Hjernegjørme

Først definisjonen:

Hjernegjørmeureflekterte tanker, høylytt tenkning, levering av ikke helt gjennomtenkte ting.

I min blogg er det mye hjernegjørme. Det dreier seg ikke alltid om at jeg har rett, men istedet å prøve å finne hva som er rett mellom alt som er feil.

Det finnes 3 typer mennesker i verden. De som snakker mye («tomme tønner ramler mest»), de som snakker litt, og de som er tause («stille vann går dypt»).

«Myten» går i at den siste gruppen, de tause; De som alltid må ha tenke pause før de snakker; De som lager mye «ehm» lyder mens de snakker; De som alltid har noe «vettugt» å si, er de smarte. Mens de joviale som snakker mye før alt er gjennomtenkt. De som tillater seg å spekulere. De som ikke er redd for å ta feil. Det er de som er dumme.

Her er min hjernegjørme rundt dette. Ikke alt velreflektert er velreflektert. Man kan noen ganger tenke seg dum. Å tro at all kunnskap kommer innenfra (rasjonalister), eller rent utenfra (empirister) er like stagnerende. Det er den DYNMAMISKE samtalen som gir mest. At man stiller de rette spørsmålene, at man spekulerer, bruker følelser, tenker høyt, tar feil og prøver igjen. Slik utvikler man seg. De som holder kjeft, og som man må dra alt ut av er 1) ufattelig kjedelige mennesker i lengden og 2) ofte høres de smarte ut på måten de snakker og antall fremmedord («intertekstualitet», «postmoderne», «dynamisk») eller buzzord («dialog», «pro-aktiv», «yttringsansvar») de lirer av seg. For eksempel Jonas Gahr sier noen «velreflekterte» i sin fremtidige statminister tale på Nyttårs aften 2017 «Blablabla «dialog», blablabka en pro-aktiv ytringsansvar. Blabla ughahaha iii dynamisk intertekstuell kontekst» så tenker den hjernedøde sosial-demokratiske «fritenker» «Oh, det forsto jeg ikke et kvekk av så det MÅ være smart«.

Å være smart og virke smart er to helt forskjellige ting. Man kan heller ikke måle smarthet i karakterer, eller IQ tester. Faktisk, slutt å evaluer folk som smart og dum og istedet… hmm… Har du hørt at Dallas har startet på nytt? Jeg liker den serien ganske bra. Mangler kanskje litt av den gamle sjarmen. Jeg etterlyser også at de «utforsker» (beklager at jeg valgte et pompøst ord her) det å bli gammel. Skulle liksom se at JR var like maktsyk men at han også slet med alderdom og eksistensielle problemer. Ikke at han skulle forandre seg og angre, men at han noen ganger undres over hvorfor det er dette som driver han. Bobby er som vanlig et litt kjedelig karakter. Noen ganger har jeg lurt på om det er noe galt med meg. Jeg tror jeg har et «judas kompleks» (sammen med et «Disney kompleks», og en del andre kompleks. Jeg er kort sagt en komplisert mann (ja bare å sende meg kjærlighetsbrev jenter.).) hvor jeg alltid heier på skurken. Du kan tro jeg opplever mye skuffelse da. Det er ikke så mange filmer hvor skurken vinner. Jeg vil tippe at den mest sympatiske skurken noengang på film må være han karen i The Rock (1996). Men det trenger ikke å være en sympatisk helt egentlig, jeg heide på the Joker i The Dark knight, jeg heier på en del «skurker» eller rivaler i filmer som rektoren i The Breakfast Club og de kjipe folka i klisje komedier som Legaliy blond (ikke at jeg egentlig husker hvem som var skuren, men jeg tar forgitt at filmen hadde en «skurk» eller antagonist som man kaller det på fagspråk). Må innrømme at jeg har tatt en del sjelegransking på dette. Hvorfor heier jeg ofte på skurken og tar skurkens side. En grunn, utenom at jeg faktisk har mye mørke i meg (bare å sende de kjærlighets brevene tøs, e-post adressen kan finnes mange steder) er det at det ofte er «skurken» i filmen som ønsker en forandring. The Joker ville vise hvor jævlig mennesker kan være, rektoren i the breakfast club ville lære de j**vla drittungene en lekse, den pripne mennesket som sikkert var skurken i legaly blond ville ha et veldig kjedelig og overpostitv menneske til å holde kjeft (antar jeg, for jeg husker virkelig ikke hva som skjedde i den filmen… hun skulle bli advokat… hun var dum, men smart når det passet historien… kom inn… nei, husker ikke hva som skjedde i den filmen. Men det var sikkert en sur dekan eller no…). Poenget er at de har alle en plan. Det er ofte helten som skal stoppe planen. Nå er jeg ganske konservativ egentlig da, må innrømmes, så jeg skulle jo tro at jeg heiet på den som kjempet for status quo. Nå er jo ikke jeg konservativ egentlig, men politisk nøytral da. Politisk nøytral for meg er… er… egentlig å være mikro politisk engasjert. Mikropolitisk er enkelt saker, mens makro politikk er -isme løsninger (sosialisme, feminisme, du vet… -isme). Jeg er liksom ikke opptatt av den feministiske løsninger eller den sosialistiske løsningen eller den konservative pakken. Jeg er opptatt av enkelt saker som abort, skatter, miljøvern og ser ikke etter løsninger basert på en ideologi. Hvis høye skatter hjelper oss, så bør vi ha høye skatter uansett om FRP og høyre mener noe annet. Det er den pragmatiske løsningen og slutt resultatet som teller. «Hva funker?» om du forstår. Jeg er for eksempel veldig opptatt av copyright. Jeg mener at folk må slutte å stjele åndsverk til andre å tjene penger på det. Likevel er jeg også i for piratnedlastning, så lenge ikke poenget med pirat nedlastninger å bryte ned amerikansk underholdningsindustri. Kunst er ideer i form av impulser som bør spres. Men det skal ikke være gratis fordi en haug med døgnikker vil ha gratis underholdning. Har du råd, BETAL FOR DET! Har du ikke råd så… Du vet. Så igjen, jeg forstår at skapende mennesker blir frustrert når de vet at deres harde arbeid (jeg tar litt forgitt at det innebærer hardt arbeid, selv om kanskje det ikke gjelder alle kunst/underholdnings skapere hele tiden) skal kunne gå gratis til en langhåret tufs som sparer 100 kr på cden så han kan kjøpe seg noe tjall (gatespråk for harsj) istedet og komme med sosialsitske løsninger på alt. Har du hørt om Muse? Jeg liker muse. De har ikke tjent et øre på meg ennå, men er jeg engang i en cd forretning og har god råd skal jeg så aboslutt kjøpe noen av sangene deres. Jeg er veldig glad i Undisclosed Desires, Uprising, Unintended, Starlight, Knights of Cydonia og Bliss. Muse er ifølge wikipedia liberitanere. Kan hende jeg er en selvhøytidelig fjott, men jeg tror jeg kan høre det i sangene deres. Menn er flinkest til å synge om kjærlighet. For å være ærlig er jeg ikke helt sikker på at kvinner har evnen til å egentlig elske. Ta sangen Undiscoloed Desieres:

«I want to reconcile the violence in your heart
I want to recognize your beauty is not just a mask,
I want to exorcise the demons from your past,
I want to satisfy the undisclosed desires in your heart
«

Det er kjærlighet. Hva synger kvinner om? De synger om at mannen er en skuffelse. Det er ikke kjærlighet, det er dominans. Nei, er ikke helt sikker på om kvinner forstår konseptet å elske. Jeg er selvfølgelig ikke helt enig med meg selv her. Jeg tror kanskje kvinners manglende evne til å elske er en realitet, men jeg tror oss menns evne til å faktisk elske kvinner å late som om de er bedre enn de er. Ville ikke utelukke at det er derfor feminisme har fått så stor rot. Vi men elsker kvinner så mye at vi lar dem lyve til seg selv og ødelegge menn. Det er jo egentlig det som er kjærlighet. Det er dette som er hjernegjørme. Å kunne ta feil ved å tenke høyt. Dialog er ikke som Jonas Garh definerer det, at noen kommer ridende på sin høye hest å belærer deg i hva som er rett og galt og sekulært moraliserer deg, men at man kan si hva man vil og tenke fritt og ta feil å lære av det og vokse på det og bli et bedre, dypere, mer helt menneske av det. Derfor bør flere tillate seg å lire av seg litt hjernegjørme. Ikke alt man må levere bør være keramikk, om du forstår. Ikke alt av ideer bør være keramikk. For livet er dynamikk. Jeg kan si A og du kan si Nei og kanskje vi møtes i Dublin. Catsjet du kultur referansen? Ikke? Jeg referere til en Irsk folke sang…. unnskyld Skotsk. Hvor sangen går you take the high road and I take the low road and we´ll both meet in Loch Lo… glem det. Sangen dreier seg om at en er død og at de begge reiser likevel sammen og så er spørsmålet hvem som kommer først frem da når en tar den høye og den andre den lave veien. Jeg skrev Dublin, men det var feil. Det var scottland. Her er sangen:

Du hører det er en mann som synger den sangen. Nei, kvinner må lære seg å respekterer menn igjen og holde kjeft og innse at menn er best. Beklager jenter, det er sant. Vi er best. Det er derfor vi står i særstilling i relgion, og i verdens historien. Dere skal ta vare på de store menn, og sørge for at de orker en ny dag med kamp. Det er det dere skal. La det være siste hjernegjørme om den saken. Jeg tror vi alle vet innerst inne at det er mye sant i det jeg nå skrev.

Øvelselsoppgave:
Spekuler høyt og dra sluttinger rundt et evne du har null peil på. Les deg så opp på evnet og les oppgaven din igjen. Du har nå utviklet deg. Diplom i posten.

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on juli 20, 2012, in Nye Ord, Begreper og Uttrykk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: