Positivister (revisited)



.
.
.

Sååå…

For en stund siden skrev jeg et innlegg om politiske og psykologiske positivister.. Om disse menneskene som nekter plent å se problemene for bare løsninger. Og er det noe mer å skrive om dem?

Men hva hvis det er to? Hva hvis det er 10? Hva hvis det er røkk? Hva hvis problemet er at det er for mange av oss?!?!

Ja, tja. Vet ikke. Men jeg finner det fascinerende hvor mange det er av dem…

Jeg husker engang når drittstormen regnet på meg som verst. Hadde aldri opplevd lignende. All mulig faenskap kom min vei og det varte i nesten et år. Få perioder i mitt liv hadde jeg så mange grunner til å surmule som da. Som vanlig går jeg ikke i detaljer på hva, hvor, hvorfor og hvordan, fordi det er for personlig og jeg vil ikke være personlig på nett. Likevel vil jeg si at det var en serie med «det kan ikke bli verre? Jo det kunne det vist«- av byråkratisk karakter etterfulgt av somatisk ettersjokk. Fra dag en var jeg omringet av positivister som skulle fortelle meg hvordan alt ville løse seg.

«Dette går så bra så. Bare vent å se«, sa de selvfølgelig. Gjerne en time før dommedag. Slik gikk det i en lang serie med hendelser. Jeg var på et systems nåde, og følte angst, fordi jeg ikke tror at mennesker med makt er rimlige. En eller flere positivister kom opp til meg og skulle fortelle at alt ville løse seg. Jeg sa et høflig takk for deres hyggeprat, smilte uforpliktet og håpet at de hadde rett, men viste at de ikke hadde.

Hjelper slike plakater? Eller er det som piss i havet?

Så iallfall, ting løste seg ikke og jeg sa ofte høflig senere til positivistene at deres positivismer ikke hjalp. De blir litt lange i masken av det og sier ofte «Eh…». For hva kan man si når noen opplever elendighet? I mitt liv er det ikke bare jeg som har tråkket i salaten. Nok engang så har jeg ingen planer om å være personlig. En ting er å være personlig om seg selv, noe jeg som sagt ikke har tenkt til, men en helt annen ting er å være personlig om andre. Men ta mitt ord for det at andre viktige mennesker i mitt liv har opplevd f-skap og annen elendighet. Men før jeg reflekterer over hvordan jeg reagerer når andre opplever elendighet bør jeg gå litt raskt inn på hva elendighet og problemer egentlig er.

Det er to typer problemer. Jeg skrev et innlegg på min engelske blogg om denne «oppdagelsen» jeg gjorde som het «Two kinds of trouble«. Kort fortalt er min åpenbaring at det er to typer problemer; Reel og menneskeskapte problemer. Den siste typen er egentlig ikke et problem så mye som et annet menneskes mangel på rimelighet. Når byråkratiske livssyn og rigide bruk av forskrifter og hjemler leder til at noen i maktpossision kan skape et helvete for folk under han/henne. Den første typen er naturkatastrofer, død, sykdom osv.

SÅ hvordan reagerer jeg når mine nære opplever problemer? Jo, når det er menneskeskapte problemer blir jeg sint! Når det er «reel» problemer må jeg innrømme at også jeg tyr til positivismer. Jepp, jeg også bruker svulstige gullkorn fra hjernedøde overblide når gjørme, eter og all faenskap faller på mine nære HVIS JEG IKKE KAN GJØRE NOE MED DET!

Idunno

Og der har vi kanskje problemet med positivister. Min holdning er at regner det på deg, skal jeg gi deg en paraply hvis jeg har, hvis ikke vil jeg stå i regnet med deg. Mens positivister sier jeg har ikke paraply, men jeg ser du er våt der ute. Det er så forpliktningsløst og lire av seg noen lystige fraser som «Jaja, det løser seg vel«, «Ikke noe problem«, «I slike situasjoner pleier jeg å spørre meg selv «Hva ville Stoltenberg gjort?«»

Når noen i min nærhet for eksempel opplever tap i døden. At noen de var glad i dør fort eller sakte til en sykdom eller ulykke. Da sier ikke jeg «Det løser seg«. Jeg gjør en av to ting: 1) Sier ingenting eller 2) sier jeg tror på et etterliv. Dette er det eneste man kan gjøre, utenom kanskje å hvile en hand på deres skulder. Og hva jeg enn prøver å gjøre prøver jeg ALDRI og gi ett inntrykk av at sorgreaksjonen er for dyp, for tung, for langvarig. I mitt hode er det mest klanderverdig for folk som kommer seg videre på 1-2-3.

Jeg har aldri forstått «Ja, han var jo gammel» som en positivisme for at noen døde. Jeg mener (tunga rett i munn nå) ingen mennesker på denne jord er eldre enn deg. Din bestemor døde i alder av hvor lenge du kjente henne. 80 år sier du? Nei, du vet kun hvem hun var og hun har kun eksistert i ditt hode så lenge som du har levd. Du har ikke hatt 80 år på å bli kjent med Besta mens du kjenner din mor i de 47 hun har levd. Du kjenner ingen bedre fordi de har levd lenge og sorgen er kun for deg selv. Den døde har det (forhåpentligvis) bra uansett om det er en Gud eller ei. Det er vi som er igjen som opplever tapet. Men det tenker ikke positivister på.

En god latter forlenger livet. Ikke for henne da. Men for oss andre.

«Det var hans tid!» fortsetter de gjerne ukritisk som om døden er en konkuranse i å lire av seg klisjer. Ja, det stemmer det, men hva så? Men det verste er, og nå begynner jeg nesten å bli politisk korrekt, er at det ligger en kulturell forventning i at man skal mestre sorg, tap, sykdom og smerte med latter, hygge, moro og facination. Det er jo det jeg kritiserer. Ikke at folk faktisk gjør det.

For selv om jeg ikke vil ha venner eller andre i min nærhet som er en-dimensjonale positivister som kun skal «vokse» på smerte så betyr det ikke at jeg legger meg opp i hvordan andre reagerer på sin motgang. Som en regel kan man si at man skal ikke stille spørsmål til andres sorgreaksjon. Bare ikke smør det inn i mitt tryne at du «takler det så bra«.

Det var noen tanker om ting omkring sorg, postivisme osv. Noe sier meg at heller ikke dette innlegget vil komme på VG´s forsider.

Øvelsesoppgave:
Løs ALLE oppgavene.

1) Drøft sannhetverdien i utsagnet «Smil for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får«. Tittel velger du selv eventuellt «Av fullefolk, barn, dårer og på folkemunnet får man pisspreik uten ende.»

2)
Skriv et kåseri om paradokset med at «Ærlighet varer lengst» er en stor løgn. Tittel: Den største løgnen…

3) Skriv en kritisk artikkel om alle Jaglands feil og mangler med problemstilling: Hvorfor har han fortsatt makt når han burde ha jobbet på vernetbedrift eller en HVPU bolig? Tittel velger du selv.

4) Skriv en avhandling om AndyAce83´s filosofi og kritikk av positivister i lys av positivismen (vitenskapsteori om fortolkning) og Søren Kierkegaard eksistensialisme. Du får ekstra poeng hvis du slenger med paralleller i valg av utrykk mellom de to store filosofene.

Ekstraoppgave for autistisk savante.

Skriv en symfoni om postivismens uungålig forfall hvor valthornene i bakgrunnen skal representere hvordan mennesker som deg (psykisk utviklinghemmede) vil bli fjernet av positivistene med et smil fordi «vi lever ikke lenger på 70-tallet» og «mørkemenn vil stoppe oss i å kose oss«. Stykke skal hete: Der Sturz des Positivismus; Teil eins, eller, hvis stykket blir mer likt en operette, «Eugenisk med et smil» .

Blogupdate: 7/7-2012:
Liten video rundt dette evnet:

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on mars 3, 2012, in Kvasi-intellektuell svada and tagged , , , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: