Tanker om Ting på Toget

Idag (det vil si for lenge siden) var det mange sterke følelser på toget. Ei dame satt og gråt på setet bak meg. Gudene vet om hva, men jeg er ikke redd for å spekulere.

De kan være tre ting man gråter for; 1) dødsfall, 2) personlig nederlag eller 3) noe så banalt som kjærlighets sorg (kjærlighetssorg). Hun gikk av på flyplassen så jeg antar det var det siste. Poenget er at jeg brøt en regel jeg har. En regel om at jeg skal ikke la noen gråte uten et omsorgsfulle ord. Det er dessverre vanskelig å blande seg uten å oppfattes rar. Hva er det man skal spørre om?

«Er det noe galt?»
«Hva får deg til å tro det?»
«Tårene som triller ned over ditt kinn

Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal være slave av «tilskuer effekten«. Hvis noen gråter, sier de skal ta selvmord, faller på isen eller kommer i en annen ulykke skal jeg ikke bare stå der som et nek men gjøre det beste jeg kan for å gjøre ting bedre.

Solidaritet i Prakiss

Jeg tror på solidaritet i prakiss. Det er min mening at man er ikke snill for hva man mener eller hvilket parti man stemmer men hva man faktisk gjør. Solidaritet er ikke bare å betale en høy skatt til «spleiselaget» men faktisk også gi en halv eff i lidelse du kommer over. «La stat og kommune ta seg av det» er en form for apati jeg ikke har annet enn forakt for.

Notis: Det er ikke min mening her å drive med sekulær moralisering*. Hvis du vil være apatisk og likegyldig til andres lidelse så skal du få lov til det. Dette er min egen moralske kode. Hva du gjør, og mener, er jeg tilskuere apatisk til selv *knegg, knegg*

Men ja… Jeg brøyt min egen regel og lot henne snufse og gråte i stillhet i sete bak meg mens jeg skrev noen ord på min duppeditt isteden og følte en skam over at ikke hadde ryggrad til å spørre om det var noe jeg kunne gjøre.

Men det var mer som skjedde i denne kupeen.

Ei annen dame fikk en telefon hvor jeg kunne høre noen gaule i sinne på den andre siden. Det var så høyt at jeg kunne høre ord. Jeg så damen gå vekk i all hast og jeg undret; vet hun at vi alle (de fleste av oss iallfall) har opplevd å ha med mennesker med sterke følelser i offentligheten? Minner og tanker kom farene om da jeg opplevde lignende.

Man blir flau. Flau av å kjenne. Av å kjenne den andre. Egentlig er det ikke oss som gjør noe galt men vi føler oss skyldige likevel. Jeg undret ikke på hva som gjorde personen på den andre siden så sint. Det er en av tre grunner til sinne: 1) dødsfall, 2) svik eller 3) kjærlighet. Men jeg undret over hvor flaue vi blir av andres følelsesutbrudd.

Når jeg ble eldre tenkte jeg at jeg skulle slutte å bli flau over andres handlinger ute blandt folk. Men selv om jeg tenker dette har jeg et endokrint system som ikke alltid er slave av logikken. Så når folk går full idiot rundt meg kjenner jeg likevel den varme følelsen av skam komme over meg. Fascinerende.

Øvelsesoppgave:
Ta to hendelser i ditt liv, en hvor du får et følelsesmessigst sammenbrudd ute blant folk og en hvor noen andre får et sammenbrudd ute blant folk sammen med deg. Tenk over hendelsen som 3 personer, deg selv, den andre og en tredje part. Hva tenker de forskjellige om dette. Skriv en refleksjons notat rundt dette. Hva slags erfaring kan vi dra ut av dette?

(*Nå er jo jeg kristenkonservativ mørkemann så all min moralisering kommer jo ikke egentlig fra sekulære verdier, men jeg ville jo så gjerne bruke noen av mine kreative uttrykk.)

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on november 6, 2014, in ???, Begreper og Uttrykk, Nye Ord and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: