faen!» Alt skulle være greit så lenge det var mellom to samtykkende voksene. Han ville bryte ned de konservative forventningene om sex og la sex endelig bli hva det var ment til. Nytelse!

Nei, det ville ikke bli noen antikk moralpreken på han, eller fra han. Noen hadde engang sakt noe lignende av “Egoisme var ikke å leve livet som man ønsket, men å tvinge andre til å leve livet en selv ønsket”. Han kunne ikke være mer enig. Ikke mobb kameraten min fordi han var homofil, mørkhudet, kvinne, ønsket å være kvinne eller trodde på noe annet en kristendom. NOK UNDERTRyKKNING! Kunsterspiren hatet fordommer og likte ikke folk som var dumme og fordomsfulle. Alle burde vite at hat på grunn av rase, religion, politiske syn og legning var galt. Dette skulle være barneskole kunnskap.

Barneskolen, ja… og ungdomskolen måtte han lide ved å leve i en overkristent samfunn. Han husket godt under konfirmasjonstiden. Alle i klassen, uten om han og fire til, skulle konfirmere seg kristent. Det var prisen en humanist måtte betale for å leve på vestlandet, og det var greit egentlig. Som humanetikker hadde han en stor toleranse overfor andres tro, men fikk han toleranse tilbake? Overhode ikke! Han husket det som om det var i går. Dessuten var det vel ikke stor tvil om at flertallet av de andre, som konfirmerte seg kristen, gjorde det kun for penger og tradisjon, mens den fremtidige forfatteren, derimot, hadde konfirmert seg… vel… for andre grunner.

Det var for ca fem år siden og han hadde gjort det klart for hele klassen at han skulle konfirmere seg borgerlig. Så fikk han høre at i «mystikk timen», en klassetime omgjort av staten for å gjøre det greit å tvinge folk som han til å høre om kristendom og annen overtro, at en prest skulle komme å fortelle om hva det innebærte å konfirmere seg kristelig. Faen heller, hadde han tenkt, og senere sagt. Han skulle ikke konfirmere seg kristelig, så hvorfor måtte han høre på all den svadaen?

Så han hadde snakket med de fire andre i klassen, som også skulle konfirmere seg  borgerlig, og de kom sammen fram til at de skulle boikotte den timen. Tro hadde ikke noe i skolen å gjøre. Skolen skulle være en institusjon for viten. Bare fordi Norge var for dumme til skille stat og kirke, så skulle ikke mennesker som han måtte lide. Så de fem borgerlige konfirmantene annonserte sammen at de ikke ville komme til den timen. Som var deres rett!

Han hadde lest litt i en annen bok engang, skrevet av en brite som var vitenskapsmann og atheist. Der sto det skrevet at ateister var de nye undertrykte. De slet så, der de var tvunget til å leve i skjul fra de kristene, og derfor ikke kunne spre sitt vakre budskap om at det å være menneske skulle være godt i seg selv. Forfatteren ønsket så inderlig at han hadde lest den boken i den tunge tiden på ungdomskolen. Å fått høre av andre enn sine foreldre og venner at det var greit å ikke tro. Det var ikke noe galt med han, det var de andre som tok feil.

For det ble selvfølgelig konflikt ut av det hele. De skulle få fravær av læreren, rektor måtte snakke med dem og et helt apparat ble satt i system. Læreren, som sikkert var überkristen, spurte oppgitt om «hva vondt det gjorde å høre på?». Og kunsterspiren, sammen med de andre, svarte, som sant var, at «det ville være bortkastet tid». Makan til surr! Alt det de skolen måtte gjøre var å respektere deres valg og la dem slippe å kjede seg foran stemmer fra middelalderen. Kanskje han skulle skrive om den erfaringen engang i fremtiden. Det var et mulig innlegg i avisen om dette, kanskje en kronikkintroduksjon. Men nå måtte han fokusere på teksten forann seg, for det var mye som gjenstod.

Forfatteren hadde startet å pusse på den tredje sex scenen i boken sin. Heller det var ikke så mye oppussning, som det var en utviding. Scenen var en kvinnelig eksperimenteringscene og var da om to kvinner som holdt på i et skap, mens faren sto på utsiden med en bibel. Han lekte med kontrastene og prøvde å beskrive lys og skygge over hvit hud og krusehår. Ingen av damene var barberte nedentil, for han likte dem med busk. Så frisinnhet og fantasifull han var. Ingenting var tabu der han nå beskrev om saftene som drypte på gulvet i skapet. Denne boken ville provosere så mange, og han gledet seg til å kunne forsvare den overfor det etablerte.

Han tørket seg over leppene med tungen, lagret dokumentet og slo av dataen. Nå orket han ikke å skrive noe mer, for inspirasjonen var vekk. Han tok frem musikkspilleren sin isteden. Den var ikke den nyeste, men den funket og det var det viktigste. Han var ikke så materialistisk som andre. Han scrollet nedover på listen over artister til han kom til Sofia Gubaidulina. Han viste hvilken låt han ville høre på.  “In croce, for bayan and cello”. Definitivt hans favoritt låt på det albumet. Det var modernistisk og derfor fantastisk. Stykket varte i over 15 minutter og gav lytteren en sjanse til å flyte med. Likevel var hans favoritter Tommy Dorsey og John Coltrane. Det var jazz, og derfor tenkemusikk. Moderne musikk hadde mye tilfelles med jazz, mente han, i at det ofte var oppløsning av form. Likevel, hans hjerte banket mest for jazzen.

Det var nemlig ingen gene for jazz, hadde han lest, men det skadet ikke å ha en elsk for den indre reisen. Intelligente mennesker skulle sette pris på at ting ikke var ekte. De så derfor ikke på tv, men elsket de frie kunstformene som poesi, moderne, performance og jazz. Frihet i tekst og fra form på jakt etter meningen bak meningen. Han smilte selvtilfreds, mens han så refleksjonen av seg selv fra togets vindu.

Han kikket så på armen sin. Den hadde kledd en tattovering. Det var snart på tide å bestemme seg for hva han skulle skaffe. Trolig bare noen stjerner eller en svart flamme. Så viktig var ikke valget. Bare han hadde noe der, så huden ikke var så bar. Lite var kjedeligre en ren hvit hud, og ingenting var kjedeligere enn å være kjedelig. Hans mor skulle betale hadde hun sagt, så tattisen kunne ikke være for stor. Han trengte ikke en stor en heller, bare noe blekk som viste hvem han var til alle som ville se.

Der fant han sangen. Strykerene startet å kile over hjernen hans. Han kikket ut av vinduet igjen. Mannen som røykte sto fortsatt der ute i det kalde høstværet. Han virket stresset ut der han kikket på klokken eller nedover perrongen, mens han puffet på kreftpinnen. Kreftpinnen var forresten en slapp en, rullet for hand inne på toget. Den var fuktig av spytt og den oset en liten gul sky av fersk tobakk.

Et minne kom til kunsterspiren der det stykket han hørte på lekent spratt rundt i hode hans og han kikket på den gammle kødden på platformen. Han tenkte på den gangen han hadde vært på en lokal jazzkveld på en kunstnerkaffe i hjembyen. Kaffèn hadde ofte varierte kulturarrangementer. Alt fra poesikveld til jaming-aftener. Denne gangen var det en blandingsarrangement under tittelen «Jazzkveld med [to ukjente lokalartister han ikke helt husket navnet på]» Hvor deilig den kvelden hadde vært. Alt hadde vært perfekt. Musikken, stemningen og menneskene. Han hadde drukket flere glass med vin den kvelden, fått seg noe av ei jente med en tatovering like over underlivet, og ledd med kompisene sine.

Dessverre hadde det vært noe som hadde satt en demper på kvelden. Noen hadde vært egoistiske og røykte på arrangementet. Kunsterpiren hadde tatt affære og spurt mannen i sen tyveårene om å stompe røyken fordi «det var andre der også». Det hadde blitt en liten krangel av dette, hvor mannen som røykte, hevdet at det var tilatt på grunn av at konserten var i et telt ute. Kunsterspiren hadde prøvd etter beste evne å overtale mannen til å ta hensyn, men mannen var tydelig full og sa at det til og med hadde blitt satt ut askebeger til han. Og ja, det hadde stått et lite askebeger av stål på bordet, hvor flere stumper lå og oset. Så det var sant, men hadde ikke mannen lagt merke til at folk kikket stygt på han? Kunsterspiren hadde følt seg tvunget til å ta kontakt med vaktene og de hadde tvunget røykeren til å stumpe sigaretten. Røyking hadde ingenting på jazzkonsert å gjøre. Noen mennesker var så egoistiske at kunsterspiren ikke kunne hjelpe for å bli flau på deres vegne.

Så kom han på at han hadde, og derfor dro han frem, en diktbok. Litt instrumentalt på øret og en diktsamling i øye. Nei, det var ingen tvil at han var en smart og veldig vis for alderen. Diktsamlingen het I en boks med meg og var skrevet av Erik Jakob Fosse. Diktsamlingen var på ca 50 sider, med et mykt omslag, utgitt tidligere det året til positive anmeldelser. I den liberal dagsavisen hadde de kalt samlingen «en intenst hyllest til det sublime i en krans av fine bilder […] Diktene nektet å slippe tak i en.». Selv om det var romanen som var kunsterspirens hovedformat, hendte det at han skrev noen dikt han også, om ikke for noe annet enn å lage enkle synopsis til en mulig fremtidig bok. Han skrev først et dikt også fylte han tomrommet mellom linjene til det ble en sammenhengende bok.

Diktet han valgte å fordype seg i het Klipp og Lim og var på side 34. Skrevet helt oppe i venstre hjørne på et ellers blankt ark. Minimalistisk og fantastisk. Det sto;

«Fraflyttet fiskevær

og livet trer til side, vender bort

og fortid

som det var, et beger gift

som skår i tingen

En punktert sykkel på en ås heim

Forlatt»

Dette var det han elsket med kvalitets poesi; når teksten kunne bety flere ting. Når den hadde flere bunner og ikke bare var… en haug med ord. Det var slik han skrev. Rått og ærlig, rett fra leveren. Han skulle fortelle sannheter eliten ikke ville like. Ting som at «din fjortenårige datter får dåsa si brukt» og «det var ingen gud, bare løgn». Det skulle ikke være noe kiosklitteratur som han skulle skrive. Bare dyrisk ærlighet. Det kilte i hjernen igjen. Han hadde betydning, for noen ville sikkert bli provosert. Det var det kunst skulle være. Provoserende! Bryte grenser, vise sannheter som mannen i gaten nektet å se. Vise verden hvor dyriske man kunne være og burde være. Ta tak i ballene på folk og røske! Vilt, fritt, fantastisk. Sex, liv, død og involler var essensen av alle inntrykk verdt å huske.

Mannen som røykte så noe aktivitet litt lenger ned på linjen, stumpet derfor sigaretten og gikk inn på toget igjen. Han virket mer stresset ut etter å ha røykte enn før. Kunstnerspiren smilte lurt til seg selv. Om ikke lenge var han i Oslo, hvor mye moro ventet.

Arv, Miljø, Tid & Rom

Han tenkte:

«Jeg får ikke puste, så jeg løsner på slippsknuten uten at det hjelper stort. Kjenner meg kvelt av rommet, en følelse som virker kjent for meg. Idet minste vet jeg hva det er denne gangen, jeg vet bare ikke nøyaktig hvorfor.

  Jo, når jeg tenker etter så vet jeg også hvorfor. Jeg fikk den lappen, «memoen», det var etter dette jeg fikk denne reaksjonen. Leste den for en halvtime siden og nå er jeg kvalt. «Det er bare et panikkanfall», sa ambulansepersonellet og legen støttet det. Men det var 5 år siden, og selv om jeg prøver å si det samme nå, så føler jeg at det fortsatt kan være noe verre.

Jeg tenker; kanskje det er kols. Ser på røykpakken som ligger på skrivebordet, ved dataskjermen. Like over et regneark som lyser opp, fullt av formel feil og misskalkulasjoner. Det skulle være «= c1+d1» og ikke «=b1+c1». Jeg har lagt sammen feil kolonne igjennom hele regnskapet. Idetminste har jeg vært konsekvent, men hvordan det er mulig å gjøre en så stor feil er meg en gåte. Man skal jo bli bedre med årene, ikke dårligere. Erfaring, sies det, er jo bedre enn utdannelse. Har bare vært så fjern den siste tiden. Det siste året.

Røykpakken lyser opp på skrivebord-pulten, men jeg ser ikke på merket, for det merke har jeg røykte lenge. Jeg ser istedet på den hvite flekken under, rammet inn av en tjukk mørk firkant. «Røyking dreper» står det. Noe jeg også godt vet står, men nå virker den ennå mer betydningsfull. Det er som jeg leser den for første gang. Virkelig leser den. «Røyking dreper» og den dreper meg nå. Så tenker jeg på den informationbrosjyren jeg har lest der det står at «50.000 nordmenn går med kols uten å vite det.» eller var det 500.000. Jeg husker ikke.

Men dette er helt sikkert ikke kols. Det vil si, jeg er nesten helt sikker på at det ikke er kols. Jeg trur ikke det er kols. Det er ikke kols. Dette er en følelse jeg har hatt flere ganger før, at panikken rammer meg. At livet rammer meg.

Jeg ser det for meg, de andre gangene, og vet hva som kommer til å skje. Jeg kommer til å bli, eller rettere sagt jeg er, rød i ansiktet. Så kommer stjernene i øynene, mens jeg slipper høylytte lyder og diverse setninger som; «Dette kan ikke skje» (selv om jeg vet det har, det er derfor jeg puster slik), «Hvorfor?» (fordi livet er dritt og alt skal ramme meg), «Men jeg gjorde jo mitt beste» (som selvfølgelig ikke var godt nok)

Nå snart vill jeg legge meg i et hjørne i fosterstilling. Der ja, nå ligger jeg her og ønsker at hele jorden skal forsvinne, eller at jeg skal forsvinne. Noe må forsvinne, men ingenting forsvinner. Nå kommer folk til unnsetning. De stiller seg over meg, ser engstelige og dumme ut og idet jeg ser dem, 3 av mine kollegaer, så ser jeg de andre som før har også glant på meg. Dette er nytt for meg og se de som har stått ovenfor meg når jeg har vært i lignende sitvasjon. De er i rommet, eller kanskje rettere sagt er ikke i rommet. Jeg kan fortsatt skille mellom fantasi og virkelighet. Likevel, de står der, selv om det er umulig at de er der. Ser på meg og veggene forsvinner foran meg.

Jeg ser ungdomskolen, jeg ser kjøpesenteret, jeg ser kontoret jeg nå er i. Denne gangen er det dødelig. Denne gangen vil jeg dø. Det hjelper ikke å vite hva det er, jeg vet jeg kommer til å dø uansett. Hvordan vet jeg egentlig at ikke hjerteinfarkt, lungekreft, kvelende kols, fugleinfluensaen eller alle de andre millioner av dødlige sykdommer som finnes, ikke føles akkurat likt panikkanfallende jeg har hatt før. Dette kan ikke være panikkangst, dette er noe mye, mye verre.

Det stråler ikke fra armen, da er det ikke hjerteinfarkt. Det stikker ikke i brystet, da er det ikke lungekreft. Hvordan føles lungekolaps ut? Er det ikke en sykdom hvor lungene bare kollapser? Lungene mine kollapser, det er iallfall sikkert.

Kolegaene mine står over meg og sier noe. Jeg vil ikke ha dem her, for de vill ikke hjelpe. De vil bare stå der. Jeg prøver å si at det går greit. Jeg prøver å si at det bare er noe jeg må gå igjennom, men alt som kommer ut er surr. Jeg virker sikkert full ut. De tror sikkert jeg er på alkohol og dop og narkotika, amfetaminer og heroiner. Jeg vill vekk. Svette. Så varmt det er. Jeg kan kjenne hjerte banke i hode, som om det er i hode hjertet er. Det er to menn og ei kvinne som står der. Kvinnen, som heter Amalie, har jeg sjekket opp engang på en firmafest, men det ble det ingenting ut av. Nå står hun over meg og ser hvilken patetisk skikkelse jeg er, så nå blir det iallfall ikke noe på meg. Kanskje en barmhjertighetsknull? Neppe. Dessuten vil jeg ikke se henne igjen, for jeg kommer til å dø, og dør jeg ikke, kommer jeg ikke til å jobbe her noe mer.

Pusten blir bedre nå.

Nei, det blir den ikke. Jeg får bare puste små trekk. Får ikke i meg mere luft enn det som kunne fylle et eggeglass. Kan jeg ikke bare besvime snart, for hode føles ut som det skal eksplodere hvert øyeblikk. Blod spredd utover veggene. Pang, rødt, skrikende.

Jeg ser på skoene til Amalie, mens jeg hører en sang i hode mitt. Skoene er fine, svarte, designer sko, ment for å se profesjonelle ut. Jeg får også mange andre assosiasjoner i form av bilder.

Plutselig ser jeg ikke de skoene lenger, men et par med joggesko isteden. Jeg er ikke lenger på kontoret jeg er på. Der jeg ligger nå, tenker jeg på førstegangen jeg fikk denne følelsen. Hvor lenge siden er det? 5-10-15-20-30 år siden. Jeg vet ikke. Disse joggeskoene tilhører iallfall Irene Ilsås, min klasseforstander. Hun har alltid joggesko på for hun er lærer i gym, men jeg har henne i Engelsk og Norsk. Nå ligger jeg i fosterstilling med henne stående ved meg. Hun ser engstelig ut. Hvorfor ser hun engstelig ut? Hun hater meg. Vi har kranglet hele året, hun gir meg alltid dårlige karakterer og favoriserer helt andre enn meg. Dette er ut av karakter. Hun bryr seg ikke om meg. Hun hater meg. Det er ute av karakter.

Jeg ser at en av joggeskoene hennes er uknyttet. Jeg tenker at hun må ikke begynne å løpe etter hjelp, et sted, for da vill hun falle, og sikkert slå hode i døra, eller noe, og blod vill renne, og så vil to dø i dag.

Hadde det bare vært henne hadde det gått greit. Greiere. Det hadde gått greiere. Men det er selvfølgelig ikke slik, jeg er aldri så heldig. Rundt henne står halveklassen. Det er friminutt og de står rundt meg. Jeg lukker øynene og ønsker meg vekk.

Jeg faller. Ikke rett ned, ikke 90 grader. Jeg faller på siden, over en hylle med kontorrekvisitta. Printerblekk og markører flyr rundt meg. Et stort krasj, masse oppmerksomhet. Jeg vill ikke være der. Jeg er der. En bokhandler. 5 år siden, så jeg får en telefon. En lege sier at faren min har kollapset og er nå død. Han sier det ikke så brutalt, men jeg hører det så brutalt. Jeg sier ok, og at jeg må ringe legen opp igjen litt senere. Jeg ser på mobilen, faens mobil, hvorfor må jeg alltid være tilgjengelig?

Har jeg ikke tar den telefonen, så har jeg takler jeg det bedre. Hadde jeg ikke tatt den telefonen så hadde jeg taklet det bedre. Nå står jeg iallfall midt i en butikk, midt på et kjøpesenter og kjenner en haug av følelser. Eksplosjoner i hode, minner fra ungdomskolen flyr, jeg vet hva som vil skje, jeg vet bare ikke hva det er. Stjerner, rød, kvelt, faller. Ikke rett ned, noe som ville dratt lite oppmerksomhet, men over en hylle med kontorrekvisitta. Markører og blekkpatroner ligger rundt meg.

Hvis jeg hadde falt rett ned, så ville ikke dette brake ha kommet. Kanskje bare det ville vært en som hadde sett meg, som kanskje hadde hatt litt medfølelse og ikke laget et voldsomt drama ut av det hele. Jeg trur ikke det ville skjedd, for det er bare tennåringsjenter som jobber i denne butikken. Sure, grinete og livsleie jenter som selvfølgelig ville dra dette drama til en følelsesmessig klimaks. Hyling og skriking fra dem alle. Endelig noe spennende som skjedde i deres små poengløse liv av kjærester og gutter og rapmusikk. Noe annet å tenke på enn hva den neste nonfigurative tattoveringen skal være og hvor den skulle plasseres.

«Hva skjer?», hører jeg noen spørre.

«Jeg vet ikke», er svaret ei av jentene gir.

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Svaret er; jeg vet ikke. «Jeg vet ikke» spinner igjen og igjen og igjen i hode mitt. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn det den jenta, kanskje 19 sa. Jeg vet ikke. «Hva skjer?» er spørsmålet. Svaret er «Jeg vet ikke»

FOR EN IDIOT JEG ER. Jeg ser på printerblekket. Trygt. La resten av verden flyte. Jeg ser på skoen til Amalie Ilsås. Joggeskoene som egentlig er  fine, svarte, design sko. Hvor er jeg? Trur jeg flyr igjennom tid og rom, farget av arv og miljø. Bro, bro, brille, klokken ringer 11.

Jeg vet ikke. Tid og rom virker uviktig ut nå. Da. Nå. Klasserom, butikk, kontor. Pappa er død, ennå en dårlig oppgave, du har sparken.

Det kommer ambulansepersonell til butikken, det gjorde det ikke på ungdomskolen. På ungdomskolen reiser jeg meg opp og børster ting av meg. Jeg hadde renset meg selv. Har jeg driti meg ut? Ja, men det vil bli glemt. Hele livet forann meg, det er greit.

I butikken finner jeg det ikke fullt så enkelt. Ambulansepersonellet forteller meg at jeg har «bare fått en panikkanfall». På ungdomskolen måtte jeg forklare min reaksjon til læreren ved en senere anledning. Hva må jeg gjøre her? På kontoret. Jeg må samle meg, jeg må reise meg, jeg må ta på meg jakken, smile og le det vekk. Jeg må hjem, mens jeg ennå har noe ære i behold. Forseint. Jeg har ingen ære. Har aldri hatt.

Jeg er så sliten at jeg  klarer ikke å fokusere så mange tanker fokuser, kom tilbake. Skjerp

(Du duger ikke til noe, din jævla tufs, hvordan er det mulig å feile så mye som deg? At du orker å..)

[Tatakihalsenhennesklemtilhunskrikerogsåvoldtahenneforannalledeandrepåkontoretsådekanse!]

deg! Hvordan er dette mulig? Har jeg spist noe giftig? Dopet noen ned kaffen min som en stygg

(leve! Se deg selv i speilet? Stygg, ubrukelig, en tabbe. Mora di burde ha spontanabortert. En skam!)

[FryktsmerkteogvoldskaperdebesteorgamseneDrephenneetterpåsåingenandrekanfåhenne.]

vits?

Keiseren står i sitt høyeste tårn.

Jernbanen strekker seg fremover i mørket. Bare to store lys i mørket. De virker meningsløse i mørke, men for sterke og intense til å ikke ha mening. Passagerene på toget, ser jeg, bryr seg ikke. Det er toget til byen og gatene i byen kaller. En passager på toget, som er professor i økonomi, sier «Hvor viktig er egentlig et individ i vår tid hvor gruppementaliteten og deres bragder er alt som betyr noe?»

Togete kjører forbi en fabrikk og jeg ser at det produseres metall der. Det brenner og lyser intenst derfra uten at noen ser ut til å ense det. Luften virker ut til å bli revnet av hva som skjedde på det tungt industrielle område.

To hundre tonn av meltal, som snart skulle hardnes til stål, var nå flytende og brennende. Ei som sitter på toget drar min oppmerksomhete. Hun er høy, tynn med en yndig kropp. Hun er kledd stilfult for sin tid. Det er Amalie, ser jeg plutselig. Var hun Amalie i stad, eller ble hun det forann mine øyne? Hun er i allefall penere, tynnere og sterkere enn jeg mins. Hun er seg selv i sin ideelle form. Nei, hun er seg selv i sin reelle form. Dette er Amalie, slik hun kan være. Vakker, med alle sine perfekte feil. Så spennende kjedelig.

Hele bildet slår meg til å være i svarthvit. Som en gammel, likevel tidløs film Jeg befinner meg i en fontene av muligheter av sterke individer med ambisjoner.

«Vi må redde verden», sier en man til henne.

«Nei, vi må redde oss selv», sier Amalie

«Hvordan?», spør jeg.

«Det er for meg å vite og deg å finne ut», svarer Amalie. Hennes øyne lyser opp av en uvant livsgnist. Utenfor kontoret og dens hvite neonlys har hun en helt annen personlighet, som er merkelig pirrende og skremmende.

Det er nå jeg husker jeg ikke skulle til byen. Jeg vill ikke engang i samme rettning som toget og jeg vil derfor av. Men toget kjører videre og på utsiden av vinduene er det bare

Ungdomskolen. Noen dager etter at jeg kollapset. Irene ber meg komme inn på gruppe rommet. Hele klassen er stille. De lurer vel, som jeg selv lurer, på hva galt jeg hadde gjort nå. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Irene ville bare spørre om alt er bra. Jeg smiler og ler det vekk.

«Hva skjedde?», spør Irene bekymret.

Jeg hever skuldrene og svarer «Jeg vet ikke, men ta det med ro. Jeg hadde vel bare en kjipt dag. Det er over nå»

Alt er ok. Jeg har kontrollen. Jeg smiler, hun smiler, vi smiler. Alt er greit. Hvordan kunne jeg si hva som virkelig skjedde? Hvordan kunne jeg si at jeg fikk en mental nedsmelting. At min lærer representerte noe grusomt. At hun var et vesen som representerte at uansett hva jeg enn gjorde, uansett om jeg gjorde mitt beste eller gav faen, så ville jeg alltid ende opp middelmådig. Jeg fikk aldri stryk karakter, heller ikke topp karakter, men alltid med en middelmådig karakter. Jeg smiler i virkeligheten, mens tårer presser i øynene. At det var en så stor krise den gangen. Latterlig tragisk.

For topp karakter, det er topp. Fremtiden er lys, lege, advokat, psykologi, geni. Stryk karakter er flopp, kriminell, rusen, adrenalinet, livet i den raske banen. Den karakteren jeg fikk, som jeg alltid får, som jeg alltid vil få er middelmådig. Grå, kjedelig, hverken-eller, poengløs. Hvorfor har man ikke nederlag som fag? Da ville jeg fått S! Jeg smiler, hun smiler. Alt er greit. Skilsmisse, abort, aksept, langt fra det ideelle eller det ille. Sperret inne i en grå bås.  Kvalt av rom, kvalt av tid, kvalt av arv, kvalt av miljø. Dessuten virket opplevelsen langt vekk nå. Den forsvinner for en ny tid. Ungdomskolen blir uvirkelig og poengløs. Hvorfor fikk jeg hetta av noe slikt, så poengløst. Som om hele verden skulle gå i grus av en dårlig karakter på ungdomskolen. Det virket så viktig ut da, men nå…

Tåke dekker seg og tåke forsvinner. Konsistensen er av et kontorlandskap, med engstelige kolegear som kikker ned på meg, med sine kaffekopper og ferske trykte kalkyler med en binders som holder dem sammen, blandet med skarpt lys fra tak og vindu. Jeg er i et parkområde. Tre og små steiner er sprett utover marken. Dette er ikke en park likevel, men en kirkegård. Begravelsen var fin. Jeg gråt. Jeg følte noe. Farger. Ikke den nummene følelsen jeg ellers går med. Den grå følelsen som hverken er glad eller trist. Den følelsen av tiltaksløshet. Tall, memoer på gule lapper, printerblekk og markører. Følelsen av at uansett hva jeg enn gjør, og jeg gjør endel, så vil ingenting virkelig forandre seg. Hun møtte opp, en gammel eks. Jeg snakker med henne, hun trøster meg. Kanskje vi skulle prøve igjen, tenker jeg, men sier selvfølgelig ingenting. Hun drar rett etter, så det ble ingen snitter på henne. Det var snilt av henne å møte opp. Gud som jeg hater henne.

Hari-Hari-Krishna, døden skal du lide. Den som kommer aller sist skal…

Jeg ser en skygge bak Amalie og jeg ser noe bryte igjennom. Lukt av dødt hav feier imot meg. En lukt og en lunken pris sin kommer fra skyggen. Det svarte hullet bak henne. Jeg ser at ingenting vil bli det samme igjen. Jeg har sett noe bak kollegaen jeg aldri kjente. Noe ingen andre har sett. De vill ikke dra, de vill ikke holde kjeft, de vill ikke akseptere at jeg vil være i fred. De som klarer jobben, de som blåser i at livet nærmer seg slutt. Jeg bare ligger der og lurer på hvor mye lenger Amalie skal lene seg over meg og om hun vil søle kaffe på meg snart og om den kaffen er varm eller ei.

Pusten er bedre nå og stjernene er vekk. Jeg har reist meg litt opp og sitter nå med ryggen mot veggen. Jeg kan faktisk høre hva de andre sier til meg, men de kommer bare igjennom i bølger.

«Hva skjedde?», spør Amalie

«Jeg vet ikke», svarer jeg. «Bare en dårlig dag.»

Jeg går til pulten min. Jeg går til skrivebordet mitt. Jeg viser dem lappen jeg hadde fått. De ser på meg med sympatisk tomme blikk. Jeg vet de ikke kunne brydd seg mindre.

«Jeg fikk sparken, skjønner dere», mens jeg smiler flaut og underdanig.

De ser på meg, med små øyekast, mens de fortsetter den pinlige marsjen mot døra. Alle har hendene knyttet.

«Det er normalt og vise litt følelser da», sier jeg mens jeg hører at tonefallet mitt gjør det hele mere til et spørsmål enn en kommentar. De svarer ikke. Jeg står så nå alene på kontoret. Det er viktig å tenke positivt, tenker jeg.

«Tenk positive tanker, si positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror», aner ikke hvor jeg hadde hørt den frasen hen. Er den min? Var det jeg som kom på det?

Jeg leter etter noe positivt å tenke. Jeg tenker at jeg var heldig som fikk dette anfallet nå og ikke om et halvt år. Om et halvt år skal firmaet lage et åpent landskapskontor. Det er moderne, effektiv og lønnsomt. Hadde jeg jobbet her om et halvt år, så ville alle ha sett min reaksjon. Jeg har samle meg nå. Jeg har reist meg. Alt jeg nå må gjøre er å ta på meg jakken, smile og le det vekk.

Jeg går ut fra kontoret. Nå er jeg fri. Nå kan jeg gjøre hva jeg vil. Sirkler i sanden, sa fanden og jeg var vel i hans vold.»

Rushet

Jaja…

Sliten i dag også. Nakken verket og hun hadde vondt i øynene. Det var tegn på å ha gitt alt, og det var jo bra. Hva skulle firmaet gjort uten henne? Hun satt i bilen, med hendene hvilende på rattet og tok noen tunge pust. Puste med magen når man er stresset, det er viktig. Hun satte nøkklen i tenningen og lurte på om hun egentlig burde kjøre nå. Hode var tungt og hun følte at også hode gikk tregt. Som om hun var langt vekk, nær drømmende.

Hun satte i en cd av et amerikans undergrunnsband og så var hun klar. Klokken var 17.30 og hun ville sansynligvis være hjemme om en time eller to. Slikt variete veldig fra dag til dag, for det å kjøre ut fra Oslo innebærte ofte mange overraskelser. Det var sjeldent et problem verdt å klage over siden hun tok alltid tiden til hjelp. Hun orket ikke å stresse og hva var egentlig poenget? Erling var dessuten hjemme for tiden, så ungene ville sikkert få middag om hun kom hjem tidlig eller sent.

Hun, som de fleste andre, hatet rushet i Oslo. Men bil måtte hun kjøre, for det var ingen andre gode alternativer. Toget, og pendling på den måten, var mye verre og ikke minst dyrt. Hun kjørte ut fra parkeringshuset, fra en smal betongbelagt og bratt bakke, mens hun tenkte over prisene på parkeringshusene. Det var langt ifra gratis å parkere heller og trangt i tillegg. Engang bulket hun i døren ved siden da hun skulle ut av bilen. Hun var ikke slank, men heller ikke feit. Kall det normal. Likevel måtte hun presse inn magen og snike seg ut av bilen og likevel kom det en bulk i nabobilen. Det var som å være sill i tønne for 50 kroner timen.

Jaja…

Fint vær i dag iallefall. Hun tok på seg solbrillene for å ikke bli altfor blendet av den skarpe høstsolen. Hun smilte, pustet rolig ut og var fornøyd. Så satte hun på airconditioningen. Obs, en bil! Hun hoppet på bremsen, mens mannen i den andre bilen hoppet på tuten. Jaja, ingen problem. “Krise” avverget, og ingen skade skjedd. Hun smilte unnskyldene til den andre bilisten, mens hun kjente en varme stråle i ansiktet. Den andre bilisten kikket surt tilbake på henne, før han raskt slengte blikket tilbake på veien, som om hun ikke var vært tiden lenger. Håper han fikk en god selvfølelse av dette, tenkte hun mens hun smilte lurt til seg selv. En slik mann måtte være vanskelig å leve med. Sikkert en ungkar eller en hustyran. Jaja, snart på motorveien, og da var alt greit.

Nei, toget kunne hun ikke ta. For mange mennesker der, alle sure og noen luktet vondt. Dessuten var toget alltid så upålitelig, Det var ikke bra å være avhengig av dem. Støtt og stadig noe feil. Et kaos minst engang i uken. Hun måtte være fri, orket ikke å belage seg på statensjernbaner.

Motorveien. Så ikke så ille ut i dag. Hun hadde vært på kontoret en time lenger så det verste av kø skulle være løst opp. Smart tenkt. Hun var smart. Talentfull og fleksibel også. Og det hadde firmaet hadde lagt merke til. Hun var proaktiv og hadde gjort seg merket på seminarene, møtene, og på den forrige kick-off´en hadde hun fått mye skryt for deltagelsen. Ved vær omstrukturering på kontoret hadde hun fått beholdt jobben og det virket ikke engang som om hun var sett på som en kandidat. Hun skulle steder i det firmaet, det viste hun, det kunne hun føle. Hele 3 forfremmelser på 5 år. Noe å være stolt av det. Ja, det var ganske bra. Lønnen ble ikke merkverdig større, men ansvaret og utfordringene hadde blitt. Det var spennende å jobbe, men hun hadde ofte vondt i hode etter jobb. Jaja, det bettyde bare at hun gav alt. Å det å gi alt på jobben var alltid bra.

Det ville ikke gå så bra på motorveien som hun hadde tenkt. Ved første tunnel hadde det tetthet seg noe voldsomt.  Jaja, hun satte musikken høyere. Det var industrielt, på en måte hardt på en måte pulserende. Det var nok ikke så mange som forsto slikt, men hun elsket det i allefall. Ingenting løste opp stresset som litt høyt og aggressivt. Hun hadde stilt seg i midterste fil og det gikk sakte, men hun tok tiden til hjelp. Vokalisten skrek av full hals, så hun slappet av. Katarsis kalles det på fint.

Bilen hadde automatgir, noe som var veldig praktisk i rushet. Bilen stoppet og startet nesten av seg selv. Hun trengte ikke å engste seg over å kvele bilen eller å ende med å rullebakover. Bilen ville så lenge den sto i D trekke fremover.

Klokken nærmet seg 18.00, hun hadde brukt en halv time på en kilometer eller noe slik. I dag gikk det tregt. Hun slo noen rytmiske slag på rattet etter musikken. Hun kjente hun ble litt rastløs og lei nå. Noen dager var hardere enn andre på denne motorveien. Hun hadde så vondt i hode. Stiv i nakken også. Jaja, det ble vel bra så fort hun kom hjem.

I den motsatte kjøreretningen så hun at en ambulanse som prøvde presse seg i mellom køen. Den var i full utrykkning, blålys, sirene og intens gulfarge, men det gikk likevell tregt. Det så dårlig ut for ambulansen siden bilene forann ikke fikk kjørt til siden og hun begynte å lure på hvem det var som var i den bilen. Hva hadde skjedd og var det alvorlig? Var det alltid alvorlig når en ambulanse hadde blålysene på eller hadde de også på blålysene når det ikke var nærdøden sitvasjoner? Hvor ille måtte det egentlig være for å ha lys og sirene? Ikke dø i rushet, tenker hun som en slags konklusjon på det hele.

Hun lurte også på hvorfor den venstre filen beveget seg så mye raskere. Skulle hun skifte fil? Hun viste av erfaring at det trolig ikke ville hjelpe. Det ville være da den køen ville stoppe. Likevel… Hun tok fingrene opp og lot dem hvile på skiftepinnen mens hun kalkulerte og vurderte det hele.

Nei, best å la det hele være. Hun hadde det bra i midterte fil med musikken og tiden til hjelp. Folk hadde alltid så dårlig tid. Mange av kollegaene klaget også over dårlig tid, men det var ikke det eneste de klaget over. De klaget over helsekøer, innvandring, skole, familie og venner. Faktisk var det veldig mye klaging på jobben. Kontoret hadde utviklet en klagekultur. Det hadde startet med Hilde, ei i resepsjonen, som alltid var sur eller passiv aggresiv. Kall det hva du vill, Etterhvert sto mange i resepsjonen og klaget med henne om hvor trøtte de var om morgenen, og hvor slitene de var på slutten av dagen. Hilde i resepsjonen var blitt den populære fordi hun klaget og fordi hun lot andre klage med henne.

Det var rart hvordan denne sytingen var så spennende for så mange, for etterhvert spredde det seg, og folk hadde begynt å klage inne på kontoret også. De ville samle seg rundt kaffemaskinen og klage over jobbmengde og personlige problemer. Hun kjente hun var så lei og at hun ble sliten av all surmulingen. Folk skulle være mindre sur og tenkte på de positive tingene. Det hjalp ikke å knurre på ting man ikke kan gjøre noe med, som for eksempel denne forbanna rushtrafikken. Køen var der uansett om hun stilte seg sammen med Hilde å klaget i en halvtime om hvor forbanna irriterende det var å krypkjøre i en time for å komme hjem.

Hun hadde vært fristet til å ta det opp med sjefen, dette med klagingen, for hun kjente hun hadde vondt i hode på slutten av dagen og gruet seg for å gå på jobben om morgenen. Noe som sikkert var på grunn av all klagingen. I allefall relatert til den.

Det kunne selvfølgelig også være på grunn av den nye jobbmengden hun hadde fått, hennes godt utviklede ansvaresfølelse som så mange utnyttet seg av, og at Erling gikk arbeidsløs hjem. Jobbet der i snart 10 år og ble lesset på med ansvar mens andre gikk rundt å drakk kaffe, røykte og liret av seg aggressive ting. Hun var så sliten, men man hørte ikke henne glefse. Hun tenkte positivt, det burde flere gjøre. Det hjalp ikke å klage, så man skulle ta det onde med det gode og bare slutte å klage så mye! Så nei, det var sytekulturen på kontoret som var hovedproblemet.

Kanskje det var naivt, og i så fall ville hun være naiv, for hun trudde virkelig på at hvis folk smilte mer til hverandre så ville verden bli et bedre sted. Smil smittet, det hadde hun erfart, men smilene hennes på jobb hadde ingen effekt lenger. Nå kikket folk nesten rart på henne der hun prøvde å styre samtalen mot noe mer konstruktivt, hyggelig og generelt. Hva var vitsen med å lage uhygge hele tiden? Spy ut gjørme og galle, og bare lage kvalm? Hun ristet på hode mens hun tenkte på dette, og kjente at nakken var stivre enn noen sinne. Kanskje hun skulle bestille en massasje snart. Nei, det hadde ikke familien råd til akkurat nå.

Hun fikk ta seg en fattigmansferie med en bok istedet. Kanskje reise til Sverige igjen med en ny bok fra en svensk forfatter hun var blitt så glad i. Forfatteren, som var en mannlig feminist og venstreorientert, skrev så fint om problemene en kvinne har. Den første boken var en mesterlig kriminalroman. Man fløyt gjennom den boken, og når man hadde lest den ble man sittende igjen med en følelse av å ha lest noe virkelig stort. Han viste hvordan det var å være en kvinne, som måtte kjempe imot fordommer og undertrykning i hverdagen. Feminisme var ikke klaging, mente hun, det var en realitet. Noe denne svenske forfatteren hadde forstått. Rike hvite menn kunne gjøre akkurat det som skjedde i den boken. Voldta og drepe de svake. Så var det jo den skremmende statistikken i begynnelsen av vær del som viste hvor farlig det egentlig kunne være å være kvinne i denne mannsdominerteverdenen og på en måte bekreftet plottes virkelighetnærhet. Prise være denne forfatteren som var villig til å ta frem denne brannfakkelen. En sterk mann, med en visjon.

Der spilte cden den mest kjente sangen på det albumet, med intense pianoslag og intens bass. Hun fløy med den sangen. Fantastisk!

Høsten hadde så mange fine farger. Farger av grønn, gul, brun og blå. Alle så lyse og intense. Man måtte like alle årstider for sine ting, tenkte hun mens hun kikket på trærene langs motorveien. Kanskje hun skulle gå seg en tur til helgen. Ta med seg Erling på en liten gå tur i nærområde. Ta med seg noen blader hjem og legge dem i en vase. Det hørte ut som en god plan som sikkert ville løse opp litt stress. Så kanskje de skulle avslutte dagen med noe god høstmat. Spise lammakoteletter med fløtestuede poteter – altfor mange kalorier – og drikke rødvin. Deres favoritt mat og favoritt tid sammen. Så folkelig, hverdagslig og identifiserbart.

Erling, søt, snill og tålmodig. Hun elsket han, det var det ingen tvil om. Det var dager hun kunne kvelt han med en pute, men var ikke det ekte kjærlighet? Å bli sint på sin motpart og vite at de ville takle det. Et parforhold var som bein, hvis de knakk, men fikk leget, så ville de vokse sammen igjen ennå sterkere. Det var dager i huset hvor dører ble smelt og barna gråt i dørkarmer men de var blitt færre og de var aldri veldig dramatisk. Det var ikke noe vold, bare gnisninger og hun antok at det var bedre med gnisninger enn å være likegyldig til hverandre.

Artisten på cden spilte en av sine rolige nå. Albumet var fantastisk variert, og hun tenkte at det var synd han ikke levde lenger. Hun hørte hans rop om hjelp i denne sangen. Det var en fantastisk cover av en gammel country sang fra kjent traver. Hun kikket på album coveret, for  trafikken beveget seg uansett ikke, og sang med på teksten.

Så var det den gangen på kontoret hun aldri så helt ut til å glemme. Det var tre måneder siden og hun skulle kopiere noen ark og lage noen kompendier til et møte. Kopirommet var plassert ved lunsj rommet og hun hørte to menn ha en samtale sammen der. Slik hun var oppdratt hadde hun lært at det å overhøre andres samtaler var frekt, så hun prøvde å kopiere arkene raskere enn hun vanligvis ville ha gjort, i håp om at maskinen skulle overdøve samtalen. Noe maskinen gjorde ganske bra, likevel måtte hun samle arkene, sortere dem og stifte. Det var i disse periodene at samtalen kom klart frem igjennom de papirtynne veggene.

Samtalen var av en veldig personlig karakter og hun var overrasket av tre grunner. Den første og den rareste for henne var at menn tenke på slikt, den andre var hvorfor man hadde slike personlige samtaler på en så offentlig sted og den tredje var om mennene hadde rett i sine tanker.

Som sagt hadde hun gjort alt i sin makt for å overdøve samtalen og sperre den ute. Hun hadde til og med i en periode synget på en sang, men så hadde noen andre kommet inn i kopirommet og hun hadde blitt flau og sluttet nynningen.

Poenget var at med all sine prosjekter for å overdøve og ikke overhøre hadde likevel mye av samtalen flytet inn og hun kunne ikke nekte for at det trolig var hennes nysgjerrighet som hadde tatt det beste av henne. Dette igjen gav henne en skam og likvel, når hun så hadde hørt dette, kunne hun ikke la være med jevne mellomrom å tenke på det.

Hun hadde ikke vært helt sikker på hvem av sine mannlige kollegaer som hadde hatt samtalen. Det kunne være Kaj eller Roar som hadde problemet og at det kunne enten være Arve eller Muhammed som lyttet. Disse, hadde hun observert, var de som hadde utviklet et best kameraderi på kontoret. Ingen andre ville ha delt slike private detaljer til noen annen og gjort seg så sårbar. For saken gikk jo i kjernen av et familieproblem, så personlig at hun hadde virkelig blitt brydd av å ha overhørt.

Noen var aggressive på tuten et sted bak henne og hun kjente en ny stressbølge skyte i hode hennes. Det var ikke henne han tutet på vel? Hun var ikke sikker på hvilket kjønn som tutet, for hun viste verken hvilken bil som tutet eller hvor langt bak i køen det hadde kommet eller hvorfor. Men likevel, antok hun at det var en mann, for de var alltid mer aggressive på sine biltuter. Litt mer opptatt av å påpeke andres svakheter når det kom til andres kjøreferdigheter. Som Erling, for eksempel…

Så falt øyne hennes på en mann i en bil i den venstre kjørefilen i hennes retning. Den venstrekjørefilen hadde nå stoppet opp den også. Mannen kikket på henne, så hun smilte til han. Deres øyne hadde jo møttes, så det var jo vanlig høflighet å annerkjenne. Han kikket på henne, som om noe var galt. Oh, ennå en av disse sure livsleie. Så mange det var av dem i Oslo, Hun kikket rett frem igjen, det så ut til å bli noe bevegelse i kjørefilen hennes nå. Det lønnet seg å være rask når det ble en flyt i køen, hvis ikke ville noen garantert prøve å hoppe over i hennes fil. Kanskje den sure mannen i bilen ved siden av. Han skulle i allefall ikke komme forbi henne. Hvorfor kunne ikke folk bare gjøre et valg å holde seg til den. Alltid noen som skulle hoppe fra en fil til den neste. Hun visste ikke hvor mye tid man sparte på slikt.

Trafikken gikk fortsatt tregt, det var iallfall sikkert. Hodepine, varme, stress, stivnakke og minner veide tungt i hode hennes. Det var slik hun var når hun pendlet. Prøvde desperat å falle inn i en tankerekke eller musikken slik at hun nesten skulle drømme seg igjennom tiden det tok å komme seg hjem. Som når noen ble voldtatt. Ved et vellykket prosjekt hadde hun plutselig vært hjemme, men andre ganger, som nå falt hun ut og inn av det hele og… æsj. Hvor mye var klokken nå?

Hvor mange timer hadde hun brukt, tilsammen, fram og tilbake på jobb? Det hadde blitt endel. Alltids så mange biler. Hvor skulle de alle, alltid? Noen ganger skulle hun ønske det bare var henne på veien. Den eneste med bil. Som når man kjørte forbi Oslo om natten. Ikke en bil å se. Bare fred og fri og rolig. Ingen overraskelser, ingen tuter, inten sinte sure mennesker. I Norge kom man seg aldri unna sure mennesker, iallefall ikke i Oslo.

Hun satt i gang med å tenke på de mange positive øyeblikkene i hennes liv. Slik var hun, likte å tenke på alle skattene som lå i hjernen av hyggelige minner. Hun tok støtt og stadig bilder når hun var hjemme, bare for å være sikker på at hun skulle huske de fine tidene som livet hadde. Hun hadde et titalls fotoalbum med bilder fra hennes egen dåp til barnas diverse skolespill og ferier. Det var fint å se igjennom disse albumene og minnes, å tenke på hvordan ting engang var og selvfølgelig igjen kunne bli. Så folkelig, hverdagslig og identifiserbart. Mulig det var på tide å ta frem albumene i kveld igjen, for hun kjente at hun ikke lenger husket hva som var så fint med livet. Hennes glede hadde blitt erstattet med hodepine og stivnakke. Ja, det var et behov for å minnes det koslige i dag.

Hun hadde ikke fått fremkalt bildene fra forrige ferie ennå. De var tatt med digital kamera, men hun likte å få dem fremkalt likevel. Det var ikke det samme å se dem på dataen. Hun ville ha dem samlet i et album, slik at hun hadde dem fysisk i verden. Hvis du forstår?

Ferien hadde gått til Gran Canaria i år. Det var ikke så spennende som hennes turer som ung (yngre) hvor hun dro til små landsbyer i Kina og var alene på back-pakker tur til Japan, men man kunne ikke ta med unger overalt. Det måtte gå i pakketurer nå, men det var jo koselig det også. Sitte i de hvite leilighetene og kikke ut over strendene og bare slappe av. På kvelden kunne man ta seg en sangaria og en fantastisk middag på en fin resturant for mindre penger enn det kostet for en hamburger på Karl Johan.

Munnen gikk fra mildt sur til mildt smil mens hun tenkte på ferien. Hun var fornøyd, hun hadde ikke noe å klage over, det hadde bare vært fint å komme seg hjem snart. Huset hun bodde i var plassert i et fint forstads område, med mye natur rundt. Det var viktig for henne å være omringet av natur. Ikke fordi hun var et veldig friluftsmenneske, men fordi den lokale naturen gav henne enslags indre fred. En ro der hun om våren hørte fuglesangen, på sommeren kjente den milde brisen, om høsten så alle de fine fargene og om vinteren… vinteren hadde mye fint med seg den også.

Faen, tenkte hun, i det hun kikket seg i bakspeilet. Håret var fettete igjen og hun hadde vasket det så sent som i går. Hva var det med hovedstaden og skitt. Hun kunne ikke gå en dag uten at håret så tungt og skittent ut. Kanskje det var miljøet på kontoret, kanskje det var sjampoen hun brukte. Det hun trudde det var, var forurensningen i Oslo luften. Det var noe kaldt, fuktig og ekkelt med det hele. Som om luften sto stille i sentrum og bare la et kvelende lag over hele byen. Man kunne ikke ha langt hår i Oslo, så hun burde klippe det kort. Snart 40 år var hun også, og ingen dame over 40 hadde langt hår. Langt hår var for de unge og pene. Hun var gammel og snart på vei ut. Håret burde representere dette. Klippe det kort snart.

Det blonde håret nådde til skuldrene, og igjennom de gyldenen stråene var det noen svarte streker. Hun så ikke disse strekene, fordi de var på feil side av skuldren, men andre som ville, kunne se. Tattoveringen var av en delfin som rei på en bølge i fargene blå, hvit og svart. Hun hadde skaffet den for noen år siden og hun hadde nesten glemt at hun hadde den. Den var bare bak der et sted. Noen ganger, når hun gikk forbi et speil, hente det at hun ble overrasket over at den i det hele tatt var der. Den var ikke så veldig fin og hun hadde ingen ide hvorfor hun hadde den. Bildet var bare der fordi hun likte delfiner, eller no, og det var det fineste bildet som tattovøren hadde å tilby. Likefin var den i allefall; et kvalitetsarbeid.

Hun måtte vaske og rydde litt denne helgen kom hun på. Enkelte rom i huset så ut som en svinesti og det var lenge siden hun hadde tørket støv fra hyllene i stuen. Egentlig kunne Erling ha gjort det, som hadde så mye fritid, men hun likte å gjøre det. Det var noe rensende ved å rydde og vaske. Ta frem litt sterk såpe så huset luktet deilig rent. Så folkelig, hverdagslig og identifiserbart.

Nå løste det seg opp igjen. Bra, for cd´en var snart ferdig spilt. Hun ville hjem . Hun kunne fortsatt se uendelig med biler forann henne, men idetminste viste speedometeret 80 nå.

Hjemme snart. Kanskje hun skulle ta toget i morgen likevel. Få Erling til å kjøre henne på stasjonen, han kunne ha godt av å  stå opp tidlig en dag han også. Når skulle den mannen finne seg en ny jobb.

“Jeg går på nettet jeg”, sier han med den teite fornærmede stemmen og et ansikt som…

Han surfer sikkert bare på porno, for jobb hadde han ikke funnet. Dataen hadde dessuten gått tregere i det siste. Jaja, det har sikkert sine grunner, og han finner da en jobb snart. Jaja, ok, det løser seg, fint vær i dag, håper han har laget middag til ungene, mensen var litt sen nå håper at ikke hun var gravid eller nærmer seg overgangsaldren.

Hjemme…

Deilig…

Ferdig…

Fuck!

Pluss’er og Minus’er 

(En Historie fra byen, en historie fra fjorden)

(Mannen kalte de hest)

(Jenta heter Tina)

«Ja, det er det», sa Håp. Så da var det foreslått og vedtatt; Oslo var et forferdelig sted. For dette skjedde på den tiden da Oslo var full av narkotika, alkoholikere og dårlig integrerte innvandrere. Kriminaliteten var høy og selvmord likså. Nei, de var begge kvalme av hovedstaden, og heldigvis var de ikke der nå.

Nå hadde de tatt seg fri fra jobbsøking og studier, og isteden hadde de møttest i en by utenfor. En by som ikke var stort bedre, men den var iallfall litt bedre en det betongbole som var Norges sentrum. Håp og gutten var venner, bare venner, men de var kanskje sjelevenner.

Håp var fra Sør-America eller Sør-Europa et sted. Gutten var fra Norge. Etnisk Norsk, som ironisk nok, snakket dårligere Norsk enn denne Egyptiske jenta. Kulturelt hadde de forskjellig bakgrunn, men de hadde en ting tilfelles; De var gale. De hadde sett endel de ikke var ment til å se, de hadde gjort noe de ikke var ment til å gjøre og likevel… likevell følte iallfall gutten at han ikke hadde gjort nok. Hadde ikke kjent på livet. Sprengt noen horisonter, brent noen bruer eller bygd opp noe med noen hvert å skryte av. På hvilken måte hadde han satt sitt spor? Et par tusen kroner lagt igjen på diverse barer, og noen fornærmede damer, var alt han kom på.

«Deilig å ta seg en pause», sa Håp og fortsatte sin positive tankerekke om å ha kommet seg vekk fra Oslo. Det var litt uvant for henne å tenke positivt, for hun hadde ikke tenkt slik på en stund.

«Ja», sa gutten og kikket tomt ut i luften mens han blåste ut litt røyk.

Han hatet Oslo like mye, kanskje mer, enn Håp. Heldigvis hadde han sluppet unna og var født utenfor i en av de mindre byene på østlandet. Ikke landsby eller bondestrøk, men et av disse stedene uten så mye kriminalitet, vold og dop. Hvis det fantes noen steder i Norge som passet den beskrivelsen, vel å merke. Han hadde, tenkte han, vært skjermet for mye på grunn av dette. Skjermet fra det meste ondt, utenom kjedsomhet, intetsigenhet, fremmedgjøring og poengløshet. Men det kan da være like ille, håpet han. Det kan da være like ille som å sovne med aids og tom mage, eller voldtatt av stefar når mor var på klubb eller hva faen annet av familietragedier han hadde hørt om på tv eller av fulle fremmede på utesteder? Ja, tenkte han, selv om han egentlig viste at det bare var utakknemlighet som fikk han til å føle seg så jævla rammet av verden.

Gutten kikket på jenta som var litt eldre enn han. De var begge i midten 20 årene, men oppførte seg som tennåringer. Samtalen hadde gått i ett siden hun kom på stasjonen, og det var alltid slik når de møttes. Hun hadde et kaos inne i seg hun ville tømme, og han hadde et like stort kaos han ville tømme. Men det tok aldri slutt dette kaoset og de snakket uten stans om alt som slo dem inn. Ingenting var tabu for de hadde snakket om sex, dop, kjærlighet (eller mangelen på), hintet til sine turbulente barndommer uten å egentlig snakke om dem og bare skravlet om hvor mye de skravlet. Det var koselig, men utmattende. De var sammen, men bare som venner. De følte seg heldige, som hadde hverandre og kunne snakke om alt som plaget og, en sjelden gang, hva som gledet dem.

«Jeg er forelsket», sa Håp. Gutten hørte på med distanse. Nå skulle hun igjen snakke om en følelse han selv sjeldent hadde opplevd og aldri kunne huske å hatt noe positiv erfaring med. Håp var heldig, hun glemte sine tidligere fiaskoer. Gutten hadde stått ved hennes side å sett på. En kjæreste slo, en annen hadde et rusproblem, den tredje gravde seg ned i en deppresjon, den fjerde… De alle løy og nå var alle vekk. Dette betydde ikke noe for Håp, det var alltid øyeblikkene for henne. Det var alltid håpet om en fremtid for han.

Tiden gikk, forsikringselskapene fikk sitt og snart hadde de gått rundt i hele byen. De hadde stukket på kafe, pizzaresturant, spist desserter, gått mere, danset rundt påler, ledd, følt seg fullstendig distansert til alle andre i byen. Hva gjorde det egentlig om snakke om heroin avhengigheter til sin beste venn selv om politiet sto like ved siden av. De bare lo. Bekjente seksuelle fantasier på en finere kafe, med en sossen dame ved nabobordet. Ingen kunne skade noen så lenge de var sammen, som venner, sjelevenner, søsken av forskjellig farge. Akkurat som den INXS sangen.

De gav faen. Den deiligste av følelser. Ingenting betydde noe i dag. De var utenfor kroppene sine og bare så på seg selv og den andre utenfra. De gikk på autopilot. Problemene var langt vekk, og det, såvidt gutten viste, uten rus. Nei, de var virkelig fugler i paradis. Ingen uflaks å sanse. Alle hadde noe positivt å si. «Ruset på livet», sa en av dem og pekte mot himmelen. De begge lo.

De beveget seg mot en bru i midt i byen. Håp snakket konstant om noen hun hadde møtt, som var sånn og sånn. Hun hadde møtt han 5 ganger og viste at noe var spesielt med han.

«Jeg bare ser at det er noe spesielt med dem. Jeg kan ikke forklare det, men noen bare har et eller annet jeg faller for»

«Nå må du ikke blande lyst og kjærlighet her da», sa gutten. Han var alltid skeptisk til romantikk og annet idealistisk surr. Han var ikke helt sikker på om det idet hele tatt var noe som «kjærlighet». Ordet smakte av tennåringsblader og fordummende virklihets dramaer på stats og den komersielle kanalen. Hun overhørte hans bittre skepsis og fortsatte om hvor søt denne nye mannen i hennes liv var.

Gutten begynne gradevis og sperre henne ute også, og falt i sin egen tankerekke om en samtale tidligere på dagen. De hadde snakket om en film. En slik en romantisk film, som de begge hadde sett på tv noen dager før. Jenta fordi hun var jente og gutten fordi det ikke var noe annet å se på. Håp hadde ikke likt den filmen  for «den endte så trist. De fant hverandre ikke på slutten». Gutten hadde følt seg om en homo idet han sa «Det er slik livet er. Den eneste måten at deres følelser kunne vare på var at de aldri kunne få hverandre.» Hva han hadde ment, som sikkert ikke kom riktig frem, var at den sterkeste kjærlighetsfølelsen var den som aldri ble gjengitt. Den som aldri ble realisert, men isteden ble en sterk drøm om noe bedre, eller no sånnt. Bare var der, usagt eller ikke mulig. Over dem, ved dem, under dem, bak dem.

«Kan du høre det?»

«Hva?»

«Helikopterene?»

De kikket opp. 3 helikoptre fløy over himmelen. De var svarte og gikk mot fjellene.

«Er ikke det spesielt? Det må ha skjedd noe.», sa hun

Gutten var ikke intressert.

«Det er sikkert USA som invaderer Norge. De vill ha oljen vår. De driver sikkert med noe rekognosering. Kan vi ikke snakke om noe annet»

Håp skulle til å si noe nytt, men gutten avbrøt.

«Vi trenger ikke snakke hele tiden»

Det ble stille, men ikke lenge. Følelsene bygget seg opp igjen som et piano hvor noen slo gradevis hardere på de lyse tangentene. De snakket over hverandre igjen om alt og ingenting og latteren penetrerte luften. De prøvde å tømme kaoset de begge viste aldri ville ta slutt. Gutten håpet det aldri ville ta slutt. Hvem var han uten et kaos? Han ville ikke forandre seg og ikke at Håp heller skulle forandre seg. Kaoset var dem og de dagene han følte seg «normal», følelsesmessig stumpet, var han redd noe var alvorlig galt. Kaoset var han og henne. Uten kaos ville ikke gutten gå i lange sirkler med seg selv og hvem andre som måtte lytte om hvor jævla mye dop det var i Oslo. Uten kaoset ville ikke Håp tro på noe fint. Uten kaoset ville de begge bli hva de fryktet de ville bli.

«Jeg er ikke redd for å bli gal, jeg er redd for å bli gammel», sa hun.

I et svakt øyeblikk, like før de gikk turen over broen, sa gutten hva han ikke følte. Et svakt øyeblikk fortalte han en løgn om at han ikke kunne se noen andre enn henne. Hun bare lo og sa noe alla «Sannhet og illusjon Bård. Du vet ikke forskjell.» men egentlig sa hun «Slutt og tulle. Vi er venner. Kompiser. Det ville aldri fungert på noen annen måte». Hun hadde selvfølgelig rett.

Broen delte byen i to. Kafeer og resturanter på den ene siden, og nedlagt industri område på den andre. Det nedlagte industriområde gikk igjennom en forandring. Arbeidermiljøet var i ferd med å estetiseres. I de gamle slitte murbygningene med piper skulle det snart åpnes kolonialbutikken og nattklubber. Det var ikke lenger behov i Norge for slitne, skitne bygninger. De hadde beholdt pipene og murveggene for å gi en illusjon av at byen ikke var historieløs, men så fort de alkoholiserte idiotene, som var spredd rundt om på diverse bussholdeplasser og brune puber døde, ville byen endelig kunne si at de var en del av fremtiden. Ikke lenger en arbeider-by for bønner, men en kulturelt landskap i landet som for lengst hadde glemt sitt opphav og var mer amerikanske enn amerika.

Hvor mange 14 årige Tacky Whoreington look-alikes hadde ikke gutten sett på deres spasertur igjennom byen? Noe var galt, råttent i kjernen og alle viste det, men ingen ville kommentere det. Vi ønsket rene flater, men ting ble ikke rent ved å sope alt under et teppe. Nok nå!

Dette hadde ikke skjedd ennå, for ennå var byen skilt mellom et gammelt rustent industri område og det fine kaffe og resturant strøket. Siden Håp og gutten hadde vandret rundt i hele den fine bydelen og sett hva det var å se der, bestemte de seg for å vandre til den mer mørke siden. Dette var ikke Oslo. Å gå til den mørke siden her ville ikke innebære å bli voldtatt, drept og ranet, men bare at man måtte se noen sprekker i fasaden. Tillate seg å se på brune jernbanespor lagt i brakk og igjengrodde gjerder til områder som forlengst var forlatt. Ingen fare, bare tomhet og et vakuum fra en enklere tid.

De sto på broen som skilte bydelene og kikket utover. Jenta kikket ned i elven under dem. Nå var hun i et annet modus, et annet humør. Ikke alvorlig, ikke blid, en tredje form for galskap. Hun spratt så elegant mellom følelser. Blid i det ene øyeblikket, trist i det neste, men likevel alltid blid. Nå var hun trist på en blid måte der hun kikket ned i elven å så noe der nede som kilte i henne. Døden.

«Skal vi hoppe?», sa Håp med et smil rundt munnen. Hun kikket på gutten, for så å kikke ned i elven igjen. Det hadde blitt mørkt i byen, og hadde det ikke vært noe lys i nærheten ville elven bare være en mørk strek i mellom byens to deler. Men estetiseringen hadde lyst opp hele elven. Byen hadde til og med plassert en nonfigurativ figur midt i elven med diverse lyskastere og vann som sprutet ut i alle retninger. Den nonfigurative figuren provoserte ingen, og gutten kikket på den litt mens han tenkte på hva Håp hadde sagt.

«Hvis du ser ned her, så er alt så mørk og fredelig», hadde hun sagt, før hun spurte, og det var fredlig der nede. En sval høst eller vår bris kilte dem begge. De var tynt kledd, for enten var sommeren i ferd med å begynne, ellers så hadde ikke sommeren helt gitt slipp ennå. Det kilte fra høyden, fra brisen, fra tanken og fra noe annet.

Så skrek Håp. Gutten kikket på henne. Hva var galt?

«En møll», ropte hun mens hun løp i en sirkel.

«En møll?», spurte gutten

«Ja, de er ekkle!»

De lo, kvelden var god, men snart kalte Oslo. Det var på tide å dra. Ikke til et sted av håp. Men engang, tenkte de begge, var det en sjanse for at de ville finne dette stedet kalt «hjem». Hun ville på landet, han ville ikke. Dessuten gjaldt ikke drømmen om han, det var om den hun hadde møtt og alle de hun hadde møtt før. Aldri han, for de var venner. Nesten familie. Noe man ikke kunne komplisere med dypere følelser. Det ville jo vært incest!

«Hvis jeg skriver «Jeg er glad i livet» i en melding, vil du vite hva det betyr?», sa jenta når de sto på stasjonen. Gutten nikket og gav henne en klem. Det var en morbid tanke, en drøm han viste aldri ville bli realisert. Hun dro til Oslo, han vandret rundt i byen alene. Håp hadde klort han engang. Tatt tak i jakken, så klort han. Det gjorde ikke vondt, faktisk nesten godt. Gutten forsto ikke hvorfor det minne kom. Det var mørkt, det var kaldt. Han tok på seg jakken, satte seg i bilen og kjørte hjem.

The Power of NOW!

Gatene var grå og skitne, samtidig som det hadde regnet, noe som hadde gjort søppelet vått og ekkelt. Pappen hadde gradevis oppløst seg og blitt en spyaktig masse. Iskremrester lå spredd utover like ved en søppelkasse, noe som styrket samenligningen mellom søppel og spy. Ingen hadde orket å ta det opp, for det var et ansvar for stat og kommune. La de rense disse gatene. Man måtte bare lure på hvorfor ingen fant det naturlig å ta sin dritt opp, når det bare lå 10 cm fra bøtten. Noen hadde bommet på kassa, så prøv igjen for faen!

En uteligger lå lent til en tør del av gaten. Beskyttet av en markise over et vindu til en sjappe. Han satt med sin pappbit, som det sto skrevet noe på som få egentlig leste. Det var ikke vansklig å tenke seg hva som kunne stå der. Emil gikk og lurte på i sitt humoristiske sinn om hva han heller ville plukke opp og legge i søppelet. Iskremrestene og pappen, eller den skittene narkisen som lå inn til veggen. Begge deler, tenkte han, var trossalt like skiten og ekkelt å se på. Var det bare han, eller ble det bare flere og flere narkomane, og annet pakk som lå halvdaue på gatene og tigget for småpenger. Nei, han lot søppel være. Best slik, for Emil hadde dårlig tid og orket ikke bry sitt hode med alle mennesklige tragedier som lå spredd for vinden rundt Oslo S. Alt dette skjedde før Norge fikk sin første skoleskytning, og før verden gikk inn i en tredje verdenskrig som skulle ende alle kriger.

Emil jobbet for et selskap som drev med acounting. Denne dagen hadde han blant annet regnet ut en restaurants økonomiske sitvasjon, og resturanten var i dyp gjeld. Firmaet hadde feilet fra budsjett stadiet og utover. Alle utgifter var grovt underberegnet, bare revisjonskostnadene var underbudsjettert med flere tusen, og slik fortsatte det helt til de kom til inntektsposten hvor de hadde en veldig naiv overberegning. Det virket ut som om han som hadde startet resturanten trudde at det eneste folk gjorde i Oslo var å drikke kaffe, øl og spise ute.

Han kunne ikke noe annet enn å like den delen av arbeidet. Når andre dreit seg ut, og det var det så mange som gjorde det. Han fikk betalt uansett, men erfaringsmessig var det veldig mange resturanter som hadde en lite planlagt start. Det virket ut som om resturanter bare startet uten å tvile på at folk ville komme. Dette var Norge og folk spiste hjemme her. Dårlig planlegging var halvearbeidet. De startet en bedrift uten noen kunnskap om det de ville selge hadde noen marked. Det så ut til at ingen hadde hørt om markedsanalyse og demografi. Hvor mange resturanter måtte gå konkurs før folk tok hintet? Norge var et lite land, vi trengte ikke flere kebab sjapper og kinaresturanter. Det vi i dette landet trengte var flere regnskapsfirmaer som ikke jattet med. Det firmaet han jobbet for jattet mye med, derfor miste de halvparten av klientene etter noen år. Det gjorde ikke så mye, for det kom alltid nye naive «grundere» med sine kalkyler og budskjetter som alltid sto i klar minus når regnskapet time kom. Noen av disse budskjettene var så tydelig lite gjennomtenkte at tusen pils måtte ha blitt solgt hver dag for at det i det hele tatt skulle gå rundt. At de i det hele tatt ville. Også var det de forbanna nye frisørsallongene som dukket opp overalt. Hvor mye hår trengtes egentlig å klippes? Selv klippet eksen håret hans. Han tenkte på alt dette mens han farte nedover en av Oslos gater og inn på Oslo Sentralbanestasjon og idet han fløy inn hovedbygningen kjente han et kaldt guffs fra den rå og kalde høstluften.

Han kjøpte seg et eple i en av de fem kioskene på Oslo S. Han tok en bit av det, og det var saftig, godt og full av de viktige antioksidantene han hadde hørt så mye om. Det smakte søtt, saftig og forfriskende etter en hard dag med data, tall og budskjetter osv. Røde epler var ikke hans favoritt, for de var ofte litt mudderete og han ville heller ha motstanden han fikk fra de grønne. I dag ble det likevel et rødt et, for det var ikke så mange grønne igjen og de var sikkert alle i hjel klasset av fremmede hender. Så rød ble det, men han ble ikke skuffet.

Han la merke til at noe av saften hadde rent ned på dressen hans. Faen, tenkte han. Dette var en ny dress og ikke en billig allemannsdressene, men en dyr italiensk en. En manns dress. En dress for mannen som skulle steder.

En annen man i firmaet hadde fått sparken noen uker i forveien, han gikk alltid i de stygge dressen man kunne kjøpe på alle kjøpesentrene i landet. Det var sikkert derfor han fikk sparken, han representerte seg selv dårlig. Man måtte ha respekt for seg selv, og respekt kom i å mestre, og mestre kom i å trene gjevnlig og betale litt for plaggene man gikk i. Hvis man følte seg vell utenpå, så følte man seg vell innenpå også.

Så var det måten han reagerte på, det var iallfall ikke en god representasjon. Ingen grunn til å krisemaksimere bare fordi det å miste jobben er trist. Denne mannen, i en billig nylondress, skulle ha ligget i minst 10 minutter i fosterstilling så noen av kollegane måtte kaste bort verdifull tid på denne tydelige gale mannen. Parasitt! Menneskelig vampyr!

Kontorets psykolog hadde hatt et møte med alle de ansatte på kontorene noen dager senere. Psykologen var fra et vikarbyrå og var midlertidig ansatt for å kunne gi ansatte en mildere avskjed under effektiviseringsuken som kom med jevne mellomrom. Denne gangen derimot, skulle han bruke sitt kvakksalveri for å forklare hva som hadde skjedd med mannen. Psykologen sa flere ganger i løpet av utgreiingen at han ikke hadde møtt mannen, men utifra informasjonen han hadde fått virket det som om mannen hadde fått «panikkanfall, utløst av stress, som», etter det han hadde blitt fortalt «ledet til en dissosiativ lignende tilstand med elementer som lignet psykose». Surr, hadde Emil tenkt, det hadde kun vært et spill for oppmerksomhet og sympati

  Hadde denne mannen hørt om boken «The Power of NOW», en bok Emil selv kunne anbefale, ville dette aldri skjedd. Ved hver lukket dør, åpnes tre andre. Livet er muligheter, ikke begrensninger. Man må gripe sjansene, ikke minnene. Boken var full av viktige nyanser fra livet og lærte folk hvordan man skulle ta tak i livet og forandre det. Kort sagt dreide det seg om å tenke positivt, ta sjansene som kom og se at hindringene på veien bare var nye muligheter, nye sjanser. Man måtte omstille hjernen til ikke se problemer, men løsninger. Tenke på en ny måte, var anbefalt, hvor det ikke var noen problemer, bare muligheter. Forfatteren hadde kalt dette «dobbeltenkning®» («man skal tenke posteivt eller i dobbel negativ, altså positivt»).

Alt dreide seg om å ta imot øyeblikkene og glemme fortiden og fremtiden. Fortiden og fremtiden var bare sko i tryne, så alt lå i kraften av øyeblikket. Alt dreide seg om å ta ansvar for sin livsvei® og boken hadde virkelig åpnet øynene for Emil. Man skulle ikke tenke i «bør», men i «er». Helst skulle man ikke tenke, man skulle bare akseptere. Bare ved å akseptere tingenes tilstand, si til seg selv «sånn er det bare» og «dette kan man ikke gjøre noe med» kunne man komme seg fremover i verden og i sitt eget liv. Ved å fokusere på produksjon og arbeidet sitt så ville man bli et sunt menneske som kunne forandre verden  i babyskritt®. Livet var den tiden man brukte på å planlegge fremtiden, eller ennå verre skamme seg over fortiden. Livsveien var uransaklig og ved å lure på ting man ikke fikk svar på ble livsveien en blindvei og ingen ville bli tjent på det.

Man skulle ikke skamme seg, ifølge boken. Faktisk skulle de som skammet seg, skamme seg. Ingenting ble bedre ved å klandre seg selv, og man ble ikke et bedre menneske av det heller. Det som gjorde folk til bedre mennesker var produktivitet. Den eneste verdien man kunne måle mennesket i var produserte verdier. De som ikke produserte kalte boken parasiter® og de hindret menneskelig vekst.

Boken var kjøpt på internett, fordi noen hadde anbefalt den. Det vil si, sjefen på kontoret hadde den som eneste bok i sin bokhylle, og Emil ble veldig intressert. Den hadde kostet 150 kroner og var for Emil de beste 150 kronene han hadde brukt. Alt dreide seg om å selvrealisere seg selv og all selvrealisering var å handle. Å den beste handlingen han hadde gjort var å kjøpe den boken.

Hvorfor tok ikke noen andre å handlet på problemene sine snart? Hvorfor kunne ikke flere vise disse sosiale vrakene hvor landet var? Gjøre et opprør mot parasittene som brøt ned landet vårt? Han hadde gjort det engang da han var 26-27.

Et minne kom til han.

Han mins han var ny i firmaet og hadde akkurat fått eks’en på tjukken. De var i etableringsfasen, men dama ville ha ungen, så en av to unger ble født litt senere på året. Emil hadde planer om å ta del i ungens liv og hadde derfor bestemt seg for å få mest mulig ragge behov ut av systemet før ungen kom. Hva skjedde med de planene om å bli en god far? Jaja, det var ingen grunn til å klandre seg selv.

Dette var også i perioden hvor han ennå måtte bygge nettverk med sine kollegaer, for han var ny. Han hadde bygget et godt nettverk med ei av resepsjonistene på kontoret, men som alle viste, var et nettverk bygget med mennene på jobben mye tryggere. Plutselig var ei av damene hjemme pga unger og da ville ikke de være til mye hjelp.

Det var da turer på byen var tingen, med mannfolk og noen kvinnfolk som ennå trudde at de ville satse på karriere. Det var fascinerende egentlig å se på disse hønene som kakklet med mannfolka og utfordret dem til hygge i garderober og annet festlig, som trudde de kunne bære buksene like bra som mennene. Så plutselig når de gikk over 35 skulle være moderlig og «rene».

Kris, en av de artige kollegaene poengterte det engang og Emil la plutselig merke til hvor sant det var. Alle kvinner over 35 var mer stresset, sure og var konstant på telefonen hjem og prøvde etter beste evne og sjonglere familie og jobb til deres store fiasko. Alle kvinner ønsket å være kvinner, det tok bare lenger tid å innse det for noen enn andre. Kanskje ikke kvinnens plass var i hjemmet lenger, men mange kvinner over 35 hadde en sterk hjemlengsel og varpesjuke. Det var trist å se. For mye russisk og fransk feministisk fjas på noen av dem, men virkeligheten ville klappe dem i tryne før eller siden.

Poenget var at nettverks bygging var tryggest og best med andre menn og minnet som sirkulerte i hode på Emil nå var en av de første turene på byen med gutta og noen kvinner med sterke illusjoner i seg ennå. Som sagt var Emil ny og ennå ganske ung så festingen fra studietiden satt ennå litt i. Det ville si at han var ganske full rundt tolv. Dette fant de andre på kontoret veldig festlig, og de hadde rett i å le. Veldig uproft av han å la seg ydmyke på den måten. Emil ville stramme inn tøylene betraktelig de neste årene og begynne å kontrollere informasjonsflyten sin betraktlig. Den kvelden var det bare fri flyt.

Firmaet hadde på den tiden dratt i land en kontrakt med en av bedriftene som jobbet på anbud for et av de større Olje selskapene og dette måtte feires. Først stakk de fleste fra kontoret ut, uten om noen eldre kvinner som måtte hjem til familien. Han husket ikke helt hvem det var og hva de het eller om de i det hele tatt jobbet i firmaet lenger. Det var uansett ikke vesentlig, for de viktigste folka var der ennå. Ikke sjefene selvfølgelig de hadde mer arbeid å gjøre på kontoret, men de yngre, fremadstormende var ennå på hugget. Det var rundt elleve av dem igjen, og alle var stivt anntrukket siden pub runden startet like etter jobb. Mennene gikk i dress og kvinnene gikk i skjørt.

Det hadde blitt en fuktig kveld og minnet her var litt uklart for Emil, men de hadde alle gått på karaoke bar. De fleste hadde drukket noen par flere enn de burde ha hatt og personlige bekjennelser kom fra alle hold mot den yngste nyansatte, altså Emil. Mannfolka sa hvor heldig Emil var som var ganske ung ennå å kunne knulle hvem han ville og kvinnfolka luftet sin frustrasjon om at selv om de hadde født unger ville de ikke ha anal. Emil sverget til seg selv at selv om at noengang skulle bli over 30 skulle han aldri bli så tafatt som dem. Likevel satt han høflig og lyttet til de forskjellige bekjennelser og tragiske kvinnfolkenes tragiske flørting. Så kom en sterk følelse av at de eldre ansatte sugde ut livskragen hans.

Det var rundt da han bestemte seg, som et avvik fra mannfolkene sine seksuellefrustrasjon og slitene kvinners tilnærming at han skulle synge noe av en amerkiansk mafia sanger.  Han sang trolig «My Way» til alle hans kollegaers store applaus. Etterpå hadde han tatt seg noen wiskey med gutta. Lo og prata piss. Det var kort sagt en fortreffelig kveld. Så lenge analbekjennelsene var over og kvinnfolka hadde funnet noen fremmede å legge ann på. Var det ikke ei som fortalte at hun hadde blitt voldtatt også? Eller var det tafset på av stefar?

Så skulle gjengen på en nattklubb et sted i byen. Emil viste hvor det var og ville bare slå litt lens før han fulgte etter dem. De stakk før han , men han kunne høre latteren deres et langt stykke unna. Særlig latteren til Mari, ei av de yngste kvinnlige ansatte i bedriften, som latter var høy og bein skjærende. De hadde det tydeligvis moro, men det hadde han også. Han var varm i ansiktet, mildt ør i hode og lystig. Han sang «My way», ennå en gang mens han hørte den harde strålen slå mot bakken og lage en liten bekk ned til et sluk i nærheten. Han hadde en stor blære og kunne holde seg lenge. men han måtte ha drukket fem pils og noe Wiskey siden forrige gang han pisset. Så han sto der ei stund og kjente kroppen være avslappet og flytende med en pulserende varme i ansiktet.

Så deilig, tenkte han, og bryte en lov som aldri skulle ha eksistert. Folk skulle da kunne få tømt seg i et hjørne, selv i en by, hvis det presset skikkelig. Han viste godt at en bot ventet på han skulle han bli tatt, men han gav den deilige følelsen av faen. «Regrets. I had a few, but then again to few to mention» Han dro ut den ledige armen ut og kikket opp mot himmelen og stjernene. Det var en innlevelse i måten han sang på, mins han, som bare var fantastisk. Det følte som om hele byen ristet av stemmen hans. Han nesten gævlet de linjene han husket. «I have facet it all and I stood tall and did it my way».  Emil husket ikke om han sang riktig tekst. Trolig ikke, men det var heller ikke poenget, det var følelsene bak i sangen. Den mektige låta om selvrealisering og det å ikke angre på noen ting.

Han var helt alene, midt i den Norske hovedstaden. Ingen å se og klokken var halv 3. Deilig og bli kvitt de idiotene som sugde ut ungdommen hans. Han skulle aldri bli som dem. Så tragiske, så innpåslitene og teite. Disse råttene som befengte det kontoret. Alene, rolig. Alene med pisset sitt. Eller det vil si det var en der, men det er her minnene begynner å bli litt uklare. Den siste wiskeyen begynte sikkert å sette inn sin effekt, men det var slik han mins det.

Det var denne rusa narkisen da, som satt i et av byens mange hjørner. Full av skitten og ekkelhet. Det var ingen rundt han og han satt der i sin lille avskyelig rus. Krokbøyd. Emil sluttet og synge og rullet in snabben, dro opp smekken og dasset rolig bort til denne klumpen av et menneske. I Uggabugga ville denne jævlen vært full av fluer, men dette var mitt vinters i Norge og alle fluer var døde. Hvorfor var ikke denne patetisk jævelen død? Hva hang han igjen for? Utrolig overlevelsesinstinkt i de dyra der, de tåler så mye mer enn noen sivilserte mennesker ville ha taklet.

Emil var i ferd med å sette seg ned ved subbets side, men fant det for avskyelig og reiste seg igjen. Narkisen hadde sikkert pisset på seg i den tilstanden han var i, så Emil bestemte seg heller for å lene seg over den skittene. Denne stillingen gav han en perfekt sikt og han så rett inn i et ansikt med halvtørkete sår, rynker og et ukjemt skjegg. Det var ingen løgn over alt det spedalske. Hele ansiktet fortalte en historie og historien var uinteressant faenskap. «Pappa slo og stakk», «Jeg passet ikke inn i skolen fordi jeg hadde ADHD» og andre «synd på meg» klisjeer.

Emil pirket bort i han med pekefingren. Forsiktig, og på en tøydel, for at han ikke skulle få for mye bakterier på seg. Narkisen sov ikke og reagerte overraskende raskt for en som tydelig hadde mye kjemikalier i seg.

«Ja», sa dette faenskapet og dro sin lille skittende lille pappkrus. Øynene var smale, blodsprengte og det som ikke var rødsprengt hadde en sykelig gulfarge over seg. «Så vanlige mennesker dette?», tenkte Emil der han var toppen 10 centimeter vekk fra en av Norges største tapere. Gikk folk bort til de narkomane og virkelig så hvor jævlig de egentlig er var? De var en helserisiko! Sykelig og skittene. Hvis en stor pest ville fare over landet ville det starte med disse skabbete hundene. Hendene var fulle av tørre sår, akkurat som ansiktet. Det var rett og slett ikke noe ved dette vesenet som virket til å være sunt og friskt.

Emil undret videre på hvor de fikk alle disse kuttene og sårene. Seriøst, måtte de gå igjennom en barberblad labyrint hver morgen for å kunne gå ut å tigge? Det stred i mot fornuft å se så mange sår, halvåpne, væskende og full av en gul infeksjon. Det var da ikke så mange skarpe kanter å skjære seg på i denne byen! Herregud, lever vi ikke i en velferdstat da? Det må da være et statlig organ de kunne snylte fra isteden for å sitte her og lukte piss og gammel faen! Men med så mye medisiner i kroppen så burde de jo idet minste vært friske!

«Hva gjør du her?», spurte Emil så snøvlende at den nedlatende tonen nesten forsvant. Den narkomane forsto ikke for han var like rusa og bare pekte videre på pappkoppen sin.

«Penger. Har du penger? Kunne trengt litt peng», sa den narkomane som først nå innså hvilken mennesketype han sto ovenfor.

«Hva gjør du her?», prøvde Emil igjen, nå var ikke sarkasmen og sinne så utydelige lenger.

«Jeg har like rett til å være her som du» sa den narkomane, men stemmen tegnet en annen tro.

«Nei», sa Emil bestemt med fingren rettet nesten rett på den narkomanes nese «Nei, det har du virkelig ikke». Emil mintes han var sint den kvelden, og kjente faktisk at mens han tenkte på det hele på Oslo S, at hans sinne fikk en ny bølge i presens. Han kjente seg forbannet på denne slasken, som han ikke hadde sett på over 5 år. Sinnet, tenkte Emil, var ikke bare på denne ene han hadde møtt, men på alle fylliknarkomane som lå slengt rundt i hele hovedstaden og resten av landet. For mange! Det var for mange av dem, og de formerte seg som kaniner. Var heroin den beste spanskefluen som fantes?

«Nei, det har du ikke!», hadde han sagt, men han hadde sagt mer. «Det finnes lover mot sånne som deg. Men det er uansett ikke hvorfor jeg spør. Jeg», fortsatte han. Emil la ikke merke til at stemmen hans var blitt ennå mer truende der han nå sto lent over Mr Ødelagt. Det var som om all sinne han hadde anskaffet seg, over alt alkoholisert narkosøppel han hadde sett, så mange ganger, når han hadde stresset oppover og nedover Karl Johan. Alle de som hadde stoppet han og spurt om penger, de fint selv kunne ha skaffet, hadde de giddet å tatt seg en satans jobb, som alle andre i dette forpulte landet, nå endelig hadde funnet noe å få ut aggresjonen på. Takket være den deilige alkoholen var han nå en laser av sinne. Alt sinne, ikke bare på narkiser, men på alt slo ned på denne ene utvalgte. Hvor gammel kunne denne karen ha vært? 20-25-30-100? Umulig å si med de narkomane, for de aldres på en helt annen måte en vanlige mennesker. Emil ville likevel tippe han var i sen 30 eller tidlig 40 åra.

«Jeg spør», Emil hikket og gulpet litt «Jeg spør hvorfor gidder du å leve noe lenger? Hvorfor gidder du å være til bry for deg selv og alle andre rundt deg?»

Den narkomane svarte ikke og stedet bare kikket ned i den pappbegret sitt. Hva kunne han svare? «Alle mennesker var skapt like, med samme menneske verd»? Den narkomane viste bedre. Han hadde kunnskap om verden få andre hadde. Han hadde sett ting, som få andre hadde sett. Sett hvordan unge mennesker lo av han. Lo mens de tydelig var ruset på noe dop selv. For de narkomane kan lett se det, sies det. Ja, de lo av han, eller kikket stygt på han, overså han, eller faktisk stoppet opp og prøvde å hjelpe han. Han viste ikke helt hvem av de alternativene han likte best. Sikkert det siste, men det skjedde noe vær gang de stoppet opp. De gangene folk så på han som menneske. De gangene de behandlet han slik, at livet gikk i en form for revy. At han husket livet før rusen tok over og hvor alt han så var et liv av muligheter som feilet et sted. Hvorhen var uvisst. Fristende, men kanskje litt naivt, ville vært å hevde at livet gikk feil da han stakk den første sprøyten, eller røykte den første hasjen eller når han skulket skolen for moro. Men det virket ut som om livet hadde feilet lenge før dette. Som sagt var dette en uinteressant historie, for de var alle like. Variasjoner over samme mal, men for den narkomane var iallfall hans egen historie interessant.

«Du må jo vite at vi ordentlige, «streite» folk finner deg ekkel og en plage», fortsatte Emil. Han orket ikke engang å se på det sosiale vraket lenger. Han la også merke til at ordet «streite» virket unaturlig for han å bruke.

«Du sprer sykdommer, du stjeler fra ærlige mennesker, og har vell trolig ikke bidratt noen gang i hele ditt liv. Jeg ville kalt deg en parasitt hvis jeg i det hele tatt trudde du viste hva en parasitt var.»

Den narkomane åpnet munnen som for å si noe, men lukket den igjen og bestemte seg for at det å fokusere på koppen var det beste. Koppen var fin og av betydning for han. Han følte seg trygg ved å se på den. Det var et bilde av en fin dame på den, som smilte rolig til seg selv der hun lot koppens ende hvile på leppene sine. Han ville ikke høre noe mer på hva denne sinna mannen hadde å si. Likevel kom alt igjennom. Rusen sperret nemlig ikke verden ute, den fikk han bare til å akseptere den lettere.

«Jeg sier du sprer sykdommer. Hører du meg? Sykdommer! Og jeg snakker ikke bare om fysiske sykdommer, jeg snakker om den narkomaniske sykdommen. Si meg, din forbanna dritstøvel, si meg at du aldri har solgt dop til noen som tydelig ikke var brukere ennå. Se meg inn i øynene å si at du aldri har bidratt til denne… åhh, glem det.»

Den narkomane kunne ikke nekte for det, Han hadde solgt som han hadde brukt. Så dop var nok en sykdom som spredde seg, og så lenge det var narkomane, ville de formere seg. Den gruppen i Oslo som hekket mest var søplet. For hver av ordentlig verdi som ble født, ble 10 sub-mennesker født. En i dag, hundre i morgen. Skadedyr i kloakken, skademennesker på gaten. Sant, særlig i storbyer. Det var så mange rotter, så lite gift å drepe dem med.

«Jeg får jo ikke noe svar av deg, jeg. Du sitter jo bare der.» Emil hørte noe. Han var ikke sikker på hvor lenge han hadde stått der å kjeftet på narkisen, men nå kom det noen i allefall opp gaten. Hvis det var et poeng med dette måtte det komme raskt.

«Jeg spør et spørsmål jeg har lurt på, og sikkert mange som meg. Hvorfor tar du ikke dit eget liv egentlig? Finere, mer betydningsfulle og større samfunnsmessige bidragere har gjort det. Hva holder deg igjen?»

Den narkomane mumlet noe, men Emil hørte ikke hva han sa. Han ønsket vel å forsvare seg selv og si noe som kunne forsvarte hans liv og eksistens, men han fant ikke på noe. Isteden mumlet han noe usammenhengende som kunne tolkes i alle retninger.

«Jaja,» sa Emil, han var lei av å stå der i regnet og måtte vel snart prøve å finne de andre, skulle han ha sjansen på å spleise på taxi med noen av dem. Klokken var snart 3, så…

«Her er det jeg skal gjøre for deg, siden jeg er så snill og menneskelig», sa han, mens han smilte det nedlatende smile han hadde hatt i trynet sitt under mye av «samtalen». Han tok frem lommeboken, en fin svart en av skinn med et symbol han ikke helt forsto. Det kilte i Emils hjerne i det han åpnet lommeboken. I den lå flere lapper. Han tok ut en 500 lapp.

«Hvor mye koster et skudd», sa han

Den narkomane mumlet igjen mens han fulgte 500 lappen med store øyne. Han tørket seg på overleppen, de virket ut som om han sikkelet i det han så den. Dyr!

«Holder det med 500 kr», sa Emil

Den narkomane nikket intenst, og det var nesten et smil rundt munnen hans. Ja, det var et smil. Brune, råttene tenner skjulte seg bak i de sårsprukkene leppene. Emil tenkte at det ikke ville vært smart for han og smile for lenge, siden tennene kunne falle ut når som helst. Det skittene lavmålet hadde i allefall helt glemt nedverdighetene som hadde skjedd bare sekunder føre, da han fikk se lappen i Emils hand.

De fulle medborgerene som vandret i samme gate nærmet seg dem betraktlig nå. Det virket  som om en av dem hadde slått lens, bare ti meter unna der Emil hadde sluppet ut sitt. Emil lente seg derfor nærmere mannen i hjørnet, for han ville ikke at hvem det enn var som kom oppover gaten skulle høre hva det neste han skulle si var. Han lente seg så nærme han kunne, uten å bli for plaget av stanken av Oslo som lå over alle plagg og i huden og sårene på grisen.

«Denne 500 lappen kommer med en pris», hvisket han.

«Ja, hva som helst», stammet og snøvlet den andre.

«Når du kjøper dop for disse pengene, for jeg vet du kommer til å kjøpe dop for dette. Kjøp noe sterkt noe og gi deg selv en siste stor reise.»

Bomsen strakk ut handen etter lappen, men Emil dro lappen litt vekk. Det virket ikke ut som om det hadde hørt etter. Som om lappen hindret narkisen å fokusere. De var som hunder, så man må behandle dem som det. Emil prøvde å få øyekontakt med han.

«Hei, hei, se på meg.» Emil knipset med fingren rundt hode hans, før han dro to fingre opp til øynene. Der ja, full konsentrasjon.

«Forstår du hva jeg sier til deg din jævel?», fortsatte han «Dette skal være ditt siste skudd. Ikke noe mer av deg. Du skal ikke lenger ta noe plass i Oslo, eller noe annet sted. Hele dosen, og du er vekk. Jeg vil aldri se deg noe mer. Ikke deg. Aldri. Igjen!»

Emil gliste fra øre til øre. Det kilte i hjernen av det han sa. Han viste at han var et rasshøl, men han gav faen. Å være ond føltes godt.  Dessuten hvorfor i helvete skulle dette være ondt. Ondt var det slampen i hjørnet var. Emil tok bare affære. Han var sterk og det var deilig. Det var deilig å  være bedre enn denne utpissete svampen som var det Norske samfunn. Politisk korrekthet kvelte Norge sakte. Alle viste det, men ingen hadde ballene til å si det. Emil sa det, og han gav seg heller ikke med det. Dessverre måtte han nesten hviske det neste han hadde å si fordi nå var de som vanket oppover gaten i ferd med å gå forbi dem. Heldigvis gav også den skarpe lavetonen en mer dramatisk og intens undertone. En slags hard intimitet. Effekten var vanskelig å beskrive, men den var intens, nær og dominant, med kanskje en skarp sannhetstone.

«Du, min kjære narkis, skal være dø i morgen. Ikke noe mer parasitt liv på deg. Du skal slutte med å plage andre med dine patetisk problemer. Du dreper deg selv i kveld, er det forstått?»

Emil kunne ikke se noen menneskelig reaksjon i mannen, men han håper at han forsto. Han gav de 500, og denne verdiløse mannen reiste seg og gikk mot Oslo S.

Emil ropte etter han «Husk ditt liv er over. Du er ingenting. Du tar bare opp rom. Forsvinn fra oss alle, ditt jævla ekle SVIN!»

Emil var fornøyd med seg selv. De som hadde gått forbi hadde han glemt, for han hadde rensket byen. Et problem mindre for stat og kommune. Han ringte de andre, avtalte hvor de skulle møtes og stakk så fort han kunne i retning dem. I en av side gatene var det en slosskamp, men det var bare pakkiser. Bare et mangfold i hovedstaden, som ledet til et uunngåelige kaos. La dem alle brenne, for alt Emil brydde seg.

Han møtte opp med de andre i en taxi kø. Han stilte seg med de andre. Alle var i godt humør og lo mye av ingenting. Det var noen kranglefanter i køen som ville yppe til bråk når Emil snek seg inn i køen, men det ble ingen slåssing. Det blir sjeldent slåssing hvis man ikke går alene i byen, eller faktisk er på jakt etter problemer.

Da de andre spurte hvor Emil ble av, svarte han ikke. Isteden begynte de å snakke om å knulle damer (i håp om at noen av jentene i køen skulle bli imponert), om kokain som det nye mote dopet (selv om kokain hadde vært et mote dop så lenge det hadde eksistert) og at et populistisk parti ville forandre landet (selv om ingen av dem egentlig hadde noe peil på politikk).

Det var et kvinnfolk som lot seg pirre av Emils knulleprat i taxikøen den kvelden og han tok henne med seg hjem og hele veien hadde han et lite lurt smil rundt munnen. Han hadde rensket Oslo litt. Han var et menneske som hadde beveget verden. Han var fremtiden. Når de så kom hjem hadde han den beste sexen Emil hadde hatt på lenge. Verden var fantastisk. Han tenkte «If I can make it here, I’ll make it anywhere», mens han hørte stønnene til den fremmede damen han ikke kunne huske navnet på. Det er riktig, tenkte han, sånn føles det å knulle en ekte man.

Nå sto han på Oslo S igjen, minnene forsvant og han gikk tilbake til å finne ut hvilket lokal tog han skulle ta. Kikket på den store tavlen. Han kunne rekke et som gikk straks, men da måtte han løpe og det gikk et nytt et om et kvarter. Han bestemte seg for å vente, for det var koslig å tenke tilbake. Dessuten var han var sliten og kunne uansett tenkt seg å spise ferdig eplet først. Eplet knaste i mitten, da han tok en litt for stor bit. Kjernen var brun.

«Hva faen?», sa han lavt til seg selv, før han kikket rundt seg. Ingen hørte han, alle var opptatt med å finne sitt tog, vise sin kjærlighet til hverandre eller snakke sitt eget språk til å bry seg.

Eple var råttent i kjernen. Det smakte beskt, så han spyttet det ut. De første bitene var da gode. Jaja, så lenge han kunne spise halve eplet var det ikke så ille.

«Dette får man for å kjøpe organsik», tenkte han, selv om han hadde ingen anelse på om eple faktisk var dyrket organsik. Han følte han burde klage, men bestemte seg for å kaste det i søpla isteden. Hjem var først på listen uansett. Det var noen ting som måtte fullføres før han kunne legge seg. Finpusse på et regnskap til et bilfirma i byen. Det var enkelte utgiftsposter som var veldig høye, og sjefen hadde hintet sterkt til at Emil skulle få dem til å bli litt lettere for øye. Greit nok. Hvordan andre drev firmaet sitt var et fett for han så lenge han fikk lønnen sin. Jobben var bare å få inntekter og utgifter til å matchet best mulig. Skape balanse i regnskap. Ingen bølger fra han. Det hadde vært et fint år, han hadde en fin jobb, det var et fantastisk liv. Det var alltid rom for effektivisering, det viste en hver økonom, men han hadde kontroll på det meste i sitt liv.

Emil gikk på toget mens han plystret på «Fly me to the moon». Han likte den gammle gangster traveren fant Emil ut. Det var mange bra sanger av han. Kanskje han skulle laste ned noen album. Han smilte. Verden likte han, og han likte verden.  «In other words, please ble true, in other words I love you».

Den kjedeligste ansatte

Amalie var 30 noe, bodde litt utenfor Oslo og jobbet i det største regnskapsfirmaet i Norge. 1.250 ansatte, med hovedkvarter plassert i Bergen, men østlandsbasen var Oslo. Så det skjedde mye der også. Vel, «mye» så langt regnskap går. De hadde ansvaret for noen av de største rederiene i Norge og det var snakk om å ta over et annet regnskapsfirmas kontrakter. Da ville de få flere internasjonale kontoer. Internasjonale kontoer for Norge selvfølgelig. “Org.account – Norway” var firmaet å jobbe i hvis man skulle drive med budskjetter, kalkyler, debut, og kreditt på det høyeste nivå.

Amalie tenkte på hvor viktig hennes jobb egentlig var. Skulle det, Gud forby, skje en feil på prosent, ja til og med i promille på enkelte av firmaets kontoer ville det kunne lede til feil for millioner. Hun hadde ikke ansvaret for så store regnskaper, men kanskje engang i fremtiden. Det var viktig med ambisjoner i firmaet. Hun husket hvordan hun smurte på i ansettelseintervjuet sitt,

hun husket bare ikke hvor lenge siden det hadde vært siden.

Ja, denne jobben var nesten action accounting. Dette var ansvar og spenning i hverdagen. For noen måneder siden hadde noen fått sparken i firmaet for å ha levert inn ark med regnskap feil. Han som fikk sparken hadde plettfritt ressultat fram til da, men den gangen han tabbet seg ut så var det på hode og baken ut. Men Amalie var ikke redd, for hun hadde en Bachelor i Økonomi – Micro og Macro Management fra en høgskole på Østlandet og kunne sine tall. Topp karakter fikk hun i alle fag. Vel uten om i “International Finans”, hvor hun fikk C. Faren hadde vært sjuk på den tiden, og hun hadde også møtt en gutt som var veldig rar. Først søt rar, men så etter hvert bare rar rar. Disse to tingene ledet til den svarte prikken på hennes ellers så plettfrie karakter kort. Hun hadde tenkt til å gå tilbake for å fikse karakteren etter at hun hadde fullført Masteren, men ingen av delene ble gjennomført. Hun søkte ikke engang.

Så nå jobbet hun i det største regnskapsfirmaet i landet og det var det ingenting å kimse av. Familien var stolt og Amalie var tilfreds.

Tilfreds.

Dette var jo ikke akkurat hva hun ville da. Når hun var liten var ikke drømmen å jobbe med tall og grafer. Hun hadde gått i korps, deltat i teater, tatt musikk, dans og drama. Hun ønsket vel egentlig å være… noe annet? Noe mer kreativt?

I finansverden var det ikke plass til mye kreativitet. Drev man med kreativt regnskap da fikk man sparken. Det man evaluerte folk etter her var hvor raskt, hvor nøye og hvor mange ganger man sjekket tallene i et regnskap. Men det var en trygg jobb, bortsett fra i effektiviseringsuken selvfølgelig, for da kunne alles jobber forsvinne. Slike var det på alle arbeidsplasser i Norge, men Amalie var ikke redd. Hun var ung og det var jo alltid en fordel. Dessuten kunne hun se mange fordeler ved det hele også. Effiktivseringsuken økte produktiviteten, siden alle var redd for å miste jobbene sine. Dette vekte konkuranseinstinktet i de fleste. Det rare var hvor vansklig det var å ikke delta i det hele. Noen sterke mennesker hadde sagt at de nektet plent å konkurere, men rundt midten av uken var de like intense og kalde i blikket. Noe som var bra, og ingen kunne hevde noe annet.

I Norge på denne tiden, tenke man ofte på trygge utdanninger som gav trygge jobber og da  hadde man tre valg. Sykepleier, lærer og økonom var valgene å ta. Ingeniør, jus og lege var også trygt, men det krevde et skarpt sinn. Mer skarpt sinn enn Amalie hadde, det var sikkert. Mange tok andre utdannelser også, selvfølgelig, men få realiserte disse. Det krevde enkelt og greit for mye. Sånn var det bare.

Poenget var at disse litt tøffe menneskene som tok utdannelse innen for grafiskdesign, musikk, kunst og kultur osv ofte ente opp med å ta 3 nye år på høgskole i et av de mer trygge feltene. Da ventet det jobber, gjerne innen for stat og kommune. Det var iallfall hva Amalie hadde hørt da hun skulle studere, og det var rådene hun hadde fått hjemmenifra. Studer noe trygt, ikke sats for høyt, med noe som kan gi jobb i stat og kommune. For det er viktigere å få betalt enn å bli berømt. Man måtte drikke veldig mye fruktsalt og hatt is i magen for å takle å stå på egne bein. Men hvordan sto man på egne bein?

For man lærte ikke slikt på skolen. Amalie kunne iallfall ikke huske at hun hadde lært det. Man lærte matte, språk, historie, samfunn, relgion, fysisk fostring og handverk. Prioritert i den rekkefølgen, men ikke et sted, mins hun, lærte man hvordan bruke det hele i fremtiden. Teori var teori, ferdig. Slik hadde det alltid vært, og slik ville det alltid være. For som man lærte i historie timen var historie skrevet.

Hun hadde ikke sett, men kanskje følt at skolesystemet var basert på sosialsiering og sosialsiering gikk på å elske staten. Godt integrerte, sosialiserte mennesker elsket staten, politiet, nyhetsendingene og effektiviseringsuken. Angsten for alt holdt mennesket på alerten og på skolen skulle man lære å ikke stille spørsmål. I allefall aldri stille feil spørsmål, som avslørte hvor dum man var, og helst skulle man sitte å holde kjeft.

Skolesystemet hadde forandret seg mye siden Amalie gikk på skole, hadde Amalie hørt. Mange reformer, nye klasseroms oppbygning, fokus på andre ting, osv. Disse reformene var oppkalt etter en politker og var gjennomsyret av gode tanker om at til og med de skolesvake skulle kunne lære. Likevel virket det ut til skolens pensum var tilrettelagt til å bli like poengløst nå som da. Dette hadde Amalie selvfølgelig ingen insikt i, og hadde derfor ingen rett til å utale seg om, men hvor mye hadde egentlig forandret seg ellers i verden? Var det ikke litt naivt å tro at skolesystemet hadde forandret seg så veldig, som det eneste systemet i Norge?

Så hun satt i ved sin pult på kontoret og kikket på diverse tall og lurte på hva hun egentlig gjorde der. Hvor livet gikk fra å være en haug med drømmer til å være en haug med realiteter. Kontorstolen var vond og vifta på datamaskinen drev henne til vanvid. Alt dette var selvfølgelig bare en bagatell. Først på agendaen, sto det på planen hennes, var å regne ut annuitetslånet til et bilfirma. Rentefoten var på 5,7% p.a, med årlig terminer over 10 år. Termingebyret var… faen hvor var den utskriften. Hun kikket i bunken over utgifter, det var ganske mange de siste 2 månedene og momsbetalingen skulle være overført slutten av uken. Stress! Og nå fant hun ikke den helvetes betalingsplanen heller. Jo, der var den. Hun pustet lettet ut, mens hun knakk seg i nakken og fingre. Da var det bare å sette i gang og regne.

Det regnet på utsiden av kontoret også. Sommeren hadde nok tapt til høsten i år igjen, tenkte Amalie mens hun holdt på et ark med data. Hun kikket på klokken. Den var 08.35. Så det var mye igjen av dagen.

Etter en stund hadde hun fullført det første prosjektet på listen, og det var bra, men hun lå likevel etter. Jaja. Nå skulle hun lage en produktkalkyle for et nytt produkt. Fantastisk! Estematene i gjennomsnitt var Lær: 198 kr per par. Lisser, maljer, lim, tråd, m.m. 150 kr per par.  Emballasje (eksklusive): 10 kroner per par. Så måtte hun studere prototyp produksjon dataen og gjøre en kalkulert tipping på hva igjennomsnittstiden for produksjonen per par var delt på timelønnen til en ansatt. Nei, det var selvfølgelig tvertifra. Finne ut produksjonstiden for et par. Dataen på listen fikk henne til å tippe 15-20 minutter, og dele det på… Ta timelønnen som var på 190 kr, dele det på 60 som var antall minutter i en time også gange det med 15 eller 20 minutter også legge det inn i kalkylen.

Hva gjør man når man kjeder seg i hjel, lurte Amalie plutslig på. Noen tar mange pauser, slår ann en prat med kollegaer, kopiere en artig vitsetegning å henge den på lunsjrommets kjøleskap. Noen fordyper seg i jobben, ingen grunn til å kjede seg hvis det er arbeid å bli gjort. Amalie hatet arbeidet sitt. Dessuten virket tallene hun hadde fått til å være veldig vage, men hun tilhørte likevel den siste gruppen  med mennsker som gjorde alt for jobben sin.

Ei eldre lattermild, kanskje litt dum kollega, hadde flæret engang at «det kontoret trengte var en knull i heisen.» Mange lo, men ikke Amalie. Hun ville ikke snakke om knulling i heis, hun ville ha seg i en heis. Forferdelige uinteressant dame denne kollegaen, med altfor rød leppestift og tenner som var hovedsaklig små firkanter med en millimeters mellomrom. Hun la merke til slik, Amalie. Feilene til andre mennesker, ofte utesende basert, men like mye person. Hun rett og slett irriterte seg lett, eller kanskje det var at hun kjedet seg lett og derfor lot seg irritere.

Uansett, mange ting irriterte Amalie, men hun bare smilte og jattet med. Jattet med og fantaserte om et liv utenfor firmaets vegger. At noen skulle komme og dra henne med ut i verden. Blåse et liv i henne, dra ut mulighetene og gi henne håp om at livet var mer enn bøker, regnskaper, kalkyler, grafer. Det var en klisje, det visste hun,  dette å drømme om en prins. Kvinner trengte ikke menn lenger, de var fri og uavhengig. Likevel ville hun ha en mann. Hun trengte en mann.

Så var det den forbanna rapporten da over hennes tanker om lønnsomhet på det nye produktet. Firmaet måtte selge… hun kikket nedover på listen sin… 34000 par med… sikkerhetsmargin i prosent.

En fantasi slo henne ofte. Særlig når dataen virret ekstra irriterende. Drømmen gikk noe alla at hun kikket på dataen en stund. Vifta vifta intenst, hun kunne høre elektrisk summinga fra kontorlampene og denne klisjefylte telefonringingen som ingen så ut til å annerkjenne. Det var da hun tok tak i hele spetakklet. Hele dataen ble meiet den ned på gulvet før hun så trampet på den. Skrek høyt mens hun hoppet på den så alle mikrobrikkene fløy ut. Så trampet hun på samtlige av dem. Alle kort, harddisk, prossesorer og vifter ble knust under foten hennes. De fleste kollegaer kikket sjokkert på henne, men det var en som kikket med en beundring. Emil, men oftest en mer  upresis mannlig kollega, sto noen meter unna og smilte lurt.

Når hennes rensende ødeleggelser var over kom mannen bort, tok tak i henne og bar henne ut mens kollegaene kikket måpene. Så dro de langt vekk og levde livet. Etter hvert forsvant mannen og hun drømte sex med geistlige, øy hopping i Hellas, drikke champagne på fine dyre båter, om å være en madrass i Madrid, å vise alt hun hadde til fremmede, ligge med kongelige, være billig og fri. Det ville vært flott.

Emil, hvordan gikk det med han? Hadde ikke snakket med han på lenge. Hun kikket på kalenderen. September, snart bursdagen hennes, 32 ville hun bli. 32 år og ikke funnet den rette ennå. Ingen som ventet hjemme i hennes leilighet når hun kom hjem i kveld. Det var akkuratt som den amerikanske serien så mange kvinner hadde blitt fan av. En serie om en haug med kvinner som kaklet over et middagsbord om hvor fantastisk det var å være fri. Leve et liv av shopping og sex med mange menn og noen kvinner. Sex og singelivet til Amalie var ikke noe å lage en tv-serie om. Den serien ville blitt kalt ensomhet og singeliv, og ville vært det mest banale, kjedlige og trivielle sendt på tv noen gang. Hennes liv var rett og slett ikke salgbart i det hele tatt. Kanskje hun skulle skaffe seg en katt, tenkte Amalie, men hun var ikke helt sikker på hva leiekontrakten sa om husdyr. .

Plutselig fikk hun gåsehud og kikket seg kjapt til høyre for seg. Sto det ikke noen der? Nei, hun var alene i kontorlandskapet. Mange hadde hjemmekontor i dag. Hun fikk ikke noe jobb gjort hjemme. For mye som distraherte. Hun strøk seg over nuppene på armen og startet å fokusere igjen.

«Alfreds Reiser AS» skulle ha regnet ut feriepengene for hele firmaet. Hun hadde fått hele bedriftens ansatte siden firmaet var så lite. Hvor mye var feriepenge prosenten?

  Der spacet hun ut igjen. Ikke bra. Kikke igjennom dataskjermen og ut på den andre siden. Drømte om noe upresist, men fint. Sol, sand og glamor. Hun våknet opp med et napp i nakken. Jobbe seg ferdig i dag så hun slapp og tenke på prosjektet i kveld. Hun måtte ta seg en tyggis. Tyggis økte konsentrasjon, hadde hun hørt på en fest engang. Det skulle ligge noen i vesken og vesken lå under stolen.

I vesken lå mye annet rart også. Utenom tyggis lå tamponger, sminke, en kalkulator, mobil, en løs sjokolade kule av en eller annen grunn, gamle kinobilletter og en dagbok. Hun tok frem tyggisen og dagboken. To tyggiser, «tv-dosen», ble lagt i munnen. Det var den vanlige tyggisen som de fleste kjøpte. Den hadde en hvitnings effekt på tennene i tillegg. Mint smak var vell den vanlige tyggisen, iallfall var det den hun fant mest god. Tyggis skulle ha mint smak. Ikke for søt, eller for sterk. Mint!

Dagboken var slitt og gammel. Den hadde ligget i vesken hennes i 4 år. Så lang tid hadde det tatt og fylt den ut. Når hun var tenåring kunne hun skrive ut en dagbok på et år, eller mindre. Etter fylte 20 tok det betraktlig lenger. Det var rett og slett ikke noe å skrive. Ingen angst eller glede, bare dagliglivet. Det trivielle. Alt var viktig når man var ung, når som hun var 30 noe virket det meste uvesentlig.

Amalie var kjedelig, for hun var kristen, eller rettere sagt troende. Hun gikk ikke i kirken på søndag, for hvem gjorde egentlig det? Hun leste ikke i bibelen heller. Hun bare regnet med at siden hun var god, og bibelen skulle være god, så hadde de sikkert de samme verdiene. Hun hadde hørt om homofili debatten, selv om hun ofte slo av når den gikk, og derfor fått et inntrykk av at noen konservative prester hevdet at homofili var en synd. Men det kunne det da ikke være? Hvis Gud var god og hun var god, hvordan kunne de ha kommet til så anderledes konklusjoner? Hun viste, som alle som var godt sosialisterte, at undertrykkelse og intoleranse var ondt. Hvordan kunne da Gud skape noen homofile, også nekte dem å handle på det? Hvis ikke… nei, hun nektet å gå ned den veien. Homofili var ikke en synd, enkelt å greit. Hvis det sto i bibelen, var det feil! Bibelen var uansett ikke skrevet av Gud, den var skrevet av mennesker og da var det kanskje menneskelige feil som hadde havnet på trykk.

Ja, hun var som sagt kjedelig fordi hun var troende. Siden hun tippet midten av 20 årene hadde hun sluttet å drikke, sjeldent luftet skrittet og bannet på et klart minimum. Amalie preket ikke om dette, så bare vennene hennes viste om det, og hun nektet å delta i diskusjoner om tro og tvil. Men hun var svak, for hun trengte å tro. Hun trengte å tro på no’! For det var et spørsmål som plaget henne når hun la seg alene i sengen. Det var et spørsmål som lyste opp i taket hennes der hun lå i mørket. Ofte la hun seg i fosterstilling, men det hjalp ikke for det samme spørsmålet sto på veggen på sin side og når hun lukket øynene lyste et stort spørsmålstegn under øyelokkene med det samme gnagende problemet. Spørsmålet var; Hvorfor liv?

Hun forsto hvordan liv. Det gjorde de fleste som hadde fulgt med litt i biologi timene på ungdomskolen forsto det. Svaret var enkelt; vann datt på en stein engang, noe skjer, også har man bakterier. Disse bakteriene utviklet seg til enecellede organismer, disse cellene multipliserte seg til å bli flere celler, disse cellene dannet vev som igjen ble organer som igjen ble en del av en kropp og i denne kroppen var det ofte en hjerne og denne hjernen behandlet elektriske impulser fra alle kroppens celler. Ut av alt kaoset av impulser dannet det seg en følelse, av andre kalt en illusjon, av bevisthet. «Jeg» om man ville kalle det det. Dette «jeg-et» var det som tenkte nå og det tenkte ikke konstruktivt om jobben som lå forann henne, men isteden på lite konstruktive ting som ingen svar ville komme ut av.

Så det var ganske greit å forstå «hvordan liv», iallfall på et ungdomskole nivå. Og man trengte kanskje ikke å vite mer enn det. For det var essensen. Det var alltid en enkel måte og en vanskelig måte å forklare verden og livet på. Men dette var ikke svaret, for dette var ikke problemet. Spørsmål som kvernet i Amalies hode var ikke «hvordan liv», men «hvorfor liv». Universet var en haug med tomrom og materie som lå løst og spredd eller samlet i større og mindre kloder og stjerner. Alt var i konstant bevegelse og var uendelig svært. Spørsmålet var; trengte universet mennesker og dyr til å sanse dem? Hvorfor var mennesket plassert på denne ene kloden av uendelig mange andre? Var svaret så enkelt som å sanse og formere? Ble summen av alt og meningen med livet føle og knulle? Var vi her bare fordi universet trengte noen til å se på seg, så univereset skapte, ved en tilfeldighet, et midlertidig vesen, som måtte spre seg, multiplisere seg, for så å beundre det selvskapte, tilfeldige universet i  nye former?

Det var ingen svar å få, så hun valgte derfor å tro på noe konkret, om også abstrakt, naivt, selvmotsigende og fullstendig i strid med det meste av faktisk viten. Hun var ikke blind, hun bare valgte å ikke se. Det hendte hun tenkte, men hun sperret det ofte ute, på det søke i hennes barnetro. En mann, død for to tusen årsstiden, trolig en bastard med en fornektende mor, skulle ved å dø påvirke alle etterkommeres liv. Så teit, så uendelig naivt. Amalie, trur du på nissen også? Ja, som liten gjorde hun og hun ville tilbake dit. Starte på nytt. Med den kunskapen hun hadde nå kunne hun gjøre så mange ting bedre.

Hun holdt handa til panna og prøvde å sperre tankerekken ute. Det var et regnskap som MÅTTE FULLFØRES! Hun reiste hode opp og pustet tungt. Faen så kjedelig alt var! Alle andre i verden levde et liv i glamour, alle andre levde et liv i betydning, og de så ikke ut til å plages av disse spørmålene. Amalie derimot satt på et kontor og hadde kontroll på deres konto. Deres innskudd og utskudd. Kredit og debut. Ingen kunne vite hvordan det var å være Amalie, og leve et liv hun ikke ville fordi hun skulle være så forbanna ordentlig og fornuftig. Hun så! Hun så! Hun så på tv alle de pene, rike menneskene som levde livet, men Amalie var ikke en av dem. Ikke var hun veldig pen, mer normal og ikke var hun veldig rik heller, mer normal. Ikke spennende, bare vanlig.

Amalie var ikke alltid så kjedelig, og hun hadde faktisk konfirmert seg borgerlig. Dette til familiens store overraskelse, men det ble ikke noen voldsomt konflikt ut av det. Bare en liten diskusjon om hun var sikker i sitt valg. Resten av familien var medlemer av statskirken, og hadde beholdt sin barnetro også, men det var ikke noen sitater fra bibelen hengende på veggene eller andre kristene symboler noen sted. Det eneste som i hele tatt hintet til at det var noe spirituelt i det huset var en bibel i en av bokhyllene, som foreldrene hadde fått den gangen de hadde giftet seg. Ellers var det fint lite fremmedgjørende kristent i huset.

Nei, hun var mer fritenkende før. Mer tøff og sterk også. Det var sikkert ikke mange som ville ha trudd det hadde de sett henne nå, men i sin ungdom var hun en veldig politiskengasjert jente, med mange venninner som sammen hadde grupper på videregående hvor de la planer for å redde verden. Der røykte de ofte hasj, men noen tok sterkere saker også . De skrev manifester, leste bøker med tittler som «det andre kjønn», også var det den russiske feministen som levde i eksil i Norge. Hva var det hun het igjen? Uvesentlig nå. De hadde i allefall prøvd løste verdensproblemene. Hun hadde til og med en ring i nesen, kortklipt hår og viktige buttons med fengende slagord som «Bruk prevansjon, en populist blir født hverdag» og «Kvinnekamp er mannskamp». Hvor var de pinene nå? Amalie hadde ingen aning.

Den politiske oppvåkningen hadde nok startet på ungdomskolen. Det var denne jenta i klassen skjønner dere. De hadde vært venninner siden barneskolen, og denne jenta hadde frisinnede foreldre som var både humanister, feminister og liberale. Foreldrene hadde skilt seg, kom Amalie på. Ikke at det var viktig, det bare poppet opp i hennes tankerekke. Men foreldrene hadde lært datteren sin til å tenke fritt, være åpen for andres meninger og sto for likestilling og frihet for kvinner og andre undertrykte. Det var fra hennes familie alle bøkene hadde kommet også.

Amalie, hennes venninne og hennes venninner igjen hadde derfor nektet å være en av de blonde dumme jentene i klassen. De hadde derfor blitt enig om å konfirmere seg borgerlig sammen. Amalie smilte da hun tenkte på at de hadde sunget «Girls just wanna have fun» sammen. Etterhvert hadde de hørt på sterkere saker også som «Jagged little Pill», «Sisters Are Doing it for themself», «You Suck» og «What’s Goin’ On?».  Ja, også var det den sangen av hun nederlandske, som hadde piercing i nesen. Det var den artisten som hadde fått Amalie til å anskaffet seg sin egen piercing.  Piercingen sendte tydelige signaler til alle, så det ikke skulle være noen tvil om hennes politiske og ideologiske holdninger. Amalie kunne ikke se bildene fra den tiden uten å bli flau. Uansett, med alle disse sangene, bøkene og pinene, hadde jentene våknet opp, og det var da de innså at en kvinnes kamp var en mannskamp.

De var tilsammen fem jenter og hadde ofte møttes etter skolen på i et gammelt hus som hadde blitt okkupert av en gjeng røde ungdommer. Det var der hun røykte hasj for første gang. Hun hadde også elsket, knullet, kall det hva du vil, for første gang der i den berømte «pulesofaen». Sofaen, som var i andre etasje, som hadde en bulk fordi den var blitt så godt brukt.

Merklig så mimrete hun var i dag, for plutselig kom et minne om denne ene gutten hun hadde vært keen på. Han var ikke frelst av frisinnhet, men hadde i en periode vært med på de rød møtene i det okkuperte huset. Hvorfor var litt uklart for Amalie, og trolig for gutten også, for han hadde virket veldig utilpass ut og sagt veldig lite. Det lille han hadde sagt var ikke veldig konstruktivt, ofte surt, kritisk og intolerant.

Amalie hadde tatt med gutten opp for å vise huset og den berømte sofaen. Hun syntes det var så artig at det var en sofa som alle hadde sex i, men han var ikke imponert. Da hun fortalte at hun selv hadde mistet dyden i den sofaen, hadde hun regnet med at han skulle ha blitt pirret, og finne det fascinerende. Kanskje til og med imponert, men gutten var langt ifra imponert. Han, hun husket ikke helt navnet hans, oppførte seg bare anstrengt og dømende ovenfor henne med armene sine i kors. Husket hun riktig i at han ikke så henne i øynene en eneste gang i det rommet? Hvor hadde han blitt av? Jaja, det var vell ikke så viktig. Han hadde ikke forstått de røde sin kamp for frihet.

Hvor det politiske engasjementet stoppet var hun ikke helt sikker på. Hun ble vel voksen engang kanskje? Amalie ville likevel ha tippet at den falmet med vennskapene. For etter vidregåene var det hele over. De alle hadde begynt på forskjellige studier. Ei ble advokat, ei ble lærer trodde hun, så var det hun som ble psykotisk, også husket hun ikke helt hva som skjedde med den siste. Hun som ble psykotisk var den som var mest fascinert med dop, på vidregåene.

Hun var ikke narkoman, men det virket nesten ut som om hun hadde en seksuell glede over å drive med det. Nok om det, ingenting godt ville komme ut av å tenke for mye på slikt. Likevel, det var trist for hun var ganske skoleflink. Hadde venninnen bare visst den gangen at feminisme, dop og frihetskamp var en farlig blanding som ofte ville slenge mennesker inn i ensomheten og galskap. Jaja… Neinei… Det var selvfølgelig ikke sant. Unntagen for denne jenta som nå, såvidt Amalie viste, lå på en anstalt et sted og snakket med seg selv. Hvis ikke hun hadde tatt en haug med stein i en frakk å hoppet ut i en elv.

Alle har hatt sex. Nesten alle iallfall. Poenget var at når man satt på en buss, og andre satt på en buss og de som var på buss alle hadde kjønnsorganger. Alle brukte dem, likvel tenkte vi ikke at de var nakene under klærene. Og de kroppene ble brukt til sex. Alle har sex. Til og med de stygge. Æsj!

Kaffe! Hun måtte ha litt kaffe. Amalie tok koppen, en hvit med hjerte på og gikk til lunsjrommet. Det var ingen der. Hun syntes det var litt trist, hun kunne tenkt seg å slå an en prat. Ledd litt kanskje. Det var en stund siden hun hadde ledd.

Hun helte ut de kalde reste i koppen, skylte og tok en ny forsyning kaffe. Hun trykte på knappen og svart eller brun veske rant ut. Hun burde egentlig ikke drikke kaffe, tenkte hun mens hun gned seg over nakken, for hun fikk veldig fort sur mage.

Maskinen ble ferdig med å sprute ut kaffen. Hun tok så koppen og lente seg mot benken og lot koppens ende hvile på leppene hennes. Den var veldig varm ennå. Hun kikket tomt ut i rommet.

Det skjedde virkelig ikke mye på dette kontoret. Hun kjente det kile i magen der hun sto alene på lunsjrommet. Så tomt det var der, på denne grå høstdagen. Det regnet på utsiden og hun hadde ingen paraply. Regnet traff hardt ruten i 5 etasje i byggingen plassert mitt i sentrum et sted. Det var ikke langt å gå fra stasjonen, men i dette regnet ville hun trolig bli våt uansett. Det ble kanskje bedre senere på dagen. Ut av vinduet kunne hun se noe tagging, eller grafitti. Et navn, trolig et kallenavn, sto tagget med skriften «was here» under. Hvorfor følte folk et voldsomt behov for å skrive navnet sitt overalt. Hun husket tilbake til når hun gikk på videregående skole som ung, yngre. Skolen var plassert et stykke unna der hun bodde så hun tok bussen. Hun måtte stå opp klokken 6 for å være på skolen klokken 8.10. Bussen gikk klokken 7 og var i sentrum klokken 7.30. Hun ville være på skolens område klokken kvart på åtte. Når bussen kom satte hun seg alltid på en av de bakerste radene i bussen og prøvde å sove litt før hun kom frem. Når hun kom frem snakket hun litt med venninner i kantinen og ventet på at skolen skulle begynne. Inne i seg ventet hun på at livet skulle begynne. Hun ventet ennå

Tagging. Ja, hun var alt for trøtt til å tagge om morgenen, men på bussen hjem hadde hun ved noen anledninger skrevet noe på busssetet forann seg. Ikke noe viktig, ikke noe for tiden. Bare en følelsesladet standpunkt om en eller annen gutt som var kjekk, men hun husket hun skrev det så klart. Det var ikke hva hun skrev, men at hun skrev som var det viktige. At hun var forelsket i en eller annen gutt var ikke interessant, det var bare det første som kom henne til hode. Det viktige var at busssjåføren ikke skulle se det, at gamle damer skulle lese det og at hele verden måtte vite om henne selv om hun ikke var tilstede. Det fikk henne også til å føle seg levende, fordi hun var slem, opprørsk og vill. Hun var litt halv gærn, den gangen. Den gangen hun kunne skrive en dagbok på et år.

Det hendte hun bladde noenganger litt raskt igjennom dagbøkene. Engang var hun i ferd med å kaste dem, men følte at hun hadde brukt for mye tid på dem, så det virket ikke riktig ut. Det var henne, hennes historie, uansett hvor teit den var. Der sto det om hennes første seksuelle moro med Andreas, lederen for «Brakka», det gamle forfallete hvite huset hvor alt tanke innenfor var rødt. Det hadde vært så spennende med sexskapadene med Andreas, på den skittene, slitte sofaen. «Pulesofaen». Sofaen som var tydelig fra 70-tallet, mest sansynlig dratt inn fra gata og i hjel brukt av røffe, dyriske bevegelser.

Et siste minne poppet opp i hode hennes der hun sto ved vasken med et tomt blikk. Hun hadde vært på «Brakka» alene, for hun hadde kjedet seg så. Hun spankulerte rundt i stueområde, og så i askebegret som var fullt av sneiper og hasjstumper og andre brune klumper. Slitte plakater av Che og rocke konserter på en brun pub hun ikke var gammel nok til å komme inn på enda. Hun hadde gått opp i andre etasjen og der hadde hun først hørt, også sett Andreas med hun som senere ville bli psykotisk. Amalie mins hun hadde blitt såret, men innså også at ingen kunne eie noen, noen gang. Det var Andreas rett og ha seg med hvem han ville, akkurat som hun kunne det samme. Likevel hadde hun gråtet den kvelden. Jaja, han var for gammel for henne uansett. Hun hadde vært 15 og han var 25, det ville ikke ha fungert.

Det kom ingen for å spise, og hun hadde tatt seg et kvarters pause, så hun satt seg tilbake ved dataen. Fy flate, så kjedelig det var noen dager. Hun følte virkelig ikke for å skrive et tall til i dag. Hun ville ut og ha det litt moro. Sparke av skoene og danse. Hva gjorde hun her egentlig? Hun trivdes ikke i det hele tatt. Dårlig arbeidsmiljø, poengløst arbeid og…

…………………………………………………………………………………………………….

Hun klappet seg mildt i ansiktet og snudde seg mot maskinen sin igjen. Konsentrere seg. Hun la dagboken ned i vesken sin igjen og var så i gang igjen. 11 % var feriepengene på. Ok så da satte hun opp feriepenge grunnlaget også… også…

Det var ikke noe mer å fortelle om Amalie. Hun var et menneske med god arbeidsmoral, som var ganske vanlig og sunn. Kjedelig, ville noen kalt henne, men hun ville leve lenge i landet. Og mens hun startet igjen med regnskapet, som hun så desperat måtte bli ferdig med, kom siste linjen i en sang hun hørte på for så mange årssiden. Den gangen hun viste ting, hadde et mål og tilhørighet. I allefall ønsket hun hadde et mål og en tilhørighet. Teksten kom fra ingensteder, og forsvant igjen like raskt som den hadde kommet.  «Fredoms on my list today, and I am feeling pist!»

