Mitt syn på HBO serier.

Så jeg har lenge undret meg og irritert meg over hvor genierklærte alle HBO serier er. The Sopranos (1999), Six Feet Under (2001), True Blood (2008), Sex og Singelliv (1999), Game of Thrones (2011), inTreatment (2008), The Newsroom (2012) og Boardwalk Empire (2010). Listen er lang over både publikum og kritikker suksesser HBO har laget de siste 10 årene. Likevel, når jeg har sett disse seriene har jeg funnet dem langtekkelige, på kanten eller rent vulgære, pretensiøse, og med en klar politisk agenda. I dette blogg innlegget vil jeg bruke min tekstanalytiske bakgrunn til å gjøre enn kort analyse av hva jeg ser og spekulere i hva andre ser i disse kritiker og publikumssuksesser laget av HBO.

HBO kanalen


For å forstå HBO seriene, og hva som skiller dem fra mye annet amerikansk underholdning, er det kanskje smart å vite hva HBO kanalen egentlig er, iforhold til mange andre amerikanske TV-kanaler. Å sette HBO i en «kontekst», hvis du vil være fin på det.

La oss sette HBO i en ´´kontekst´´.

La oss sette HBO i en ´´kontekst´´.

Det er to typer kanaler i USA. Offentlige (public) og pay television. Offentlige kanaler er oftest reklamefinansiert men er tilgjengelig for alle med TV i statene. Det at kanalene er offentlig har gjort at de også i mye større grad er bundet av sømmelighet, og man kan se at man sensurer med dårlig språk og spekulative ting. Dette blir oftest kontrollert av det statlige organet FCC De er også under et mer økonomisk press til å lykkes etter ratings.

Pay television, som HBO er, er i mye friere når det kommer til hva de kan sende og har mindre økonomisk press siden inntekten er sikret for lengre perioder av gangen. De kan også fokusere mot en smalere demografi, der public broadcast må være mer bred i sin appell. Dette har gjort at HBO har kunne være mer frie både når det kommer til innhold og stil enn andre kanaler bundet av ratings og sømmlighetsregulering. Disse frie tøylene blir tydelig hvis vi ser nærmere på TV-seriene.

HBO seriene


Jeg har ikke sett mye på the Sopranos, True Blood, Sex and the City eller Boardwalk Empire. Bare nok til at jeg følte jeg kunne si noe om seriene på grunn av deres tydelige påvirkning av TV-fortelling. Derimot har jeg sett endel på seriene Six Feet Under, inTreatment og Game of Thrones siden dette er serier jeg fant jeg kunne takle HBO formelen. HBO formelen går igjen i mye av programmene de lager og at det er denne konsekvente bruken av virkemidler som er med på å gi dem så mange serie suksesser.

HBO formelen er som følger; 1) En påkostet og estetisk intro, 2) gode dialoger men lite handling, 3) mye eksplisitt fokus på tvilsomme ting som dop bruk, kriminalitet, seksualitet og blasfemi og 4) høy produksjons verdi.

1) En påkostet og estetisk intro


Når man tenker på en HBO serie vil jeg tro de fleste av oss starter med å tenke på de fengende introene disse seriene har. Sopranos åpner med en laidback sang mens en mann (Tony Sopranos) kjører rundt i den tunge industrielle byen han bor i mens han røyker sigar. Six Feet Under har en voldsom stilisert og estetisk tilnærming til hva som skjer med et lik fra de blir kjørt vekk fra pårørende til de blir begravd. Game of Thrones are en animasjonsfilm over verden vi entrer før vi flyr opp i en mekanisk sol. True Blood are en artsy og mystisk start som er tusen ganger bedre enn selve serien spør du meg. Det er derfor min mening at HBO serienes suksess er nært knyttet opp til deres veldig stilsikre og beviste intro vigneter.

En av de få seriene jeg er fan av på HBO er Game of Thrones og INTROEN gir meg ALLTID gåsehud. Den er også et godt eksempel på HBOs store ressursbruk og fokus på vignetter.

Men når vignetten er over, hva er det da som skjer? Jeg vil hevde; Ingenting. En vanlig HBO serie er veldig retningsløs. Hovedpersonene har ingen ambisjoner uten om å eksistere. Problemene kommer til dem og de takler dem ofte dårlig. En fan av HBO serier vil trolig si at det er mye som skjer i disse seriene, men hvis vi tenker etter, gjør det egentlig det?

2) gode dialoger men lite handling


HBOblah
Hva skjer i en gjennomsnittlige Sopranos episode? Jeg vil hevde at Sopranos krangler med forskjellige folk. Sloss kanskje med noen. Kanskje noen blir drept fordi de var store i munnen, fordi de var dumme eller ved en tilfeldighet. Med andre ord, det er ingen plot å finne.

For at noe skal kunne kalles et plot/historie må det være en historie om et menneske eller et menneskelignende objekt som går igjennom en serie med kausale hendelser for å nå sitt mål. Den må også helst gå fra en type situasjon, igjennom en turbulent periode over i en ny type situasjon.

Altså burde Tony Sopranos ha en livsstil, som på grunn av en hendelse må forandre seg for så å gå slag i slag mot en ny livsstil. Dette skjer ikke i Sopranos. Første episode starter utifra dette prinsippet, ved at Tony Sopranos får et illebefinnende han oppdager er psykosomatisk på grunn av all løgn, bedrag og generell stress hans liv som mafioso leder til. Han går derfor til psykolog, og der slutter handlingen. Resten av serien er at han driver med faenskap og forandrer seg ikke. Serien blir derfor retningsløs men med mye gode dialoger med levende karakterer i et eksotisk miljø men ting forandrer seg ikke stort i løpet av seriens løp.

Det samme gjelder Six feet Under. Handlingen der er at faren til tre voksne barn dør og de blir derfor tvunget til å bo sammen og krangle. Størstedelen av «handlingen» er at karakterene viser hverandre hvor fremmedgjort de er samtidig som de røker marihuana. I 6 sesonger kikker karakterene tomt ut i luften, klager og røyker hasj mens de steller lik. Og dette er en av de bedre seriene til HBO.

I Sex and the City har HBO erstattet krangling med flæring, men ellers er serien standard HBO ved at den ikke har noe plot, fremdrift eller karakter basert ambisjoner. 4 kvinner eksisterer i New York, har sex, ler, eter, har mer sex, ler, flærer osv.

Det beste eksemplet på en HBO serie som det snakkes mye i må være den nye (og selvfølglig genierklærte) The Newsroom. Hele serien er kakling. Det er det eneste de gjør. Serien skal forestille en nyhetsredaksjon som jobber med nyhets hendelser. «Handlingen» er at redaksjonen får høre om en hendelse, ringer rundt og forhører seg om disse hendelsene mens de snakker om hendelsen med hverandre blandet sammen med litt intimt snakk som absolutt ikke har noe på en arbeidsplass å gjøre.

Et annet godt eksempel fra en HBO serie jeg liker er inTreatment. Handlingen er at pasienter kommer til psykolog og snakker om sine problemer mens psykologen lytter. Alt som skjer har som regel skjedd mellom hver episode. Det fungerer veldig bra i denne serien, men ser man på hele HBOs seriebibliotek så ser man at de bruker denne teknikken mye. Ting skal snakkes til døde enten i «the Bayou» med vampyrer, i en fantasisetting, i mafiaverden være det moderne eller i avholdstiden, i trendy New York med frigjorde kvinner eller med en apatisk familie som er omringet av død.

Det å lage serier med det virkelige livets «fremdrift», altså nada, var innovativt i Sopranos, men alle andre serier etterpå blir fort litt kjedelig og like. Når de til og med legger denne plot utviklingen til en fantasisetting, som de har gjort i Game of Thrones og True Blood, blir det fort litt merkelig også.

Nå kan det argumenteres for at jeg kritiserer HBO serier for å være tv-serier. For det er ikke noe å nekte for at de fleste tv-serier er dialogbasert i sin utvikling. Hva ofte er referert til som «talking heads» når det kommer til TV. Det er vanlig at en tv-serie kan gå sesong til sesong uten at verken karakterer eller plot har utviklet seg mye. I X-files (1993) feks var UFO´er og statlig konspirasjoner like uklare i sesong 3 som sesong 1 og Ally McBeal (1997) var like kjærlighets syk og eksentrisk i 1997 som i 2002. Men det som skiller X-files og Ally McBeal fra de fleste HBO serier er at karakterene har et klart mål og kommer nærmere eller lenger vekk fra disse målene mens serien går. Det er klare konflikter hvor forskjellige karakterers mål står i konflikt med hverandre og hver sesong slutter gjerne med at et mål enten er nådd eller at konflikten øker. Om det kanskje ikke er en reel progresjon så gir den iallefall en følelse av det. HBO serier har filmens estetikk, men TVs dramaturgi. Så mye at det kan bli utålelig.

3) mye eksplisitt fokus på tvilsomme ting


GodHatesFangs

La oss være ærlige her – HBO serier er ikke genierklært fordi de seriene er plot drevet eller veldig intellektuelle. HBO serier er genierklærte fordi de skyver grenser over hva som kan vises i amerikanske TV serier. Hvis man skal kunne skille imellom en HBO serie og en annen påkostet amerikansk TV-serie er bare å se etter overdrivet bruk av nakenhet, banning, dop bruk og vold. Noen av seriene er så eksplisitt seksuelle at det praktisk talt er mykporno [1]. Det er ikke noe galt i det, men det er ikke noe genialt med det heller.

Så mye sex er det i HBO serier at man har funnet opp et nytt dramaturgisk begrep; Sexposition: Når kjedelige handlings forklaringer foregår rundt sex for å distrahere publikum mens de fortalt hva som har skjedd eller hva som skal skje. Game of Thrones er nok verst når det kommer til sex, men du skal nok ikke vente lenge før du ser noe T&A i de andre seriene heller. Iallefall litt tørrhopping («sex» med tøyet på) og stønning.

Dop bruk derimot ser man mest av i Six Feet Under. Aldri har jeg sett så mye hasj røyking som i den serien. Det føltes som om de tente en ny joint i annenhver scene til tider. Hvis man fjernet dop bruk og estetiske bilder fra Six Feet Under hadde man hatt en serie om folk som sutret seg igjennom livet. Det morsomme er at det ser ikke ut til at marihuanaen lysner humøret deres stort heller. De satt gjerne bare på noe sutrete musikk og kikket ennå mer tomt ut i rommet.

I True Blood er serien oppkalt etter et fiktivt dop og resten av serien er enten en metafor for homoseksualitet eller dop bruk eller en talerstol for progressiv tenkning. Serien oser av sex, dop og vold så når det ikke snakkes og bannes, kn**es det… hardt. Med andre ord: Standard HBO serie. Sopranos, samme greia. Sex, dop, banning, vold. Sier ikke noe om noe, men føles langtekkelig, mellom intense scener av moralsk forkastelig eller tvilsom eller privat/intim handling, på grunn av lite plot. Denne langtekkeligheten er trolig hva som gir illusjonen av å være genial. Kjeder man seg må man jo lære noe.

4) høy produksjons verdi


Det siste punktet jeg vil fremheve som en faktor som skiller HBO serier fra andre serier og er med på å «genierklære» alle deres serier er deres høye produksjons verdi. Høy produksjonverdi betyr at serien er påkostet og at det kommer til syne ved at man har bra bilder, bra skuespillere, dyre effekter og scenografi, gode effekter og generell filmatisk følelse. Selv om seriene er veldig standard TV serie på mange måter ser og føles seriene ofte mer eksklusive ut fordi alt er så bra gjennomført.

Noe av det verste jeg vet er folk som er kritiske mot noe for hva det er ment til å være. Når noen klager over hva de tydeligvis ikke har forstått. Som hvis noen klager over South Park på grunn av dårlig animasjon eller Monty Python for sin surrealistiske stil. Man kan selvfølgelig si at man ikke liker ting på grunn av dets uttrykk, men å si at noe er dårlig fordi noen har gjort et bevist kreativt valg, oppfatter jeg flaut og idiotisk. Særlig er det latterlig irriterende hvis den som kritisere vil gi uttrykk for å være smart når den lirer av seg sitt negative oppgulp. Jeg liker å tro at jeg ikke går i den fellen her. Jeg kritisere ikke HBO for hva det vil være, men hva andre oppfatter det.

Man kan ikke nekte for at de fleste HBO serier ser bra ut, men all glitret kan blende folk fra å se at disse seriene kanskje har endel mangler også. Det er min mening at kritikere bør være litt mer skeptiske til å hylle alle HBOs prosjekter. Kanskje ikke disse seriene er så smarte men istedet bare pretensiøse? Kanskje de ikke er så bra, men påkostet? Iallefall verdt å ta en kikk til for dem som er hardcore fan.

Øvelsesoppgave:
Velg en HBO serie som du liker og drøft om du er enig eller uenig med AndyAce83 utifra den serien.

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on januar 2, 2013, in Kvasi-intellektuell svada and tagged , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: