Klage #14: Introduksjon til Politiske Positivister og andre folk i tåka!

Compassion is something individual and voluntary. […] Nor let anyone protest: ‘Oh, but when I vote for a party which will “make provision on an unprecedented scale for those in need of help”, it means I too shall have to pay my whack and so I am being compassionate after all.’ Nonsense! The purpose of your vote is not to make yourself subscribe – that you can freely do at any time – but to compel others.

Enoch Powell (1969)

Noen ganger så ser jeg at jeg bringer frykt med meg.

Jeg kan sitte i et fin IKEA hjem og alle som sitter rundt meg rister med kaffe koppen. Lyden av sjingling i porselen og det distanserte blikket av fortrengning.

Det er noe galt med meg for jeg er ikke positiv. Inne i meg er det ingen stemme som sier «Det ordner seg» eller «Det er ikke noe problem før det blir et problem«. På mitt mest positive sier jeg «Livet ender alltid godt» og det er så naiv jeg kan være. Jeg tror ikke på sosial-demokratiet, rose parader eller sosialisters løgn. For meg er ungdommen like mye av en ressurs som uranium, de kan gi energi til mange byer eller forutsake nedsmelting. Multikultur gir oss god og variert mat tilbud, men også høy konflikt, illeluktende blokker og fremmedgjøring.
Det…
Eh…
Det verste med meg er at jeg er ærlig om det.

Jeg mener jeg ikke er hatefull fordi jeg vil at naboen skal dempe musikken litt. Jeg er ikke misogynist fordi jeg ikke liker hijab eller fordi jeg tror at kvinnens plass ikke er overalt. Jeg er ikke rasist fordi jeg ikke digger mangfold. Jeg er ikke homofob fordi jeg ikke liker Eskil Pedersen (faktisk hadde jeg ikke tenkt at han var homofil hadde han ikke sagt det selv). Jeg er ikke deprimert selv om jeg ikke forstår hvorfor man skal smile fra øre til øre hele tiden.

Uten å bli personlig på nett vil jeg si at 2011 var et sant helvete for meg. Året 2010 var ikke mye bedre. 2009, 08, 07… kan egentlig ikke si at ting har gått på skinner i mitt liv noen gang. Har det for noen?

Ja!

Vil ingen andre takke deg? Takk deg selv 🙂 Det årner sei vettu 😉

Positivister skal ha det til at det er en slags rettferdig verden. En form for sekulært karma-system, hvor alle får sin del, alle får sine utfordringer, sin smerte, sin sorg. Det er pisspreik! Det er sant at alle vil oppleve tap, men ikke alle vil miste hele familien i en bil ulykke når de selv bare er barn. Alle vil oppleve makt overgrep, men ikke alle vil bli seksuelt misbrukt av en nær person. Alle vil oppleve svik, men ikke alle vil oppleve at kona er utro med en annen man, noe en finner ut når barnet «sitt» blir født med en annen hudfarge. Alle vil oppleve sykdom, men ikke alle vil oppleve å være nær døden nær flere ganger før fylte 30. Alle har opplevd å feile, men ikke alle har prøvd og møtt veggen hele tiden. Alle har opplevd å være alene, men ikke alle opplever ekte ensomhet. Alle har opplevd å være sulten, men ikke alle dør av sult.

Poenget er: Det er ikke en konkurranse å ha det jævligst, men det er ikke en konkurranse i å ta det best heller. Det hjelper ingen å late som om alt er ok. Det er veien til sammenbrudd. «Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det», sier positivisten selvfornøyd og tror at verdens plusser og minuser nå er lagt i sum. Mye sant i det utsagnet, for all del, men du skal være passe gal når du luller, laller og ler mens verden brenner rundt deg.

Iallefall…

"Det holder´e, sa Gundersen. Dem klarer sæi me det!"

Det finnes mange typer positivister, men de har to hovedtyper; politisk positivister (de som blindt følger en -isme) og psykologisk positivister (folk med «velfungerende forsvarsmekanismer»). Den siste typen er hovedsaklig et kulturelt problem i at den skaper en holdning om at ingenting skal kunne knekke en.

Man ser dem i nyhetene hele tiden. Utøya ofre som ikke ligger syk med post-traume på psyk, men istedet skal kjempe hardere enn noen gang for mer sosial-demokrati. De som tenkte på Birkebeiner løpet mens de var iferd med å blø i hjel av en bombe i «Uggabugga«. De som kan le og flære av at Mor og Bror tok sitt eget liv, fordi det tross alt er ganske absurd og hun fikk en tur til Frankrike. Mennesker som skal finne det morsomme i demensen sin 3 år før de står undrende å pisser på seg selv mens de roper på Mamma. Eller de som skal bli minister (trolig i sosial-demokratiet) når halve kroppen ikke fungerer. Kort sagt, de som ikke vil ense problemene, men bare le og flære. Le og flære og late som at alt er ok.

Mens man selv sitter i mørket. Døende. Skjelvende. Knekt av diverse smerter psykisk og fysisk, skal man måtte se andre la all elendighet prelle av seg som vann på gåsa. For det er jo ikke noe problem, hvis det ikke er noe problem. La oss plystre og gå videre. Gå videre. Ikke noe problem. Gå videre. Gå videre. Gå videre.

Gå.
Videre.

Jeg har ingen problemer med de psykologiske positivistene. Dette er deres mestringsstrategi, og hvem er jeg til å stille spørsmål til det? Hva de egentlig føler og hva de gir uttrykk for fordi de skal virke «sterke» er selvfølgelig to helt forskjellige ting. Jeg stiller spørsmålet om dette er sunt å fokusere på? Bør vi alltid intervjue de som skal le og flære og lage show av elendigheten, eller kanskje vi skal snakke litt om sorgen, ensomheten, mørke, evigheten, endeligheten, eksistensen, godt, vondt, mening og entropi også? Gå litt under flaten for engang skyld? Ikke vise bilder «se så pen [kjendis #X] er» når dama tydelig sliter av anoreksi. Ikke bare skrive bok om datterens selvmord, men stoppe sønnen fra å drive med selv skading.

For engangs skyld prøve å forstå problemet og ikke bare alle de fantastiske løsningene.

Sannheten er, noe de fleste på en måte vet men ikke har innsett, at verden er IKKE rettferdig. «Dah!«, tenker kanskje du? «Snakk om å ligge etter! Seffærn er verden urettferdig. Jæi sårre på NRK nyhetene igår. Derfor er jeg medlem av Amnesty. De redder verden. Hva har du gjort´a?» og jeg bare rister på hode av sånt. For dette leder meg til det reele problemet; politisk positivister.

Empati, Sympati & Apati i Sosial-Diktaturet.

Det er to måter å vite ting på. 1) Man vet det fordi man har hørt det, og 2) man vet det fordi man har erfart/følt det. Forskjellen mellom disse to kunnskaps veiene kommer ofte i forskjellen mellom sympati (observert), empati (erfart) og apati (observert/erfart men er pasifisert). Apati er den Norske folkesykdommen og jeg klandrer Sosial-demokratiet (fra nå av sosial-diktaturet) for det, for de har gitt oss en «La stat og kommune ta seg av det!» innstilling til ALT (og du kan ikke skrive ALT uten LAT!)!

Det finnes uendelig med artikler/kronikker i aviser som bekrefter dette sosial-diktaturiske apatien som i grunn er en naiv politisk postivisme til stat og kommune. Det finnes feminister, sosialister og annet pisspræik folk som skriver side opp og side ned om «De gamlesulter på hjemmet«, «Kvinner/IInnvandrer/Ungdom er diskriminertrt i arbeidslivet» og «Formynd dem, for de vet ikke hva vi gjør!» som essensse er «STAT OG KOMMUNE GJØR NOE!» Hva med OSS? Kan ikke VI gjøre noe?

Solidaritet i praksis.

"Rose Lille, Rose Store, Rose Frihet, Rose Røde. Frels Oss Rosen, Rosen Redd Oss. Amen."

Postivister tror at det løser seg hvis de stemmer Arbeiderpartiet nok engang. De er gode mennesker, ikke for hva de gjør, men hva de stemmer, sier, mener. Jeg, og flere som meg, dømmer folk etter hva de gjør, ikke hva de sier. Noen stiller KRAV TIL FOLK og DA kingler det i kaffekoppene i det gode lag. For meg holder det ikke at «vi alle meler vår egen kake» som unnskyldning for at Jagland slipper å betale skatt [1]!

Du hadde sikkert glemt det du? Jagland er en udugelig løgner, som kommer seg vekk med sitt fjase prat fordi Norge har for mange positivister! For mange «jaja, det ordener seg vel«- mennesker. Folk som ler istedet for å bli sint! Jagland må IKKE HA MAKT, men han får det fordi vi er apatiske mennesker, positive til at sosial-diktaturet vil hjelpe oss til slutt. «MEN DE MELER BARE SIN EGEN KAKE!!!!!» , «Jaja, sånn er det bare«.

Men tilbake til klagebrevene/kronikkene i avisene som gråter over feil og mangler i verden. Positivister skribler sine tunge tanker i sine bløte tårer om at «Vi må bry oss mer» og regner med stående applaus. De tror at løsningene i verden er at hvis folk blir varmere vil alt ordne seg, noe jeg er helt enig i. At om vi prøver å skape julaften hele året så blir ting så fint. Enig igjen. Men det positivister glemmer er at mange jobber med det. De kalles sykepleiere! De kalles snille naboer. Gode Kristne. De som er litt mindre opptatt av å få seg karriere som kvinne, litt mindre opptatt av å få barna i barnehage eller litt mindre opptatt av å sekularisere mer! De som sier at «folk burde bry seg mer» er OFTE DE SOM IKKE GJØR!!!

DE STEMMER ARBEIDER PARTIET DE!
ER DU MED?!?!?!

Hva med litt solidaritet i praksis? Litt mindre, «se så snill jeg er som mener så snille ting» og litt mer å faktisk gjøre noe? Ikke la mora eller bestemora di råtne på et sykehjem alene og faktisk besøke henne? Hva med oppdra ungene dine litt og ikke fokusere så forbaska mye på karrieren din? Hva med å ta opp noen gamle verdier og blåse støv av dem som å reise deg for eldre på bussen, takke for det du får (være det dama i butikken eller konfirmasjonsgaven fra tane Agatha), smile til folk som ser deg i øynene, gi en femmer til kaffen til Narkis-Johnny eller gå bort og prøv å løse opp et mangfolds-problem på byen?

Men neida…

Ingen krav til seg selv. Bare til andre. Bare til stat og kommune!

Tåkeprat = Hykleri, Positivismen = Naivitet

«Men hva med deg da, AndyAce83?«, tenker kanskje du. «Hva gjør har du gjort som er så spesielt?» Alt. Ingenting. Reddet et liv. Sittet på ræva. Det er ikke poenget. Poenget er ikke at jeg har gjort som er så mye mer enn sosial-despoten i fra venstre siden. Poenget er nemlig at jeg går heller ikke rundt og sekulært moraliserer. Alt jeg gjør er å kreve noe av folk. At det er en liten konsekvens mellom hva man sier/skriver og hva man gjør. Vi kan alle gråte over hvor synd det er på innvandrere men til du lar en innvandrer bo hjemme hos deg og betaler personlig for hans opphold til han får jobb så har du ikke så mye du skulle ha sagt.

Det jeg ønsker å si, som jeg nå vil gjøre tydelig, er at jeg tror at verden kan bli bedre enn hva den er. Jeg tror at vi faktisk kan gjøre ting bedre. Men først vi bli kvitt tåkepratet til positivistene. Vi kan ikke lenger høre på breket til sosial-diktaturet og la de diktere hva som er rett og hva som er galt. Vi trenger frelse fra fjas, og se verden for hva den egentlig er. Hva vi mennesker egentlig er. Vi må få lov til å påpeke at mange av verdens problemer ikke er politisk korrekte (at rase, kjønn, seksuell legning, psykiske problemer, kultur, holdninger og alder noen ganger har noe å si) og at ikke alle løsninger er det heller (kaste penger på ting, la en kjendis snakke ut om det, stemme et parti eller synge en sang). Kort sagt: Hvis tro er noe vi gjør i kirken igjen så kanskje religion snart kan få en plass i Norge igjen 😉

En liten konklusjon/oppsummering/slutt tanke

Sååå…

Jeg har klaget nå over positivister av to slag og du tenker kanskje «Jeg liker positive mennesker jeg» mens du smiler fra øre til øre.

«Jeg liker ikke folk som klager hele tiden«, legger du så til, vel viten om at du spytter meg i trynet, for så avslutte med det hovmodige nådestøtet: «Jeg synes synd på folk som er sure hele tiden. De som ikke kan sette pris på det enkle tingene. Hvorfor være lei seg når man kan le, Andy? Hvorfor ikke bare prøve å gjøre det beste ut av det? Skal vi alle gå rundt å sippe hele tiden heller? Hva slags verden ville vi fått da? Tull. Dette er TULL, AndyAce. Du kan da ikke gå rundt å proklamere…»

OK, du sier kanskje ikke «proklamere». Hva med «si»?

«Du kan da ikke gå rundt å [si] at verden hadde blitt bedre hvis folk var grinete! Nei, vi burde smile til hverandre. Det er det vi bør. Bli kvitt den nisselue janteloven, se på Tweet-for-Tweet med Jenny Skavlan og hennes hippster venner og bare le.»

Ok. Det kan hende jeg har spissformulert meg igjen. Vi trenger sikkert positivister i Norge og verden. Vi trenger kanskje mennesker som Jonas Gahr og Thomas Hylland som ler fascinert av andre kulturer og finner andre farger spennende og nytt. Vi trenger nok mennesker som kan finne det lystige med selvmord og overgrep. Hva vet jeg?

Men hvis vi har to typer mennesker, den lystige joviale «Det løsær sei vettu» og den sure kritiske «la oss ta en liten titt til»… hvem ville du skulle fikse flyet ditt?

Øvelsesoppgave:

Finn et problem. Finn ut grunn. Kom med et forslag til løsning. Send den til regjering. Vent på svar. Bli skuffet.

*knegg, knegg* Kall meg kunster. Eller kanskje ikke. Jeg får jo ikke STATS STØTTE! Lurer på hvorfor ikke? Her er iallefall min nye tegneserie ´Sosial-kli-heltene¨ .¨Fylt av kli og andre sunne ting redder Sosial-kli-heltene Norge med sin ideologi!¨. Dette fra utgave #29387561-22-1 ¨Men Frepper-Siv var ikke dø! Del 5 - Riksrevisorens mørke allianse¨

PS: Mange av dere observante lesere (og jeg har vel bare det) vil kanskje tenke «Positivister er da merkbart like hva AndyAce83 kaller den moderate majoritet» og da sier jeg «Ja, helt riktig. Diplom blir sendt i postkassen. Positivister, den moderate majoritet, kvekke-mennesker, technofile osv er akkurat det samme.» Kjært barn har mange navn, så har også apatiske jævler! Kort sagt er positivister alle de som gikk igjennom grunnskolen uten problemer fordi de talte sosial-demokratiets tanker til lærerens store glede. Det var den som sang høyest «Din tanke er fri» etterfulgt av «Barn av regnbuen» uten å tenke på om disse sangen hadde noe mer politisk budskap enn «Bjørnen Sover» og aldri lurte på hvorfor vi ikke sang «Kaja og Maja» som dreier seg om eiendomsrett og «Nei, nei, gutt» som dreide seg om skikk og bruk. Kort sagt alle de som ble advokater, leger, journalister og maktmennesker i Norge (*Bam, Bam, BAAAAAAAM*)

Advertisements

About AndyAce83

Norwegian. That is all.

Posted on februar 14, 2012, in Klager om Ting, Kvasi-intellektuell svada and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Bare en liten retting.Poserivister er en gruppebetegnelse på filosofer og filosofisk rettning som kun bygger på kjensgjerninger gitt gjennom erfaring. All viten er begrenset til sansedata, og denne viten kan kun nås gjennom metodisk og vitenskapelig observasjon av «virkeligheten». Idealet til positivismen er naturvitenskapen og spesielt innenfor fysikk og matematikk, hvor forskning er basert på observerbare data. Man søker gjerne etter vitenskapelige lover som styrer samfunnet på samme måte som dem vi finner i fysikken. Metafysikk avvises, da erkjennelse kun kan baseres på empiri.

    • Takk, Anonym.

      Jeg har hatt ex.Fac og sett filmen Salmer fra Kjøkknet. Jeg er enig i at jeg burde et sted distinksert mellom samfunnsvitenskaplig positivisme og denne «verdenssyn» positivismen.

      Det kommer et nytt innlegg snart hvor jeg går litt mer tilbake til den psykologiske typen positivister; Jeg gir iallefall en bemerkning til den vitenskaplige metoden der 😉

      Kort sagt tok jeg meg en del friheter og stjal det begrepet.

      Ha en fin dag 🙂

Så hva tenker du om dette?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: