Jeg kommer ut av skapet idag.

Såå…

Skam

Denne historien er gammel, men den er alltid like aktuell. Historien om reisen for å finne seg selv. Man er aldri helt i mål på den reisen, men man finner gode stasjoner, kall dem milepæler, på veien. Veien til selverkjennelse. I det siste har det letnet en del for meg. Det var deilig å kunne se seg i speilet å si; «AndyAce83, du er et godt menneske. Uansett hva andre tenker om deg. Du skal ha rett til å leve de livet du ønsker og prøve å skape det samfunnet du vil ha. Det er ikke noe galt med deg Andy. Du har samme verdi som alle andre.» Det var en tanke jeg aldri kunne tenke før. Samfunnet og kulturen vi har krevde konformitet. På mange måter så jeg ikke hvordan jeg kunne være en del av den. Stygg var jeg. Stygg, alene. Dette er min historie på hvordan jeg kom ut av skapet. Et skap som hadde stått lukket i 29 år.

Jeg har slitet med det lenge. Siden jeg var veldig ung. Da jeg nådde puberteten innså jeg at det var noe anderledes med meg. Noe på måten jeg tenkte på var galt. Det var drifter i meg som tiltrakk meg til ting som jeg så andre syntes var galt. Ofte gav jeg uttrykk for at jeg ikke likte forandring.

Læreren min på ungdomskolen gjorde livet mitt hard. I retrospekt trolig fordi hun så hvem jeg var, lenge før jeg selv. Mine interesser kræsjet med mine med elevers. Jeg var ikke interessert i sport, men var veldig interessert i fag, politikk, rett og galt, meningen med livet. Jeg ville ikke være rar og anderledes og over lang tid har jeg prøvd å være som andre. Det var trolig bare mine næreste venner som viste det, mulig også mine foreldre. Hvem vet kanskje det bare var jeg som ikke viste? De sier så de som har gått ut før meg at den største overraskelsen var hvor lite overrasket alle de andre var.

Når jeg tenker tilbake på all den tiden jeg har kastet bort. Den tiden jeg har levd i skyggen av meg selv. Ikke tillate meg å være et helt menneske. Redd for at andre skulle tenke meg som et dårlig menneske fordi jeg ikke var som dem. Man skal ikke være personlig på Internett, men siden dette er en viktig sak for meg å få frem. Få ut. Så vill jeg si at jeg i begynnelsen av tyveårene slet med depresjoner på grunn av det.

Mange møter i mørket hadde jeg hatt. Snakket med likesinnede på nett. Møtt dem på barer for intense kvelder. Men om morgen var de vekk. Jeg ville si til dem «Nei, bli hos meg. Vær her. Gjør meg hel. Reparer meg. Jeg er så alene. Sjelen min er så kald. La noen som deg være i mitt liv. Noen så vakre, intellektuelle og hele.» Jeg torde aldri å si det til dem. Det ville være å innrømme at jeg var som dem, noe jeg viste var galt. Det hadde jeg lært på tv, av komikere som gjorde narr av sånne som dem. Kulturen var ikke klar for dem. Stygge kallenavn ble slengt. Alle lo av slike. De var født feil. Fått en skade i oppveksten. Onde.

Jeg havnet kanskje i et litt feil miljø. Prøvde å være som dem. «Normal» hva nå enn det er. Innerst inne innså at jeg aldri kunne bli som det. For det var jeg alt for anderledes. De kunne aldri vite hvordan det var å være meg. Ensomheten var overveldende den tiden. Mørke tanker kunne holde meg i sengen i flere dager.

Håper dere ikke hater meg for å si det, men jeg måtte lenge leve mitt liv i hemmelighet. Ofte satt jeg på Internett om natten å så videoer og tenkte at det er andre som meg der ute. Hvordan klarer de å leve slik. De så så pene ut. Pyntelige. Rene. De gikk på fine klubber, mens jeg og mine venner satt på brune puber og så livene våre gå vekk fra oss. Jeg ville være som dem. Disse vakre menneskene som hadde reist til storbyer og selvrealisert seg. Men jeg satt i en liten by i Nord-Norge og jeg kjente at verden ville ikke ha meg. Så stygg jeg var. Hva jeg gjorde med meg selv for å drepe denne styggheten vil jeg ikke gå innpå. Men det er ting jeg dessverre aldri kan gå tilbake på. Det er gjort og jeg må se fremover og den tiden er nå over.

Det er likevel tungt og jeg vil gjerne si det uten et nick. Som meg. Men det blir liksom litt for personlig. Selv om jeg vet vi lever i et demokrati hvor man får, i mangfoldets navn, lov til å være anderledes klarer jeg ikke annet enn å føle frykt for å bli hatet; forfulgt, av folk som mener at sånne som meg ikke har noe plass i Norge. At hva jeg tror på gjør meg gal, stygg, ond. Hatet barn har mange navn og jeg har selv vært vitne til hva slike som meg må tåle å høre.

For AndyAce83 er ikke den han sa han var. Jeg har lyvet til dere. Den jeg sa jeg var er jeg ei. For jeg er ikke politisk nøytral, men er en brennende høyre konservativ med liberitanske trekk. Ah, det var godt å få det ut. Ikke hat meg fordi jeg er anderledes.

Øvelsesoppgave:

Alle mennesker har en mørk hemmelighet i seg som de er redd andre skal hate dem for. I et prosadikt skriv om en av dine mørke hemmeligheter eventuelt dikt opp en mørk hemmelighet skulle du ikke ønske å være personlig. Kall prosadiktet «Naken, men ikke alene«

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on april 1, 2013, in ??? and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: