Descartes, Hume og Kants virkelighetssyn. (Er sikker viten mulig?)

– En drøfting om hvordan sikker viten er mulig.

Mange mennesker tar virkeligheten og sansene for gitt, at den verden vi lever i og hvordan vi opplever den selvfølgelig må være sant. Men blant annet under den vitenskaplige revolusjon var det 3 store filosofer som tvilte og deres navn var Descartes, Hume og Kant.

Disse tre filosofene var inntresanne for meg siden de representerte tre forskjellige syn på hva sannhet var og hvor sikker viten skulle komme fra. Dette vil jeg vise i lys av Kant siden han representerte en slags kobling mellom Hume og Descartes.

Descartes representerte rasjonalismen og mente derfor at det eneste sanne må komme fra vår fornuft, hvor Hume var empiriker og påsto at i den grad vi kunne ha sikker sannhet må det komme fra sansene. Jeg har ment at sannheten ofte er en kombinasjon av to motpoleri og vil derfor drøfte denne oppgaven fra Kants stå sted som er en blanding av det rasjonelle og det empiriske.

I denne oppgaven vil jeg spørre om sikker viten er mulig, og hvis, så hvordan? Jeg er også interessert i å finne hvem av de tre som for meg har det beste alternativet. Disse to spørsmålene føler jeg går ut på det samme.

Denne oppgavens faglitterære kilder kommer hovedsaklig fra H. Svares «I Sokrates’ fotspor» og de originale tekstene til Descartes, Hume og Kant.

Noen definisjoner

Denne oppgaven kommer til å dreie seg om tre filosofers syn på sikker viten og derfor kan det være kjekt å få smake på noen begreper som kommer til å dukke opp kontinuerlig gjennom denne teksten.

Sikkerviten: Definisjonen på sikker viten er mange men jeg velger å bruke Descartes sin definisjon

«Viten som er så sikker at ikke det er mulig og tvile på det.» Sokrates’ fotspor s 409

Empiriker: Filosofer som mener at den viten vi har må komme fra sansene våre.

Rasjonalistisk: De filosofer som mener at sikker viten må komme fra fornuften.

Kant

Siden jeg skal drøfte erkjennelses teori i lys av Kant føler jeg det naturlig å forklare hans epistemologi først. Selv om han var den siste filosofen historisk sett.

Kant representerer for meg noe viktig i at han trudde at ikke virkeligheten var bare svart\ hvit. Han tenkte at viten ikke kunne komme av en ren rasjonelle eller empiriske sorten men heller en balanse mellom dem begge. Kant tenkte at det vi kaller kunnskap har alltid to kilder. Den ene kilden er sansene og den andre er de aprioriske (før sanslige) formene som er knyttet til vår måte å erfare på. Sansene skaffer oss informasjon om verden rundt oss mens de aprioriske emnene i vårt sinn plasser alt i et naturlig logisk system.

Kant sier altså at alt vi erfarer blir behandlet i et system av aprioriske former som er en viktig del av oss som menneskers emne til å erfare på. Disse formene er delt inn i 2 anskuelses former (tid og rom) og 12 forstands former (f.eks. kausalitet). Dette systemet er hans måte å bevise Hume, en filosof jeg skal ta opp senere, feil. Vi kan ha viten om nødvendighet (se Hume nedenfor) siden vi i oss selv har nødvendige trekk som henger med vårt emne til å dra erfaringer på. Ifølge Kant er det slik at ved å ta utgangspunk i disse nødvendige trekkene i vårt sinn, kan vi formulere naturlover som er gjeldende og med nødvendighet.

Kant gikk videre med å forklare et dualistisk virkelighets syn som han kalte ”Ding an sich” og ”Ding fur mich”. Med disse to begrepene sier han at det er 2 typer sannheter den subjektive, slik vi mennesker erfarer den (ding fur mich) og den objektive, slik den er uten vår erfaring (Ding an sich). Kant mener at vi aldri kan ha virkelig fakta om objektet i seg selv men at vår erfaring av den er virkelig nok. At verden ikke kunne vært uten at noen sanset den og gav den logiske struktur. Vi blir på en måte ”naturens lovgivere” (I Sokrates’ fotspor H. Svare s. 413).