Alt for å føle seg levende!

(Individer i en masse)

En gitar solo spiller. Fingrene killer på noen strenger som igjen kiler i hjernen til lytteren. Så kommer de rytmiske riffene, som fjerner kilingen og erstatter med en mild optimisme. Bassen lager et varmt teppe av en helhet bak. Rytmen ligger i bassen. Teksten vidrefører denne følelsen av å tenke positivt når det blåser som verst. Refrenget er energisk, ikke noe mer tragedie, for vokalisten nekter å sitte stille lenger! Håpet om noe bedre må ivaretaes. Illusjonen av noe bedre må opprettholdes. Den amerikanske drømmen var om land, hva var den norske drømmen om igjen?

Det var natt for mange. Flere familier hadde sett på noe familievennlige, holdningskapende programmer på statskanalen og lagt seg. Mange av dem hadde vært imponert over hvor klare bilder man fikk med sin nye HD-TV, men de hadde forlengst kommet over dette nå. Likevel slo det enkelte, med jevne mellomrom, at fremtiden var nå. Gamle episoder av «Rom Råning» (1968-72), en amerikans vitenskapsfiksjons serie, hadde mange elementer som nå forlengst var blitt oppfunnet. Det eneste vi ennå ikke hadde oppnådd var verdensfred og kapring av verdensrommet. TV var blitt så klart, med så deilige bilder at det føltes nesten virkelig. Lyden var upåklagelig og med så stor skjerm at for mange av dem føltes det som om man satt i studioet med gjestene der de fortalte om fransk trøffel, hva de gjorde for miljøet, det bærekraftige og verdensfreden. Utrolig hvor langt teknologien og vitenskapen hadde kommet.

Før hadde bare rike børsfolk mobiltelefon, mens nå gikk alle fattige fanter rundt å ringte til hverandre der de dasset rundt på Oslo S på jakt etter doser og steder å krasje. Alle kunne gå på internett overalt, ringe, sende meldinger, høre på musikk, se på tv og alt mulig annet på mobilene som kanskje ikke lenger var mobiler engang fordi det var så mye annet i tillegg.

For i denne tidsalderen var det blitt ganske vanskelig å sette noe i bås, for det var rett og slett for mange unntak å ta hensyn til. Dette selvfølgelig måtte man ikke si høyt, for alle andre tok utviklingen forgitt og man ville virke som en pensjonist skulle man tørre å kommentere hvor langt teknologien hadde kommet bare i løpet av de siste 8-10 årene. Likevel, imponerende, og likevel, en selvfølge. Ved å huske hvordan ting var ble man automatisk gammel.

Det var også lørdag og ungdommen, single og ensomme hadde fortsatt et behov for å ragge. Klokken var litt over midnatt, og folk vandret derfor målløst i gatene. Litt fordi de ikke viste hvor de skulle, litt fordi de var så fulle at de ikke viste helt hvor de var, litt fordi dette var det man var ment til å gjøre i helgene. Vandre redningsløst i storbyen, som egentlig ikke var noe storby, bare større enn alle andre byene i Norge, var normen. Oslo hadde mange utesteder og de fleste stengte klokken tre.

Det hadde regnet på dagen, så gatene var våte og det var også ganske kaldt den natten i Oslo. En ung innvandrer gutt, ny nordman og pakistanter, som akkurat  hadde blitt 20, sparket i en søppeldunk. Ta det samfunn! Søppeldunken var festet i betong og laget av solid stål så det ble ikke store skadene. Faktisk ingen, men Adjah gav faen. Det var viktig å stå frem som en rebell. En opprører. Han var anderledes, og Norge forsto han ikke. Han spiste ikke poteter til middag, han hadde en annen hudfarge og i blokka han bodde i luktet det salami fra man entret bygningen. Det var derfor viktig å være vill!

Ved siden av han sto Maria, ei Norsk-Koreansk jente og det er vel unødvendig å legge til at hun var adoptert. Adoptert inn i en rik familie som trengte et barn til samlingen. Noe å ta seg til mellom jobben og sengen. Hun var 17 år og kledd i hvit bobble jakke. Det meste annet av kleder var også hvit, bortsett fra noen selvlysende grønne og rosa streker her og der.

«Adjah, slutt med det der.», sa hun bekymret.

Han var så opprørsk. Så sint. Hun forsto ikke hvorfor, men hun forsto hvordan. Alkohol og amfetamin sirkulerte i kroppen hans. Dette hadde skjedd før, dette at han hang seg opp som dette. Det ville ikke hjelpe og gjøre noe. For hvis hun skulle ta tak i han så kunne hun få seg en karamel. Adjah ville aldri slå henne bevist,selvfølgelig, men armer og bein var løse i den tilstanden han var i så hun kunne fort komme i veien. Hun hadde hatt en blåveis av dette før og solbriller kledde henne ikke. Så hun sto bare bak han å så på.

Dette var livet for de unge i Oslo.

Hun sendte en melding til ei venninne og spurte hvor hun var. Hun fikk kjapt svar «Er med Raol. Hva driver du med (smiletegn)?». Maria svarte at hun så på at Adjah sparket i en søppeldunk (surefjes). Livet var med andre ord å sparke søppeldunker, se på at folk sparket søppledunker og fortelle venner via tekst at de så på andre sparket i søppledunker. Et fantastisk liv, full av muligheter i Norges rikeste land. De sjanglet videre nedover gaten. Nevnte jeg at det var vått og det var kaldt? Det var veldig vått og kaldt. En ny melding tikket inn på Marias mobil. Hun holdt mobilen i handen, så det tok ikke lang tid å se hva det sto. «Ok (Smiletegn)».

I den andre enden av gaten sto vennegjengen til Kjetil. De var arbeidskamerater som trente engang iblant sammen på treningstudio. I dag hadde det vært full pakke. Jobbe, trene og drikke. De hadde akkurat gått ut av drosjen og en av dem slo fortsatt en prat med taxisjåføren mens de ventet på at kortet skulle bli registrert i leseren.

De var høylytte, store og farlige. De hadde drukket øl og wiskey siden åtte og mange av dem var ganske på druen. Ingen champagne rus på dem, nei. Taxien hadde parkert forann et utested de hadde vært på noen år før kalt «Johnny’s», de var for fulle til å legge merke til at baren var stengt. Så det var først når taxien hadde kjørt at en av dem prøvde å åpne døren bare for å finne den låst.

«Faen!», sa Per, den eldste av dem. Han var nesten 40, mens de andre var i sen 20 eller tidlig 30 årene. De så alle eldre ut. Rullingstobakk og hard arbeid, med mye stress hadde satt sitt preg i ansiktene deres. Tenne var gule, og de pustet ganske tungt, men det hadde aldri stoppet dem i få seg fitte. Hemmeligheten var ikke å si nei til fitte for ansikt. En av dem sa noe lignende til kameratene sine, mens han tente rullingsen. Ikke akkurat det samme, men noe med fitte og lukt eller noe. De andre lo intenst av dette. Fantastisk festlig.

Det var moro og drikke med gutta. Kjetil hadde ikke ledd så mye på lenge. Han hadde nylig stikket fra kjerringa si på grunn av noen økonomiske problemer, så nå var pikken jævla tørst på noe vått og varmt. Ingen kvinne skulle noengang bryte han ned. Veike folk klamrer, sterke mennesker søker frihet. Kvinnfolk og kjerringer kunne aldri forstå manfolk og deres behov for frihet, pause og variasjon.

Gutta lo igjen.

«Hvor skal vi stikke hen da?», spurte Roar.

«Jeg vet om en strippebule opp i gaten her.», sa en av de andre

«Strippebule!», vrælte han med caps for at alle skulle se hvor rocka han var.

«Javel», sa en tredje forventningsfullt.

«Erri villig til å ta den fullt ut da?», lo en av de andre

«Happy ending?», lo Kjetil

«Sikkert»

En ny bølge med latter fra dem alle. De tok turen opp gaten. Fulle av øl og sprit og rastløse som faen.

Alle som har vært ute på byen vet hvordan resten av denne historien går. Så først bør det nevenes noe positivt som hente denne lørdagskvelden. Foreldrene til Cindy var på firmafest, så hun hadde invitert Raol, sin hemmelige kjæreste hjem til henne. Foreldrene ville ha kverket henne, hadde de visst. Hun var 15 og han var litt eldre. Den kvelden skulle bli hennes første. Det var på tide, alle vennene hadde fått stakan, hun var den siste. De brukte ikke prevansjon. Unødvendig.  Hun ville egentlig ha det, men han insisterte på at det var teit. Det gikk fint, sexen var grei og han lovet å ringe henne dagen etterpå. Han fikk bare en melding fra Adjah, det var bråk i byen. Han måtte komme å hjelpe. Seff, var han med.

Ja, det er mye moro på en lørdag i Oslo, særlig ved å drikke store mengder. Det er et velkjent faktum at hvor moro man har det er proposisjonert ved hvor mye man har drukket og hvor høylytt man er. Kjetil og gjengen var veldig høylytt og ganske fulle der de sjanglet oppover en av gatene ved Oslo S. Dette skulle komme til å bli en kveld å huske og dette var en kveld de trolig alle ville glemme. I det minste ville den være veldig uklar. Alt avhengig av hvor mye som ble sagt og gjort av tvilsom karakter.

Strippebulen var i andre enden av gaten, diskre plassert så du måtte nesten vite hvor den var for å finne den. Den lå liksom ikke i hovedgatenene i byen siden stripping ennå ikke var så husreint et kunstuttrykk. Snart vill nok det være en strippebule ved alle lokalekinoer og biblioteker, men når denne historien tar sted var dette ikke dette tilfelle ennå. Noen i gjengen var fast bruker av diverse burelske uttrykk som pornografi, stripping og noen hadde kjøpt seg skjøge også. De ville trolig ikke brukt «burleske uttrykk», de var for faen ikke homser, men de ville nok kalt det kunst og ledd rått mens de puttet lapper i dåse holderen til ei fortapt hore. Og hvorfor ikke? De var menn, de siste ekte. De som turte å leve!

I den andre enden kom denne sinna, unge, opprørske innvandrer ungdommen med sin stille imponerte kjæreste. Amfetaminen i blodet, gav han noe maskulint. Han drev på med det kun for moro, for sinne, for å føle seg levende. Trygt kan man hevde at med den dosen i blodet, blandet med noe vodka og energidrikke senket hans bedømmelsesevne betraktlig. Det var trolig derfor han tok dem, for å føle seg fri fra tøyler som samfunnet trakter ned halsen på han.

Maria tok ingenting, hun var for ung til å skaffe seg det lett, dessuten trengte hun det ikke. Adjah var alt hun trengte. Hennes første og derfor hennes ekte kjærlighet. Det var vanskelig å se for seg noen annen enn han. En så komplisert, fascinerende og snill person.

Så sinna og bare døde ting å sparke i, tenkte ikke Adjah, men han følte det. Han brant inne i seg, øynene var harde og han hatet alt. Han så noen fulle fiskekaker dasse oppover gaten. Forbanna idioter. Han begynte å kline med kjæresten sin for å virke opptatt.

Gutta vanket oppover gata, mens de lo og fjasa. De la merke til at denne nye nordmannen sto å klina med kjæresten sin. Noen av dem kikket på paret og kommenterte det hele lavt til hverandre.

«Ja, nå formere de seg her vet du.», sa en av dem.

«Ja, de hekker som kaniner»

De lo litt.

«Det er vell ikke stor mer de klarer».

Latteren tok helt av. Noen av dem kikket ennå på dem, med mild avsky.

«I gamle dager ble det kriger for å ta over land, nå for tiden gir man det bort.»

«Hva erre dere glor på?», spurte Adjah i sin mest «inn-your-face» tone. Han hadde forlengst hoppet ut av Marias armer og sto som en stolt hane kun noen meter vekk fra dem. Det var her folk pleide og kikke ned og vekk fra hans barske skumle blikk. Dessverre var ikke dette vanlige bendier, disse var fulle og like sinte som han. Det lille unntaket som forvirrer.

Adjah bruset med fjæra, så en av gutta slo han rett ned. Et slag rett i tryne og Adjah falt tvert. Disse kara var svære, men det var ikke Adjah. Alt han hadde var attiude og sinne. Dette gikk dessverre ikke mot attiude, sinne og muskler som han nå møtte. Det var ikke det at Adjah ikke hadde muskler, for han trente jevnlig på treningsstenter, drakk sin proteinsheik og virkelig prøvde å bli sterk. Hans kropp ville bare ikke legge på seg og danne muskler. Det var forskjellige muskel klasser. Noen ment for utholdenhet og noen for styrke. Østens folk hadde mest utholdende. Dette ville sikkert høres rasistisk ut, men genetisk var han ikke ment til å bli sterk, derfor var det vanskelig å få musklene han hadde sett på tv. Hvor ofte så man en muskuløs inder på tv? Aldri.

Så nå lå han der på den brolagte gaten og blødde fra nesen, mildt dessorientert og iraneren ønsket så inderlig han hadde en annen muskelklasse. Han hørte Maria kjefte på de andre. Så flaut. Jaja, det var vel bare å ligge der til de hadde stukket. Han var alene nå, men…

«Pass deg din sandape», sa en av gutta. De andre lo. Det var på tide å komme seg til strippebula.

Strippebulen het «Kalender» og det sto diverse variasjoner av ordet stripping på utsiden. Man kunne se damer slenge seg rundt pålen på bilder hengt på en vegg bak et glass. Dette kunne minne veldig om kinoene i gamledager. De går inn døren etter at vakten hadde evaluert dem habile til å gå inn. De kunne ikke være for full, slik at de lager faenskap der inne, og de i gruppen kunne heller ikke være for edru, slik at de skulle stille moralske spørsmål til seg selv.

Inne i bulen, var det overraskende lite stripping. Fra tv og film får man inntrykket at det er unge vakre jenter som spretter rundt på disse pålene og på catwalken og viser fitta si for penger. Bildene på utsiden tilsa mye av det samme. I virkeligheten er det sjeldent dette er tilfelle. I virkeligheten er de fleste strippebuler et skalkesjul for prostitusjon for kvinner med uinteressante tragiske historier. Joda, det var ei dame som gikk rundt oppe på et podiet, men reglen man ser på tv om å ikke røre stripperene finnes ikke i virkeligheten. «SKYT MEG I HODE» Her kunne man klasse og klå og le. Jentene var heller ikke veldig unge, og mange av dem hadde strekkmerker og slitene ansiktsuttrykk. Det var også veldig halvhjerta stripping, for det var ikke hennes kunsteriske uttrykk som skulle fascinere eller pirre mannfolka og kvinnfolka i salen.

Det var varmt der inne. Dårlig ventelasjon og mye svetting ledet til en fuktighet som kunne gi assosiasjoner til helvete for et følsomt menneske. Gutta vi følger var ikke følsomme mennesker, men hardbarka mannebein. De lot seg ikke plage av jenter, som kunne vært deres mor, datter, søster, venninne, som gnikket hendene sine på innsiden av lårene til tydelig berusede eldre herrer. Disse kvinnene her var billige horer, ment for moro, for menn med lite å gjøre. Alle kvinner er horer, ment for moro, for menn når de ikke mekker på hus, bil og båt.

«Kan du se meg nå pappa» lå under lukten av fersk og gammel svette, øl og latterbrøl.

«Kvinner… forstå seg på dem», sa Kjetil. Han hadde akkurat fortalt de andre om hvorfor dama hadde stukket. Det gjorde litt vondt for han, men hva hjalp det å tenke på det. Kompisene var rundt han, han hadde drukket som en helt og satt nå å glante opp i dåsa på ei jente som spratt rundt en påle. Noen fortalte en ny vits, på tide å le og skåle igjen.

«Det er farlig å vanke i Oslo alene», sa Adjah og ringte kompisene sine. Maria sto ved han å ba så snilt om fred, men dette var ikke en tur i parken på en søndag med barn i en sandkasse. Dette var alvor. Ingen slo til Adjah og levde. Ingen, iallfall ikke en forbanna bonde fra nord.

Alle skulle komme, og selvfølgelig ville de det. Alt er bedre enn å se på filmen på tv, drikke pils og glane i veggen. Det er trossalt helg bare engang i uken.

Nei, nå hadde gutta det moro. To av stripperene, begge blonde, hadde gått bort til dem og satt seg. Gutta spanderte champagne på dem, noe billig skvip til 300 kroner. Ei flaske til hver, så nå koste de seg. Jentene holdt rundt dem, og viste stor interesse for deres bragder.

«Jasså, det må være hardt arbeid», sa den ene stripperen før hun tok seg en sup av champagnen. Aksenten pekte mot en tidligere sovjetrepublikk, ikke at det skulle ha noe betydning.

«Ja, man må ha muskler. Kan ikke ha fiskeboller da», sa mannen hun snakket med. Gutta lo aksepterende. Hadde ikke ansiktene deres sett så herda ut, hadde man lettere sett at øynene avslørt en gutteaktig glede og usikkerhet.  Han flekset den ene musklene og lo mens han kikket på de andre gutta. Stripperen tok og kjente på muskelen tydelig imponert. Hvorfor var ikke damene, og ex-ene som disse søte jentene? Hvorfor kunne ikke de hjemme vise samme interesse og beundring? Ting ville vært så mye bedre hvis en mann kunne komme hjem til ei dame som gjorde noe annet enn å klage på deres mangler. De gjorde sitt beste for faen! Hva var det kvinner ville ha av dem?

Hele gruppen lo en kort, hard latter. Så ble det stille igjen. Bare rap og diskomusikken ljomet i rommet. De viste at det de gjorde var galt, men det føltes så godt. De var levende sterke varmblodige menn. De hadde behov som nå så kilende ble gjengitt. Nå hadde de spandert drikke på damene, som storkarene de var, men alt etter dette var usikkert. Da gjensto det å finne ut pris for knull, på en romantisk måte for å ikke ødelegge stemningen og regne raskt ut i hode om dette var noe de hadde råd til økonomisk og privat. Disse damene var ikke så billig som de gatevandrerene man kunne finne på alle byens hjørner og de av gutta som ennå ikke var skilt var kanskje redd at damene deres også skulle stikke. Best å kjøpe svart, da blir det ikke så dyrt.

Ei ny MILF gikk opp på scenen og danset etter «Stars are blind» av ei amerikansk tennåringsidol. «Even though the guys are crazy, even though the stars are blind, if you show me real love baby, I show you mine». En kar i en annen guttegjeng et annet sted i lokalet, vaklet opp fra en slitt sofa og skreik «Ta den av!» før han lo med øyne nesten igjenpresset som viste rynker langs nese linjen. Rynker som viste at han hadde tatt for mye sol og levd ganske hardt. Blondinen, med en bårde tattovering over rompen, strekkmerker på magen og cellulitter på låra, overhører han mens hun heiset seg opp på stangen. Hun hadde makten over alle mennene i salen. De så henne og vil ha henne. Hun var vakker og hadde mening. Så tok hun av seg de siste plaggene og lyset ble slått av, mens hun løp ut mot bakdøren.

Raol kom så fort han kunne. Han hadde jogget nedover Oslos gater til møteplassen med en rapper på mobilen. Vanskelig å si hvilken artist, men det var vel en av de som mente alvor. En av dem som skøyt hvis du kikket rart på han. En med mye tatoveringer om ære og barna sine spredd utover armene og sikkert en tåre eller to på kinnet (er du street vet du hva det betyr). Kanskje the Game, men det er vanskelig å si, for det varier veldig hvilken rapartist som blir annerkjent som «4 real» og ikke «just frontin’». Blablabla, etc. osv.

Han hørte bare på rap, for det var det eneste han kjente seg igjen i. De sang om hans livssitvasjon. De forsto hvordan det var å være en svarting i hviting verden. Raol var ikke typen til å tenke at hadde han havnet i gatene i Compton så ville han trolig ikke levd i en dag. Han var en svekling i forhold til kara i USA. Hvor mange drive-by-shooting hadde han vært med på? En. Og han var ikke den som skøyt engang og han var ikke i bilen som skøyt engang.

Ok, så dette var det som hadde skjedd. Han hadde stått på et gatehjørne med en kompis, Noman,  og snakka piss. Lurt på om de skulle skaffe seg noe å røyke for å slå i hjel litt tid. De hadde tatt seg litt i skrittet å prøvd å være urban ungdom. I løpet av den tiden de sto der, og prøvde å over gå hverandre i kul, kom en bil forbi. Noen i bilen hadde skutt ut av vinduet noen par kuler og kjørt. De hadde ikke blitt truffet, men hele hendelsen hadde pompet litt adrenalin i årene deres. Etter dette måtte de iallfall røyke litt. Og heltekvadet gikk fort rundt i byen om de som hadde overlevd en drive-bye. For hvor rått er ikke det?

Ja, han var street, han var business, no nonsense kul motherfucker. Han var en pakkis, ikke en neger, men han snakket som det. Å når man snakker det, da er man det, og er man det, da er… Who cares! Ingen kunne forstå alvoret av å være innvandrer i Norge. Bare innvandrere kunne.

Et annet minne kom til Raol, fra en gang han hadde vært på en nattklubb. Nattklubben  skulle være veldig bra for den var underground. De spilte ikke hans type musikk, siden musikken var mer skrikende intens techno greie. Ganske monotont og veldig instrumental. Stedet var en katakombe aktig sak hvor folk danset merkelig og alt virket uvirkelig. De sto der og kikket på han og han kikket tilbake. Folk snakket til han, men alt han hørte var mumling. Han kikket på munnene deres for informasjon men alt de sa var uten mening. En mann, ganske gammel, satt i et hjørne av stedet. Han sov, eller det virket ut som om han sov, for plutselig dro han frem snabben og pisset på gulvet. For en idiot, men pisset på gulvet gav stedet en rocka følelse.

Ei dame hadde kommet til Raol og de hadde snakket. Hun hadde sagt navnet sitt, men han husket det ikke nå. De stakk på dassen. En vanlig dass i Oslo med fliser, gamle plakater og folk som hadde skrevet ord om fitte, pikk, kuk og telefonnummer. Hun gikk ned på han og sugde han med en enorm innlevelse. Akkurat som på film sugde hun han. Vilt og intenst. Suge, suge, slafse, spytte, suge. Så så hun på han med et blikk og det blikket var ubeskrivelige for han. På en måte et blikk som var av stolthet, kanskje, som om hun sa til han; «Er ikke jeg litt craisy? Er ikke jeg helt vill?» Forbanna teit hore, men blikket var verdt det hele. Det gikk for han etterhvert, hun tørket seg med dorull, skylte munnen i vasken og så gikk de sammen ut i lokalet igjen. Hun forsvant inn i folkemengden som danset og Raol så henne aldri igjen.

Han hadde fortalt gutta om dette og de hadde bare ledd. Han hadde ledd selv for maken til gærn dame. Hvem trudde hun hun var? Ei billig hore av Norske dimensjoner, var vel svaret.

Raol trudde han kunne se Adjah ned i gaten, han tok seg til å jogge litt raskere. Siste sjanse for oppvarming før det var «on»!

Maria hadde stukket hjem. «Dette blir for farlig for deg», hadde Adjah sagt som den helten han var og hun hadde gitt opp. Hun var lei av surret for den kvelden. Sove nå. Raol og Adjah møttes igjen, på den største stripa i Oslo, Karl Johan, så synd den ikke kunne snortes.

«God damn cracker fuckers», sa Raol til ingen. Det var så internasjonalt og uvirkelig. Setningen var hovedsaklig et oppgulp av alt han hadde hørt minoriteter skal si og han var en minoritet så derfor skulle han snakke sånn. Alle kan dra til helvete!

De andre hadde kommet og sto rundt i sin thug-uniform bestående av caps, bukse på knærene og whatever spredd utover. Summen av klærene var på flere tusen kroner.

Ifølge en bok står det noe om at 310.000 innvandrere bodde i Norge i 2002 derav 40% var bosatt i Oslo. I 1996 var det over 20% av innvandrere som levde i fattigdom i Norge. Dette på grunn av arbeidsledighet, ifølge en stortingsmelding fra 2003. Da blir spørsmålet, som ingen skal spørre, hvordan kan enkelte av innvandrerbarna ha bedre råd til kleder og biler enn… whocares! Det blir for tungt å bry seg. Det blir rett og slett for vanskelig, og teit, å blande seg. Hvordan kan man stille spørsmål til en minoritet uten å virke intoleran? La de holde på med sitt, det ender sikkert godt. Eventuelt så kan vi alle bli rasister senere.

Vi er i allefall i siste akten denne kvelden. Gutta, kidsa, innvandrer ungdommen var samlet. Først var det litt snakking, mens man sendte korte blikk rundt etter mennesker. Var det noen damer som ville se forestillingen? Det ville være 2 eller 3 som stilte seg rundt dem, mens noen sto litt utenfor spenningssirkelen og pratet, mens de hold øye med gjengen fra avstand. Når så blod falt i vann ville de dra av seg hettene i en markant og dramatisk måte.

Nå var det krig, nå var det spenning, og nå kom endelig sjansen for noe moro. Den nye genreasjonen ungdom kalte det ikke moro, selvfølgelig. For dem dreide det seg om ære, og sette folk i skole, og om hvem som eide Oslo på kveldene. Med andre ord er «moro» det samme som «alvor». Det kilte i hjernen. Action!

Noen hadde tråkket på en kakerlakk, så alle andre kakkerlakker kom til unnsetning. Det dumme var at han som hadde tråkket på æren til Adjah ikke hadde dukket opp. Gutta hadde nemlig tatt turen hjem tidlig den kvelden med taxi. Noen av dem hadde damer, så de kunne ikke ta seg råd til en stor utskjeing. Så da sto 5-10 sinna ungdommer i en av de større gatene i Oslo og ventet på noen som aldri kom. De fikk vel banke den neste nissen som gikk forbi, for de så jo alle like ut for dem.

Blind vold skjer i alle storbyer. Kaster man mange nok baller til en vegg vil noen av dem kræsje inn i hverandre før eller senere. Det er enkel matte. En ping-pong ball full av spirt hadde sjanglet seg ut på gaten på egen hand. Han hadde mistet sine venner, og fungerte da som en halt gassele på savannen alene. Løvene, eller 8 ballene til den tidligere metaforen, kikket nøye på han. Dessverre for den halte gassele var han ikke vant med storbyen og kunne ikke alle kodene og reglene til spillet. Så han dultet borti en av dem ved et uhell.

«Unnskyld», smilte den fulle bonden jovialt.

«Hva faen?!», sa den bortdultete mens han svarte med et hard dult tilbake.

Hetter ble dratt av, ting ble sagt, kjemikalier i kroppen sendt og vips ble en koselig dag på byen litt mer minneverdig. En ny betydning til å farge byen rød!

Volden var ikke lenger av 50-talls stil hvor det værste som skjer er et slag i tryne, knekt nese og såret stolthet. Det ble mye mer realistisk. Dette var vold for det nye årtusen. Det gamle Norge stanget hode med den nye og det nye så ut til å vinne. Hysj, ikke si slikt høyt.

Den fulle nissen lå på bakken og alt han så var sko. Merkesko som satte sine merker i ansiktet igjen og igjen. Noen spark på mage og bein også for variasjon. Den fulle bonden var så diffuse og fjern at han ikke kjente bein knekke lenger. Han var ute for telling, han eide ikke byen lenger.

Det er da det litt drømmeaktige skjer. Vanskelig å si hvordan det er mulig, men det skjedde. Øyeeplet falt ut. Øye poppet ut av hode og hang ut på siden.  Det merkeligste av alt var at de likevel ikke stoppet. Hadde han ikke fått nok? Var det ingen som skulle roe seg? Når et øyeeplet detter ut, er det ikke på tide å stoppe? Tydeligvis ikke. Moro med alvor på byen.

Faen ta de jævla innvandrerne, de bryter ned alt som var fint i dette landet. Det er bare… Det er bare det lille unntaket som forvirrer. At ikke alle er ubrukelige.

Et annet sted ble en jævla kurder banket opp av noen edle norske vikinger. Han, kurderen, var stor i kjeften, som de jødene ofte er. Så stolt at trynet hans måtte gnis mot asfalten. Øye faller ikke ut der, men skader for livet likevel. Hvis han ikke likte det, kunne han bare stikke hjem!

Noen spytter for å sette en siste touch på ydmykelsen. De blir skrevet mye om dette de neste dagene. Ordet rasisme blir brukt mye av journalister. «Rasisme» selger nesten like mye som «sex», «selvmord» og «krise».

I Norge spiser vi kjøttkaker med poteter og hører på haringfele. Fy faen så kjedelig. Poteter til alt. Alle vil være et individ i en masse, likevel ender de fleste opp med å være en klisje. Ikke vær en klisje! Men alt er normativt og foranderlig. Uten om det å føle seg levende, selvfølgelig.  Den følelsen er fortsatt en respons til at adrenalinet pumper i kroppen.

Sensus communis.

Kunsterspirens tur i Oslo

(Tittel senere)

Det var engang en gutt. Han var på Grunerløkka, ny knulla og satt å røyket noe man gikk i parade for. Livet var bra. Litt kjedelig å ikke være 20 i denne byen, men han var snart det. Så neste gang han var i Oslo, ville han nok være det.

Han skrev ned noen fine ord på et ark i halvmørke, mens han kikket på Teresa som lå naken, sovende i det andre rommet. Opplyst kun av en gatelampe på utsiden. Han skrev;

“Murer blir knust

av våre vesker blandet

Du lukter og smaker så godt

Minner brent

Vegger brent

av vår elskov så tent.”

Han strøk over “tent”, tenkte litt og fjernet “så” også. Wow, kanskje det var hasj-marihuana blandingen, men dette mente han var gull. Han tok noen par trekk til, stumpet resten, og satte askebegeret ved vinduet. Så gikk han å la seg ved Teresas side. Han strøk henne over siden og kjente at blod strømte ned til skrittet. Skulle han vekke henne og be om en runde til. Nei, det han hadde røyket begynte å kicke skikkelig inn, så han la seg på rygg og kikket i taket isteden.

Taket. Alle hus har et tak. Du kan ikke bygge et hus uten tak. Tak og vegger. Hva mer trengte egentlig et hus? Vann? Bad? Stue? Nei, alt et hus trengte var et tak. Et tak som det han så på nå.

Han sovnet og drømte vakre drømmer. Fosser, dyr og natur. Nakenhet, kjærlighet og bomber. Den gode samtalen med folk av betydning.

Neste dag var lørdag. Han skulle være der ut helgen. De stakk på kafé, en lokal en på Grünerløkka. Kunsterspiren, den fremtidige forfatteren, følte seg herlig avslappet. Dette var trolig, tenkte han, ettervirkningene av gårsdagens tjall.

De, Teresa og han, satt i ute arealet siden Teresa røykte. Hun var kledd kunsterisk og orginalt, mens han var kledd litt mer vanlig, men ikke naivt uselvstendigt. Litt urbant, blandet med frakk var hans stil. Signaler ble derfor forhåpentligvis sendt om at de var frisinnede mennesker med et rikt indre liv.

De satt der i det fine høstværet og slo i hjel tid mens de ventet på Geffen. Samtalen var ikke løs, men isteden besto mest av enstavelser fra han, og små kommentarer fra henne. De hadde ingenting tilfelles, men forfatteren hadde evnen til å snakke på andres premisser. Slik hadde de blitt venner, så han hadde et sted å sove når han besøkte Oslo. Så hun snakket, og han lyttet.

Han lyttet ikke nå. De hadde hengt rundt i et døgn og han var dritt lei henne. Han kikket på klokken. Hvor var Geffen? Herregud så kjedelig hun var, han måtte finne et annet sted og sove til natten. Det kom ikke mye ut av hennes munn og det som kom var klaging. Dessuten hadde han lagt merke til, for han var veldig observant som forfatter, at hun alltid hadde et uttrykk av stille mistillit og antipati. Som om alle på kaffen gjorde noe som bringte henne stor avsky. Et døgn hadde det tatt han å knekke koden som var Teresa, og koden ledet ikke til de store eksistensielle svarene, men til kjedsomhet, monotoni og fargen grå. Uansett hvor intressant hun var i klesveien, gjorde det ikke henne til et intressant vesen.

Han hadde solbriller på selv om solen ikke var sterk. Klokken var 14 og det var helg. Folk løp rundt i gaten utenfor. Så patetisk de var. Ikke som han i det hele tatt. De var stresset og han var avslappet. Han trengte ikke kjøpe noe for å føle selvverdt. Folk var så materialstiske. Hva glede gav det dem og kjøpe masseproduserte ting? Svenske sofaer, den nyeste bilen med automatgir og flatskjerm. Han kjøpte bare brukte ting. Ting med historie og sjel. Når det gjaldt biler så hadde han ikke lappen ennå og han så nesten ikke på tv.

“Hvordan går det?”, sa en ung man med rastafletter eller dreads til dem begge på brei østkantsdialekt. Hans talemåte, kroppsholdning og kledstil sendte signaler om en lavre middelklasse streber og ved å skrive det han sa direkte ville trolig gi assosiasjoner til dårlige ungdomsbøker fra 80- og 90-tallet. Slike bøker hvor forfatteren desperat skulle skrive på de unges måte, som igjen ville virke mer fremmedgjørende enn inkluderende. Hvis forfatteren på kaffen tillot seg å tenkte negativt om sine venner, noe han selvfølgelig ikke gjorde, ville også han kanskje tenkt at dialekten var litt i det breisete laget.

Geffen satte seg ved bordet deres og var seg selv. Intens og politisk. Ingen på kaffen kunne unngå å legge merke til han. Forfatteren fulgte interessert med. Endelig noen med noen meninger, imotsettning til den kjedlige musen han hadde kastet bort tiden med til nå. Energien til Geffen, ble hans energi. Geffen var milljøbevisst. Han var med på alle internettsamfunnene som oppfordret til økologisk, miljøbevisst og human behandling av dyr. Han søkte på nettsider som lovet penger, hvis han brukte dem, til diverse viktige saker. Han kort sagt brydde seg og aktivt prøvde å forandre verden. Støtt og stadig var han i protest tog mot politvold, for legalisering av hasj (for medisinsk bruk) og at USA skulle forsvinne ut fra det siste landet de hadde invadert.

«Hvis de folka på tinget», Geffen pekte i retningen han trudde at Stortinget lå, «bare kunne få den jævla», han nesten skrek ut «jævla», «fingren ut av ræva», han skrek ræva også, «å gjøre noe snart!»

Forfatteren var så enig. Han nikket alvorlig lenge, mens han kikket med intenst blikk på Geffens øyne, lepper, nese, fakter. Klokken tikket for jorden, vi måtte gjøre noe snart. Teresa virket ut til å kjede seg og var rastløs. Ei dame som det forsto ikke alvoret vi alle sto ovenfor. Hun tok tak i røykpakken og skulle til å ta seg en røyk. Geffen så dette og følte at det var hans plikt å informere.

«Teresa, røyker du ennå?», sa han i en intens, nesten provosert stemme.

«Ja?», svarte hun

Han tok tak i røykpakken og tappet fingren på den raskt rytmisk.

«Vet du hvor mye dyrket mark som blir brukt på tobakk?»

Hun viste ikke det, men følte på seg at hun snart ville få høre.

«Over 30% av…»

En servitør fra Sverige sto plutselig ved deres side.

«Jeg tar en kaffe takk», svarte Geffen til servitøren nesten i samme setning, uten å se ironien i det hele. Meninger og følelser bare fløt fritt rundt han.

Geffen var tydelig en eksentriker, der han snakket om alt og ingenting. Lest mye, ofte lite konstruktive ting på forskjellige konspirasjonsteori sider og fortalte om dem som om det var sant. Han representerte på en måte en av to kunstertyper. Han var den kaotiske, mens forfatterpiren var den rolige. Den førstnevnte ville trolig ikke skape noe av betydning for tankene var et kaos som sjelden klarte å bli fokusert og brukt til noe. Kunsterpiren derimot ville klare det, for han hadde kontroll på sine tanker og snakket rolig. Å snakke rolig var første og den mest viktige personlighetstrekket til en kunster. Hvor mange kunstnere kunne man komme på som ikke snakket på en slik måte? Geffen ville trolig avslørt hva han mente med det han laget. Fortelle hva han prøvde å kommunisere. En ekte kunster sa aldri hva han mente, men isteden holdt kortene tett inntil seg og la den som skuet tolke fritt. Den beste kunsteren, tenkte kunsterspiren, var kanskje den som ikke hadde noen mening i det hele tatt. Den som ikke hadde noe gi, men bare gjengav virkeligheten som den var. Så forfatteren satt der å hørte på, og noterte bak øret ting han kanskje kunne bruke i en av sine bøker.

«Du vet den sekten som har blitt så populær», sa Geffen idet kaffen kom. «som alle kjendiser er med i?»

Kunsterspiren nikket.

«Det er de som er skyggestaten. De vil snart ta over verden hvis vi ikke gjør noe snart.» Slik fortsatte Geffen samtalen med alle sine kaotiske tanker, trolig påvirket av diverse kjemikaler som var så lett tilgjengelig i hovedstaden. I løpet av Geffens utgreiing kom en bok som han ville anbefale. «Den ville åpne øynene» på kunsterspiren sa Geffen med den største selvfølge. Boken var en 300 siders pocketbok bestilt trolig fra nettet. Boken var en lefse, og hadde en tittel som skrek ut at boken innhold informasjon verden ikke ville at man skulle vite. Forfatteren fra vestlandet lovet at han skulle bestille den. Selvfølgelig var det en løgn, men hva var vel løgn når sannheten ville såre og være stygg.

Kunsterspiren begynte å føle at han ikke lenger var så rolig. Geffens intense blikk og utgreiinger om skygge staten, USA og krig om olje, begynte å stresse han. Han trodde selvfølgelig ikke på det, men måten Geffen sa det hele på ble som et skrekk scenario som skøyt inn uønskede tanker i forfatterens hode.

«Følg trådene», sa Geffen, mens han leitet etter mobilen sin. Han snakket om firmaet som sto bak alle reklameskiltene rundt om i Oslo nå. De var vist en del av konspirasjonen med USA eller noe, kunsterspiren hadde falt ut for lengst.

Teresa måtte på do. Geffen og forfatteren nikket til henne, mens Geffen fortsatte videre. Hun forsvant inn i kaffen og spurte noen der inne etter dassen. Servitøren, trolig svensk, pekte i en retning og Teresa gikk i den retningen. Geffen stoppet opp og kikket på Teresas røykpakke. Han smilte flaut til forfatteren mens han lente seg mot pakken og tok ut en røyk.

«Jeg bommer en jeg», lo han flaut. En flause som ble raskt glemt. Kunstnerspiren fikk lyst til å poengtere noe Geffen hadde sagt tidligere, men lot være. Han var der for å observere, ikke for å konfrontere. Han satt isteden og så Geffen tente røyken og smilte lurt for seg selv.

«Kidsa har alltid rett», sa Geffen

Han siterte t-skjorten sin som var fra et lokalt hip-hop crew og Geffen hadde rett. Ungdommen var fremtiden. Det var håp der. Hvis de bare kunne bli bevisstgjorde sin styrke, kunne de handle imot staten som sa en ting og gjorde en helt annet. Det var rett som Geffen sa. Krig var ikke fred! De unge ville snart våkne, riste av seg uvitenheten, som en hest for sine fluer og knuse uretten i verden. De gamle var så uvitende. Hvis de bare ville se verdens urett. Gjøre noe. Handle snart. Ikke være så hjernedøde. Skaffe seg en mening. Ha en mening, som han, og som Geffen.

Forfatteren lot seg inspirere. Han kjente en bok ta form. En bok om Oslo og alle de fantastiske menneskene som bodde der. Alle menneskene med ressurser til å forandre verden. «Våkn opp!», skulle boken hete, eller ennå bedre «Vakttårnet». Med den siste tittlen kunne han skrive om kapitalismens måte å kontrollere folk på. Dessuten kunne tittlen være en referanse til den norske forfatteren som hadde død på en merkelig måte. Han som skrev en bok om bestialitetens historie. Forfatteren tenkte at han skulle tenke på tittel senere, mens han kikket rundt seg. Nesten alle på kaffen var unge og pene. Norge var en nasjon av pene mennesker, tenkte han. En vakker park lå like overenfor kafeen. Kanskje de skulle gå dit senere og snakke om vakre ting. Om mulighetene Norge som nasjon hadde.

Geffen snakket;

«Jeg hadde en drøm i natt. Jeg drømte at jeg jobbet på et konditori og vi laget kake. Det var faen meg sjukt. Vi hadde stilt alle kakene opp på en tralle og en av kakene falt i gulvet, ikke sant. Den datt ikke rett ned, men på siden. Litt på skrå, liksom, er du med? Så halve kaken var ødelagt og glidd utover det grønne gulvet. Så jeg tok den opp igjen da. Skrapet den opp med handen og la den tilbake på tralla. Halve kaka var ødelagt, men vi følte at den fortsatt kunne leveres. Det var sjukt. Ingen sa noe, selv om halve… halve kaken var ødelagt. Nok om det, for så jeg en gutt i rullestol sitte i en… vel… en rullestol da og han kikket stygt på sjefkonditoren og jeg så da det hele fra siden. Jeg så gutten i rullestolen sitte å glane på stygt opp på sjefskonditoren som kikket litt nedlatene ned på gutten. Jeg følte hva han følte. At det var noe ondt med denne gutten, noe truende. Men smilet hans sa den andre følelsen som var «hva kan være truende med en 10 åring som kikker stygt på meg?» og derfor dette nedlatende smilet. Så ser jeg at gutten har en flaske på ryggen. En sånn derre trykkflakse. Også sprayer han da en veske i ansiktet på konditoren og det er syre. Det er da jeg våkner. Jeg aner ikke hva den drømmen handler om, men jeg finner det fascinerende at jeg drømmer dette, er du ikke enig? Sjukt ass. Drømmer er rare. Husker du drømmene dine? Jeg gjør ikke det viss de ikke skikkelig sjuke. Drømmen var krepy som de dagene man er alene et sted og tenker eller hva man enn holder på med og plutselig ser en skygge i enden av øynene så skvetter man og ser… og det er ingen der. Det er krepy det også, ass, akkurat som drømmen min i natt. Vel nok om det. Hva… har du hørt noe på Jokke? En kompis av meg har sagt at folk snakker mye om musikk i norske filmer. Har du lagt merke til det at folk snakker mye om musikk i Norske filmer? Jeg har ikke, men er det ikke det vi snakker om uansett?», Geffen ventet aldri på svar etter hvert spørsmål og fortsatte med;

«Musikk. Jeg snakker mye om musikk. Sikkert fordi jeg hører mye på musikk. Jeg ELSKER musikk. Hadde ikke klart meg uten ass. Hører mye på hip-hop for tiden. Digger, som du sikkert har fått med deg», Geffen pekte på skjorta si, «Gatas Parlament. De har fatta noe ass. Er ikke så fan av Samvirkerlaget, men noen av sangene er ganske bra. Digger også Klovner i Kamp… Dr. S? Digger den. Viste du at faren min er lege? Han er det. Jeg hater han. Han ønsket at jeg også…»

«Jeg har noe til deg», avbrøt forfatteren plutselig, for det var tydelig det eller ikke ville komme en passende pause. Han tok frem noe han hadde printet for turen. En tekst han hadde skrevet på vidregåene. En politisk tekst hvor han hadde fått toppkarakter. Han hadde jobbet mer med den etterpå. Teksten hadde ikke gitt slipp på han. Den hadde så mange muligheter. Den hadde startet som en novelle på 3-4 sider og var nå over 130 sider lang.

Teksten dreide seg om en kvinne som våknet opp og grep dagen. Så mulighetene for forandring og tok den. En positiv tekst med mange fine bilder.

Man måtte lese hele teksten for å forstå den. Man kunne ikke bare forklare det geniale, da ville det forsvinne. Han håpet folk forsto den, selv om det var ikke helt nødvendig. Han laget teksten først og fremst for seg selv. Noen andre, mer kjente kunstnere, hadde brukt ordet «terapi», og derfor hadde han selv valgt det ordet for å beskrive grunnen for sin tekst.

Teksten hadde forandret seg mye siden vidregåene, da han hadde startetprosjektet. Etter vidregåene hadde han lagt inn mange seksuelle overtoner, der kvinnen i hans tekst var frigjort. «Fri», et ord han likte. Hun var fri, og fulgte ikke normene som kvalte så mange andre. Fri og lykkelig. Han likte også «lykkelig». Kanskje han skulle legge inn det ordet flere ganger i teksten sin. Lykkelig, lykkelig, lykke ligg. Et lykke ligg med hennes frisinnede venner.

«En novellesamling?», spurte Geffen. Øynebrynene gav hint til skepsis.

«De har jo en sammenheng. Jeg liker å se på det mere som mange korte erotiske sitvasjon hvor jeg utforsker kvinnens seksualitet», sa kunsterspiren

«Som i en pornofilm da?»

«Nei, selvfølgelig ikke. Dette er erotikk. Det er en forskjell.»

Hadde Geffen vært interessert så hadde han kanskje spurt «Hva er egentlig forskjellen på pornografi og erotikk?», hvor kunsterspiren kanskje ville ha svart «Jeg vet ikke… Bruk av symbolikk». Men Geffen var ikke interessert, så han spurte heller ikke.

«Takk», sa Geffen etter å ha skumlest litt i begynnelsen av teksten. Geffen var selv interessert i å bli forfatter, og lovet at han skulle lese teksten så fort han kom hjem. Han kikket så på klokken og fant ut at han måtte stikke snart.

De tre og noen til skulle på byen den kvelden for å drikke, le og leve. Da måtte Geffen på polet, kjøpe noe stasjh og stelle seg litt først. Teresa kom, etter å ha vært på do ei lang stund, og når hun kom ut var hun blek. Forfatteren gadd ikke å stille spørsmål til henne. Hun var rar og han var lei. Nå var tankene om kveldens muligheter som telte. Det kom til å bli morsomt. Før Geffen dro for hadde de snakket om litt om videre om musikk. Kunsterspiren likte den uavhengige musikken fra England. Han nevnte «The sunspirths», «Egomaniacs» og «The okaydokies» etter som de falt inn først. Geffen hadde nevnt sine favoritter så spørsmålet falt så på Teresa.

«Jeg liker stillhet, jeg», svarte hun mens hun kikket ned på røykpakken sin.

«Okay. Jaja. Stillhet er bra», sa Geffen etter en pinlig pause.

«Men nå må jeg stikke. Polet kaller», la han til med en latter som passet personligheten.

«Jeg trur ikke jeg kan komme i kveld jeg», sa Theresa mens hun kikket på Geffens hake.

Geffen reiste seg opp fra stolen og gikk uten å si så mye mer. Hva sier man når dama tydelig er sur og lei. Ingenting, man bare går sin vei. Kunsterpiren skulle iallfall bli med, og han var jo grei.

Det ble bare de to den kvelden. Forfatteren og Geffen. Teresa ble syk og de andre vennene til Geffen skulle på steder med 20 års grense. De satt der på den samme kafeen som tidligere på dagen.  Kafeen ble bar om kvelden. En poengløs observasjon egentlig, for de fleste kafeer blir barer på kvelden. Geffen drakk øl, mens forfatteren drakk vin.

Geffen hadde snakket intenst om UFO’er, en band som sang om UFO’er og hvor deilig en invasjon ville ha vært. Han måtte ha ADHD eller noe for maken til intensitet i et menneske.

«Så hva syntes du om teksten?», stakk forfatteren inn i en av Geffens pustepauser. Geffen hadde akkurat fullført en utgreiinger om bønder som trengte å tro på noe.

«Hva?», sa Geffen.

«Hva synes du om teksten?»

«Hva for’no?», spurte Geffen igjen før han la to og to sammen. «Oh, teksten? Jeg… jeg likte den», fortsatte han, før han tok seg en slurk av vinen og tok en rask kikk over hvem som var på kafeen. Kunsterspiren kikket på Geffen på jakt etter signaler i ansiktet hans som hintet til en bevisthet over hva han hadde gjort.

«Ska lese den bedre senere. Hadde dårlig tid i dag. Jeg måtte […], men det jeg leste det var jævla bra»

Forfatteren likte det han hørte. Dette var andre positive tilbake meldingen denne helgen. Teresa hadde også likt den. Han var virkelig inne på noe her. Denne teksten påpekte noe viktig og ville trolig provosere, revlosjonere og starte en viktig debatt. Boken ville åpne folks øyne og dra dem ut av sin autonomi. Han var kort sagt ikke forberet på fullstendig likegyldighet. Og hvorfor skulle han? Ingen kunne forstå hvor genial den var, hvor mye tid han hadde brukt på prosjektet og hvor mye sannhet som lå bak. Ingen kunne forstå han heller, som det fascinerende individet han var.

Kvelden var artig og full av muligheter. Forfatteren hadde flørtet med noen damer som var veldig interessert i hans forfatterskap. De lot seg lett imponere av hans dialekt og bruk av fine ord. Han ville sikkert fått seg noe, i allefall med ei av de, men det måtte bli en annen gang. De late-gråt før han, men han måtte hjem til Teresa. Hun var syk og han var så snill at han måtte ta seg av henne.

Han utvekslet noen nummer og stakk hjem tidlig. Skulle uansett dra i morgen, og…

Han drikket litt mye, så… Dessuten forsvant Geffen plutselig…

Det hadde vært en fin dag i Oslo. (Fine bilder).

Fosser, dyr og natur. Nakenhet, kjærlighet og bomber. Bilder av muligheter og friheter.

Ødelagt

Et hav med et savn, med et påfølgende ønske om å gå under. Å dykke ned i det grønne vannet og lete etter et hjem der nede. Han stupet ned i dypet og hva han så var en by i et grumslandskap. Bygget med førklassiske borgmurer formet av havets egne steiner, som om byen var formet av selve vannet. Det var bruddstein med en uregelmessig form lagt slik at det dannet et nettverk i murflaten. Han svømte rundt der nede, som om han alltid hadde vært der. Forbi arketektur fra en forsvunnen tid, med selvlysende statuer og byggninger som fortalte historier fra før historien ble skapt. Dette var ikke Atlantis for dette var ikke menneskeskapt.

Så våknet han. Desorientert. Han viste ikke hvor han var. Hjemme? Ja, hjemme og det var stille. På trygdabolig kan det skje så mye at stillhet kan være en luksus. Han «eide» et rom og bad mens han delte et kjøkken sammen med de andre sosiale kasusene i området. Minnene fra dagen før, eller dagen før der, han var ikke helt sikker, kom flytende. Minnene kom helt uten at han gravde, de bare lå der et sted bak i hode og bare slapp igjennom stadig. Faktisk prøvde han desperat å glemme det hele, men det skulle ikke være så enkelt. Ingenting var.

Alle minnene gav han fysisk smerte i hode. Elektriske støt av selvhat slo han iform av stygge bilder om det å huske hva han hadde sagt og gjort. Alt var uklart, men hjernen gjorde arbeid han selv ikke ville gjøre om å klistre sammen hele kvelden og hver gang et nytt minne kom til han fikk han et nytt sjokk.

«Faen», sa han mens han slo seg hardt mot pannen, «Jævla idiot», mens han holdt fingrene hardt over øynene. Så var det selvfølgelig repriser på gammle fiaskoer fra år før, etterfulgt av like mye kroppslig smerte at noen kunne likehjerne ha stått ved han med en [hjertestarter]. Han trengte ikke elektrosjokk for sine depresjoner, alt han trengte var en kveld på fylla. Hjernen hans sto helt stille, så tiden virket til å stå stille og han følte seg lobotomert. Som om han hadde en stor skarp kjøttkniv hvilende i midten av hjernen som skilte venstre og høyre del. Han pleide ikke å være slik, så han lurte på om han begynte å bli gal, for han hadde blitt så jævla vild. Og ennå verre, han likte det.

Det hadde vært en fest med noen venner. Det var fredag, så hva annet var det å finne på enn å drikke. Bård hadde skaffet seg noen piller fra noen, han viste ikke hvem for selgeren var av ingen betydning og dette skulle være hans hemmelighet. Mens de andre idiotene skulle sitte på den festen å snakke om hva faen det var de snakket om, skulle han bare smile lurt og vite at han viste noe de ikke viste. Hans egne lille hemmelighet, noe som gjorde han spesiell. Han var ikke bare full, men rusa å noe mer.

Bård var ikke narkoman, han hadde bare vært i Oslo sentrum en dag. Han hadde ikke peil på piller, skjønte seg’ke på skudd. Det eneste han hadde sagt til den slitne herren som solgte var at han ikke ville ha noe som måtte stikkes. Piller gikk bra, men ikke noe som trengte sprøyte. Han fikk noe på narkomarkede og gikk. Bård var en helt! Et problem ble løst der han var kvelt av sitt eget liv og nå hadde han endelig tatt å gjort noe med det. Destruktivt? Ja, det var han klar over, men han hadde prøvd å gjøre det rette. Alltid det rette, men alt han hadde fått tilbake var klapp i tryne. Utakknemlighet fra hans side helt sikkert, men man kan ikke hjelpe for hva man følte. Negativt tankekart eller ei, han var lei.

Onkelen hans hadde fått sparken nylig. Av alle i familien var det onkelen Bård kjente seg mest igjen med. Onkelen hans var også plikt oppfyllende, glad i familien, møtte alltid opp i tide og gav når han hadde. Onkel hadde fått sparken. Bård ville ikke ha sparken, han ville ikke engang bli ansatt. Han ville ikke engang være og han satt der nå i sengen og prøvde å lappe sammen hva som egentlig hadde skjedd for to dager siden. For det hadde gått to dager. Så lenge hadde han ligget i sengen, mye i fosterstilling (skje uten noen andre) og nå måtte han stå opp.

Bård hadde tenkt en del i sitt liv, ofte på de samme tingene, ofte på samme måte. Sjeldent det kom noe nytt ved å dvele på ting, men det var slik han var. Han dvelte på ting. Som onkelen. Han hadde dvelt på minner fra lang tilbake som ungdomskolen, videregående og lignende. En av de mange, mange tingene han hadde dvelt på, som han nå igjen dvelte på, var en glupis han hadde lest. En slik glupis, ment humoristisk, som ofte sto i skoledagbøker eller på buttons i hans barndom. Korte sitater, eller ord for dagen som skulle bringe et lite smil i ansiktet på den som leste det. Den glupisen som hadde brent seg i hans hode, og som nå kvernet i skallen hans var; ”Hvis folk lærte av sine feil, ville de ikke gå ut av sengen om morgenen”.

Bård følte at mange så det morsomme i en slik settning, men at det var få som egentlig så den eksistensielle sannheten som lå bak. Dette sitatet, mente han, var ikke en humoristisk glupis så mye som en deprimerende sannhet.

Bård hadde hørt om mennesker som la seg ned engang og aldri sto opp igjen. De hadde ikke død, de bare lå der. Stive i alle muskler. Han viste ikke om de var beviste, men det var en form for sjokk som noen mennesker falt i. Bård hadde ofte ønsket det skulle skje med han. Han hadde ligget i sengen å prøvd å meditert en transe som det. Det hadde aldri fungert. Så stå opp det måtte han, og det hadde ikke bare med slakk læringskurve å gjøre. Det var heller ikke av lyst, eller plikt som denne dagen skulle dra han ut av sengen, men det at han ikke hadde spist på to døgn. Så han sto opp. ”Hvis folk lærte av sine feil, ville de ikke gå ut av sengen om morgenen”, men verden kalte. Magen og blæra også.

Han hadde drukket på fredag, det gjorde dagen i dag søndag. Så i morgen var det mandag, da måtte han søke på jobber igjen. Enten det, eller skyte noen. Ved å skyte noen var man jo gal, særlig hvis ingen motiv var å finne. Og som til og med den minst integrete invandrer viste om norsk kultur var umotiverte drap en billett til alle statens goder. Han begynte å smile av sin egen morbide tanke. Det var vel det eneste som holdt han gående denne ofte selvutslettende selvironien. Hadde han ikke hatt humor hadde livet vært fullstendig uttålelig. Le av fattige barn i Somalias utblåste mage. Le av at Afrika hadde sult, krig, tørke, dårlig vann som gav diare, aids epidimier, dårlig medisiner solgt fra vesten og at X antall barn døde hverdag av alt dette og så mye mer og likevel var Afrika overbefolket! Han klarte heller ikke å slutte å le av alle disse selvoppofrende helgenen som gav og gav til verdens kloakk og ingenting hjalp! Det var å le eller gråte og Bård valgte å le.

Jobb, ja. Det var det han skulle gjøre på mandag, men nå skulle han pisse. Han gikk fra sengen, som han nå hadde sittet i minst 5 minutter, og gikk mot dassen. Han hadde en hvit bokser og skjorte på seg. Skjorten hadde gule svette ringer under armene og bokseren hadde også noen gule flekker. Bård orket ikke å bry seg. Han dro ned bokseren mens han kikket inn i de veldig kjente veggflisene på badet. Alt var gult på dass for tiden, lysstoffrøret var i ferd med å dø ut eller no. Det hadde begynt å flimre til og med. Han så på lyset over speilet mens han hørte pisset treffe skålen. Han klødde seg på magen med den frie armen og kjente på kroppen som veide så tungt.

Jobb, ja. Søke på jobb. Alltid moro. Null utdannelse hadde han også, bortsett fra vidregåene og et par ufullende forsøk på høgskole senere. Han klarte bare ikke å sitte ned med en bok å lese, han ble så rastløs og tankene bare fløy avgårde. Han likte kun å gjøre en ting, og det var ingenting. Deilig, søte, trygge ingenting. Ingen sjanse for å feile, eller få avslag eller utdriting ved å gjøre ingenting. Men han hadde hørt at høyere utdannelse var veien å gå, så han gikk den og fant den kronglete og forvirrende. Så etter tre forsøk, en som lærer og to som sykepleier, så gav han opp.

Jobb, ja. Ikke bare søke, ringe også på mandag. Det var ennå morsommere enn å søke. Ringe til grinete, stressa sjefer som bare ønsker kontakt med viktige folk. «Hei, mitt navn er Bård og jeg lurte på om den jobben… den stillingen dere… er den tatt?» for så å vite at jobben var tatt, hvis ikke hadde han jo hørt noe. Hvem skulle han ringe til på mandag? En fantastisk jobb i en kiosk. Han skulle sikkert ringe til Adjah, eller Saldi, eller Mohammed eller en eller annen jævla innvandrer som alltid jobbet på de forbanna kioskene i byen og spørre ydmykt om en jobb han egentlig ikke ville ha engang. Hvorfor er de sjefer i dette landet her? Kunne ikke de være sjefer i sitt eget forbanna hjemland? Fuck… fuck… fuck… FAEN!

Han var en rasist. IDIOT. Det var galt å være rasist, det hadde Bård fått med seg. Han var kanskje dum, men han var ikke evneveik. Føle seg bedre enn noen på grunn av rase var for dumme uvitende bønder. Det var ikke lov å føle seg bedre enn noen i dette landet her. Man skulle ikke hate pakkiser, negre, homser eller noe annet alternativt pakk. For alternativene var det eneste alternativene. Mangfold var så forbanna bra! Så lenge det var den riktige typen mangfold.

Så ensom han var.

Hvorfor følte han det han følte? Når alle andre virket ut til å være enig om at innvandrere var en ressurs, hvorfor så han det ikke? Ofte når han gikk på kjøpesentret så han svartinger sitte ved kaffebord å drikke kaffe og snakke sitt eget språk. De var på toppen av verden, hadde det fint. Bård kunne ikke huske sist han hadde hatt det bra. Var det rasistisk å hate andres kultur og farge? Det var heller ikke så mye at han hatet dem, som at han ikke ønsket dem her. De var ikke dårligere enn han, ingen var, men kunne de ikke snakke sitt eget språk i sitt eget land. Han var så lei av å sitte på et tog, buss eller noe annet offentlig sted og høre de bable i vei med andre av sin farge og lukte som salami eller hva de enn luktet.

Faen ta, dette var ikke bra. Han var rasist. Han snakket steriotypisk om innvandrere, en gruppe som ikke bare besto av gjengemedlemmer, ramper, voldtektsmenn og trygdesnyltere. En gruppe mennesker som hadde alt fra gründere til vaskedamer og menn. Norge trengte folk til å drive landet videre og Gud vet at ingen her i landet hadde noen ambisjoner. Likevell, han følte han så mer av de forbanna negrene på kaffe enn noe annet. Et spørsmål dukket opp i hode hans som hadde gnaget mange ganger før også. I en politisk korrekt verden, hvor alt annet et kulturrelativiteten var galt og Bård var gal; Når var det ok å dra alle over en kam? Hvor mange medlemmer av en gruppe skulle være representert innen for en type handling, sitvasjon eller lignende for at det var greit å snakke steriotypisk om dem?

10%-25%-50%-75%-100%? For eksempel hvis han sa at alle kvinner blør engang i måneden, var det feil? Var det en grov steriotypisering? Ja, han viste at kvinner yngre og eldre enn en viss alder ikke blødde, han viste også at mange menn så på seg som kvinner og de blødde heller ikke engang i måneden og de kvinnene som hadde spydd mye og de med vaginakreft de også var tørre der nede. Likevel følte han et behov, og det var kanskje der han tok feil, i å putte kvinner i båsen blødende mennesker som kan bli knullet og befruktet på grunn av det. Han ville knulle damer, mange av dem, hele tiden. Hvorfor gjorde han ikke? Knulle mer, tenke mindre. For et deilig liv det ville ha vært. Hvorfor skulle det alltid være dette untaket som forvirret?

Han var ferdig på do for lenge siden, han hadde bare satt seg ned på rammen etterpå og flydd inn i sine egne tanker. Lei, tenkte han. Hvor lenge til skulle han føle seg så ubrukelig. Han var ikke alltid så ubrukelig, eller iallfall følte han seg ikke så ubrukelig før. Han hadde tenkt at mening ville komme til han. At før eller siden ville det komme en slags åpenbaring. Et lys som sa «Dette var det han skulle gjøre. Dette ville gi han mening». Det hadde vært stille.

Jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Det var alt han kom frem til når han tenkte. Spørsmålet var… «jeg vet ikke». Hvis «jeg vet ikke»? Hva «jeg vet ikke»? Hvordan «jeg vet ikke»? Hjernen hadde hengt seg opp igjen. Ordene «Jeg», «vet» og «ikke» spinnet rundt i hode hans uten stopp som om de hadde en dypere mening og hvis han bare lekte med dem lenge nok ville han se det hele. Hvorfor kunne han bare ikke slå av bryteren? Svaret var «han visste ikke». Han var enkelt og greit et stort spørsmålstegn. Han viste at han lurte, men han viste ikke nøyaktig hva han lurte på.

Noe var galt med han, det var sikkert. Så mye hadde han forstått av ni årig grunnskole. Livet var et orketster hvor alle spilte riktig, utenom Bård som spilte urytmisk og falsk. Livet var en dans hvor alle kunne trinnene utenom han og derfor falt han igjen og igjen. Alle var enig om at horemodeller var deilige, homofile var ok, pedofili var ikke og at livet var positivt og folk klaget for mye. Bård følte at det var et eller annet han skulle ha lært på grunnskolen, som alle andre hadde fått med seg utenom han. Han måtte vært syk den dagen.

For alle andre hadde det så bra, uten om han. Materielt hadde han det bra, foreldrene forsørget han når han falt og hvis ikke de ville forsørge han ville staten. Han var så navlebeskuende, selvsentret og egoistisk. Han hatet seg selv så mye. Han hadde det bra, hvorfor kunne han ikke føle seg bra?

Han var redd.

Mat. Det måtte han ha. Han reiste seg fra dassen og gikk ut på gangen og ut mot kjøkkenet. På kjøkkenet var det ingen. Han gikk til kjøleskapet og det var brød og pålegg der. Han tok bare brødet, som var ferdig oppskjært fra butikken og en flaske brus. Så helte han et glass, men hørte ikke den svarte vesken bruse, så det var teknisk sett saft. Så stappet han i seg brødet og tygget hundre ganger på vær bit, glante ut i rommet og pustet tungt til seg selv.

Brødet virket som en svær tung og seig klump i munnen hans, og han kjente han hold på å brekke seg. Han svelget derfor med en slurk brus/saft. Så pustet han tungt igjen. Livet passerte i sakte revy, som det så ofte gjorde og nederlag poppet opp i hode hans. Et av nederlagene var et minne fra fredag. Det var denne ei stygge damen på festen. Han hadde løyet til henne, å sagt hun var pen. Han smurte så tykt på at hun måtte forstått at han løy. Han mente hun var pen også, det var det rare. Pillene, spriten og kåtheten hadde fått han til å mene det. Hun var ganske feit og med overraskende små pupper, men var da knullbar. Hun kunne da ikke ha noen forventinger til han.

Det ville ikke bli noe på han den kvelden. Sikker like så greit, for han hadde vært for full og ruset til å få den opp. Han var villig til å sex for tilhørighet, men ikke den kvelden.

Minnet av hennes tydelige brydde blikk fikk han til å slå seg nok en gang i pannen. Faen, så teit. Når skulle han slutte å drite på draget? Hvor snart var nå? Han var for gammel for dette. Langt ut i 20 årene var han og fortsatte med slike banale barnslige problemer. Pubertal angst for alt. Han var så forvirret, sint og lei. 20 var det nye 50. Det gjorde han snart 60.

Bård hadde lest i en liberal dagsavis om 17 åringer som hadde blitt rike på å fortelle om dagen sin. Han så på statskanalen og så barn som oppførte seg som voksene. Ikke viste han om han skulle bli imponert, misunnelig eller kvalm. Barn skulle være barn, så gammeldags var han. Gammel og gammeldags. Ubrukelig før han ble satt i bruk. Hele verden var et kaos av meninger, tanker og sterke mennesker. Oh, som han hatet sterke mennesker. Sterke, positive, konstruktive, talentfulle, unge mennesker med sterke, postive, konstruktive meninger som lyste av talent.

Han likte ikke overdrevet positive folk. Han stolte rett og slett ikke på dem. De var umenneskelige. Positive folk var endimensjonale, som et hulemaleri. Ekte mennesker var skyggelagt som et portrett som lignet på den de malte. Et bilde med bruk av skygge som symboliserte at de hadde noe mørkt i bakhode og var ærlig om det. De som hadde følt gleden av å såre, bryte ned og til gjengjeld også følt smerten av å ha blitt gjort det mot. Det var detaljer i deres historie, og var derfor et rikt teppe. De var noe mer enn bare flate.

Han skulle ønske han hadde bare flate.

Da hadde han spist, men hendene og kroppen skalv likevel. Dessuten hadde han et rar hul følelse inne i seg. Han fikk det ofte etter å ha spist. Hadde han kanskje en spiseforstyrrelse? Nei, spiseforstyrrelse var for kvinnfolk. 17 år gamle kvinnfolk som likte å skrive om dagen sin og tjente penger på det. De fortjente spisevegreing.

Han lurte på om han skulle ta seg en røyk, men kjente på kroppen at det ikke var tiden for det ennå. Giftstoffene fra piller og sprit virket ennå ikke ute til å være ute av kroppen og en røyk ville da bare være som sand for lungene. Av erfaring viste han at han ikke ville bli sjuk av en røyk nå, men at det ikke ville smake med en røyk heller. En annen ting nå var at gravitasjonen fungerte sterkere nå enn ellers. Hele kroppen følte ut som om den var i konstant fall. Cellene i kroppen trakk nedover fra hårrot, hjerne og ned til magen. Alt var tungt.

Vi kan ikke alle være vinnere, tenkte han plutselig, men ante ikke hvorfor. Setningen bare kom til han fra et sted inne i hode. Som om underbevisstheten hadde jobbet med det lenge eller kanskje bare prøvd å undertrykke det og nå slapp etter for presset og gav bevisstheten denne lille biten med grusom virkelighet. En mulighet var at hjernen var så sliten av å prosessere all giften i kroppen hans at den ikke orket å holde opp veggene som skilte han fra virkeligheten. Et øyeblikk av kortslutning forbi livsløgnen gav han den setningen som virket ut til å ha den største betydning. Den sa noe om Bårds liv og om Bårds mening i verden.

Bård viste han ikke var en helt, langt ifra en person som ville bygge noe bedrift eller gjøre et navn for seg selv. Mangelen på ambisjon var stor, og hvorfor var det blitt slik? Hvem kunne klandres for dette? Hvorfor kunne ikke alle være vinnere? Hvem eller hva bestemmer hvem som vant og hvem som tapte? Disse spørsmålene kom ikke så mye for Bård i form av setninger men heller sterke følelser frembrakt av den enkle setningen som poppet opp fra langt der inne.

Det han viste, eller trodde han viste, var at han var et sted i livet pasifisert. Et sted skjedde det noe. En hendelse eller en serie med hendelser som hadde stoppet gnisten i han. Et sted sa det stopp og nå var livet forbi før det hadde startet. Han var ferdig og kanskje det var like så greit for det var et behov for sånne som han trossalt. I denne verden hvor alle skal ha annerkjennelse og hvor den eneste måten man virkelig vet at man lever er å bli sett, hørt og følt så måtte det være noen tapre tapere, noen intetsigende idioter, som var villig til å annerkjenne dem. Villig til å smile høflig til alt kidsa hadde å si, ikke fordømme eller stille spørsmål, bare akseptere at verden var styrt av krefter av pur middelmådighet. Rene flater for falske folk. Kanskje han kunne bli slik?

Denne tankerekkene hadde ikke Bård lært på skolen. Iallefall ikke via pensum. Så vidt han viste var han den første som hadde tenkt slik. På skolen hadde han hørt at vi alle var like, med samme menneske verdt og at vi i bunn og grunn var alle gode med bare forskjellige livsveier. Kanskje ikke «livsveier», men at ingen valg i livet gjort av noen kunne dømmes av noen andre.  Det viktigste i menneskets liv var stat og skole, og SS bestemte hva som var rett og galt. For selv om Bård hadde lært av lærere å respektere andres meninger og følelser kunne Bård selv aldri huske at hans manglende interesse for fag på noe måte ble respektert. Alt han mente var feil, hadde han lært av SS, og likevel virket denne setningen til å ha den største betydning. Det var to klasser i verden; de som ble annerkjent og de som annerkjente. De som hadde betydning og de som ville forsvinne i intet.

«Nok nå!», sa han høyt til seg selv og ble redd. Han måtte tenke positivt, det var det legen hadde sagt til han. Når han følte seg rævkjørt av verden skulle han tenke positivt. Positivt, positivt, positivt. Det var litt vanskelig å tenke positivt, der han satt i på kjøkkenet alene, vel vitene om all ødeleggelsen han hadde forsaket bare… 32 timer tidligere.

Han sto der på sin pidestall og glemte at jorden var rundt. Visse ting var hellige, det var ting man ikke kødde med. Hvorfor skulle han alltid rakke ned på ting som i bunn og grunn var sunt? Han var redd, og lurte på hvor ting gikk hen. Han ville hjem, men ante ikke hvor det skulle være.

Staten hadde nylig skiftet kjøleskap på kjøkknet han nå var på. Det gamle kjøleskapet hadde slått seg på med jevne mellomrom og laget da en tung elektrisk lyd som gav et inntrykk av at det hele startet på nytt, mens det nye kjøleskapet pustet. Han ante ikke hvorfor det nye kjøleskapet pustet, men det minte han om døden. Hele tiden denne tunge pustingen, som en mann eller kvinne på dødsleie. Kanskje han hadde tenkt på en jernlunge, hvis han hadde vis han hadde hørt om det.

Tenke positivt. Han lenet seg over oppvaskbenken og kikket i flisene. Positivt. Han hadde venner. I allefall før fredagen. Han hadde litt penger. Han var ikke gammel, eller han var iallfall ikke veldig gammel. Det var muligheter i han ennå. Livet var ikke så rævkjørt. Han…

Det var som å kaste fyrstikker ut i en mørk og vindfull tunnel. De bare sluknet og forsvant. Han viste at han sikkert ikke hadde det så mye verre enn alle andre, men han følte seg så mye verre enn alle andre. Poengløs, fremmedgjort, fjern fra alt, uvirkelig. Det var som om en vær positiv livsetning var en løgn og at han kunne komme med en bisetning som ville avsløre det hele. «Smil for hverdag som går» «Så skal du se at folk trur du er gærn», «Ærlighet varer lengst» «Er den største løgnen av alle», «Det er alltid et lys i tunnelen» «som var en døende lampe som viste et skilt om hvor langt nede man egentlig var», «Livet er ikke svart\hvit» «det er grått og kjedelig». Han kunne holde på slik hele dagen, hvis han orket. Heldigvis orket han ikke.

Livet var over før det hadde begynt og han ønsket å dø. Bård ville ta en hagle og skyte seg selv tvert. Bang! Over! Stille. Han viste at han ikke hadde baller til det. For feig, for håpfull på en fremtid. Dessuten var han for gammel for selvmord, for selvmord, som alt annet, var også en ting ment for de unge.

Klokken var et på ettermiddagen, hva skulle han ta seg til nå? Legge seg igjen. Han gikk fra kjøkkenet tilbake til soverommet. La seg under dynen i fosterstilling og skalv. Han var så tung i hode, nesten trøtt, men øynene ville ikke lukke seg. Han bare glante i dynen, som var opplyst av lyset fra vinduet. Sove, sove, sove. Bare sove nå. Fred fra verden som ikke trengte han. Fred fra alt. Sove og aldri våkne igjen.

Han lå der og prøvde å ikke tenke. La det bli stille i hode. Det var ingen Gud, alt var poengløst, kjedelig. Han hadde konfirmert seg kristen for lenge siden. Den gangen han hadde det bra. Livet var full av mening og muligheter. Han hadde oppdaget damer for første gang og fant dem fascinerende. Han satt på konfirmasjonsforbredelsene og tenkte syndfulle tanker om jentene i rommet. «Jesus døde for våre synder», ville kanskje presten sagt og Bård ville tenkt hvordan fitta til den ravnsvarte jenta på andre siden av rommet ville smake. Det var nok. Det holdt. Fitte smak var alt, og kanskje var det alt som trengtes. Han hadde ikke smakt dame på ei lang stund. Kanskje det var det han trengte. Et godt knull.

Hvis han gikk til legen og sa han var deprimert kunne legen gitt resept på dåse. «Ta to og kom tilbake om en uke». I fremtiden ville man ikke selge lykkepiller, men lykkefitte. Den politisk korrekte stemmen poppet opp i hode hans. PK stemmen spurte; Hva med de homofile og de lesbiske og kvinner? De kunne være like depprimerte som han, hvordan skulle staten hjelpe dem? Gratis kuk og fitte til dem også.

Han begynte å humre under dynen. Faen han var gærn ved å tenke slike tanker. Det var iallfall morsomt. Hadde han ikke hatt humor… ja… det hadde han allerede tenkt. Det var i allefall ingen gud. Han viste ikke om han likte tanken på det. Trengte mennesker en gud? Trengte han en gud? Det hadde vært fint om det var noe eller noen der oppe, eller i mellom plankene, som passet på. At hvis han ønsket seg noe, og trengte det, så ville en gud gi han det. Han likte bare ikke tanken på at det var noe rett og noe galt bestandig. Evig fortapelses begrepet skremte han. Selvfølgelig kunne de som tafset på unger brenne i helvete, men hva med de som bare kjørte voksen ræv. Æsj, han fikk bilder i hode.

Hvis det var en gud ville trolig gud hatet Bård uansett. Bård hadde ikke levd et godt liv, iallfall ikke de siste årene. Før, ja da gjorde han det rette, men det rette var kjedelig. Det var ingen reklame om det rette liv på tv. Levde man livet, levde man det på andres bekostning. A4 livet solgte ikke. Fyll, piller, knulle. Det var alt. Han hadde knullet, fyllet og pillepoppet for lite. Det var ingen belønning for å være god, bare utakk, utnyttelse og usynliggjøring. Han pustet tungt under dynen igjen. Den lille latteren han fikk i sted, som gav han et lite støt av glede, hadde forsvunnet. Tankene dro han ned igjen. Han lukket øynene og prøvde å slå av hjernen.

———.

Det var ingen gud, Bård var alene og det var greit, tenkte han mens han dro dynen vekk fra ansiktet og lot frisk luft slå han i ansiktet. Han trengte ingen gud, for han hadde det bra nok uten. Tanken på et vesen som skapte alt og som mente at alt man gjorde i alt var en synd var teit. En forenkling av verden. Verden var ikke god, den var full av skarpe kanter. Noe godt kunne ikke ha skapt dette. Alt var mørkt, skittent og jævlig. Han hatet «skapeverket», han hatet det så inderlig.

Han tok armene over dynen og presset mellom fingrene på begge hender ut og opp mot taket. Ta det du ikke-eksisterende faen. Hva faen var det?

«Slutt å tenk Bård», sa han høyt til seg selv mens han la seg over i fosterstilling igjen. Han kikket inn i veggen nå.  Han kikket inn i mønstre på tapeten med det ene øye mens det andre øye kikket rett inn i armen hans. Han lukket øynene og prøvde å stoppe tankeflommen som fløy rundt der inne. Tenkte på tapeten og armen.

Deilig at han var ensom i dag. Det værste med å være deprimert var å være sammen med andre som skulle for en hver pris gjøre en glad. Sjeldent det var noe forståelse å få. Andre virket lite åpen overfor hans utgreiinger om hvor kjipt alt var. Noe som fikk han til å føle seg ennå mer utenfor. Lært feil. Noe han hadde misforstått. Hvis det var noe han trengte når han var deppa var det andre som var like deppa. Som forsto og akksepterte hans tanker, ikke fordømte dem og sa det var «feil». Han var negativ, det visste han. Han viste ikke hvorfor han var negativ, eller hvorfor andre var positive, bare at han var og de fleste andre var ikke.

Mobilen pep ved sengen. Han hadde fått en melding av noen. Noen som tenkte på han. Utrolig! Sikkert bare faren som ville si hei, eller en automatisk sms fra en eller annen goodwill organisasjon eller en av sine eks-venner fra festen som ville ha en unnskyldning. Han orket ikke å gå ut av sengen for kjeft eller skuffelse. I morgen skulle han være fornuftig, men nå ville han sove.

————

For hvor mange hadde ikke blitt sammen med noen kun fordi det krevdes av dem, eller av frykt for å være alene. Han var alltid alene, og han var ikke lenger redd for å være det. Kunne man ikke trives med seg selv alene, så kunne man jo ikke trives med noen andre heller. Likevel.. likevel… hvorfor kunne han ikke tatt den stygge damen på den festen? Hva feilte det han? Hvorfor… Var han kanskje… HOLD KJEFT!

————

Andre ting han hadde lagt merke til var hvor sur og sint han ofte ble av å se på tv. Var det normalt? Se på tv, for det var ikke noe annet å gjøre og kjenne at kjendishysteriet, glam og moro, forbruker tips på kjøp av HD-TV (eller det nyeste underholdningsformatet som måtte være aktuelt nå) og alt annet piss som gikk, faktisk gjorde han forbanna. Noen ganger fikk han fysisk vond av tabloide interesser og krisemaksimeringer på alle kanaler. Like vel så han på, for det var ikke noe annet å gjøre. Å han kjente livet passere i sakte revy. Ingen kunne forstå hvordan det var å være han, for han var et individ. Dessverre var han et uviktig individ i en grå masse. Alt er deilig i High-Definition, tenkte han. The sun always shines on TV. En perfekt slutt, men han gikk heller opp å sjekket meldingen.

Ingen Drama

(En kort historie om et kort liv)

Det var søndag. Klokken var et eller annet og jenta satt på et fremmed kjøkken og kikket inn i noen fremmede veggfliser. Bare sto der, alene, kikkende på disse helt normale, fremmede veggflisene. Dette var dagen, hun kunne føle det og hun hadde akkurat sendt en melding til sin venn.  Den i koder, som han måtte tolke for å forstå. «Huske» var vel heller ordet. Han måtte huske hva det skulle bety.

Hun tok å åpnet flasken som hun hadde funnet på badet og tok den første pillen. Svelget så med en stor slurk vann. Hun kunne likevel kjenne pillen, liten som den var, fare nedover halsen hennes.

Hun pustet tungt, for hun kjedet seg. Sparken foten rytmisk i gulvet og kikket rundt seg. Et stygt, fremmed kjøkken. Hvor var hun egentlig? Et sted utenfor Oslo, kanskje fortsatt en del av Oslo kommune, uansett et stykke utenfor sentrum. Hun hadde aldri vært der før. Ganske fint egentlig. Fremmed, stygt, men fint.

Hun tok en pille til, svelget med vann og kikket på mobilen. Ingen anrop, ingen melding. Rart han ikke hadde ringt. Ikke at det ville ha hjulpet, men det hadde vært fint å sagt farvell. Hørt en kjent stemme før hun dro. Dette var ikke et rop om hjelp, men et romantisk ønske om farvell.

Ny pille, ny slurk med vann. Hun kjente ingen reaksjon. Ennå. Dette kunne ta tid. Iallfall en halvtime. Det var viktig å ta det med ro. Hun kikket på flasken. Sovetabeletter av et slag. Sterke nok. Hun hadde peil på piller, bodd i Oslo noen år vet man slikt, og disse ville gjøre susen.

Hun viste ikke hvem sine piller det var. Et kvinnemenneskes navn sto på dem. Sikkert eks-kona eller en tidligere kjæreste. Hun viste ingenting om  mannen som eide huset. Eller leide. Hun viste ingenting om han. Hun husket ikke navnet engang. André? Kjetil? Trond? Eirik? Ja, Eirik. Iallfall noe på E. Eirik, Erik, noe sånt.

Tankerekken falt på familien nå. Hva ville pappa gjøre? Hun hadde ikke snakket med han på lenge. De så litt ulikt på livet, kunne man si. Han hadde verdier som ikke helt klaffet med hennes valg. En øst mot vest klisje konflikt egentlig.

Så hva ville pappa gjøre? Skrive en bok kanskje? En bok som terapi? Hun smilte lurt til seg selv. Det ville han neppe ha gjort, for han var ikke slik. Pappaen hennes var sterk, men ikke sånn sterk. Ikke sosialistpolitiker sterk som enkelte andre. Alt pappaen hennes ville var å kontrollere familien, ikke Norge, eller verden. Poenget var at når denne jenta bestemte seg for å poppe noen piller, var omtrent samtidig som når Norge var i sorg over ei annen jente som hadde hoppet ut av et vindu og drept seg selv. Noe som hadde ledet til at en sterk politiker pappa hadde skrevet en bok om hendelsen, som igjen hadde gitt populistiske, konservative og liberale dagsblekkene noe annet å skrive om en pest, krig og naturkatastrofe relaterte død. Om bare for en liten stund. Saken er selvfølgelig glemt nå, men noen tjente sikkert litt penger på det hele. Som seg hør og bør.

Jenta som hoppa hadde skrevet brev, det ville ikke jenta med pillene gjøre. Det hadde virket for konstruert og planlagt ut. Dessuten viste hun ikke helt hvorfor eller hva hun skulle skrive. Hvem skulle lese det, og hvem ville vært intressert? Og hvis det var noen som var intressert, hva skulle hun så ha skrevet? Når hun hadde drømt om døden før, hadde det ofte innebært et brev til alle, men mest til Pappa. Pappa som hatet henne, og som hun skulle ønske så interlig hun kunne hate, men det var jo Pappa. Brevet ville vært langt, nesten som en selvbiografi, om alt hun hadde opplevd og hvorfor hun hatet livet så mye.

Hun hatet ikke livet så mye. Noen ganger selvfølgelig var alt svart og poengløst, men ofte var ting ganske lyst og fint også. Det var bare det mørke, som kanskje best kunne beskrives som gråt, som gav en tomhetsfølelse. Som om hun så livet passere i sakte revy. Det var ingenting hun kunne feste seg til, og hun var så alene og så alene med å være alene. Alle andre i verden virket ut til å akkseptert ting, men hun følte så inderlig at dette burde ha vært mer til livet enn dette. Men i sine drømmer om døden var det et hat til livet som skulle gjenomsyre hele selvmordsbrevet, men det var ikke hat hun følte nå, men akksept. Livet var ikke for henne, det var for alle andre godt integrerte og sosialiserte.

Så, hun fantaserte litt i sin lett døsige tilstand om hva hun skulle ha skrevet hvis hun hadde orket, papiret og kulepennen. Hun klarte ikke se for seg et langt sinna brev, faktisk ville hun nå bare ha skrevet en kort settning som forklarte alt. Hvis man ikke klarte å forklare ting kort, så ville det være større sjanse for at det heller ikke ville bli forstått. Så hun så for seg arket, brettet som om det skulle være et brev, intenst hvit, med bare en settning og hennes navn. Settningen lød «Vi vil møtes der hvor det ikke er noe mørke». Denne settningen betydde selvfølgelig at hun var en av de svake kjedlige som lot teite gammle regler stå i veien for ekte livsnytelse. For henne innebærte det hovedsaklig å ikke spise svin.

Det hun nå gjorde, tenkte jenta, var et tabu i den vestlige verden, og trolig også i store deler av den sørlige og østlige. Slik burde det ikke ha vært, mente hun. Det skulle ikke være tabu å snakke, skrive eller gjøre selvmord. Kanskje man til og med skulle forandre ordet? Kalle det «selvfjerning». Selvfjerning; en personlig komedie. En personlig avgjørelse. Et offentlig farvel. I noen andre kulturer, hadde hun hørt, så man helt anderledes på det. Det var en æresak. Død, uansett form, var tungt men greit. Man snakket ikke bare om det på en klinisk og steril måte. Livet og døden hang sammen på en mer naturlig måte der, hadde hun hørt. Hun hadde selvfølgelig aldri vært i disse landene hvor død ikke var tabu, men det skulle da være lov til å ha en mening om noe man ikke hadde peil på også.

Hun begynte å føle seg døsig nå. Kikket på mobilen. Stille, ingen reaksjon. Hun hadde møtt Eirik eller Erik dagen før. På et utested i sentrum. De hadde flørtet, han hadde sagt noen søte ting, de stakk hjem til han, hadde sex, sov og nå var hun alene i huset hans. Hun ville ha dratt nå normalt. Hun viste, allerede dagen føre, at dette ikke var typen hennes. Han var kjekk, det var alt.

Han hadde dratt på kontorert for å «gjøre noe viktig han hadde glemt». Hun viste at det var løgn. Alt var løgn.

Ny pille, ny slurk, døsig nå, ingen melding eller ringing.

Han hadde sagt mange fine ting til henne dagen før. Hun lignet en modell, en prinsesse, den peneste jenta han hadde møtt. Hun hadde hørt alt før og viste hvorfor det ble sagt og hvordan det ville ende. Alt var en løgn, men i det minste viste hun at det var. Kunne en løgn være en løgn, hvis de begge viste reglene?

Hun følte seg levende. Knulling med fremmed mann gav henne noe. Annerkjennelse? Ja, han hadde kanskje lyvet, men oppmerksomheten, den var ingen løgn.

Ny pille i munnen, fylle glasset med vann, hun kjenner bitterheten av pillen i munnen, tok noen slurker av vannet. Ferdig. Snart

Det var 8 piller igjen i flasken og hun var ikke sikker på hvor mange hun måtte ta. Best å ta dem alle. Bena begynte å…

Dette var den beste grunnen for selvmord, eller selvfjerning. Hun tok ikke sitt eget liv i sorg. Det var ikke noen gutt som stakk som dro henne til dette. Det var ikke et annet tap heller. Ingen kronisk smerte eller kroniske feilvalg som fikk henne på disse tankene. Bare kjedsomhet. Noen ville sikkert kalt det selvsentrert eller egoistisk, men de kunne bare dra til helvete. Ingen kunne forstå hvordan det var å være henne. Å gå rundt med en konstant nummen følelse i hele kroppen. Ikke sorg, ikke glede. Bare nummen og grå.

Hvorfor hadde han ikke ringt?

Det hadde vært fint og ringt. Brydd seg litt. Hun ønsket ikke noe drama. Dette var ikke noe rop om hjelp, men de var jo venner for faen. Skulle hun dø alene?

Alt var grått. Kjøkkenet var kjedelig, lyset var av og det var overskyet utenfor. Solen skinte derfor grålig inn vinduet og la alt i en grå dempet belysning. Grått og kjedelig. Perfekt dag å dø på. «A good day to die». Alt hørtes bedre ut på engelsk. Mer dramatisk, ikke at hun ønsket det, men samtidig mindre personlig.

Hun tok med seg pillene og et godt oppfylt glass med vann bort i stuen. Katalogaktig som kjøkkenet. Sterilt, nytt og selvfølgelig.

Hun glemte mobilen…

Ikke så farlig han ringte jo ikke. Ikke noe drama, ikke noe tårer. Det var best slik. Det var derfor det passet så perfekt her. Hun kjente ikke Eirik og når han kom hjem ville hennes døde kropp ikke med bringe noen sorg. Stress, kanskje, men ingen sorg. Perfekt.

Hun la hode ned på en pute. Rolig, fredelig. Hun smilte litt av tanken på hvordan den kjekke, sleske, økonomen ville reagere på en fremmed død jente på hans fine hvite sofa. «Føkk deg!». Morsomt

Men fint….

Natta verden.

Fri.

Ingen drama

Stillhet

(Dette var en forferdelig tekst, om en forferdelig ting, Ikke la deg inspirere)

Epilog

(Ambivalens, Paradoks, Spenning og Ironi)

Send in strykerene. La dem dra over strengene rolig, for det er en kald natt å finne ut av livet.

Lørdag blir til Søndag i Norges største by. Lørdag er fest dag, Søndag er hviledag. Serveringen stenger snart og folk kjøper så mye de kan før alt tar slutt. Fylla skal ha skylda for alt som skjer etterpå. Heldigvis vil all ikke-resept basert rusbruk bli ulovlig innen 2XXX, men fram til da har fortsatt all skyld blitt grunnet fyll. Etter 2XXX er det ingen skyld, ingen skam, bare livsnytelse til man dør. Vi befinner oss iallfall ikke 2XXX, men heller næremere milleniet skifte og det er grenselandet mellom Lørdag og Søndag. Langt ennå til Vannmannens tidsalder så det ligger en rusbasert tåke over Oslo nå. Tåken er fin, betryggende og klam. Alt er fint, så langt man kan og vill se.

2 unge mennesker med et politisk engasjement skal bevise noe til seg selv, som de så kan bevise til andre noen dager etterpå. Kanskje i et debattprogram på statskanalen, hvem vet? De vet det er synd på de narkomane og at de rusavhengig er offer for tilfeldigheter. Så etter at de selv har vært på fylla, har de satt seg ved siden av en narkoman. La oss kalle det narkomane «Robert», «John-Edgar», eller «Alfred». Han er skitten, rusa og har sitte-ligget på et gatehjørne siden Lørdag-kveld. Folk er fulle nå, da er de ofte mer giverglade, men også mer frekke og sinte. Man må ta det gode med det vonde. Den rusa sitter derfor med en brun gammel kaffekopp som han må betale 3 kroner for på nærmeste kiosk og venter på slengbemerkninger og penger. Det var da disse unge politiske engasjerte med noe å bevise gikk forbi og satt seg ned ved hans side.

De stiller han masse spørsmål, ladet med personlige holdninger. Han forteller gledelig, for de gav han penger. De stiller taxispørsmålet nummer 1; «Du synes sikkert at vi er dumme som snakker med deg slik?», hvor han selvfølelig svarer «Nei». De spør om andre har satt seg ned med han på denne måten og han svarer «Ja, det var en journalist fra den liberale dagspressen som satt med meg for å finne ut av hvordan det var. Han stakk etter noen timer.» En av de politiske engasjerte sperret dette ute, hva er vitsen med forsvarsmekanismer hvis man ikke bruker dem, og i stedet tok kaffekoppen og satt seg ned for å tigge for den narkomane.

Den andre politiskeengasjerte som selv kjente mange av den narkomanes type fortsetter samtalen med han. Noen narkisk-kompiser av «Robert», «John-Edgar», eller «Alfred» sier at nå er det heroinsalg på Oslo S igjen. «Tiggeren» med det politiskengasjement er lei av tiggingen å kommer tilbake med 50 kroner.

«Hvor mye trenger du for det neste skuddet?», spør den andre.

«600 kroner»,

«Her!»

Øynene lyser opp i det han graber til seg pengene og flyr til Oslo S med kompisene sine. Gode venner i regnværet.

«Du kommer tilbake igjen?», spør en av de politisk engasjerte. «Ja… ja», sier den narkomane forfjamset. Han gjorde det ikke, men de andre brydde seg egentlig ikke heller. De fikk det de trengte, en falsk følelse av å bry seg og om å gjøre en forskjell.

Stillhet.

Oslo, storbyen som alltid sover, er helt stille.

I sentrum, fra klokken 4-6 natt til søndag er hele byen forlatt. Dette er de gudløse timene, hvor til og med humanetikkerene og humanistene sover.

Stillhet.

Så begynner livet.

Oslo S åpner, de første togene kommer. Eldre damer med kofferter skal til Gardemoen, Lillehammer, Skien, Bergen, Nord-Norge. Vekk fra byen og vekk fra den tunge mørke skyen av forfall.

Forfatteren drar fra Oslo. Vært en fin helg på Grünerløkka med venner, hvor han hadde fått mye skryt for tekstene sine. Han sitter på Oslo S og venter på toget til Bergen. Han tar frem notisblokken og lar seg inspirere igjen. Han skriver

«Et barn i en hage

Barnehage

Ark i forskjellige farger

Regnbuen

Patriarken ønsker bare hvite ark

Barnet er glad i alle

fargene

Et globalt samhold»

Nok et stykke virkelig virkelighet notert ned på Oslo S før toget kommer. Ingen tittel, selvfølgelig. Så orginalt. Talentet hans er ubeskrivelige, mystisk og spennende. Han ser rundt seg og lar seg inspirere som bare en kunster kan. Han ser hvor fint alt er. Alle mulighetene som er livet. Kunsterspiren følte ingen behov for å omskrive sine dikt, hvis det ikke falt han inn mens han skrev. Dikt skulle være rått og direkte fra hjernen. Ærlig og personlig. Ved å skrive og omskrive teksten ble alt fjernere fra den originale følelsen. Takk til han. Neste!

Ei jente og hennes far sitter ved siden av. Jenta har fått mange fine nye gaver. En dokke av tvilsomkarakter, en cd av tvilsom karakter sunget av ei jente på samme alder, og mange nye klær som viser mage, rumpe og rips. Jenta er glad i Pappa, særlig fordi han er så gavmild. Pappa er syk. Alvorlig, men vet ikke hvordan han skal fortelle det og lar derfor være. Sykdommen er sikkert røykerelatert. Mamma har heller ikke sagt noe og det er til Mamma jenta skal til nå. Far og Mor er skilt. De skilte seg før Pappa ble syk, eller iallfall før Pappa fikk diagnosen. De venter på toget. Pappa ser på klokken, datteren har ennå ikke lært den.

Noen røyker på perrongen, andre kikker stygt og noen er opptatt med sitt. Kikker på klokker, går over dokumenter, leser aviser og tenker på middag. Folk er rare, der vi sitter å ser dem.

Et sted planlegges et ran. Ingenting er lagt til tilfeldighetene, men skjebnen er med. Planen går i vasken når en av dem blir arrestert for narkotika besittelse.

Lars døde av nyresvikt, han var kristen så det var håp. Han døde hjemme i sitt råttereir, han var på donorlisten, men han var narkis så du vet. Ikke prøv å snakk noe dritt om han, for han var alltid god for en øl og en dram.

På Frogner sitter et eldre ektepar og drikker kaffe. De koser seg sammen, men snakker ikke så mye som før. Mannen har blitt litt treg i hode og hans dårlige hørsel hjelper heller ikke. Det er likevel koselig. De kommuniserer ved å smile til hverandre. Det holder. Kaffen er god, men dyr. De kikker ut vinduet på livet utenfor kaffen. Fine dager på frogner er en smak av honning. Sånn er det bare.

Ungene leker i parken. Noen av dem går med Hijab, men de andre barna mobber ikke. Det er så vanlig at barna bryr seg ikke. Det er de sjeløyde, rødehårete og de med styggetenner som blir mobbet nå. Rasisme er en myte, statskanalen har fjernet det. Noen hevder dette er feil, de blir mobbet. Noen klasser, kjønn, legning, raser og livsvalg blir konstant undertrykt. Fedme er heller ikke noe barn mobbes for lenger, ikke skilsmisse, foreldre med rus problemer eller som sitter i fengsel. Det er normalt. Ingen er voksende lenger og ingen er barn heller. Barn hører på the Doors og sanger om seksuell utforskning når de skal dusje.

I samme parken som barna går en eldre ungkar med sin hund. Er han barnetafser? Hunden er en schnauzer, fin, svart og menneske glad. Disse skjeggete bikkjene er sta og egenrådige, mange gnelderete også, men de biter sjeldent og de biter sjeldnere hardt. Tør jeg si «aldri»? De er glad i livet, glad i mennesker og glad i å gå tur. Eieren er snill med hunden, gir den masse mosjon og får alltid rester av middagen hans. Mennesket har mye å lære av hunder. Katter har vi lært alt for mye av.

På kontorene drives regnskap, møter og annet viktig som holder landet i gang. Lunsjen til Kari blir kort for hun får en viktig telefon fra Drammen. Deilig med venner. Nei, det er ikke plothull, hun jobber denne dagen. Søndag er ingen helligdag, og har man en viktig jobb møter man opp. Hun kan ikke la være, hun kan ikke være fraværende. For hvis hun ikke jobber, vil kanskje noen legge merke til hennes innerste frykt. Den som kanskje stikker i alle. Tanken om at hvis det ikke var henne, ville det vært noen andre. Hvis verden er en scene, har de fleste fått en bi-rolle.

Pause, mens vi tenker på en flause.

Politikerne politiserer, advokater adviserer, avocado innholder mye antioksidanter. Livet går videre. Noen reiser seg, andre faller. Noen bryr seg, mens andre irriterer seg.

Oslo, en forferdelig by. Oslo et forferdelig sted. Som resten av verden.

Men alt er normativt og foranderlig læres det på Blinderen og folk kjører heller enn å ta tog så vi er frie til å handle. Vi venter bare på salget. Det kommer et på nyåret. I et annet bygg på Blinderen læres det at E=MC2. Noen prøver å finne orden i universet, andre prøver å bryte den ned. Kvante fysikk. Begge har rett, ingen har rett, noen har mer rett enn andre. Så mye er bevisste misforståelser og kverulering. Det viktigste er at fantasi er feil og sånn er det bare.

Carpe Diem, the Power of Now, mennesket beveger verden, «Dra til helvete», verden er ikke hva det var eller vil bli.

Fri.

«Free Me»

Tagging; et uttrykk for noe mer. Kidsa har alltid rett. Rap er kult, drive dank på kjøpesenterene også. ”I don’t respect them, but boy do I envy them” Oslo en offentlig urinal, som meg.

Ei dame fantaserer om et lykkelig liv med en kriminell på landet. De sender brev. Han er ærlig, det lover han. Noen er fordomsfulle og trur de kriminelle lyver. Men det er ikke løgn. Hva er løgn, når sannhet er stygg?

Noen pusser opp en leilighet. Vasker et glassbord med sterk såpe. Viktig med en ren flate når man har glassbord. Hvis noe er i gjennomsiktig, må man ikke vise flekker og riper da. Hun gnikker og gnur til svetten renner nedover pannen hennes. Hun får ikke bordet rent nok, det er alltid denne såperesten et sted. De har malt veggene hvite. Det er mange hvite vegger i Oslo. Rent, sterilt og fint.

Det holder nå.

En gutt som går på ungdomsskolen er fortsatt skuffet over at han fikk 2 på sin norskstil. Han fikk den tilbake på Fredag og nå var det Søndag. Han var stolt over stilen sin, og det var derfor så vondt at læreren ikke likte den. Læreren forsto den ikke og fant det selvreferensiel slitsomt og kaotisk. Gutten vet ikke hva selvrefrensielt er, for han var bare inspirert av en gammel britisk sketsjekomedie. Historien var enkel og ganske grusom. Den dreide seg om en gutt som var alltid uheldig, men at det på den dagen gutten valgte å fortelle om, hadde denne uheldige gutten bursdag. Dette endte selvfølgelig i tragedie med komiske følger. For komedie er bare tragedie som skjer med mennesker som er dårligere enn oss. Fortelleren i historien refererte ofte til leseren, men også noen ganger til karakteren i teksten. Det var her det kaotiske kom frem, og kaos er ikke bra. Kaos er ikke god sosialisering og ikke god skriving. «2» med sirkel rundt følger slike tekster. Ekte fremtidige forfattere skal skrive tekster om intervjuer med Sokrates, danskfødte eller ennå bedre; Ibsen. De skal vel også være jenter, iallefall for den kvinnlige norsklæreren hans.

Det satt en forelsket par i parken. De hadde kledd seg i varme jakker. Damen hadde skjerf på også, selv om det ikke hadde blitt så kaldt at det strengt tatt var nødvendig. De holdt hverandre i handen og så på mennesker som gikk forbi. De tok en rolig feiring av 2 års jubileumet sitt. Jenta sa hvor glad hun var i gutten, og gutten nikket enig.

«Oslo en fin by å besøke, men jeg kunne aldri bo der», ble det sagt engang. Vet ikke om noen mener det lenger. Romanere, tiggere (etnisk norske), kriminalitet, gebrokken Norsk (kebab-norsk, svorsk osv.), sosialisme og populisme.

Nok nå!

Kristian ytrer en mening, men blir tatt i skole. Det er feil, slutt å se det på den måte. Dette er det rette, forstår du ikke det? Har du lært feil? Følg med. Skolen slutter aldri for noen. De blir konstant testet, evaluert og utskutt. Det er noe rett, det rare er at det rette forandre seg hele tiden. Det er viktig å følge med bølgen, være med på trenden, eller å være et individ og ikke være med på bølgen og trenden. Uansett, skal man mene noe og meningen er alltid rett. Utenom for Kristian, for han blir tatt i skole hele tiden.

Trygghet er alt og alt er trygghet. I en verdenspolis sitter folk å snakker om hvor viktig det er å bli kvitt noe fælt med nye lover og strengere regler. Det de egentlig ønsker er at alle skarpe kanter skal polstret med gummi. Det de egentlig ønsker er å unngå døden. Men døden som ensomheten er ikke til…

Bussjåfører kan også ha astma.

I den liberaldagspressen slås det et slag for at barn i barnehager runker for lite, mens i den populistiske avisen skrives det om ei billig tøytes kokain problemer. Viktig å holde seg oppdatert.

Et sted tar ei ung jente, 14 år, abort. Hun kunne vært yngre, hun kommer til å angre. Høre på «Happy birthday» å tenke over livet sitt. Ingen andre enn henne har gjort det hun har gjort. Alle har gjort det hun har gjort. Abortpresten fra Fredrikstad har gitt opp og angrer. Er vi glad? Det var for det beste, hun var for ung. Drømmen er vekk, men barnet lever. Du gjorde noe bra. Hun kunne blitt en kunster eller en idiot, du gjorde noe forferdelig. Gutten er likeglad.

Et piano en popsang.

«Spekulering er morsomt» er et gammlet jungelordtak. To mennesker snakker sammen om en tredjeperson. Den tredjepersonel er får mange fine karakteriskaer som gråterunking, lukting på sin egen fjert og analpenetreing. Disse to spekulantene, med litt for mye fritid, lever seg inn i hvem den tredje er. Aldri slår det dem, at alt de sier om tredjepersonen sier så mye mer om dem. At siden de har ikke noen grunnlag for å hevde noe av det, så er det kun en pinne og deres fantasi som styrer.

Oslo er en liten storby i utkanten av verden. Det er under en million mennesker i byen, likevel er det alt for mange av oss. Det er for mange her. Tenk på eldrebølgen. Tenk på grashoppene. Dessuten kunne barnet endt opp å stemt på et høyreorientert parti. Da fortjener det uansett å dø. Aborter mer. Legg cellene i en haug og finn ut kuren for kreft. Da blir det færre mennesker og vi vil leve lenger. Leve liv av betydning i en verden av mening og av meninger.

En beskjeden gutt forsvinner i massene, mens en høylytt brautene blir funnet fascinerende. Fascinerende. Det beste med høsten er at folk med fine, veltrente kropper ikke går barbrystet rundt.

Det er som sagt Søndag og noen går fortsatt i kirken. Så naivt. «Drep de kristne.» For de fleste er timen i kirken en kjedelig affære, men for de få som ennå går der er det antaglivis givende. Livsbekreftende, avslappende, «hellig». De ber. De holder hendene sammen og ser mot presten, over presten og på ikonet av en død mann som kunne kanskje være en frelser. Men mens de holder hendene sammen, ber de til en Gud eller om en gud?

Det er ingen gud. Mennesket er Gud. La oss lære mer om mennesket, det bør stå i fokus i alles liv. For uten religion, som en hippie engang sang, da blir det fred. Uten grenser, rase, religion og selvbeherskelse vil freden komme. Takk menneske-etikkerene som forteller hele tiden at tro undertrykker. «Jeg føler, mener, tenker, tror.» «DU SKAL IKKE TRO DU SKAL VITE.» Tro er ikke noe man skal gjøre i kirken, moskeen eller i templet. Det er feil. Slutt med det med engang. Dine synder er dine egne. Tenk på korstogene, den spanske inkvisisjonen, heksebrenningen, jødeutryddelsen, amerikanske gale bondetroene, homohatet og aidsen. Alt dette har kommet av tro. Løsningen finnes i å ikke tro. Løsningen ligger i forskningen. Kunst er også poengløst, men i det minste så er det gudløst. I fremtiden vil alle kunstriske uttrykk komme med kildereferanser (Kaptein Snabelfaen, 1984, s179).

Uansett i denne byen er det mange muligheter. Man kan besøke innsjøer, se inn i øynene til en hest, følge strømmen. Ingenting skjedde. All visdom kan sees mellom øynene på en hest. Å har man det litt vond, enten i hode, mage eller sinn (tør man bruke ordet sjel?) så finnes det en pille for alt. Ta en Pro-sak og flyt med som alle andre. Da sitter «sånn er det bare», «selvfølgelig» og «jeg pleide å tenke på det, men ikke lenger» litt løsere. Det er en tapper ny verden vi lever i.

Anders skriker «hvordan i helvete kommer jeg meg ut av denne jævla byen?», mens han kjører mot Sinsen.

Incest. Innavl. Frykt. Angst. Slapp av, det ordner seg.

Politiet forhører en innvandrer gutt om en voldsepisode i Oslo. De er tydelige rasister. De trur han har gjort det uten noe bevis. Han hadde gjort det, men hva har det med saken å gjøre når alt de gjør er å hevde at de har vitner. Vi ser helt like ut for dem, tenker han. Tilslutt innrømmer han det, for han har ikke noe å skjule. Hans ære var krenket. Politiet viser ingen forståelse for det, og selvfølgelig gjør de ikke det, for alloer har ingen ære.

På en bar sa en gutt (eller mann. Alt etter hvordan du definerer det) «Talent låner, genier stjeler» og lurer på hvem som sa det. Vennene svarer at de ikke vet. «Meg», svarer mannegutten. Ingen satte pris på hans humor. Det koster for mye å være et individ nå. Særlig fordi alle er det.

På den samme baren overhøres en samtale av ei prippen dame. Hun rister på hode diskre i det hun hører «Er ikke det å bli sugd på en dass litt vel fjortis?», «Det kan hende der du kommer ifra. Men der jeg kommer ifra var det normalt å holde hverandre i hendene før man knullet.»

«Det var det han mente», sier ei annen jente høyt til seg selv mens hun driter. Det gikk plutselig opp for henne at han det ikke var kritikk, men et kompliement han gav. Dette minnet var 3 år gammelt. Han var glad i henne likevel. Skal hun sende en melding til han?

Tre gutter, og ei jente, spiller et fantasi-spill, av dem kalt rollespill, med terninger. Jenta er ikke så mye å se på, men det er ikke gutta heller. De sitter på et gutterom med en haug med fantasi bøker og drømmer at de er krigere og magikere som vandrer rundt i gamle antikke ganger og kjemper mot vesener som ligner på griser og diverse slim som tyter ut fra veggene. Det er den fjerde utgaven, nå med mer internett hjelp. Jenta er magiker som tryller frem noen piler fra hendene og får derfor mer erfaring slik at hun kan gå opp et nivå i ferdigheter. Dette får tiden deres til å gå. De vet det er teit, de vet det er nerdete, men de bryr seg ikke. De er seg selv og har hverandre. Etterpå, før de skal dra, diskuterer de noen fantasi filmer. De diskuterer hvilken film i serien som er best. Sterke meninger har de alle om saken og diskusjonen varer lengere enn de hadde tenkt.

Et sted, kanskje på Grønnland, lurer Gutt (16) på om kjæresten har klamydia. Et annet sted lurer Mann (32) på om han skal være utro med kjæresten for han har ikke pult med så mange. Begge har viktige problemer, som er relative og subjektive og individuelle.

Voldtekt.

På mobilen, en mann, eller en kvinne, forteller en løgn på toget ved Lier. En frekk annen, som overhører det hele, lurere stille på hvorfor noen sier man er et helt annet sted. For det ble jo akkuratt annonsert hvor de var og det var ikke like utenfor Trondheim.

Fly over Oslo. Skal til X. Et sted i Frankrike kanskje? I morgen er det skole igjen for mange, men vi trenger ingen utdannelse. Det står så skrevet på veggen. Alt som skal til for å lykkes er å skrive en selvutleverende tekst, som er lett tilgjengelig, med noe reklame ved siden av, for å tjene spenn. Selvutleverende er lett, problemet er å faktisk å ha noe å gi. Likevel sitter ei 16 år gammel jente å forteller at hun hadde taco til  middag, at hun hater mattelæreren og at hun håper noe rødt vinner valget. Ingen med en halv hjerne leser tekstene hennes, med noen pervoer i alle aldre snoker i albumene hennes for horeposeringer.

Sekstenåringen trur hun er spesiell, det er dessverre en sykdom som sprer seg. Hun trur hun har forstått noe, og at alt annet hun ikke har forstått er uvesentlig. Dunning-Kruger effekt. Det viktigste i livet trur hun, er å oppdage at øl gjør en full mens sprit gjør en ennå fullere og at viser man at trusene er av, så vil gutter gi henne oppmerksomhet. Det triste er at hun har rett. Det ER det viktigste å lære seg. Foreldrene kan ikke stille spørsmål til hennes livsvalg for det vil gjøre dem ansvarsfulle og de er for opptatt med seg selv til å være det.

Sekstenåringen har en skygge. Skyggen befinner seg i et annet rom. Halvbroren hennes er ikke så lystig som henne. Han har kledd seg i svart, har plakater på veggen av dramatiske band og sitter ofte å surmuler. Hans dramatiske sorg og sinne er mye en mote- og identitetssak, men det er også noe mer. Under all imiteringen og bevisste drama ligger en pubertal frustrasjon og ensomhet. Den samme pubertale frustrasjon og ensomhet hans sekstenår gamle søster har men kanaliserer   bare på en annen måte. SE MEG!

Det ligger et ønske og en drøm om å være noen av betydning. Ingen, tenker han, kan forstå hvordan det er å være ung, ensom og frustrert. Ingen kan forstå hvordan det er å prøve å lese på prøver men falle ut i andre tankerekker om sex, kjærlighet og mening. Ingen kan forstå ønske om å forstå. Han er spesiell, tenker han, det må han være. Det han sliter med er dårlig selvtillit. Hvis han ikke blir kvitt den i løpet av de neste 3 årene vil det gå han dårlig. Selvtillit er alt. Se seg selv i speilet, som mange andre gjør nå, flekke muskler, lage prutemunn. Men den virkelige hemmeligheten til god selvtillit er dårlig hukommelse.

Tattoveringer; vår tids hudsykdom. Uhyre smitsomt, særlig blant unge. «Hvorfor har du den tattoveringen?», «For det er en krysantimum og den representerer sannhet i buddismen. Jeg har lest meg opp på buddisme og har funnet den troen til å være veldig opplysende», «Jeg forstår og du da hvorfor har du den tattoveringen?», «Jeg vet ikke. Hun tok en, så jeg tok denne. Det er et kinestisk tegn… eller japansk. Det betyr frihet. Nei, det betyr livsvei. Nei, frihet. Eller var det bare en bårde?»

Et kaos av meninger slår oss hver dag, godt noen snakker høyt så vi kan høre dem. De skriker til vanlig «Det er ikke til å unngå», «Sånn er det bare», «Mitt folk, legning eller kjønn er undertrykt» og alle har rett selvfølgelig. Sannhet er sant fordi det er sant.

Journalistikk er viktig når sannheten skal frem. Folket må vite. Livet er ikke det samme uten en dose nedkokt virkelighet. Essensen. Noens skittentøy har blitt dratt ut på gaten for alle å se. En journalist, med lang utdannelse fra en journalistisk gyteplass, har en jobb som er viktig for landet, kanskje verden. Han har kommet rett ut fra sitt journalist bol og har peil på livet og hva det innholder og hvor alt skal gå hen. Han jobber for den neste krisen, som egentlig er en bagatell, men må blåses opp for alt det er verdt. Han har et kall, en mening, en trygg posisjon. Det som er ille er ikke dvelingen i elendighet, eller at journalister ikke har noe peil på grense setting, men at denne patetiske jævlen faktisk trur han har en viktig jobb. At det ligger en selvverdt i dvelingen i andres elendighet. Det skulle vært et krav om et psykologistudie for de lærde skribentene. De skulle lært litt om menneskene de skriver om, og skriver for. De skulle ha lært at ved å spå verdens undergang i morgen, så fremskyndes den til i dag.

Verdensundergang har blitt utsatt så en gutt prøver å kurere bondeangeren fra gårsdagen. Mens han drikker sin andre kopp med kaffe og kjenner etter hvor mye drit som er i tarmene sine, tenker han på gårsdagens strabaser. Stort annet er det vel ikke å tenke på. Det som irriterer han var at han hadde tatt med seg musikk på vorspillet, med mange velvalgte låter som skulle passe for alle. Likevel var det alltid noen som ville høre på noe annet. Hva er det med mennesker som gjør at de alltid skal høre på sin egen musikk, som alltid er sært og ukjent. Hans cd inneholdt litt kjent og litt morsom musikk, men nei da, et kvinnfolk skulle høre på noe annet og skiftet i et kjør. Han ville høre på sin musikk, det ville visst alle andre også. Er det noe rart det blir krig?

Knivdrap for opphold og lange køer til kokologen. Parasitter! Menneskelig vampyrer! Satanisme er ikke om Satan!

Da ble hun ferdig med boken. Det hadde blitt en fin reise tilbake til midelaldren, morderen var buttleren og han fikk henne tilslutt. Så hun tar boken og legger den i hyllen sammen med alle de andre bøkene hun har lest før. Hun ser over samlingen sin, og tenker at hun snart burte vaske litt støv.

Forskjellen på hasj og marihuana: hasj er en minus og gjør deg avslappet og gir deg milde indre reiser, mens marihuana er for alle meninger en pluss i at det gir deg en høydere. Hvis du røykte hasj mens du satt i en stol, ville det føles som om stolen spiser deg opp på en varm og avslappende måte, mens tok du marihuana i den samme stolen ville du føles som om du ble dratt ut av den. Begge har det til felles at flere og flere bruker det og at det hjelper deg i å slå i hjel tid. Vi trenger å slå i hjel tid. Derfor går mange i tog for legalisering av hasj og marihuana. Det Norge, det Oslo trenger er ennå en rus til å hjelpe oss i å slå i hjel tid. Vi kan røyke litt på Søndag og le og bli dratt ut og inn i stolen mens noe intetsigende tjat går på tv som får en større mening. Ja, det er det viktigste med hasj og marihuana! Det styrker troen på at det man snakker om er interessant og nytt.

En trebarns far har alltid vist det, men bestemmer seg for å endelig si det. Han var vist homo. Kona og de tre barna var ikke overrasket. Det var mye kromme handledd å skue. Likevel ble det ingen parade, bare en bølge av likegyldighet. Alle hans undertrykte føleser og drifter som igjen ledet til smerte var uten grunn.

«Ting har blitt så overfladisk», hevder ei 27 år gammel jente til sin venninne. De hadde møttes hos henne for en kaffe. Denne diskusjonen, og hva som kom ut av den, er av ingen interesse. Det ville ha blitt nevnt et sykt fokus på kjendiser, kjendisenes homofile venner og sex for sexens skyld. Hvem gidder å høre på slikt? Iallfall hvis ikke det er en artig punch-line på slutten.

Utenfor Oslo, en time med tog, to timer med bil (hvis det er rush og det er sjeldent rush på Søndag), oppdager en mann at han har fått en melding. Han får ikke sove vekk depresjonen og står opp for å lese meldingen. I meldingen står det «Jeg er glad i livet». Han får panikk. Det er ikke noe han kan gjøre. Han har fri vilje, så han angrer på at han ikke leste meldingen før. Han ringer, det er ingen svar. Det ble drama likevel.

Krangle høylytt med seg selv på åpen gate. Vil du vite mer?

Vest er best! Ri slangen for dette er slutten. Kongsveien kaller. Drep, drep, drep.

Ei dame i 50 årene har kjederøket hele sitt voksene liv. Hun jobbet på et kontor, men nå jobbet i et vikarbyrå på grunn av effektiviseringsukene. Hun ville tjent mere hadde hun gått på trygd, men det går litt ære i å jobbe også. Hun dasser rundt i leiligheten alene og ventet på at vikarbyrået skulle ringe. Vel, ikke i dag da for i dag var det Søndag, men siden hun gjorde det hele uken var det vanskelig å ikke vente på Søndag også. Hun tok seg en kopp kaffe, en røyk og kikket ut vinduet. Hun hostet hele tiden. Det var sikkert bare en forkjølelse.

På et akademi eller politisk aktivitets hus, diskuterer en mann og ei kvinne litteratur. De diskuterer dens mening, mulig bruk og om sannhetsverdien i et verk. De snakker sammen i over en time, de kommer ikke så veldig langt, men mange fine fremmedord ble brukt. Noen (trolig damen) brukte ordet Protoplastisk eller Folklore om Tor Ulvens dikt. Dette imponerte den andre.  De hadde insikt, det er det viktigste. Når man har studert i 3-6 år på Universiteter og Høgskoler er det viktig å bevise at man har «forstått noe». Hemmeligheten var å være vag og uklar. De vil ha sex senere på kvelden. Hun er sammen med noen andre. Detaljer er uvesentlig i livet, eller var det omvendt? Who cares, fuck it!

Ensomhet.

Der!

Der døde noen! Stort savn for mange. Et sterkt og viktig menneske sovnet stille inn. Et voldsomt tap for familie, venner og butikken på hjørnet. Boken om dens liv kommer i bokhyllen til neste år. Han slo sin første nå døde kone og tok kritikk dårlig. Disse fakta vil bli utdypet mer med intervjuer med hans barn. La oss pervertere ennå et ikon. Ingen menneske skal dø i fred. Vi skal se hvor dyrisk de virkelig var og vi alle virklig er. SE!

Der! Der døde ennå en. Jaja…

Et eget rom. Et eget rom og penger. Et eget rom og penger er de vi trenger. Et eget rom og penger er det en forfatter trenger for å kunne uttrykke seg selv. Kunne skrive er også en fordel. Med andre ord er det å skrive for de rike. Hvordan uttrykker de fattige seg kreativt?  Røyker, drikker og formere seg? Danse foran speilet etter livsbekreftende musikk? Driter i naboens hage og tørker seg med bladene fra epletreet deres?

Det er uansett en poengløs problemstilling. Fattigdom er en myte. Fjernet av venstreorienterte mennesker. Skulle det eventuelt være noen fattige i Norge og i Oslo så er det høyrepolitikken som har skylda. Den er usosial, egoistisk og materialistisk, en ideologi for idioter. Husk hvordan de kuttet budsjettet forrige gang de var ved makta.

Noen kutter seg nå, men det snakker vi ikke om. Eller vi kan snakke om det, men kun på en klinisk og steril måte. Det er dritt, når en ikke har opplevd nok dritt, til å være den drittsekken en er. Jeg pisser på deg, hvis du lover å pisse på meg. Vi kan være kompiser. Sperm, drit, piss, blod og innvoller. Det er alt menneske er. Nei, summen av delene er større en helheten. Vi må være mer. Vær så snill!

Noen har aids i kroppen. Viruset flyr igjenom årene, men mannen er ikke klar over det. Han har en følelse av å være syk og han mistenker at det kan være alvorlig. Kanskje han har resonert seg til hva det er også, for han har aldri brukt gummi. Ifølge en morsom historie han fortale engang til kompiser, så ville ei dame bruke kondom, så (hehe) han tok å gav en rift i kondomen og (haha) så hadde han sex uten kondom og hun var glad for hun trudde de brukte. Men nå synes han ikke det er så festlig. Vitsen var ikke så  morsom lenger, om du vil.

Et sted finner en horebukk, en playa (don’t hate the play’a hate the game) en død kvinne i huset sitt. Han får en impuls om å bære liket ut og dumpe det et sted, men så husker han at det kanskje ennå lå rester av han inne i henne, og bestemmer seg for å ringe politiet.

En gammel mann snubler i en liten ujevnhet på gaten. Hele kroppen med sine 70 år med erfaringer kunne ikke kjempe imot denne lille millimeterens ugjevnhet i broleggingen. Han ligger der, tidligere industriarbeider, med en for høy stolthet til å be om hjelp. Folk går forbi, ser på hverandre og gjør ikke noe. Fem, seks mennesker har sett han ligge der. Alle har dårlig tid til ingenting. Men er det mulig noen tok tiden til å filme det hele med sin lille multidubdit. Bare slik at de kan sende den til den populistiske kanalen for å bli med i konkuransen om en dusør? Privat er politkk. Feminisme. Sånn er det bare.

Noen griper dagen og andre gjør ikke. Ei jente i slutten av barndommen eller tidlig tennårene får mye positiv oppmerksomhet i sin bragd av å ha lest hele sitt skolebibliotek. Hun er et geni. Kanskje hun vil bli lege. Hun har lest alle bøkene i biblioteket. Hvorfor? Hvilke sannheter kan ligge mellom to permer som man ikke kan lære ved å leve? Kan man lære hvordan leve? Carpe Diem, humbug!

Noen, en gutt (selv om det er flest jenter), spyr i dass. Det er ikke fyllesjuke, men et behov for kontroll.

«Hvor er kontrollen?», spør mannen kjerringa

«Se under puten», glefser hun tilbake

Der ligger den, men ingen takk blir sagt.

Hvis solidaritet er Norges maskineri, bør takknemlighet være oljen. Men utakk er verdenslønn, sies det, og da er det ikke noe vi kan gjøre noe med det. Sure oppstøt i magen brenner i halsen.

Elling er dragqueen, transvestitt, transseksuell med mange kjoler og skjørt til å bevise det. Han drikker tungt for å takle det hele, som mange kvinnemenn fra hans generasjon gjør. Han var født i årene før skam ble bannlyst. Den gangen da hvis man var rar skulle man skjule det for andre. Den gangen hvor negre var i afrika og homsene var i skapet. Som kvinne er han horete og flørtete og når han er mann mekker han på bil og elsker natur. Det må være ekstremt, nesten imitering og på kanten parodisering der han prøver desperat å finne seg selv mellom sminke og skjeggstumper.

Så han sitter inne på kjøkknet sitt med en pils og en røyk mens han kikker ned på kroppen sin og lurer på om han skal kappe av seg penisen eller bare gi seg selv silikonbryster. En lege på sørlandet anbefaler det begge i hans tilfelle og hvem stoler ikke på en lege? Nå prøver vi å kappe av penis, eller stifte på penis før det når puberteten. For som vi alle vet, jo tidligere man begynner på hormonkuren jo bedre blir illusjonen av å være noe man ikke er.

Oslo er full av narkomani, drap, ran, «rasisme», rasisme, selvmord og galskap. Skylder vi dem noe? Det finnes mennesker som bor i blokker og hører naboen gråte høyt for seg selv. Han som hører dette, er var for lyder på grunn av sin egen nummenhet, men tør ikke gå å spørre om alt er bra.

Noen har begynnt å skrive dagbok på anbefaling fra sin kokolog. Problemene er mange, men i essens ligger det et hat mot seg selv i bunnen. Han ble ikke kvitt den dårlige selvtilliten etter puberten, og gikk fortsatt med en pubangst i kroppen. Han skriver:

«Det var tre år siden. Det var på en mørk natt. Jeg gikk nedover en av gatene i Oslo, hvor jeg viste hva jeg ville finne. Jeg hadde hørt om det på skolen jeg gikk på at det var der de vanket. Disse jentene. Disse prostituerte horene. Hun hadde et ungt ansikt malt tykt på med sminke og jeg var ensom og desperat. Det ville bli min første gang og til nå min siste.»

Han stopper å skrive ei stund mens han tar seg til øynene i skam. Lyst til å skrike høyt, men veggene er papirtynne og istedet gir ansiket en stille smerteskriek mens han river seg i håret. Ja det var en skam å måtte gjøre det, men han måtte gjøre det. Det var ikke slik det skulle være. Sex skulle være noe fint, romantisk og intimt, men alt det var blitt var en salgsvare. «Sex og kjærlighet» hadde blitt «sex er kjærlighet». Når ble sex så vulgært, simpelt og unaturlig. Hadde det alltid vært slik? Var det slik for alle? Media snakket så mye om sex at all spenning all glede all intimitet var vekk. Sex innebærte ikke forpliktelse og loyalitet. Det var ikke lenger starten på noe fint, men…

Han måtte gjøre noe, for han var nesten sykelig av mangel på kropskontakt. Han så simple, pene billige kvinner på den populistiske kanalen, leste aviser om at unge har sex tidligre, om aborttallene som øker. Gud hvor han skulle ønske han hadde forutsaket en abort. Han fortsetter å skrive:

«Hun var tydlig narkotika avhenig, og jeg viste at det ville være en utnyttelse, men jeg kunne ikke bry meg. Jeg kunne ikke lenger være jomfru og jeg var er ikke så pen og ingen jenter ser på meg og alle andre har hatt det hvorfor skal ikke jeg? Vi gikk inn i en trygdabolig og jeg så hennes syklige kropp. Ubarbert over det hele, med en lite hengemage. Strekkmerker enda hun var så tynn. Så mange ting jeg så. Lukter av gammel øl. Skriking fra rom. Brent sølvpapir. Ølbokser og tobakk biter spredd utover et bord. Gammel sneiplukt. Jeg så henne naken på sengen som var en madrass i hjørnet med et laken som hadde gleppet på hjørnene. Hun hadde tattoveringer på armene, jeg husker ikke av hva. bare at de var stygge. Og øynene hennes. Så døde. Noen ganger lurer jeg på om jeg skal gå ned dit igjen, men jeg er redd for at politiet skal ta meg. Jeg er redd politet. Jeg er redd staten. Jeg er redd ensomheten. Jeg er redd jeg er den mest ulykkelige mennesket i Norge.»

Klikk. Noen klikket. Klikk, igjen. Når noen klikker, er det sjeldent de klikker helt tilbake. Så mørkt, så håpløst, så trist, så deprimerende, så kaldt. Men løsningen er enkel; Vi må bry oss mer om hverandre.

En enklere og mer realistisk løsning; Flytt ut av byen. Det er bedre å skaffe seg en leilighet i en av nabobyene, eller ennå bedre vestlandet. Vestlandet har fjorder, fjell og natur. Skal man se Norge på sitt beste er vestlandet landet. Alt er uansett bedre enn å hoppe foran et tog.

Bare napalmbomber strategisk plassert kan løse de problemene Oslo har. Det rare er at noen frivillig vil bo der. De er urbane, interessante mennesker som drikker kaffe latte på det nyeste kaffe huset i byen. Kaffe huset går konk om et år.

Humor kan også gjøre ting litt bedre.

Det er alltid håp. Noen ler i en bakgate. Dette er ikke trist som faen, selv om det ligner noe jævlig. Det blei som det blei, fordi det var meg. Det er en oppløsning av form, anomie, hvis du ikke la merke til det. Ingen undertrykker meg, bare fordi jeg går rundt. Jeg snakker om min generasjon. Synd som sukker, er ikke bare deilig, men også dødelig og ikke bare gjør vi det, vi roser også andre som gjør det. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Konstant flyktig. Hammer av saft. Det var kanskje ikke en god bok, men idet minste var den kort. Glem det. Bruk solkrem.

Slutt

PAGE 49

%d bloggers like this: