«Den skjulte minoriteten» – Ateistens romjuls preken til koret.

Sååå…

I aftenposten 25 desember 2012 har ateisten og «fritenkeren» Bjørn Stærk skrevet ennå et bedreviten tekst om kristendommens undertrykkende tullball som han kaller «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge«.

SE! Forfatter bilde tatt i svart/hvit. Det gjør han tenkende og dyp.

Jeg sa til meg selv at jeg ikke gadd å lese ennå et «fritenker» brev til folket om hvor dumme, slemme og/eller utenfor virkligheten «Kristenkonservative» er. Særlig ikke i romjulstiden ser jeg noe stort behov for å lese ennå et manifest som hyller verdslige verdier og lirer av seg ennå et humanist ateistisk kjærlighetskvad til seg selv og sin navle. Men så bestemte jeg meg likevel for å lese den. Det er en av tingene jeg liker med meg selv; Jeg er ikke redd for å konfrontere mine fordommer og få dem bekreftet eller avkreftet… alt etter som. Mens jeg leste dette laaaaange innlegget følte jeg disse punktene gjorde seg gjeldende

1) Bjørn Stærk starter med en vulgær og hånlig fremstilling av den kristne tro som fremmedgjør verdslige og troende likt overfor den Kristne forklaring,

2) så slenges det ut tall som stadfester at Norge er ikke kristent hvis man ser det fra «enkelte vinkler» og jeg antar at disse vinklene er de vi skal se det fra,

3) forfatter ønsker å skape illusjonen av sannferdighet ved å ta avstand fra velkjente stereotype og dra inn sin egen «kristenkonservative familie» før han igjen faller for fristelsen til å

4) vulgarisere og fremmedgjøre nattverden,

5) Han skriver så:

«Selv når menneskene som vandrer rundt deg bærer symboler for å markere hvor forskjellige de er, er det lett å glemme at symbolene faktisk betyr noe. At hijaben ofte er mer enn bare et hodeplagg, og korset mer enn kun et smykke. Symbolet er på overflaten, men det peker mot noe dypere: At dette mennesket lever i en annen virkelighet enn deg selv. «

Ingenting sprer varm romjulsstemning som litt bedreviten, kverulering og surmaget kritikk.

Her etablerer han altså et klart oss/dem skille basert på hans egen semiofobi. Altså mener han at anderledes symbolforståelse innebærer anderledes mennesker (kan man implisitt tolke galskap her?).

6) Så etterfølger flere avsnitt med nær sagt edruelig beskrivelse av frikirkens tilbud. Klart det er distansert og kaldt, men det ligger ikke noe kritisk eller vulgært i fremstillingen heller.

7) Bjørn Stærk går så inn å forteller en anekdote som reduserer kristen tro til en ødipal psykologisk mekanisme (selvfølgelig uten å anerkjenne at den samme mekanismen er trigget i «fritenkere» bare med reaksjons dannelse (youtube link 1 og 2).

8) Så kommer kritikken av kritikken kristne har overfor populærkulturen. Kristne var før kritiske til den moralske forvitringen i pop-musikken, men de har heldigvis lært å holde kjeft. Ingenting godt kommer ut av å være festbremsen i den gradvis forvitringen pop-kulten har ledet til over 50 år. Bjørn Stærk skriver derfor om kristenkonservatives puritanske holdning til musikk på 80-tallet. Det var noe rart med slike holdninger, men likevel har denne «fritenkeren» ikke skyldt på musikken som har dronet rundt han som grunn til hans egen ateistiske oppvåkning. Uten å se ironien i det latterliggjør han de som var skeptiske til det som trolig var med på å «vekke» han opp.

Jepp, illuminati, ateistisk og satanisk symbolikk i pop-kult er bare en myte 😉 ´´Jommen, jommen, det er jo bare plassert der for å få gale mennesker til å spekulere´´, sier sikkert du hvis du er ´´fritenker´´. Ja, men symbolene er plassert der likefullt. Slutt å refuser tanker kun fordi de er for tydelige. ´´Djevelen´´ kan da fint bruke ironi til å perverter folk også.

Han beskriver en traumatisk hendelse på skolen og hans oppfattelse av demoner perverterer han; «De andre barna tror dette er uskyldig moro, men jeg vet bedre. I den store åndskampen kjemper engler og demoner om hvert eneste gatehjørne, hver eneste sjel – og hver eneste synkoperte rytme.» Jeg har ikke tenkt å gå i dybden av det spennende filosofiske evne om forholdet mellom kunst og mennesket (særlig fordi en «fritenker» venn av meg har stikket av med boka om evnet! GI MEG TILBAKE BOKA S! JEG VIL HA TILBAKE BOKA MI!!! Jeg er ikke kommunist, jeg tror på eiendomsrett så gi meg for faen boka mi tilbake!) annet enn å si at hvis du anerkjenner at reklame og propaganda har en effekt på mennesker, hvordan kan du da tro at satanrock eller selvmords romantisering ikke kan påvirke lyttere? Poenget er ikke å si at strenge kristne har rett i å sensurere, bare at Bjørn Stærks problematisering er også feil. Kunst påvirker. Slutt å tro noe annet. Om det er djevelen, illuminatit eller bare rent lavmål som står bak får være en diskusjon til en annen gang.

9) Så kommer vekkelses historien hans. Etter å ha fortalt en nedtonet «lidelse historie» vil han nå dele med folk hvordan han fant «veien ut». Hvis du har et analytisk bein i kroppen, smak på de ordene. «Veien ut». Når bruker folk slikt ordlag? «Veien ut» av glede? Nei. «Veien ut» av villrede, sorg, avhengighet, undertrykkelse, lidelse. Mektige ordvalg. Hans historie er enkel; Han møtte en ateistisk predikant som krevde at han kunne «begrunne troen» sin. Som den uvitene tenåringen som ikke ennå hadde hørt om filosofer som Kant, Descartes, Augustin, Aquinas osv fant han ut at han var uten svar og derfor tok feil. Halleluja, frelse var nær! Og lik eks-røykere som så hater alt med røyk, var han som en eks-troende mer fundamentalistisk i sitt preksbehov. Han beskriver derfor sin frelse slik:

«denne innsikten følger en følelse av frihet. Det er som om veggene rundt meg har falt ned, og jeg ser ut på en åpnere verden. Så kommer kvelden og mørket, og jeg tilbringer et par fryktelige netter hvor jeg spør meg selv om jeg nå kommer til å havne i Helvete. Det Helvete jeg har trodd på er noe mer abstrakt enn flammehavet gamle svovelpredikanter advarte mot. Kristne i dag snakker heller om en evighet uten Gud. Hva dette egentlig innebærer vet man ikke, men at det er en fryktelig skjebne, det er det ingen tvil om. Tør jeg ta sjansen? Spørsmålet blir raskt meningsløst. For troen, den er borte. For godt.«

«For godt». Han vet han aldri vil snu seg tilbake. Som den «fundamentalisten» han er, vet han nå at han besitter sannheten. Man kan ikke ta feil to ganger. Det finnes ingen vei tilbake. Ateistens morgen slukker sorgen. Hallelujah. Halle -jula! Amen.

Men det er mye tekst igjen….

10) Etter hans deilige frelse må han dessverre beskrive sine stakkars ikke frelste familie. Med sorgtungt hjerte må han fortelle om den ensomme faren som ikke hadde nok «fritenker» venner til å vekke han fra ulykken. «Jeg hadde mange ikke-kristne venner i oppveksten. Faren min hadde få.» Stor tap for han, kan det virke ut. Store deler av teksten nå skal styrke en oppfattelse av at Norge er mer ikke-religiøse enn religiøse. Men…

11) «Men seieren var ikke total.» Kjenn på hovmodet. «Seieren» innebærer en konflikt, krig eller konkurranse og at «seieren» er hans, bare ikke «total». Det finnes fortsatt en liten (om dog døende) gruppe rariteter…

Nei, nå må jeg gi meg. Dette manifestet vil jo ingen ende ta. Jeg vet jeg burde lese den ferdig, men jeg finner den bare ikke interessant. Først finner jeg hans beskrivelser feilaktig. Dette er en preken til korrekt troende og ikke til meg. Teksten er skrevet tydelig til andre «fritenkere». Han referer stadig til kristne som dem og skribenten og leserene som «vi». Det er så mye tekst igjen at jeg bare må gi meg. Hans anti-kristne holdninger er tydelig en stor inspirasjon for han.

Ettertanke:
Denne teksten skal gi signaler om å være tolerant og er derfor mer potent i sin gift enn folk som er mer hatsk i sin forklaring av kristendommen [blant annet denne]. Den er likevel ikke tolerant men er med å skape den kultur-marxistiske droningen og altoppslukende vesen. Ennå en murstein i den voksende «fritenkende», «skeptiske» klagemuren over kristendommen (og andre vestlige verdier) som er K-M.

Konspiratorisk? Kanskje det. Kall det hva du vil, være det kultur-marxisme eller «oppvåkning av befolkningen» eller «nyrenessanse«. Poenget er at det har vært eksepsjonelt forandring i form av mye mer «fritenkende» «skepsis» i de fleste medier de siste 20 årene som har påfallende mye fokus på kristendom og kristne verdier.

Det som slår meg igjennom hele teksten, og som jeg i retrospekt går igjen i de fleste «fritenkeres» forklaringer på religiøsitet, er redusering. Igjennom hele teksten skal tro reduseres til noen enkle banale ting. Ting som kristnes verdensoppfatning blir redusert til «Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker […] menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den.» og nattverd reduseres til «drikker en bitter saft som symboliserer blodet til et menneske som døde for 2000 år siden, og som i blant opplever å være i direkte kontakt med universets mektigste vesen.»

«Hva så?«, tenker sikkert du hvis du er «fritenker». «Det er jo korrekt» og ja, det er jo korrekt, på samme måte som det å elske er å «sperme ei fitte i dåsa«.

Takk.

Øvelsesoppgave:
Analyser ateismens psyke på samme måte som Bjørn Stærk analyserer kristenkonservative. Skriv et langt essay om dette og prøv å få den publisert i en avis. Lykke til. Du vil trenge det 😉

Oppgave tips: Les tekster på»windows into relgion«. Er det likhetstrekk mellom fortellingene om hvordan ateister «våknet opp» og så «lyset» som var «sannheten» i sin tro? Tenk over hvorfor ikke Islam, Buddhisme eller andre Østens religioner er nevnt som eksempler på siden.