Rene Descartes

Descartes var rasjonalist og hadde derfor en enorm tillit til fornuften og i hans verk ”meditasjon om den første filosofi” prøver Descartes å finne viten som det er umulig å tvile på (aksiomer). Sikker viten var idealet og sikkerviten ville komme hvis man hadde en ”radikal tvil”. For sansene kan bedra oss og ut av dette starter Descartes å tvile. I hans tekst ”Meditasjon over den første filosofi” starter han en reise i tankene på hva han egentlig kan.

”Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, […] Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyre fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av” – Descartes første meditasjon ”Om de ting som kan trekkes i tvil” (Aarnes, Asbjørn.) 19XX: s 24)

Å det er akkurat det Descartes gjør. Han starter å problematisere alt vi til nå har tatt forgitt, mens han leter etter en sikker sannhet. Dette prosjektet har blitt kalt den radikale tvil fordi han systematisk forkaster alt som ikke kan bekreftes som helt sant. Gjennom sine meditasjoner setter han sansene i tvil og faktisk fornuften i tvil også og om den ytre verden virkelig er til. Hva er et da som ikke kan betviles på? Jo, at jeg tenker derfor jeg er. Et apriorisk utsagn som ikke kan betviles.

Så Descartes vet nå at han er til, hvordan skal han gå videre nå. Han forteller at når vi starter å tvile føler vi oss ufullkommen og at denne følelsen av å være ufullkommen må komme av at vi ubevist sammenligner oss selv med noe fullkomment. Vi har en apriorisk ide’ om noe fullkomment. Dette fulkomende, mener Descartes, kan kun være Gud.

Nå begynner Descartes å bli fornøyd, han har bevist for seg selv to sannheter som ikke kan betviles. Han er til og Gud er til. Som han alltid har tenk vil Descartes nå gå fra de enkle sannheter og forske utover etter mer viten. Han tenker at siden Gud er fullkommen må han være god og ville ikke prøve å lede oss av veien med å gi oss tanken om en ytre verden som ikke er til. Ergo mener Descartes vi kan stole på vår fornuft og på troen at det er en ytre verden. Dette mener Descartes er sikker viten.

Descartes trur på at vi kan ha sikker viten og han trur at ved en metode han selv hadde laget ville alle vitenskaper kunne skaffe seg slik kunnen. Han mener at sikker viten vil alltid komme fra to kilder: intuisjon og deduksjon.

Hume

Etter Descartes kom Hume, en man som trudde at sannhet kommer fra sansene.

For Hume var sinnet det viktigste for å forstå verden og han ønsket å danne en empirisk vitenskap om sinnet (I Sokrates’ fotspor H. Svare s. 233). Han forklarte at sinnet var en blank tavle som ble fylt opp etter som vi erfarte med sansene.

Han hadde også dannet et hierarki av erfaringer hvor det vi sanset i nuet var karakterisert som ”sterke sanseinntrykk” som igjen var inndelt i enkle sanseinntrykk (f. eks en farge eller en form) og sammensatte inntrykk som er flere sanseinntrykk satt sammen (f. eks et eple er bestående av farge, form osv.)

Videre nedover i hierarkiet som laveste form for inntrykk kaller Hume for Ideer. Ideer er svake sanseinntrykk som er lagret i vår hukommelse. Også her fordelt i enkle og sammensatte erindringer.

Etter at Hume rangerer sanseinntrykkene i et hierarki tar han opp noe han kaller Assosiasjons prinsippet. Assosiasjonsprinsippet er et samhold mellom de forskjellige ideene. Hume sier nemlig at når en sammensatt ide er lagret i hukommelsen er den utsatt for fantasiens påvirkning og slutter å bli like beregnelig. Ut av disse sammensatte ideene som blir utsatt for fantasi kommer nye og fantastiske inntrykk som gullfjell og alver.

Dette reiser et problem for Hume, for hvis fantasien har evne til å omforme en hvilken som helst ide, hvordan kan vi da ha stabile ideer, om fortid nær eller fjern?

Hume sier her at forklaringen må ligge i at det ligger en motvekt til fantasien i sinnet som sammenkobler ideene og sørger for at de ikke blir plassert vilkårlig og tilfeldig. Denne motvekten til fantasi kaller Hume for assosiasjon prinsipper. Disse tre prinsippene eller lovene kaller han ”likhet”, ”nærhet i tid og rom” og ”årsak og virkning”. Uten disse assosiasjonsprinsippene ville vi mistet evne til logisk tankegang.

Men ut av denne tanken om assosiasjon prinsipper kommer det som gjør Hume mest inntresant i forhold til Kant. For Hume setter noe veldig viktig i tvil, som for mange kan være livsviktig å tru på, nemlig det mekaniske verdensbilde. For i det mekaniske verdensbilde er vi avhengig av noe som heter nødvendighet; at hvis a så må b skje. Slipper vi en stein mot jorden skal den falle. Vi tenker slik at siden det har skjedd alle gangene før må det skje neste gang også. Her hevder Hume som en skeptiker at vi ikke kan bevise dette på noen måte å derfor ikke kan satse på at det er mekaniske regler som styrer all dynamikk i universet vil bestå nestegang.

Hume baserer sin kritikk av det mekaniske verdensbilde ved å kritisere prinsippet om årsak og virkning. Han går grundig tilverks med å analysere ikke bare sin egen definisjon på årsak og virkning men også den typiske årsak\ virknings forhold som finnes i folk flest. Det er tre grunn forhold innen årsak\ virkning som folk flest regner med er reelt. Disse er:

1) Årsak kommer alltid før virkning

2) det er berøring i årsak og virkning

3) Det er en antatt forbindelse mellom årsak og virkning.

Problemet mener Hume er ”hvor har vi denne ideen om årsak virkning fra?” Ligger det i, som Hume er avhengig av å vite som empiriker, i det oppserverbare? Hume mener at det nødvendige forholdet mellom årsak virkning ikke er observerbart. Det nødvendige som vi trur er til stedet ikke er observerbart og derfor umulig å virkelig bevise.

Så det Hume sier er at vi gjør klokt i å tro på naturlover men vi kan aldri med sansene og i en utvidning logisk bevise dem.

Men Hume stopper ikke der, han går videre til å tvile på sansene. For siden sinnet vårt sitter kun med kunnskap vi har fått igjennom inntrykk og ideer og Hume ikke tror på noen aprioriske kunnskaper om verden rundt oss. Så han sier at vi ikke kan vite hvordan verden rundt oss virkelig er heller. Med andre ord all kunnskap vi sitter inne med er usikrere og kan betviles.

Refleksjon over filosofene.

Så nå som vi har en oversikt over de 3 største filosofene under den vitenskaplige revolusjon, hvem har så rett? La meg starte med Hume som jeg er mest uenig med. Det er ikke hans empiriske filosofi som jeg har et problem med, det er mer hans skeptisisme. Hume, som skeptiker, mener at vi ikke kan ha sikkerviten om noe. Hva han sier er mer destruktivt en oppbyggende og hans teorier hjelper ikke til noe. Vi som mennesker og vanedyr trenger å lene oss til noe fast i livet og Hume har ikke noe konstruktivt å komme med.. Hume har en spennende tanke men han skulle ha fortsatt sin søken etter et mer konstruktivt svar. Noe som faktisk kunne brukes til noe. Det er her jeg snur meg til Descartes.

Descartes kan nemlig også ses som en skeptiker i begynnelsen. Han starter en leting etter svar basert på en tvil. Men i motsetning til Hume og andre skeptiker finner han et håp og det håpet ligger i vår fornuft og i oss selv. Det er en ting som er sikkert og ut av dette kan man finne andre fakta. Denne type filosofi er oppbyggende og hjelper forskere isteden for å skape forviring.

Dessverre måtte Descartes blande Gud inn i sin drøfting noe som virker rart i vår tid. For vi kan ikke akseptere Gud som et aksiom. Det rare er at den kristne sekulariseringen var godt etablert og derfor føler jeg at Descartes gudsbevis er veldig søk og unødvendig siden det allerede var etablert et skille mellom tro og viten.

Utenom dette er det et annet problem med Descartes og egentlig med alle rene rasjonalister og det er forskjellen mellom teori og praksis. For Descartes mener at vi egentlig ikke trenger sansene. At all kunnskap kan i teori komme fra fornuften. At for eksempel mattematikk som et logisk universelt system ikke egentlig trenger og sanses. Her er jeg uenig. Jeg er rimelig sikker på at jeg iallfall var avhengig av å høre at 2+2=4 da jeg gikk på barneskolen og jeg husker at det var ennå lettere å forstå hvis jeg hadde et visuelt bilde (2 epler + 2 epler er 4 epler.) Jeg føler at man kan ikke satse alt på fornuften siden jeg som Kant mener at det er alltid er en kobling mellom sansene og fornuften.

Dette leder oss til Kant. Kant mener jeg har det beste alternativet siden han beholder og viderefører de allerede etablerte tankene satt av både Descartes og Hume. Han finner Humes påstander både spennende og provoserende i Humes pessimistiske syn på menneskets forhold til virkeligheten. Men selv om Kant fant Humes konklusjon skremmende forkaster han ikke hele Humes teori men i stedet prøver å bygge på den. For å sitere Kant i sitt forord til sin ”Prolegmena”

Så overilet og urigtig [Humes] slutning end var, så var den dog i det mindste grundet på undersøgelse, og denne fortjente vel, at tidens gode hoveder havde slået sig sammen, for -om mulig- at finde enlykkeligere løsning på opgaven i den betydning, hvori han framsatte den, og deraf måtte da snart en hel reform af videnskaben være fremgået” (Kant, Immanuel 17xx s1)

Som man leser her og videre i Kants tankegang er at han ikke er uenig i at sannheter må komme fra sansene, men han mener at sansene er ikke alt. Virkelig kunnskap må ses som en analytisk tolkning av sansene basert på fornuftens medfødte former. Dette for meg virker logisk. Man kan ikke ha sikkerviten om verden rundt oss uten å observere den og jeg mener at det er klart at mennesker som en del av verdenssfæren har en emne til å forstå den. Vår hjerne, vår fornuft er jo også en del av denne verden og er derfor skapt til å forstå og tolke ting og hendelser om ikke helt riktig så godt nok.

Jeg føler derfor at Kant faktisk viser at Hume tar feil i sin påstand om at vi ikke kan ha sikker viten, ved å si at vår oppfattning av verden er like virkelig som verden i seg selv.

For forskere finner ut nye ting hver dag og noen ganger revolusjonerende ting som forandrer verdensbilde. Men det fungerer fint for også. Vi vet at vi trenger luft for å leve og vi vet at steiner faller til jorden hver gang vi slipper dem.

Konklusjon:

Så hva er svaret på om vi kan ha sikker kunnskap? La oss få en rask oversikt over hva de 3 filosofene jeg har tatt opp har sagt først. Descartes sier ja, Hume sier nei og Kant sier ja og nei. Jeg mener også ja og nei. Jeg mener at det ikke bør tviles at vi vet noe sikkert, eller rettere sagt bra nok.

Jeg mener at sikker viten er mulig fordi vi mennesker er en del av denne verden og derfor har naturlig anlegg for også å forstå den. Ved å kombinere sansene våre med fornuften og gi det tid vil vi en gang finne sann viten.

Det kommer vell tydelig ut i teksten at av de 3 filosofene jeg tar opp er jeg mest enig med Kant. Jeg føler at bare ekstremt autister kan si at all kunnskap kan komme fra fornuften og jeg mener også at man er naiv hvis man tenker at vi vår hjerne ikke har noen form for naturlig tolknings verktøy som behandler tingene vi ser.

Litteratur liste:

Descartes, Rene. Oversatt av Aarnes, Asbjørn. Ukjent, Meditasjoner over filosofiens grunnlag og andre tekster H. Aschehoug & co i samarbeid med fondet for Thorleif Dahls kulturbiblotek og det norske akademi for sprog og litteratur, Oslo, Norge*

Kant, Immanuel, ukjent, Prolegomena, til enhver frentidig metafysikk, der skal kunne fremtræde som vitenskap , Redaktion filosofi, det lille forlage, ukjent, ukjent.*

Svare, H. 1997. I Sokrates’ fotspor Pax forlag, Oslo, Norge

Ukjent, 2003 Kompendium Examen Philosophicum Høgskolen i Telemark

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on august 18, 2017, in Klager om Ting. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: