Fire av ti mannlige sykepleierstudenter slutter – Jeg var en av de.

Ok.

NRK skriver Fire av ti mannlige sykepleierstudenter slutter – føler seg diskriminert. Jeg kjenner meg igjen i dette.

Jeg ville være kunstner. Lage film osv. Tok meg utdannelse innenfor dette fordi det lå jo alltid et løfte om at tok man seg utdannelse så sto dørene åpne. Når jeg da var ferdig utdannet fant jeg ut at dørene sto fortsatt like lukket.

Så jeg søkte på jobber. Søkte på Seefood, en haug med Hotel Ceasar jobber og mange andre steder, både interesse søknader og utlyste stillinger. Ingen dører var åpne. Min utdannelse betydde ikke en skit.

Så man tikker oppover i alder og begynner snart å få panikk. Man gjør sine små kreative ting, men ingenting skjer. På tide å tenke nytt.

«Jeg hadde valgt min egen vei, på tide å høre på andre», tenkte jeg. Hele tiden fikk jeg høre «AndyAce83, du ville vært perfekt som sykepleier/vernepleier», så jeg tenkte «Greit! Jeg kommer ikke igjennom nåløyet. Thomas Numme, Jenny Skavlan, Joachim Trier, Jakob Oftebro, Øivind Vogt har «jobbet for hardt» for at jeg kan komme inn i bransjen. La meg prøve sykepleie utdannelse»

Kort fortalt: Sykepleier utdannelsen var det verste året av mitt liv. Det var en kjempe påkjennelse. De historiene jeg kunne fortalt. Maken til jævlig utdannelse skal du leite lenge etter.

La meg starte med å fortelle om den første ukene på utdannelsen. Jeg fikk en venn der av multikulturell bakgrunn (HVA?! EKKE DU RASSSIST´A AndyAce83?). Han hadde ikke helt fått integrert vekk kvinnesynet sitt ennå og fant sykepleie utdannelsen til å være kvinnfolk utdannelse. Så han var skeptisk. Men han hadde gjort som meg, hørt på andre og tatt den veien.

Fordi jeg ville bli sykepleier, følte jeg at jeg måtte lindre hans uro og ville fortelle han at 1) best å iallfall fullføre et år (for poeng) og 2) det er sikkert ikke så ille som han tror. Han sa at det å jobbe med kvinner var farlig. Jeg sa at jeg ikke delte hans syn på dette. Kjent mange kvinner opp igjennom og jeg har aldri følt meg sidesatt eller behandlet dårlig selv ved å være rundt mange kvinner på engang. Men han var skeptisk.

«Ok.», sa jeg når han fortsatt var skeptisk etter noen uker. «La oss ta en tur på de lokale institusjonene og snakke med sykepleiere der. Så kan du lære om mulighetene innenfor utdannelsen.»

Vi gikk på tre steder. Vi gikk på en psykiatrisk institusjon (jeg ville bli psykiatrisk sykepleier), på et vanlig sykehus og tilslutt på et gamle hjem. De møtte oss med stor interresse og var varme og forklarte oss alle mulighetene som var ved å bli sykepleier. Min multi-kulturelle venn (DU ER RASSIST DU KAN IKKE HA VENNER AV FRA ANDRE KULTURERER!) så ut til å roe seg ned.

Men så skjedde det noe jeg ikke ville glemme. På det siste stedet vi var sa en kvinnlig sykepleier «Vi har noen mannlige ansatte. Kanskje du burde snakke litt med dem?»

«Ja», svarte jeg. «Det hadde vært koselig»

2 mannlige ansatte, en sykepleier og en hjelpepleier kom inn og vi satt alene med dem.

Jeg sa «Min venn her er veldig usikker på å jobbe i dette yrket. Han sier at det å være mann i et kvinnedominert yrke vil være problematisk. Kan ikke dere berolige han»

«Det kan vi ikke», sa de.

Jeg fikk gapeslipp.

«Hva mener dere?», spurte jeg perplekst.

De fortalte at de ble fulgt i sømmene. Alt de gjorde ble dobbelt sjekket av de andre. Det var sjeldent bra nok. Det var helt forferdelig å jobbe der, syntes de. De kunne ikke anbefale at vi tok denne veien.

Jeg fikk latterkrampe når jeg og min venn av multi-kulturell bakgrunn gikk hjem etterpå. Prøvde desperat å fornekte hva vi hadde hørt. Berolige han, men kanskje like mye meg selv, ved å si at dette var ikke sant. Hvordan kunne det være? De vill jo ha menn i sykepleier yrke. Det sto i alle aviser.

Dette var starten på året. Det skulle bli mye verre.

……

Har du lest Kafkas Prosessen? Jeg vil si jeg gikk igjennom den. Kjente meg igjen i mange av historiene der. Det var skummelt og kvelende. Har ikke opplevd lignende.

Her er en rapport jeg skrev om hendelsen. Jeg har fjernet navnene på alle involvert for personvern, men hendelsene er riktig etter mitt syn.
…..

Hva som har skjedd det siste studiet året.

«Første halv år av studiet gikk greit bortsett fra at jeg følte selv og observerte i andre en voksende misnøye i klassen over dårlig studentmiljø. Jeg besto alle eksamene og deltok aktivt i lærningsgruppen og annet skolearbeid. Det var først i andre studiehalvår at problemene startet.
Jeg forstår det slik at problemene startet når jeg skulle skrive min individuelle oppgave og brukte da sjansen til å skrive en oppgave om studentmiljøet i klassen i lys av Travelbees sykepleier teori og begrepet omsorg. I denne oppgaven hadde jeg som tema at omsorg var å skape et «menneske til menneske» forhold mellom sykepleier og pasient. Dette gjorde man ved å bryte ned kategorien sykepleier og pasient. Siden man skulle bryte ned kategoriene mente jeg at vi kunne snakke om sykepleier studenter også og jeg reflekterte (som oppgaven sa) om det siste halvårets erfaringer i klassen. At skolesvake elever falt utenfor fordi skolesterke studenter tenkte kun på sine egne karakterer. Jeg strøyk på oppgaven fordi jeg hadde for mye utenfor oppgaven og for lite sykepleier teori.
Jeg gikk da til sensor på oppgaven, [navn på kullansvarlig og evaluator], og spurte henne om hva jeg kunne gjøre for å forbedre oppgaven. Vi snakket ei langstund om dette og hun sier at jeg «var for hard mot klassen» og at jeg burde tone ned mine egne meninger og holde meg hovedsaklig til sykepleier teori. Jeg spør henne da «Bør jeg fjerne all egen tenkning?», hvor hun sier «Nei, men ton det ned.»
I ettertid ser jeg at vi misforsto hverandre pga definisjoner. Jeg definerer egen tenkning som kreativt og relevant bruk av pensum, hun definerte det som; skrive gammel tenkning med egne ord.
Jeg skrev oppgaven for andre gang hvor jeg tonet ned klassemiljø kritikken og skrev mer Travelbee sitat, men beholdt tema om problemene rundt en klasse som er mer opptatt av teori enn omsorg i praksis. Denne gangen refererte jeg også til Sykepleieren [Andy: Et tidskrift for sykepleiere] som skrev at 40% av sykepleier studentene på [høgskolen jeg gikk på] fullførte ikke studiet på normert tid. Hvor jeg hevdet at dette kunne komme av dårlig studentmiljø mer enn individers motivasjon for å bli sykepleiere.
Jeg strøk for annen gang like etter jeg hadde begynt i praksis, noe som ville prege meg igjennom resten av praksisen.

Praksis startet bra, og jeg vil hevde at det gikk bra helt til slutt evaluering. I følge tvilmeldingen står det at det var usikkerhet rundt mine evner fra starten av, men jeg fikk ikke inntrykk av dette. Jeg sprute faktisk direkte spørsmål til min kontakt sykepleier og min kontakt hjelpepleier hvor de svarte vagt, kanskje hintet til denne skepsisen til meg, men sa det aldri i klar tekst.
På veiledning med veileder fra skolen fikk jeg tilbake melding om at; dette var et veldig bra stell (hovedfokus for praksis), men jeg måtte jobbe litt med flyt. Det var ikke nevnt noen usikkerhet der.
På mittevaluering gikk vi igjennom målene og snakket trolig over timen satt til disposisjon fordi vi hva jeg vil kalle en hyggelige, åpen samtale.Jeg trudde derfor at når det kom til avgjørelsen ville jeg bestå. Jeg var ærlig om mine feil og mangler (f.eks at jeg var uerfaren og hadde kveiler på enkelte ting som var nytt for meg) og fikk positiv tilbakemelding på min personlighet. Jeg fikk høre at jeg måtte jobbe med selvsikkerheten min. Jeg kunne jo så mye, og måtte ikke være redd. Når jeg tenker tilbake ville jeg nok ikke vært så blid under midtevaluering hadde jeg vist hva som skulle bli konklusjonen.
Konklusjonen på midtevaluering gikk som følger. [navn på veileder] sier «Men da lar vi han bestå da…Eller?». Jeg kjente en enorm glede over dette. Mestringsfølelsen kom. Kanskje jeg skulle bli sykepleier likevel? Da sier kontakt sykepleier; «Eh, vel. Det var dette med nedentilstell.».
«Oh, nei!», tenker jeg. Så starter en lavmælt diskusjon om jeg burde ligge ann til stryk eller ei. Jeg sier at en «ligge ann til stryk» vil stresse meg de neste 3 ukene, som jeg mente ville heller stagnere meg enn utvikle meg. Jeg spurte henne om nedentil stell var etter PPS´en og hygieniske prinsipper. Hun sa ja på det, men at jeg hadde et «ærlig ansikt» og at jeg måtte jobbe med dette. Jeg summerte opp med at jeg kunne jobbe med dette «ærlige ansiktet» men at jeg mente dette ikke var grunn til å legge meg ann til stryk.
Svaret på dette var at hun sa «Nå blir jeg veldig skeptisk til deg, fordi du ser ikke ut til å forstå alvoret av dette.» Hun la armene i kors og kikket i taket av dette og jeg tok hintet.
Jeg fikk derfor «ligger ann til stryk» på mitt evaluering fordi jeg hadde kveiler rundt nedentilstell og også §4-f i Emneplanen «Studenten viser for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i studiet og kommende yrkesrolle.» Hva jeg fikk ut av dette var at §4-f hindrer meg som student og forsvare meg. Hvis jeg mener at en sykepleiers avgjørelse er feil har jeg «for lite innsikt».

Da jeg kom hjem lurte jeg på om jeg ville droppe ut. Jeg hadde fått brev fra [navnet på høgskole] om at jeg ikke hadde studieplass lenger etter endt praksis fordi jeg hadde stryket i individuell oppgave og nå lå jeg ann til stryk i praksis også. «Jeg burde nok ikke bli sykepleier», tenkte jeg. Jeg er bare ikke som «dem». Men da helgen var over kom jeg fram til at istedet for å droppe ut skulle utfallet av praksis bestemme om jeg skulle bli sykepleier eller ei.

Jeg møtte derfor opp de neste tre ukene, der jeg opplevde støtte fra med-studenter og kollegar på avdelingen som sa «dette klarer du» og «du er jo her for å lære». Og jeg jobbet for å lære. Jeg gjorde noen tabber, men ingen jeg ville definert som alvorlige (fallskader, dødfall og pasient skader). De tabbene jeg gjorde var prosedyre feil.
Ved en anledning hadde jeg dursjet en pasient barbeint. Jeg hadde leitet etter støvlene, men fant dem ikke og tenkte «blir pasienten ren, blir jeg». Det ble kommentert hva jeg gjorde, og jeg sa «Ok. Skal ikke gjøre det igjen. Helt enig i at dette kan være kilde til smittespredning». Jeg spritet så beina mine og trudde denne saken var ute av verden. Jeg gjorde en feil, fikk beskjed om det, gjorde det ikke igjen.
Så gikk jeg endag med Kontakt Sykepleier nedover gangen. Hun sier «Jeg hørte du hadde dusjet en pasient barbeint?». «Ja, det stemmer sa jeg. Det var dumt. Skal ikke gjøre det igjen. Jeg ser at det kan være uhygienisk. Jeg bare fant ikke støvlene og tenkte… feil.», «Ok.» sa hun og gikk. Nå trodde jeg iallefall at denne saken var ute av verden.

Så fra da av dusjet jeg pasienter med støvler. En dag banket kontakt sykepleier på dusjdøren og jeg åpnet opp. Så kommenterte hun at jeg hadde låst dusjdøren. «Ja», sier jeg «jeg føler det er for mye trafikk inn på dursjen og vil skjerme pasienten.». Ved flere anledninger hadde allt mulig av personale kommet inn fra vaktmestre, vaskedamer til hjelpe og sykepleiere. «Men dette kan sees som tvang», sier hun «Hva? Neida. Jeg har selvfølgelig spurt pasienten og det var greit.» «Ok», sier hun og går. «Hei, jeg ser du har støvler på» sier hun og lo av hvor små de var. Jeg tenkte «så dette er galt også?» men smilte høflig tilbake.

Igjennom hele praksis følte jeg at jeg utviklet meg. Ble flinkere på mange ting, men jeg så at jeg trengte mer erfaring. I begynnelsen av praksis spurte jeg masse spørsmål, men etterhvert følte jeg at dette ble plagsomt og prøvde derfor å finne svaret selv først. Jeg tenkte at mye av dette var min personlige usikkerhet og at med mestringsfølelse vil jeg sikkert ikke være så usikker.

Jeg hadde en vond mage følelse i siste tre ukene, som gjorde at jeg begynnte å spørre direkte spørsmål til Kontakt Sykepleier og Kontakt Hjelpepleier. Jeg spurte «Hvordan ligger jeg ann?». Jeg fikk beskjed om at læring kurven min var slakkere enn de andre studentene, men at jeg ble bedre. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men prøvde å være mer selvsikker. Dette var en av målene i midtevaluering, som en del av dette å være sykepleier. Det var vanskelig å sjonglere mellom selvsikkerhet utad og feedback på at jeg lå an til styrk og at læringskurver var slakke. Jeg fikk ikke høre hva det var jeg ikke kunne, men at jeg lå etter de andre var sikkert.

Så kom slutt evaluering. Slutt evalueringen måtte fremsyndes endag fordi Kontakt Sykepleier skulle på kurs. Jeg tok derfor på meg ansvaret å ta kontakt med veileder og organisere tidligere sluttevaluering. Veileder ringte KS men jeg satt bak klar for å notere de nye klokkeslettene. Oss tre studenter på sykehjemmet med klokke var nevnt og jeg skrev dem ned ved siden av kontaktsykepleier. Så på slutten av samtalen hører jeg veileder si «Vi må snakke om AndyAce83 [dagen før]». Jeg ble lei meg av denne beskjeden og spør Kontakt Sykepleier etterpå hva dette betyr. Hun sier at hun bare ville være sikker på at hvis de besto meg så ville det være en rett avgjørelse. Naive meg sier «Oh, ja» og går. Selvfølgelig vet jeg at dette ikke er bra, men hva kan jeg gjøre?

Møte mellom veileder og kontaktsykepleier skjer dagen etterpå mens jeg er på sykehjemmet. Jeg går inn på rommet deres for å hente noe utstyr. På veien ut sier en av dem «Du ser stresset ut AndyAce83. Ta det med ro. Du har ingenting å grue deg til.» Jeg smiler, men smilet er kort.

Dagen etterpå er sluttevaluering. Jeg snakker med med-studenter som prøver å støtte meg. Vi sier som alle sier før en eksamen «Jeg kommer til å stryke», «Neida, du kan dette her». Men jeg tenker at disse to vil bestå, uten tvil, men jeg derimot er på nåde. Så kommer veileder, dette blir fjerde gangen jeg ser henne i praksisperioden (veiledning, midtevaluering, «hemmelig» møte med kontakt sykepleier og nå sluttevaluering) selv om tvilsmelding hevder hun fulgte meg tett opp.

De to andre består, og jeg er tilslutt. Før jeg går inn sier kollegaer og pasienter at jeg ville bestå «for jeg var så flink». Jeg klarer bare ikke å tro på dette, men jeg må møte opp. Jeg går inn på sluttevaluering og jeg kjenner at stemmingen er ekkel. Kontakt sykepleier kikker på meg overraskende sint. Jeg som om jeg hadde spyttet henne i ansiktet. Veileder er like blid og ler og fjoller. Jeg er mer reservert etter erfaringer med midtevalueringen. Vi går igjennom sluttevaluering og jeg hører at ett mål etter det andre er nådd. «Er det mulig?», tenker jeg. «Jeg kommer til å bestå!». Veileder påpeker at jeg må notere ned det som blir sagt på møte fordi jeg skal skrive en sluttevalueringsrapport. «Ja, selvfølgelig», sier og tenker jeg, Dette må man gjøre hvis man har bestått. Veileder ville jo ikke vært så frekk og diktere hva jeg skal og ikke skal gjøre hvis jeg hadde stryket.

Vi kommer til det punktet jeg lå ann til stryk på. Nedentilstell. «Ingenting å utsette», sier Kontaktsykepleier. Jeg begynner å smile fra øre til øre. Jeg kikker på Kontaktsykepleier og veileder. Jeg har bestått! De mente det de sa igår. Vi går igjennom de siste punktene og alle er godkjent. Jeg spiller kry for dem. «Ja, da er det vel bra å få det godkjent», smiler jeg. Men ingen av dem ler.

Veileder tar frem en lapp. «Men nå har det seg sånn at jeg hørte du hadde dursjet en pasient barbeint, stemmer det».
!!!!!!!!!!
Jeg kikker på dem begge og forstår ingenting. «Ja, det stemmer. Men det er lengesiden. Jeg fikk beskjed om at det skulle jeg ikke gjøre igjen og det gjorde jeg ikke igjen.»
Veilder sier at hun forstår, men jeg hadde låst en dør også. «Ja, det stemmer. Det var for å verne pasienten. Folk kom inn i hytt og gevær.»
«Men du kunne brukt skjermbrett», sier veilede.
Jeg spør kontakt sykepleier «Har vi det her?»
«Nei», sier hun
«Men du skulle ha spurt om det før!»

Blikket mitt begynner å stivne. Mistanken begynner å vokse. Munnen blir tørr.
«Unnskyld, men jeg må nå avbryte her.», sier jeg.
«Det virker som om uansett hva jeg enn sier her så kommer det ut feil. Er det slik at dere har stryket meg?»
«Man har kommet til en konklusjon før sluttevaluering ja.»
«Å den er?»
«Du har stryket. [navn på kullansvarlig] sier du har styket i individuell oppgave så det gjør jo egentlig ikke noe»
Jeg sier at jeg ikke helt forstår hva det hadde med saken å gjøre, men det virket ut som om det skulle gjøre denne fiaskoen mer fordøyelig. Jeg legger til at det er faktisk motsatt. At fordi jeg strøk på individuell oppgave og at jeg hadde fått et brev fra [høgskolen jeg gikk på] som sa at jeg ikke hadde rett til å studere der noe mer at jeg IKKE ville bli sykepleier «når de gjør det så vanskelig for oss».

De sier så at denne avgjørelsen var tung fordi jeg hadde så mange positive kvaliteter også og at de hadde måtte ta kontakt med [navn på kullansvarlig] som igjen hadde tatt det opp med dekanen og at de sammen hadde kommet opp med at jeg måtte stryke på dursj hendelsen.
«Det jeg hører her er at dere har helgardert dere. At det vill ikke engang hjelpe å klage på dette fordi dere har jo sammarbeidet med skolen om denne stryken. Greit! Jeg gir opp.»

Jeg bestemmer meg derfor for å lese opp noe fra en teori bok om hvordan Travelbee frykter at sykepleiere kommer til å bli husket for i fremtiden. Jeg leser: «[Sykepleiere] gikk på akkord med sine ideer, og fordi de godtok det nestbeste, ble de annenrangs. De tidde når de skulle ha talt, og fordi de var villig til å gå på akkord, hadde de også ofte svært lav faglig eller personlig integritet. De ble kalde, distanserte og omsorgsløse.» Jeg gjør meg så klar til å dra, men veileder sier at jeg må signere under på styrken. Jeg sier nei, fordi jeg er uenig i konklusjonen. Jeg har ikke tenkt å signere noe som sier at jeg bør stryke fordi jeg har dursjet en pasient barbeint. Veileder sier igjen at det er så mye mer og jeg ber om å høre noen flere grunner.

Jeg fikk da høre at jeg hadde snakket med en pasient uten å sette meg inn i pasientens livssituasjon. Jeg sier pasientens navn for å bekrefte at det er denne pasienten vi snakker om. Kontaktsykepleier nikker. Jeg sier det er løgn og at jeg hadde fått muntlig rapport om denne pasientens helse. Jeg kom ikke på det da, men senere kom jeg på at en sykepleier hadde vært en av de som hadde gitt meg rapport på dette.
Jeg sier at jeg nå har vist at 2 av 3 anklager var feil og at dette burde de ha spurt meg om før de erklærte stryk. De sier at men det er så mye mer. Jeg spør hva mere de har. Nei, det ville de ikke komme med nå.
Det er rundt her jeg må opp å ta meg noe vann, fordi munnen er tørr. Jeg klarer ikke å sette meg igjen etter det. Jeg spankulerer rundt i rommet. Peker på dem med gjevne mellom rom og spør hvordan de kan være så slemme med meg. Jeg sier så at «Da vil jeg ha det skriftlig at du strøyk meg fordi jeg dusjet en pasient barbeint.» Veilder sier «Nei.» og forklarer at hun det var mye mer. Jeg ber om å få lese lappen hun tok frem, men får ikke lov. Jeg ber om å få kopi av denne lappen, noe hun sa ja til, men jeg har ikke sett denne lappen senere. Jeg sier jeg føler meg hånet. Hva var vitsen med å si igår at jeg ikke hadde noe å grue meg til idag? Hvorfor skulle veileder ha meg til å notere ned ting når jeg ikke skulle levere sluttevaluering?
Og slik gikk resten av de 45 min. Veleder skulle ha meg til å signere sluttevaluering og få meg til å innse at hun, [navn på kullansvarlig] og kontaktsykepleier hadde rett. Jeg nektet mens jeg gråt av fortvilelse. Hun sier så at jeg kan fortsette til neste år. Jeg sier «Nei, jeg vill ikke legge meg på nåde til noen nå lenger. Det at jeg har stryket i to ting og at jeg ikke kan fortsette skolen gjør at jeg har ikke tenk å bli sykepleier. Ser ingen grunn til å vente et år på å fortsette.». Hun gav seg til slutt og gikk. Jeg fikk være i fred og gikk rundt inne på rommet til jeg hadde roet meg ned. Så gikk jeg også, sikkert like utmattet som de to var, om ikke mer.

Jeg hadde da bestemt meg for at mine studier på [navn på høgskole] var over. Mandagen etter ringte en medstudent fra skolen og lurte på hvor jeg var. Jeg sier at «101 er ute» og jeg kommer ikke tilbake. Hun sier at jeg kan jo søke om å få fortsette ut året. Jeg føler meg beæret at medstudenter ville ha meg tilbake og kommer på skolen. Noen dage etterpå blir jeg innkalt til [navn på kullansvarlig] kontor.
Jeg går inn får beskjed om at hun var på sluttevalueringen min og min reaksjon der var så ille at jeg var ikke velkommen tilbake til skolen. Jeg sier at jeg hadde tenkt til å bare fullføre året. Hun vill ikke høre på meg å sier at hun hørte at jeg hadde gitt opp studiene mine men nå som jeg var tilbake hadde jeg ikke noe i læringgruppene å gjøre. For jeg var, som brevet jeg fikk sa, ikke lenger student på [høgskolen jeg gikk på].
Jeg sier at læring gruppen min ikke hadde noe imot dette og at jeg hadde tenkt å klage på min behandling i prakiss. Hun sier at jeg er fri til å gjøre dette, men skulle jeg gjøre det ville hun sende tvilmelding på meg. Jeg sier så at jeg også er imot «domino-effekten» om at stryker man i et fag kan man ikke ta andre urelaterte fag ut året. Hun sier at jeg ikke skal ta opp individuelle saker i klassen. Jeg sier at det gjelder minst 10 andre. Hun vil ikke høre. Jeg går.

Jeg sier så hade til klassen og tenker at nå er det endelig over. Jeg kan ikke klage på praksiss, jeg kan ikke gjøre noe mer faglig.
Lørdag samme uke får jeg et brev fra [navn på høgskole] som sier at de beklager forrige brev (om at jeg ikke kan fortsette fag etter 2 stryk) og at jeg kan komme tilbake til skolen. Nok engang lurer jeg på hva jeg skal gjøre, men pga studie lån bestemmer jeg meg for å komme tilbake.
Nok engang blir jeg tatt inn til [navn på kullansvarlig]. Jeg sier at jeg er tilbake for å gjøre noen siste fag. Hun sier tvilsmelding. Jeg sier at jeg trodde tvilsmelding kom hvis jeg klaget på praksis. Hun sier all deltagelse i skole medfører tvilsmelding. Hun tar opp at jeg hadde sagt jeg ikke ville bli sykepleier. Jeg sier at dette fortsatt er sant, men jeg ville fullføre året pga studielån. Hun vil ikke høre på meg og av en eller annen grunn sier hun at jeg ikke vet mitt eget beste fordi jeg har «lite selvinnsikt». Jeg sier jeg ikke vet, men har alltid trodd at jeg har god selvinnsikt og at jeg venner har sagt det samme. Hun sier «Nei» og referer til oppgaven min i begynnelsen av året som et eksempel på det.

Jeg bestemmer meg for å forsette, og nå har jeg tvilsmelding.»

——————

”Som en hund,” sa han, ”det var som om skammen skulle overleve ham.”.

Øvelsesoppgave:

Hva gjorde AndyAce83 feil?

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on februar 15, 2016, in ??? and tagged , , , , . Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. RASIST!

    Sånn, da var den saken avgjort.

    I god sosialistånd skal man alltid sparke og håne de som

    «ikke finner ut av systemet».

    🙂

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: